Nytt forsøk, vi rusla til Upper Barakka Gardens og tittet ned på salutten. Så ikke noe poeng i gå ned på selve platået.
Var litt trangt om plassen oppå der, så jeg avstod fra å prøve å ta en video, men det er det jo mange andre som har gjort.
Iskaffen i går var god, så vi gjentok suksessen i dag, før vi gjorde et nytt forsøk på å se Lascaris War Rooms. Dette har vært et hovedkvarter for de allierte under krigen og seinere for NATO fram til på syttitallet. Langt under jorda.
Har tilbrakt ettermiddagen med å se The Malta Story – en film fra 1953 om de begivenhetene vi fikk presentert på museet i dag.
Men vi har da kost oss med litt annet enn krig i dag, og været har vært nydelig
Søndag i dag. Vi hadde jo ikke sjekka hva som er stengt og ikke på en søndag, og begav oss etter en litt sein frokost til Upper Barakka Gardens for å se den seremonielle kanonsalutten, bare for å bli møtt av dette skiltet:
Jaja, tenkte vi. De gjør jo dette hver dag – unntatt søndag tydeligvis, så det får bli en annen dag. Salutten innvarsles av en luftvernsirene, kan ikke ha vært særlig greit den tida folk fortsatt husket krigen?? Det var en nydelig dag, så vi satte oss på uteserveringen og nøt en iskaffe og tittet på duene og kattene. Det er mange katter her. De lar duene være i fred, utrolig nok. Men de har kanskje lært at om de angriper EN due, kommer det 50 andre og hakker den til hakkemat? Eller de lever såpass godt av det turistene søler at de klarer seg? De virker ganske late. En lå langflat på et bord i sola, vi var redd den var syk eller død, men den spratt nå opp etter en stund.
alle galleribilder er klikkbare for større versjon
Deretter tenkte vi å se på Lascaris War Rooms – som også viste seg å være stengt på søndager. Sjefsgoogleren følte seg rimelig dust. Men vi kjøpte billetter til havnecruise. Det var interessant, ganske luftig, og selv om det meste foregikk inne i de to naturlige havnene som finnes på begge sider av Valletta, måtte vi ut i åpent hav for å komme fra den ene til den andre. Ikke så mye vind som i går, men heftig nok for en landkrabbe.
Vi så jo også litt morsomme ting i byen
Da vi kom i land i Sliema etter båtturen, var vi frosne, tissetrengte og sultne. Mat på lokal gastropub, Elton John cocktail til dessert
Deretter var det en smarting som mente vi kunne gå hjem. Til å begynne med var det en fin tur
Men etter å ha gått kjempelangt, mente Google Maps at vi hadde lenger å gå for å komme hjem enn da vi begynte, så da bestilte jeg en Bolt, selv om jeg var rimelig sur på dem i går. Skal ikke bestille mer mat fra dem, men har alltid hatt god erfaring med skyss. Bilen var på plass på 3 sekunder og kjørte oss trygt hjem. Nå slapper vi av, dvs Solveig knipler iherdig. Jeg har såvidt strikka litt og sett på dagens skiskyting. I morgen er det ny dag og nye muligheter. Værmeldingen ser bra ut.
Værmeldingen lovet ikke godt, så vi hadde bestemt oss for innendørs sysler for det meste. Da vi kom ut, hadde det ikke begynt å regne, men det blåste så vi var redd for å bli blåst på havet. Planen var Fort St. Elmo og krigsmuseet der, men da vi kom til billettluka sa han som satt der at deler av museet er stengt, fordi du må passere utendørs fra en avdeling til den neste, og det er ikke forsvarlig i dette været. St Elmo ligger jo helt ute på spissen av halvøya, så muligheten for å blåse på havet var nok helt reell. Han rådde oss til å vente til en annen dag, om ikke dette var siste dagen vi var her. Det var det jo ikke. Så dette er blitt en gudelig dag. Først besøkte vi dominikanerkirken, som nå ser ut til stort sett å fungere som museum. Der var det mye fint, ikke minst mange imponerende kniplinger.
