Tryllefløyten, nok en gang

By  | 05/10/2014 | 1 Comment | Filed under: musikk

For en tid siden ble jeg bedt om å holde et foredrag om Tryllefløyten. I Frimurerlosjen, av alle steder. Ringsakeroperaen skal sette opp denne i høst, og arrangementet skulle være en slags reklame for dette. Imidlertid var musikken fastlagt på forhånd – Sarastros to arier skulle synges av en frimurer, intet annet, ikke en gang elektroniske versjoner av noe som helst annet var tillatt. En slik betingelse ville få dette foredraget til å virke mildt sagt malplassert? Jeg takket nei, og legger det heller ut her 🙂

Tryllefløyten er verdens tredje mest spilte opera (etter La Traviata og Carmen), men utvilsomt den mest fortolkede og omskrevne. Hva kan det skyldes?

Det er et vanskelig spørsmål å svare på. Handlingen er ikke åpenbart logisk, men å avskrive den som et absurd eventyr satt til vidunderlig musikk,  blir også for lettvint. Mozart skrev ikke likegyldige operaer. De første han skrev var riktignok til “ferdigproduserte” libretti, men  etter sitt samarbeid med Lorenzo Da Ponte om Figaros Bryllup, Don Giovanni og Cosi fan Tutte, er det godt dokumentert at han la stor vekt på  samarbeidet med sine librettister og mente at teksten til en opera var like viktig som musikken. Både Figaros Bryllup og Don Giovanni var jo nærmest revolusjonære i sin tematikk i samtiden. Romanen som Figaros Bryllup er tuftet på var i stor utstrekning forbudt, og for Da Ponte å skrive noe som sensuren svelget i Østerrike var et kunststykke i seg selv.

Det er skrevet mange lærde, og enda flere spekulative ord om fortolkningen av denne operaen. Den har fått storpolitiske, filosofiske, frimureriske, psykologiske, feministiske og helt absurde fortolkninger. Det er blitt sagt at man må være frimurer for å forstå denne operaen. At det siste er absurd er åpenbart, ut fra det faktum at fortolkninger skrevet av frimurere spriker like mye i alle retninger som alle andres.

Mozart dirigerte selv de to første oppsetningene av Tryllefløyten, og besøkte også operaen flere ganger, sammen med venner, familie og bekjente – og ergret seg over folk som “lo av alt”. Selv om han ikke gikk av veien for å spøke litt selv, for eksempel ved å snike seg inn, overta klokkespillet og forvirre Schikaneder ved å spille noe helt annet enn det som sto i notene. Han ga sin svigermor librettoen før hun skulle i operaen for å se forestillingen, for å være sikker på at hun fikk med seg poengene.  Det er svært god indikasjon fra primære kilder på at Mozart mente denne operaen har et viktig budskap.

Så hva er hemmeligheten ved dette eventyret? Og er det så fullt av kvinnehat  – eller så fullt av frimureri som det kan synes?

Vi kan begynne med å se på tiden og stedet. Tryllefløyten hadde sin premiere i Wien 30. september 1791.

Syttenhundretallet var en tid preget av omveltninger og konflikter i Europa. Krigene var mange, og ideen om hva et menneske er, var i ferd med å endre seg. Fra føydalsamfunnet hvor monarken og kirken fortalte deg hvem du var, hva du kunne gjøre og hva du skulle mene, hadde boktrykkerkunsten gjort flere i stand til å tilegne seg kunnskap, det vokste fram et borgerskap som riktignok ikke var adelige, men som hadde tid og ressurser til å interessere seg for mer enn slitet for føda. Og disse ville gjerne ha noe å si i samfunnet – de første tanker om menneskeretter ble født. Voltaire og Rousseau levde på denne tiden,  det samme gjorde feministen Mary Wollstonecraft.

Dette var også tiden for de første vitenskapelige framskritt, vi så begynnelsen på den industrielle revolusjon.  Dette medførte en økende tro på den menneskelige fornuft. Derfor kalles denne tiden rasjonalismen, eller opplysningstiden. På denne tiden var selv ganske mange prester mer opptatt av å snakke om fordelen ved å dyrke mer potet – for folks helse og ernæringstilstand – enn å snakke om evangeliet.

Dette var potetprestenes tid.

Men mennesket lever som kjent ikke av brød alene – ei heller av potet.

Vi vil gjerne ha litt sirkus også. Dette var potetprestenes tid,  – men det var også de hemmelige selskapers tid.

På syttenhundretallet var alle som hadde tid og penger, og ikke minst de som ønsket å bli regnet for noe, medlem av minst ett hemmelig selskap.

