Hurra for Anna

Tenke seg til at nå er hun blitt fjortis. Tida går og unga veks. Her var hun ikke så stor.

I helga som var hadde vi famillietreff i Oslo. Mossa og jeg trosset føre og dårlig vær og dro innover. Jeg våget ikke kjøre, da veivesenet advarte om sludd, snø, motvind og underkjølt regn. Mossa var heltemodig og gikk ned til Åsmarkvegen, så jeg slapp å kjøre opp de bratte bakkene der. På toget var det fullt, jeg måtte stå store deler av vegen, men ingen jagde vekk mossa, heldigvis. Får være måte på. Er du 92, bør du få sitteplass på toget.

Vi tok en taxi fra Oslo S, en pratsom sjåfør satte oss av utenfor litt feil hus, men vi fant da fram til slutt – uten å brekke lårhalsen på holka. Ingvild og gjengen var dessverre syke (igjen), men ellers var det et folksomt og veldig koselig familietreff.

Det var ikke Anton som hadde bursdag, men linsebarnet blir nå engang mest fotografert. Familiens eldste og yngste – 92 – snart 93, og ennå ikke 1. Gossine begge to.

Fortsatt oppglødd, og enda mer oppladd

Ny bil. Kjøpt på tampen av året for å unngå avgiftsøkning, og det begynte vel å bli på tide å skifte ut min kjære ELvira.

Da jeg var på dekkhotellet for å skifte til vinterdekk i høst, stod denne bilen i salgslokalet og ropte på meg. Gått litt over 8000 km, temmelig påkostet modell. Benyttet sjansen til en liten prøvetur. Holdt naturlig nok rolig fart med en bil som ikke var min, og som var full av fremmede knapper og hadde en diger knott i stedet for girspak. En stressa person som nok ergret seg over dette, kjørte plutselig forbi meg – på HØYRE side. Holdt jo på å få hjerteinfarkt. Tulling! Så det ble en kort prøvetur. Bad om et tilbud på bilen, men det hele kokte litt bort i reisefeber og travle dager på jobb. Jeg fortalte riktignok min kjære far (snart 93) at jeg for første gang i livet hadde vært og prøvekjørt en bil uten han. Han har vært med meg på alle bilkjøp siden første gang i 1979. Hans lakoniske bemerkning var: Jaja, det er vel snart på tide at du klarer deg sjøl.

Da vi kom hjem fra Praha, tenkte jeg at det var jo dumt at jeg ikke hadde fulgt opp, og regnet med at bilen var solgt. Men det var den ikke. Prisen var til og med redusert. Med dagens økonomiske klima, er det vel bare gjeldfrie gamle kjerringer som har råd til ny bil.

I hanskerommet ligger det to tjukke bøker med bruksanvisning. Heldigvis er det en del som er gjenkjennelig fra ELvira, men mye er nytt og mye er funksjoner jeg knapt har hørt om. Men jeg klarte å stille klokka i dag da. Den stod fortsatt på sommertid, så jeg hadde et øyeblikks panikk for at jeg muligens hadde forsovet meg i dag tidlig, da jeg satte meg i bilen. Det tok et par år før jeg fikk det til i den forrige, hehe.

Navnet er foreløpig ikke helt avgjort. Det står mellom ELledussen og ELgar.

Må få montert en ladeboks i carporten også, det er vel ikke lov å lade på stikkontakt lenger. Annet enn i nødsfall. I alle fall får vi tilsnakk av vaktmesteren om vi prøver på det på jobben. Må sjekke om mitt kommunale adgangskort også gjelder laderne utenfor. Hvis ikke, går det muligens an å kjøpe seg inn.

Rekkevidden er mangedoblet, så jeg ser fram til ny pilegrimstur til Vadstena, enklere å komme seg til Oslo, eller hvor det måtte være. Antagelig blir ladepausene lengre, men hurtigladerne er vel blitt både flere og hurtigere de siste årene.

Årets nyttårsbetraktning.

Mine utallige (haha) fans og lesere har muligens lagt merke til at denne årvisse bloggposten har glimret med sitt fravær de siste to årene.

Ved årsskiftet 19/20 hadde jeg nok med å sette den ene foten framfor den andre, og var sykmeldt i lang tid. Orka ikke skrive noe. Takk til dere som var der – familien som var der i jula, så det tross alt ble en bra jul – og dere som hjalp meg å gå videre på deres egen måte – først og fremst mine fantastiske kolleger. .

