Musikken i mitt liv

By  | 11/10/2014 | 0 Comments | Filed under: musikk, Uklassifisert

På Facebook går det stadig farsotter, noen latterlige, noen mer interessante. Svært mange av mine venner har i det siste postet lister over de ti musikkalbum som har betydd mest for dem. Jeg synes dette fortjener en hel bloggpost, selv om jeg er mer usikker på det med “album”. Musikken i mitt liv kommer ikke nødvendigvis i album, og selv den tida jeg kjøpte slike, var det noen spor som ble spilt oftere enn andre.

I likhet med svært mange i min generasjon er jeg vokst opp med barnetimen for de minste på radio. Dette er ett av mine klareste barndomsminner – sittende på golvet foran den gammeldagse (nå…) radioen, og ventet på Alf Prøysen eller Anne-Cath Vestly – mine klare favoritter. Den jeg husker best er Å du gode sparegrisen min (som jeg tror var en slags kjenningsmelodi), men den fins ikke på YouTube. Men denne er bra 🙂 Husker sånne julekalendere

Da jeg ble ti år, fikk jeg en storebror. Det blir ikke mange jenter til del. Min onkel Rolf flytta inn hos oss. Ti år eldre enn meg – hvor kul var ikke han? Og han tok seg virkelig av meg som den storebroren man bare kan ønske seg. Han spilte Joan Baez og Bob Dylan på kassettspilleren…

Hvem ville ikke være som Joan? Jeg skaffet meg gitar, lærte meg å spille – på et vis – og sang med etter beste evne.

Jeg overlevde ungdomstida, dro til Dublin for å studere. Et av de hyggeligste minnene derfra er et kort fra mine “samboere” – det lød omtrent som følger: Vi savner deg (og maten din) – og spiller Joan og Janis hver dag. Håper du kommer tilbake snart. (hadde dratt hjem til mamma for en uke eller to…)

Jeg hadde kjøpt inn husets stereoanlegg, og favorittene på den tida var Janis Ian:

Og Joan Armatrading:

Eller når det virkelig røyna på…

Det var også i Dublin at jeg oppdaget klassisk musikk. Ble kjent med en studiekamerat som hadde vokst opp med NRKs jentekor og akademisk korforening, og ble plutselig medlem av The Culwick Choral Society.

Der sang vi Duruflé:

Mitt første møte med klassisk sang. Ble første kvelden plassert på første sopran (you go and sit with your friend…) og hadde mest lyst til å gå hjem. Jeg hadde jo bare sunget viser til eget gitarkomp og hyppige tilrop av “ikke så forjorande høgt” – og transponerte ned så godt jeg kunne. Høydetoner var fremmed for meg. Men etter å ha prøvesunget for dirigenten (Eric Sweeney) og et par tykke sopraner, ble jeg plassert på første alt, og fant en hobby som har fulgt meg resten av livet (så langt) og ble mer bestemmende for mitt videre liv enn jeg ante på det tidspunkt.

I løpet av tiden i Dublin fikk jeg også synge Messias i den byen verket ble uroppført. Flash Mob var ikke oppfunnet på den tida, men denne er jo ubetalelig:

Det var ikke bare greit å komme hjem etter seks år i utlendighet. Alle jeg kjente hadde flytta, men jeg trakk heldigvis et lavt nummer i turnustrekningen og kunne velge Hamar – nærmest mulig familien i det minste. Jeg satt på hybelen og stura noen måneder, og spilte Mozarts Requiem, når jeg ikke tok på meg så mange ekstravakter som bare mulig. Da det var slutt på taxfree-sjokoladen skjønte jeg at det ikke var liv laga, og ringte min gamle spillelærer for å høre om han kunne anbefale noen kor i Hamarområdet. På tide å skaffe seg et liv, eller noe?

Han anbefalte Hamar Domkor, ikke minst fordi de pleide å gå ut på Stallgården etter korøvelse og være sosiale. Jeg møtte opp der, og vi sang Stanfords Magnificat og Nunc Dimittis

Ved orgelet satt mannfolket – og resten er historie, er det ikke det de sier.

Seinere har jeg faktisk sunget på “plate” selv. JUlemusikk for streng og strupe:
Sweet was the song
Solisten er Anna Sundström Otervik. Jeg syngner annensopran i koret (etter noen sangtimer ble jeg “forfremmet” til sopran) og må ta på meg skylda for den falske tona på slutten. Men skitt au.

Og skal det være ti, får vi slutte med Mozart:

(Visited 114 times, 1 visits today)

Legg inn en kommentar

Arkivet

Velg kategori