Har jeg skrevet en del om opp gjennom åra – som regel i form av en slags anmeldelse, og noen ganger har selv lokalavisa plukket den opp og spurt om de kan publisere den. Denne gangen er jeg utvilsomt inhabil.
Som pensjonist må man jo finne noen hensiktsmessige sysler å drive med, for ikke å gå i frø før tida. En av mine ambisjoner var å bidra til dette staselige foretaket, så nå er jeg frivillig på systua. Så langt har jeg hatt det veldig gøy. De nye lokalene i Parketten er formidable, de andre damene der er hyggelige og greie. Selv om jeg ble med på den mest hektiske tida – rett før årets hovedoppsetning. Kostymene var overtatt fra lenger nord, så vi trengte ikke sy dem, mine første bragder som skredder bestod av flytting av trykknapper, småjusteringer og isying av navnelapper. Her funker det som i barnehagen – det som det ikke er navn i, bruker man uforholdsmessig mye tid på å lete etter.
Årets oppsetning er Madama Butterfly. En tragisk historie, men ikke rent lite aktuell i sitt tema. Når prosessen er kommet så langt som nå, har vi på systua mer sporadiske oppgaver , så jeg har vært oppe i salen og hørt en god del på prøvene – i dag også med orkester. Og om jeg er aldri så inhabil: Dette blir fantastisk! Solistene er knallgode, orkesteret spiller vakkert – og musikken er virkelig utrolig vakker.
Oppsetningen er ganske tradisjonell, de har ikke gjort noen grep med å prøve å legge den til nåtiden og «metoo» og sånn. Her er det japanske kulisser og kostymer, og de er utrolig vakre.
Stortromma og gongen står nede i gangen utenfor systua. De skal være glade og takknemlige for at ingen av oss døde av skrekk da de smalt til for første gang. Det var nære på. Men nå er vi forberedt. Om det ryker knapper eller falder under forestillingene, er vi klare med symaskina.
Dette blir storveies, håper folk går mann av huse.
Mannfolket hadde ikke hatt særlig mye ferie i år, bare kvinnfolket som har farta rundt i hele år. Men nå ble det endelig en liten tur på ham også. Vi fløy til Praha – hvor jeg først og fremst skulle hente brillene mine. Fornøyd med dem. Sparte ikke like mye som før, men fikk to par briller til prisen av hva ett par ville kostet i Norge, og god kvalitet i henhold til lokal optiker.
I Praha er det stadig mye å finne på. Jazzbåten har vært en favoritt. Den forsvant under pandemien, men har gjenoppstått. Forrige tur med avkommet greide vi å ta feil av tidspunktet og gikk glipp av turen, men nå klarte vi å møte til rett tid på rett plass. Flott jazz som alltid, men den store overraskelsen var at båten er betydelig oppgradert og maten har hevet seg flere hakk. Tidligere vært i kategorien ok, ganske spiselig. Nå var den god. Deretter tog til Dresden. Det er en vakker togtur – på tsjekkisk tog med fortrinnlig service og servering. Dresden er en fin by. Vi hadde en nydelig leilighet rett ved Hauptbahnhof, med god plass, godt utstyr og en nydelig balkong ut mot en liten park. Her koste vi oss, rusla i byen – og feriens høydepunkt var nok Tryllefløyten i Semperoper. Fantastisk hus, strålende orkester og svært gode solister. Det var tilnærmet utsolgt, så vi hadde ikke særlig gode plasser. Til gjengjeld var de rimelige, men vi måtte strekke hals og til dels reise oss for å se hva som foregikk på scenen. Det var likevel en stor opplevelse. Vi fikk også med oss den daglige gudstjenesten klokka 12 i Frauenkirche. Deretter gikk turen til Berlin. For mitt vedkommende straka vegen – mannfolket var innom Leipzig for å få med seg Bachs korgutter. Jeg var glad for å dra rett til Berlin, noen hadde nok hosta på meg et virus, så jeg var temmelig tufs da jeg kom fram. Leiligheten var også en skuffelse. Den var dobbelt så dyr som noen av de andre – og halvparten så bra. Trang og møkkete. Æsj. Jeg hadde nok ikke lest beskrivelsen godt nok. Senga var ok, da – det var der jeg holdt til for det meste i halvannet døgn. Kvikna til siste dagen, da fikk vi med oss den delen av muren som fortsatt står der – som ble dekorert på øst-siden av mange kjente kunstnere da slusene ble åpnet i sin tid. Vi besøkte også det tilhørende museet. Det var interessant, men det får en til å skjønne at man er gammal. Vi husker jo godt de månedene vi satt klistret til nyhetene mens jernteppet falt. Som dominobrikker i det ene landet etter det andre. Da ble man optimistisk på menneskehetens vegne – så jeg skjønner ikke helt hvordan vi havna der vi er i dag.
