Jeg liker å skrive, og tenker å legge ut noen av tekstene på nett. Det jeg legger ut her, må du gjerne bruke – men vær snill å linke til eller angi kilden.
For noen år siden skrev jeg en krimroman, og fikk en del positive (og negative) tilbakemeldinger fra diverse forlag. Mange konsulentuttalelser som ga helt motstridende beskjeder. Jeg orket ikke forfølge temaet eller bearbeide teksten i tråd med så motstridende tilbakemeldinger. Men vil du lese, kan du kjøpe den for 4 dollar her.
Kan lastes ned til Kindle eller Kindle for PC, Iphone eller andre elektroniske greier. Jeg skrev jo ikke dette først og fremst for å tjene penger, men jeg mener dette er en del av historien som også bør belyses gjennom romaner. 🙂
Denne har nå ligget ute et halvt års tid – og selger forbausende bra. Har til og med fått en (riktignok kort…) omtale som er positiv. (Og nei, jeg har ikke bestilt den, jeg aner ikke hvem dette er) Ser at det er flere som prøver seg. «Kadaver» er lagt ut på norsk, jeg lasta ned en prøve (veldig kjekt at man kan det med Kindle) og fant ut at dette er ikke noe for meg. Her trengs det mer språkvask, men jeg burde ikke si noe – har funnet et par trykkleifer i mitt eget publiserte produkt også, selv om jeg har fått både privat og profesjonell bistand. Men det kan jo rettes opp 🙂
Hadde vært veldig moro om noen av de som har lest Taushetens murer ga en tilbakemelding (gjerne privat, og si bare fra om du synes den var helt elendig….)
Genesis
På den tiden Gud skapte jorden og himmelen, fantes det ikke en busk på jorden, og ennå hadde ikke et grønt strå grodd fram. For Gud hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ingen mennesker til å dyrke den. Men en kilde sprang fram av jorden og vannet hele marken. Og Gud formet mennesket av jord fra marken og blåste livspust inn i hennes nese, så mennesket ble til en levende skapning.
Gud plantet en hage i Eden, et sted i øst. Der satte Gud mennesket som var formet av jorden. Og Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, herlige å se på og gode og spise av, og midt i hagen livets tre og treet som gir kunnskap om godt og ondt.
Gud satte mennesket til å dyrke hagen og passe den, og livet i hagen var såre godt.
På den syvende dagen hvilte Gud, og var fornøyd med sitt verk.
Mennesket var fullkomment. Hun var sterk og vakker, og passet hagen med flid slik at all slags frukt og blomster vokste der.
Og mennesket hadde fått livets gave. I sitt skjød hadde hun spiren til nye liv, der vokste hennes døtre fram og ble født i tidens fylde – så Eva fikk nok å gjøre etter hvert.
Etter en stund begynte hun å tenke at kanskje ikke hagen var helt fullkommen likevel. Det begynte å bli slitsomt å passe alle disse ungene i tillegg til å dyrke hagen, det kunne da umulig være Guds mening at hun skulle være dobbeltarbeidende og aldri ha et øyeblikks tid til seg selv.
Dessuten savnet hun et voksent menneske å snakke med.
Disse tankene grunnet hun over en god stund, hun ville jo ikke vise seg utakknemlig heller, men til slutt bestemte hun seg for å ta det opp med Gud. Dette gikk rett og slett ikke lenger.
-Kjære Gud, sa hun, en kveld når ungene endelig hadde sovnet.- Det er ikke det at jeg ikke er fornøyd med denne flotte hagen, og de nydelige døtrene du har gitt meg, men jeg synes det begynner å bli litt for mye å jobbe med her. Og det er ikke godt for mennesket å være alene. Kan du ikke gi meg en medhjelper?
-Eva, Eva – du vet ikke hva du ber om, svarte Gud i sin evige visdom. – Du må ha litt tålmodighet. Om noen år er dine døtre store, da får du nok av andre kvinner å prate med, og de vil hjelpe deg, med både hagen og ungene.
