Takk for gaven! Har vært på grønn festival i dag. Fikk med meg Solveig, vi pleier jo å dra på brukt- og antikkmesse – som er neste helg, men neste helg skal vi på kniplekurs, så dette var jo en god erstatning. Dette var gøy, men VELDIG folksomt, enda mer enn brukt- og antikkmessene pleier å være.
For en tid siden gikk det også ut et bud om at man kunne melde seg som syhjelper. Jeg slengte inn en litt halvhjertet søknad. Jeg liker jo å spre syglede, men er glad jeg ikke ble antatt. For det første hadde jeg jo allerede billett til evenementet, for det andre så det slitsomt ut. Var en horde med folk som satt på rekke og rad og skulle sy en skjorte. De som sydde hadde det sikkert gøy, men de som skulle hjelpe tror jeg hadde det slitsomt.
Jeg hadde sett litt feil på åpningstiden, så vi var litt tidlig ute. Det gjorde ingenting å stå ute litt og vente i det nydelige været, og vi fikk oppleve at Jenny &co kom marsjerende inn ledsaget av en gjeng trommende damer. Hamar damekorps?? Det var gøy.- Det var ikke Hamar Damekorps, det var Lillehamringer.
Vi fikk oss litt mat og kaffe før vi tok oss en runde blant utstillerne. Det var salg av brukte klær og oppkjøp av rester fra konkursbo og lignende – til svært varierende priser. Jeg kjøpte vintage veske.
Den var jo helt Downton Abbey . Håndsydd perlebroderi. Den ser tilnærmet ubrukt ut, og damen skulle ha 100 kr for den! Det har ramla ut noen krystaller på beslaget, får besøke Swarowski-butikken i Praha. Denne skal jeg bruke når jeg skal være fin dame i operaen.
Solveig fant bomullsvattering til quilteprosjektene sine. Jeg kjøpte verdens søteste stoff som jeg skal lage julegaver av, så det legger jeg ikke ut bilde av. Pluss en del stoffrester fra Selfmade, som skal bli for i julegavene. På vei ut, kikka vi mer på de som solgte vintage og brukte klær. Jeg fant en ullkåpe i en aldeles nydelig rødfarge, den satt som den skulle være sydd til meg. Den hadde original prislapp på, så den var nok ikke brukt. Utsalgspris 1800 kr, de skulle ha 1200 på denne standen. Jeg hadde valgets kvaler, kåpa var nydelig, men jeg kjøpte jo en enda nydeligere i vår. Hvor mange ullkåper trenger egentlig en gammal kjerring? Jeg lot den være.
Prisverdig tiltak. Klesindustrien står for en stor del av verdens forurensning. Klær og klesvask står for mye utslipp av mikroplast. Men det kan vel alltid bli for mye av det gode – sømprosjektene hoper seg opp her. Bra jeg snart er pensjonist.
Ser ut som bloggingen så langt skjer ved høgstdags. Det ble en lang dag på toget i går. Først Kiel–Osnabrück, hvor det tok sånn bortimot en halvtime å bytte lok, så vi ble tilsvarende forsinket. Togmaten var vi heller ikke imponert over i forhold til tidligere opplevelser på tyske og ikke minst tsjekkiske tog. Så vi hadde planlagt lunsj på toget, men stusslig pulvermat fra mikroen var jo bare forbokstanven.
I Osnabrück tok det som sagt en halvtime å bytte lok før grensepasseringen, men det ble i det minste forbilledlig opplyst på tre språk hva som foregikk. Så vi regnet med ikke å rekke planlagt forbindelse til Haarlem, men på denne strekningen går det jo tog veldig ofte, så vi regna med det skulle gå greit. Men veldig greit var det ikke. Trodde ikke jeg hadde ankommet Amsterdam med tog før – men det har jeg – i 1976. Da var nok stasjonen mindre og jeg yngre og sprekere.
