Interrail i koronaens tid – Hamburg

Denne dagen har for en stor del blitt tilbrakt på toget. Vi tok et ganske tidlig tog fra den gigantiske jernbanestasjonen i Leipzig, hvor jeg var nokså stolt over at jeg klarte å bestille plassbilletter til tross for at damen i skranken nektet for å kunne noe annet enn tysk. En komfortabel tur uten overganger, og servering på toget.

Vi kom fram til Hamburg ved lunsjtider, fant hotellet, som ligger rett over ganten for jernbanestasjonen, som også her er diger…Stort fint rom, god seng. Jeg følte for en siesta etter lunsj, da vi hadde operabilletter til i kveld.

Vi tok en taxi til operaen, for ikke å risikere å komme for sent. Eugene Onegin. Fantastisk vakker musikk. Jeg har sett den før, og hadde for meg at det er en av disse operaene hvor alle dør, men det er jo ikke det. Det er bare en som dør, og det er endatil i annen akt. Operaen ender med at heltinnen er moralsk og standhaftig, og Onegin synes synd på seg selv. Han får jo sitt pass påskrevet allerede ganske tidlig i operaen: har dårlige manerer og er dessuten frimurer og en drukkenbolt. Vi syntes ikke særlig synd på ham. Flotte sangere og utmerket orkester. Litt underlig at pausen kom midt i annen akt, men men.

Operaen i Hamburg er tysklands eldste, grunnlagt allerede på sekstenhundretallet. Mahler har vært sjefdirigent. Nåværende bygg er fra femtitallet, det var jo ikke stort igjen av denne byen etter krigen. Første og så langt eneste operahus jeg har vært i hvor det ikke var kø verken i baren eller på do. Vi gikk hjem, siden vi har sittet på akterspeilet det meste av dagen. Det var en fin tur, temperaturen er fortsatt svært behagelig.

I morgen setter vi kursen mot Danmark, og ser fram til å bli kvitt munnbindet.

Interrail i koronaens tid – Karlovy Vary

Dette er overklassens gamle Karlsbad, en by full av varme kilder. Det grodde derfor opp en rekke kuranstalter for bemidlede på 17- og 1800-tallet. Det er fortsatt en utrolig sjarmerende by, som jeg er blitt oppmerksom på fordi jeg i koronatiden, når jeg ikke har kunnet reise til mitt kjære Praha, har trøstet meg med “The Honest Guide”, og fulgt med Janek rundt i Praha. Men de har dratt andre steder også, og hadde en video om Karlovy Vary og omkringliggende herligheter.

Jeg vurderte å bestille på alle hotellers mor – Grandhotel Pupp, som har vært her siden 1700-tallet, men der måtte man bestille for 2 netter, og vi var litt usikre på hvor interessant vi ville finne stedet. Angrer nå. Vi forsøkte å bestille en natt til på det hotellet vi bor på, men det var ikke mulig. Det virker som om alt er bortbestilt her i byen – det må foregå ett eller annet. Eneste jeg vet om er filmfestivalen, og den er i august. Så det blir et kort besøk denne gongen.

Vi ankom ved lunsjtider, og spiste god mat på LaHospada. En liten siesta måtte vi ha, og nå i kveld har vi gjort forskjellige ting. Jeg gikk en ganske lang tur for å se på kolonnadene hvor de fine gikk og drakk det helbredende vannet fra syv oppkommer. Jeg smakte ikke, men kjente på vannet, det var ganske varmt. Mannfolket gikk på konsert, et lokalt orkester framfører Dvorak i et hotell som ser ganske morsomt ut. Han sender begeistrede meldinger, det er visst fullt hus og stor jubel.

Jeg blogger og later meg. Vi skulle gjerne blitt en dag til, men det var ikke mulig å finne et sted å bo, så i morgen drar vi til Dresden, men skal prøve å se litt mer av denne byen før vi drar i morgen. Definitivt et sted å komme tilbake til. Vi forsøkte å besøke Becherovka-museet, men der ble vi kastet ut, de hadde ikke plass til flere besøkende i dag. Vi får se i morgen. Dama var sur og uhøflig også…

Hotellet har arkivert oss her:

Og naboen tester deg for Covid om du vil…

Interrail i koronaens tid – Praha

Praha er og blir en stor favoritt hos meg. Har kommet ut av tellingen, men tror det er sånn pluss minus 25 besøk det er blitt, siden første gang i 2011. Det korteste var på to timer da.

