Vi brukte noen timer der, etter først å ha handla litt og deretter inntatt en bedre lunsj på Pastva. Vegansk restaurant med nydelig mat. Kjersti kjøpte en ondsinnet stein, og det var nok derfor vi både fikk bot på trikken og hadde surra med tidspunktet på Jazzbåten, så det gikk vi glipp av. Rusla hjem i mørket over resten av Praha-borgen og kunne konstatere at Praha er en vakker by, selv om det er tåke og av og til litt duskregn. Jeg klarte å dy meg for å handle noe særlig, spesifikt mer stoff og sysaker. Bortsett fra et målebånd som vi alle trengte. En del av tiden ble brukt til spill og strikking i leiligheten. Vi løste også mysteriet med Drapet på Kultmedlemmene.
Dessuten besøkte vi Kafka-museet. Det er interessante greier. Derfor bestemte vi oss for å spise siste frokost på Savoy – hvor han uroppførte et av sine stykker. Det er et fornemt sted, men kanskje litt oppskrytt.
Vi dro av gårde mandag morgen, og nå er det allerede onsdag kveld, så jeg har vært dårlig til å blogge. Men her er en oppdatering – ikke minst for meg selv å se tilbake på for å hjelpe på hukommelsen.
Vi kom til Praha ved lunsjtid, og fikk ikke slippe inn i leiligheten før klokka to, så hva gjør man da? Drar på Lokal og spiser, selvsagt. Det er obligatorisk. Leiligheten er fin, selv om det kan oppleves tungt å gå opp til fjerde etasje, men trim er sunt. Om kvelden hadde Kjersti meldt oss på Quiz på James Joyce, hvor vi var for et par år siden også. Det var gøy, men vi ble nest sist. Det er antagelig ikke så rart, for det første var vi bare tre, og for det andre virker det som de fleste andre som var der var stamgjester og godt kjent med quizen.
Tirsdag hadde vi en rolig morgen med frokost i leiligheten. Deretter pakket vi opp Detective for a Day, og det tok sin tid. Vi klarte å løse mysteriet til slutt. Deretter dro vi til lPalladium for å shoppe litt, selv om det ikke ble de helt store innkjøpene denne gangen. Vi så på katteroboten som serverer der, men gikk på Lokal i Dlouhaa i stedet. Det kan visst aldri bli for mye stekt ost. På kvelden ble vi sittende en stund og se på USA-valget, men det var jo ikke akkurat oppløftende.
I dag, onsdag, hadde vi nok en god frokost i leiligheten. Vi er så heldige å bo rett ved Artic Bakery, hvor de har aldeles nydelig bakverk. Vi bestemte oss deretter for å gå på Kafka-museet. Jeg har vært der før, men hadde ikke vondt av en repetisjon. Deretter var vi sultne, vurderte vår gamle favoritt Pod Vezi, men de hadde dårlig med veggisalternativer, så vi satte i stedet kursen mot Leka Hlava, hvor vi spiste masse nydelig mat, Kjersti og jeg drakk vin, så vi var litt søvnige da vi var klare for opera litt seinere – Figaros bryllup. En fin oppsetning. Gode sangere, de hadde modernisert scenografien en del, men metoo er jo dessverre fortsatt aktuelt. Kjersti syns det gikk for hardt utover stakkars Figaro, som ikke hadde gjort noe galt.
Det regna ikke, det var tendenser til blått mellom skydottene, så vi bestemte oss for å dra til Chichester. Der er det også en katedral, det finnes en romersk ruin, visstnok den største i Storbritannia, og vi hadde dager igjen på Britrailkontoen. Men først spiste vi en solid frokost.
Mennesket lever ikke av brød alene
Først tok vi bussen ut for å se på restene av det romerske palasset. Det er først og fremst gamle mosaikk-golv som er bevart. En formell, romersk hage er også rekonstruert. Romerne hersket over Storbritannia helt opp til Hadrians mur mot de skotske barbarene. Også i katedralen var det et vindu i golvet hvor man kunne se ned på et underliggende, romersk mosaikkgolv.
Så dro vi tilbake til sentrum, spiste på en lokal restaurant. Ikke veldig spektakulært – før vi gikk tor å ta katedralen i øyesyn og høre evensong. Det var mye gammel bebyggelse bevart rundt katedralen. Et merkelig, kvadratisk tårn stod rett ved siden av – og på veggen hang et oppslag om klokkeringing, så jeg lurte på om dette var klokketårnet, og om de hadde change ringers. En hyggelig kirkevert bekreftet dette, og forklarte at klokketårnet er separat fordi klokkene er tunge, og grunnen er er myk, så de kunne ikke risikere sig i katedralen. Praktfull evensong, nok en gang. Vi har sannelig vært flittige kirkegjengere på denne turen. De markerer i disse dager 30 år med kvinnelige prester i den anglikanske kirke. Treiginger. Men de slår jo katolikkene da.