For det første var det VELDIG langt å gå fra der toget stoppet og inn til selve stasjonen. Over flere plan, og de fleste rulletrappene stod stille. SÅ glem dette om du er dårlig til beins. Inne i stasjonen var det vanskelig å finne opplysninger om noe særlig. Det flimret bokstaver forbi på skjermene for de forskjellige spor, men hvor er informasjonskontoret hvor man kan spørre om ting? Hvor finnes en benk man kan kvile sine slitne bein på (ikke!) og hvor er do? Vi fant heldigvis sistnevnte til slutt. Vi fant også til slutt ut hvor toget til Haarlem gikk fra, og det var flaks, for det virket som ren bingo om ting ble annonsert kun på nederlandsk, eller på flere språk. Samme gjentok seg på toget, vi trodde uansett vi skulle klare å gjenkjenne «Haarlem», men det gjorde vi ikke. Men vi visste at det var 2. stopp, og spurte for sikkerhets skyld noen hyggelige damer, så vi kom av på rett stasjon.
Da vi kom fram syntes vi at vi hadde slept nok for en dag, og tok en taxi til hotellet. Som var ubetjent, men jeg hadde fått tilsendt en app som åpnet døra både til huset og til rommet. Innafor var den bratteste trappen jeg har sett, men vi skulle heldigvis opp bare en etasje. Rommet var fint da, veldig behagelig (og veldig myk) seng, rikelig med puter, nydelig bad. Rikelig koffertplass. Kunne gjerne hatt en stol til da – kun en. Men jeg kan sitte på senga, jeg. Kjøleskap og kaffemaskin.
I går kveld ble det ikke tid til så mye mer enn å dumpe bagasjen og gå ut for å lete opp noe mat før restaurantene stengte kjøkkenet, den stusslige togmaten var ikke noe å leve på. Men vi fant en koselig restaurant rett rundt hjørnet, og rett ved siden av den berømte St Bavo- kirken, så vi hadde rikelig klokkeklang under hele middagen.
Vi sov godt. Dette er et rolig område, med stort sett gågater, selv om det er svært sentralt. Hotellet har ikke frokostservering, men anbefaler en kaffebar rett oppi gata. Vi var ikke imponert over den, gikk videre til den store plassen utenfor kirken, og spiste nydelig frokost hosBrinckmannMannfolket spiste stekte egg med skinke og ost, jeg gikk for appelsinjuice, kokt egg, brød med ost og skinke og en croissant. Merkelig nok fulgte det ikke med kaffe eller te, men det kunne vi jo selvsagt bestille ved siden av. Brødet var godt, appelsinjuicen var nypresset, croissanten sprø og lekker – MEN egget var nesten kaldt og helt hardkokt. Jeg ble ikke spurt om hvordan jeg ville ha det kokt, men har i ettertid funnet ut at Nederland har en del problemer med salmonella i bl. a egg, så de har antagelig ikke lov til å servere bløtkokte eller rå egg. Men varmt kunne det jo ha vært. Får håpe de får has på problemet, i likhet med Danmark som også slet med dette for noen år siden.
Da vi var ferdig med frokosten åpnet kirken, så vi måtte selvsagt inn og se. Der holdt orgelstemmeren på, så mannfolket fikk høre noen orgeltoner. Denne kirken er gigantisk, større en Nidarosdomen, og antagelig mye brukt til konserter. Under orgelet var det korpodier og flygel, og alle stolene stod vendt mot orgelet.
Inne i koret (hvor det sikkert også var plass til minst 100 mennesker, er nok der de holder sine gudstjenester heretter.
Første gang jeg har sett et eget hundedreperkapell i noen kirke. Makabert.
