Trondheim

Etter en mildt sagt dårlig natt, tok det tid å komme i gang. Ved lunsjtider hadde jeg så vidt fått øynene opp, og vi spiste på en nærliggende restaurant. Jeg hadde lyst på pizza eller pasta, men tok skrekken da jeg så de gigantiske porsjonene de serverte ved nabobordet. De hadde tilbud om halv porsjon til barn – men ikke til voksne, selv om jeg spurte pent. Så over halve porsjonen gikk i søpla. (får håpe de ikke ga den til neste gjest…). Jeg fikk riktignok tilbud om å ta med resten hjem, men når man bor på et hotellrom med kjøleskap som har plass til to flasker farris, er det ikke særlig praktisk. Restaurantbransjen burde da kunne gjøre noe med dette? Det er ikke alle folk som spiser like mye, eller er like sultne. For meg er dette et evig problem, jeg er veldig glad i mat, men klarer sjelden en hel restaurantporsjon. Men de har vel annet å tenke på om dagen. De stedene vi har besøkt har vært påpasselige med antibac og notering av navn og nummer i tilfelle smitteoppsporing.

Deretter tok vi en tur til Tilfredshet kirkegård. Der ligger min mormor, morfar, tante og onkel begravet. Det var en trist foreteelse. Jeg gikk glipp av begravelsen til alle sammen – og nå var det jo ingen der. Kun en stein med kirkegårdsforvaltningens standard lobelia og røde begonia. Tror ikke noen besøker det gravstedet lenger, og de som ligger her har vendt tilbake til jorden for lengst.

Noe hyggeligere var det å spore opp min mormors gamle hus. Der var jeg jo mange ganger som barn. Jeg har et ganske godt minne om hvordan leiligheten så ut, men selve huset hadde jeg et ganske mye mer urbant bilde i hodet av. Men tror fasaden er nokså uendret. Nå er det studentkollektiver i alle etasjene.

I morgen drar vi med hurtigruta. Gikk opp løypa, og det er jeg glad for – det var sannelig ikke helt enkelt å finne. Skulle tro Riksvei nr 1 var bedre skiltet? Ikke et eneste skilt før man uansett var nesten framme, så jeg er glad jeg ikke tok turen for første gang med koffert og tidsnød i morgen.

Bilde nr 2 er havneområdet hvor vi bor. Det er mye sjarmerende og godt bevart gammel bebyggelse i Trondheim. Og så noen sånne områder som dette – ser ut som en scene fra et dataspill hvor målet er å drepe flest mulig. Selv om de leilighetene der med utsikt til Nidelva sikkert er svinedyre.

Ellers har vi måttet love på tro og ære at vi verken har vært i utlandet eller i nærheten av noen smittefarlige folk de siste par ukene. Det er bra de har skjerpa seg…

På tur med antibac og god avstand

vi forlot Moelv med nattoget til Trondheim på en ganske ugudelig tid. Undertegnede hadde drukket nok vin til å sove det meste av turen, men særlig komfortabelt var det ikke. Tresmak i akterspeilet var bare forbokstaven, takke meg til setene på første klasse på tyske tog… Men gudene må vite hvor lenge det er til vi får kose oss med dem igjen.

Det var kort vei å gå til Scandic Nidelven, hvor vi til vår store glede fikk rom på flekken og slapp å vente mange timer på innsjekk. Så vi satte til livs deres prisbelønte frokost – hvor buffeten var gjeninnført, med antibac overalt og restriksjoner på antall gjester. Så vi måtte oppgi når vi vil spise de neste dagene. Vi sov et par timer på rommet, før vi rusla en tur i byen. Var innom Ravnkloa, torget, Vår Frue, Nidarosdomen og museet i erkebispegården. Interessante saker, nydelig vær. Trondheim er en trivelig by, selv om jeg har hørt stygge ting om været her. Nydelig lunsj på tapasrestaurant på torget. Nå slapper vi av, må vel ut og spise noe mer om en stund.