Nå var vi spent på å komme tilbake. Hvordan har byen overlevd pandemien? Hotellet er det samme som jeg bodde på siste gang i november 2019, og var imponert. Hotellet er fortsatt fint, men de har ikke lenger bemannet resepsjon, og restauranten er overtatt av andre, så konseptet er ikke helt det samme. Men The Old Royal Post kan fortsatt anbefales på det varmeste, du har kjøkkenfasiliteter og vaskemaskin på rommet, veldig kjekt på tre ukers tur med begrenset koffertkapasitet. Og særdeles gode senger også her rikelig med puter. Koronarestriksjoner virker å være omtrent på nivå med Polen. Folk bruker stort sett munnbind i butikker og på offentlig transport, men eneste stedet vi har blitt avkrevd koronasertifikat var i operaen. Tsjekkerne har hatt det tøft, med til tider Europas høyeste smitterate. Det var kanskje dumt av dem å ta seieren på forskudd allerede for et år siden.

Bellevue er nedlagt for godt. Kafeen hvor vi møtte andre ringsaksokninger for noen år siden var også stengt. Men turistene er i ferd med å komme tilbake, selv om trengselen ikke var like stor som før, verken i gamlebyen eller på det gamle torget. Vi har egentlig ikke gjort så mye annet enn å rusle rundt og glo – det holder lenge i Praha. Sjekk gjerne The Honest Guide på youtube om du vil ha noen insidertips. Lunsj på Lokal var en selvfølge. De har sluttet med ølkortene sine! Og prisene har steget noe, men er fortsatt rimelige, særlig sett med norske øyne.

En siesta på rommet tok vi oss tid til. Gamle folk trenger å hvile seg litt 🙂

Så var det tid for Mozart. Don Giovanni ble uroppført på Stavovske Divadlo i 1787. Vi så den samme sted i dag. Det var en fantastisk opplevelse. Har tidligere vært der to ganger, og hørt Ttyllefløyten og Bortførelsen fra Seraillet – og tenkte begge ganger at akustikken var noe tørr og sikkert slitsom for sangerne. Ikke denne gangen. Muligens kan det skyldes plasseringen – vi har tidligere sittet i parkett og i losjeplass – denne gangen var vi seint ute med bestillingen, og hadde plass på nest øverste hylle – første galleri. I pausen hadde vi gleden av å hilse på operasjefen selv – Per Boye Hansen. Han mente også at akustikken var bedre i høyden. Så med operakikkert og uten høydeskrekk, gå for galleriet.Min favoritt Jana Sibera sang Dona Anna, men alle solistene var gode, og jeg hadde mer sans for denne, ganske tradisjonelle oppføringen enn den vi så i Berlin for noen år siden.

Interrail i koronaens tid – Warszawa til Praha

Dette blir også en lang reisedag, så det er begrenset med ting å blogge om. Vi bestemte oss for å droppe Krakow denne gangen, og ta toget til Praha, Først tenkte vi å ta et tog hvor vi slapp overganger, men gikk for 2.17 til Wien HBF, med en overgang. Det er flere grunner til det – det tar faktisk kortere tid, det er bar og restaurant på toget, og vi fikk litt mer tid i Warszawa.

Den tiden brukte vi til å se POLIN, et museum over 1000 års jødisk historie i Polen. Det ble sagt at Polin betyr “et trygt sted”, og at det var slik landet fikk sitt navn. Lenge var Polen et trygt sted for jøder, de var beskyttet av makthaverne, og levde side om side med andre folkegrupper i flere hundre år. Vi så igjen stasjonen i Bialystok og fikk forklaringen på hvorfor det var så mange jøder der. Den industrielle revolusjonen hadde gjort denne byen til et industrisentrum, og mange jøder arbeidet i fabrikkene her. Og nå kom de med jernbane, ikke med hest og kjerre.