Deretter var vi sultne, og sjekka google maps for et bra spisested i nærheten. Den anbefalte en pizzarestaurant, så vi begav oss dit, men de hadde kun uteservering, som var stengt i dag pga risiko for å blåse på havet – kun takeaway tilgjengelig. Så da ble det kinesisk. Nydelige nudler i et ganske nødtørftig lokale.
Mette og vel belåtne begav vi oss til neste, gudelige sted. St Catharinas kloster, som delvis er åpent for allmennheten. Ganske spesielt.
På vegen hjem begynte det å høljregne, så vi var ganske blaute til tross for adekvat regntøy. En siesta i leiligheten, og det klarnet betydelig opp. Jeg gikk en tur på butikken, og vi har nå hatt en rolig kveld med kveldsmat i huset (kan ikke spise 7 retters middag hver dag…), og knipling på spisebordet.
Ser det er dårlig vær hjemme. Vi håper på bedre vær i morgen og har mange planer fortsatt. Dette er et fascinerende sted,.
Om noen savnet blogginnlegg i går, så har det sin naturlige forklaring. Vi avsluttet gårsdagen med 7 retters middag med tilhørende vin, så vi var en smule susete da vi kom hjem, men mer om det siden.
Gårsdagen var stort sett viet ridderne som hersket over øya i flere hundre år. Først så vi kirken deres, som opprinnelig var bygd som et ganske upretensiøst og lite utsmykket gudshus, men etter hvert som barokken tok av og de adelige og i mange tilfeller rike, ridderne konkurrerte om å donere kostelig utsmykking til kirken, ble det mer og mer gull og glitter. Kirkens mest berømte attraksjon er Caravaggios maleri av halshuggingen av Johannes døperen. Forferdelig motiv, men imponerende maleri. Kirken har også et krusifiks malt av Caravaggio. Han var for øvrig en kranglefant som opprinnelig holdt til i Roma, men måtte flykte etter å ha drept en mann i et slagsmål. Han oppholdt seg deretter i Napoli, på Sicilia og på Malta. På Malta ble han tatt opp i ridderordenen, men ble kastet ut igjen etter et nytt slagsmål, hvor han hadde påført en av de mer prominente ridderne en alvorlig skade. Han ble ikke så gammel, og døde under uklare omstendigheter. Det er mye man ikke vet om Caravaggio, mange mener han var homofil og at det forklarer problemene han hadde. Det var sikkert ikke greit å være homofil i de dager (heller), men det finnes vel intet grunnlag for å hevde at homofile er mer kranglete og voldelige enn andre, eller at de har større kunstneriske evner. Så vi får vel bare avfinne oss med at ingen vet noe sikkert verken om hans seksualitet eller hvorfor han var så hissig og kranglete. Det viktigste han etterlot seg var vel sin kunst.
Jeg tok ikke så mange bilder inne i kirken, regner med man kan søke opp dette på nett, gjort av bedre fotografer enn meg, men her er Caravaggios krusifiks
Deretter var det kaffe i sola, før vi begav oss i retning stormesterens palass. Rett ved siden av lå en uterestaurant med bord i sola, hvor vi gikk for en ganske lett lunsj, med tanke på kveldens planer. Stormesterens palass brukes fortsatt til dels til offisielle begivenheter, og var et imponerende og interessant bygg.
Så var det tid for en liten kniplesiesta før kveldens middag på Legligin. Denne restaurantet figurerer i Michelinguiden, og ligger rett oppi gata her. De har ingen meny, de serverer det som ser godt ut på markedet hver dag – fem retter til lunsj, sju til middag, og om du vil kan fu få en tilpasset vinmeny med kun lokale viner. Dette var en opplevelse. Nydelig mat, nydelig vin, men det ble jo mange glass – og de skjenket generøst. Vi fant vegen hjem likevel.
