Dresden

Dette er også helt klart en yndlingsby, så vi kunne ikke dy oss denne gangen heller, Særlig ikke når vi fikk billetter til La Boheme i Semperoper – en fantastisk opplevelse.

Vi bodde litt mer kummerlig enn i Karlovy Vary…

Fengsels-chic som en av mine facebookvenner kalte det. Var akkurat den assosiasjonen jeg også fikk. Men det var helt greit da. Veldig hyggelig personale, helt greit rom, ikke noe luksus, men det var kjøleskap – det er viktig når det er varmt i været, og det var det. Hotell Zentrum Dresden kan anbefales. Veldig sentralt, 500 m fra jernbanestasjonen. Dagen etter fikk vi med oss orgelandakten som holdes hver dag kl 12 i Frauenkirche. Jeg har blogga om dette før. På plassen foran kirken var det høstmarked og rikelig liv og røre. Vi hadde forsovet oss til frokosten, og var nokså sultne da andakten var over.

Tysk utgave av mac´n cheese. Veldig godt.

Rusla i byen, mannfolket fikk seg noen nye klær, jeg begynte å føle meg pjusk. Om kvelden gikk mannfolket i Kreutzkirche hvor det var innsettelse av ny Kreutzkantor, med mye sang og musikk ved kirkens kor – musikk skrevet av folk som hadde sitt virke i denne kirken. Masse folk og visstnok fantastisk bra. Jeg lå på rommet og syntes synd på meg selv, og hadde det ille hele natta og neste dag. Feber, luftveissymptomer og vondt alle stederI går kveld var jeg såvidt på beina igjen og krekte meg over gata hvor det er en bra restaurant.

Vi ble jo litt i tvil om hvor veien skulle gå videre, om det kanskje var best å komme seg fortest mulig hjem? Men etter en ekstra natt i Dresden er jeg såpass bra at opprinnelig plan om en tur til Bornholm fastholdes. Vi overnatter i Sassnitz i kveld, forhåpentlig er det noe å finne på der og, og tar båten til Bornholm i morgen.

Karlovy Vary

Det var litt slitsomt å komme seg dit, buss for tog skjer ikke bare i Norge, forbindelsen fra Tyskland til Cheb i Tsjekkia var nede for reparasjon. Bussen kjørte oss til jernbanestasjonen i Cheb, hvor vi hadde nærmere en time å vente. Vi googla oss til at stasjonen hadde en restaurant, så vi tenkte vi kunne nytte tida til å spise lunsj. Men dengang ei, restauranten var nedlagt. Det eneste som fantes var en ørliten kiosk/kafeteria. De hadde øl, da.

Derfra var det heldigvis ikke langt til Karlovy Vary. Taxi til Grandhotel Pupp..Derfra har vi veltet oss i luksus. Hotellet har sine røtter tilbake til 1701, byen er overklassens berømte Karlsbad, kjent for sine varme kilder, rike på mineraler og tillagt helbredende egenskaper. Under kommunismen ble de pålagt navnet Hotel Moskva, antar det var fullt av partipamper, men også i denne tida hadde de en viss andel utenlandske gjester, hjalp vel på økonomien. Krigen gjorde også lite skade.

James Bond har også bodd her – da kalte det det riktignok Hotel Splendide og flytta det til Montenegro, men det er godt gjenkjennelig, og man ser et glimt av kolonnadene hvor de fine spaserte og inntok det sagnomsuste vann før James drar til hotellet. Fra Casino Royale.

Rommet var gedigent, med gylne, lamper, gardiner og møbler Diger sittegruppe, to store senger, room service døgnet rundt, og gangavstand til alle byens severdigheter Skulle gjerne blitt en uke her, men vi hadde satt av to dager. Første dagen kom vi jo litt utpå dagen, rakk ikke så mye annet enn å beundre hotellet, en liten rusletur og en middag i den gedigne restauranten, Maten var aldeles fortreffelig. Cream soup with mushrooms, egg and potato. Helt klart en versjon av den klassiske Kulajda, men adskillig mer fancy.

