I år faller Ramadan sammen med den kristne fastemåneden. De fleste av oss er vel blitt så sekulære her i landet at vi gir blaffen i det, sånn bortsett fra å bake fastelavnsboller på søndagen før faste. Det later til å være en seigliva tradisjon. Jeg bodde seks år i Irland for en mannsalder siden. Den gangen stod den katolske kirke mye sterkere enn i dag – før alle avsløringene av seksuelt misbruk og mishandling i katolske skoler – også i Irland. Mange gikk til kirke på askeonsdag før fasten og kom tilbake med svart merke i panna – noe den norske kirken later til å ha tatt opp i den seinere tid. Det ble ikke praktisert noen streng faste i Irland heller, så vidt jeg kunne få med meg, men spørsmålet som verserte var: What are you giving up for lent? Med andre ord – dette var tida for å slutte å røyke, slutte å spise godteri eller avstå fra andre usunne uvaner.
I eldre tider i Norge ble fasten håndhevet fra kirkens side. Det var ikke lov å spise kjøtt, man skulle generelt spise mindre enn vanlig, og det var sanksjoner for å avle barn i langfasten.
HAr vært i Oslo i helga, formedelst bisettelse og bursdag. Sorgen og gleden vandrer tilhope. Minnesamværet etter bisettelsen var på Asylet – en ærverdig pub på Grønland. Der bor det mange muslimer. Strøket hadde jo rene julegatene av oppheng med lysende bannere med Ramadan Mubarak, og det stod folk på alle gatehjørner med innsamlingsbøsser til diverse formål. Ingen så stygt på meg fordi jeg ikke gav penger heller – jeg kjente jo lite til formålene og gir heller mine faste bidrag til de organisasjonene jeg vet er ok. Men så bra at dette markeres også offentlig! Kunnskap og kjennskap gir trygghet og mindre frykt for naboen.
Fastetid – i både Islam og kristendom er en tid for å gi avkall på materielle goder, fokusere på å bli en bedre versjon av seg selv, og ta vare på andre.
Tror vi alle kunne ha godt av en måned i året med et slikt fokus.
Denne ble jo pen. Inspirasjonen er NYT Cooking. Synes det så spennende ut, litt uvante smaker. Den falt i smak, så jeg blogger den for senere referanse og inspirasjon. Flere kommenterte på NYT at de syntes retten var for salt. De har derfor latt være å salte fisken. Min ble absolutt ikke for salt. Jeg tror forklaringen på det er at jeg ikke hakket noe kapers i sausen, hadde i kun hele kapers til slutt. Det tror jeg er smart. Salt fisken litt, det har den godt av (evt annet krydder du liker), og la kapersen være uhakka. La til reker og noen tiloversblevne pinjekjerner for egen regning. Det var ikke dumt. Neste gang tror jeg også jeg skal ha litt maizena i sausen, hadde ikke gjort noe om den var litt tykkere. Serverte med pommes frites fra airfryeren. Ris eller bulgur hadde kledd den bedre.
Når man er borte nesten 4 uker, blir det ikke blogging hver dag, har jeg oppdaget. Mye av tiden går jo med til å late seg – på stranda eller i vår komfortable leilighet. Nå er vi på siste uka. Mandag dro vi inn til hovedstaden, Port Louis. Tok bussen til Grand Baie, og ekspressbussen derfra. Det gikk rimelig greit, og koster nesten ingen ting. Tar litt tid da. Vi hadde skippa frokosten, og var sultne og tørste da vi kom fram, og varme – etter å ha gått fra bussholdeplassen og i retning den berømte Waterfront. Vi dalte ned på første og beste sted bed havbris og -utsikt og bestilte øl og noen ganske intetsigende smørbrød, men det hjalp på kondisen. Vi hadde ingen spesielle planer, ut over at vi gjerne ville se akvariet, som var særdeles interessant, godt tilrettelagt og med stor vekt på hvordan vi kan ta vare på det essensielle økosystemet som havet er.
Vi brukte god tid der. På veien dit hadde vi sett oss ut slaverimuseet og et annet «World heritage site» som vi ville se på. Tok ikke veldig mange bilder der. Slaverimuseet fikk vi ikke så mye ut av, det var ingen opplysninger på engelsk eller noe annet språk vi forstod — og det var også ganske begrenset hvor mye det var å se der. Foreløpig. Dette prosjektet ble startet i 2020, og ligger symbolsk nok i et gammelt militærsykehus, så her tar man vare på flere sider av historien. Det er bra. Mauritius er bygd på slaveri, dessverre. Da slaveriet ble opphevet, gikk man i stedet for «indentured labour» – dvs, man importerte folk som hadde forpliktet seg til å jobbe et bestemt sted for en bestemt tid – sikkert for nokså dårlig lønn og vilkår. Mange av disse var tamiler, det var også folk fra Kina og andre deler av Afrika, noe som gjenspeiles i dagens befolkning. Mottaket for disse folka er bevart og gjort om til museum/utstilling.