Først var det meze, litt ymse småretter, pølse, ost tapenade og noe mer vi ikke oppfattet. Veldig godt. Deretter Aljotta, – maltesist fiskesuppe. Mer fisk . Brasme og blekksprut, med en frisk kålsalat. Neste rett oppfattet vi ikke beskrivelsen av, men det var i alle fall aubergine, gratinert på et vis. Jeg likte den, Solveig kunne styre seg. Så kom det pasta med kylling og til slutt kanin. Aldeles nydelig, vi spiste jo kanin i går og. Til dessert kunne vi velge mellom creme brulee og en lokal dessert. Vi gikk for den lokale, men angret litt på det. Minte meg mest om engelsk julepudding, og det er jeg ikke glad i. Men nå har vi da prøvd det også. Litt av en opplevelse.
Vi hadde bestilt «Food tour» og fant etter litt surring guiden og resten av følget utenfor parlamentet. Første stopp var bussholdeplassen, hvor vi fikk smake på pastizzi (bedre enn den jeg varma opp i mikroen i går) – som er tradisjonell maltesisk fast food. Med Ricotta, ertepure eller kylling.
Deretter videre til ny bod på busstasjonen for noe bakverk med fiken. Altfor tørt og altfor søtt etter min smak, jeg ga det til duene. De likte det.
Men vi fikk en interessant innføring i de mange forskjellige impulser som har preget maktesisk mat opp gjennom århundrene og en interessant spasertur gjennom byen. Ftira var godt, men ellers var jeg egentlig ikke veldig imponert over maten. Kaffen var mildt sagt grusom. De andre på gruppa var fra Canada og Australia, hyggelige folk, de vi rakk å prate med.
Turen tok tre timer, så to gamle damer var litt slitne etter det. Vi gikk hjem og viet oss til håndarbeid, ikke minst tok vi fram knipleputene.
Lurer på om jeg har en ferdig klipt dåpslue hjemme som bare mangler kniplinger, og jeg har jo et nytt barnebarn på vei. Mulig foreldrene har tenkt å la stakkaren forbli hedning, men fin lue er jo ikke feil for det. Merker at jeg er litt rusten på kniplinger, men det har jeg jo nå alle muligheter til å gjøre noe med. Sockerudd med spindel er en fin knipling som jeg har brukt på mange dåpsluer.
Jeg hadde allerede på forhånd sett meg ut to restauranter i nabolaget – Leglegin og Gambit. I kveld oppsøkte vi Gambit, og spiste aldeles nydelig pasta med langttidstilberedt kanin. Det var kjempegodt. Restauranten var original og koselig og betjeningen super. We´ll be back.
Takk for gaven! Har vært på grønn festival i dag. Fikk med meg Solveig, vi pleier jo å dra på brukt- og antikkmesse – som er neste helg, men neste helg skal vi på kniplekurs, så dette var jo en god erstatning. Dette var gøy, men VELDIG folksomt, enda mer enn brukt- og antikkmessene pleier å være.
For en tid siden gikk det også ut et bud om at man kunne melde seg som syhjelper. Jeg slengte inn en litt halvhjertet søknad. Jeg liker jo å spre syglede, men er glad jeg ikke ble antatt. For det første hadde jeg jo allerede billett til evenementet, for det andre så det slitsomt ut. Var en horde med folk som satt på rekke og rad og skulle sy en skjorte. De som sydde hadde det sikkert gøy, men de som skulle hjelpe tror jeg hadde det slitsomt.
Jeg hadde sett litt feil på åpningstiden, så vi var litt tidlig ute. Det gjorde ingenting å stå ute litt og vente i det nydelige været, og vi fikk oppleve at Jenny &co kom marsjerende inn ledsaget av en gjeng trommende damer. Hamar damekorps?? Det var gøy.- Det var ikke Hamar Damekorps, det var Lillehamringer.
Vi fikk oss litt mat og kaffe før vi tok oss en runde blant utstillerne. Det var salg av brukte klær og oppkjøp av rester fra konkursbo og lignende – til svært varierende priser. Jeg kjøpte vintage veske.