Antisemittismen later til å være av forholdsvis ny dato, de første antisemittiske publikasjoner dukket opp i 1880-årene. Siden ble det jo bare verre, og mange emigrerte Det var nok de og deres etterkommere glade for. 90 % av jødene i Polen ble drept under krigen, og heller ikke i etterkrigstidens Polen var de populære. De ble – i motsetning til aldre folk – nærmest oppfordret til å emigrere i kommunisttiden, og ble utstyrt med enveispass…

Det var et fantastisk flott museum, og gjorde dypt inntrykk. At antisemittismen ikke er død, kunne vi konstatere fordi museet var videoovervåket på alle hjørner, det var væpnet vakt utenfor og flyplassrutiner for scanning av folk og bagasje for å slippe inn.

Nå sitter vi på toget og drikker musiserende vin, har fått god mat, og slapper av på vei til mitt kjære Praha. Det blir mange timer på reise i dag og, men takke meg til tog framfor buss.Vi breier oss i egen kupe, og togverten kommer regelmessig forbi med tilbud om forfriskninger. Har ikke klart å slå kloa i en påkrevd plassbillett fra Ostrava til Praha. Forsøkte først på nett, men fikk beskjed om at det skulle jeg ha tenkt på for seks dager siden. Hallo? Stod så en halvtime i kø på stasjonen i Warszawa, men de kunne heller ikke ordne det, fikk kun plassillett for første del av turen. Så vi får håpe vi ikke blir kastet av toget.,

Edit: Vi ble ikke kastet av toget, fikk kjøpt plassbilletter av konduktøren. Men før vi kom så langt, så vi for oss ufrivillig overnatting i Ostrava, toget vårt var ca 15 min forsinket, og overgangen var beregnet til 14 minutter. Men toget til Praha var 25 minutter forsinket, så nå sitter vi her, med plassbillett og inkludert musiserende vin – snobbete på første klasse. Heldigvis snart framme, nå er vi trøtte.

Litt faglig interesse – det later til at det tas noe lettere på koronatiltakene i Polen

enn i de baltiske landene. Det er håndsprit de fleste steder (men ofte tomt), folk bruker stort sett munnbind på offentlig transport og i butikker, men mange har det under nesa . mao nokså bortkastet, På museet i dag, var de imidlertid veldig påpasselige. Spent på hvordan det er i Tsjekkia.Dette har nok også med lokale forhold og smitte- og vaksinasjonsstatus å gjøre, ser det går mot full gjenåpning hjemme, og danskene har vel åpnet opp at for lengst.

Interrail i koronaens tid – Tallinn, dag 3

Bloggen ble avsluttet tidlig i går, men det skjedde ikke så mye mer i går kveld enn at vi gikk en tur i byen og fikk se en folkedansoppvisning på en av de store plassene. Det var jo ganske morsomt. Så spiste vi middag på et lite minneverdig og fryktelig bråkete sted – her var jeg ikke enig med alle de som skriver på Trioadvisor at maten var god og stedet trivelig.

I dag hadde vi store planer. Først hadde vi tenkt oss til fangehullene til KGB. Først fant vi det ikke, vi så jo etter noe som lignet et fengsel. En tur rundt kvartalet, så fikk vi også se Olavskirken, som visstnok har byens høyeste kirketårn, men den var dessverre stengt. Men da vi nærmet oss fangehullet fra andre retningen, skjønte vi hvor det var. Det lå i kjelleren på et ganske elegant bolighus, som det opprinnelig var bygd som og nå er restaurert til. Forferdelig plass. Cellene var ille nok, Roger testet ut både isolatet (ca halvannen kvadratmeter) og en “Straffecelle”, mer som et skap, ikke mulig å sette seg ned. Ikke mulig å lukke døra heller, med Roger inni der. Men de som satt her på vann og brød, var nok heller på den magre siden. Huff, for en plass.

