Fredag 21.mai
satte vi kursen mot sørøst. Her er gjengen på Moelv stasjon tidlig på morran….
Turen til Gardermoen gikk greit- for mitt vedkommende veldig greit – jeg sov hele veien. Innstappet på Norwegian, sov jeg videre til Berlin, ble helt over i en buss og våknet først idet vi passerte grensa til Polen. Det gikk også knirkefritt, vi var blitt advart om at grensevaktene kan få rier med overdreven nidkjærhet , muligens et etterslep fra kommunist-tida? Men vi ble nå bare vinket over og ankom skattekontoret i god behold. Vi bodde virkelig på skattekontoret – de hadde egen konferanseavdeling. Ikke akkurat luksushotellstandard, men helt greit. Senga var god, og det lå sentralt. Det er det viktigste. Og vi fikk masse trim, siden vi bodde i sjette etasje og heisen var noe lunefull. Men i første omgang hadde vi bare såvidt tid til å snu i døra og finne fram notene, inn i bussen igjen, og avreise til Goleniowa hvor vi skulle ha første konsert. Dirigenten ble noe betenkt ved synet av konsertlokalet …
Det minnet mest om en gammel kino, med heldekkende tepper på golv og vegger, en eim av gammel tobakk og et flygel som nok hadde sett sine beste dager. Men været var fint, og vi fikk mat. Og vi hadde i det minste vært heldigere enn “konkurrentene” . Denne konserten hadde vi felles med Philharmonisches Chor Lippe – som var blitt stoppet på veien og fått seg selv og bussen endevendt fra A til Å, så de var nok både forsinket og noe befippet da de kom fram. Vi på vår side var litt betenkte over å skulle synge sammen med et tysk kor med et så pretensiøst navn, og lurte litt på hvordan det ville bli å komme fra tjukke Hedmarken i dette selskapet. Det kom faktisk en hel del folk for å høre på også, ikke minst trippet det inn en hel (musikk?)skoleklasse ledsaget av to lærere, pluss en del andre lokale folk. Lokalitetene til tross, så var nok dette et temmelig aktivt kulturhus i sitt lokalmiljø. Og vi var behørig annonsert:
Her er korets formann og reklameplakaten utenfor lokalet 🙂 Vi sang heldigvis først, og gjennomførte programmet vårt på en hederlig måte, synes vi selv. Deretter satte vi oss ned for å høre på de andre, og maken til hakeslepp har vi sjelden fått. Det er sannelig det verste jeg har hørt noen gang. Ingen ting var på plass på noe sett eller vis…. Vi visste sannelig ikke om vi skulle le eller gråte. Antagelig skyldtes det delvis den lange og slitsomme dagen de hadde hatt, de sang bedre dagen etter. Men lell da gut…
Men de sang blant annet dette vakre verket (Veni, veni Emmanuel arrangert av Zoltan Kodaly), som jeg skulle ønske vi også kunne synge – og det skal noe til å ikke gjøre det bedre enn den framføringen vi hørte denne dagen. Mannfolkets kommentar etterpå lød som følger: Den Emmanuel de anroper må da visselig være Emanuel Desperados….
Det spørs om de leser Flåklypa Tidende i Tyskland, men her er en vakker framføring til trøst:
[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=xRi1GDoaQu4]
Mannfolket og jeg sto over fellesbespisningen til kvelds. Det gjorde vi muligens klokt i. Det gikk frasagn etterpå om en viss tenor som hadde sett for seg en stor biff og fikk en liten porsjon ris med eplebiter. I Polen spiser man åpenbart en lett kveldsmat…Vi var slitne og kjøpte oss bare noe mat i en butikk og tok den på rommet.
Lørdag 22.. mai
Neste dag var det på’n igjen – ny konsert klokka fire. Men før det rakk vi en liten tur i byen. Vi landet i kafeen på SAS-hotellet, og der traff vi sannelig kjensfolk
vi traff en flaske vin også…
og heldigvis enda flere kjensfolk etterhvert, så det ble mange å dele på. Det var nok bra for gehøret. Denne dagen skulle vi synge på selveste hertugpalasset (The Castle of the Pomeranian Dukes) – og behøring annonsert var vi her og:
Konsertlokalet her var sannelig andre boller. Kapellet til hertugen var omgjort til konsertsal, men den gode kirkeakustikken var beholdt. I tillegg var det orgel og flygel – begge i god stand. Dette var en større konsert, med 5 forskjellige kor som hadde hver sin avdeling. Våre venner fra i går innledet, og vi hadde bange anelser og fryktet for at publikum ville flykte så de ikke rakk å høre verken oss eller noen andre. Men de hadde heldigvis kommet til hektene etter en god natts søvn, og sang – om ikke glimrende, så i alle fall anstendig. Deretter kom et lite swing/jazz-ensemble som etter sigende var meget bra, men vi fikk ikke høre dem, vi satt oppe i et annet rom og forberedte oss.
Tenorene måtte ha en ekstra gruppeøving….