Den var jo helt Downton Abbey . Håndsydd perlebroderi. Den ser tilnærmet ubrukt ut, og damen skulle ha 100 kr for den! Det har ramla ut noen krystaller på beslaget, får besøke Swarowski-butikken i Praha. Denne skal jeg bruke når jeg skal være fin dame i operaen.
Solveig fant bomullsvattering til quilteprosjektene sine. Jeg kjøpte verdens søteste stoff som jeg skal lage julegaver av, så det legger jeg ikke ut bilde av. Pluss en del stoffrester fra Selfmade, som skal bli for i julegavene. På vei ut, kikka vi mer på de som solgte vintage og brukte klær. Jeg fant en ullkåpe i en aldeles nydelig rødfarge, den satt som den skulle være sydd til meg. Den hadde original prislapp på, så den var nok ikke brukt. Utsalgspris 1800 kr, de skulle ha 1200 på denne standen. Jeg hadde valgets kvaler, kåpa var nydelig, men jeg kjøpte jo en enda nydeligere i vår. Hvor mange ullkåper trenger egentlig en gammal kjerring? Jeg lot den være.
Prisverdig tiltak. Klesindustrien står for en stor del av verdens forurensning. Klær og klesvask står for mye utslipp av mikroplast. Men det kan vel alltid bli for mye av det gode – sømprosjektene hoper seg opp her. Bra jeg snart er pensjonist.
Ser ut som bloggingen så langt skjer ved høgstdags. Det ble en lang dag på toget i går. Først Kiel–Osnabrück, hvor det tok sånn bortimot en halvtime å bytte lok, så vi ble tilsvarende forsinket. Togmaten var vi heller ikke imponert over i forhold til tidligere opplevelser på tyske og ikke minst tsjekkiske tog. Så vi hadde planlagt lunsj på toget, men stusslig pulvermat fra mikroen var jo bare forbokstanven.
I Osnabrück tok det som sagt en halvtime å bytte lok før grensepasseringen, men det ble i det minste forbilledlig opplyst på tre språk hva som foregikk. Så vi regnet med ikke å rekke planlagt forbindelse til Haarlem, men på denne strekningen går det jo tog veldig ofte, så vi regna med det skulle gå greit. Men veldig greit var det ikke. Trodde ikke jeg hadde ankommet Amsterdam med tog før – men det har jeg – i 1976. Da var nok stasjonen mindre og jeg yngre og sprekere.
For det første var det VELDIG langt å gå fra der toget stoppet og inn til selve stasjonen. Over flere plan, og de fleste rulletrappene stod stille. SÅ glem dette om du er dårlig til beins. Inne i stasjonen var det vanskelig å finne opplysninger om noe særlig. Det flimret bokstaver forbi på skjermene for de forskjellige spor, men hvor er informasjonskontoret hvor man kan spørre om ting? Hvor finnes en benk man kan kvile sine slitne bein på (ikke!) og hvor er do? Vi fant heldigvis sistnevnte til slutt. Vi fant også til slutt ut hvor toget til Haarlem gikk fra, og det var flaks, for det virket som ren bingo om ting ble annonsert kun på nederlandsk, eller på flere språk. Samme gjentok seg på toget, vi trodde uansett vi skulle klare å gjenkjenne «Haarlem», men det gjorde vi ikke. Men vi visste at det var 2. stopp, og spurte for sikkerhets skyld noen hyggelige damer, så vi kom av på rett stasjon.
Da vi kom fram syntes vi at vi hadde slept nok for en dag, og tok en taxi til hotellet. Som var ubetjent, men jeg hadde fått tilsendt en app som åpnet døra både til huset og til rommet. Innafor var den bratteste trappen jeg har sett, men vi skulle heldigvis opp bare en etasje. Rommet var fint da, veldig behagelig (og veldig myk) seng, rikelig med puter, nydelig bad. Rikelig koffertplass. Kunne gjerne hatt en stol til da – kun en. Men jeg kan sitte på senga, jeg. Kjøleskap og kaffemaskin.
