En strålende aften!

Jeg har skrevet det før, og tar ikke fem øre for å gjenta det: Ringsakeroperaen legger stadig nye alen til sin vekst. Kveldens premiere var en spektakulær opplevelse, ikke minst visuelt. Maken til scenografi tror jeg ikke vi har opplevd her på bygda tidligere. Mulig jeg er litt ekstra stolt av Plamena av rent personlige grunner, men nabodamen på raden med lang fartstid som operapublikummer i Brummunddal var også fra seg av begeistring over nettopp hvordan scenografien fikk fram det essensielle i operaen på en veldig talende måte.

Jeg var litt treig, da – og skjønte først ikke hva den hvite kula til høyre på scenen var – som ble båret inn av en liten gutt – men det er selvfølgelig perlen. Som til slutt ble farget rød av lyset, og endelig knust i golvet.

Dette er en opera med en ganske enkel handling, trekantdrama som ender med død og fordervelse. De to vennene Zurga og Nadir har sverget hverandre evig troskap, og å holde seg unna kvinnfolk, etter at de i sin ungdom har vært forelsket i samme dame. Zurga blir valgt til høvding i perlefiskerlandsbyen, og blir glad og overrasket når hans gamle venn kommer tilbake. Talende nok  med to ansikter som Janus. Den vakre perlefiskerduetten for tenor og baryton, som er operaens mest kjente musikkstykke, kommer helt i starten.

Så kommer også ungdomskjæresten Leila, for anledningen som vestalinne, som skal synge til havet og sørge for fiskernes fiskelykke og liv og helse, noe hun bare kan gjøre så lenge hun er jomfruelig og holder seg unna menn. Men det går jo som det må i operaer, Leila og Nadir har et usømmelig forhold, blir oppdaget og perlefiskerne vil dømme dem til døden – ofre dem til havet. Zurga griper inn, brenner ned landsbyen(!) Leila og Nadir stikker av og Zurga blir drept, han ofrer seg for de to elskende.

Man kan lure på i hvilken grad librettisten har vært seg bevisst navnesymbolikken her. Nadir har mange betydninger. Det brukes som et punkt i kosmologien som jeg ikke helt forstår – på baksiden av en planet man observerer. Det brukes også i mer overført betydning som det absolutt laveste punkt- i menneskets psyke, i en karriere, og også som det laveste punkt i et himmellegemes bane. I kreftbehandlingen brukes det om den dagen immunsystemet er på sitt laveste etter cellegift eller strålebehandling, og faren for infeksjoner er størst.

Leila er et arabisk navn som betyr  natt.

Tyder kanskje ikke på at disse to levde lykkelig alle sine dager, men det ble det ikke skrevet noen opera om.

Men det hjelper jo ikke om operaen ser flott ut hvis det låter dårlig. Det gjorde det heller ikke. Både koret – særlig kara-  og strykerne knirket litt i starten, men tok seg fint opp. Det er lov å ha premierenerver. Blåserne var en fryd for øret i den grad jeg er i stand til å bedømme det, men mannfolket lot til å være enig.

Denne operaen har få solister, og bare en kvinnerolle. Gunnar Andor Nieland som Zurga kledde rollen godt, og gjorde en god innsats. Tenoren var mer ujevn. Til tider låt det litt presset og med en sjenerende vibrato. I duettene med de andre sangerne låt det mye bedre, så vi får håpe det skyldtes premierenerver eller en dårlig dag.

Gunda Marie Bruce har jeg hørt flere ganger før, som den lystigste av de lystige koner i Windsor, som Belinda i Dido og Aenneas og denne gang som Leila. Hun har åpenbart mange sider å spille på, jeg syntes hun gjorde det kjempefint som lystig kone – denne rollen var langt fra lystig, snarere det motsatte, men den kledde henne godt, og den vokale akrobatikken som denne rollen innebærer hørtes ikke ut til å volde henne det minste besvær. Brava!

Jeg ser fram til å følge Ringsakeroperaen videre. Håper det jobbes med flere sangere til koret (jeg er antagelig litt for gammel til å melde meg), og at dere ellers holder stø kurs – dette er bra!

PS

Man kunne også sørge for at hvitvinen man selger i pausen er ordentlig kald 😀

 

 

 

Opera!

