Er en sjarmerende by, og vi har blitt forskånet for høljregnet som var spådd. Gårsdagen var litt slitsom, telefonen min ramlet ut av veska og ble igjen på Hurtigruta, men jeg oppdaget det heldigvis tidsnok til å få den tilbake. Etter enda litt med om og men, var vi installert i en fin leilighet i Hotel Enter CIty.
I dag har jeg stort sett lata meg, så på “Belgravia” mens mannfolket var i Domkirken. Deretter spiste vi lunsj på en hyggelig kafe, rusla en tur i byen og over brua for å se på Ishavskatedralen. Ganske spesiell. Bussen tilbake. I morgen er det spådd godt vær, så vi vurderer en tur med fjellheisen – flyet går ikke før i sekstida.
Har hatt litt tekniske problemer med bloggen, så gårsdagens innlegg kommer først nå. Det fine været varte ved, bedre enn vi fryktet, så vi seilte nordover i nydelig sommervær. Maten var fortsatt et problem – frokost halv ti og lunsj halv tolv – da vi hadde meldt oss på en tur til Saltstraumen, som ingen av oss hadde sett før. Vi meldte oss på bussturen – og fikk først en guidet tur gjennom Bodø sentrum. Det virker som en trivelig by, som sikkert er verd et nytt besøk. Jeg har vært her før, på kurs – men da heller ble det ikke tid til så mye annet enn kurs. Saltstraumen var spektakulær, og vi så våre mer vågale medpassasjerer fare forbi i hurtiggående gummibåt ute på selve straumen. Men jeg tror vi hadde den beste og mest lærerike turen. Hva kan du vel høre eller se med hjelm, motordur og vannsprut? Men det er vel høyere adrenalinfaktor. Bussen kjørte over den fantastiske brua, så vi kunne ta bilder ovenfra, og deretter ned til en parkeringsplass. Både vi, andre turister, fiskere og lokale hadde rusla ned til stranda i det fine været, og jeg hørte en av de lokale, eldre menn besvære seg over de som for rundt i gummibåt, han mente de tok livet av store mengder ærfuglunger på vårparten. Når det gjelder fuglelivet er jeg også bekymret for alle de store og stygge vindmøllene vi passerte.
Tilbake på hurtigruta, spiste vi nydelige rekesmørbrød på kafeteriaen, det ble lenge å vente til halv ni. Jeg skjønner at det er et stort logistikkproblem å bespise alle gjestene i disse koronatider – vi skulle nok ikke gått for helpensjon. Synes ikke maten var særlig å skryte av heller – helt grei, men ikke noe mer. En rolig ettermiddag på dekk eller i salongen foran. Jeg tok en tidlig kveld mens mannfolket gikk for å spise rødbete og sopp til middag. Men jeg ble vekket av høylytt annonsering av Trollfjorden nærmere midnatt. Stod opp, fikk trollfjordknert og fiskekake – og en ganske spektakulær opplevelse i økende tussmørke. Hadde nok vært flott i dagslys også, men mindre trolsk. Nå var det lyskastere og saaaakte fart som gjaldt.