Turen hjem ble en påminnelse om det. Vi skulle fly hjem fra Berlin, og hadde fått med oss at flyplassen i Berlin var utsatt for cyberangrep (og Kastrup og Gardermoen stengt pga droner). Vi trodde likevel vi var berga, da vi kunne logge inn via nett og kun hadde håndbagasje. Men dengang ei. Virka som det meste av datasystem var nede på flyplassen. Ved utgangen var det ikke snakk om å scanne boardingpasset – det var manuell avkryssing på lister og spørsmål om bagasje. Så vi var forsinket allerede da alle var ombord i flyet. Der stemte ikke passasjerantallet med den passasjerlisten besetningen hadde fått, så det ble flere runder med nye passasjerlister, etterlysning av individuelle passasjerer, og til slutt en runde med manuell registrering av alle ombord inkl boardingpass og legitimasjon. Det er bra de tar sikkerheten på alvor, men innen dette var overstått, var vi over en time forsinket. Jaja, vi skulle ikke rekke noe.
Snille mossa hadde passet kattene, og skjemt dem ettertrykkelig bort – de får ligge i senga hans, så jeg tenker han er en populær kattepasser. Takk for turen!
Her feirer de to nasjonaldager. De feirer 18. november, da republikken Latvia ble opprettet etter hundrevis av år med okkupasjon av alle tenkelige naboer, inkludert svenskene. Vi vet jo hvordan det er. Da de fleste stormakter var noe redusert etter første verdenskrig fikk Latvia sin selvstendighet. Det varte ikke veldig lenge – da krigen kom, ble de vekselvis okkupert av tyskerne og sovjeterne og ble betraktet som fiender av begge parter. Mens vest-Europa jublet i mai 1945, ble Latvia igjen okkupert. I går feiret de 35-årsjubileum for gjenopprettelsen av et fritt Latvia.
Dårlig vær, men et blomsterhav ved frihetsmonumentet, masse folk, korpsmusikk og festivitas. Vi ble litt kalde og våte, så søkte ly i en nærliggende restaurant, spiste sein lunsj, og hadde deretter en lat ettermiddag i leiligheten.
I dag var været bedre (de to bildene av monumentet med blomsterhavet er tatt i dag), men ganske sur og kald vind, så vi slo fra oss tanken på båttur. Vi kom oss endelig til domkirken som fortsatt er praktfull, kikka rundt og hørte orgelkonserten kl 12 – samme organist som sist vi var her 🙂
hit gikk vannet ved flommen i 1709
Det er ellers veldig mye flott arkitektur her i Riga. Veldig lite stusslige kommunistblokker som man kan se andre steder i Øst-Europa. Uvisst av hvilken grunn. Baltikum var såvisst enda mer undertrykt enn andre land i østblokken, som vel var undertrykt, men ikke okkupert. Vi besøkte okkupasjonsmuseet i dag. Det var en meget sterk opplevelse. Hva folk i dette landet har gjennomgått er nesten utrolig – og frykten for naboen i dagens politiske klima er nok dessverre høyst reell.
I går hadde vi ingen store planer, rusla rundt og glodde til det var tid for å gjøre seg klar til å gå i operaen. Et rekesmørbrød og noen canapeer før forestillingen ble dagens middag, men man kan ikke spise syv retter hver dag.
alle bilder er klikkbare for større versjon
Idyllisk tur hjem. Vi så en aldeles strålende oppsetning av La Traviata. Særlig Violetta var best, men ingen av de andre gjorde skam på seg heller. Flott kor og flotte kostymer. Ganske minimalistisk scenografi Skjønte ikke hvorfor Violetta hadde en gigantisk gardintrapp på bakrommet der hun til slutt lå og døde. Hvordan noen kan synge halsbrekkende arier i det de er i ferd med å dø av tuberkulose virker litt lite troverdig på meg, men det kan jo skyldes 1. jeg er en kynisk dokter eller 2. hun hadde kanskje ikke lungetuberkulose, selv om det var det vanligste. Hun hosta jo ikke heller…
I dag purka vi også ganske lenge, så innen vi kom oss ut av leiligheten var det sånn bortimot lunsjtid. Det ligger en restaurant med omtale i Michelin-guiden rett over gata her, så vi gikk dit. Meget stor restaurant i nydelig park, men det var jo ikke en sjel der da vi kom. Det kom noen til etter hvert, men det var flere ansatte enn gjester der. Forhåpentlig er det ikke sånn hele tida, for maten var framifrå og servicen ypperlig.