Jeg bemerket dette til den svært hyggelige og språkmektige kelneren, og spurte hva slags urter de har brukt i den grønne urteoljen, dette smakte av adskillig mer enn dill. Men det var selvsagt en yrkeshemmelighet. Han mente det var basilikum, jeg mener også det må ha vært noe mynte. Kjempegodt var det. Deretter spiste vi konfitert and.

Ikke fullt så fotogen, men svært god og velbalansert. Mannfolket spiste også en dessert – hotellet har sin helt egne kake, som så lekker ut og visstnok var god. Jeg var mett og nøyde meg med en gin&tonic. Vi tok en tidlig kveld. Jeg benyttet sjansen til å se Casino Royale, en av de få James Bond-filmene jeg ikke har sett før nå. Jeg syntes de forlot konseptet litt med Skyfall, men her var de mer tilbake til gode gamle James.

Dagen etter startet selvsagt med en gedigen hotellfrokost. Deretter tok vi turen opp til Diana Lookout-Tower. Dit kan man gå, eller man kan ta taubanen som finnes rett bak hotellet.. Vi tok banen opp og gikk ned.

På toppen fantes selvsagt tårnet – 150 trinn opp (pust og pes), men de har heis og da. Derfra er det en fenomenal utsikt over byen og omkringliggende herligheter. Det finnes også et sommerfuglhus, en liten dyrehage og en restaurant. Vi var litt skeptiske til dyrehagen, men der var det påfugler, geiter, ponnier og griser, som alle så ut til å ha det fortreffelig, selv om de minste smågrisene så ut til å bli litt herset med av eldre søsken. Men det er vel livets lov.

Deretter rusla vi en tur i byen på jakt etter lunsj. Det var koselig å sitte på uterestaurant i sola så seint i september, selv om maten ikke kunne måle seg med hotellets på noen måte.

Så måtte vi ha en siesta, før vi spiste en tidlig middag, nok en gang på hotellet, og gikk for å høre Karlovy Vary Symphony Orchestra med en ung, polsk dirigent og en fantastisk mezzo som er en del av Semperopers faste ensemble. Dette foregikk i hotellets kosertsal, komplett med orgel og podium. Vi hørte Smetana og Dvorak, og hadde en staselig aften.

Fra Haarlem til Brussel

Nå har jeg vært forsømmelig med bloggingen. Vi hadde en fantastisk aften i Amsterdam, hvor høydepunktet var konsert i Concertgebouw . Fantastisk framførelse i et utrolig lokale. I følge mannfolket valfarter akustikere fra hele verden hit for å finne ut hvordan lyden kan bli like bra. Jeg har vært her en gang før, da satt jeg oppe på podiet ved siden av orgelet, og vi (jeg) satt på pinne av to grunner. For det første hadde jeg – som gammel korsanger – stadig følelsen av at dirgenten pekte på meg og at jeg burde bidra med noe, og dessuten måtte vi snike oss ut før det var slutt for å rekke et fly. Ikke noe sånt stress denne gangen. Dette var en fantastisk opplevelse som jeg regner med skal bli vanskelig å slå som turens høydepunkt.

Vi hadde planer om å besøke byens eldste indonesiske restaurant, men da burde vi ha bestilt bord. Vi endte på Keyzers, rett ved siden av konserthuset. Maten var ok, men den som hadde “the pass” i restauranten denne kvelden var nok enten, full, fersk, udugelig eller fraværende. Makan til rot. Det ble jo mest komisk etter hvert-