Og disse hadde alle slags formål og agendaer – fra de beryktede Hellfire Clubs, hvor unge menn med mer penger og fritid enn vett kom sammen for å delta i seksuelle orgier og annen lyssky og kriminell virksomhet, til politiske sammensvergelser, eller rent svermeriske og det vi i dag ville kalt “nyreligiøse” foreninger. Mer- eller helst mindre – troverdige framstillinger av innvielser og ritualer i de gamle egyptiske templer florerte også, og ble kjøpt og solgt i stor stil. Ikke minst Carl Friedrich Eckleff var iherdig på dette markedet i alle fall før han bukket under for drukkenskap og solgte alle sine frimurerpapirer til Karl XIII, som grunnla det såkalte “svenske system” på grunnlag av dette sludderet. Det brukes den dag i dag i nordiske frimurerlosjer. Jean Terrassons verk “Sethos” er et godt eksempel på et verk som i samtiden ble tatt for å være virkelige egyptiske hemmeligheter, men som senere er avslørt som ren fiksjon. Men den solgte godt i sin tid.   Denne tiden så begynnelsen på både egyptomanien  – som ikke minst både denne operaen og  frimurerlosjen fortsatt bærer preg av – og egyptologien. Men misforståelsene var mange, Rosettasteinen ble først analysert og forstått i 1822.  At Selskapene var hemmelige tjente både til å gjøre dem mer interessante og spennende, men selvsagt også til å unngå at  myndighetene fikk snusen i hva som foregikk.

Frimurerlosjen er et av de få – og definitivt det største – hemmelige selskapet som oppstod på denne tiden som fortsatt eksisterer. Og spor av denne tidens tenkning finnes fortsatt, både i skrifter, ritualer og utforming av logesaler.

Mozart var frimurer. Han ble tatt opp i logen Zur Wohltätichkeit i desember 1784.

Librettisten Schikaneder ble også opptatt i frimurerordenen i sin hjemby Regensburg i 1788, men ble raskt suspendert, på grunn av sin skandaløse livsførsel. Det er dokumentert at han hadde minst to barn utenfor ekteskap, med forkskjellige mødre.

Hans kone Eleonore fikk også nok av fyren. Hun var en ledende skuespillerinne i den omreisende teatertroppen som Schikaneder drev. De hadde hatt lengre opphold i Salzburg, hvor Schikaneder var blitt godt kjent med familien Mozart.  Eleonore reiste fra sin utro mann, dro til Wien  og slo seg  sammen med sjefen for Freihaustheater an der Wieden – et folkelig varieteteater som den gangen lå like utenfor bymurene. Da teatersjefen døde, arvet fru Schikaneder teateret. Hun tok kontakt med sin tidligere ektemann, tilbød gjenforening og stilling som teaterdirektør. Schikaneder slo til, og kom til Freihaustheater i 1789.

Der gjorde han stor lykke med såkalte Zauberstücke, det vil si forestillinger på tysk – hvor handlingen var både talt og sunget, og  gjerne inneholdt magiske og eksotiske elementer, og ikke minst mengder av spektakulære lys- og lydeffekter.  Og  en gjennomgangsfigur – HansWurst – en kvinnekjær og matglad klovn som appellerte til den gjengse publikummer. Dette var ikke noen fisefin operascene.

Og det var her Tryllefløyten hadde sin premiere .

Det var et familieforetagende på mange måter. Schikaneder sang rollen som Papageno, Mozarts svigerinne Josefa Hofer (Constanzes eldste søster) sang rollen som Nattens Dronning. Schikaneders eldre bror medvirket også, i tillegg til flere nære venner.

Forestillingen fikk en helt uhørt suksess. Den ble gjentatt hundre ganger i løpet av det neste året. Mozart døde – 5. desember 1791, få uker etter premieren. Schikaneder ble rik.

Det er lansert mange rykter om Mozarts død. Han er forgiftet av frimurerne, eller av Salieri. Mange leger har også spekulert i dødsårsaken. Ryktene om forgiftning er det Mozart selv som er opphavet til. Han sa til Constanze kort før han døde at han følte seg dårlig, og lurte på om noen hadde gitt ham “Aqua Toffana” . Dette er en gift solgt av en italiensk giftblanderske, til kvinner som ønsket å kvitte seg med plagsomme ektemenn. Riktignok hundre år før, men det eksisterte sikkert fortsatt. Det er liten grunn til å tro at Constanze ønsket å forgifte sin Wolfgang, alt tyder på at de hadde et godt  ekteskap. Brevene dem i mellom vitner om omtanke for hverandre og et godt seksuelt forhold. Dette var før viktoriatiden, og Mozarts brev kan være svært eksplisitte på mange områder.

Det er heller ingen grunn til å tro at Salieri forgiftet Mozart. Samtidens kilder viser at de hadde et helt greit og profesjonelt forhold. Konflikten og mytene er det ettertiden som har skapt.

Frimurerne burde heller ikke ha grunn til å forgifte Mozart. Om de ville forgifte noen, burde de  heller gått for Schikaneder? En utstøtt og frafallen broder – og om man skal beskylde noen for å røpe hemmeligheter, er det vel mer av dette i librettoen enn i musikken.  Schikaneder  levde til 1812.

Den beste skildringen av Mozarts dødsleie er gitt av hans svigerinne Sophie – som var der og hjalp sin søster med å pleie Mozart i hans siste dager. Hun beskriver at Mozart hovnet voldsomt opp – en indikasjon på hjerte- eller nyresvikt -og døde etter noen dagers sykeleie.  Mange forskjellige medisinske teorier er lansert,  den mest sannsynlige er komplikasjoner etter en tidligere streptokokkinfeksjon.

