Som sagt var soppen i sin spede begynnelse for 2 uker siden. I dag fant vi mer, nok til to soppsmørbrød til de iherdige damene. Du verden så godt! Tror det er den beste soppen jeg har smakt – i tillegg til at den er svært pen. Vi får nok ta flere turer, men nå kommer brennenesla også, så neste gang trenger vi hansker, og det vil bli vanskeligere å finne herlighetene. Men dette var gøy, da. Ikke hver dag man oppdager noe helt nytt i vår alder.
Har ikke fått så mye omtale. Har jo hatt en del planer. Noen av dem er satt ut i livet. Det er jo litt rart, men ganske godt å slippe å henge i klokkestrengen, stå opp når jeg vil, gjøre hva jeg vil og forsøke å legge opp til at i alle fall noe av det er fornuftig.
Hadde en aldeles nydelig tur til Malta – behørig blogget – en del syprosjekter er realisert. Organistgilde i havn, den ukentlige kohortmiddagen går sin gang. Og sist, men langt fra minst – vi har fått et nytt barnebarn – det syvende i rekken. Lille Oline.
Nå står snart tur til Riga for tur. Gleder meg til det. Har også søkt sommerjobb – for første gang siden studietida. Sykehjemslege – ferievikariat – i Haugesund. Der har jeg aldri vært, så det kan jo bli interessant.
Ellers er jeg – som de fleste andre – bekymret for verden. Altfor mange idiotiske gamle gubber i altfor farlige maktposisjoner rundt om. Det er vel ikke så mye man kan gjøre med dette – annet enn å gjøre sin avsky kjent, kjøpe kortreiste produkter og håpe det beste.
Jeg har gjort en større investering. Skandinavisk produsert ny seng. Med elektrisk regulering. Min kjære bror lurte på om jeg var blitt så gammel at jeg trengte sykehusseng. Jeg tenker at jeg er blitt så gammel at jeg fortjener å ha det komfortabelt. Lei av den utrangerte sovesofaen jeg har sovet altfor lenge på. Forhåpentlig klarer vi å få den på plass. Med litt hjelp.
I dag har jeg vært på sopptur. Først i et aldeles forferdelig terreng (skal ikke gå der mer)hvor vi ikke fant en dritt, men deretter fant vi en mye mer idyllisk tursti, hvor vi faktisk også fant det sagnomsuste skarlagen vårbeger. Aldri hørt om, men det har jo tatt helt av i soppgruppene på Facebook. Grunnen til at jeg aldri har hørt om den er nok at den først ble godkjent som matsopp i 2019, og mine soppkunnskaper er i utgangspunktet fra ca 1965. Med litt oppdatering underveis, naturligvis.
Men jeg sier ikke hvor vi gikk. Det var nok litt tidlig, siden vi bare fant disse tre småtassene
Hadde ingen veldig strukturert plan eller meny denne gangen. Gikk litt for «husets favoritter», selv om desserten ble samma som i fjor, og suppa har de også fått før. Den er god, da. Traktkantarellsuppe. Mye traktkantarell i skogen i fjor, og jeg vet hvordan jeg skiller den fra giftslørsopper.
Deretter var det min mors tunfisksalat. For anledningen forfremmet til skalldyrsalat, da det var en del eksklusive ingredienser oppi der.
Rakk ikke å ta noe bilde av hovedretten, da dette var kveldens travleste tid – få grønnsaker, poteter, saus og kjøtt ferdig samtidig. Sausen var Solveigs gråmusseronsaus – den var fortrinlig, selv om jeg ikke tror jeg fulgte oppskriften til punkt og prikke. Hovedretten var Beef Wellington. Brukte sånn bortimot Anovas oppskrift. Indrefileten fikk to timer i Sous vide i går – 52 grader. Pakket inn i sennep, duxelles og serranoskinke i dag, lagde rough puff til å pakke den i. halvannen gang vanlig oppskrift funka bra til ca 2 kg indrefilet. Tok litt mer enn 10 min i ovnen på 225 grader, så jeg var redd den var overstekt, men den var perfekt. Takk og pris. Man vet jo aldri.
Desserten var Charlotte Malakoff som i fjor, så jeg poster ikke bilde av den- Tror alle kara ble mette. De var blide og satte igjen rikelig vin og andre godsaker til kokka. Tusen takk 🙂
Dette bildet har jeg ærlig og redelig knabba, da min pai/quiche også denne gang ble borte før jeg fikk summa meg til å knipse den. Har blogga oppskriften før.