Eksteriøret. Amuse-bouche. Det lå småstein oppi der, antagelig tørris i bunnen, for det rant kald røyk over kanten. Gulrotbrød med ål. Jeg liker ikke ål, så gav den til mannfolket. Til høyre stekt torsk med blomkålpure, grillet og syltet blomkål og nydelig saus. Mannfolket bestilte biff og pommes frites. De hadde nok ikke sett en frysedisk, så jeg knabba noen. Det var kjempegodt.
Deretter hadde vi litt tilløp til panikk for kattepasseren – mossa (95) hadde meldt at den ene pusen hadde vært borte i 2 dager. Vi fikk ikke tak i mossa heller, så vi ringte svoger som dro for å sjekke at det stod til liv. Pusen hadde vært inne og lagt fra seg noen døde byttedyr, men foretrekker åpenbart utelivet for tida. Den andre er mer sedat og trives i sofakroken og på fanget. Hver sin lyst, sa vintapperen, han drakk mens de andre sloss.
Deretter rusla vi litt mer, og oppdaget hvor sentralt vi egentlig bor. I en tverrgate til hovedgata. Der så vi SAS-hotellet, hvor guiden på bussturen sa at det var verd å få med seg utsikten fra baren i 26. etasje. Så det har vi gjort.
Vi besøkte også den ortodokse kirken som du kan se de gylne kuplene på rett nedenfor SAS-hotellet. Den var staselig. Mye gull og glitter – men neonlys over alteret? Hallo?
Vi har vurdert KGB-museet, men vet ikke om jeg orker. Den siste som ble henrettet der var i 1987. Jeg er jo så gammel at jeg husker disse begivenhetene svært godt. Murens fall og Sovjetkollapsen er den største verdenspolitiske begivenheten som har skjedd i min tid. Vi fulgte jo spent med på de første spede protester i Polen og dannelsen av Solidaritet. Jeg forventet – antagelig i likhet med de fleste andre – at det kun var et spørsmål om tid før Sovjetiske tanks rullet over grensa. Det hadde vi jo sett før, både i Ungarn og Tsjekkoslovakia. Men det skjedde utrolig nok ikke. Så kom Gorbatsjov til makten i 1985. Han virka jo faktisk som en fornuftig fyr – til forskjell fra de voksdukkene vi var vant til å se på Kreml-muren når det var paradedag. I Polen brøt det ut en stor streik i 1988, heller ikke da kom det noen tanks, og de første frie valg ble holdt i 1989, og Lech Walesa som hadde stått i spissen for fagforeningen ble valgt til president.
Jeg har vært mange ganger i Tsjekkia. Der sier de at det tok ni år i Polen, ni måneder i Ungarn – der det kulminerte med at grensa til Østerrike ble åpnet etter at ambassaden ble overfylt av folk som ville emigrere – og ni uker i Tsjekkoslovakia. Der brøt det ut massedemonstrasjoner og streik både i Praha og Bratislava i november – i desember var friheten et faktum. Tsjekkerne kaller dette fløyelsrevolusjonen, slovakerne «the gentle revolution». En fredelig revolusjon og fredelig skilsmisse etter hvert.
Og hvor tok det ni dager? Må ha vært i Øst-Tyskland, hvor de åpnet grensene ved en feiltagelse, og deretter var det ingen vei tilbake.
I Baltikum hadde de sin «Singing revolution»
Kor- og sangtradisjoner har alltid stått sterkt her, og gjør det fortsatt. Fem Patriotiske sanger av Alo Mattisen ble svært populære, og det hele kulminerte med to millioner mennesker som stod arm i arm fra Tallinn til Vilnius og sang. Husker jeg så det på nyhetene – med store og tårefylte øyne.
Har vært ganske rolig, gamle damer blir slitne. Så vi gjorde ikke så mye annet på formiddagen enn å kose oss i sola på bymuren. Hadde lagt igjen telefonen hjemme i leiligheten, så tok ingen bilder av dette.
Deretter spiste vi lunsj på Legligin – ikke fullt så imponerte som sist, men for all del godt. Det var fem retter, glemte å ta bilde av de siste, selv om vi ikke drakk fem glass vin.
Deretter ble det middagslur, det trengtes.
På kvelden var vi på barokk-konsert i Teatru Manoel. Det var en fantastisk opplevelse. Utrolig akustikk. De spilte Vivaldi ( 4 årstider og et par mindre kjente fiolinkonserter) og Bachs Brandenburg-konserter nr 5 og 4.
Denne får du også høre på årets morgenkonsert. Riktignok på tysk og sunget av en baryton. Plata hvor Pavarotti synger denne, ble hyppig spilt hos meg i studietida. Den gikk dukken da Eirin brukte alle platene våre som akebrett, men nå til dags kan man jo finne det meste på nett.
Vi var i Winchester i vår, og mange ganger i katedralen og hørte koret deres. Dette er en veldig fin, engelsk julesang De kan dette med Christmas Carols.
