Har jeg skrevet en del om opp gjennom åra – som regel i form av en slags anmeldelse, og noen ganger har selv lokalavisa plukket den opp og spurt om de kan publisere den. Denne gangen er jeg utvilsomt inhabil.

Som pensjonist må man jo finne noen hensiktsmessige sysler å drive med, for ikke å gå i frø før tida. En av mine ambisjoner var å bidra til dette staselige foretaket, så nå er jeg frivillig på systua. Så langt har jeg hatt det veldig gøy. De nye lokalene i Parketten er formidable, de andre damene der er hyggelige og greie. Selv om jeg ble med på den mest hektiske tida – rett før årets hovedoppsetning. Kostymene var overtatt fra lenger nord, så vi trengte ikke sy dem, mine første bragder som skredder bestod av flytting av trykknapper, småjusteringer og isying av navnelapper. Her funker det som i barnehagen – det som det ikke er navn i, bruker man uforholdsmessig mye tid på å lete etter.

Årets oppsetning er Madama Butterfly. En tragisk historie, men ikke rent lite aktuell i sitt tema. Når prosessen er kommet så langt som nå, har vi på systua mer sporadiske oppgaver , så jeg har vært oppe i salen og hørt en god del på prøvene – i dag også med orkester. Og om jeg er aldri så inhabil: Dette blir fantastisk! Solistene er knallgode, orkesteret spiller vakkert – og musikken er virkelig utrolig vakker.

Oppsetningen er ganske tradisjonell, de har ikke gjort noen grep med å prøve å legge den til nåtiden og «metoo» og sånn. Her er det japanske kulisser og kostymer, og de er utrolig vakre.

Stortromma og gongen står nede i gangen utenfor systua. De skal være glade og takknemlige for at ingen av oss døde av skrekk da de smalt til for første gang. Det var nære på. Men nå er vi forberedt. Om det ryker knapper eller falder under forestillingene, er vi klare med symaskina.

Dette blir storveies, håper folk går mann av huse.

Sjæfen. For anledningen vært på sminkestua