Medbragt yoghurt, bringebær og iskaffe til frokost i den stusslige stuggun. Vaska litt for syns skyld, ikke at jeg hadde skitna til så veldig, og kom meg av gårde så tidlig som mulig. Dette blir turens lengste etappe på vel 26 km, meldt regn hele dagen. Stas.

Heldigvis ble det ikke så ille. Det var mer som de foregående dagene, til dels ganske heftige skurer, sol innimellom. Så jeg rakk stort sett å tørke opp og ble ikke veldig våt og kald. Mye skau og myr i dag også, litt mer urbane tendenser ettersom man nærmet seg. Det mest spennende denne dagen var vel egentlig å følge med på skiltene med avstandsangivelser. Og så var jeg jo spent på å komme til Feginsbrekka. Dette er ikke et stedsnavn har jeg nå skjønt, det betyr «gledens bakke» og er det stedet du først får øye på målet for vandringen, og en pilegrim skal falle på kne og takke Gud for å ha kommet velberget fram. Så det kan være litt ymse hvor det faktisk er. Det var utsyn over byen fra et stykke opp i bakken, men da jeg gikk akkurat der var det høljregn og tåke. Skimtet Tyholt-tårnet så vidt det var, men klarte ikke gjenkjenne noe annet. Så min Feginsbrekke kom først nede i bygatene, på vei ned fra Byåsen. Det regna da og, og tenker folk ville se rart på meg om jeg skulle falle på kne og korse meg, så jeg lot det være. Var ikke desto mindre glad for å være framme. En stille stund i Domen før jeg fant Pilegrimsgården rett bak. Det beste var egentlig dusjen. Det var langt og kaldt til dusj både i trivelige masstugu og utrivelige campinghytta, så det ble med kattevask. Reinsdyrgryte på Bakklandet skyss-stasjon var heller ikke dårlig.


















































































































