Her feirer de to nasjonaldager. De feirer 18. november, da republikken Latvia ble opprettet etter hundrevis av år med okkupasjon av alle tenkelige naboer, inkludert svenskene. Vi vet jo hvordan det er. Da de fleste stormakter var noe redusert etter første verdenskrig fikk Latvia sin selvstendighet. Det varte ikke veldig lenge – da krigen kom, ble de vekselvis okkupert av tyskerne og sovjeterne og ble betraktet som fiender av begge parter. Mens vest-Europa jublet i mai 1945, ble Latvia igjen okkupert. I går feiret de 35-årsjubileum for gjenopprettelsen av et fritt Latvia.
Dårlig vær, men et blomsterhav ved frihetsmonumentet, masse folk, korpsmusikk og festivitas. Vi ble litt kalde og våte, så søkte ly i en nærliggende restaurant, spiste sein lunsj, og hadde deretter en lat ettermiddag i leiligheten.
I dag var været bedre (de to bildene av monumentet med blomsterhavet er tatt i dag), men ganske sur og kald vind, så vi slo fra oss tanken på båttur. Vi kom oss endelig til domkirken som fortsatt er praktfull, kikka rundt og hørte orgelkonserten kl 12 – samme organist som sist vi var her 🙂
hit gikk vannet ved flommen i 1709
Det er ellers veldig mye flott arkitektur her i Riga. Veldig lite stusslige kommunistblokker som man kan se andre steder i Øst-Europa. Uvisst av hvilken grunn. Baltikum var såvisst enda mer undertrykt enn andre land i østblokken, som vel var undertrykt, men ikke okkupert. Vi besøkte okkupasjonsmuseet i dag. Det var en meget sterk opplevelse. Hva folk i dette landet har gjennomgått er nesten utrolig – og frykten for naboen i dagens politiske klima er nok dessverre høyst reell.
I går hadde vi ingen store planer, rusla rundt og glodde til det var tid for å gjøre seg klar til å gå i operaen. Et rekesmørbrød og noen canapeer før forestillingen ble dagens middag, men man kan ikke spise syv retter hver dag.
alle bilder er klikkbare for større versjon
Idyllisk tur hjem. Vi så en aldeles strålende oppsetning av La Traviata. Særlig Violetta var best, men ingen av de andre gjorde skam på seg heller. Flott kor og flotte kostymer. Ganske minimalistisk scenografi Skjønte ikke hvorfor Violetta hadde en gigantisk gardintrapp på bakrommet der hun til slutt lå og døde. Hvordan noen kan synge halsbrekkende arier i det de er i ferd med å dø av tuberkulose virker litt lite troverdig på meg, men det kan jo skyldes 1. jeg er en kynisk dokter eller 2. hun hadde kanskje ikke lungetuberkulose, selv om det var det vanligste. Hun hosta jo ikke heller…
I dag purka vi også ganske lenge, så innen vi kom oss ut av leiligheten var det sånn bortimot lunsjtid. Det ligger en restaurant med omtale i Michelin-guiden rett over gata her, så vi gikk dit. Meget stor restaurant i nydelig park, men det var jo ikke en sjel der da vi kom. Det kom noen til etter hvert, men det var flere ansatte enn gjester der. Forhåpentlig er det ikke sånn hele tida, for maten var framifrå og servicen ypperlig.
Eksteriøret. Amuse-bouche. Det lå småstein oppi der, antagelig tørris i bunnen, for det rant kald røyk over kanten. Gulrotbrød med ål. Jeg liker ikke ål, så gav den til mannfolket. Til høyre stekt torsk med blomkålpure, grillet og syltet blomkål og nydelig saus. Mannfolket bestilte biff og pommes frites. De hadde nok ikke sett en frysedisk, så jeg knabba noen. Det var kjempegodt.
Deretter hadde vi litt tilløp til panikk for kattepasseren – mossa (95) hadde meldt at den ene pusen hadde vært borte i 2 dager. Vi fikk ikke tak i mossa heller, så vi ringte svoger som dro for å sjekke at det stod til liv. Pusen hadde vært inne og lagt fra seg noen døde byttedyr, men foretrekker åpenbart utelivet for tida. Den andre er mer sedat og trives i sofakroken og på fanget. Hver sin lyst, sa vintapperen, han drakk mens de andre sloss.
Deretter rusla vi litt mer, og oppdaget hvor sentralt vi egentlig bor. I en tverrgate til hovedgata. Der så vi SAS-hotellet, hvor guiden på bussturen sa at det var verd å få med seg utsikten fra baren i 26. etasje. Så det har vi gjort.
