Lins siste bloggpost brakte meg i tanker om et par emner jeg lenge har fundert på å skrive om på bloggen – og her passet begge inn aldeles fortrinlig. Vennligst les Lins post og se alle YouTube-videoene før du eventuelt leser videre her…

Jeg er aldeles enig med Lin i at de første to er flotte 🙂

Kronprinsparet har fått mye pepper for å legge i vei på denne turen. Noe av det er forståelig – de færreste foreldre har mulighet for å legge ut på noe tilsvarende, og det er generelt ikke populært å ta barn ut av skolen for å dra på «ferie». Men dette er ikke noen vanlig sydentur, er det vel? Jeg må si at jeg forstår dem – selv om de antagelig med fordel kunne ha lagt noe av denne turen til sommerferien? Jeg har selv tatt mine egne barn ut av skolen for å dra på reise. Riktignok sjelden mer enn 2 uker, og har alltid møtt stor forståelse fra skolen. Har tatt kontakt i forkant, fått informasjon om hva avkommet må gå gjennom av skolearbeid i aktuelle tidsrom, og lagt spesiell vekt på å få en oppgave som skal løses på turen – en presentasjon av noe man kan lære på en slik tur.
På kronprinsparets video bet jeg meg spesielt merke i KRL (eller er det den politisk korrekte betegnelsen nå til dags?)-undervisningen med besøk i buddhistisk tempel.

Så hører vi Her Majesty si mye fornuftig om hvordan man skaper fellesskap og hvilke naturlige fellesnevnere som kan bidra til dette. Hun framhever spesielt idrett, og særlig handicap-idrett. Alt innrammet av tradisjonelle, engelske carols – framført av et svært fargerikt ensemble, men likevel på ytterst tradisjonelt (og framifrå) britisk vis 🙂

Til slutt Obama m. frue, som framfører et politisk budskap om å støtte opp om våre heltemodige tropper som kjemper for fedrelandet på en annen kant av planeten… (og stakkars Michelle – som vel egentlig er en pen og stilig dame, ser skikkelig billig ut her??? Stylisten bør få sparken…)

Jeg mener dette er en god illustrasjon av følgende to upopulære standpunkter.

1. Kongehuset – i vår konstitusjonelle form – er en stor fordel for en demokratisk stat.
Det er flere grunner til dette. Kongehuset – eller statsoverhodet – i en stat hvor denne posisjonen ikke er tillagt politisk makt, har utelukkende seremonielle og representative funksjoner. Men disse er VIKTIGE. Er det noen som tror at syttendemaitoget forbi slottsbalkongen ville være like stilig, og vekke de samme følelser hos folk flest dersom det var Jagland som stod der? Til info – han står jo allerede «der». Barnetoget passerer også Stortinget, hvor fungerende stortingspresident står på balkongen og vinker, men det er jo ikke dette som blir vist på TV 🙂
Det er mulig jeg ikke har fått med meg alle gode, republikanske argumenter, men de jeg HAR fått med meg er stort sett følgende:
– det er ikke riktig at maktposisjoner skal arves.
Kongen har ingen politisk makt. At tronfølgeren allerede fra barnsben oppdras til, forberedes på og utdannes til nettopp sin oppgave med å representere nasjonen på en god måte – må da være en ubetinget fordel. Dersom det skulle dukke opp en åpenbart uegnet tronfølger, vil jeg tro at både kongehuset og det politiske Norge ville finne en måte å håndtere situasjonen på . De kongene vi hittil har hatt siden 1905 har løst sine oppgaver på en forbilledlig måte, både nasjonalt og internasjonalt – og Haakon viser utvilsomt også gode takter.

At statsoverhodet ikke velges politisk, tror jeg også er en stor fordel mht oppslutning i befolkningen. Det fins republikanere, men jeg vil likevel tro at Harald V har større allmenn tillit i befolkningen enn en hvilken som helst politisk figur hvem som helst kan finne på å stille opp. En omstridt politiker vil aldri få samme posisjon i befolkningen som en familie som har fulgt landets historie gjennom flere generasjoner. Og jeg har en mistanke om at selv republikanere får en tåre i øyekroken ved synet av 17.mai-toget som passerer slottsbalkongen, enten de innrømmer det eller ei…

– kongehuset er altfor dyrt. De får masse penger for ikke å gjøre noen ting.  Dette argumentet er jo egentlig bare latterlig. En president ville neppe være billigere, og den som tror at kongehuset ligger på latsiden har neppe fulgt særlig godt med.

2. Og så har vi det andre upopulære standpunktet – som jeg synes både kronprinsparets besøk i tempelet og Her Majestys illustrasjoner fra den anglikanske kirke illustrerer på en god måte. Jeg blir både lei meg og oppgitt over folk her i landet som lager protestlister mot skolegudstjenester før jul. Hva i alle dager er det de er så redde for? Og vet de ikke at selve skoleordningen her i landet, de første omgangsskoler – kom i stand for at folk skulle lære å lese katekismen til konfirmasjonsforberedelsene. Dette er en del av vår kultur og historie. Hensikten med faget – uansett hva de kaller det nå for tiden – som skal gi elevene et innblikk i forskjellige religioner og livssyn, er vel nettopp å gi dem et innblikk i forskjellige religioner og livssyn? Er ikke den beste måten å gjøre dette på nettopp å oppsøke forskjellige trossamfunn og menigheter? Heldige elever som bor i Oslo kan sikkert besøke både moskeen, synagogen og forskjellige kristne menigheter – kanskje også andre? De burde heller gjøre dette oftere enn sjeldnere? Særlig ved høytider og feiringer av spesiell betydning. Og dersom Humanetisk forbund kan klare å lire av seg noe annet enn at kristendommen er den tiende landeplage, burde det være mulig å besøke dem også?

Læreren kan ikke forventes å ha innsikt i alle religioners og trossamfunns særegenheter. Derfor burde besøk i forskjellige forsamlinger være både mer egnet og mer interessant enn klasseromsundervisning? Læreren bør jo likevel være i stand til å kvalitetssikre undervisningen ved å gå gjennom opplegget på forhånd – for å sikre at det man får presentert er en positiv framstilling av hva hver enkelt religion/trossamfunn/livssynsanskuelse står for, og ikke en tordentale om at «vi har rett», alle andre går fortapt/er idioter/kommer til helvete/bør skytes?

Burde borge for flere interessante diskusjoner i klasserommet etterpå også…

Og de fleste religioner har noen grunnleggende bud om å behandle sin neste med respekt og omsorg – selv om det finnes rabiate religionsutøvere som hevder noe annet. Dette burde være det viktigste av alt å formidle. Dersom man lager protestlister og gjør kirkebesøk til noe livsfarlig som for enhver pris bør unngås – da bidrar man til å skape fremmedgjøring. Det er ikke farlig å gå i kirken, og det er neppe farlig å gå i andre trossamfunns forsamlingslokaler heller.  Vi bør heller finne fellesnevnere enn å lage protestlister.