Frimureriet var en het potet i Europa på syttenhundretallet. Paven hadde bannlyst frimureriet allerede i 1738, for å  “motarbeide kirken”.  Den store og varierte floraen av hemmelige selskaper gjorde dette selvsagt til et vanskelig tema, og makthaverne var delte i sitt syn på saken. Keiserinne Maria Theresia var en from katolikk, og var derfor en sterk motstander av det bannlyste frimureriet. Hennes mann, keiser Franz, var derimot medlem, og derfor utvilsomt av en annen oppfatning. Det førte sikkert til noen diskusjoner i heimen, men de sies å ha hatt et godt og kjærlig ekteskap og fikk seksten barn. Maria Theresia forbød imidlertid frimureriet i Østerrike i 1764, og det sies at forut for dette organiserte hun en razzia mot en av losjene hvor hennes mann og andre prominente personer måtte flykte ut bakvegen for å unngå skandale. Om det var dette  keiser Franz tok sin død av i 1765 skal være usagt. Maria Theresia kledde seg alltid i svart etter ektemannens død og  gjorde deretter i tur og orden to av sine sønner (Josef og Leopold) til medregenter. Disse hadde et mer pragmatisk syn på hemmelige selskaper, og ville heller holde oppsyn og kontroll med dem enn å forby dem. Losjene ble omorganisert og slått sammen – og måtte ha keiserlig godkjenning for å holde på.  Mozarts losje Zur Wohltätichkeit ble slått sammen med flere andre – til nyskapningen Zur Neukrönten Hoffnung.

Vi vet egentlig lite om Mozarts frimureri eller hva han mente om losjen. Det er dokumentert at han var på mange møter det første året av sitt medlemsskap – og skrev flere frimureriske musikkstykker. Deretter er det stille – inntil han skriver Tryllefløyten og den nærmest parodiske “Laut verkünde unsre Freude” – som var det aller siste verket Mozart fullførte, og som han selv dirigerte ved åpningen av en ny losjebygning i november 1791, bare tre uker før sin død. Det  var visstnok hans kone som overtalte ham til å skrive dette – for å få ham vekk fra den morbide ideen at Rekviet som han skrev på var hans eget – noe som viste seg  være temmelig profetisk. Det ble som kjent aldri fullført av Mozart, selv om han fortsatte å komponere på sitt dødsleie. Det er eleven Süssmayer som har fullført det.

Det finnes heller  ingen omtale av frimureri i Mozarts etterlatte papirer. Det mistenkes at noen har fjernet dette – og det er kanskje ikke så rart. Etter at den franske revolusjon brøt ut i 1789, kom frimureriet i sterk miskreditt. I Østerrike ble det ikke direkte forbudt, det døde nærmest ut av seg selv. Den siste frimurerlosje stengte sine dører i  1794 og ingen ny ble åpnet før 1918. Hans kone skriver i et brev til en forlegger at Mozart hadde etterlatt seg noen papirer angående en ny losje han ønsket å stifte, i samarbeid med sin venn Anton Stadler. Constanze skriver at hun har forsøkt å snakke med Stadler om dette, men han var meget uvillig til å gå inn på temaet. Noe Constanze skjønner godt, tatt i betraktning den gjengse mening om hemmelige selskaper på det tidspunkt. Disse papirene finnes ikke lenger – eller de kan jo fortsatt dukke opp i ett eller annet arkiv – så vi kan bare spekulere i hvorfor Mozart ønsket å stifte en ny losje, og hva slags ideer han hadde om den. Noen ledetråder finnes kanskje i Tryllefløyten?

Ouvertyren til Tryllefløyten er spesiell. Denne  – og prestenes marsj som innleder akt to, var det siste som ble fullført, og det sies at blekket ikke var tørt da den ble spilt på generalprøven. De fleste operaovertyrer presenterer et slags synopsis over temaer man får høre igjen i løpet av operaen. Det gjør ikke denne. Det er knapt nok et eneste gjenkjennelig tema her. Men flere lærde analytikere av operaen hevder at  ouvertyren er et presist sammendrag av handlingen i operaen, og at den er nøkkelen til de frimureriske sporene operaen inneholder.

 

Den starter med fem gjentatte akkorder. Dette har fått mange – ikke minst frimureriske  – fortolkere til å konstruere en hel kvinnelosje, med Nattens Dronning som ordførende mesterinne. Senere kommer det tre gjentatte akkorder – i Ess-dur – som mange gjenkjente og fortsatt gjenkjenner som frimureriske bankesignaler. Mozart – og sikkert også Schikaneder – var vel kjent med tallsymbolikk og affektlære. Dette er likevel et vanskelig område, for det fins så mange forskjellige tradisjoner for tolkning av slikt, at man kan ende med nærmest en hvillken som helst tolkning. Det er vel likevel rimelig godt dokumentert at mannlige losjer verden over bruker 3 eller 3 x 3 slag som bankesignaler (hva det nå skal være godt for…) og at kvinnelige adopsjonslosjer som det eksisterte en del av på syttenhundretallet brukte fem slag. Den vanligste fortolkning var at femtallet er den moderlige kvinnes.  Det passer derfor godt med at operaen starter på kvinnelige enemerker, men noen kvinnelosje fins det ingen spor av i librettoen.

Når teppet går opp, møter vi Tamino, som styrter inn på scenen. Han er tenor, og dessuten prins, får vi etterhvert vite – og derfor formodentlig vår helt. Men ikke særlig heltemodig i åpningsscenen. Zu Hilfe, zu Hilfe, schon bin ich verloren….synger han.