Her kommer noen flere tips. For dette er jo veldig anvendelig og har mange variasjonsmuligheter.
Men først og fremst – da jeg nylig var på Malta i selskap med en venninne som er koldjomfru og har jobba mange år med mat, så tilbragte vi selvsagt en god stund i en fantastisk butikk som solgte all slags kjøkkenutstyr. Jeg kjøpte meg en paiform med løs bunn. Den er 5 cm høy og 25 cm i diameter. Hvorfor er det umulig å få tak i dette i Norge? Hittil har alle paier jeg har laget måttet serveres i forma, fordi det er umulig å få den ut uten å ødelegge den. Paiskall er skjøre. Har EN form fra før med løs bunn, den er ganske liten, og alle det er mulig å få tak i er svært lave. Så denne er gull. Ser jo mye bedre ut på bordet om paien er hel og ligger på et fat.
Paibunn. Denne gangen gikk jeg for rough puff som i oppskriften. Den hevet seg for mye og krøp litt ned fra sidene til tross for et opphold i fryseren. Skal være tilstrekkelig hvile og kjøling som forhindrer nedkryping. Tenker kanskje vanlig paideig (smuldre smøret mer, gjerne i kjøkkenmaskin, og den hever seg fint lite) er like bra. Og hvis du vil redusere fettinnholdet, kan en god del av smøret erstattes med kesam. Sånn til hverdags.
Fyllet består av egg, matfløte og masse ost. Man kan redusere ostemengden, gå for mager ost om man vil, men ellers kan man jo putte hva som helst i denne. Min er vegetarisk med kun spinat, løk og hvitløk – men er er det jo bare fantasien som setter grenser – rester av kjøtt eller fisk kan puttes i, bacon, grønnsakrester, fantastisk måte å bruke opp og drøye små rester av diverse som fins i kjøleskapet. Og om du ikke får tak i like fin paiform som jeg har slått kloa i, så kan paien utmerket spises fra formen 🙂
Nå har vi diverse lekre oster som mannfolket har fått i gave på kjølerommet, så jeg tenker de skal bli til pai heller enn å stå der til de er inntørka og må kastes.
Foranledningen til restene er min kjære far som ble 95 for noen dager siden – her lurer han på hvor det blir av kakespaden. Han liker kake.
Nå har vi roa ned, ikke hatt veldig store planer, kun rusla rundt i Valletta og glodd. Det kan også anbefales. Været har vært nydelig, så vi har kost oss på benker i parken, nippet til glass i sola, og i går hadde vi bestilt bord til lunsj på The Rooftop Restaurant. Den ligger rett ved der vi bor – vi har jo bodd midt i smørøyet – og der var det fint. Riktig dag også nydelig vær.
Vi bestilte Seafood Tower. Der var det mye godt. Utsikten var formidabel. Det er også tydelig at byen holder på å rigge seg til for å feire St Paul. Paulus led skipbrudd på Malta sånn ca år 60, kristnet befolkningen og er en av deres viktigste helgener. Han har en stor feiring tidlig i februar, så hadde jeg visst det, hadde jeg antagelig utsatt turen et par uker. Men vi har fint lite å klage på- vi har hatt en strålende ferie. I dag har vi også bare rusla rundt, sett oss om i noen av de gatene vi ikke har vært i før, drukket øl i Lower Barakka Gardens, og spist på Gambit igjen. Jeg gikk nok en gang for pasta, men raviolien med røkt svinekjøtt likte jeg ikke. Skulle bestilt samme som sist, det var kjempegodt. Solveig bestilte lam, og det var godt. Jaja.
Da kom vi oss til Gozo. Værmeldingen var flott, men vi pakket regncape for sikkerhets skyld, og planla å være borte hele dagen. Så vi stod tidlig opp, helte kun i oss en kaffekopp, og la i veg mot Upper Barakka Gardens. Der går det en heis ned til havnivå (og det er ganske mange meter). Vi fant hurtigbåten som tar deg til Gozo på under en time. For det meste langs nordkysten av Malta, så det var fin utsikt og rolig sjø. Gynga litt siste biten inn mot Gozo.
Vi hadde kjøpt en kombibillett som inkluderte en hop on-hop off busstur på øya. Egentlig hadde vi tenkt å spise frokost i Mgarr, men plutselig var vi ved GGantija tempelpark. Dette er verdens nest eldste menneskeskapte rituelle byggverk. Det er eldre enn pyramidene, men det fins visstnok noe i Tyrkia som er enda eldre. Dette her er fra ca 3600 f Kr og er imponerende. Flott museumsbygg i tilknytning, deretter en vandring rundt selve tempelområdet. Vi glemte helt hvor sultne vi var.