Temperere sjokolade

visste jeg ikke engang hva var, før jeg har sett på en overdose Masterchef de siste ukene. Men skal man lage konfekt, sjokoladefigurer eller andre avanserte sjokoladebaserte godsaker, er det lurt å vite litt om dette. Det mest avanserte jeg selv har lagd er dette:

og det funka jo forholdsvis bra, selv om alt jeg gjorde var å smelte sjokoladen, helle den i en sprøytepose og lage g-nøkler etter beste evne. Men skal du gjøre dette skikkelig, så sjokoladen blir blank og fin, ikke smelter for et godt ord, og har en skikkelig “snap”, som de sier på Masterchef – så må den tempereres. Sjokolade danner krystaller på seks forskjellige måter avhengig av temperaturen, og det man er ute etter er den som blir blank og stabil. De proffe gjør dette ved “tablering” – smelter sjokoladen, smører den utover en kald marmorplate og veiver den rundt, inntil den holder en temperatur på 27 grader, skraper den deretter sammen og varmer opp igjen til 32 grader. Da er den brukendes. Dette forårsaker jo en hel masse søl, man må bruke minst 400 g sjokolade for å få noe stell på det – og kom ikke å fortell meg annet enn at det er forskjell på temperaturen på den sjokoladen du kliner utover marmorplaten. Noe annet ville jo være umulig.

Så jeg har vurdert både innkjøp av marmorplate og Thermomix (hjelpes) – inntil jeg kom på at jeg har jo allerede en sous-vide-sirkulator. Bedre temperaturkontroll fins ikke. En del googling viste at jeg er ikke alene om ideen, og opptil flere mener dette er den beste metoden.

Så jeg la i vei og forsøkte, og lagde dessert. Sjokoladekuler fylt med bringebærfromasj – litt mer fromasj ved siden av og gele. Ble jo ikke veldig fint lagt opp – burde latt geleen stivne i asjetten, lagt opp en fin kule av fromasjen, og antagelig en kule vaniljeis eller annen smak som komplimenterte det hele, noen friske bær – og sjokoladekulen. Men dette var nå første forsøk:

Nå har jeg ligget strøken med feber og yrkesforbud noen dager – ble frikjent for corona og løslatt i dag. Følte meg mye bedre også, så jeg stod opp og lagde konfekt i samme silikonformen. Halvkule med sjokolade, fylte med krokantrøffel, og la et lokk av sjokolade over. Ble ganske fine konfektbiter- må nok øve mer før de blir perfekte, og noe pynt skulle det jo vært – men det var gøy da – og smakte etter sigende godt. Testa dem ut på kollegene som ikke sa nei til å være forsøkskaniner , hehe.https://www.seriouseats.com/2014/12/the-food-lab-best-way-to-temper-chocolate.html#sousvide

Surdeig

Har jeg prøvd meg på en gang før. Glemte å mate den, den mugna og lukta vondt. Siden jeg har sett på en overdose Masterchef i det siste, har jeg gått løs på en del kjøkkenprosjekter. Blant annet nytt forsøk på surdeigsstarter. Fulgte anvisningene på surdeig.no – som var forståelige og nøkterne. Etter 8 dager hevet surdeigen min til dobbelt størrelse, og jeg gjorde mitt aller første forsøk på surdeigsbrød. Det ble veldig godt, selv om hevetiden nok var litt snau, og brødet ble litt flatt. Nå har jeg gjort et nytt forsøk – bruker oppskriften på fint surdeigsbrød på nevnte nettside, men mitt blir nok litt grovere, selve surdeigsstarteren er av grov, sammalt hvete og det var det samme jeg brukte i deigen – var det jeg hadde.

Ser da ganske godt ut?

I tillegg har jeg kyllinglår av Stangekylling til confitering i sous-vide. Skal bli fjellproviant til i morgen, håper jeg. Aldri prøvd det før, men det skal visst være godt…

Hjemmesysler i en uvanlig tid

May you live in interesting times – sies å være en kinesisk forbannelse. Det er utvilsomt en kinesisk forbannelse som har rammet verden i disse dager. Jeg føler meg fortsatt temmelig privelegert, selv om handlingsrommet er blitt noe redusert, og det er vanskelig å ta vare på pasientene som feiler noe ANNET enn corona. Alt er stengt, man kan ikke gå noe sted eller besøke noen, så man får jo gjort mer enn ellers av hjemlige sysler.