Ringsakeroperaen legger stadig nye alen til sin vekst, og imponerer på stadig nye måter. Riktignok gikk jeg til kveldens premiere med en viss skepsis – Ronald Rørvig som regissør har jeg ikke sans for, og hans radbrekking av min favoritt – Tryllefløyten – for et par år siden har jeg såvisst ikke tilgitt.

Konseptet var originalt – en sammenstilling av Dido og Aenneas før pause, og Cavalleria Rusticana etter pause. Sistnevnte spilles stort sett alltid sammen med I Pagliacci, en annen kort opera fra samme tidsepoke.

Men Dido og Aenneas var en åpenbaring. Scenografi, sangere og orkester gjorde sitt til at man bare satt der henført og lyttet. Kaja og Roger fortjener muligens størst applaus, selv om de satt nede i grava og ikke var synlige (svært mye av denne operaen er ledsaget av kun cello og cembalo, ikke mye pause på disse to…), men sangerne gjorde heller ikke skam på seg. Særlig barytonen Alexander Nohr var fantastisk – en flott fyr med en flott stemme, og uvanlig nok eneste hane i kurven. Sjelden å høre en opera med nesten bare kvinneroller. Rørvig kan som vanlig ikke dy seg for litt komedie, men denne gangen var det akkurat passe. Heksene var fenomenale som et litt lystig innslag i en ellers tragisk opera. All ære til alle tre, og særlig til Anna, selvsagt. Selveste sjefsheksa…Herlig blanding av ond, dekadent og sjalu

Så var det pause, før vi gikk inn igjen for neste runde. Cavalleria Rusticana har jeg hørt før –  på DNO, med Lise Davidsen som Santuzza. Så rått parti er vel ikke til å unngå. Menmen

Dessverre ble dette en skuffelse. Jeg synes ikke disse to operaene egnet seg sammen, i alle fall ikke med den formen Cavalleria Rusticana fikk. Sujettet var barbert, vi fikk jo ikke vite hva som egentlig var bakgrunnen for dette blodige sicilianske sjalusidramaet. Santuzza framstod som gjennomført skingrende hysterisk uten antydning til nyanser, og Turiddo som operaens svar på Odelsgutten på Evenstad. At noen kunne falle for en slik surpomp av en mammadalt virker  bare uforståelig.

Her var Anna gått fra ond heks til resignert moder  – og var vel den, ved siden av korinnslagene- som det var godt å lytte til. Mari Askvik som den troløse Lola var også god. Men fikk oppsetningen fram noen nyanser eller forståelse for hvorfor folk egentlig drepte hverandre her? Nei.

Men alt i alt – skryt er fortjent. Scenografien til RIngsakeroperaen tok pusten fra meg i fjor, og var ikke dårligere i år. Koret, som tidligere var noe av en akilleshæl, gjorde det kjempebra. Orkesteret (i den grad jeg er i stand til å bedømme det), virker også langt mer solid enn ved tidligere anledninger. Særlig i første forestilling. Nummer to hadde noen litt sure toner, men ikke så det var plagsomt – for meg i alle fall – og kunne låte litt matt til tider, i alle fall opp mot sangerne, som åpenbart hadde fått beskjed om at her gjelder fortissimo fra ende til annen.

Dette er mitt høyst personlige inntrykk. Det var en staselig aften, og folk var begeistret. Vi gleder oss til å fiske perler neste år – jeg så forestillingen for 20 år siden, i Hamar kulturhus.

Tryllefløyten – lokal versjon

Ringsakeroperaen har lagt svært mange alen til sin vekst siden den ble etablert av entusiaster i 1979 og fram til den nå er inne på statsbudsjettet. Jeg har langt fra sett alle forestillingene, men mange nok til å ha sett en rivende utvikling. Den siste produksjonen burde jeg kanskje ikke si noe om, siden jeg bare fikk med meg halve.

Men  jeg kan ikke dy meg. Tryllefløyten er en opera jeg har et forhold til – og som jeg har blogga mye om.

Jeg gikk til forestillingen med bange anelser, etter å ha sett denne anmeldelsen.

HAs bildegalleri fra forestillingen

Tryllefløyten er en fabel, et eventyr. Det er en fortelling som kan gis svært mange fortolkninger – det er ikke det at jeg mener originalens libretto og sceneanvisninger på død og liv må følges til punkt og prikke. Schikanereds løver av pappmasjé hadde neppe slått an i dag.