Vi falt i søvn med hodet fullt av musikk, pakket koffertene neste dag, stavret ned den bratte trappa, og gikk til stasjonen, med en frokostpause underveis. Vi hadde to alternativer for tog, det første krevde plassbilletter. Jeg klarte ikke å bestille disse elektronisk, og vi hadde for dårlig tid til å spore opp noen som kunne selge oss det på stasjonen. Så vi ventet på neste tog, hvor vi i følge interrail-appen måtte bytte tog ett eller annet sted. Men så stod ikke på perrongen, og da stasjoene ble annonsert på toget, ramsa de da helt til Brussel. Men deretter ble det stille Ikke en eneste stasjon ble annonsert. Det var intet strømuttak, ingen wifi, og ingen mat, ikke en gang en stusslig automat. Togturen tok godt over tre timer – med forsinkelse pga bytte av mannskap, så en flaske vann burde man i det minste kunne tilbys. Ikke imponert over Nederland som togland. Heldigvis kom det på en ny lokfører etter mannskapsbytte som annonserte alle stopp på minst tre språk, så da sank stressnivået en smule.

Vi bor nå på B&B Hotel Gare du Midi – 100 m fra stasjonen, så det er veldig praktisk. Trangt rom, men helt ok. Vi rakk jo ikke så mye i går annet enn å skifte og komme oss til byen- jeg hadde jo klart å legge igjen mitt nyinnkjøpte jernbanekart over Europa hjemme, men Anticyclone i Brussel har det meste, også togkart, så nå har jeg to. Vi spiste nydelig middag på Cafe de l´ Opera, ikke mye tid til å velge og vrake, men nydelig mat og stint av lokale folk.

Operaen var også fantastisk, Spardame av Tschaikowsky. Ingen av oss hadde hørt denne før. Rørete plott, men flotte sangere. En flott opplevelse. MEN. De hadde tekstemaskin- som de fleste moderne operahus. Og oversatte den russiske sangteksten til flamsk og fransk. Så mye for turistvennlighet. Med begge språkene tilgjengelig skjønte vi nok 80 % – men hallo? Hadde ikke overdreven sans for scenografien heller. Dette skal foregå i regjeringstiden til KAtharina den store, og i et overklassemiljø, selv om noen har for lite penger til å føle seg helt hjemme. I denne oppsetningen var kostymene ca femtitall, de fleste så loslitte og nærmest uteliggeraktige ut, og kulissene – selv grevinnens soverom (uten seng) var sliten og grafittibefengt betong. Skjønte ikke helt ideen med det

I dag har vi flanert i gatene rundt den store plassen med mange gedigne hus. Vi besøkte en vakker St.Nicholaskirke, hvor det ikke var lov å ta bilder, men jeg snek meg til å ta bilde av at vievannet var erstattet med antibac.

Vi har vært på ølmuseum, og på medisinsk museum. Overdose musikk i 3 dager, nå var det min tur. Museet ligge rpå området til Erasmus-universitetet, og har rikelig med pengesterke sponsorer. Rikelig med gedigne utstillingsobjekter også, derfor gikk jeg derfra nokså irritert og skuffet. Jeg fikk en skannet blekke med info på engelsk. Den var tydeligvis tilpasset en audioomvisning som antagelig var fra forrige årtusen – de fleste referanser var borte eller feilplassert. Det var ingen sammenheng mellom den skriftlige infoen og rekkefølgen i utstillingen. Brukte altfor mye tid til å lete etter ting. Hvis du kan flytende fransk, er det nok greit – så godt som alle gjenstandene hadde en papirlapp med beskrivelse – på fransk. Intet annet. I vår tid er det for dårlig.

På vei hjem til hotellet fikk vi nok en merkelig opplevelse. Vi tok metroen. De fleste som har forsøkt dette, vet at etter noen runder under jorda, skal det mye til å ha himmelretningene klare i hodet når du kommer til overflaten. Man er ganske avhengig av skilting. I metrostasjonen på Gare du Midi (som er gigantisk), fantes det ikke ETT eneste skilt med EXIT; SORTIE, eller noe lignende. Vi virraa rundt ganske lenge, før vi endelig fant et ganske lite skilt rett over døra – med NAVNET på den gaten utgangen gikk til. Ikke et ord om at det faktisk var en utgang. Vi husket heldigvis navnet på gaten, og kom oss ut. Men dette må da være i strid med ett eller annet EU-regulativ. Hva om det blir brann eller terrorangrep???