Han forfølges av et uhyre – en slange. Og han er forsvarsløs. Det angis at han skal være kledd i japansk jaktkostyme, og har bue, men ingen pil.  Han styrter inn i et vakkert, skogkledd landskap med berg og daler, med et rundt tempel i bakgrunnen.

Allerede her er jo symbolikken tett som kratt. Slangen, hva symboliserer den? Kvinnelist? Den generelle ondskap som i bibelen? Seksualitet?

Og stakkars Tamino, har han skutt bort alle pilene sine – eller har han tapt sin manndom, sitt fallossymbol – og er det derfor han oppfører seg så pinglete og kvinnfolkaktig at han besvimer av skrekk?

Dette er den aller mest tradisjonelle fortolkningen. Tamino – som her  har forvillet seg inn på kvinnelige enemerker uten å vite det, oppfører seg i utgangspunktet som et pysete kvinnfolk, men skal i løpet av operaen lære å oppføre seg som en mann og bli verdig til å tas opp blant de innvidde.

 

Allerede neste scene burde stille noen spørsmålstegn ved denne fortolkningen. Inn kommer “de tre damer” – som med sine spyd (de mangler ikke akkurat fallossymboler) dreper slangen og derved redder Tamino. Heldigvis. Ellers ville det jo blitt en kort opera.

Deretter synger de en vakker tersett om hvor kjekk de synes den besvimte yngling er. I følge en del mannlige fortolkere gir de her uttrykk for den frivole og uansvarlige siden av den kvinnelige natur. De gir i alle fall uttrykk for det som tradisjonelt har vært aller mest skremmende for patriarkalske makthavere – kvinnelig begjær og seksualitet.

Men de besinner seg (at kvinner klarer det må jo være en ren selvmotsigelse i disse fortolkernes øyne) og selv om alle tre ønsker at de to andre skal gå slik at hun kan bli igjen alene med kjekkasen, bestemmer de seg for at det viktigste er å informere deres herskerinne Nattens Dronning om den nyankomne, så alle tre går.

Mens de er borte, våkner Tamino til live, og hører fuglefangeren Papageno komme syngende. Papageno er en enkel sjel, som heller ikke gir seg ut for noe annet.. Han synger om at han gjerne skulle kunne fange jenter like lett som han fanger fugler.

Tamino lurer på om det er Papageno som har reddet ham fra den skumle slange. Papageno tar uten å bunke æren for dette, men de tre damer kommer straks tilbake og straffer ham for denne løgnen ved å gi ham vann og en stein i stedet for sukkerbrød, fikener og vin for fuglene hans – og dessuten sette en hengelås på munnen hans.

Her hagler det også med frimureriske fortolkninger av vannets rensende kraft og steinen er visstnok i dette tilfelle utilhuggen. Hengelåsen er et mildt sagt håndfast symbol for taushet, men finnes det noen losje som bruker akkurat dette?

De tre damer holder også en liten preken om at det ikke er pent å ta æren for andres bedrifter, og det er heller ikke pent å lyve for fremmede. Hvis vi senere skal tro på at riket til Nattens Dronning er den personifiserte ondskap, passer dette kanskje ikke helt?

Tamino, derimot , får et portrett av Pamina, som er datter av Nattens Dronning. Han synger sin eneste (!) arie i operaen “Das Bildnis ist bezaubernd schön”.  Han faller umiddelbart i staver og blir øyeblikkelig dypt forelsket.

Fins det noen symbolsk tolkning av dette? Han vet jo ikke noe annet om damen enn at hun er pen – forutsatt at portrettmaleren har gjort en anstendig jobb. For alt han vet kan hun være et mannevondt spetakkel, men at kvinners viktigste egenskap er deres utseende er dessverre heller ikke fremmed for våre dagers tenkemåte hos mange.

 

Så entrer Nattens Dronning scenen og synger sin første arie, hvor hun forteller at hennes datter Pamina er bortført av den onde Sarastro, og at Nattens Dronning så langt har mislykkes i å få henne tilbake. Hun appellerer derfor til Tamino, og lover ham i riktig eventyrtradisjon at dersom han klarer å befri henne, så skal han få gifte seg med Pamina.

Dette er vel noe av det som har fått folk til å avskrive librettoen som helt  absurd. Så langt har Tamino besvimt av skrekk ved synet av en slange og måtte reddes av de tre damer. Han har falt i staver over Paminas portrett. Ikke noe av dette tyder på at han er en handlekraftig helt som faktisk vil klare oppdraget? Men han er forelsket nok til å si ja.

De tre damene utstyrer Tamino med en magisk fløyte, som vil temme ville dyr, og endre menneskers følelser (Der Hagestolz nimmt Liebe ein.)

Papageno blir  benådet, og overtalt til å bli med som medhjelper. Det skal litt til. Han anser Sarastro for “ein Tiegertier” og er sikker på at han vil bli ribbet, stekt og spist. Men som menn flest lar han seg lokke av mekaniske leketøy som lager lyd – han får et klokkespill av damene, og gir seg med på ferden.

Tamino og Papageno spør til slutt damene om hvordan de skal finne fram til Sarastros borg, og de forteller at de vil møte tre unge gutter som vil veilede dem, og at de må høre på deres råd – og ingen andres.