Vi besøkte også den ortodokse kirken som du kan se de gylne kuplene på rett nedenfor SAS-hotellet. Den var staselig. Mye gull og glitter – men neonlys over alteret? Hallo?
Vi har vurdert KGB-museet, men vet ikke om jeg orker. Den siste som ble henrettet der var i 1987. Jeg er jo så gammel at jeg husker disse begivenhetene svært godt. Murens fall og Sovjetkollapsen er den største verdenspolitiske begivenheten som har skjedd i min tid. Vi fulgte jo spent med på de første spede protester i Polen og dannelsen av Solidaritet. Jeg forventet – antagelig i likhet med de fleste andre – at det kun var et spørsmål om tid før Sovjetiske tanks rullet over grensa. Det hadde vi jo sett før, både i Ungarn og Tsjekkoslovakia. Men det skjedde utrolig nok ikke. Så kom Gorbatsjov til makten i 1985. Han virka jo faktisk som en fornuftig fyr – til forskjell fra de voksdukkene vi var vant til å se på Kreml-muren når det var paradedag. I Polen brøt det ut en stor streik i 1988, heller ikke da kom det noen tanks, og de første frie valg ble holdt i 1989, og Lech Walesa som hadde stått i spissen for fagforeningen ble valgt til president.
Jeg har vært mange ganger i Tsjekkia. Der sier de at det tok ni år i Polen, ni måneder i Ungarn – der det kulminerte med at grensa til Østerrike ble åpnet etter at ambassaden ble overfylt av folk som ville emigrere – og ni uker i Tsjekkoslovakia. Der brøt det ut massedemonstrasjoner og streik både i Praha og Bratislava i november – i desember var friheten et faktum. Tsjekkerne kaller dette fløyelsrevolusjonen, slovakerne «the gentle revolution». En fredelig revolusjon og fredelig skilsmisse etter hvert.
Og hvor tok det ni dager? Må ha vært i Øst-Tyskland, hvor de åpnet grensene ved en feiltagelse, og deretter var det ingen vei tilbake.
I Baltikum hadde de sin «Singing revolution»
Kor- og sangtradisjoner har alltid stått sterkt her, og gjør det fortsatt. Fem Patriotiske sanger av Alo Mattisen ble svært populære, og det hele kulminerte med to millioner mennesker som stod arm i arm fra Tallinn til Vilnius og sang. Husker jeg så det på nyhetene – med store og tårefylte øyne.
Nå har vi roa ned, ikke hatt veldig store planer, kun rusla rundt i Valletta og glodd. Det kan også anbefales. Været har vært nydelig, så vi har kost oss på benker i parken, nippet til glass i sola, og i går hadde vi bestilt bord til lunsj på The Rooftop Restaurant. Den ligger rett ved der vi bor – vi har jo bodd midt i smørøyet – og der var det fint. Riktig dag også nydelig vær.
Vi bestilte Seafood Tower. Der var det mye godt. Utsikten var formidabel. Det er også tydelig at byen holder på å rigge seg til for å feire St Paul. Paulus led skipbrudd på Malta sånn ca år 60, kristnet befolkningen og er en av deres viktigste helgener. Han har en stor feiring tidlig i februar, så hadde jeg visst det, hadde jeg antagelig utsatt turen et par uker. Men vi har fint lite å klage på- vi har hatt en strålende ferie. I dag har vi også bare rusla rundt, sett oss om i noen av de gatene vi ikke har vært i før, drukket øl i Lower Barakka Gardens, og spist på Gambit igjen. Jeg gikk nok en gang for pasta, men raviolien med røkt svinekjøtt likte jeg ikke. Skulle bestilt samme som sist, det var kjempegodt. Solveig bestilte lam, og det var godt. Jaja.
Nei, vi dro ikke til Gozo, slo det fra oss av flere grunner. I stedet dro vi igjen til Rabat, og klarte denne gangen å finne en direkte buss, så det gikk litt fortere. Planen var å se St Pauls katakomber. Det var til dels interessant, men det er jo et gigantisk anlegg med nedgang til svært mange katakomber. Disse ble brukt som gravkamre i mange hundre år, av flere av de mange folkeslagene som slo seg ned på Malta. Det finnes spor etter både hedenske (romerske og fønikiske), jødiske, kristne og muslimske gravplasser i disse katakombene. Akkurat disse har nok vært brukt til lite annet, verken til skjulested under krigen eller andre typer forfølgelse. Så vi gikk litt lei etter hvert, ett hull i bakken var omtrent likt de andre. Men er man levende interessert i arkeologi eller oldtidshistorie, kan man finne det mer interessant enn vi gjorde. Eller – for all del interessant, men vi var ikke nedi alle katakombene.