Vi surra litt med å finne riktig buss hjem, bussterminalen i Port Louis er gigantisk – men med god hjelp fra greie folk, fant vi til slutt bussen til Grand Baie, hvor vi igjen spiste middag på strandrestauranten, før vi tok lokalbussen hjem til Pereybere.
Tirsdagen lata vi oss på stranda, og hadde det nok en gang som grevinner på 2Beach. Vi har leid en veldig fin leilighet – med basseng i gårdsrommet, men uten direkte tilgang til stranda. Naturligvis er det gangavstand til Pereybere Public Beach – men der er det gjerne ganske så fullt, du må selv ha med noe å ligge på, parasoll, eller hva du nå mener du trenger. Stranda er for alle her på Mauritius, så ingen hoteller el.l kan monopolisere stranda, men noen ligger rett innafor – som 2Beach, og der kan man kjøpe dagpakke. Dvs – vi betaler ca 600 kr for en dag. Får håndkle, liggegstol , parasoll og dusj – og kan spise og drikke for nesten hele beløpet. Vi har gått for dette de dagene vi har tilbragt med sol og bad – ikke minst fordi maten deres er aldeles nydelig.
Onsdag hadde vi bestilt en tur jeg gleda meg veldig til – særlig en vandretur med guide på Ile aux Aigrettes. Mauritius har vært offer for grådighet som så mange andre steder. Ibenholtskogen er hogd, dodoene og kjempeskilpaddene spist, mange opprinnelige planter og dyr er fortrengt. På denne øya er det gjort en kjempejobb med å fjerne alt som kommer annetsteds fra og ta vare på og reintrodusere opprinnelige arter. Vi gikk en tur i fantastisk natur med en kunnskapsrik guide, og fikk se og høre mye interessant. Rosenduen så vi dessverre ikke, men vi så mye annet interessant. Vi møtte den mauritiske rødveveren. Den som kjefter på oss hjemme på verandaen er en innvandrer fra Madagascar.
Deretter hadde vi lunsj på en restaurant vår sjåfør anbefalte. Vi var litt skeptiske, da den så særdeles nødtørftig ut utenfra, men vi ble vist inn i en idyllisk bakhage full av urter og grønnsaker, og hadde en aldeles framifrå lunsj.
Så bar det videre til La Vanille Nature Park. Dette er en mer tradisjonell dyrehage, hvor vi syntes noen av dyra hadde det litt kummerlig, men også her er de opptatt av å ta vare på truede planter og dyr. Og særlig skilpaddene så ut til å kose seg.
Edit. Nettet her taklet ikke opplasting av video med to skilpadder som har en hyrdestund, gitt. Vi får se om det funker når jeg kommer hjem…
Vi koser oss stadig, men har ikke bloggverdig program hver bidige dag. Vi er ganske flinke til å late oss. Vi har leid en leilighet i Pereybere, som ligger på nordvestkysten av Mauritius, og er anbefalt som reisemål på denne tiden av året, fordi det visstnok regner mer lenger sør. Det regner en del her og, men i form av korte skurer, og mest om natta – så det har ikke vært plagsomt, bortsett fra på den ene turen vi hadde til den sørlige delen av øya. Da var det noen heftige skurer, men vi fikk da med oss det meste.
Leiligheten er veldig bra. Ligger i annen etasje i et leilighetsbygg som nok stort sett er beregnet på turister. Vi har et stort oppholdsrom med ganske velutstyrt kjøkkenkrok, spisebord og tv-krok. 3 store soverom og 2 bad. Vi har annonsert at vi har gjesterom, men ingen har kommet på besøk. Vi lukter nok vondt eller noe. Svømmebasseng på gårdsplassen og fint beplantet område. Var litt bekymret da jeg så at det er 2 byggeplasser rett over gjerdet, men det viste seg å være ubegrunnet. Ser ut til å være kun sporadisk jobbing der, og ingen motoriserte redskaper.
