Er lykkelig og bekymringsløs det samme?

Personer uten barn er lykkeligere enn foreldre.
Det blir stadig færre dansker med Down’s syndrom, noe som visstnok er en suksess.

Det er et risikoprosjekt å få barn. Man får søvnløse netter, både i spedbarnsperioden, i tenårene – og kanskje senere også.
Sjansen for en bekymringsløs tilværelse hvor man utelukkende kan konsentrere seg om egne lyster og behov reduseres drastisk, så snart man har satt en liten skrikhals til verden.
Men blir man mindre lykkelig? Eller er det en kortslutning her et sted, aftenposten…

Men vi vil visst helst ha designbabyer, og når teknologien finnes, blir den brukt. Danskene betegner prosjektet sitt for å redusere antall barn som fødes med Downs syndrom som en suksess.
Jeg er bekymret for denne prosessen og den utviklingen vi ser her. Når man er gravid, er man sårbar og hormonell. Er det noen som har undersøkt hvordan de gravide som valgte bort et barn med Downs syndrom har det i ettertid? Uansett årsak, er det neppe noen spøk å gjennomgå en sen abort.
Hva slags oppfølging får disse?
Da jeg var gravid med mitt siste barn, var terminen to måneder før jeg fylte 38. Kvinner som er 38 eller eldre ved termin får her i landet tilbud om fosterdiagnostikk. Jeg brukte derfor litt tid i det svangerskapet til å tenke gjennom akkurat denne problemstillingen, og konkluderte for egen del med at jeg var glad for at jeg slapp å ta stilling til et eventuelt resultat av en slik prøve.
Jeg respekterer for all del at andre gjør andre valg, men sorteringssamfunnet håper jeg vi klarer å holde unna.