 

Neste scene foregår i Sarastros rike, og der møter vi først tre slaver, som godter seg inderlig over at i morgen kommer deres plageånd Monostatos til enten å være hengt eller spist, for nå har Pamina stukket av. Hennes fangevokter Monostatos er forelsket i henne, og hun klarer å distrahere ham slik at hun kan flykte i en båt på elven.

Men de gleder seg for tidlig. Monostatos innhenter henne, får slavene til å hente lenker, slik at han kan binde henne fast, og ber dem gå. Lasst mich mit ihr allein.

Hans hensikt er ikke til å misforstå.

Pamina protesterer, men skjønner det er nytteløst, og besvimer (også…) av skrekk. Men hun blir også reddet. Rundt hjørnet kommer Papageno, som i motsetning til Tamino har klart å ta seg inn i fiendens rike. Han ser den besvimte dame, og går inn for å redde henne, men møter Monostatos. Monostatos har aldri sett en fjærkledd fuglefanger, Papageno har aldri sett en svart mann. Begge blir livredde og tror de har sett djevelen selv. Begge styrter ut i hver sin retning, men Papageno tar fort til fornuften. Det fins da svarte fugler i verden, hvorfor ikke også svarte mennesker? Han  går inn igjen for å redde Pamina.

 

De blir enige om at de må rømme før Sarastro kommer tilbake fra jakten klokken tolv. Da alle frimurermøter begynner, uansett klokkeslett… (og de slutter ved høy midnatt. Full midnatt er verre. Da er du død…) Og de bruker klokkespillet til å distrahere fienden, noe som fungerer utmerket.

Tamino har i mellomtiden kommet fram til de tre templer, med guttene som veivisere.

 

De tre templer er merket Natur, Fornuft og Visdom. Ikke helt de frimureriske tre søyler, men nær nok til at de innvidde skjønner tegninga. Tamino banker på, men blir vist vekk fra de to første. Ved det siste møter han Taleren. Nå utspilles en scene som mange fortolkere mener er operaens viktigste. Det hevdes at Tamino her skjønner for første gang at han er ført bak lyset av Nattens Dronning og at han her tar sine første skritt mot visdom og innvielse.

Det som skjer er følgende: Han spør taleren hvem som hersker i dette området, og taleren svarer at det er Sarastro. Dette tror ikke Tamino noe på, for denne banditten kan umulig herske i noe visdomstempel. Tamino vil gå, men taleren truer ham på livet, så han blir og må fortelle hvordan han vet at Sasastro er en kjeltring. Han svarer som sant er, at han har møtt en mor som sørger over sin kidnappede datter.  Taleren svarer foraktelig at kvinnfolksnakk skal man ikke tro på, og at dersom han bare hadde visst grunnen til at Sarastro har kidnappet Pamina, så ville han forstå. Noen forklaring får han imidlertid ikke. Tamino kalller det hele for hykleri, og vil gå. Han er forvirret og fortvilet, og lurer på når den evige natt vil svinne og lyset nå hans øye.

Da hører han et svakt mannskor fra innsiden: Bald, Jünglig, oder Nie. Snart – eller aldri.  Han får også bekreftet at Pamina lever. Dette gjør ham svært glad. Han spiller en melodi på fløyten som får skogens ville dyr til å danse, og så hører han Papagenos panfløyte fra innsiden.

Da våger han seg endelig inn i Sarastros borg, samtidig som Pamina og Papageno prøver å stikke av.

Men det er for sent. Høye hyllingsrop høres, klokken er tolv, og Sarastro er tilbake fra jakten – i en triumfvogn av gull, trukket av seks løver. Papageno blir livredd, men Pamina er modig. Hun forteller Sarastro sannheten, selv om hun åpenbart er redd for å bli straffet for fluktforsøket.  I den påfølgende duett mellom Sarastro og Pamina, blir Pamina hele tiden avbrutt og satt på plass når hun forsøker å si at hun savner sin mor. Sarastro slår fast at en kvinne må la sitt hjerte lede av en mann, ellers havner hun på villstrå.

Monostatos sleper Tamino inn. Tamino og Pamina faller i armene på hverandre, men Monostatos skiller dem bryskt, og forteller at han har gjort sin plikt og hindret Pamina i å rømme.

For dette belønner Sarastro ham med 77 stokkeslag under fotsålene. Tamino og Papageno får en sekk tredd ned over hodet, og Sarastro beordrer dem til prøvetempelet, hvor de skal “renses”.

Og her slutter første akt.

Annen akt starter med prestenes marsj inn i tempelet, hvor den utvilsomt mest frimureriske scenen i hele operaen utspiller seg. Sarastro og de innvidde toger inn, og Sarastro forteller sine undersåtter at en fremmed søkende har banket på deres nordre port og bedt om inntrede i de hellige haller. De tilstedeværende spør om han er dydig, taus og veldedig – noe Sarastro svarer bekreftende på. De får deretter beskjed om å blåse tre ganger i hornet sitt dersom de er enig med Sarastro i at Tamino skal opptas blant de innvidde. Her kommer de samme tre akkorder som i ouvertyren.

Taleren forsøker seg med en ytterst ydmyk innvending  – Store Sarastro, vi beundrer og erkjenner din visdom … Men Tamino er svært ung, og dessuten prins.

