en weekend i London er fantastisk (all ære til mannfolket for initiativet), men så rent for kort. Man rekker jo bare så vidt å tenke over alt man faktisk vil se og gjøre, innse at det blir det ikke tid til, og tenke NESTE GANG….
Men vi har for all del hatt det kjempefint. I går var vi på konsert i Royal Festival Hall. Ingen av oss hadde vært der før – og hørte London Philharmonnic Orchestra spille Sibelius. Orkesteret var fantastisk, men til tross for mine finske aner, kan jeg konstatere at jeg tror jeg kan leve uten Sibelius. Først hørte vi Symfoni nr 3, visstnok et av de minde spilte verk av Sibelius. Det var fint. Minte meg om en vinterstorm med gløtt av kjølig sol – veldig fint. Så kom det inn en svær dame som sang en masse jeg ikke oppfattet ett ord av, ispedd umotiverte utbrudd fra orkesteret (i mine ører…). Det sa meg ingenting. Etter pausen gikk dama hjem, og de skulle spille symfoni nr 2, som visstnok er mer kjent og populær. Jeg likte den på langt nær så godt som den første vi hørte. Men smaken er som kjent som en viss legemsdel- neste gang jeg går på konsert, velger jeg noe annet.
I dag gjorde vi noe veldig turistbefengt, vi bestilte en rundtur med buss. Dette er et fantastisk tilbud i de fleste storbyer- og ekstra bra i London, tror jeg. Selv om vi ikke fikk fullt utbytte av turen siden vi måtte dra til flyplassen klokka tre. Det er lurt å avsette hele dagen til en slik ekspedisjon i London, fordi inkludert i billetten er det “walking tours”, “river cruise” og rabattete billetter til mangt og mye.I tillegg får man levende og kunnskapsrike guider (eller innspilt guiding på ørten språk), og kan hoppe av og på så mye man vil på mange forskjellige ruter i 24 timer. Vi hoppet av ved Westminster og fikk med oss siste del av Sung Eucharist i Westminster Abbey. Dette er en varm anbefaling til alle med en snev av musikkinteresse og som ikke er allergiske mot kirker – gå i Westminster Abbey på Evensong (hver dag) eller annen gudstjeneste. Det er fantastisk!
Språklig og kulturelt skulle jeg gjerne ønske at jeg kunne bli et par uker. Jeg skjønner godt hvorfor skandinaver anses for svært uhøflige utenlands. Det er en helt annen tone andre steder, og britene er kanskje ledende når det gjelder høflighetsfraser? Jeg husker hvor forbløffet jeg ble da jeg kom hjem fra Irland etter seks år i sin tid – jeg hadde helt vent meg av med å åpne dørene selv, det var jo alltid et mannfolk i nærheten til å gjøre det. Thank you, please eller excuse me, forekommer minst to ganger (hver…) i enhver setning. Særlig måtte jeg nesten le da jeg en gang ble passert på gata av tre gutter i verste slyngelalder med (oppslått) hettegenser, saggebukser med halve rumpa utenfor og hendene dypt i lomma. Den ene skumpet såvidt borti meg, og mumlet øyeblikkelig “I’m sorry, ma’am”. Hadde noen sånn type sagt “Unnskyld, frue” hjemme i Norge? hehe, neppe.
For ikke å snakke om alle som reiste seg for meg på The Tube. Kunne kanskje ha noe med mitt forslåtte utseende å gjøre….
Likevel er jo britene innehaver av det dårligste ryktet for fotballpøbler og generell oppførsel på feriesteder i utlandet…
Forstå det den som kan.
Nå sitter vi og henger på Gardermoen og venter på toget. Reisen gikk knirkefritt – men det var fullt og trangt og lite service. Det var andre boller å fly i 1976, ja…
Månedlige arkiver: januar 2010
Musikk og bøker
Dette er en liten del av hagebøkene hos Foyle’s
,
hvor jeg høflig ble gjort oppmerksom på at det ikke var lov å ta bilder. Jeg tilbrakte en god stund med å bla og sikle, men kjøpte merkelig nok ingen ting. Det gjorde jeg derimot i musikkavdelingen, hvor opptil flere noter, bøker og DVD’er fulgte etter meg hjem. Har også kjøpt diverse presanger til diverse døtre. Så nå er vi sårbeinte og sitter i baren på hotellet. I kveld skal vi på konsert.
For eventuelle inspirerte Londonfarere, så kan dette hotellet trygt anbefales. Det heter Grange Whitehall Hotel, og ligger rett bak British Museum, mao meget sentralt. De har en aldeles nydelig bakhage hvor det helt sikkert er fantastisk å innta frokosten på andre tider av året. Det fristet ikke i dag, selv om været faktisk er strålende. Det var meldt sludd og snø, så vi setter pris på sol fra skyfri himmel, selv om det nok er rundt null grader.