Ringsakeroperaens oppsetning imponerte på mange måter. Sangsolistene har blitt stadig mer proffe, og her presenterte man et ensemble som gjorde en svært god jobb. Tamino imponerte meg mest av de jeg hørte – men nivået var jevnt over svært godt. Kostymene og scenografien var også særdeles flotte – og her er det fortsatt entusiaster som sitter og syr. All ære!

Dersom noen av statsbudsjettets penger skal gå til musikalske forbedringer neste år, bør man kanskje satse på flere profesjonelle strykere? Jeg er ikke musiker, men selv jeg kunne høre at det skurret litt her. Det er muligens en vanskelig balansegang, Hedmark symfoniorkester er blant Ringsakeroperaens stiftere – men skal man satse på musikk på dette nivået, trengs nok noen forsterkninger. Blåserne låt imidlertid fint i mine ører, og fløyten var heldigvis på plass Smilefjes

Men så var det presentasjonen og regien, da….

Det  fins mange gode fortolkninger av Tryllefløyten i moderne form. En dansk oppsetning lagt til sirkusmiljø fikk svært gode kritikker. For noen år siden så jeg en oppsetning i Praha som var så minimalistisk som det gikk an – scenografien bestod av et stort tøystykke og en gardintrapp. Likevel – en flott forestilling!

I Brumunddal skurra det litt helt fra start. Tamino er ikke nødvendigvis Johnny fra Stovner, men i alle fall en overklassegutt, som forviller seg inn i et strøk med en luguber nattklubb hvor en av nattens løse fugler står og røyker lent opp mot veggen. I originalen skal “uhyret” være en slange, men mange fortolkere mener at uhyret representerer kvinnelist, så la gå at det er en prostituert dame. Men hvorfor i all verden skal hun plutselig gå løs på Tamino og forsøke å banke ham? Noe hun neppe vil klare. Og sånn helt uten videre? Og hvorfor synger han fortsatt, som det står i norsk oversettelse av librettoen (for de har jo ingen skrupler med å gjøre om på teksten ellers…) “Nå nærmer den seg, nå nærmer den seg”? Jeg hadde trodd mer på fortolkningen om hun hadde forsøkt litt aggressiv markedsføring- for å si det sånn. Og det hadde ikke kostet noe å endre pronomenet? Selv ikke frimurere omtaler kvinner som “den” eller “det”?

Og derfra blir det bare verre. De tre damene er suverene – og der trodde jeg kanskje at vi var tilbake i eventyret, de har eventyrlige flotte kostymer og synger vakkert. Og tuller og fleiper ikke mer enn librettoen gir dekning for. Det samme gjelder Nattens dronning, men så snart vi kommer til Sarastros rike minner det hele mest om  en dårlig russerevy. Må erklære meg fullstendig enig med HAs anmelder. Noen av påfunnene er helt sikkert morsomme, men det blir så mange av dem at de forstyrrer musikken, og det hele blir bare slitsomt. Og ikke minst – folk som ikke kjenner operaen (jeg har jo den fordelen – eller ulempen – at denne operaen kan jeg bortimot utenat) skjønner ikke bæret, blir helt forvirret og blir bare sittende og le hjelpeløst av alt som foregår. Jeg snakket med noen av dem i pausen, og måtte prøve å resymere litt av hva som egentlig var historien. I den grad dette var en fortolkning av fabelen, så er den tolket som en ren komedie. Selv de vakreste musikalske øyeblikk blir til tull og fjas.

Jeg bestemte meg for å gå. Delvis fordi jeg skulle tidlig opp på vakt neste dag, og delvis fordi jeg hadde fått mer enn nok platt humor.

“Mozart” satt oppe i en luke på veggen.

Maynard Solomon skriver i sin biografi om Mozart at han dirigerte de to første oppsetningene av Tryllefløyten selv. Deretter besøkte han teateret mange ganger, i selskap med venner og familie. Men en kveld ble han sittende ved siden av en kar som brølte av latter av alt som foregikk på scenen, uansett. Mozart ergret seg stadig mer over dette, tok fram librettoen og forsøkte å forklare mannen noen av poengene i teksten. Det hjalp ikke. Mannen lo fortsatt høyt og skrallende av absolutt alt. Stakkars Mozart gav opp, kalte ham “ein Papageno”, og forlot teateret.