Mine gamle stolputer på terrassen begynte å bli lefsete og falmet etter mange års flittig bruk. I tillegg var glidelåsene stort sett alle defekte. Så jeg fant ut at jeg skulle sy nye puter selv. Det hadde jeg vel ikke funnet på til vanlig, men det er flere fordeler med dette. Selve putene var jo like fine – det var trekket som ikke var pent lenger. Så å kaste alt og kjøpe nytt er ikke bra for miljøet. Om jeg sammenligner disse putene med det billigste du får i butikkene, sparer jeg ca 130 kr pr stol. Det tar meg ca tre kvarter å sy dem, så det blir ingen timelønn å skryte av, men hva får de betalt de som sitter og syr dette i østen et sted – og hvilke arbeidsforhold har de? Dessuten tenker jeg at jeg heller sammenligner dem med spesialsydde, eksklusive trekk og anser meg for godt betalt 🙂

Kjøpte solid bomullsstoff på IKEA. 49 kr pr meter, det er ikke dyrt. Stoffet er 150 bredt. Det er tre puter i stolene, tredd inn i trekket som henger sammen. To puter a 45 x 50 cm, en pute på 27,5 x 50 cm. I stedet for glidelås, gikk jeg for et omslag på samme måte som det er i putevar, og trer putene inn fra siden. Riv av et stykke på 120 cm. Riving sikrer trådretthet, men blir jo litt lurvete. Det gjør ingenting i denne sammenhengen.

Regn ut hvor langt hele stoffet må være for å dekke putene. 45 + 45 + 27,5 cm, legg til 5 cm for sømmonn og stikning. Brett inn og klipp av.

Strykejern er godt hjelpemiddel her. Kast over de tre sidene som ikke har jarekant, og brett det avklipte stykket i 4 og press.

Fall inn ca en fotbredde med vanlig symaskin i begge langsider.Brett slik at puten blir 50 cm bred med passende overlapp.

Og pass på at det er like bredt over det hele. Sy en søm øverst og nederst, og press ut.

Vreng og press godt på andre siden også. Få hele stykket så rettvinklet som mulig. Mål, og sjekk hvor du må plassere stikningen øverst og nederst.

Sy en søm tvers over ved 27,5 cm fra øverste stikning og 45 cm fra nederste stikning. Da er det bare knytestroppene igjen.

Merketusj som forsvinner av seg selv er kjekt.

Knytebåndene sys i en fei på overlock, og vrenges ved hjelp av sikkerhetsnål. Det er noe pjukkel, men det kan jo gjøres mens man ser på tv.

Så er det bare å sy båndene fast og kose seg i sola

Perfekt panna cotta

Dette er en dessert jeg har slitt litt med. Har blitt enten for hard eller for løs i fisken. Noen har forsket på saken.

Men bare for å huske framgangsmåten for egen del: 2 1/2 cups kremfløte, 1 1/2 cup helmelk (amerikanske mål). 1 ss gelatin bløtes i 2 ss vann. Melk og fløte kokes opp med 5 ss sukker, og en vaniljestang hvis du bruker det. Bruker du essens, tilsett 1 /2 ts etter at melkeblandingen er kokt.

Når det er kokt, sett i en bolle med isvann (eller snø, som jeg brukte), og visp til det er halvlunka. Helles i smurte former og kjøles i minst 4 timer, eller over natta.

Bikka dem ut av formene – perfect wobble! Serverte med pasjonsfrukt og en saus som var ferdigkjøpt – en mango-passion smoothieflaske, tilsatt en ts sitronlikør. NAM!

Fastlegen er viktig

Min gode kollega Jørgen Bjorvand er bekymret for hvordan det skal gå med helsetjenesten på Nes. Det er ikke rart.

Ringsaker kommune har ikke vært vant til denne typen problemer. Da Bjorvand trengte kolleger på Nes, og ekteparet Boldingh fikk jobb der, stod søkerne i kø.