Torsdag var det tid for å gå ombord på Midnatsol med kurs for Tromsø, så det ble ikke utrettet annet enn pakking og frokost i Trondheim, Vi rusla til kaia, som vi nå visste hvor var, og dessuten så vi jo båten, den er ikke liten. Den ligger tre timer i Trondheim, så vi møtte masse folk på vei i motsatt retning for diverse program og utflukter. Ombord var det temperaturmåling, skjemaer og kø, men vi fikk da en fin lugar etter hvert. Vi hadde bestilt helpensjon, og i disse smittetider får man et fastsatt bord og en fastsatt spisetid Vi hadde fått lunsj klokka to og middag halv ni. Det siste syntes vi var litt seint, men lite ante vi hvor ille det skulle bli. Til lunsj var det en slags buffet, dvs du kunne peke på hva du ville ha av 3-4 forskjellige retter, og fikk øst opp så mye du ville ha. Det var jeg jo veldig fornøyd med, og valgte sei. Minnet meg om barndommens middag – noen biter stekt sei, en potet, noen gulrøtter og litt rømme ved siden av. Savna løken. Men jeg klarte jo å spise opp maten min. Men jeg skulle ønske jeg hadde presset i meg en porsjon til. For vi fikk nemlig beskjed om at vi måtte møte til obligatorisk sikkerhetsinformasjon klokka to – og da vi lurte på om vi i så fall ikke fikk noe mat, så flytta de lunsjen vår til klokka tolv. Åtte og en halv time uten mat ble litt lenge. Den siste timen før middag sank humøret og blodsukkeret i takt. Men endelig fikk vi da mat. En merkelig suppe, en liten flis av en laksefilet og to spiseskjeer potetmos. Selv jeg syntes det var snaut, og vi hadde ikke gjort annet enn å late oss hele dagen. Hva med de som hadde vært ute på mer eller mindre slitsomme utflukter?
Og i dag blir det verre. Da vi skulle legge oss, var det lapp på døra om at lunsjen vår er flytta til halv tolv – da vi har meldt oss på en utflukt til Saltstraumen. De mener altså at helpensjon vil si ni timer uten mat. Og menyen i dag ser ut til å være en rødbete og en sopp. Fint med vegetar, men jeg tror vi avbestiller den og kjøper noe i kafeteriaen til et tidspunkt vi selv ønsker.
Nok surving. Det var en strålende dag, som vi stort sett nøt i fluktstol på dekk, med utsikt til rolig sjø og spektakulært landskap. Vi passerte et fyr som alle klumpa seg sammen for å ta bilde – jeg holdt avstand. Vi passerte også gjennom Stokksund. Det gjør de ikke i dårlig vær…. og vi fikk høre om keiserlosen. Jeg tok en liten video av dette, men det er for dårlig nett her til å laste den opp. Får prøve hjemme. Og det tegner bra i dag også.
Etter en mildt sagt dårlig natt, tok det tid å komme i gang. Ved lunsjtider hadde jeg så vidt fått øynene opp, og vi spiste på en nærliggende restaurant. Jeg hadde lyst på pizza eller pasta, men tok skrekken da jeg så de gigantiske porsjonene de serverte ved nabobordet. De hadde tilbud om halv porsjon til barn – men ikke til voksne, selv om jeg spurte pent. Så over halve porsjonen gikk i søpla. (får håpe de ikke ga den til neste gjest…). Jeg fikk riktignok tilbud om å ta med resten hjem, men når man bor på et hotellrom med kjøleskap som har plass til to flasker farris, er det ikke særlig praktisk. Restaurantbransjen burde da kunne gjøre noe med dette? Det er ikke alle folk som spiser like mye, eller er like sultne. For meg er dette et evig problem, jeg er veldig glad i mat, men klarer sjelden en hel restaurantporsjon. Men de har vel annet å tenke på om dagen. De stedene vi har besøkt har vært påpasselige med antibac og notering av navn og nummer i tilfelle smitteoppsporing.
Deretter tok vi en tur til Tilfredshet kirkegård. Der ligger min mormor, morfar, tante og onkel begravet. Det var en trist foreteelse. Jeg gikk glipp av begravelsen til alle sammen – og nå var det jo ingen der. Kun en stein med kirkegårdsforvaltningens standard lobelia og røde begonia. Tror ikke noen besøker det gravstedet lenger, og de som ligger her har vendt tilbake til jorden for lengst.
Noe hyggeligere var det å spore opp min mormors gamle hus. Der var jeg jo mange ganger som barn. Jeg har et ganske godt minne om hvordan leiligheten så ut, men selve huset hadde jeg et ganske mye mer urbant bilde i hodet av. Men tror fasaden er nokså uendret. Nå er det studentkollektiver i alle etasjene.