I dag har vi tatt oss litt sammen og lagt noen planer for det som blir den siste hele uka i paradiset. I morgen tenker vi å ta ekspressbussen inn til Port Louis og se hvilke severdigheter vi kan få med oss der i løpet av en dag. Er redd det blir varmt, men vi får bare ta det med ro. Onsdag har vi bestilt en større tur som jeg gleder meg veldig til, blogg kommer antagelig.
I dag er det søndag. Vi startet med en rolig morgen, jeg tok til og med et morgenbad i bassenget – før vi rusla til «Island Babe» en lokal restaurant som bare er åpen for frokost og lunsj. Det har vært en veldig varm dag, men det var en fin rusletur til restauranten – som ligger ganske bortgjemt i en hage. Nydelig mat og en lat pus.
Detox juice – hehe. Eggs Benedict med røkt sverdfisk. Det var helt nydelig. Ellers har vi jo vanligvis ordna frokosten selv. Til gjengjeld tina jeg opp igjen den spaghettisausen jeg lagde her om dagen, så vi var selvforsynt med middag. Vi tenkte å se på solnedgangen på vår lokale 2Beach – men de var stengt! Vi gikk til The Cloud – fin tur og vakker solnedgang, men der spilte de grusom musikk altfor høyt for gamle damer – sist vi var der hadde de en lokal trubadur med gitar – mer vår greie.
Nå har vi spilt Gin Rummy, strikka og sett på Phil på tv. I morgen må vi pelle oss opp, da skal vi på tur.
Nå har jeg kommet ut av tellinga med dagene. Og mange dager bare later vi oss. Men i går hadde vi planer. Da hadde vi leid en sjåfør og tok en skikkelig runde. Vi startet i botanisk hage, som er helt fantastisk. Rusla rundt og så på alle de fantastiske blomster og trær som fantes der.
Deretter inn til Citadellet, hvor det er fantastisk utsikt over byen og havna. Der lå det ett eneste cruiseskip, og vi traff to australske damer som var på cruise. I samråd med sjåfør Asif besluttet vi å droppe The Waterfront – vi tenker uansett å dra inn til Port Louis en dag med bussen og bruke hele dagen. Vi dro derfor tilbake til Pamplemousses for å besøke L´Aventure du Sucre. Har vært der før, men det var kommet till noen nye ting. Lunsjen ble inntatt i restauranten deres, hvor maten stadig var god, og ingen fluer plagde oss denne gangen.
Ikke så mye å melde fra paradiset, late dager. I går slappa vi av i leiligheten. Solveig bada i bassenget, jeg leste og strikka. Så gikk vi ut til en sein lunsj og endte på «The Cloud» igjen. Endelig en burger i min størrelse.
Drinker og havutsikt.
Vi ble sittende en god stund. De viste Premier League kamp på storskjerm, og vi satt ved siden av en ihuga ManU fan som var nesten mer underholdende enn kampen. Vi heia på Haaland & co, ikke at jeg har peiling eller bryr meg. Det var kjedelig da. 0-0 ved pause, så da gikk vi hjemover langs stranda, rusla inn på vår favoritt 2Beach og så på solnedgangen med en Mai Tai.
I dag har vi vært om mulig enda latere. Booka dagpakke på 2Beach og har tilbrakt dagen der med latskap og bading. Ikke verst.
Men onsdag kom vi oss opp i purkotten, for sjåfør Agi kom og henta oss klokka 08. I en komfortabel bil med gode seter, så det var ikke fritt for at vi duppa litt på veien. Været var heller skiftende, så vi ble noe fuktige, men stort sett rakk vi det meste av severdigheter mellom bygene. Men det var skikkelig tåke ved hindutempelet i Black River Gorge, så vi kunne bare så vidt skimte statuene av Shiva og Maa Durga Selve tempelet er nå stengt for turister, da de var plaget med en del som viste upassende oppførsel og påkledning. Stusslig. Vi var innom et lite temuseum og tesmaking på en plantasje som lå fantastisk vakkert til – det kunne vi se, selv i svært så grått vær. En liten fottur for å se Alaxandra falls og 500 ft fall gikk også bra uten å bli søkkvåt. Dette ligger i et område med vandrestier, så vi får se om vi går for noe av det. Deretter var det lunsj på en ørliten restaurant nær stranda på sydspissen av øya. Da var sola kommet fram, så vi satte oss ytterst på terrassen, men måtte styrte inn da det kom en gedigen regnbyge- Jaja- Solveig spiste grillet fisk som var visstnok helt nydelig, jeg spiste kylling i karri som også var godt. Deretter var det stopp i Villé Adventure park. Dette er et gedigent anlegg med vandrestier, dyr, tivoli, utsiktspunkter og zipline. De averterer med 23 colored earth, ikke bare 7 – og hadde glasskrukker med alle 23 fargene i resepsjonen. Vi hilste på kjempeskilpaddene og hønene som spankulerte rundt på hele området, også i resepsjonen og restauranten. Opptil flere haner, som også så ut til å leve i fred med hverandre… Vi gikk også rundt den fargerike vulkanjorda og beundret utsikten. Siste post var rom-museum med smaksprøver. Vi fikk litt smaken på vaniljerom. Også dette stedet var særdeles vakkert og så ut til å være en gammel herskapsgård.