Og noen lyttet ved dørene…
Men det gikk greit i dag og. Med orgel i lokalet kunne vi også framføre en sats fra Missa Pro Pace, og vår utmerkede guide fikk solgt noen CD’er på våre vegne også. Etter oss kom et gospelkor med ca 14 medlemmer, og til slutt noe som vel mest må karakteriseres som et pensjonistkor. De var ryddige, disiplinerte og hadde en glimrende tekstuttale og presisjon, sang hele repertoaret utenat – men det hørtes jo at samtlige medlemmer i koret var over 70, spesielt på sopranene.
Etter gjennomført konsert var det springmarsj til et annet konsertlokale, hvor vi fikk høre noen spesielt inviterte elitekor: Elisabeth Singers fra Japan, Sofia Vocal Ensemble fra Sverige og Coralia Choir fra Puerto Rico. Det er bare en ting å si om denne konserten : Fantastisk! Alle korene var flotte på sin måte, men svenskene tok kanskje førstepllassen for mitt vedkommende. Kanskje på grunn av musikkvalget? Alle presenterte en god del musikk fra eget land (og det er jo bra), og dette gjorde kanskje svenskenes utvalg mest tilgjengelig for oss?
Det japanske koret imponerte med presisjon og perfeksjonisme, og latinamerikanerne åpnet med en morsom (og særdeles krevende) korversjon av “Humlens flukt”, hvor sangerne ikke bare sang den forrykende musikken, men også drev ablegøyer, så vi kunne se humla suse gjennom stemmegruppene, og til slutt slo de den flat…. hehe
Kan anbefale å søke opp alle korene for eventuelle innspillinger. Svenskene solgte en CD, men vi hadde ingen Euro for hånden. Det kan muligens bestilles på nett.
Mannfolket og jeg tok ikke sjansen på eplegrøt til kvelds, så vi satte kursen for SAS-hotellet hvor vi satte til livs en nydelig middag til en meget rimelig penge. I ro og stillhet. Det var godt, det ble mye musikk denne dagen. De som satset på fellesløsningen hadde fått Tapas og enda mer musikk, sikkert trivelig nok det også.
Søndag 23.mai
Dette var en ren fridag, i den forstand at det ikke var noen konserter vi skulle synge. Men program hadde vi. Mannfolket og jeg klarte ikke å komme oss tidsnok opp til første sightseeingrunde, men fikk hoppet på bussen i siste liten for runde 2. Det var fint å få se litt mer av byen enn vi hadde rukket til fots. Stettin eller Szczecin som polakkene staver det – ble jo bombet sønder og sammen under krigen (byen var tysk den gangen), men noen perler står fortsatt igjen, og noen er gjenoppbygd. Vi stoppet også og besøkte et tilfluktsrom som tyskerne hadde bygd. Det hadde forseglede dører, luftsluser (mot gassangrep), innlagt vann og toaletter. I så måte en slående kontrast til tilsvarende anlegg vi besøkte på Malta for noen år siden. Men det var likefullt et hull under jorda, og må ha vært et skremmende oppholdssted under bombeangrepene. Tyske inskripsjoner og merkinger på veggen om hva som var tillatt og ikke, hvor mange personer og av hvilket kjønn som kunne oppholde seg i de forskjellige rommene og sånn – Ordnung Muss Sein. Og vakter ved dørene, som passet på at ingen jøder, løse fruentimmere, halliker, homofile, sigøynere eller andre untermenschen fikk slippe inn. Grøss…
Guiden som viste oss rundt, snakket et absolutt presentabelt engelsk – at hun konsekvent kalte de allierte for «the aliens» var bare en sjarmerende pussighet 😉
Her er vi, iført hjelm, på vei ned i katakombene.
Det var godt å komme ut derfra. Lunsj på slottet (igjen, vi ble vel vant til slottsbespisning) og etter lunsj en utflukt etter mitt hjerte: Vi besøkte et arboretum et stykke utenfor byen. Det var en fin tur, gjennom store, fine skogområder. Begynner å forstå hvorfor polakker (og russere, tror jeg) er ivrige sopp-plukkere, det så ut som et fantastisk soppterreng. Vi ble vist rundt i hagen av en skikkelig entusiast som visste mye om alle trærne. Det er importert trær fra hele verden til denne samlingen. Rhodondendron og til dels magnolia var på topp, og duftet nydelig over hele hagen. Vi koste oss, men dessverre hadde myggen et festmåltid på vår bekostning.
Tilbake på hotellet var det så vidt tid til en liten strekk før vi skiftet og hadde felles middag som koret hadde bestilt på en restaurant med lokal mat. Det var kjempetrivelig, nydelig mat. Serveringen var treg, men hunger er den beste kokk, er det ikke så? Stemningen var på topp, og Halina fikk velfortjent takk og presang, det er jo for en stor del hennes forjeneste at turen ble så vellykket som den ble. Det er ikke lett å finne noen som snakker engelsk eller tysk i Polen, så en innfødt var gull verdt for oss. Hvordan skulle vi ellers ha greid å forklare problemet med orgelnøkkelen…