I går kveld ble det ikke tid til så mye mer enn å dumpe bagasjen og gå ut for å lete opp noe mat før restaurantene stengte kjøkkenet, den stusslige togmaten var ikke noe å leve på. Men vi fant en koselig restaurant rett rundt hjørnet, og rett ved siden av den berømte St Bavo- kirken, så vi hadde rikelig klokkeklang under hele middagen.
Vi sov godt. Dette er et rolig område, med stort sett gågater, selv om det er svært sentralt. Hotellet har ikke frokostservering, men anbefaler en kaffebar rett oppi gata. Vi var ikke imponert over den, gikk videre til den store plassen utenfor kirken, og spiste nydelig frokost hosBrinckmannMannfolket spiste stekte egg med skinke og ost, jeg gikk for appelsinjuice, kokt egg, brød med ost og skinke og en croissant. Merkelig nok fulgte det ikke med kaffe eller te, men det kunne vi jo selvsagt bestille ved siden av. Brødet var godt, appelsinjuicen var nypresset, croissanten sprø og lekker – MEN egget var nesten kaldt og helt hardkokt. Jeg ble ikke spurt om hvordan jeg ville ha det kokt, men har i ettertid funnet ut at Nederland har en del problemer med salmonella i bl. a egg, så de har antagelig ikke lov til å servere bløtkokte eller rå egg. Men varmt kunne det jo ha vært. Får håpe de får has på problemet, i likhet med Danmark som også slet med dette for noen år siden.
Da vi var ferdig med frokosten åpnet kirken, så vi måtte selvsagt inn og se. Der holdt orgelstemmeren på, så mannfolket fikk høre noen orgeltoner. Denne kirken er gigantisk, større en Nidarosdomen, og antagelig mye brukt til konserter. Under orgelet var det korpodier og flygel, og alle stolene stod vendt mot orgelet.
Inne i koret (hvor det sikkert også var plass til minst 100 mennesker, er nok der de holder sine gudstjenester heretter.
Første gang jeg har sett et eget hundedreperkapell i noen kirke. Makabert.
Deretter var det tid for en liten shoppingrunde i byen. Jeg forbannet jo de dustete bambusstrikkepinnene og peila ut en garnbutikk ikke langt herfra. Der hadde de rikelig med garn .- men nesten ingen strikkepinner, og i alle fall ikke den typen jeg skulle ha, og butikkdamen så bare dumt på meg når jeg spurte om det var vanlig at de hadde så dårlig utvalg av strikkepinner og så mye garn. Siden jeg ikke får opp døra her uten å ha strøm på mobilen, tenkte jeg også å kjøpe en liten powerbank, siden jeg har glemt min hjemme. I den butikken nektet maskinen deres å ta noen av mine kort (2 visa og 1 mastercard), så jeg gikk derfra med uforrettet sak. Peila ut en ny garnbutikk. Ganske langt å gå, men en fin tur i nydelig vær gjennom en sjarmerende by. Damen i den butikken var adskillig mer hjelpsom, selv om hun snakket lite engelsk (er jo ellers stort sett kjempeimponert over språkkunnskapene til folk her i landet). Også hennes terminal nektet å godta noen av mine kort, men hun pekte på en minibank 20 m opp i gata, så da var jo problemet løst. På veien hjem stoppa vi for lunsj ved en idyllisk kanal, ved en gangbru som snur seg 90 grader hver gang det kommer noen med cabincruiser eller en annen båt som ikke får plass under brua. Fascinerende. Og åpenbart manuelt styrt, vi så en fyr oppi tårnet som snudde på brua hver gang det kom båter. Maten var god, og på restauranter har de åpenbart ingen kortproblemer. Siden jeg hadde tatt ut rikelig cash, fikk jeg meg også en powerbank på veien hjem.