Haarlem

Vi blir her tre netter på hotellet med den bratte trappa.Vi skal bare opp med koffertene EN gang, nedover skal det vel gå, og uten ballast er det bare sunt.

I går kveld var vi på orgelkonsert og fikk høre at orgelet ikke bare er fint å se på

Dette er fra et besøk tidligere på dagen, da de holdt på å stemme orgelet.

Konserten var imponerende, selv om jeg ikke har allverdens greie på orgelmusikk. Da konserten var ferdig, var det blitt ganske seint, så mine ambisiøse planer om indonesisk mat gikk i vasken, vi fortet oss til samme sted som dagen før, og bestilte burgere. Min var rå. Da jeg akkurat hadde slått opp årsaken til at man må spise hardkokte egg, tok jeg ikke sjansen på rå burger, og var ikke så sulten at det gjorde noe heller. Sendte den ut igjen. De tok det pent tilbød meg ny burger eller noe annet, men det var nå greit. Spiste litt av potetene.

I dag har vi spist frokost et annet sted. Brownies & Downies, som får skryt for frokosten sin, og da vi kom dit forstod vi navnet, omtrent halvparten av de som jobba der hadde Downs syndrom. Bra tiltak

Deretter dro vi på kanaltur. Sikra meg med min nye, fine regncape, da værmeldingen lovet 60 % sjanse for regn, men solen skinte på oss, og det var bra, for båten var åpen. Fin tur. Vi fikk forklaringen på klokkekimingen vi hører hver kveld. Klokkene ringer fra 21 til 21.30 for å fortelle folk at nå skal de stenge byportene, så det er på tide å gå og legge seg.

Da vi var i København for vel en uke siden, sa buss-sjåføren på vei til byen noe i retning av: “If this is your first time in Copenhagen, beware of the cyclists. They are the most dangerous thing in Denmark. They will NOT stop for you”

Dette kan jeg skrive under på, har forsøkt å sykle i København, blitt skjelt ut etter noter og kalt langt verre ting enn fjeldabe. Vi stakkars landsens nordmenn kan jo ikke alle disse trafikkreglene, og må ofte stoppe opp og virre med hue. Våre to nederlandske kolleger mente det umulig kunne være verre enn hjemme. Men det tror jeg det er. Det vrimler av syklister her og, men de holder et mer adstadig tempo og ingen skjeller ut folk som kommer i vegen for dem (nå kan jeg ingen nederlandske skjellsord, men regner med tonefallet ville være gjenkjennelig) . Men det kan jo være et storbyfenomen, vi får se når vi kommer til Amsterdam.

Et par andre ting vi undrer oss over: Forbløffende mange unge folk som røyker. De har kanskje ikke oppdaget snus? Foruroligende få fugler å se. Ingen spurver ved kafebordene. Noen duer og ravner der vi spiste frokost i går. Veldig få ender og gjess i kanalene. Har de flydd sørover for ikke å fryse fast? I Praha kryr det jo av svaner og ender på elva, også om vinteren, men den fryser jo ikke.

Nå har vi en liten siesta på rommet før vi setter oss på toget til Amsterdam. VI planlegger å innta dagens middag der, og deretter gå på konsert. Vi gleder oss! I morgen setter vi kursen måt Belgia.

