Minneverdig Oslotur

Berntola

 

Som nevnt i forrige blogginnlegg – årets julegave fra meg til mannfolket var billetter til Tryllefløyten på Den Norske Opera  Dette er en opera jeg har et helt spesielt forhold til, og ikke minst skulle vår gode venn Bernt Ola debutere som Papageno. Det var det et par andre som hadde fått med seg også, gitt. Det har vel aldri noen gang vært så mange hedmarkinger i operaen 😀 Dette kan jo tyde på at Bernt Ola er en trivelig fyr som mange unner det aller beste og er veldig stolte av. Og han hoppa etter Antonsen uten å nøle, og til stor begeistring fra publikum.

Jeg har blogga om denne operaen så mange ganger før, at jeg skal ikke gjenta verken egne eller andres fortolkninger av innholdet – men nøye meg med å konstatere at dette var en stor opplevelse. De hadde nok tøyd strikken et godt stykke i forhold til den originale librettoen, lagt på litt Space-musikk og flyttet tersetten til Sarastro, Pamina og Tamino til før den første prøven, den skal jo egentlig synges før den siste  – men alt sånt kan tilgis så lenge musikken respekteres. Og det gjorde den absolutt her. Dette var en storslått musikalsk opplevelse.

Og som en kommentator på operaens hjemmeside skrev – de hadde jo fått historien til å henge på greip. Det vil si – gitt den en ganske nåtidig fortolkning, og brukt samme grep som Ingmar Bergman og gjort Sarastro og Nattens Dronning til fraskilte og kranglende foreldre til Pamina.  Så kan man ende med at Papageno maner alle til fornuft, eller i alle fall til å gi hverandre en klem – det blir litt i overkant i våre dager å styrte noen ned i den evige natt? Eller som Papagena sa – kjærlighet er bra – hat og hevn er dårlig. Selv Monostatos, den ekle vorterompa,  fikk seg dame i denne versjonen , og så levde de lykkelig alle sine dager?

Dette var imponerende på alle måter. Jeg drister meg til å tro at Mozart ville likt denne. Det er kjent at Mozart ergret seg over folk som lo av alt i denne operaen, samtidig som han var svært glad i å tulle og tøyse litt selv – og snek seg inn og forvirret Schikaneder (den første Papageno) med å spille noe helt annet på klokkespillet enn det som stod i notene. Her lo vi av ganske mye, og oppdateringen fikk oss kanskje til og med til å le litt av oss selv? Men særlig Pamina formidlet den alvorlige siden av dramaet på en helt troverdig måte. All ære til henne, og hvordan hun klarte å stolpre rundt på de skoa og fortsatt synge vidunderlig er uforståelig for meg. Gode sko er i alle fall første bud for en skarve amatørkorsanger…

Det var Pamina og Papageno som bar denne forestillingen – og det er vel sånn det skal være? De har i alle fall absolutt mest å gjøre i denne operaen. Det forundrer meg ikke et øyeblikk at Mari Eriksmoen har hatt det operaen kaller en kometkarriere siden sin debut i 2010. FOR en stemme! Og for et skuespillertalent og for en fortolkning! At Bernt Ola har mye å fare med, visste jeg fra før – og her fikk han vist det fram. Lykke til! Heldig den operascene som kniper ham. Dette var vel debutrollen som var som skapt for ham – han har et komisk talent av de sjeldne, men jeg tviler ikke på at han kan gjøre en riktig ondsinnet Scarpia også når den tid kommer….

Sarastro var denne gang sunget av samme sanger som Ringsakeroperaen hadde engasjert (Jens Erik Aasbø) . Ganske forskjellige fortolkninger? Jeg må si at jeg likte gårsdagens absolutt best, selv om han i denne versjonen var gjort temmelig tannløs. Han synger flott, men er kanskje litt ung til bass å være? De får gjerne mer pondus med årene. Se opp for denne karen om ti år? Jeg synes likevel Aasbø gjorde det bedre enn han svensken som synger på TV-versjonen, men det er nå helt egen synsing.

Alt i alt håper jeg Den Norske Opera gir flere anledning til å se denne oppsetningen. Den egner seg ikke minst veldig godt for folk som ikke ellers går i operaen – og for barn. Dette er et skikkelig eventyr – og her er dette vektlagt i stor grad. Det var en del barn til stede i går, og de så ut til å kose seg 🙂

Legg inn en kommentar