Overnattet som sagt på Fokstugu. Ikke spesielt imponert over denne plassen. Men det skyldes muligens at jeg er en bortskjemt luksuspilegrim. Hvis du kommer hit med egen mat i sekken og er forberedt på å lage den selv, så er kjøkkenet de stiller til disposisjon helt ok. Jeg har ikke prioritert å bære mat, utover kjeks, nøtter og energibarer, fordi det er lettere for meg å spise dette enn brødskiver underveis. Jeg har derfor satt pris på å få god mat servert når jeg kommer fram til kveldens hvilested. På Fokstugu får du ikke dette. De har en kiosk som er åpen til kl 18, med en svært begrenset utvalg av varer, og ganske høye priser. Det eneste som lignet på middag var to typer posesuppe, og frossen pytt i panne. Begge deler i porsjoner til 3-4 personer, så det er litt dumt for en enslig pilegrim. Jeg fikk dog kjøpt et enkelt egg, og gikk for pytt i panne. Ble jo mett på et vis, men, særlig godt var det ikke. Standarden kan vel ellers sammenlignes med Dale-Gudbrand, der jeg betalte nøyaktig halvparten for samme standard overnatting, på et antagelig like sagnomsust sted. Der kunne jeg gå og spise i hotellavdelingen, og fikk biff og rødvin, samt en lekker hotellfrokost, og var ennå ikke oppe i samme pris som jeg betalte på Fokstugu. Vi får håpe det ikke skyldes at de bemanner Guds Huset (ja! De skriver det sånn!) med prest hele sommeren. Presten var ikke å se eller høre. De har morgenbønn kl 08, aftenbønn halv ni – i et mørkt og stusslig hus bak et hjørne. På begge tidspunkter hvilte jeg mine slitne bein på senga, og hørte heller aldri noe til den berømmelige angelusringingen. Hvis presten får betalt for dette, syns jeg faktisk de burde stikke innom og si hei til pilegrimene og i alle fall signalisere at de kan prates med. Hvis de gjør dette frivillig og på dugnad og kun får gratis opphold, gjør de selvsagt hva de vil utenom pålagte bønnetider. Men for egen del ville jeg heller hatt bedre matttilbud.

Frokosten er samme problem – i kiosken får du kjøpt store pakker med rundstykker du kan varme opp, hele liter med melk og juice, men enkeltvise egg og porsjonspakninger med smør og pålegg. Det ble litt upraktisk. Jeg gikk for en yoghurt og satte min lit til at de lovet drop-in lunsj på Furuhaugli.

Det viste seg dessverre ikke å stemme. Jeg trøsta meg med en øl, og kjøpte kaffe og vaffel – det stagget vel den verste sulten. Og la i vei mot Hagesæter etter å ha hvilt skankene en stund.

Men etter en stund skjønte jeg at jeg hadde gått feil. Pilegrimsappen viste at jeg var et stykke fra leden, så jeg prøvde å komme meg i riktig retning, sjekka posisjonen stadig vekk – inntil jeg oppdaget at mobilen var vekk.

Da er man ille ute i våre dager. I gamledager hadde man kart og kompass. Det hadde ikke jeg – selv om jeg faktisk kan bruke det. Jeg bestemte meg for å gå tilbake til Furuhaugli – selv om jeg nok var omtrent halvveis – men denne vegen kjente jeg jo. Det var jo bare å komme seg hjem. Snille mannen som driver dette stedet kjørte meg til Dombås, med god margin til toget, så jeg rakk å kjøpe ny mobil – og nå er jeg hjemme. Det blir ingen bilder fra dagens tur, folkens, de ligger i et myrhull på Dovre.