Dag 14 var også en nydelig dag, så vi valgte å gå en tur, langs en av de mange turstiene som fins rundt Winchester. Vi så biskopens palass, bygd av Henri de Blois, som vi ikke minst leser mye om i vår reiselektyre Pillars of the Earth. Jeg har lest den før, men får jo et litt annet forhold til det når vi ser de faktiske stedene handlingen utspiller seg. Det var en nydelig tur, med et lite stopp på en snål pub, og mye fint å se på. Klikkbare bilder, ikke minst ser du ruinene av bispepalasset bedre.
Dagen ble avsluttet med Evensong i Winchester Cathedral.
Dagen etter høljregna det, så vi gjorde ikke stort. Noen av oss så på Masterchef Australia og strikka. Om kvelden dro vi likevel til byen og hadde tenkt oss på indisk restaurant, men den var stengt. Vi gikk for sørøstasiatisk i stedet. Det var sterkt, men godt.
Dag 12 ble vi værende i Winchester. Folka med History Hunt har også en løype i Winchester, og siden jeg har fått mange hyggelige eposter fra den ansvarlige for Salisbury-løypa, som var oppriktig lei for misforståelsen, og glad for tilbakemeldingen – så gav vi det en ny sjanse, og gikk løypa her i Winchester. Det gikk langt bedre. Det var interessante oppgaver, og ganske mye å lære om byens mangfoldige historie. Jeg tok ingen bilder, da vi har tatt mange bilder her allerede. Roger gikk for å høre nok en Evensong, jeg fullførte løypa – nesten. Fant alle kodeordene, fikk det endelige kodeordet, men det er en oppgave igjen. Får se om vi rekker den før vi drar Skal finne noe på en vegg på et museum, men det er jo ørten av de her, så det er litt diffust.
Dag 13 – i går – tok vi en ny tur til Portsmouth. Stadig vekk nydelig vær. Vi gikk først i retning av gamlebyen, gikk litt feil, og havna ved muren mot havet. Vi var sultne, og det var lunsjtid, så vi gikk på nærmeste pub og fikk oss noe mat Burger til meg, risotto til mannfolket. Treg service, men nydelig mat. Ved nabobordet satt det en lett nervøs gjeng, som åpenbart skulle i bryllup. De gikk før oss, men vi så dem igjen da vi kom ut. The Square Tower – en historisk bygning, utvilsomt en del av byens forsvarsverk brukes nå til offisielle seremonier – også bryllup.
Portsmouth har også en katedral. Den lå like i nærheten, så vi stakk innom. Fikk litt orgelmusikk på kjøpet, en av organistene satt og øvde. Innvendig virket katedralen ganske så moderne, men denne er også fra 1100- tallet, men sikkert ombygd og utvidet mange ganger. Stillaser utenfor nå også stadig vedlikehold. Tårnet gjorde tidligere dobbel tjeneste som fyr – kirken så det som sin oppgave å lede folk på den rette vei, både til lands og til vanns.
Portsmouth har også en katedral
Deretter dro vi til The Historic Dockyards, betalte masse penger for å komme inn, men skjønner det koster penger å vedlikeholde dette. Hovedattraksjonen var Lord Nelsons skip HMS Victory, berømt fra slaget ved Trafalgar, som britene vant, selv om Nelson døde. Stedet han falt er markert med en minneplate på dekk. Han var en stor folkehelt. Det vitnet de to museene jeg også var innom om. Vi fikk gå gjennom hele skipet. Det var lavt under taket, kanoner alle steder, selv på Nelsons soverom, og utvilsomt forskjell på folk Offiserene hadde komfortable værelser, selv om de også sov i hengekøye, mannskapet lå tett i tett i rom som var så lave under taket at skipperen, som etter sigende var 1.90 neppe var der noe særlig. Vi hørte jevnlig banning på flere språk fra folk som skalla i taket. Noen fordeler skal vi pygmeer ha også 😀
Vi stod tidlig opp, lagde en god frokost på vårt flotte kjøkken, og bestemte oss for en tur til Salisbury. Nå går det tog igjen, om ikke så mange som vanlig. Salisbury er en gammel og vakker by, som vi har vært innom tidligere, både på bilferie med barn og som snarest på kortur for 9 år siden. Togturen gikk knirkefritt, med ett bytte. I Salisbury ser det ut som de holder på å grave opp hele vann- og kloakkanlegget, i alle fall i strøket rundt jernbanen. Det var strålende sol, og et stykke å gå inn til sentrum, så vi fant oss en pub for å legge planer for dagen. Jeg bestemte ganske eneveldig at vi skulle gå for «History Hunt». Mannfolkeet protesterte ikke, da. Dette er et konsept hvor du må løse diverse oppgaver, for underveis å lære om byens historie. Det ble en til dels frustrerende opplevelse. Det viste seg at nå til dags er dette helt nettbasert, før fikk man oppgavene på papir som kunne kjøpes på turistkontoret. Det var svært kronglete å få betalt, men klarte det til slutt. Til å begynne med var det gøy, og en av postene var en pub som var eldre enn svartedauen, hvor vi passet på å spise lunsj.