Vi duppa litt på veien hjem også, to gamle damer blir sliten av så omfattende program og mange inntrykk. På kvelden gikk vi for å spise på Coco Piment, som er vår nærmeste restaurant. Den gav et solid inntrykk med vakre møbler, pent dekket bord med tøyservietter og god mat. Linguine med sjømat til Solveig, Calamaris til meg. Vi er egentlig ganske heldige, som har de to beste restaurantene vi så langt har besøkt nærmest leiligheten Coco Piment gav oss et lite glass vaniljerom sammen med regningen, vi satte pris på det.
I går hadde vi ingen store planer, været var fortsatt grått, men lite regn å se. Vi tok bussen inn til Grand Baie og kikka på basaren. Der var det mest klær og åpenbart beregnet på turister- Jeg kjøpte meg en bukse – av en dame som satt i bua si og sydde selv. Hun la den opp til passe lang for meg på stedet. Påstod det var bomull, men tror nok det er noe blanding. Den er i alle fall tynn og lett, jeg hadde ikke fått med meg den linbuksa jeg kjøpte i danmark for noen år siden, og trengte en bukse. Den var rimelig og hadde fin farge. Øl og pizza på Cocoloko, hvor vi fant ut at vi hadde klart oss med en pizza på deling. Fikk med restene hjem, men de ble ikke spist. Phil og kortspill og en gudelig sengetid.
Ingen store planer i dag heller, blir nok stranda.
Nå har vi lata oss, og gjort lite bloggverdige ting, men vi har det kjempefint. Frokost i leiligheten til den tida som passer oss. Kort veg til butikken, så ingen sak å gå og kjøpe ferskt brød eller annet vi måtte trenge. Fuggern viste seg å være mottakelig for bestikkelser
Dette er plasten på verandagolvet, ikke plenen. Den er ikke mye skvetten av seg. Ellers ble det meste av gårsdagen brukt til planlegging og avslapning i og rundt leiligheten. Vi gikk endelig ut til en ganske sein lunsj på nærmeste restaurant, som viste seg å være en særdeles positiv overraskelse.
Tror dette er den mest perfekte fish&chips jeg noen gang har spist.. Fisken var sprø og nydelig, akkurat passe flakete og nydelig på smak. Tartarsausen, mushy peas og chips var bare perfekte og helt åpenbart laget på stedet. Solveig spiste Laksa og var helt henført hun også.
For å forsikre oss om at det ikke var en tilfeldighet, gikk vi tilbake i dag. Jeg spiste Thai beef noodle salad – aldeles nydelig. Solveig spiste blekksprut. Jeg fikk smake – den var kjempegod. Dette var noe ganske annet enn det hun fikk lenger borti gata her. De har utgang til stranda, og siden vi gikk opp igjen gjennom restauranten, måtte vi ha en forfriskning på turen.
Vi har ingen ting å klage over.
Men noen pandemiofre fins nok her også. Det stedet som skimtes til høyre på nest siste bilde, er stengt og forfallent.
Vi bor rett ved siden av en (eller egentlig mange) byggeplass. Var litt bekymret for støy, men aktiviteten virker laber. Var noen innom noen få timer i dag, men virket å ha utelukkende håndredskaper – ingen motorsag eller pressluftbor. Takk og pris for oss, men tyder på at økonomien kanskje ikke er helt på fote igjen?
I morgen må vi sette på vekkerklokka, for da skal vi på tur.
Dette var en søndag. Solveig ergra seg over putefyll som lå strødd på verandaen, og reparerte den ene puta som hadde revna i sømmen. Det falt ikke i god jord hos vår røde gjest, han satt på gelenderet og kjefta oss huden full. https://www.facebook.com/share/r/1GK1nEftsi/
Disse fuglene kalles vevere og bygger kunstferdige reir. Den røde fargen har hanfuglen bare i hekkesesongen, er nok for å imponere damene. Vi gikk for en ganske bedagelig og lokal dag, rusla ned til stranda. Der var alle andre også – både turister og lokale, siden det var søndag. Vi rusla langs stranda og fant en ganske fredelig plett og slo oss ned. Svømte litt, men bunnen var ikke den beste. Vi får prøve litt lenger sør en dag det er litt færre folk. Deilig vann, da.