Deretter var det tid for en liten shoppingrunde i byen. Jeg forbannet jo de dustete bambusstrikkepinnene og peila ut en garnbutikk ikke langt herfra. Der hadde de rikelig med garn .- men nesten ingen strikkepinner, og i alle fall ikke den typen jeg skulle ha, og butikkdamen så bare dumt på meg når jeg spurte om det var vanlig at de hadde så dårlig utvalg av strikkepinner og så mye garn. Siden jeg ikke får opp døra her uten å ha strøm på mobilen, tenkte jeg også å kjøpe en liten powerbank, siden jeg har glemt min hjemme. I den butikken nektet maskinen deres å ta noen av mine kort (2 visa og 1 mastercard), så jeg gikk derfra med uforrettet sak. Peila ut en ny garnbutikk. Ganske langt å gå, men en fin tur i nydelig vær gjennom en sjarmerende by. Damen i den butikken var adskillig mer hjelpsom, selv om hun snakket lite engelsk (er jo ellers stort sett kjempeimponert over språkkunnskapene til folk her i landet). Også hennes terminal nektet å godta noen av mine kort, men hun pekte på en minibank 20 m opp i gata, så da var jo problemet løst. På veien hjem stoppa vi for lunsj ved en idyllisk kanal, ved en gangbru som snur seg 90 grader hver gang det kommer noen med cabincruiser eller en annen båt som ikke får plass under brua. Fascinerende. Og åpenbart manuelt styrt, vi så en fyr oppi tårnet som snudde på brua hver gang det kom båter. Maten var god, og på restauranter har de åpenbart ingen kortproblemer. Siden jeg hadde tatt ut rikelig cash, fikk jeg meg også en powerbank på veien hjem.
Vi har vurdert en båttur på kanalen, men det får evt bli i morgen, om været holder. I kveld tenker vi oss på orgelkonsert i den selvsamme kirken, etterfulgt av et bedre måltid. I morgen er det konsert i Amsterdam 🙂
Vi hadde det fint på Color Line. For en gigantisk båt! Åpenbart betydelig fornyet siden vi gikk på et skjær en gang i forrige årtusen. Vi gikk for Color Class, riktignok ikke den aller mest snobbete, men hadde romslig lugar med sjøutsikt og velfylt kjøleskap. Middagsbuffeten var god, særlig sjømaten. Frokosten – som er inkludert på Color Class, og inntas i restauranten med panoramautsikt – var enda bedre.
I Kiel var det gangavstand til Hauptbahnhof, og to timer å vente. Jeg brukte tiden på å spore opp garn og strikkepinner, men den forbaskede bambuspinnen knakk etter fire omganger. Kvasse og stikkete var de og. Kjøper ikke det mer.
Nå blir det en lang økt på toget, før vi om en tid tar kvelden i Haarlem. Har ikke sett så mye spennende i dag, annet enn at jeg så igjen min første datamaskin (Fra Gjøvik Felles BHT) på en utstilling i shoppngsenteret i Kiel. Vi hadde heller ikke fått med oss at det fortsatt er påbudt med munnbind på tyske tog, så vi var bekymret for å bli kastet av toget av en tysk regelrytter, men et par snille medpassasjerer forbarmet seg over oss, så nå er vi ordentlig utstyrt. Vi får vel skaffe oss en pakke munnbind,, gudene må vite hvordan det er andre steder.
Dette blir også en lang reisedag, så det er begrenset med ting å blogge om. Vi bestemte oss for å droppe Krakow denne gangen, og ta toget til Praha, Først tenkte vi å ta et tog hvor vi slapp overganger, men gikk for 2.17 til Wien HBF, med en overgang. Det er flere grunner til det – det tar faktisk kortere tid, det er bar og restaurant på toget, og vi fikk litt mer tid i Warszawa.
Den tiden brukte vi til å se POLIN, et museum over 1000 års jødisk historie i Polen. Det ble sagt at Polin betyr «et trygt sted», og at det var slik landet fikk sitt navn. Lenge var Polen et trygt sted for jøder, de var beskyttet av makthaverne, og levde side om side med andre folkegrupper i flere hundre år. Vi så igjen stasjonen i Bialystok og fikk forklaringen på hvorfor det var så mange jøder der. Den industrielle revolusjonen hadde gjort denne byen til et industrisentrum, og mange jøder arbeidet i fabrikkene her. Og nå kom de med jernbane, ikke med hest og kjerre.