Deretter var det lunsj på et ganske ærverdig sted
Mandeltre med lun plassering hadde begynt å blomstre
Før vi forlot Rabat, så vi også på restene av en romersk villa, funnet under rester av en muslimsk kirkegård – her ligger historien lagvis…
En dag med mange inntrykk, for ør og sliten til å blogge i går kveld. I dag har vi bevilget oss en hviledag, tenker å sitte på en benk i parken og mate duene, slik gamle damer skal gjøre. Vi skal på konsert i kveld, da.
Men i går la vi i veg ganske tidlig uten frokost i retning av bussholdeplassen, hvor vi kjøpte oss pastizzi og vann, og satte oss på en buss til Rabat. Det gikk ikke fort, mye folk og mange stopp. Ett skifte av buss også. Derfra rusla vi inni Mdina, som er Maltas gamle hovedstad før Valletta ble bygd etter den store beleiringen på femtenhundretallet. Mdina kalles Tha Silent City – og det er ganske fredelig der. Vi fikk jo ikke med oss på langt nær alle severdigheter på en slik dagstur, men det var en opplevelse bare å rusle rundt i gatene og se på utsikten fra bymuren. Vi besøkte katedralmuseet og katedralen
Deretter besøkte vi Palazzo Falson, hjemmet til en opprinnelig svensk familie, utvilsomt ganske velstående – det var en opplevelse. Tok ikke så mange bilder som jeg burde.
Deretter var det lunsj på Bacchus – en litt bortgjemt restaurant som var ganske tom – som regel et dårlig tegn, men de hadde gode omtaler, og vi er naturligvis helt utenfor turistsesongen. Jeg spiste aldeles nydelig pasta med kanin, hasselnøtter og trøfler. Generøst med trøffelflak. Solveig spiste Cæsarsalat og sa det var den beste utgaven hun hadde fått. Et glass lokal vin til, og vi gikk derfra svært så belåtne.
Vi var litt leie av bussen, så vi tok en Bolt til Mosta for å få med oss den berømte kirken der. Den er berømt av flere grunner (les artikkelen jeg har linket til), men aller mest fordi den ble bombet av tyskerne under krigen, bomben lagde hull i taket og falt ned på kirkegolvet uten å eksplodere, midt mellom flere hundre kirkegjegere da det pågikk en messe. I dag ligger det en kopi av bomben i det ene sakristiet, under et bilde av Jomfru Maria som beskyttet kirken og sørget for et mirakel. Vi besøkte også bomberommet utenfor kirken. Der var det bilder av mange begivenheter under krigen. Blant annet hullet i taket:
Hele kuppelen kunne sikker kollapset…
Og han som slapp bomben
Paven utnevnte for ikke så mange år siden denne kirken til en «Minor Basilica». Jeg skjønner ikke helt hva det betyr – trodde basilika var en rektangulær bygning med sideskip – denne er vitterlig rund – så paven må legge noe annet i ordet.
Vi orka ikke bussen hjem heller, det ble nok en Bolt, deretter ost og kjeks og håndarbeid i leiligheten
I dag har vi bevilget oss en fridag, så veldig mye blogging blir det nok ikke. Vi skal på konsert i kveld, da. Det pågår en barokkfestival på Malta i januar, med konserter alle steder. Og vi har bestilt fem retters lunsj på Legligin. Men utover det skal vi kose oss i sola.
Konserten er i Teatro Manoel. Operahuset i Valletta har de latt ligge som et minne om krigen. Det ser sånn ut
Nytt forsøk, vi rusla til Upper Barakka Gardens og tittet ned på salutten. Så ikke noe poeng i gå ned på selve platået.
Var litt trangt om plassen oppå der, så jeg avstod fra å prøve å ta en video, men det er det jo mange andre som har gjort.
Iskaffen i går var god, så vi gjentok suksessen i dag, før vi gjorde et nytt forsøk på å se Lascaris War Rooms. Dette har vært et hovedkvarter for de allierte under krigen og seinere for NATO fram til på syttitallet. Langt under jorda.
Har tilbrakt ettermiddagen med å se The Malta Story – en film fra 1953 om de begivenhetene vi fikk presentert på museet i dag.