Vi har vurdert en båttur på kanalen, men det får evt bli i morgen, om været holder. I kveld tenker vi oss på orgelkonsert i den selvsamme kirken, etterfulgt av et bedre måltid. I morgen er det konsert i Amsterdam 🙂
Vi hadde det fint på Color Line. For en gigantisk båt! Åpenbart betydelig fornyet siden vi gikk på et skjær en gang i forrige årtusen. Vi gikk for Color Class, riktignok ikke den aller mest snobbete, men hadde romslig lugar med sjøutsikt og velfylt kjøleskap. Middagsbuffeten var god, særlig sjømaten. Frokosten – som er inkludert på Color Class, og inntas i restauranten med panoramautsikt – var enda bedre.
I Kiel var det gangavstand til Hauptbahnhof, og to timer å vente. Jeg brukte tiden på å spore opp garn og strikkepinner, men den forbaskede bambuspinnen knakk etter fire omganger. Kvasse og stikkete var de og. Kjøper ikke det mer.
Nå blir det en lang økt på toget, før vi om en tid tar kvelden i Haarlem. Har ikke sett så mye spennende i dag, annet enn at jeg så igjen min første datamaskin (Fra Gjøvik Felles BHT) på en utstilling i shoppngsenteret i Kiel. Vi hadde heller ikke fått med oss at det fortsatt er påbudt med munnbind på tyske tog, så vi var bekymret for å bli kastet av toget av en tysk regelrytter, men et par snille medpassasjerer forbarmet seg over oss, så nå er vi ordentlig utstyrt. Vi får vel skaffe oss en pakke munnbind,, gudene må vite hvordan det er andre steder.
Dette blir også en lang reisedag, så det er begrenset med ting å blogge om. Vi bestemte oss for å droppe Krakow denne gangen, og ta toget til Praha, Først tenkte vi å ta et tog hvor vi slapp overganger, men gikk for 2.17 til Wien HBF, med en overgang. Det er flere grunner til det – det tar faktisk kortere tid, det er bar og restaurant på toget, og vi fikk litt mer tid i Warszawa.
Den tiden brukte vi til å se POLIN, et museum over 1000 års jødisk historie i Polen. Det ble sagt at Polin betyr «et trygt sted», og at det var slik landet fikk sitt navn. Lenge var Polen et trygt sted for jøder, de var beskyttet av makthaverne, og levde side om side med andre folkegrupper i flere hundre år. Vi så igjen stasjonen i Bialystok og fikk forklaringen på hvorfor det var så mange jøder der. Den industrielle revolusjonen hadde gjort denne byen til et industrisentrum, og mange jøder arbeidet i fabrikkene her. Og nå kom de med jernbane, ikke med hest og kjerre.
Antisemittismen later til å være av forholdsvis ny dato, de første antisemittiske publikasjoner dukket opp i 1880-årene. Siden ble det jo bare verre, og mange emigrerte Det var nok de og deres etterkommere glade for. 90 % av jødene i Polen ble drept under krigen, og heller ikke i etterkrigstidens Polen var de populære. De ble – i motsetning til aldre folk – nærmest oppfordret til å emigrere i kommunisttiden, og ble utstyrt med enveispass…
Det var et fantastisk flott museum, og gjorde dypt inntrykk. At antisemittismen ikke er død, kunne vi konstatere fordi museet var videoovervåket på alle hjørner, det var væpnet vakt utenfor og flyplassrutiner for scanning av folk og bagasje for å slippe inn.
Nå sitter vi på toget og drikker musiserende vin, har fått god mat, og slapper av på vei til mitt kjære Praha. Det blir mange timer på reise i dag og, men takke meg til tog framfor buss.Vi breier oss i egen kupe, og togverten kommer regelmessig forbi med tilbud om forfriskninger. Har ikke klart å slå kloa i en påkrevd plassbillett fra Ostrava til Praha. Forsøkte først på nett, men fikk beskjed om at det skulle jeg ha tenkt på for seks dager siden. Hallo? Stod så en halvtime i kø på stasjonen i Warszawa, men de kunne heller ikke ordne det, fikk kun plassillett for første del av turen. Så vi får håpe vi ikke blir kastet av toget.,
Edit: Vi ble ikke kastet av toget, fikk kjøpt plassbilletter av konduktøren. Men før vi kom så langt, så vi for oss ufrivillig overnatting i Ostrava, toget vårt var ca 15 min forsinket, og overgangen var beregnet til 14 minutter. Men toget til Praha var 25 minutter forsinket, så nå sitter vi her, med plassbillett og inkludert musiserende vin – snobbete på første klasse. Heldigvis snart framme, nå er vi trøtte.