Deretter var det lunsj på et av torgene, hvor dagens ølbilde er tatt mens vi ventet på maten. Den var helt grei, ikke noe å blogge om. Etter dagens siesta på rommet, hadde vi tenkt å besøke ordensmuseet, som også ligger rett nedenfor her og får skryt for mye interessant historie – men der var det stengt. Så vi forlenget siestaen, før vi ruslet ned til operaen – et fantastisk spektakulært bygg, og overvar aftenens forestilling: Spelemannen på taket. Vi var spent på om den ville være tekstet, det var den heldigvis, den ble naturligvis framført på estisk.

En sterk historie, og en fantastisk framføring, all ære til solister, kor, orkester og scenograf. Det var en rar opplevelse å sitte i en tettpakket konsertsal igjen, men ingen slapp inn uten koronasertifikat. Og ingen hostet.

Siste kveld i Tallinn, i morgen tar vi toget til Tartu.

KGB-museet

Interrail i koronaens tid – Tallinn, dag 2

Vi har sovet som Jeppe i baronens seng i vår gedigne leilighet. Det er stille og godt, minimal trafikk. Mannfolket våknet av klokkeklang og musikk, og lurte på om de har for vane å spille nasjonalsangen før de åpner parlamentet her. Har ikke klart å finne det ut.

Vi hadde en rolig morgen, vi er tross alt på ferie, men tusla ut etterhvert, og da var det en demonstrasjon utenfor parlamentet, en del folk med plakater. Ikke veldig mange, ikke noe bråk, og ikke noe politi å se. Den eneste plakaten jeg forstod var “Who is public enemy”

Muligens en protest mot koronatiltak? De later til å ta saken ganske alvorlig her, og det synes jeg er bra. Fikk tilsnakk for ikke å bruke munnbind i kirken i går, har blitt avkrevd koronasertifikat flere steder. Så nå har jeg pakken med munnbind i veska for påkommende tilfeller.

Vi gjorde det enkelt for oss selv, og startet med et besøk på borgmuseet. Kiek in de Kök, som jeg ellers ville trodd var nederlandsk for “ta en titt på kjøkkenet” (unnskyld til mine nederlandske kolleger), men det er det altså ikke. Det er en interessant museumsutstilling i det som er igjen av de gamle borgruinene. Det er ganske mye, og Estland har en lang historie med okkupasjon av de fleste naboer, stakkars folk. De hadde en kort periode med uavhengighet i mellomkrigstiden, og har nå vært selvstendige siden 1991, men har ellers stort sett vært okkupert av andre. Antagelig ikke bare til undertrykkelse og besvær, hanseatertiden bygde nok opp velstand her, og svenskene grunnla universitetet i Tartu (som vi tenker å besøke), ett av Europas eldste universitet.

Alle bilder jeg poster er klikkbare for større versjon hvis du vil se nærmere på noe.

Vi hadde tenkt å spise lunsj på museets kafeteria, som har en fantastisk utsikt over byen, men den var stengt. Så da endte vi på Scheeli restaurant, som anbefales både av Tripadvisor og egne FB-venner. Vi angret ikke på det. Noe høyere prisklasse enn gårsdagens spisested, men absolutt verd pengene. Mannfolket spiste tigerreker med kaviar og potetpannekake til forrett, jeg gikk for suppen. Penere suppetallerkan har jeg aldi fått servert.

Hovedretten var ikke like imponerende. Vi bestilte begge risotto med reker og parmesan. Det var ikke noe å si på smaken, rekene var perfekt tilberedt, og det var også små minireker inni risottoen som åpenbart var tilsatt i siste øyeblikk og ikke kokt til tyggegummikonsistens. Men en kokk som lager såvidt spektakulær mat bruker langkornet ris i risottoen? Det gjorde jo konsistensen mildt sagt rar, selv om smaken var god. Men alt i alt, veldig fornøyde. God service også.