I morgen drar vi med hurtigruta. Gikk opp løypa, og det er jeg glad for – det var sannelig ikke helt enkelt å finne. Skulle tro Riksvei nr 1 var bedre skiltet? Ikke et eneste skilt før man uansett var nesten framme, så jeg er glad jeg ikke tok turen for første gang med koffert og tidsnød i morgen.
Bilde nr 2 er havneområdet hvor vi bor. Det er mye sjarmerende og godt bevart gammel bebyggelse i Trondheim. Og så noen sånne områder som dette – ser ut som en scene fra et dataspill hvor målet er å drepe flest mulig. Selv om de leilighetene der med utsikt til Nidelva sikkert er svinedyre.
Ellers har vi måttet love på tro og ære at vi verken har vært i utlandet eller i nærheten av noen smittefarlige folk de siste par ukene. Det er bra de har skjerpa seg…
vi forlot Moelv med nattoget til Trondheim på en ganske ugudelig tid. Undertegnede hadde drukket nok vin til å sove det meste av turen, men særlig komfortabelt var det ikke. Tresmak i akterspeilet var bare forbokstaven, takke meg til setene på første klasse på tyske tog… Men gudene må vite hvor lenge det er til vi får kose oss med dem igjen.
Det var kort vei å gå til Scandic Nidelven, hvor vi til vår store glede fikk rom på flekken og slapp å vente mange timer på innsjekk. Så vi satte til livs deres prisbelønte frokost – hvor buffeten var gjeninnført, med antibac overalt og restriksjoner på antall gjester. Så vi måtte oppgi når vi vil spise de neste dagene. Vi sov et par timer på rommet, før vi rusla en tur i byen. Var innom Ravnkloa, torget, Vår Frue, Nidarosdomen og museet i erkebispegården. Interessante saker, nydelig vær. Trondheim er en trivelig by, selv om jeg har hørt stygge ting om været her. Nydelig lunsj på tapasrestaurant på torget. Nå slapper vi av, må vel ut og spise noe mer om en stund.
visste jeg ikke engang hva var, før jeg har sett på en overdose Masterchef de siste ukene. Men skal man lage konfekt, sjokoladefigurer eller andre avanserte sjokoladebaserte godsaker, er det lurt å vite litt om dette. Det mest avanserte jeg selv har lagd er dette:
og det funka jo forholdsvis bra, selv om alt jeg gjorde var å smelte sjokoladen, helle den i en sprøytepose og lage g-nøkler etter beste evne. Men skal du gjøre dette skikkelig, så sjokoladen blir blank og fin, ikke smelter for et godt ord, og har en skikkelig “snap”, som de sier på Masterchef – så må den tempereres. Sjokolade danner krystaller på seks forskjellige måter avhengig av temperaturen, og det man er ute etter er den som blir blank og stabil. De proffe gjør dette ved “tablering” – smelter sjokoladen, smører den utover en kald marmorplate og veiver den rundt, inntil den holder en temperatur på 27 grader, skraper den deretter sammen og varmer opp igjen til 32 grader. Da er den brukendes. Dette forårsaker jo en hel masse søl, man må bruke minst 400 g sjokolade for å få noe stell på det – og kom ikke å fortell meg annet enn at det er forskjell på temperaturen på den sjokoladen du kliner utover marmorplaten. Noe annet ville jo være umulig.
Så jeg har vurdert både innkjøp av marmorplate og Thermomix (hjelpes) – inntil jeg kom på at jeg har jo allerede en sous-vide-sirkulator. Bedre temperaturkontroll fins ikke. En del googling viste at jeg er ikke alene om ideen, og opptil flere mener dette er den beste metoden.