Antisemittismen later til å være av forholdsvis ny dato, de første antisemittiske publikasjoner dukket opp i 1880-årene. Siden ble det jo bare verre, og mange emigrerte Det var nok de og deres etterkommere glade for. 90 % av jødene i Polen ble drept under krigen, og heller ikke i etterkrigstidens Polen var de populære. De ble – i motsetning til aldre folk – nærmest oppfordret til å emigrere i kommunisttiden, og ble utstyrt med enveispass…
Det var et fantastisk flott museum, og gjorde dypt inntrykk. At antisemittismen ikke er død, kunne vi konstatere fordi museet var videoovervåket på alle hjørner, det var væpnet vakt utenfor og flyplassrutiner for scanning av folk og bagasje for å slippe inn.
Nå sitter vi på toget og drikker musiserende vin, har fått god mat, og slapper av på vei til mitt kjære Praha. Det blir mange timer på reise i dag og, men takke meg til tog framfor buss.Vi breier oss i egen kupe, og togverten kommer regelmessig forbi med tilbud om forfriskninger. Har ikke klart å slå kloa i en påkrevd plassbillett fra Ostrava til Praha. Forsøkte først på nett, men fikk beskjed om at det skulle jeg ha tenkt på for seks dager siden. Hallo? Stod så en halvtime i kø på stasjonen i Warszawa, men de kunne heller ikke ordne det, fikk kun plassillett for første del av turen. Så vi får håpe vi ikke blir kastet av toget.,
Edit: Vi ble ikke kastet av toget, fikk kjøpt plassbilletter av konduktøren. Men før vi kom så langt, så vi for oss ufrivillig overnatting i Ostrava, toget vårt var ca 15 min forsinket, og overgangen var beregnet til 14 minutter. Men toget til Praha var 25 minutter forsinket, så nå sitter vi her, med plassbillett og inkludert musiserende vin – snobbete på første klasse. Heldigvis snart framme, nå er vi trøtte.
Litt faglig interesse – det later til at det tas noe lettere på koronatiltakene i Polen
enn i de baltiske landene. Det er håndsprit de fleste steder (men ofte tomt), folk bruker stort sett munnbind på offentlig transport og i butikker, men mange har det under nesa . mao nokså bortkastet, På museet i dag, var de imidlertid veldig påpasselige. Spent på hvordan det er i Tsjekkia.Dette har nok også med lokale forhold og smitte- og vaksinasjonsstatus å gjøre, ser det går mot full gjenåpning hjemme, og danskene har vel åpnet opp at for lengst.
May you live in interesting times – sies å være en kinesisk forbannelse. Det er utvilsomt en kinesisk forbannelse som har rammet verden i disse dager. Jeg føler meg fortsatt temmelig privelegert, selv om handlingsrommet er blitt noe redusert, og det er vanskelig å ta vare på pasientene som feiler noe ANNET enn corona. Alt er stengt, man kan ikke gå noe sted eller besøke noen, så man får jo gjort mer enn ellers av hjemlige sysler.
Mine gamle stolputer på terrassen begynte å bli lefsete og falmet etter mange års flittig bruk. I tillegg var glidelåsene stort sett alle defekte. Så jeg fant ut at jeg skulle sy nye puter selv. Det hadde jeg vel ikke funnet på til vanlig, men det er flere fordeler med dette. Selve putene var jo like fine – det var trekket som ikke var pent lenger. Så å kaste alt og kjøpe nytt er ikke bra for miljøet. Om jeg sammenligner disse putene med det billigste du får i butikkene, sparer jeg ca 130 kr pr stol. Det tar meg ca tre kvarter å sy dem, så det blir ingen timelønn å skryte av, men hva får de betalt de som sitter og syr dette i østen et sted – og hvilke arbeidsforhold har de? Dessuten tenker jeg at jeg heller sammenligner dem med spesialsydde, eksklusive trekk og anser meg for godt betalt 🙂
Kjøpte solid bomullsstoff på IKEA. 49 kr pr meter, det er ikke dyrt. Stoffet er 150 bredt. Det er tre puter i stolene, tredd inn i trekket som henger sammen. To puter a 45 x 50 cm, en pute på 27,5 x 50 cm. I stedet for glidelås, gikk jeg for et omslag på samme måte som det er i putevar, og trer putene inn fra siden. Riv av et stykke på 120 cm. Riving sikrer trådretthet, men blir jo litt lurvete. Det gjør ingenting i denne sammenhengen.
