Det viste seg å ikke være fullt så lett som vi trodde å komme av gårde i purkotten. Til å begynne med – frokostserveringen begynte ikke før klokka sju på en søndag – vi hadde satset på å spise senest halv sju. Gå uten mat er ikke noe som frister, særlig ikke i ferien, så vi bestemte oss for å satse på et senere tog. Frokost på man ha. Frokostsalen på California var fin, og frokosten god. Det var bare oss og et par høylytte trøndere (som dempet seg raskt når de skjønte at vi forstod trøndersk) som var oppe så tidlig uansett. Jeg tok et bilde av den fine frokostsalen, men har litt trøbbel med fotoopplastingen her vi er nå.

Vi tok en taxi til Hauptbahnhof. Det gikk radig tidlig en søndag, men det var likevel kø på taxiholdeplassen. Sjåføren var temmelig ironisk over det faktum at denne holdeplassen har tre plasser. Kommer det fler, må man vente i kø. “Berlin ist ja so klein!” Tør ikke tenke på hvordan det hadde vært å ankomme og ha det travelt. Deretter venta vi på toget til Leipzig.

Det var særdeles komfortabelt og nokså ensomt på første klasse. Jeg vurderte å bruke 9 EUR på å reservere sete (vi opplevde en del overfylte tog i fjor…). Det er jeg fornøyd med at jeg ikke kastet bort penger på 😀

Vi kom fram til Leipzig og fant Nikolaikirche

Hvor vi fikk med oss siste del av gudstjenesten og fikk se orgelet. Neppe det Bach spilte på, men lell

Leipzig er en sjarmerende by. Vi tusla rundt og glodde på fasader med rare dyrehoder, nye og gamle bygninger.

Men til slutt var det tid for litt limonade.

Deretter hadde jeg det geniale forslaget at vi kunne dra på en sånn hop on, hop off busstur – noe vi har gjort i mange byer og hatt stor glede av. Da er det enkelt å få med seg de viktigste severdighetene, man får en god del informasjon og kan velge selv hva man vil bruke tid på. Men denne gangen ble vi grundig tatt ved nesen. Vi forventet en del musikalske severdigheter, og fikk ingen. Men det merkeligste av alt var at det var en levende guide (det er jo egentlig bra), men han snakket utelukkende tysk, og i mitraljøsefart. Det sier seg selv at det var begrenset hva vi fikk med oss. Men det verste var jo egentlig at hver gang han kom til det som var markert på kartet som en stopp, så sa guiden erdetnoensomskalavhernei?dettenktejegnokvikjørervidere. Vi hadde jo absolutt tenkt å gå av i “Musikviertel” og muligens ikke komme tilbake, for dette fikk vi lite ut av – men det rakk vi jo aldri, bussen stoppet ikke. Den ene gangen vi faktisk stoppet og ble jagd ut av bussen var ved dette minnesmerket (for gudene må vite hva)

Hermed advart. Dra ikke på denne turen med mindre du behersker tysk som en innfødt og ikke er det minste tunghørt.

Deretter spiste vi en utmerket, om enn noe sen lunsj, før vi gikk i Bachs fotspor. VI besøkte Thomaskirche og Bachmuseet. Sistnevnte kan anbefales på det aller sterkeste. Veldig interessant, pedagogisk lagt opp og absolutt verd et besøk.

Bachs familietre var samlet på veggen:

Her er begynnelsen:

Og videre:

Man kan høre musikk av de enkelte personer i treet ettersom hvem av dem som er opplyst.

Det er jo to ting som er verd å merke seg. For det første er det ingen kvinner her. Var vel ikke annet å vente på den tiden. For det andre. I de første to registrerte slektsledd er kara bakere, møllere og teppemakere. Plutselig er alle musikere. Mon tro hvor de musikalske genene kom fra?

Jeg tenker mitt.

Deretter satte vi oss igjen på toget, og var igjen ganske alene på første klasse som bare hadde en halv vogn på dette ganske fulle toget. Vi ankom Dresden i kveldingen, sjekket inn på Ibis budget Dresden city, spiste middag i Sophienkeller:

og ruslet en tur for å gjøre oss kjent.

Ibis er nettopp som navnet sier “budget”. Det koster ganske lite, vi valgte det først og fremst fordi det er veldig sentralt, og det får generelt gode omtaler på tripadvisor. Det er helt greit, men ikke mer. Ikke særlig gode senger, men stille og rolig. Ingen luksus noe sted, men helt grei frokost. Gratis internett (men treig, jeg har investert i ekstra båndbredde for å blogge og se valgsendiger i kveld). Men beliggenheten er uovertruffen. Må likevel si at jeg ser fram til hotellene vi har bestilt i Praha og Bratislava – som jeg kjenner godt fra før.