Litt faglig interesse – det later til at det tas noe lettere på koronatiltakene i Polen
enn i de baltiske landene. Det er håndsprit de fleste steder (men ofte tomt), folk bruker stort sett munnbind på offentlig transport og i butikker, men mange har det under nesa . mao nokså bortkastet, På museet i dag, var de imidlertid veldig påpasselige. Spent på hvordan det er i Tsjekkia.Dette har nok også med lokale forhold og smitte- og vaksinasjonsstatus å gjøre, ser det går mot full gjenåpning hjemme, og danskene har vel åpnet opp at for lengst.
May you live in interesting times – sies å være en kinesisk forbannelse. Det er utvilsomt en kinesisk forbannelse som har rammet verden i disse dager. Jeg føler meg fortsatt temmelig privelegert, selv om handlingsrommet er blitt noe redusert, og det er vanskelig å ta vare på pasientene som feiler noe ANNET enn corona. Alt er stengt, man kan ikke gå noe sted eller besøke noen, så man får jo gjort mer enn ellers av hjemlige sysler.
Mine gamle stolputer på terrassen begynte å bli lefsete og falmet etter mange års flittig bruk. I tillegg var glidelåsene stort sett alle defekte. Så jeg fant ut at jeg skulle sy nye puter selv. Det hadde jeg vel ikke funnet på til vanlig, men det er flere fordeler med dette. Selve putene var jo like fine – det var trekket som ikke var pent lenger. Så å kaste alt og kjøpe nytt er ikke bra for miljøet. Om jeg sammenligner disse putene med det billigste du får i butikkene, sparer jeg ca 130 kr pr stol. Det tar meg ca tre kvarter å sy dem, så det blir ingen timelønn å skryte av, men hva får de betalt de som sitter og syr dette i østen et sted – og hvilke arbeidsforhold har de? Dessuten tenker jeg at jeg heller sammenligner dem med spesialsydde, eksklusive trekk og anser meg for godt betalt 🙂
Kjøpte solid bomullsstoff på IKEA. 49 kr pr meter, det er ikke dyrt. Stoffet er 150 bredt. Det er tre puter i stolene, tredd inn i trekket som henger sammen. To puter a 45 x 50 cm, en pute på 27,5 x 50 cm. I stedet for glidelås, gikk jeg for et omslag på samme måte som det er i putevar, og trer putene inn fra siden. Riv av et stykke på 120 cm. Riving sikrer trådretthet, men blir jo litt lurvete. Det gjør ingenting i denne sammenhengen.
Regn ut hvor langt hele stoffet må være for å dekke putene. 45 + 45 + 27,5 cm, legg til 5 cm for sømmonn og stikning. Brett inn og klipp av.
Strykejern er godt hjelpemiddel her. Kast over de tre sidene som ikke har jarekant, og brett det avklipte stykket i 4 og press.
Fall inn ca en fotbredde med vanlig symaskin i begge langsider.Brett slik at puten blir 50 cm bred med passende overlapp.
Og pass på at det er like bredt over det hele. Sy en søm øverst og nederst, og press ut.
Vreng og press godt på andre siden også. Få hele stykket så rettvinklet som mulig. Mål, og sjekk hvor du må plassere stikningen øverst og nederst.
Sy en søm tvers over ved 27,5 cm fra øverste stikning og 45 cm fra nederste stikning. Da er det bare knytestroppene igjen.
Merketusj som forsvinner av seg selv er kjekt.
Knytebåndene sys i en fei på overlock, og vrenges ved hjelp av sikkerhetsnål. Det er noe pjukkel, men det kan jo gjøres mens man ser på tv.
Så er det bare å sy båndene fast og kose seg i sola