Regn ut hvor langt hele stoffet må være for å dekke putene. 45 + 45 + 27,5 cm, legg til 5 cm for sømmonn og stikning. Brett inn og klipp av.
Strykejern er godt hjelpemiddel her. Kast over de tre sidene som ikke har jarekant, og brett det avklipte stykket i 4 og press.
Fall inn ca en fotbredde med vanlig symaskin i begge langsider.Brett slik at puten blir 50 cm bred med passende overlapp.
Og pass på at det er like bredt over det hele. Sy en søm øverst og nederst, og press ut.
Vreng og press godt på andre siden også. Få hele stykket så rettvinklet som mulig. Mål, og sjekk hvor du må plassere stikningen øverst og nederst.
Sy en søm tvers over ved 27,5 cm fra øverste stikning og 45 cm fra nederste stikning. Da er det bare knytestroppene igjen.
Merketusj som forsvinner av seg selv er kjekt.
Knytebåndene sys i en fei på overlock, og vrenges ved hjelp av sikkerhetsnål. Det er noe pjukkel, men det kan jo gjøres mens man ser på tv.
Så er det bare å sy båndene fast og kose seg i sola
Barnebarnet hadde lyst til å lære å sy – da kan man jo ikke si nei. Anna og jeg har hatt en kjempefin helg på syrommet – selv om vi begge ble litt slitne, særlig i går. Mormor har nok ikke gjort leksene sine helt bra, både stoffet og mønsteret var litt ugreit for en nybegynner, men Anna tok det meste på strak arm, og syns det var helt greit at mormor måtte trå til på de vanskeligste tingene. Men hun klarte utrolig mye selv, og jeg tror hun hadde det morsomt. Vi sydde en selekjole i dongeri. Mormor prøvde seg også på redesign av julekjole til samme barnebarn – men ble ikke ferdig med den. Spørs om ikke Anna må komme tilbake.
Og bikkja passer på barnebarnet. Han ligger aldri her ellers.
Det har sine grunner. For andre gang har jeg kjøpt meg briller i Praha og spart inn turen (to denne gang) og vel så det. Sist jeg kjøpte briller i Norge, kostet de over 10 000 kr. Jeg har nå betalt ca 3600 for de brillene jeg har på nesen. Denne ekstraturen til Praha har kostet meg ca 1200 i reise og opphold. Og Praha er en fantastisk by vel verd også et kort besøk. Jeg har også stappet ryggsekken og bærenettet så fullt av stoff som det var mulig, også til en langt lavere pris (og MYE bedre utvalg) enn hjemme. Så hvis du er en svaksynt person som liker å sy – reis hit!
Det var mye som var uvant på denne turen. Flykapteinen var en dame, det har jeg opplevd kun en gang før. Jeg hadde billetten på mobil, siden jeg ikke hadde behov for å sjekke inn noen bagasje – og det funka jo faktisk greit. Begge veier. Siden det var lite bagasje å slepe på, og jeg er alene, tok jeg for første gang offentlig transport til byen. Det funka rimelig greit. Kjøpte en 24 timers billett på flyplassen, og satte meg på bussen. Den går inn til siste stopp på Metro A – som man tar videre inn til Malostranska. Derfra var det ca 500 m å gå til hotellet. Det er helt overkommelig hvis man ikke sleper altfor tungt.
Jeg passerte en nydelig park som jeg aldri har sett før, til tross for at jeg har bodd mye i dette nabolaget.
vakkert, selv i november
Hotellet var en særdeles positiv overraskelse. Jeg valgte det fordi Åsne hadde glemt igjen mobilen sin i leiligheten vi bodde i sist, og det er samme firma/resepsjon som driver dette. De hadde funnet igjen mobilen og lovet å ta vare på den. Hadde ventet meg et kjedelig enkeltrom, men dette var også nærmest en leilighet – staselig oppusset og veldig god plass. Kjøkken, bad og balkong, gedigen dobbeltseng og nydelige håndklær og badekåpe. Bygningen er et gammelt postkontor, og de har beholdt post-temaet. Rommene er oppkalt etter folk som har fått fjeset sitt på frimerker. Mitt etter Ema Destinnova – berømt tsjekkisk sopran. Det måtte jeg google, men trøster meg med at hun døde lenge før min tid, så jeg får være unnskyldt for ikke å ha hørt om damen.