Vi hadde noen minutter til neste buss, så vi gikk en tur i byen for å finne noe å spise. Kjøpte drikke i en butikk, og et underlig bakverk med rømme og ost av en ungarsk dame som ikke snakket særlig engelsk. Det var godt, da. Vi satte oss på en benk i nærheten av busstoppet og ventet at bussen snart ville komme. Vi trodde vi ville se den når den kom, men den var nok allerede på stoppet som vi ikke så bak et buskas, så plutselig gikk den. Jaja. Fins verre ting enn å sitte på en benk i sola og spise frokost mens man venter på neste. Det var en snau halvtime. Neste stopp var en turistfelle av en butikk, så vi brukte bare de ti minuttene bussen stod der og kjøpte inten ting.
Vi ble deretter sittende i bussen til vi kom til Ta Pina Sanctuaryhttps://www.beyondthebay.co/malta/ta-pinu-shrine-guide-gozo-malt
Et utrolig vakkert og fascinerende sted. Vi ble værende en god stund.
Deretter fant vi ut at det var bare 850 meter til neste stopp, så vi bestemte oss for å gå, i stedet for å vente på bussen. Det var en fin spasertur i nydelig vær og vakkert landskap. Neste stopp var Ta`Dblegi crafts village. Vi var ikke veldig imponerte. Dette er nok en turistfelle, og nå var det utenfor sesong. Vi hadde håpet å se kunsthåndverkere lage ting, men det var det lite av. Kun i keramikkverkstedet var det aktivitet. Vi fikk kjøpt noen håndlagde kniplepinner da, men var ikke spesielt imponert over plassen. Vi bestemte oss for å avslutte turen i Victoria – eller Rabat, som lokalbefolkningen visstnok kaller den. Det var tid for middag, vi fant et sted med grei mat og ikke altfor høy musikk, hvor vi dessuten kunne sitte inne. Det var begynt å bli kjølig og ikke minst blåse en del.
Vi rusla en tur i byen, så nok en vakker kirke, og gikk en tur opp på Citadellet, hvor museet var stengt, men det var fortsatt aktivitet i kirken, og fullt mulig å rusle en tur på murene. Det var vakkert i kveldsbelysningen.
Vi hadde egentlig billett til siste båt hjem til Malta, men det meste var nå stengt, vi begynte å bli slitne både i hodet og beina, og tok bussen til havna. Vi ankom akkurat i det båten gikk, en time til neste. Men det viste seg å være uproblematisk å endre billetten, så vi slo ihjel den timen med en gin&tonic i en småluguber bar på kaia. Halvsov på båten hjem, nå var det jo mørkt og ikke så mye å se på. Heisen opp og hjem i huset. Nå lakker det mot slutten av ferien. Vi har ingen store planer for de siste to dagene, får se hva det blir til
Nei, vi dro ikke til Gozo, slo det fra oss av flere grunner. I stedet dro vi igjen til Rabat, og klarte denne gangen å finne en direkte buss, så det gikk litt fortere. Planen var å se St Pauls katakomber. Det var til dels interessant, men det er jo et gigantisk anlegg med nedgang til svært mange katakomber. Disse ble brukt som gravkamre i mange hundre år, av flere av de mange folkeslagene som slo seg ned på Malta. Det finnes spor etter både hedenske (romerske og fønikiske), jødiske, kristne og muslimske gravplasser i disse katakombene. Akkurat disse har nok vært brukt til lite annet, verken til skjulested under krigen eller andre typer forfølgelse. Så vi gikk litt lei etter hvert, ett hull i bakken var omtrent likt de andre. Men er man levende interessert i arkeologi eller oldtidshistorie, kan man finne det mer interessant enn vi gjorde. Eller – for all del interessant, men vi var ikke nedi alle katakombene.
Deretter var det lunsj på et ganske ærverdig sted
Mandeltre med lun plassering hadde begynt å blomstre
Før vi forlot Rabat, så vi også på restene av en romersk villa, funnet under rester av en muslimsk kirkegård – her ligger historien lagvis…
Nytt forsøk på å komme seg til Gozo i morgen
Har vært ganske rolig, gamle damer blir slitne. Så vi gjorde ikke så mye annet på formiddagen enn å kose oss i sola på bymuren. Hadde lagt igjen telefonen hjemme i leiligheten, så tok ingen bilder av dette.