Tidene har endret seg, søkerne står ikke lenger i kø, og er det søkere til fastlegestillinger som forstår norsk og har relevant utdanning, skal man prise seg lykkelig. Det har plutselig gått opp for meg at  i denne sammenhengen er jeg en bærer av historien – så jeg bør kanskje dele min historie, selv om jeg som person ikke er spesielt interessant.

Ringsaker kommune har alltid ligget litt under i forhold til antall allmennpraktiserende leger som er regnet som normen i landet – det var en av grunnene til at jeg på sent åttitall ble tilsatt i en nyopprettet praksis på Brøttum. Til å begynne med hadde jeg praksis i helsestasjonens lokaler, på deltid – men Brøttum legesenter var under planlegging og utarbeidelse – så i 1990 var det meningen å starte opp. Jeg var bekymret – på Brøttum hadde man jo allerede bygdas gamle doktor – John Rikard Li, som ikke ønsket å være en del av det nye legesenteret. Han hadde vært der i alle år, og alle gikk jo til ham. Hvordan skulle jeg kunne etablere en ny praksis der? Jeg bad kommunen om hjelp, og hadde et møte med helsesjefen – hvor jeg ble hånledd av – på en så vidt provoserende måte at jeg bad om et møte med rådmannen. Jeg fikk medhold i at jeg var blitt dårlig behandlet, men ingen hjelp i oppstarten av en ny og særdeles usikker praksis.

Doktor Li ble dessverre sykmeldt tre uker etter at jeg startet opp, og kom aldri tilbake i sin praksis. Hans praksis ble overført til Brøttum legesenter, og ny lege startet etter hvert opp sammen med meg. Så sånn sett led jeg ingen nød og fikk mer enn nok å gjøre.

På den tiden var kommunale tilskudd til legers praksis delt i driftstilskuddsklasser, regnet etter hvor mange ansatte man hadde. Vi strevde i mange år med å overbevise kommunen om at man på Brøttum trenger like mye hjelp – og like mye assistanse fra personalet for å betjene telefonen, assistere legene, ta blodprøver, utføre diverse forefallende arbeid med pasientbehandling og kontorrutiner som i resten av kommunen. Det tok sin tid og satt langt inne – og våre helsesekretærer, Rønnaug Lagmandsveen og Grete Enemo fortjener all ære og ros for å gjøre samme jobb som ansatte på legesentre i resten av kommunen med langt mindre ressurser. Men vi  fikk da til slutt innvilget samme sats som resten av kommunen, selv om det tok flere år og mye krangling..

I 2001, da fastlegeordningen kom, fikk Ringsaker kommune nok en påminnelse om at legetjenesten var mangelfull og det var ikke nok leger til å dekke opp befolkningens behov. Det ble vedtatt å etablere et nytt legesenter i Moelv. Jeg søkte – nærmest for moro skyld – greit med litt kortere arbeidsvei .  Dette var vel første signal om at nå sliter primærhelsetjenesten. Jeg var eneste søker, og  daværende helsesjef Arne Trondsen la ned et stort arbeid i å overtale meg til å ta jobben.  Jeg hadde det jo helt fint på Brøttum, med en etter hvert godt etablert praksis. Ingen grunn til å hive seg ut på dypt vann en gang til? For en gangs skyld stod kommunen på for å bidra til god helsetjeneste – hurra!  Det var også mye hjelp å få med å velge lokale og med ombygging av lensmannslokalene på Herredshuset etter våre ønsker. Noe helt annet enn da Brøttum legesenter ble bygd – eneste jeg ble spurt om da var hvilken farge jeg ville ha på veggene. Det tok ikke lang tid før ombygging var påkrevd. Det skader ikke å ta med folk som faktisk skal jobbe i lokalene på råd?

Men jeg satte likevel som vilkår at jeg ville ikke starte opp alene, om ingen andre søkte, skulle i alle fall kommunens turnuslege jobbe sammen med meg. Det gikk veldig bra, jeg fikk både en kvalifisert kollega og en turnuslege – som etter hvert også overtok dr Gunnar Larsens praksis, som var blitt overført til Herredshuset legesenter da han gikk av med pensjon. Men søkerne stod ikke i kø da heller.