Med andre ord, sannsynligvis nokså bortskjemt, og dersom han lider overlast kan det medføre internasjonale, diplomatiske forviklinger…

Og her bør det vel sies at selv om man også i frimurerlosjen er glad i å vifte med sverd og true sine recipiender med groteske avlivningsmetoder, så vet alle at det hele er en selskapslek. Det er ingen som faktisk BLIR drept.

Mens i denne operaens kontekst, omtales livsfaren ved prøvene som høyst reell. Taleren er redd for at Tamino ikke vil klare prøven og ta sin død av det. Noe som UTVILSOMT vil medføre internasjonale forviklinger.

Sarastro avfeier dette med at om så skulle skje, vil han jo bare få gleden av gudenes nærvær litt tidligere enn oss andre.

Det merkeligste ved denne scenen er kanskje likevel for det første at Tamino har kommet inn i borgen for å redde Pamina, han har ikke bedt om å bli tatt opp i noen losje. Og Papageno blir ikke nevnt med et ord, men blir likevel slept inn i prøvetempelet sammen med Tamino. Hva er det vi ikke blir fortalt her?

I prøvetempelet får de beskjed om at de innviddes viktigste plikt er å passe seg for kvinnfolksnarer, og de skal dessuten være tause.

De tre damene kommer og advarer dem om at alle som lar seg innvie visselig går fortapt, og det oppstår en lang diskusjon. Både Tamino og Papageno snakker og synger en hel del, men til slutt kommer de to prestene, eller innførende brødre, eller hva man skal kalle dem, og forkynner at begge har bestått prøvene og damene skal dra til helvete.  De slepes derfor videre til neste prøve – som egentlig går ut på det samme – de skal være tause. Selv om de nå skal få se Pamina og Papagena.

I mellomtiden sover Pamina på en benk i rosehagen, hvor hun på nytt blir utsatt for Monotatos’ tilnærmelser. Monostatos er i likhet med Tamino også tenor, og har en eneste arie i operaen. Monostatos’ arie handler om hvor urettferdig det er at han som er en svart mann blir ansett for stygg og derfor ikke har noen sjanse til å oppleve kjærligheten. Han vil likevel stjele et kyss, da Nattens Dronning ankommer scenen. Monostatos gjemmer seg.

Nå følger en lang dialog  mellom mor og datter – som ofte blir kuttet – men som vel er det som forklarer hele operaen. Nattens Dronning er enke. Da hennes mann levde, hersket de sammen over natt og dag – liksom Isis og Osiris, som vi også hører mye om i denne operaen. Men da mannen døde, ga han sitt maktsymbol, den syvfoldige solkrets  – til Sarastro – selv om hans kone og datter arvet alt annet.  Dette førte til splittelse og fiendskap. Pamina forsøker å argumentere for fred og forsoning, men Nattens Dronning gir henne en kniv og sier at hun må drepe Sarastro. Hvis ikke er hun ikke lenger hennes datter, og hun sverger en grusom ed til hevnens guder.

Da kommer den listige Monostatos, som igjen forsøker å presse Pamina. Han blir denne gangen avbrutt av Sarastro, som jager ham på dør, og synger sin mest berømte arie – som vi skal få høre:  In diesen Heil’gen Hallen. (denne regissøren har valgt en mer nåtidig ramme om eventyret sitt)

I disse hellige haller kjenner man ikke til hevn, man tilgir sin neste. Og dersom noen skulle falle i synd, vil kjærligheten føre ham på rett veg igjen.

Sang han. Som ikke vek tilbake for kidnapping, som holder seg med slaver (et omdiskutert tema på syttenhundretallet) og tildeler barbarisk tortur som straff for en løgn. Hos Nattens Dronning holdt det med munnkurv i ti minutter.

Andreas Konvicka skriver i tidsskriftet til den svenske frimurerorden:

“…. Trollflöjten, en annars ofte misförstådd opera. Bland annat har den länge ansedds innehålla kvinnofientlige budskap, eftersom kvinnorna ofte utmålas som onda och opåliteliga av Sarastro och hans brödreskap. Men genom att tyda koderna i Mozarts musik, kan vi se att det faktisk förhåller sig precis tvärtom”

Dessverre gir han ingen forklaring på hva de såkalte kodene består i eller hvordan disse  skal tydes. Noen frimureriske bankesignaler kan man finne i ouvertyren og i ballotteringsscenen i begynnelsen på andre akt.  Og noe kan ligge i denne scenen?  I løpet av kort tid hører vi operaens to mest berømte arier. Vi hører også hele menneskestemmens omfang, fra Sarastros lave fiss til Nattens dronnings trestrøkne F. Fire oktaver fra mørke til lys. Eller motsatt – som her.

Tamino og Papageno er slept inn i nok et tempel og har fått beskjed om å forholde seg tause. Papageno klager på dårlig bevertning  – og får øyeblikkelig servert et overdådig matbord, han klager også på hvor kjedelig det er å ikke få lov til å snakke. Tamino synes han begynner å bli irriterende, sier stort sett hysj, og tar til slutt fram fløyten som han spiller på.

Pamina hører dette, og styrter inn. Den eneste respons hun får fra Tamino er å bli vinket vekk  – noe hun blir svært fortvilt over. Ikke rart etter det hun nettopp har vært gjennom.  Heller ikke Papageno svarer henne – han har munnen full av mat. Også han får møte sin tilkommende, forkledd som gammel dame, til tross for at hun hevder å være atten år og to minutter…

Etter denne prøven får Tamino ros for å ha forholdt seg mandig og ærerikt, mens Papageno  får beskjed om at han har strøket.