I mars 2020 kom korona for fullt og nedstengningen og de mest inngripende tiltak Norge har sett i fredstid ble innført. Da var det bare å komme seg på jobb. Det ble mange tøffe måneder. Først ble vi stengt, da vi naturligvis var de første til å bli eksponert for smitte, deretter ble vi pålagt nye måter å jobbe på. Så kom endelig vaksiner etter hvert. Vi jobba langt mer enn noen gang før, og lærte noe om samarbeid og innsats. Jeg lærte noe om at enkle ting kan bety ganske mye. Varm mat til staben på slutten av lange dager med vaksinering fra tidlig morgen til langt på ettermiddag bidro til at folk slapp å tenke på å lage mat når de kom hjem, det bidro til fellesskap og lagånd over felles middag – og jeg håper det smakte bra, stort sett – selv om noen syntes det ble vel sterkt ved minst en anledning.

Det begynner så smått å gå seg til for eget vedkommende, og jeg kan stille meg bak det jeg posta på facebook for kort tid siden.

Det er jo stort sett det jeg har hatt for vane å gjøre ved hvert årsskifte, jeg har pleid å si at jeg har mindre å klage over enn folk flest – det har jeg nok fortsatt, selv om det noen ganger kan være vanskelig å se det når livet treffer deg rett i panna på en måte som oppleves som både urimelig og urettferdig.

I løpet av koronaelendigheta har vi fått to nye barnebarn – Jens og Anton – takk for det.

Ingen av mine nærmeste har dødd av korona, flere har vært syke, men det har gått bra. Ingen av mine nærmeste har mistet jobben eller på andre måter blitt satt på bar bakke på grunn av dette.

Det har vært en stor glede å samle koronakohorten tilnærmet hver uke – mannfolket og jeg har fortsatt hver vår forelder i live, naboen er også i åttiåra og bor alene, et par andre litt mer sporadiske kohortere har vært innom av og til. Et samlingspunkt i en tid hvor mange har sittet mye alene. Gleden ved å gi folk mat dreier seg ikke om avansert kjøkkenkunst, men å komme sammen over spiselig mat og se og møte hverandre, også i en tid hvor mye har vært digitalt og de som har passert åtti har gått glipp av mye i så måte. Det har også vært til glede for oss – vi har jo alle blitt pålagt å møte færrest mulig.

Det er nok grunn til å være bekymret for de som har opplevd lange tider med digital skolegang og studier også – ikke like lett for alle.

Når jeg ser gjennom de siste to års bloggposter, er det mye mat. Jeg har lagd MYE mat. Og mye reising – tross alt. Vi var på norgesferie med håndsprit og munnbind, året etter på interrail i baltikum og øst-Europa med håndsprit og munnbind, og i år på interrail uten altfor mye restriksjoner, bortsett fra fortsatt munnbindpåbud i Tyskland. Og flere folk enn noen gang på togene, det er positivt. Selv om det gjorde det vanskelig å få plassbilletter på kort varsel.

Jeg er også svært takknemlig for arbeidsplassen min. Herredshuset legesenter er beste plassen. Vi har vært så heldige å rekruttere flere nye kolleger – i en tid da dette er svært vanskelig for svært mange fastlegepraksiser. Og null takk til myndighetene for dette. De forfølger jo fastleger så godt de kan. Politikerne snakker om å redde fastlegeordningen, men gjør fint lite. Noen kommuner gjør litt – også Ringsaker, så vi får kanskje være fornøyd med det. For egen del har jeg fått en utmerket arvtaker. Det har gått hardnakkede rykter på bygda om at jeg skal slutte. Selvsagt skal jeg det – etter hvert – og jeg har fått en kollega som nå deler min liste med sikte på å overta den når jeg slutter – seinest om litt over 3 år, tidspunktet er ikke fastsatt. Så dere blir ikke kvitt meg så lett.

I større sammenheng er det tegn til at folk faktisk begynner å skjønne at noe må gjøres – av oss alle sammen – for å berge et levelig miljø for våre etterkommere.

I så måte er jeg bekymret for norsk politikk. De to grå gubber i regjeringen imponerer ikke, de sier stadig at de følger nøye med på situasjonen, men lite konkret kommer ut av det. Høyre fosser fram. Erna framstod riktignok som mer handlekraftig da koronaepidemien rammet, men ellers gjorde hun jo først og fremst sitt for å gjøre livet verre for folk, – de som hadde lite fikk enda mindre, og det ble stadig flere som ikke hadde råd til nødvendig helsebehandling fordi støtteordningene ble fjernet en etter en. Får man ikke den behandlingen man trenger, blir man sykere – og sjansen for å klare å jobbe igjen blir mindre. Men da er du vel en snylter i disse politikernes øyne.

Og noen forkjemper for miljøvern var hun så visst ikke.