Jegerbruden

Kom ikke på premieren formedelst magesyke, men var på forestilling fredag, med mannfolket og yngste datter. Det var en staselig opplevelse. Selv om dette vel ikke er blant de mest spilte eller mest populære operaene. Den eneste biten av musikken som brukes mye er Agathes arie. https://www.youtube.com/watch?v=UJOdc3j3FnA

Som jeg har skrevet flere ganger, Ringsakeroperaen blir stadig bedre. Da stiger selvsagt også forventningene. Det var intet amatørmessig over denne forestillingen. Hvor skal man begynne? Orkesteret er blitt jevnt og solid. Selv om besetningen neppe er den samme hvert år, har kvaliteten jevnt over steget mange hakk. Jeg er ikke orkestermusiker, og opplever musikken som en del av helheten – ikke i stand til å kommentere enkeltprestasjoner med mindre de gjør seg svært tydelig bemerket, det være seg positivt eller negativt. Her var det ingen sure toner (som jeg hørte), flere steder tenkte selv jeg på at her hadde orkesteret et godt poeng, og mannfolket skrøt av flere soloprestasjoner blant musikerne.

Scenografien blir også stadig bedre – veldig stolt av Plamena og glad for at jeg kjørte henne til Brumunddal i sin tid 😀 Ser de har fortsatt med språkpraktikanter – de kan kanskje hale inn flere talenter – kjempebra!

Solistensemblet var også jevnt og veldig bra – selv om jeg kanskje holder en knapp på damene her. Agathe og Ännchen kledde hverandre svært godt, og begge sang aldeles vidunderlig. Tenoren (som har en særdeles tøff jobb i denne operaen), virket kanskje litt presset i starten, men sang seg godt opp, nyansene kom bedre fram etterhvert.

Og koret – som vel er de eneste på scenen som fortsatt er amatører – gjorde heller ikke skam på seg. Det er mye kor i denne operaen, og de gjorde en god jobb. De hadde riktignok forsterkninger av solistene mange ganger – men BRA JOBBA!

Vi har fått orkestergrav til musikerne og amfi til publikum. Vi hadde glimrende plasser på hylla over inngangsdøra med fritt utsyn til scenen. Det man fortsatt kan ønske seg er teksting. Jeg oppfattet så og si ingenting av det som ble sunget denne gangen. I vår teknologiske tidsalder burde dette ikke være uoverkommelig å få til, verken praktisk eller økonomisk. Datter som driver med tengspråk- og skrivetolking for døve, hadde noen meninger om dette. Opera i våre dager synges vanligvis på originalspråket – sikkert en stor fordel for sangerne, men da trengs teksting og oversettelse. Og utvalget av solister blir større?

Men akkurat i denne operaen var kanskje ulempen en fordel, det var i alle fall kompensert på en genial måte. De fire brudepikene i originalversjonen var nå gjort om til kjøkkenpersonale på skytebanen, og kom stadig fram og forklarte hva som foregikk (med forbilledlig diksjon, ingen skulle tro halvparten var svensker…), i tillegg til å ha egne spillopper og sanginnslag som livet opp. Jeg var som vanlig skeptisk til Ronald Rørvik som regissør – men her var det akkurat passe mye tull og moro. Og vi kan sannelig være stolte av at disse fire, som på mange måter bar forestillingen, er lokale damer. Så også Agathe (Gunda Marie Bruce). Vi har all grunn til å være stolte av vårt musikkmiljø på disse trakter.

Gleder meg allerede til neste oppsetning.

Hvitvinen var kald også 🙂

Interrail i koronaens tid – Hamburg

Denne dagen har for en stor del blitt tilbrakt på toget. Vi tok et ganske tidlig tog fra den gigantiske jernbanestasjonen i Leipzig, hvor jeg var nokså stolt over at jeg klarte å bestille plassbilletter til tross for at damen i skranken nektet for å kunne noe annet enn tysk. En komfortabel tur uten overganger, og servering på toget.

Vi kom fram til Hamburg ved lunsjtider, fant hotellet, som ligger rett over ganten for jernbanestasjonen, som også her er diger…Stort fint rom, god seng. Jeg følte for en siesta etter lunsj, da vi hadde operabilletter til i kveld.