maten var godavlukke for kvinner og krigshelter
Vi spiste slow-roasted pork som var helt nydelig, og leste om pubens historie. Til å begynne med var slike «chop houses» steder hvor menn møttes for å gjøre forretninger, men i det nittende århundre begynte det også å vanke kvinner på disse stedene. De fikk et eget rom (ganske lite, så det må jo ha vært få) med egen inngang, for å unngå å bli antastet av fulle karer, antar jeg. Det sies at avlukket også ble benyttet av Churchill og Eisenhower da de planla D-dagen.
Puben skal også ha fungert som bordell en periode, og prestene fra en kirke i nærheten skulle hatt en egen hemmelig tunnel inn til bordellet. Dette skulle være omtalt i et dikt som henger ved peisen på denne puben, og neste post var kirken. Vi fant ikke noe dikt, men tok for gitt at det måtte være den nærmeste kirken St THomas. Det var rett. Men deretter gikk det skeis. Vi misforstod anvisningene, skulle finne byens eldste hus – som åpenbart flere gjør krav på å være, siden vi fant et som gjorde krav på det, og som også hadde vært et vertshus – som det stod i ledetråden – men det var feil hus. Så etter en del sinne og frustrasjon gav vi opp.
Jeg sendte en gretten epost til foretakenet som lager dette. Tenker at så lenge du fikk et papir, kunne du jo bare fortsette med neste post om du gjorde en feil, men på nett er det slik at du kommer ikke videre om du ikke svarer rett. De takket pent for tilbakemeldingen, da – burde jo være mulig å endre på dette? En panikk-knapp av noe slag – du får ikke premie om du bruker den, men du kan likevel ha moro av hele løypa?
Vi gikk på Eucharist i katedralen i stedet. Fantastisk vakker katedral her også, noe mindre enn Winchester. Var mer imponert da vi spurta for å rekke Evensong for 9 år siden – dette er en litt annen gudstjeneste – mye tale, som er vanskelig å oppfatte i akustikken, men koret sang vakkert – særlig jentene.
Denne dagen ble tilbragt hjemme i Winchester. Nytt forsøk på å se den gamle møllen, som uheldigvis ikke var i drift for tida pga en feil, men det var likevel en særdeles idyllisk plass, interessant å se, og fint å nyte en liten stund i solskinnet.
Deretter gikk vi på bymuseet. Denne byen har en lang, broket og interessant historie – men Knud den mektige hadde de helt hoppet over.
Middag på The Ivy, som mer eller mindre er blitt et stamsted. Fint å sitte ute, god mat.Jeg gikk for en flytende dessert
Dagen ble avsluttet med Evensong i katedralen. Vakkert som alltid, og endelig fant jeg Jane Austen
Dette er dagen for absolutt togstreik, ingen tog går. I alle fall ikke i dette området. Hva gjør man da? Tar bussen, selvsagt. Den er billig – 2 pund, uansett hvor du skal, virker det som. Og halv pris etter klokka 18. Så vi tok bussen til Southampton, og fikk et bedre inntrykk av byen enn da vi kom med toget. Rusla til kaia og tok båten over til Isle of Wight igjen. SPiste lunsj på båten, siden vi var litt seint ute, så er det jo greit å utnytte tida.
Cornish pasty. Aldri smakt det før- Det var ikke akkurat noen åpenbaring, men vi ble da mette. Fin fergetur i nydelig vær. Denne gangen skulle vi rekke Osborne House.
Dronning Victoria og hennes Albert først leide, og deretter kjøpte denne eiendommen, da de mente verken Windsor Castle eller Buckingham Palace var et passende sted for deres voksende barneflokk. De fikk til sammen ni barn. Her var det sannelig boltreplass nok, både inne og ute – og en privat strand.
Hogwarts?barneværelse – lave stoler
Nydelig vær da vi ruslet gjennom Southampton på tilbakeveien
Nå har jeg vært slakk med bloggingen, ligger litt etter, men skal prøve å ta igjen litt. Denne dagen startet med en ganske rolig morgen med frokost i leiligheten, etter å ha kjøpt ny forsyning av bacon over gata.