Så jeg la i vei og forsøkte, og lagde dessert. Sjokoladekuler fylt med bringebærfromasj – litt mer fromasj ved siden av og gele. Ble jo ikke veldig fint lagt opp – burde latt geleen stivne i asjetten, lagt opp en fin kule av fromasjen, og antagelig en kule vaniljeis eller annen smak som komplimenterte det hele, noen friske bær – og sjokoladekulen. Men dette var nå første forsøk:
Nå har jeg ligget strøken med feber og yrkesforbud noen dager – ble frikjent for corona og løslatt i dag. Følte meg mye bedre også, så jeg stod opp og lagde konfekt i samme silikonformen. Halvkule med sjokolade, fylte med krokantrøffel, og la et lokk av sjokolade over. Ble ganske fine konfektbiter- må nok øve mer før de blir perfekte, og noe pynt skulle det jo vært – men det var gøy da – og smakte etter sigende godt. Testa dem ut på kollegene som ikke sa nei til å være forsøkskaniner , hehe.https://www.seriouseats.com/2014/12/the-food-lab-best-way-to-temper-chocolate.html#sousvide
Har jeg prøvd meg på en gang før. Glemte å mate den, den mugna og lukta vondt. Siden jeg har sett på en overdose Masterchef i det siste, har jeg gått løs på en del kjøkkenprosjekter. Blant annet nytt forsøk på surdeigsstarter. Fulgte anvisningene på surdeig.no – som var forståelige og nøkterne. Etter 8 dager hevet surdeigen min til dobbelt størrelse, og jeg gjorde mitt aller første forsøk på surdeigsbrød. Det ble veldig godt, selv om hevetiden nok var litt snau, og brødet ble litt flatt. Nå har jeg gjort et nytt forsøk – bruker oppskriften på fint surdeigsbrød på nevnte nettside, men mitt blir nok litt grovere, selve surdeigsstarteren er av grov, sammalt hvete og det var det samme jeg brukte i deigen – var det jeg hadde.
Ser da ganske godt ut?
I tillegg har jeg kyllinglår av Stangekylling til confitering i sous-vide. Skal bli fjellproviant til i morgen, håper jeg. Aldri prøvd det før, men det skal visst være godt…
May you live in interesting times – sies å være en kinesisk forbannelse. Det er utvilsomt en kinesisk forbannelse som har rammet verden i disse dager. Jeg føler meg fortsatt temmelig privelegert, selv om handlingsrommet er blitt noe redusert, og det er vanskelig å ta vare på pasientene som feiler noe ANNET enn corona. Alt er stengt, man kan ikke gå noe sted eller besøke noen, så man får jo gjort mer enn ellers av hjemlige sysler.
Mine gamle stolputer på terrassen begynte å bli lefsete og falmet etter mange års flittig bruk. I tillegg var glidelåsene stort sett alle defekte. Så jeg fant ut at jeg skulle sy nye puter selv. Det hadde jeg vel ikke funnet på til vanlig, men det er flere fordeler med dette. Selve putene var jo like fine – det var trekket som ikke var pent lenger. Så å kaste alt og kjøpe nytt er ikke bra for miljøet. Om jeg sammenligner disse putene med det billigste du får i butikkene, sparer jeg ca 130 kr pr stol. Det tar meg ca tre kvarter å sy dem, så det blir ingen timelønn å skryte av, men hva får de betalt de som sitter og syr dette i østen et sted – og hvilke arbeidsforhold har de? Dessuten tenker jeg at jeg heller sammenligner dem med spesialsydde, eksklusive trekk og anser meg for godt betalt 🙂
Kjøpte solid bomullsstoff på IKEA. 49 kr pr meter, det er ikke dyrt. Stoffet er 150 bredt. Det er tre puter i stolene, tredd inn i trekket som henger sammen. To puter a 45 x 50 cm, en pute på 27,5 x 50 cm. I stedet for glidelås, gikk jeg for et omslag på samme måte som det er i putevar, og trer putene inn fra siden. Riv av et stykke på 120 cm. Riving sikrer trådretthet, men blir jo litt lurvete. Det gjør ingenting i denne sammenhengen.
Regn ut hvor langt hele stoffet må være for å dekke putene. 45 + 45 + 27,5 cm, legg til 5 cm for sømmonn og stikning. Brett inn og klipp av.