Etter lunsj tenkte vi at vi må jo utnytte Tallinn-kortet vårt, og valgte å besøke nok en severdighet i nærmeste nabolag, nemlig St Nicholaskirken, som nå er museum. Vi ante ikke hva dette var, men som jeg sa til mannfolket – vi betaler ikke noe ekstra for å gå inn der siden vi allerede har kjøpt det kortet, er det fullt av uforståelig moderne kunst, kan vi jo bare gå igjen. Men det var det ikke. Dette museet var jo som skapt for oss. Kirken – for du kan tydelig se at det fortsatt er en kirke – ble bombet under krigen, men gjenoppbygd i ettertid. Den huser en mengde fantastisk kirkekunst, i mye av det så vi likheter med vår hjemlige Ringsaker kirke, og mannfolket var fyr og flamme over måten de har presentert det praktfulle alterskapet på. Her var det en stor skjerm, i en kirke i bruk kunne man ha en app som folk kan laste ned på sin egen mobil, for å få en beskrivelse av alle motivene og alle helgenhistoriene. De har også et fantastisk orgel, og en kjent orgelfestival. Store deler av utstillingen var også viet St Dymphna, en irsk helgen for de psykisk syke, de hjemløse , flyktninger og ofre for overgrep og incest. Hun flyktet til Belgia, og grunnla en tradisjon for omsorg for mentalt syke som fortsatt lever. Jeg kjøpte flere bøker i museumsbutikken.

Juletur til Praha, dag 4

En dag uten noen forhåndsbestilte eller fastlagte planer. Den startet for mitt vedkommende med nok en frisk morgentur til bakeriet. Det er koselig, ganske rolig i gatene, og bakeriet merkes på lang avstand pga duften av nystekte kaker og brød. Frokost i leiligheten

Vi bestemte oss for å bestille Escape room, som vi har hatt det veldig gøy med tidligere. Også denne gangen brukte vi 8 minutter for lang tid på å utrydde alle spøkelsene, men vi hadde det kjempegøy.

En baktanke med å bestille akkurat dette stedet var at et lå like ved Sansho, som vi besøkte med Food Tour – og fikk nydelig mat. Det fikk vi denne gangen også, og selv om vi kom rett før de stengte for lunsjserveringen, fikk vi slippe inn og hadde lokalet for oss selv for det meste. Kjersti og jeg feiret vår debut som Ghost Busters med Sloe Gin – det har jeg aldri smakt, men det var godt.

Svinekjøtt med kokos og mango(?), ganske sterk grønnsaksalat ved siden av. Nam

Så ruslet vi videre i retning Namesti Republicky, hvor Palladium ligger, men denne gangen for å besøke kommunistmuseet. På Palladium var juledekorasjonene hengt opp, og utenfor er det muligens alltid boder som selger alle slags godsaker? Åsne og Kjersti kjøpte makroner.

Kommunistmuseet var flyttet siden jeg var der sist (2011?) og var blitt LANGT mer profesjonelt og riktig lærerikt. Jeg husker jo mye av dette, men Åsne og Kjersti var jo knapt født da muren og jernteppet falt. Tok ingen bilder av det, men absolutt å anbefale om du har litt interesse for historie.

Jeg stakk også en tur over til den fantastiske silkestoffbutikken rett over gata, men klarte å dy meg for å bruke opp alle pengene mine. Såvidt. En siesta på rommet med bezzerwizzer og avslapning, før siste middag på Lokâl. De har tjent godt på oss denne gangen – tror vi var der fem ganger.

Nå sitter jeg på toget hjemme i et snøkledd Norge og blogger siste etappe – i dag rakk vi bare frokost og taxi til flyplassen. På snarlig gjensyn, Praha!

Dublin

Vi kom oss til Dublin, men med litt panikk og forviklinger underveis. Første gang på 4 interrail-turer at jeg har opplevd at interrail-appen har vært feilaktig. Den ga meg beskjed om at for å komme til Holyhead måtte vi bytte tog i Warrington Quay Bank, mens det riktige var stasjonen før – Crewe. Burde ha spurt konduktøren, men der satt vi da, strandet på en øde stasjon, og betjeningen der var ikke særlig hjelpsomme. Men det ordna seg til slutt, vi kom oss på et annet tog, og fikk ringt fergeselskapet og byttet til en senere ferge. I Holyhead hadde vi tid til lunsj – nydelig publunsj på Stanley Arms

Før vi satte kursen mot Dublin, på samme måte som jeg ankom i 1976. Eller nesten da. Båten legger nå til i Dublin Port og ikke i DunLaoghaire, og vi reiste på Club Class – egen lounge fremst i båten, med utsikt, wifi og inkludert vin og snacks…

Har ikke vært så flink til å ta bilder som jeg muligens burde, men vi har hatt det fint. Første dagen rakk vi en kveldstur, til Stephen`s Green og tilbake, mannfolket tok bilde av meg på gamle tomter..