Men vi har da kost oss med litt annet enn krig i dag, og været har vært nydelig
Ny dag, nye muligheter. Jeg gikk til butikken og kjøpte selvpresset juice og ferske croissanter, da jeg var lei av det tørre brødet vi kjøpte første dagen. Deretter gikk vi for et nytt forsøk på å se fort St Elmo, som det blåste for mye til å få med seg i går. I dag var været nydelig og vinden moderat, så vi hadde en fantastisk formiddag, med så mange inntrykk at vi var helt svimle til slutt. En fantastisk opplevelse, som jeg ikke tror jeg skal prøve meg på å beskrive. Sjekk bildene. Da vi kom ut og gikk i retning sentrum for å få oss noe å spise, møtte vi de to kanadierne vi var blitt kjent med på Food Tour. Trivelige folk. De hadde fulgt vårt råd og vært på Malta Experience.
Vi tusla hjem, ganske matte. Spiste lunsj på Lower Barakka gardens – fritert calamari og gresk salat.. Solveig likte det Jeg syntes calamarien hadde litt for mye gummikonsistens, noe som ble åpenbart når jeg ga dem til duene og de slengte dem rundt og de spratt som gummiballer. I rest my case. Går ikke dit igjen. Men verre ble det. På kvelden var to gamle damer slitne etter mye gåing og ståing på hardt underlag, så vi tenkte at vi bestiller en pizza fra byens beste pizzasted. Levering fra Bolt. Det gikk mildt sagt dårlig. De har jo en app som overvåker leveringen. Ikke minst gikk det en halvtime fra maten ble meldt ferdig til den ble henta av Bolt Jeg satte på komfyren. Da det kom på appen at maten var plukket opp hos leverandør gikk Solveig ut og kikka etter dem mens jeg gikk for å kjøpe drikke. Ingen kom. De prøvde å ringe meg, jeg svarte hallo, men fikk ingen kontakt. Solveig så ingen pizzaleverandører. Jeg klagde, selvfølgelig, men fikk beskjed om at dette var min egen feil siden jeg ikke hadde svart når pizzabudet ringte. Bestiller ikke noe fra dem mer, nei. Vi spiste ost og kjeks. Det var greit.
Værmeldingen lovet ikke godt, så vi hadde bestemt oss for innendørs sysler for det meste. Da vi kom ut, hadde det ikke begynt å regne, men det blåste så vi var redd for å bli blåst på havet. Planen var Fort St. Elmo og krigsmuseet der, men da vi kom til billettluka sa han som satt der at deler av museet er stengt, fordi du må passere utendørs fra en avdeling til den neste, og det er ikke forsvarlig i dette været. St Elmo ligger jo helt ute på spissen av halvøya, så muligheten for å blåse på havet var nok helt reell. Han rådde oss til å vente til en annen dag, om ikke dette var siste dagen vi var her. Det var det jo ikke. Så dette er blitt en gudelig dag. Først besøkte vi dominikanerkirken, som nå ser ut til stort sett å fungere som museum. Der var det mye fint, ikke minst mange imponerende kniplinger.
Deretter var vi sultne, og sjekka google maps for et bra spisested i nærheten. Den anbefalte en pizzarestaurant, så vi begav oss dit, men de hadde kun uteservering, som var stengt i dag pga risiko for å blåse på havet – kun takeaway tilgjengelig. Så da ble det kinesisk. Nydelige nudler i et ganske nødtørftig lokale.
Mette og vel belåtne begav vi oss til neste, gudelige sted. St Catharinas kloster, som delvis er åpent for allmennheten. Ganske spesielt.
På vegen hjem begynte det å høljregne, så vi var ganske blaute til tross for adekvat regntøy. En siesta i leiligheten, og det klarnet betydelig opp. Jeg gikk en tur på butikken, og vi har nå hatt en rolig kveld med kveldsmat i huset (kan ikke spise 7 retters middag hver dag…), og knipling på spisebordet.
Ser det er dårlig vær hjemme. Vi håper på bedre vær i morgen og har mange planer fortsatt. Dette er et fascinerende sted,.
Om noen savnet blogginnlegg i går, så har det sin naturlige forklaring. Vi avsluttet gårsdagen med 7 retters middag med tilhørende vin, så vi var en smule susete da vi kom hjem, men mer om det siden.