På puben allerede
Prøvetur – og lykkelig eier av ny bil…
Dette er tatt med mobilen fra passasjersetet på min nye Hyundai i30. Min far, bilkonsulenten, kjører den tilbake, etter at jeg først hadde kjørt ut i Vang et stykke. Jeg likte den så godt at jeg bare ba dem pakke den inn da vi kom tilbake. Men den må nok registreres og alt sånn, så jeg får den ikke før tirsdag.
Yarisen går jo bra den…
Ny bil…
Matrixen er offisielt erklært død av opptil flere menn som har ringt meg siste dagene, – fra både verksted og forsikringsselskap. Jeg var forsåvidt forberedt på det – en av politifolkene (som sikkert har sett trafikkulykker før) sa til meg allerede første dagen, at den bilen var det nok bare å avskrive.
Men jeg likte den jo godt, jeg…
Og Matrix er ikke lenger i produksjon har jeg skjønt. Noen gode forslag til ny bil? Min kjære far mener at Hyundai har en god erstatning
Andre gode forslag?
Beskyttet: Oppdatering
Sykefravær – Siv og Erna er frampå igjen…
Og siden jeg selv er sykmeldt pr idag, så har jeg jo god tid til å skrive litt om dette.
Siv sier til VG (og andre aviser):
52 % av de spurte i en ny meningsmåling mener det er for lett å få sykmelding. I Høyre og FRP er det langt flere som mener det samme. Vi kjenner vel alle noen som er sykmeldt eller uføretrygdet, men likevel er ute og jogger eller går på ski, ikke sant? Men vet vi om det er for å trene opp igjen ryggen for å komme i arbeid? I følge bygdedyret bør man jo helst holde senga hvis man er sykmeldt….
1. Leger er ikke synske. Dersom pasienten sier at h*n har så store plager at h*n ikke kan jobbe – hvordan skal vi motbevise det? – konkrete forslag, takk.
2. Et godt lege/pasientforhold er avhengig av gjensidig tillit. Hvis vi skal pålegges en slik barnepikefunksjon, og konsekvent mistro alle som ber om sykmelding – vil det egentlig være gavnlig for folkehelsen?
3. Det foreligger faktisk minst en avgjørelse i trygderetten på dette. En pasient uten objektive funn mente det var umulig å jobbe. Legen var uenig, og ville friskmelde pasienten. Trygderetten avgjorde at pasienten hadde krav på sykmelding. Mener Siv at legene skal sette seg ut over loven – eller fortolkningen av denne?
Dette er ikke først og fremst et helsemessig spørsmål. Noen ganger er det helt klart at pasienten ikke kan eller bør være på arbeidsplassen i det hele tatt, og dette må det være legens jobb å gi beskjed om. Men de fleste kan helt sikkert gjøre NOE – bare de får tilpassede arbeidsoppgaver, særlig de langtidssykmeldte. Men det er jo ikke legen som vet mest om dette. Det er pasienten selv, arbeidsgiver og evt. bedriftshelsetjenesten.
Men som jeg har blogga om før – det er svært mange medvirkende årsaker til at folk blir sykmeldte, det er ikke bare snakk om konkret og målbar helse. I de aller fleste tilfeller dreier det seg om forhold på arbeidsplassen, mulighet for tilrettelegging, god eller dårlig ledelse, hvordan pasienten selv trives på arbeidsplassen og vedkommendes motivasjon for å jobbe i det hele tatt.
Politikerne trenger å gjøre det klart hva de egentlig er ute etter her.
Er de ute etter å bedre folkehelsa? I så fall bør de gjøre noe med sykehus- og behandlingskøene, sånn i første omgang. En hel rekke stimuleringstiltak for sunn livsstil kan også tenkes, både på arbeidsplassen og i privatlivet…
Er de ute etter å ta “unnasluntrere og snyltere”, eventuelt generelt redusere utgiftene? I så fall bør de innføre karensdager og reduserte sykepenger, og øke arbeidsgiverperioden.
Er de ute etter et mer inkluderende arbeidsliv? I så fall må de finne noen passende gulrøtter (og evt pisker) for å motivere arbeidsgivere til å sysselsette de som ikke kan yte 100% innsats.
Men kan man finne noen andre å skylde på – for eksempel legene – så er det jo lettvint…
Tankekors 2 – en tankevekkende artikkel
Jeg mistenker at jeg ikke har veldig mange synspunkter til felles med David Frum, men dette synes jeg var en tankevekkende artikkel.
Synes jo vi ser konturene allrede nå, av vestlige hjelpere som sloss om rampelyset og heltestatusen i Haiti. Vel og bra med hjelp, men evaluering og kritisk gjennomgang i ettertid er antagelig minst like viktig med tanke på fremtidige katastrofer. For de vil komme, det er jo i alle fall sikkert.