Da vi begynte å bli sultne, var det tid for å sjekke ut noen flere av de lokale spisestedene. Coco Piment viste seg å være stengt på søndag, men så koselig ut. Den indiske restauranten med gode omtaler fant vi ikke. Siste alternativ var The Cloud – Rooftop Lounge & Bar. Det var heller ikke lett å finne, vi spurte oss fram etter beste evne, men var sikker på at vi hadde gått feil:
Hallo? Hvem plasserer dassen ved inngangen så det er det første gjestene møter? Disse her – åpenbart. Klosettet er ikke i funksjon, det er bare en dekorasjon….
Vi vågde oss inn likevel. Det viste seg å være et helt ok sted. Spektakulær utsikt
Vi fikk besøk på verandaen av en liten pipip med uvanlig farge:
Som vi googla til å være en Rødvever, eller Red Fody. Denne spektakulære rødfargen har hannene kun i hekketiden, resten av året er de mer anonymt brungrønne. På vei til butikken møtte jeg også en syngende fyr på mangoslang – det vokser et digert mangotre i en hage rett i nærheten, og utenfor gjerdet ligger slangredskapet: en lang stokk med en avkappet flaske på toppen. Siden den ligger der til allmenn benyttelse, antar jeg det ikke bor noen på den eiendommen. Det er bygd mye på Mauritius siden jeg var her sist. Her vi bor, bygges det på alle kanter, men heldigvis ikke så vi er plaget av det, det er svært så stille og fredelig her. Vi bor i annen etasje i et ganske innelukket leilghetskompleks med svømmebasseng og parkering nede på gårdsplassen. Leiligheten er fin, med stor stue, greit kjøkken, tre soverom og to bad. Så vi har gjesterom, om noen skulle føle for å komme på besøk.
Ellers var planen å besøle L´aventure du Sucre i dag, for å få en kjapp gjennomgang av stedets historie – husker fra sist at det var en fin plass med mye å lære. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Google maps viser ikke bussrutene på Mauritius. Det er antagelig fordi de går når de går, rutetidene tas ikke så høytidelig. Men det finnes en egen nettside som skal vise alle bussrutene – og etter å ha studert den, så det ut til at det var bortimot umulig å komme seg til Pamplemousse på en lørdag. Trøbla derfor en god stund med å installere Whatsapp og kontakte et drosjeselskap mtp å komme seg dit. De gadd ikke svare (datt plutselig ut av samtalen, og unnskyldte seg seinere med at de spiste lunsj), så da droppa vi dem, og tok bussen til Cap Malheureux i stedet. Det er jo en idyllisk plass, med den røde kirken og den flotte utsikten. Vi skulle bare ikke ha kasta bort så mye tid på det drosjefirmaet. Her kommer fiskerne i land og griller fangsten på stranda, og der satt folk og gasset seg med nygrillet fisk og skalldyr – men det var nok på tampen, de var utsolgt for svært mye. Vi får ta en tur til – det er jo ikke langt.
Vi tok derfor bussen tilbake til Grand Baie, for å spise lunsj og shoppe litt. Bare for å oppdage at den bussen vi tok stod det «Pamplemousse» på – så det kan umulig ha vært så håpløst å komme seg dit…Det får bli en annen dag. Museet er stengt på søndager.
I Grand Baie var det først Pina Coladas på Cokoloko, før vi rusla til Cafe de la Plage hvor vi spiste mauritisk saltfiskgryte og så på ungene som koste seg på stranda og katamaranene som kom inn med sine turistlaster. Vi fant Super U som var som sist, selv om omgivelsene var betydelig utbygd, og handla litt utstyr til leiligheten. Vi syntes det var verd å bruke noen kroner på en ordentlig brødkniv, skjærefjøl, visp og en mindre helsefarlig stekepanne, siden vi skal være her såpass lenge.
Saltfiskgryte. Mer fancy dandert enn sist.
Da hadde vi trava såpass mye at vi var slitne, dro hjem med shoppingfangsten og strikka, så på tv, spilte Gin Rummy og koste oss med ost og vin til kvelds. Vi lider ingen nød, nei.
Nå er det søndag, og planen er en rolig dag på stranda, så det er ikke sikkert det blir så mye å blogge om. Håper dere har det kaldt og fint der hjemme. hehe.