mindre berømt sanger i delig badekåpe
Da jeg sjekket inn var det lunsjtid, jeg var sulten og fikk en rabattkupong til husets restaurant sammen med nøkkelen. Så da spiste jeg selvsagt på The Mail Room Bistro. Aldeles nydelig lunsj, rødbetcarpaccio med grillet ost og ruccola – høres selsomt ut, men det var nydelig – og deretter kylling med kastanjepure, nøtter og grønnsaker. Også veldig godt og perfekt tilberedt. Denne restauranten har det geniale lunsjtilbud at man kan bestille en forrett og en hovedrett til fast (og rimelig) pris – og får mindre porsjoner enn ellers. Passer meg perfekt, jeg spiste opp all maten, noe jeg vanligvis har problemer med på restaurant.
Deretter var det ut i byen, først til optikeren, deretter til stoffbutikken. Jeg fant jo et par fine sist, nå brukte jeg google maps og fant enda en ikke langt fra optikeren på Vaclavplassen. De hadde et fantastisk utvalg, ikke minst av forskjellige typer jerseystoffer. Betjeningen snakket bare tsjekkisk, men vi greide oss 🙂 Så nå er bagasjen adskillig tyngre enn på nedturen, men den ble heldigvis ikke veid på flyplassen….
Middag på Pod Vezi – alltid god mat der. Det var fullt på Lokal.
Og nå sitter jeg på flyplassen og blogger. Ha det, Praha – vi sees forhåpentlig snart igjen.
Vi dro hjemmefra i god tid, avleverte barnebarn i Oslo og satte kursen for Larvik. Vi måtte lade på veien, og for første gang erfarte jeg at ikke alle elbileiere er hyggelige folk. Vi kjørte inn på laderen langs E18, og koblet til. Like etter kjørte et par fnisende damer inn på naboladeren og koblet til der. Vår lader viste seg å være defekt, så jeg fikk ikke noe strøm. Da naboen hadde ladet til 80% gikk jeg og spurte pent om de kanskje kunne koble fra, siden laderen vår ikke virket og det var flere andre som også ventet. Fikk til svar at det var ikke aktuelt – du må nok bare vente, skjønner du…. Jeg skjønte jo det, men det skader ikke å FORSØKE å ta litt hensyn til andre? Lading går tregere jo lenger opp mot 100 % man kommer, og 80% regnes for å være grensen for hurtiglading.
Så vi rakk fergen såvidt. Overfarten var grei, nydelig vær – men vi kjørte i land med forholdsvis lite strøm, da jeg ikke tok meg tid til å lade til max. I Hirtshals fins ingen hurtiglader, vi lada litt på en semihurtig en for å være sikker på å komme oss til Hjørring. Det gikk bra, og her er det hurtiglader. Men så ble det verre. Ladingen i Hjørring holdt ikke helt til Allingåbro – så vi planla en stopp på vegen. Men der viste det seg at laderen var defekt og ingen strøm var å få. Jeg krysset fingrene for at med pen kjøring ville vi nå Randers – men dengang ei. Første gang jeg har kjørt tom for strøm. Det var ikke morsomt å sitte der på motorveikanten og vente på hjelp midt på natta… Men hjelpen var effektiv når den først kom, her er det en dansk Viking som tjorer ELvira fast på redningsbilen. Han kjørte oss til nærmeste lader, og deretter gikk det knirkefritt.
Stakkars vertinnen som måtte stå opp i firetida for å låse oss inn.
Så vi har ikke gjort stort annet enn å sove i dag. Koselig, gammelmodig hotell med historie i veggene. Gleder meg til kniplekurs! Vi har fått en standsmessig leilighet oppunder taket, så det er ikke noe å si på fasilitetene