I dette tilfellet har landets myndigheter –som ikke var mye å skryte av i utgangspunktet – blitt satt nesten helt ut av spill, fordi nettopp hovedstaden og mange offentlige bygninger er smadret og mange politikere og andre ledere er døde. Det knuste presidentpalasset er vel selve symbolet. Så her trengs hjelp, ikke minst til organisering av hjelpearbeidet. Helt klart en sak for FN: hvem tar saken når landets myndigheter er satt ut av spill? Det bør jo være FN . Det rapporteres fra Haiti at de amerikanske soldatene mottas som helter. De trengs sikkert – men de kunne like gjerne føltes som okkupanter for lokalbefolkningen, ikke sant?
Selv før denne katastrofen rammet var Haiti det fattigste landet på den vestlige halvkule – til tross for store mengder internasjonal U-hjelp. Hvorfor? Kan det tenkes at Frum har rett i at det for en stor del skyldes at deres ledere hovedsaklig var dyktige på å skaffe utenlandsk “hjelp” som for en stor del gikk i deres egne lommer?
Det er jo et tankekors at selv etter snart 60 års norsk utviklingshjelp kan den siste vurderingsrapporten ikke konkludere med at det faktisk virker. Kanskje får det oss til å føle oss litt snillere, men traktorer som ruster på afrikanske sletter eller fiskebåter som ruster på stranda i Kerala er ikke til nytte for befolkningen på disse stedene…
Men hva er det da som faktisk hjelper? Er det noen som har sett på hva som kan være å lære av de som faktisk har klart det? Europa stabla seg på beina etter annen verdenskrig. Taiwan har blitt et rikt samfunn. Sør-Korea har klart seg temmelig bra etter at krigen sluttet. Kina, og til en viss grad India har gjort store økonomiske framskritt de siste tiårene. Og ingen av disse landene er vel typiske “bistandsland”. Hva er det som gjør det?
Og paradokset på Hispaniola burde vel være et sosiologisk kasus i seg selv. Den Dominikanske Republikk er heller ingen kaksenasjon, men i forhold til Haiti har de det bra, og det går framover. Andre land i området med samme bakgrunn i kolonivelde og slaveri (Jamaica, Barbados, Puerto Rico) klarer seg også helt fint.
Hva er det med Haiti?
Utseendet
Er foreløpig ikke akkurat forbedret
I tillegg til at blåveisene er enda blåsvartere, har jeg fått betydelige hevelser under øynene. Grrrr.
Huggu er heller ikke noe å skryte av. Jeg må nok ha fått en liten hjernerystelse tross alt. Det skulle vel egentlig bare mangle.
Men igjen: får huske på at det kunne gått uendelig mye verre.
Et klassisk tankekors.
Caribbean Cruise Line eier et område nord på Haiti som brukes til anløpssted for deres cruiseskip i Karibia.
Kommentarfelter på feriefora og i avisspaltene får mange, og til dels hissige innlegg om dette.
-Tenk å sitte der og velte seg i luksus mens folk dør like i nærheten!
-Ja, men hvis de slutter å komme hit, gjør man jo situasjonen verre for folk på Haiti. Det er mange som tjener til livets opphold på disse turistene, i dette området som ikke er jordskjelvrammet. Hjelper det noen om man fratar disse OGSÅ livsgrunnlaget?
Selvsagt ikke. Det siste argumentet er naturligvis det eneste fornuftige. En av grunnene til at nabolandet, Den Dominikanske Republikk, klarer seg mye bedre enn Haiti (selv om dette også er et fattig land), er nettopp at de har sett sine muligheter som turistnasjon. Det er ikke få dollar som legges igjen på hotellene der i landet. Men også der ser hotellgjestene at de selv lever i en luksus som er svært langt unna standarden for den gjengse dominikaner, som jeg blogga litt om da jeg var der i fjor. Likevel, det er nok ikke minst takket være de pengene turistene legger igjen at dette landet har hatt rimelig bra økonomisk framgang de seinere åra, og folk der har det mye bedre enn i Haiti.
Caribbean Cruise line har gitt penger til gjenoppbyggingen, og etter å ha slått fast at deres område i Labadee var uskadd, gikk neste cruiseanløp som planlagt – bortsett fra at de lastet opp mat og forsyninger til ofrene fra forrige havn. Selskapets direktør blogger om saken.
Jeg vet ikke hvordan jeg ville følt meg om jeg hadde sittet om bord på det skipet, fått vite om jordskjelvet, sett nødforsyningene lastes om bord, for så neste dag å bli sluppet fra borde i Labadee for luksusmat og paraplydrinker. Det hadde ikke vært noen god følelse.
Jeg hadde nok i det minste vært ekstra raus med tips…
Edit 21.01: CNN har en artikkel om nettopp dette i dag