Deretter spiste vi lunsj på Legligin – ikke fullt så imponerte som sist, men for all del godt. Det var fem retter, glemte å ta bilde av de siste, selv om vi ikke drakk fem glass vin.
Deretter ble det middagslur, det trengtes.
På kvelden var vi på barokk-konsert i Teatru Manoel. Det var en fantastisk opplevelse. Utrolig akustikk. De spilte Vivaldi ( 4 årstider og et par mindre kjente fiolinkonserter) og Bachs Brandenburg-konserter nr 5 og 4.
Det var stas. I morgen er planen en tur til Gozo
En dag med mange inntrykk, for ør og sliten til å blogge i går kveld. I dag har vi bevilget oss en hviledag, tenker å sitte på en benk i parken og mate duene, slik gamle damer skal gjøre. Vi skal på konsert i kveld, da.
Men i går la vi i veg ganske tidlig uten frokost i retning av bussholdeplassen, hvor vi kjøpte oss pastizzi og vann, og satte oss på en buss til Rabat. Det gikk ikke fort, mye folk og mange stopp. Ett skifte av buss også. Derfra rusla vi inni Mdina, som er Maltas gamle hovedstad før Valletta ble bygd etter den store beleiringen på femtenhundretallet. Mdina kalles Tha Silent City – og det er ganske fredelig der. Vi fikk jo ikke med oss på langt nær alle severdigheter på en slik dagstur, men det var en opplevelse bare å rusle rundt i gatene og se på utsikten fra bymuren. Vi besøkte katedralmuseet og katedralen
Deretter besøkte vi Palazzo Falson, hjemmet til en opprinnelig svensk familie, utvilsomt ganske velstående – det var en opplevelse. Tok ikke så mange bilder som jeg burde.
Deretter var det lunsj på Bacchus – en litt bortgjemt restaurant som var ganske tom – som regel et dårlig tegn, men de hadde gode omtaler, og vi er naturligvis helt utenfor turistsesongen. Jeg spiste aldeles nydelig pasta med kanin, hasselnøtter og trøfler. Generøst med trøffelflak. Solveig spiste Cæsarsalat og sa det var den beste utgaven hun hadde fått. Et glass lokal vin til, og vi gikk derfra svært så belåtne.
Vi var litt leie av bussen, så vi tok en Bolt til Mosta for å få med oss den berømte kirken der. Den er berømt av flere grunner (les artikkelen jeg har linket til), men aller mest fordi den ble bombet av tyskerne under krigen, bomben lagde hull i taket og falt ned på kirkegolvet uten å eksplodere, midt mellom flere hundre kirkegjegere da det pågikk en messe. I dag ligger det en kopi av bomben i det ene sakristiet, under et bilde av Jomfru Maria som beskyttet kirken og sørget for et mirakel. Vi besøkte også bomberommet utenfor kirken. Der var det bilder av mange begivenheter under krigen. Blant annet hullet i taket:
Hele kuppelen kunne sikker kollapset…
Og han som slapp bomben
Paven utnevnte for ikke så mange år siden denne kirken til en «Minor Basilica». Jeg skjønner ikke helt hva det betyr – trodde basilika var en rektangulær bygning med sideskip – denne er vitterlig rund – så paven må legge noe annet i ordet.
Vi orka ikke bussen hjem heller, det ble nok en Bolt, deretter ost og kjeks og håndarbeid i leiligheten
I dag har vi bevilget oss en fridag, så veldig mye blogging blir det nok ikke. Vi skal på konsert i kveld, da. Det pågår en barokkfestival på Malta i januar, med konserter alle steder. Og vi har bestilt fem retters lunsj på Legligin. Men utover det skal vi kose oss i sola.
Konserten er i Teatro Manoel. Operahuset i Valletta har de latt ligge som et minne om krigen. Det ser sånn ut
Nytt forsøk, vi rusla til Upper Barakka Gardens og tittet ned på salutten. Så ikke noe poeng i gå ned på selve platået.
Var litt trangt om plassen oppå der, så jeg avstod fra å prøve å ta en video, men det er det jo mange andre som har gjort.
Iskaffen i går var god, så vi gjentok suksessen i dag, før vi gjorde et nytt forsøk på å se Lascaris War Rooms. Dette har vært et hovedkvarter for de allierte under krigen og seinere for NATO fram til på syttitallet. Langt under jorda.
Har tilbrakt ettermiddagen med å se The Malta Story – en film fra 1953 om de begivenhetene vi fikk presentert på museet i dag.
Men vi har da kost oss med litt annet enn krig i dag, og været har vært nydelig
