I går hadde vi ingen store planer, rusla rundt og glodde til det var tid for å gjøre seg klar til å gå i operaen. Et rekesmørbrød og noen canapeer før forestillingen ble dagens middag, men man kan ikke spise syv retter hver dag.

alle bilder er klikkbare for større versjon

Idyllisk tur hjem. Vi så en aldeles strålende oppsetning av La Traviata. Særlig Violetta var best, men ingen av de andre gjorde skam på seg heller. Flott kor og flotte kostymer. Ganske minimalistisk scenografi Skjønte ikke hvorfor Violetta hadde en gigantisk gardintrapp på bakrommet der hun til slutt lå og døde. Hvordan noen kan synge halsbrekkende arier i det de er i ferd med å dø av tuberkulose virker litt lite troverdig på meg, men det kan jo skyldes 1. jeg er en kynisk dokter eller 2. hun hadde kanskje ikke lungetuberkulose, selv om det var det vanligste. Hun hosta jo ikke heller…

I dag purka vi også ganske lenge, så innen vi kom oss ut av leiligheten var det sånn bortimot lunsjtid. Det ligger en restaurant med omtale i Michelin-guiden rett over gata her, så vi gikk dit. Meget stor restaurant i nydelig park, men det var jo ikke en sjel der da vi kom. Det kom noen til etter hvert, men det var flere ansatte enn gjester der. Forhåpentlig er det ikke sånn hele tida, for maten var framifrå og servicen ypperlig.

Eksteriøret. Amuse-bouche. Det lå småstein oppi der, antagelig tørris i bunnen, for det rant kald røyk over kanten. Gulrotbrød med ål. Jeg liker ikke ål, så gav den til mannfolket. Til høyre stekt torsk med blomkålpure, grillet og syltet blomkål og nydelig saus. Mannfolket bestilte biff og pommes frites. De hadde nok ikke sett en frysedisk, så jeg knabba noen. Det var kjempegodt.

Deretter hadde vi litt tilløp til panikk for kattepasseren – mossa (95) hadde meldt at den ene pusen hadde vært borte i 2 dager. Vi fikk ikke tak i mossa heller, så vi ringte svoger som dro for å sjekke at det stod til liv. Pusen hadde vært inne og lagt fra seg noen døde byttedyr, men foretrekker åpenbart utelivet for tida. Den andre er mer sedat og trives i sofakroken og på fanget. Hver sin lyst, sa vintapperen, han drakk mens de andre sloss.

Deretter rusla vi litt mer, og oppdaget hvor sentralt vi egentlig bor. I en tverrgate til hovedgata. Der så vi SAS-hotellet, hvor guiden på bussturen sa at det var verd å få med seg utsikten fra baren i 26. etasje. Så det har vi gjort.

Vi besøkte også den ortodokse kirken som du kan se de gylne kuplene på rett nedenfor SAS-hotellet. Den var staselig. Mye gull og glitter – men neonlys over alteret? Hallo?

Vi har vurdert KGB-museet, men vet ikke om jeg orker. Den siste som ble henrettet der var i 1987. Jeg er jo så gammel at jeg husker disse begivenhetene svært godt. Murens fall og Sovjetkollapsen er den største verdenspolitiske begivenheten som har skjedd i min tid. Vi fulgte jo spent med på de første spede protester i Polen og dannelsen av Solidaritet. Jeg forventet – antagelig i likhet med de fleste andre – at det kun var et spørsmål om tid før Sovjetiske tanks rullet over grensa. Det hadde vi jo sett før, både i Ungarn og Tsjekkoslovakia. Men det skjedde utrolig nok ikke. Så kom Gorbatsjov til makten i 1985. Han virka jo faktisk som en fornuftig fyr – til forskjell fra de voksdukkene vi var vant til å se på Kreml-muren når det var paradedag. I Polen brøt det ut en stor streik i 1988, heller ikke da kom det noen tanks, og de første frie valg ble holdt i 1989, og Lech Walesa som hadde stått i spissen for fagforeningen ble valgt til president.

Jeg har vært mange ganger i Tsjekkia. Der sier de at det tok ni år i Polen, ni måneder i Ungarn – der det kulminerte med at grensa til Østerrike ble åpnet etter at ambassaden ble overfylt av folk som ville emigrere – og ni uker i Tsjekkoslovakia. Der brøt det ut massedemonstrasjoner og streik både i Praha og Bratislava i november – i desember var friheten et faktum. Tsjekkerne kaller dette fløyelsrevolusjonen, slovakerne «the gentle revolution». En fredelig revolusjon og fredelig skilsmisse etter hvert.

Og hvor tok det ni dager? Må ha vært i Øst-Tyskland, hvor de åpnet grensene ved en feiltagelse, og deretter var det ingen vei tilbake.

I Baltikum hadde de sin «Singing revolution»

Kor- og sangtradisjoner har alltid stått sterkt her, og gjør det fortsatt. Fem Patriotiske sanger av Alo Mattisen ble svært populære, og det hele kulminerte med to millioner mennesker som stod arm i arm fra Tallinn til Vilnius og sang. Husker jeg så det på nyhetene – med store og tårefylte øyne.