Vi tok en taxi til operaen, for ikke å risikere å komme for sent. Eugene Onegin. Fantastisk vakker musikk. Jeg har sett den før, og hadde for meg at det er en av disse operaene hvor alle dør, men det er jo ikke det. Det er bare en som dør, og det er endatil i annen akt. Operaen ender med at heltinnen er moralsk og standhaftig, og Onegin synes synd på seg selv. Han får jo sitt pass påskrevet allerede ganske tidlig i operaen: har dårlige manerer og er dessuten frimurer og en drukkenbolt. Vi syntes ikke særlig synd på ham. Flotte sangere og utmerket orkester. Litt underlig at pausen kom midt i annen akt, men men.

Operaen i Hamburg er tysklands eldste, grunnlagt allerede på sekstenhundretallet. Mahler har vært sjefdirigent. Nåværende bygg er fra femtitallet, det var jo ikke stort igjen av denne byen etter krigen. Første og så langt eneste operahus jeg har vært i hvor det ikke var kø verken i baren eller på do. Vi gikk hjem, siden vi har sittet på akterspeilet det meste av dagen. Det var en fin tur, temperaturen er fortsatt svært behagelig.

I morgen setter vi kursen mot Danmark, og ser fram til å bli kvitt munnbindet.

Interrail i koronaens tid – Praha

Praha er og blir en stor favoritt hos meg. Har kommet ut av tellingen, men tror det er sånn pluss minus 25 besøk det er blitt, siden første gang i 2011. Det korteste var på to timer da.

Nå var vi spent på å komme tilbake. Hvordan har byen overlevd pandemien? Hotellet er det samme som jeg bodde på siste gang i november 2019, og var imponert. Hotellet er fortsatt fint, men de har ikke lenger bemannet resepsjon, og restauranten er overtatt av andre, så konseptet er ikke helt det samme. Men The Old Royal Post kan fortsatt anbefales på det varmeste, du har kjøkkenfasiliteter og vaskemaskin på rommet, veldig kjekt på tre ukers tur med begrenset koffertkapasitet. Og særdeles gode senger også her rikelig med puter. Koronarestriksjoner virker å være omtrent på nivå med Polen. Folk bruker stort sett munnbind i butikker og på offentlig transport, men eneste stedet vi har blitt avkrevd koronasertifikat var i operaen. Tsjekkerne har hatt det tøft, med til tider Europas høyeste smitterate. Det var kanskje dumt av dem å ta seieren på forskudd allerede for et år siden.

Bellevue er nedlagt for godt. Kafeen hvor vi møtte andre ringsaksokninger for noen år siden var også stengt. Men turistene er i ferd med å komme tilbake, selv om trengselen ikke var like stor som før, verken i gamlebyen eller på det gamle torget. Vi har egentlig ikke gjort så mye annet enn å rusle rundt og glo – det holder lenge i Praha. Sjekk gjerne The Honest Guide på youtube om du vil ha noen insidertips. Lunsj på Lokal var en selvfølge. De har sluttet med ølkortene sine! Og prisene har steget noe, men er fortsatt rimelige, særlig sett med norske øyne.

En siesta på rommet tok vi oss tid til. Gamle folk trenger å hvile seg litt 🙂

Så var det tid for Mozart. Don Giovanni ble uroppført på Stavovske Divadlo i 1787. Vi så den samme sted i dag. Det var en fantastisk opplevelse. Har tidligere vært der to ganger, og hørt Ttyllefløyten og Bortførelsen fra Seraillet – og tenkte begge ganger at akustikken var noe tørr og sikkert slitsom for sangerne. Ikke denne gangen. Muligens kan det skyldes plasseringen – vi har tidligere sittet i parkett og i losjeplass – denne gangen var vi seint ute med bestillingen, og hadde plass på nest øverste hylle – første galleri. I pausen hadde vi gleden av å hilse på operasjefen selv – Per Boye Hansen. Han mente også at akustikken var bedre i høyden. Så med operakikkert og uten høydeskrekk, gå for galleriet.Min favoritt Jana Sibera sang Dona Anna, men alle solistene var gode, og jeg hadde mer sans for denne, ganske tradisjonelle oppføringen enn den vi så i Berlin for noen år siden.