Men tålmodighet var ikke Evas sterkeste side. Hun ga seg ikke.
– Det måtte da være en god ide å skape et menneske til. Kanskje helst en som ikke får unger i ett sett slik som jeg, men en som kan hjelpe til – ta et tak i hagen, særlig med de tyngste jobbene som er slitsomme for meg når fødselen nærmer seg, hjelpe meg å passe de største ungene og kanskje til og med holde ulv og bjørn unna når de lusker rundt om nettene.
– Men Eva – du kan jo gjøre opp ild. Det har du allerede skjønt. Da holder dyrene seg unna. Og dine døtre blir fort store. Ha tålmodighet, Eva, det gagner deg best på lang sikt.
Eva var ikke særlig fornøyd med dette. Hun gikk rundt i hagen og furtet i flere dager, og ville ikke vise seg for Gud. Hun gikk lange turer til bortgjemte kroker av hagen, og grunnet over hvordan hun skulle få Gud til å gå med på å oppfylle hennes bønn.
Når Gud kalte på henne om kvelden, svarte hun ikke, hun var stadig sur.
En kveld stod hun under treet som gav kunnskap om godt og ondt.
Dette treet hadde Gud forbudt henne å spise av.
Det var i grunnen dårlig gjort av Gud, tenkte Eva. Hun forstod ikke hvorfor hun ikke kunne få spise av dem.
Kunne de være giftige? Ville hun bli syk av dem? Nei, noe slikt ville ikke Gud ha plantet i denne hagen hvor hun hadde små barn. Det kunne i hvertfall ikke stemme. Gud er god og barmhjertig, ikke ondskapsfull.
Og hvorfor kaltes det treet til kunnskap om godt og ondt? Det måtte være fordi denne frukten ville lære henne noe viktig. Kanskje hun ville bli like vis som Gud? Slik måtte det være! Da var det jo egentlig litt smålig av Gud å ikke unne henne å spise av dem – ta alt selv liksom? Slik dårlig folkeskikk pleide hun selv å riste ut av ungene nokså fort. De var ikke gamle før de lærte seg å dele godsakene med småsøsken som var for små til å rekke opp selv.
Eva gjorde vanligvis som Gud sa. Hun hadde jo fått både denne hagen og livet selv i gave, hun burde være lydig og takknemlig. Men Gud forlangte for mye av henne.
Fruktene hang røde og duftende rett over hodet på henne.
Det slo henne at hvis hun ble som Gud av å spise denne frukten, så kunne hun skape sin egen medhjelper. Helt etter eget hode!
Beruset av tanken, nølte hun enda et sekund – før hun strakte hånden ut, grep den største og rødeste frukten og bet.
Resultatet lot ikke vente på seg.
Gud kom stormende gjennom hagen – rasende.
– Hva har du gjort? Forbød jeg deg ikke å spise av det treet?
Det gikk kaldt nedover ryggen på Eva når Gud brukte den tonen. Hun skalv og gjemte seg i buskene.
-Eva, hvor er du?
Til slutt snek hun seg fram. Var nå dette egentlig noe å lage sånt oppstyr over? Hun følte seg ikke spor større og mektigere enn tidligere. Nå hadde hun jo ikke rukket å forsøke å skape noen medhjelper heller, før Gud kom farende, men hun følte seg slett ikke særlig allmektig.
Det var nok like greit å tilstå.
Hun snufset, og bekjente med tårer i øynene at alt hun hadde ønsket seg var å bli i stand til å skape seg en hjelpende hånd med det tyngste hagearbeidet uten å måtte bry Gud med det…
Hun stirret i bakken, torde ikke se opp, det var tydelig at Gud var meget sint.
Men det ble stille i hagen. Så stille at man kunne høre de milde vinder suse gjennom løvet på kunnskapens tre. Ved Evas føtter lå den halvspiste frukten som hun nå angret bittert på at hun i det hele tatt hadde sett på.
Til slutt våget hun seg til å gløtte opp på Guds ansikt.