Strykejern er godt hjelpemiddel her. Kast over de tre sidene som ikke har jarekant, og brett det avklipte stykket i 4 og press.
Fall inn ca en fotbredde med vanlig symaskin i begge langsider.Brett slik at puten blir 50 cm bred med passende overlapp.
Og pass på at det er like bredt over det hele. Sy en søm øverst og nederst, og press ut.
Vreng og press godt på andre siden også. Få hele stykket så rettvinklet som mulig. Mål, og sjekk hvor du må plassere stikningen øverst og nederst.
Sy en søm tvers over ved 27,5 cm fra øverste stikning og 45 cm fra nederste stikning. Da er det bare knytestroppene igjen.
Merketusj som forsvinner av seg selv er kjekt.
Knytebåndene sys i en fei på overlock, og vrenges ved hjelp av sikkerhetsnål. Det er noe pjukkel, men det kan jo gjøres mens man ser på tv.
Så er det bare å sy båndene fast og kose seg i sola
Dette er en dessert jeg har slitt litt med. Har blitt enten for hard eller for løs i fisken. Noen har forsket på saken.
Men bare for å huske framgangsmåten for egen del: 2 1/2 cups kremfløte, 1 1/2 cup helmelk (amerikanske mål). 1 ss gelatin bløtes i 2 ss vann. Melk og fløte kokes opp med 5 ss sukker, og en vaniljestang hvis du bruker det. Bruker du essens, tilsett 1 /2 ts etter at melkeblandingen er kokt.
Når det er kokt, sett i en bolle med isvann (eller snø, som jeg brukte), og visp til det er halvlunka. Helles i smurte former og kjøles i minst 4 timer, eller over natta.
Bikka dem ut av formene – perfect wobble! Serverte med pasjonsfrukt og en saus som var ferdigkjøpt – en mango-passion smoothieflaske, tilsatt en ts sitronlikør. NAM!
Ringsaker
kommune har ikke vært vant til denne typen problemer. Da Bjorvand trengte
kolleger på Nes, og ekteparet Boldingh fikk jobb der, stod søkerne i kø.
Tidene
har endret seg, søkerne står ikke lenger i kø, og er det søkere til
fastlegestillinger som forstår norsk og har relevant utdanning, skal man prise
seg lykkelig. Det har plutselig gått opp for meg at i denne sammenhengen er jeg en bærer av historien
– så jeg bør kanskje dele min historie, selv om jeg som person ikke er spesielt
interessant.
Ringsaker kommune har alltid ligget litt under i forhold til antall allmennpraktiserende leger som er regnet som normen i landet – det var en av grunnene til at jeg på sent åttitall ble tilsatt i en nyopprettet praksis på Brøttum. Til å begynne med hadde jeg praksis i helsestasjonens lokaler, på deltid – men Brøttum legesenter var under planlegging og utarbeidelse – så i 1990 var det meningen å starte opp. Jeg var bekymret – på Brøttum hadde man jo allerede bygdas gamle doktor – John Rikard Li, som ikke ønsket å være en del av det nye legesenteret. Han hadde vært der i alle år, og alle gikk jo til ham. Hvordan skulle jeg kunne etablere en ny praksis der? Jeg bad kommunen om hjelp, og hadde et møte med helsesjefen – hvor jeg ble hånledd av – på en så vidt provoserende måte at jeg bad om et møte med rådmannen. Jeg fikk medhold i at jeg var blitt dårlig behandlet, men ingen hjelp i oppstarten av en ny og særdeles usikker praksis.
Doktor Li ble dessverre sykmeldt tre uker etter at jeg startet opp, og kom aldri tilbake i sin praksis. Hans praksis ble overført til Brøttum legesenter, og ny lege startet etter hvert opp sammen med meg. Så sånn sett led jeg ingen nød og fikk mer enn nok å gjøre.