Interrail i koronaens tid – Riga

Vi har definitivt fått en ny yndlingsby. Riga er en svært vakker by, med mye interessant av historie, musikk, arkitektur og annet, som vi bare så vidt har rukket å snuse på denne gangen. Hotellet har kommet seg noe ved nærmere bekjentskap. Det er rolig, men sentralt, rommet er stort og fint, badet har sluttet å stinke kloakk etter at det ble tatt i bruk. Som kjent kan avløp lukte vondt hvis de har tørket ut og ikke vært i bruk på en stund, det har vært unntakstilstand her siden november. Det er også smakfullt innredet, og frokosten er god. At vi ble låst ute da vi kom (selv om vi ble kjempestressa og tenkte at vi ikke ville rekke operaen) skyldtes en teknisk feil, som ble rettet opp så snart vi klarte å få gitt verten beskjed. Så jeg vil ikke fraråde noen å bo her – men hold deg unna rom 51, eller vær i det minste klar over at det er en akrobatisk øvelse å buksere kofferten din hit opp.

Vi sov litt lenge i dag, etter gårsdagens strabaser, men mannfolket ville naturligvis gjerne til domkirken for å stifte bekjentskap med det berømte orgelet som finnes der. Og denne gangen hadde vi skikkelig flaks. Vi kom til domkirkens dør to minutter over elleve. På lørdager er kirken åpen for turister fra 11 til 12. Og ikke nok med det – klokka 12 var det orgelkonsert. Riktignok ganske liten, men vel verd å høre på. Ilva Lempa framførte Bach – Preludium og fuge i C-dur, Alessandro Marcello – Bach, Adagio fra konsert for obo og Dezso Antaffy Scetches on Negro Spiritual Songs. Et fantastisk verk! Vi kunne se organisten på en storskjerm, samtidig som vi kunne nyte orgelklangen og akustikken. Fantastiske greier. Denne komponisten var samtidig med Kodaly, Bartok og Stravinsky, men jeg har nå aldri hørt om ham. Han hadde også et korverk: Voice of Millions, sterkt influert av ideer om menneskerettigheter, tekster fra flere religioner og sangere fra flere raser, ikke så vanlig på den tida. Skal prøve å spore det opp.

Etter det spiste vi lunsj på en av de store plassene i byen, og hadde flere ganger bemerket hvor mye politi det var å se i byen. Forklaringen kom syngende forbi mens vi spiste. Det var en demonstrasjon mot regjeringens koronahåndtering. Den gikk svært så fredelig for seg, og jeg lurte litt på hva de egentlig protesterte mot. Det virker jo som om Latvia har klart seg bedre enn de fleste. Her er det påbud om munnbind innendørs på alle offentlige steder, vi blir avkrevd koronapass i alle restauranter og andre steder (unntatt der vi spiste middag i dag…), det er håndsprit og oppslag om forholdsregler alle steder. Men også her letter de på restriksjonene, og det er mer som er åpent enn før, det ble innført unntakstilstand i november i fjor og den er nå i ferd med å bli opphevet. Livet ser ut til å gå sin gang, om enn med munnbind og håndsprit. Jeg kjenner jo ikke dette i detalj, men det virker som om protestene hovedsaklig dreier seg om motstand mot myndighetenes forslag om at det skal være lov å si opp folk som ikke er vaksinert.

Etter lunsj hadde vi planer om å dra på sightseeingbuss, men det ble av ymse grunner ikke noe av. Så vi har bare rusla rundt, slappet av, og spist en sen middag som ikke var noe å blogge om…

I morgen blir det nok lite nytt herfra også, vi kommer til å tilbringe det meste av dagen på bussen.