Vi bor fint på Barry`s Hotel, rett nord for Parnell Square. Rolig og fint, god frokost, gode senger, historisk bygning. Ingen heis da, så man må slepe en del på koffertene sine.

Neste dag gikk vi samme veien, med en avstikker til St Mary`s Pro Cathedral hvor jeg i sin tid sang Messias, gikk en liten runde rundt på Colleget, der mye var ombygd til det ugjenkjennelige, men noe var da som før…Deretter gikk vi en runde i St Stephen`s Green hvor det var kommet opp interessante plakater med informasjon om påskeoppstanden i 1916. Kaffepause med gigantiske scones på Bewley`s ble det også tid til. Vi avsluttet med en busstur rundt hele byen og besøk i Christ Church Cathedral. Og helt til slutt en bedre middag på Toddy`s, som er en del av The Gresham, så det var ikke billig, men helt nydelig. 

I dag rekker vi ikke mye mer av Dublin, men planlegger å krysse The IRish Sea i motsatt retning, noen timer på toget, og tilbringe natten i Worcester.

Inverness – York – Coventry

Har hatt litt dataproblemer, men vi lever i beste velgående. Fra Wick tok vi somletoget tilbake til Inverness. Vi var der bare over natta, nok til å konstatere at Inverness er en hyggelig by vi gjerne skulle tilbrakt mer tid i. Men det ble ikke denne gangen. Vi tok et tidlig tog for å komme til York i tide til å høre Evensong i katedralen.

Koret i York Minster

Deretter ble det bare en rusletur i byen, før vi tok en tidlig kveld på Minster Hub – et snodig, men hyggelig pensjonat. Neste dag opprant med nydelig vær. Vi hadde tenkt å gå på speidergudstjeneste, men slapp ikke inn – det var kun for inviterte. Men vi så paraden og kunne jo bare angre oss for at vi ikke stod opp tidlig nok til å rekke Matins. Vi gikk på Evil Eye Gin Shop i stedet.

Whisky sour til mannfolket Right Posh til meg. Følte meg snobbete 😀 Deretter gikk vi en tur på bymuren. Den er bevart og restaurert, så man kan gå 2-3 km rundt hele gamlebyen på denne. Det var det første vertinnen – som snakket både på inn- og utpust anbefalte, og det var en fin tur. Ellers var det mye annet å se og gjøre i York, man får jo ikke med seg alt på en slik omflakkende tur som dette. Til gjengjeld får man se mange steder, og kan merke seg hvilke man vil tilbake til.

Change ringing at York Minster

Så dro vi videre til Coventry, hvor vi bodde 2 netter på Ibis Coventry Center. Ibis-hotellene har vi god erfaring med, og også her var det rent og hyggelig. Målet for oppholdet var først og fremst katedralen, siden vi har vært flere ganger i Frauenkirche i Dresden.   

Vi besøkte både ruinen og den nye katedralen, som i sannhet var imponerende, og fikk også med oss en liten orgelkonsert.

Det sies at redningsarbeiderne måtte forhindres fra å rive tårnet – som stod igjen etter bombingen – de var ikke klar over at tårnet hadde vært skjevt i 100 år, – så det er ikke bare Pisa – og det står der fremdeles. Det lille orgelet er en gave fra Norge.

Nå er vi på vei til Dublin. For første gang har Interrail-appen lurt meg. Vi skulle ha byttet tog i Crewe, og ikke i Warrington hvor vi nå sitter og tørker bort og venter på neste tog. Etter noen minutters stress og panikk har vi fått byttet fergebilletter, så vi kommer til Dublin seinere enn planlagt, men vi kommer dit – forhåpentlig.