Tamino har føyset vekk Pamina som akkurat har blitt kidnappet, forsøkt voldtatt, forstøtt av sin mor, oppfordret til mord og ydmyket av Sarastro.

Papageno satte seg ned og pratet hyggelig med Papagena – til tross for at hun var forkledd som en utgammel dame.

Det er åpenbart ikke hva man foretar seg under prøvene som teller – det er hva sjefen bestemmer, og de innvidde holder seg med underlige begreper om mandig og ærerik oppførsel.

 

Tamino føres derfor alene inn til sin siste “prøve” – han skal utsettes for elementene ild og vann. Her møter han to rustningkledde oppassere (man trenger muligens rustning for i det hele tatt å overleve her?). Sarastro sleper også Pamina inn  og ber dem ta “sitt siste farvel”. Her følger en  talende tersett, hvor Pamina stadig ber Tamino om å ta til vettet og la være med dette, mens Tamino hele tiden gjentar Sarastros fraser. “Ich müsste fort”.

Tamino går inn til de rustningkledde, Pamina går for å ta livet av seg. Hennes mor har forstøtt henne, hennes elskede har sviktet henne, og har åpenbart falt for Sarastros propaganda.

De tre guttene redder henne, med forsikringer om at Tamino faktisk fortsatt tross alt elsker henne, og gjør dette for hennes skyld. Først og fremst skjønner hun vel at hun nå må redde ham.

Tamino, som står klar til å gå gjennom ild og vann – hører Paminas stemme utenfor. Han ber om lov til å tale med henne og får det, av de to rustningkledde. Tamino er stadig like innstilt på å rette seg etter alle andre – har han noen gang i hele operaen gitt utrykk for en selvstendig tanke? Muligens da han slo fast at Sarastro og hans innvidde var hyklere?

Pamina kjenner fløytens magiske kraft fordi det er hennes far som har laget den. Hun kan lede ham trygt gjennom ild og vann, så lenge han spiller på fløyten.

De rustningkledde synger at en kvinne som ikke er redd for mørke og død, er verdig, og vil bli innviet. Ingen spurte Sarastro.

De går sammen gjennom ild og vann, og kommer seierrike ut på den andre siden.

Papageno planlegger også å ta livet av seg – siden både Tamino og Papagena har forlatt ham. Men de tre guttene redder ham også, og han får sin Papagena, men slipper å bli innvidd.

Hva som egenlig er konklusjonen har jo vært litt opp til operaregissørene. Tradisjonelt har Sarastro seiret, og han står for innvielsen av det nye par, opphøyd på scenen.

I Wien for noen uker siden, kom både Pamina og Tamino – lett svidde og våte – fram for Sarastro, hilste høflig, og snudde ryggen til ham.

 

Det er gitt mange forskjellige forklaringer og bortforklaringer på de svært mange kvinnefiendtlige utsagn som Sarastro og hans brødreskap kommer med i denne operaen.

Særlig frimurere anser ofte Sarastro som sin helt, og ønsker å bevare bildet av den store vismann. Samtidig som de helst vil at han ikke skal være fullt så kvinnefiendtlig og barbarisk som han faktisk er. Nok et sitat fra den svenske frimurerordenens tidsskrift (artikkel av Eddie Persson):

“Trots att Pamina har en så stark roll är Trollflöjten i övrigt uttalat misogyn. Fåglarna som Papageno fångar är en symbol för den kvinnliga nyfikenheten, fjädrarna för den kvinnliga fåfängan. Mozart älskade alla kvinnor och var säkert välvilligt inställd till kvinnligt frimureri. Trots att frimurareorden endast accepterar män fanns redan tidigt ett s.k. samfrimureri där även kvinnor initierades. I Wien hade den famöse Alessandro Cagliostro inrättat en kvinnlig loge kallad Mopses orden där bl.a. hänglåset användes som symbol för tystlåtenhet (jmfr Papageno). “

Det er nok lurt å sjekke sine kilder.. Mopses orden var en av de mange (i våre øyne) nokså tullete ordener som ble stiftet på denne tiden. Den var åpen kun for katolikker (menn og kvinner), og var vel ment å gjøre narr av både frimurerordenen og den pavelige bannbulle. Det var slett ikke Cagliostro som stiftet den, det var et par mer anonyme tyskere. De hadde en Mops (en usedvanlig trofast hund) som sitt symbol. Ved opptak skulle man ikke banke på døren som man gjør i frimurerlosjen, man skulle skrape – som en hund. Og når døren ritualmessig ikke ble åpnet, skulle man begynne å bjeffe utålmodig. Når man endelig ble ført inn, fikk man både hundehalsbånd rundt halsen og bind for øynene, ble stilt rituelle spørsmål som seg hør og bør, -og det siste og mest avgjørende var om man var vllig til å kysse en hund i rompa. De brukte heldigvis en porselenshund til dette.

Man kan kanskje også få lov til å spørre forsiktig om hvorfor Papagenos fjær og fugler skal være et symbol for kvinnelig forfengelighet og nysgjerrighet? Han er da vitterlig en mann.

Hvordan skal man egentlig  tolke Tryllefløyten? Jeg har forsøkt å presentere noen av de vanligste fortolkningene underveis.