Det gjorde de heller ikke da begge mine kolleger sluttet – omtrent samtidig, og jeg tenkte at det må jo gi meg et dårlig rykte. Selv om begge sluttet av geografiske grunner og ikke på grunn av meg. Men også denne gangen har jeg personlig vært heldig – og fått verdens beste nederlandske kolleger, som nå har vært her i mange år.

Men på Nes står ikke søkerne i kø denne gangen. Kommunen må på banen. Ingen tvil om at hele fastlegeordningen trenger en gjennomgang – det har inntil nå fungert greit i sentrale strøk, så ingen gidder å bry seg? Men det har jo vært krise og dyre og dårlige vikarløsninger i utkantstrøk hele tiden, noe som har vært veldig dyrt for de kommunene det gjelder. Her må noe gjøres. Folk fortjener bedre – og etter hvert som spesialisthelsetjenesten blir stadig vanskeligere å finne fram i, er fastlegen navet som både bør sørge for at folk får de helsetjenestene de trenger, og den som forhåpentlig kan sørge for at ikke alt heretter tas over av private, som først og fremst vil tjene penger, og er på frammarsj i en farlig grad. Folk vil ha kjappe helsetjenester, og mange kan betale. Men det går ut over de svakeste, det fører til at fokus går fra mest mulig helse til flest mulig – til mest mulig penger for private aktører Det blir dyrt og dårlig. Det er faktisk også helseskadelig. USA har verdens dyreste og mest private helsevesen, hvor det også utføres flest unødvendige undersøkelser og behandlinger, med derav følgende komplikasjoner. Det er ikke veien å gå.

Årets nyttårsbetraktning

Årets to første måneder var preget av matblogging, årets (første) organistgilde gikk av stabelen i februar, med italiensk tema.

Det var morsomt, og jeg lærte en del nytt, ikke minst å lage mortadella og cannoli.

I mars blogga jeg ingenting, men i april/mai dro vi på årets ferie, interrail i Storbritannia, vi kom oss både til Orknøyene og til Dublin. Det var en staselig tur, og vi spiste mye godt på turen, ikke minst haggis i Skottland, selv jeg vågde meg frampå.

I juli hadde vi en fin tur til København med datter og barnebarn, Tivoli er stas for store og små, og vi bodde i en fantastisk leilighet vi leide via Airbnb.

Ellers er vel dette året jeg meldte meg inn i REKO-ringen og MDG. Aldeles enig med Angela Merkel at hvis ikke vi bestemødre gjør noe, burde vi skamme oss. Selv om skam er et dårlig ord – tror ikke verden blir et bedre sted av å påføre folk skam. Stod på stand og stekte vafler for MDG, men dessverre mangla vi noen stemmer på å få inn to i kommunestyret. Thomas gjør en god jobb, men han hadde hatt nytte av en makker.

I oktober gikk vi for nok et organistgilde, inspirert av vårens interrail – og fordi denne type lag er bedre å holde på høsten. Så vi får se til neste høst.

November, som i utgangspunktet er en stusslig måned, ble ikke det for meg. To turer til Praha, staselig opplevelse i Ringsakeroperaen.

I desember har jeg sydd, og tatt litt lett på juleforberedelsene i år- men alle ble mette også i år. De siste dagene har jeg tilbrakt på sofaen, men snørr og virus, men det får vi håpe går over. Godt Nyttår, folkens!

Helgen tilbrakt i systua

Barnebarnet hadde lyst til å lære å sy – da kan man jo ikke si nei. Anna og jeg har hatt en kjempefin helg på syrommet – selv om vi begge ble litt slitne, særlig i går. Mormor har nok ikke gjort leksene sine helt bra, både stoffet og mønsteret var litt ugreit for en nybegynner, men Anna tok det meste på strak arm, og syns det var helt greit at mormor måtte trå til på de vanskeligste tingene. Men hun klarte utrolig mye selv, og jeg tror hun hadde det morsomt. Vi sydde en selekjole i dongeri. Mormor prøvde seg også på redesign av julekjole til samme barnebarn – men ble ikke ferdig med den. Spørs om ikke Anna må komme tilbake.