På den tiden var kommunale tilskudd til legers praksis delt i driftstilskuddsklasser, regnet etter hvor mange ansatte man hadde. Vi strevde i mange år med å overbevise kommunen om at man på Brøttum trenger like mye hjelp – og like mye assistanse fra personalet for å betjene telefonen, assistere legene, ta blodprøver, utføre diverse forefallende arbeid med pasientbehandling og kontorrutiner som i resten av kommunen. Det tok sin tid og satt langt inne – og våre helsesekretærer, Rønnaug Lagmandsveen og Grete Enemo fortjener all ære og ros for å gjøre samme jobb som ansatte på legesentre i resten av kommunen med langt mindre ressurser. Men vi fikk da til slutt innvilget samme sats som resten av kommunen, selv om det tok flere år og mye krangling..
I 2001, da fastlegeordningen kom, fikk Ringsaker kommune nok en påminnelse om at legetjenesten var mangelfull og det var ikke nok leger til å dekke opp befolkningens behov. Det ble vedtatt å etablere et nytt legesenter i Moelv. Jeg søkte – nærmest for moro skyld – greit med litt kortere arbeidsvei . Dette var vel første signal om at nå sliter primærhelsetjenesten. Jeg var eneste søker, og daværende helsesjef Arne Trondsen la ned et stort arbeid i å overtale meg til å ta jobben. Jeg hadde det jo helt fint på Brøttum, med en etter hvert godt etablert praksis. Ingen grunn til å hive seg ut på dypt vann en gang til? For en gangs skyld stod kommunen på for å bidra til god helsetjeneste – hurra! Det var også mye hjelp å få med å velge lokale og med ombygging av lensmannslokalene på Herredshuset etter våre ønsker. Noe helt annet enn da Brøttum legesenter ble bygd – eneste jeg ble spurt om da var hvilken farge jeg ville ha på veggene. Det tok ikke lang tid før ombygging var påkrevd. Det skader ikke å ta med folk som faktisk skal jobbe i lokalene på råd?
Men jeg satte likevel som vilkår at jeg ville ikke starte opp alene, om ingen andre søkte, skulle i alle fall kommunens turnuslege jobbe sammen med meg. Det gikk veldig bra, jeg fikk både en kvalifisert kollega og en turnuslege – som etter hvert også overtok dr Gunnar Larsens praksis, som var blitt overført til Herredshuset legesenter da han gikk av med pensjon. Men søkerne stod ikke i kø da heller.
Det gjorde de heller ikke da begge mine kolleger sluttet – omtrent samtidig, og jeg tenkte at det må jo gi meg et dårlig rykte. Selv om begge sluttet av geografiske grunner og ikke på grunn av meg. Men også denne gangen har jeg personlig vært heldig – og fått verdens beste nederlandske kolleger, som nå har vært her i mange år.
Men på Nes står ikke søkerne i kø denne gangen. Kommunen må på banen. Ingen tvil om at hele fastlegeordningen trenger en gjennomgang – det har inntil nå fungert greit i sentrale strøk, så ingen gidder å bry seg? Men det har jo vært krise og dyre og dårlige vikarløsninger i utkantstrøk hele tiden, noe som har vært veldig dyrt for de kommunene det gjelder. Her må noe gjøres. Folk fortjener bedre – og etter hvert som spesialisthelsetjenesten blir stadig vanskeligere å finne fram i, er fastlegen navet som både bør sørge for at folk får de helsetjenestene de trenger, og den som forhåpentlig kan sørge for at ikke alt heretter tas over av private, som først og fremst vil tjene penger, og er på frammarsj i en farlig grad. Folk vil ha kjappe helsetjenester, og mange kan betale. Men det går ut over de svakeste, det fører til at fokus går fra mest mulig helse til flest mulig – til mest mulig penger for private aktører Det blir dyrt og dårlig. Det er faktisk også helseskadelig. USA har verdens dyreste og mest private helsevesen, hvor det også utføres flest unødvendige undersøkelser og behandlinger, med derav følgende komplikasjoner. Det er ikke veien å gå.