Wick og Orknøyene

Vi dro som sagt til Wick. Ekspresstog til Inverness, halvannen times stopp i Inverness, nok til å få en utmerket lunsj i hotellet rett ved jernbanen, før vi satte oss på somletoget til Wick. Det tar fire timer, med stopp på hver melkerampe, inklusive noen “request stops”. Kuer, sauer, gorse, heder, jorder og ett og annet hus. Vakkert, fredelig og fortsatt nydelig vær.

Men hvorfor Wick? Det var egentlig tilfeldig. Vi tenkte på da vi bodde i havna i Aberdeen, å ta en tur til Orknøyene, men det er en svært lang båttur fra Aberdeen. Men hvorfor ikke ta båten fra Thurso – eller rettere – Scrabster i stedet? Det er en langt mer overkommelig tur på under to timer. Vi fant ikke noe passende overnattingssted i Thurso, men Wick ligger tre mil unna, og det er så noenlunde greit å komme seg mellom de to stedene. Vi valgte The Norseman, sånn mest på grunn av navnet, og stort sett god omtale, særlig av maten. Vi skulle jo tross alt gå i forfedrenes fotspor og valfarte til St.Magnus-katedralen i Kirkwall.

Det skulle vise seg å være et lykketreff. Selv om jeg hadde tabba meg ut – oppdaget jeg da vi gikk av toget – og bestilt feil datoer på hotellet, så vi skulle egentlig ikke vært der før dagen etter, som jeg noe forlegen forklarte til damen i resepsjonen. Som smilte blidt og sa “Ooooh, I love a challenge”. Men hun ville ikke ha oss “looking down her right ear” mens hun forsøkte å løse flokene, så vi satt i baren mens hun fikset opp på null komma niks. Dette hotellet var virkelig spesielt – bygd i 1970 og selv om det utvilsomt er pusset opp, er sjarmen og stemningen den samme. Skulle hatt flere bilder av interiøret.

Dagen etter var det opp i purkotten for å rekke bussen til Scrabster. Vi måtte gå siste halvannen kilometer, og var litt bekymret for hvordan vi skulle komme oss tilbake, men den tid den sorg. Det var ganske tåkete på morgenkvisten, så vi så ikke stort på overfarten, men det var rolig sjø. Kan tenke meg det kan gynge skikkelig – alle stolene var da også tjoret fast i golvet. Stor, flott ferge…

Men vi var heldig med været. Det klarnet skikkelig opp etterhvert. Buss fra Stromsnes til Kirkwall, da vi kom fram dit, sprakk skylaget, og vi hadde en fin rusletur i byen, så på den vakre St.Magnus-katedralen og spiste en nydelig lunsj på The Kirkwall. Steak and ale pie for mitt vedkommende, beste sausen jeg har smakt. Vi hadde god tid, så jeg bladde litt i drikkemenyen, og oppdaget at de hadde fem sider med forskjellige typer gin! Trodde skottene bare drakk whisky… Men det var bare fire sider med whisky, hehe. Måtte jo selvsagt prøve en lokal type: Johnsmas. Den var riktig god.

Gin og tonic

På hjemturen så vi desto mer, da overfarten var i stålende sol. Praktfulle klipper, og ikke minst “The old man of Hoy” – som visstnok er en utfordring for klatrere. Vel bekomme, sier jeg – men det var et flott syn.

I dag har vi ruslet en tur i byen, og vært på The Pulteney Whisky Distillery. Det var riktig hyggelig og interessant. Dyktig guide. Denne byen har vært kjent for å eksportere tønner med sølv (sild) og gull (whisky) – sjøveien, siden det tidligere ikke var vei i området. Museet som dokumenterer sildefisket rakk vi ikke å besøke. Dette er det slutt på, men whisky produserer de fortsatt, og har gjort det i et par hundre år – med unntak av forbudstiden, som varte ganske lenge her.

Nå sitter vi på toget tilbake til Inverness. Det blir bare et kort stopp også denne gangen, vi skal tidlig opp i morgen for å rekke toget til York. Evensong i York Minster bør bli fint.