Til sin forbauselse syntes hun at hun så et smil, men da Gud så at Eva hadde løftet blikket, forsvant smilet i en fart, bare strenge miner var tilbake.
– Du skal få ditt ønske oppfylt, Eva, sa Gud til slutt.
Nå var smilet definitivt borte, men Eva kunne ikke tyde Guds ansiktsuttrykk. Lå smilet fortsatt på lur der i øyekroken? Hun våget ikke svare, hun forsøkte bare å se ydmyk og angerfull ut.
– Du skal få det som du vil, Eva, gjentok Gud. -Du skal få en medhjelper som er sterk nok til å hjelpe deg i hagen, og tar tyngre tak enn deg. Du skal få en medhjelper som har lange ben, og kan løpe etter ungene når de er ved å falle i elven og du er nær ved din tid og ikke så lett på foten. Du skal få en medhjelper som er voksen som deg og kan dele ansvaret med deg.
Eva trodde nesten ikke sine egne ører. Hun holdt nesten på å hoppe opp og kaste seg om halsen på Gud – men hun hadde fortsatt en følelse av at det stakk noe under her, så hun torde ikke.
– Svar meg bare på en ting, Eva, sa Gud. – Og dette bør du klare, nå som du har spist av kunnskapens tre. Den største gaven du har fått er evnen til å bære fram nytt liv. Dette er en byrde, en gave og et ansvar. Og denne gaven ville du beholde selv.
– Jeg tenkte det var best, stammet Eva. – Det klarer seg vel at den ene kan det, og det er jo praktisk å ha en medhjelper som aldri er tung i kroppen av ventende liv?
– Ikke avbryt meg, Eva, sa Gud. – Det du skal svare meg på, er dette: Hvis jeg gir deg en slik medhjelper – hvordan kan du forsikre deg om at han vil hjelpe deg? Hvis han er sterkere og raskere enn deg – hvordan vil du holde ham fra å kaste både deg og ungene dine i elven, når du ikke vil dele på din gave?
Se, dette hadde ikke Eva tenkt på. Hun ble rød og bet seg i tungen, som ble taus og stum, og tårene sprengte på. Gud hadde bare lurt henne – ville bare vise henne at hun bare var et menneske, og slett ikke Gud, selv om hun hadde spist av frukten. Gud hadde et poeng, det var helt sant. Hvorfor hadde hun ikke tenkt på det selv? Men det var ikke så lett her i Edens hage å tenke seg at noen kunne gjøre noe så grusomt. Men når Gud først nevnte det, så var det jo helt riktig – hvorfor skulle medhjelperen hjelpe henne uten å få noen ting igjen for det?
Hun tidde og ønsket hun kunne synke i jorden, nå hadde hun ødelagt alt med dumheten og nysgjerrigheten sin.
Etter en stund, syntes Gud synd på Eva, og sa strengt: -Eva – du har vært tankeløs og egoistisk. Du er et menneske, og jeg er Gud, ingen frukt kan forandre på det. Vær tilfreds med den guddommelige gnist du har fått. Men Gud er god og barmhjertig. Du skal få det du ber om – på en betingelse, ellers vil det ikke gå, det tror jeg du forstod nå.
Hvis du vil ha en medhjelper, må du også dele din gave. Din Adam må få en skikkelig motivasjon – en trang og lyst som vil rette seg mot deg så lenge han lever. Til gjengjeld må du dele.
Eva så på Gud med store øyne. – Hvordan skal jeg klare å dele på denne gaven – den ligger jo gjemt i selve kroppen min?
Gud bøyde seg ned og hvisket i Evas øre.
Eva ble rød. Først nå så hun at hun var naken.
– Husk dette, Eva, sa Gud. Vær forsiktig med hva du ber om – for du blir bønnhørt. Adam skal du få, men kom ikke til meg med klager hvis du angrer deg senere og synes han blir for mye å hanskes med – husk han er skapt i ditt bilde. Lykke til, Eva.
Tilbaketråkk: Tekster… « hildegoghagen