Så brukte jeg en god del tid på å ergre meg over Britrail, som jeg oppfatter som svært kronglete. Mulig det bare er jeg som er tett i pappen. Vi hadde ingen problemer med Interrail-appen sist vi var på tur og brukte den. Britrail har ikke en app. Du kjøper et M-pass, og de sender deg en epost med link til aktivering. Jeg trodde dette var en app som skulle aktiveres og gjorde det med en gang- vips hadde jeg brukt opp en reisedag. Du må ikke aktivere noe som helst før den dagen du skal reise, deretter på du gjenta aktiveringsprosessen hver dag du tenker på å reise, og så får du tilsendt en dagsbillet pr epost. Mannfolket kan ikke lese eposten sin på mobil, den har kronglete innlogging, så vi var litt fortvilte. Løsningen ble å opprette en ny epost til han – gmail. Det ble jo ganske ryddig, han får lite annen post på den andressen. Jeg må bla lenger ned i søppelposten for hver dag, for å finne den igjen. Burde vel arkivere den et sted så den er lettere å finne. Syns fortsatt det er et tungvint system, selv om det går greit nå som vi endelig skjønte det.
Så da vi endelig hadde det klart, dro vi til Southampton. Den togturen er så kort, at det neppe gav valuta for investeringen. Southampton har vært Englands fremste port mot verden i all tid – kanskje ikke nå lenger. Så vi satte kursen for SeaCity Museum. Titanic dro fra Southampton i april 1912. Den ble bygd i Belfast og ferdigstilt her. Museet har viet en hel fløy til Titanic – men det fins også tre andre med interessante ting å se. Et imponerende hus, og en imponerende utstilling. Titanic-fløyen ble avsluttet med en gigantisk film om sjøforklaringen. Det mest fortvilende var jo at et annet skip passerte rett forbi, så at det ble skutt opp raketter fra Titanic, trodde det var fyrverkeri og seilte videre. Gnisten hadde gått av vakt (de hadde bare en), så nødsignalene fra Titanic ble ikke fanget opp. En av konsekvensene ble at det ble påbudt å ha døgnvakt på telegrafen ombord. Titanic hadde to, så heller ikke de dekket opp hele døgnet, men da ulykken skjedde, ble det sendt ut nødsignal til alle fartøy i nærheten. Et annet interessant poeng, var at de som satt i utkikksposten oppe i masta hadde kikkerter på turen fra Belfast til Southhampton. De ble fratatt dem der. Alle som hadde noe de skulle ha sagt mente at dette ikke hadde noe å si. Den ene av de som bemannet utkikksposten og var heldig nok til å overleve, var av en helt annen mening.
Det var flere andre ting i Southampton vi gjerne ville ha sett, men uten at vi skjønte hvorfor, var svært mye stengt – både museer, attraksjoner og restauranter. Vi var redd vi måtte sulte, men fant til slutt Mint Dosa, hvor vi fikk en utmerket indisk lunsj. Noe helt annet enn gårsdagens popup. Så vi dro hjem og planla tur til Isle of Wight neste dag. Best å slå til når det er meldt godt vær og før togstreiken er over oss.
Klikk på bildene om du vil se hele
ankerkjettingRoger går på et isfjelllugar, 2. klasseGrand staircasejeg var veldig flink til å lempe kullde hadde tegnspråktolk på sjøforklaringen
Rolig morgen, buss til byen for å gjøre et nytt forsøk på å se The Great Hall, og det runde bord, Winchester har en lang og broket historie, og var englands hovedstad fra ca år 1000 og noen hundre år framover. Knut den mektige holdt til her. Det gjorde også de tidlige normannerkongene. Det er kanskje noe av forklaringen på at en såpass liten by har en katedral som er adskillig større en Nidarosdomen. Hele området er svært rikt på historie, og om man vil ha noe av dette inn på en underholdende måte, anbefaler jeg Rutherford´s Sarum, eller Ken Folletts Knightsbridge-serie. Knightsbridge er et oppdiktet sted, den nærmeste viktige byen er Winchester.
Vi tok oss tid til en god lunsj på en franskinspirert restaurant.
Før vi rusla opp til museet. Denne hallen har fungert som rettslokale i lange tider, den er det eneste som står igjen av Winchester Castle, men det runde bordet som henger på veggen her, er ikke Arthurs. Winchester er en av de byene i England som hevder å være Camelot, men det finnes ingen sikre bevis på at kong Arthur i det hele tatt har eksistert. Stedet holder stadig forbindelsen til kongefamilien. En gigantisk statue av dronning Victoria i et hjørne, en rekonstruert middelalderhage innviet av dronningmoren, og nyere ståldører til minne om bryllupet til Charles og Diana.
Billetten gav også adgang til the Westgate Museum, opprinnelig byport, deretter gjeldsfengsel, nå museum. Fra taket kunne vi skue utover Englands eldste hovedgate.
Glemte å notere at jeg har gått til innkjøp av ny bukse, og at det dessuten var pop-up indisk restaurant på Cobb´s da vi kom hjem Maten var ikke noe å skrive hjem om, takke meg til Royal India