Men det enkle er kanskje det beste.

Starten på forviklingene er at en godt voksen mann kidnapper en ung pike på skogstur. Hva hadde du tenkt om du hadde lest dette i nyhetene?

Hun blir funnet voldtatt og drept under en busk i nær fremtid? Eller dukker opp om ti år etter å ha vært innesperret i en kjeller – som Natascha Kampusch og Elisabeth Fritzl – begge fra Østerrike?

Mulig man kan innvende at det er kun i vår sexfikserte moderne tid at man tenker sånn – men Tamino gjorde det også: (original libretto)

Tamino. O Pamina! du mir entrissen — du in der

Gewalt eines üppigen Bösewichts! — bist vieleicht

in diesem Augenblicke — schrecklicher Gedanke!

 

Die drey Damen. Schweig, Jüngling! — —              15

 

Erste Dame. Lästere der holden Schönheit Tugend

nicht! —  Trotz aller Pein,  so die Unschuld dul-

det,  ist sie sich immer gleich.  —  Weder Zwang,

noch Schmeicheley ist vermögend,  sie zum Wege des

Lasters zu verführen. — —

 

O Pamina, som er røvet fra meg av en vellystig kjeltring. Du blir kanskje i dette øyeblikk…. skrekkelig tanke!

Ti still, gutt. Snakk ikke stygt om den dydige skjønnhet. Hun vil ikke verken ved smerte, tvang  eller smiger ledes inn på lastens vei.

Og Sarastro sier det selv- han ble åpenbart avvist av skjønnheten:

Steh auf, erheitre dich, o Liebe!                         10

Denn ohne erst in dich zu dringen

Weiß ich von deinem Herzen mehr:

Du liebest einen andern sehr.

Zur Liebe will ich dich nicht zwingen,

Doch geb ich dir die Freyheit nicht.

 

Reis deg opp, elskede. Selv uten å trenge inn i deg, vet jeg mer om ditt hjerte. Du elsker en annen. Jeg vil ikke tvinge deg til kjærlighet, men jeg gir deg heller ikke fri.

 

Faderlig omsorg? Virkelig?

Sarastro påstår at han har røvet Pamina for å fjerne henne fra hennes mors “skadelige innflytelse”, men hans faderlige omsorg er å overlate henne til Monostatos, den grisen, og dra ut med gutta på jakt.

Pamina er  da allerede modig, sannferdig, tilgivende og klok, til tross for morens “skadelige innflytelse”.

Tamino tvinges gjennom dødelige prøver, en grei måte å kvitte seg med rivalen på.

At Pamina redder Tamino i siste øyeblikk er åpenbart  en strek i regningen, og at de to rustningkledde tillater det, er en til.

Sarastro, i likhet med alle verdens tyranner – står for fall, kan det virke som.

Mozart var ingen kvinnehater.Han kunne nok levere drepende karakteristikker av sine medmennesker, både menn og kvinner – men det gikk på deres personlige egenskaper i så fall, ikke på deres kjønn.

Man kan jo også filosofere litt over det faktum at både Mozart og Schikaneder var “reddet av sine kvinner” i løpet av de siste par år, akkurat som Tamino. Det var Constanze som endelig etter 7 til dels kompliserte svangerskap på 8 år – og bare to av barna levde opp –  kom såpass til hektene at hun fikk deres skrantende økonomi på fote.  Mozart  hadde ingen sans for økonomi, men hadde hele livet vært nødt til å tenke på hvordan han skulle klare å tjene penger. Og den innsatsen han gjorde i sitt siste leveår, har verden knapt sett maken til. Det er en lang rekke udødelige komposisjoner.  (Nevne noen av dem…) Hans kone hevdet senere at hennes klare oppfatning var at Mozart døde av overanstrengelse.

Også Schikaneder kan takke sin kone for gjenforeningen og den store suksessen han gjorde på Freihaustheater.  Selv om det etterhvert gikk nedenom med ham. Hans oppsetninger ble stadig mer påkostet og mindre innbringende, og Mozarts geniale musikk hadde han ikke lenger til rådighet. “Fortsettelsen” han satte opp av Tryllefløyten har  stort sett gått i glemmeboken. (Das Labyrinth, musikk av Peter von Winther).   Han døde fattig og psykisk syk i Budapest i 1812.

Jeg velger å se operaen som en hyllest til likestilling og kjærlighet, det er først når mann og kvinne går sammen gjennom vanskelighetene at det ordner seg.

La oss høre operaens vakreste duett, som priser kjærligheten. Pamina og Papageno. (og disse to er best, selv om videokvaliteten ikke er allverden)

Vil du vite mer?
Dansk avhandling
Tysk avhandling
de svenskene….
Gå til nr 3 2011, side 43
Mozart’s Women, av Jane Glover
Mozart, A Life av Maynard Solomon
diverse brev

Share and Enjoy:
  • Print
  • Digg
  • StumbleUpon
  • del.icio.us
  • Facebook
  • Yahoo! Buzz
  • Twitter
  • Google Bookmarks
(Visited 412 times, 1 visits today)

Mer om noe lignende:

  • Ingen lignende poster

One Response to Tryllefløyten, nok en gang

  1. Pingback: Tryllefløyten – lokal versjon | hildegoghagen

Leave a Reply

Arkivet

Velg kategori