Og bikkja passer på barnebarnet. Han ligger aldri her ellers.

Ny svipptur til Praha

Det har sine grunner. For andre gang har jeg kjøpt meg briller i Praha og spart inn turen (to denne gang) og vel så det. Sist jeg kjøpte briller i Norge, kostet de over 10 000 kr. Jeg har nå betalt ca 3600 for de brillene jeg har på nesen. Denne ekstraturen til Praha har kostet meg ca 1200 i reise og opphold. Og Praha er en fantastisk by vel verd også et kort besøk. Jeg har også stappet ryggsekken og bærenettet så fullt av stoff som det var mulig, også til en langt lavere pris (og MYE bedre utvalg) enn hjemme. Så hvis du er en svaksynt person som liker å sy – reis hit!

Det var mye som var uvant på denne turen. Flykapteinen var en dame, det har jeg opplevd kun en gang før. Jeg hadde billetten på mobil, siden jeg ikke hadde behov for å sjekke inn noen bagasje – og det funka jo faktisk greit. Begge veier. Siden det var lite bagasje å slepe på, og jeg er alene, tok jeg for første gang offentlig transport til byen. Det funka rimelig greit. Kjøpte en 24 timers billett på flyplassen, og satte meg på bussen. Den går inn til siste stopp på Metro A – som man tar videre inn til Malostranska. Derfra var det ca 500 m å gå til hotellet. Det er helt overkommelig hvis man ikke sleper altfor tungt.

Jeg passerte en nydelig park som jeg aldri har sett før, til tross for at jeg har bodd mye i dette nabolaget.

vakkert, selv i november

Hotellet var en særdeles positiv overraskelse. Jeg valgte det fordi Åsne hadde glemt igjen mobilen sin i leiligheten vi bodde i sist, og det er samme firma/resepsjon som driver dette. De hadde funnet igjen mobilen og lovet å ta vare på den. Hadde ventet meg et kjedelig enkeltrom, men dette var også nærmest en leilighet – staselig oppusset og veldig god plass. Kjøkken, bad og balkong, gedigen dobbeltseng og nydelige håndklær og badekåpe. Bygningen er et gammelt postkontor, og de har beholdt post-temaet. Rommene er oppkalt etter folk som har fått fjeset sitt på frimerker. Mitt etter Ema Destinnova – berømt tsjekkisk sopran. Det måtte jeg google, men trøster meg med at hun døde lenge før min tid, så jeg får være unnskyldt for ikke å ha hørt om damen.

mindre berømt sanger i delig badekåpe

Da jeg sjekket inn var det lunsjtid, jeg var sulten og fikk en rabattkupong til husets restaurant sammen med nøkkelen. Så da spiste jeg selvsagt på The Mail Room Bistro. Aldeles nydelig lunsj, rødbetcarpaccio med grillet ost og ruccola – høres selsomt ut, men det var nydelig – og deretter kylling med kastanjepure, nøtter og grønnsaker. Også veldig godt og perfekt tilberedt. Denne restauranten har det geniale lunsjtilbud at man kan bestille en forrett og en hovedrett til fast (og rimelig) pris – og får mindre porsjoner enn ellers. Passer meg perfekt, jeg spiste opp all maten, noe jeg vanligvis har problemer med på restaurant.

Deretter var det ut i byen, først til optikeren, deretter til stoffbutikken. Jeg fant jo et par fine sist, nå brukte jeg google maps og fant enda en ikke langt fra optikeren på Vaclavplassen. De hadde et fantastisk utvalg, ikke minst av forskjellige typer jerseystoffer. Betjeningen snakket bare tsjekkisk, men vi greide oss 🙂 Så nå er bagasjen adskillig tyngre enn på nedturen, men den ble heldigvis ikke veid på flyplassen….

Middag på Pod Vezi – alltid god mat der. Det var fullt på Lokal.

Og nå sitter jeg på flyplassen og blogger. Ha det, Praha – vi sees forhåpentlig snart igjen.