Gårsdagen var stort sett viet ridderne som hersket over øya i flere hundre år. Først så vi kirken deres, som opprinnelig var bygd som et ganske upretensiøst og lite utsmykket gudshus, men etter hvert som barokken tok av og de adelige og i mange tilfeller rike, ridderne konkurrerte om å donere kostelig utsmykking til kirken, ble det mer og mer gull og glitter. Kirkens mest berømte attraksjon er Caravaggios maleri av halshuggingen av Johannes døperen. Forferdelig motiv, men imponerende maleri. Kirken har også et krusifiks malt av Caravaggio. Han var for øvrig en kranglefant som opprinnelig holdt til i Roma, men måtte flykte etter å ha drept en mann i et slagsmål. Han oppholdt seg deretter i Napoli, på Sicilia og på Malta. På Malta ble han tatt opp i ridderordenen, men ble kastet ut igjen etter et nytt slagsmål, hvor han hadde påført en av de mer prominente ridderne en alvorlig skade. Han ble ikke så gammel, og døde under uklare omstendigheter. Det er mye man ikke vet om Caravaggio, mange mener han var homofil og at det forklarer problemene han hadde. Det var sikkert ikke greit å være homofil i de dager (heller), men det finnes vel intet grunnlag for å hevde at homofile er mer kranglete og voldelige enn andre, eller at de har større kunstneriske evner. Så vi får vel bare avfinne oss med at ingen vet noe sikkert verken om hans seksualitet eller hvorfor han var så hissig og kranglete. Det viktigste han etterlot seg var vel sin kunst.
Jeg tok ikke så mange bilder inne i kirken, regner med man kan søke opp dette på nett, gjort av bedre fotografer enn meg, men her er Caravaggios krusifiks
Deretter var det kaffe i sola, før vi begav oss i retning stormesterens palass. Rett ved siden av lå en uterestaurant med bord i sola, hvor vi gikk for en ganske lett lunsj, med tanke på kveldens planer. Stormesterens palass brukes fortsatt til dels til offisielle begivenheter, og var et imponerende og interessant bygg.
Så var det tid for en liten kniplesiesta før kveldens middag på Legligin. Denne restaurantet figurerer i Michelinguiden, og ligger rett oppi gata her. De har ingen meny, de serverer det som ser godt ut på markedet hver dag – fem retter til lunsj, sju til middag, og om du vil kan du få en tilpasset vinmeny med kun lokale viner. Dette var en opplevelse. Nydelig mat, nydelig vin, men det ble jo mange glass – og de skjenket generøst. Vi fant vegen hjem likevel.
Først var det meze, litt ymse småretter, pølse, ost tapenade og noe mer vi ikke oppfattet. Veldig godt. Deretter Aljotta, – maltesist fiskesuppe. Mer fisk . Brasme og blekksprut, med en frisk kålsalat. Neste rett oppfattet vi ikke beskrivelsen av, men det var i alle fall aubergine, gratinert på et vis. Jeg likte den, Solveig kunne styre seg. Så kom det pasta med kylling og til slutt kanin. Aldeles nydelig, vi spiste jo kanin i går og. Til dessert kunne vi velge mellom creme brulee og en lokal dessert. Vi gikk for den lokale, men angret litt på det. Minte meg mest om engelsk julepudding, og det er jeg ikke glad i. Men nå har vi da prøvd det også. Litt av en opplevelse.
Vi hadde bestilt «Food tour» og fant etter litt surring guiden og resten av følget utenfor parlamentet. Første stopp var bussholdeplassen, hvor vi fikk smake på pastizzi (bedre enn den jeg varma opp i mikroen i går) – som er tradisjonell maltesisk fast food. Med Ricotta, ertepure eller kylling.
Deretter videre til ny bod på busstasjonen for noe bakverk med fiken. Altfor tørt og altfor søtt etter min smak, jeg ga det til duene. De likte det.
Men vi fikk en interessant innføring i de mange forskjellige impulser som har preget maktesisk mat opp gjennom århundrene og en interessant spasertur gjennom byen. Ftira var godt, men ellers var jeg egentlig ikke veldig imponert over maten. Kaffen var mildt sagt grusom. De andre på gruppa var fra Canada og Australia, hyggelige folk, de vi rakk å prate med.
Turen tok tre timer, så to gamle damer var litt slitne etter det. Vi gikk hjem og viet oss til håndarbeid, ikke minst tok vi fram knipleputene.
Lurer på om jeg har en ferdig klipt dåpslue hjemme som bare mangler kniplinger, og jeg har jo et nytt barnebarn på vei. Mulig foreldrene har tenkt å la stakkaren forbli hedning, men fin lue er jo ikke feil for det. Merker at jeg er litt rusten på kniplinger, men det har jeg jo nå alle muligheter til å gjøre noe med. Sockerudd med spindel er en fin knipling som jeg har brukt på mange dåpsluer.
Jeg hadde allerede på forhånd sett meg ut to restauranter i nabolaget – Leglegin og Gambit. I kveld oppsøkte vi Gambit, og spiste aldeles nydelig pasta med langttidstilberedt kanin. Det var kjempegodt. Restauranten var original og koselig og betjeningen super. We´ll be back.
