I år faller Ramadan sammen med den kristne fastemåneden. De fleste av oss er vel blitt så sekulære her i landet at vi gir blaffen i det, sånn bortsett fra å bake fastelavnsboller på søndagen før faste. Det later til å være en seigliva tradisjon. Jeg bodde seks år i Irland for en mannsalder siden. Den gangen stod den katolske kirke mye sterkere enn i dag – før alle avsløringene av seksuelt misbruk og mishandling i katolske skoler – også i Irland. Mange gikk til kirke på askeonsdag før fasten og kom tilbake med svart merke i panna – noe den norske kirken later til å ha tatt opp i den seinere tid. Det ble ikke praktisert noen streng faste i Irland heller, så vidt jeg kunne få med meg, men spørsmålet som verserte var: What are you giving up for lent? Med andre ord – dette var tida for å slutte å røyke, slutte å spise godteri eller avstå fra andre usunne uvaner.

I eldre tider i Norge ble fasten håndhevet fra kirkens side. Det var ikke lov å spise kjøtt, man skulle generelt spise mindre enn vanlig, og det var sanksjoner for å avle barn i langfasten.

HAr vært i Oslo i helga, formedelst bisettelse og bursdag. Sorgen og gleden vandrer tilhope. Minnesamværet etter bisettelsen var på Asylet – en ærverdig pub på Grønland. Der bor det mange muslimer. Strøket hadde jo rene julegatene av oppheng med lysende bannere med Ramadan Mubarak, og det stod folk på alle gatehjørner med innsamlingsbøsser til diverse formål. Ingen så stygt på meg fordi jeg ikke gav penger heller – jeg kjente jo lite til formålene og gir heller mine faste bidrag til de organisasjonene jeg vet er ok. Men så bra at dette markeres også offentlig! Kunnskap og kjennskap gir trygghet og mindre frykt for naboen.

Fastetid – i både Islam og kristendom er en tid for å gi avkall på materielle goder, fokusere på å bli en bedre versjon av seg selv, og ta vare på andre.

Tror vi alle kunne ha godt av en måned i året med et slikt fokus.