Interrail i koronaens tid – fra Tartu til Riga, med noen forviklinger

Tog på Baltikum er en kilde til hodepine. Hvert land har sitt togselskap som i liten grad kommuniserer med de andre. Rask og grei service fra billettkontoret i Estland, i mindre grad fra Latvia. Vi koste oss på første klasse med strømuttak og wifi fra Tartu til Valga, men der begynte trøbbelet.

Valga er en grenseby, grensen mellom Estland og Latvia går midt i den litt slitne byen. Selv om jernbanestasjonen var imponerende (mer om den siden). Det var ikke noe betjent billettkontor, men en diger skjerm på veggen viste ankomst og avgang på stasjonen (trodde vi). Kun estiske tog. Vi trakk derfor den konklusjon at Latvierne må ha sin egen jernbanestasjon på andre siden av byen, jeg sjekket google maps og fant ut at det var et par kilometer dit. VI fant derfor en taxi, med en sjåfør som ikke forstod et ord engelsk, men oppfattet “Riga”, og kjørte oss til buss-stasjonen. Nå var gode råd dyre, men folk er hjelpsomme. På bussholdeplassen fant mannfolket en snill dame som mente at stasjonen på Latvia-siden lå flere kilometer unna, og det fantes ikke taxi i denne delen av byen. Hva gjør man da? Vi hadde heldigvis god tid til toget skulle gå, og hadde i utgangspunktet planlagt to timers lunsjpause. Men det ble det jo ikke noe av. Vi rusla litt rådville rundt, inntil jeg gikk inn på et nærliggende shoppingsenter for å forsøke å finne noen som snakket engelsk eller til nød tysk, og kunne oppklare hvor toget egentlig gikk fra, og hvordan vi skulle komme oss dit. Jeg satset på apoteket, tenkte at der må det da jobbe folk med en viss utdannelse. Den første damen jeg henvendte meg til rista bare på hodet, men gikk og fant en kollega som snakket godt engelsk og var utrolig hjelpsom. Hun mente toget gikk fra den stasjonen vi kom fra, men var usikker, og gikk på bakrommet for å sjekke. Hun både ringte folk og googla kunne jeg se gjennom dørsprekken. Hun mente også at hun selv hadde tatt toget til Riga fra den stasjonen, men det var lenge siden.

Mens hun holdt på med det, fikk jeg den geniale ide at det var vel egentlig bare å sende en epost til togselskapet for å spørre hvor toget gikk fra. Som tenkt så gjort. I mellomtiden ringte mannfolket og hadde funnet en pen og hyggelig dame som også mente at vi burde holdt oss på den stasjonen vi kom til, og tilbød seg å kjøre oss tilbake. Jeg syntes jo ikke jeg kunne bare styrte ut fra apoteket når folk hadde lagt seg så i selen for å hjelpe meg, men til slutt var det enstemmig vedtatt, både av apotekdamen, togselskapet og den hyggelige damen som kjørte oss, at toget faktisk gikk fra den stasjonen vi i utgangspunktet hadde ankommet.

Vi fant jo ut da vi kom tilbake, at den digre skjermen tilhørte det estiske togselskapet. På en helt analog tavle under var det et knøttlite oppslag med latviske togtider 😀

Vi hadde fortsatt god tid, og kjøpte oss lit mat på den nokså nødtørftig utseende jernbanekafeen – men det var forbausende godt! Og vi fikk god tid til å studere stasjonen. Det er tydelig at det har gått tilbake med baltisk jernbane. Den må jo ha vært betydelig – når man bygger et slikt slott av en stasjon. Innvendig var selve ventehallen fin og oppusset, ved siden av var det et gigantisk og nokså forfallent rom, men innenfor der igjen var det et rom hvor man åpenbart var i ferd med å lage en form for utstilling eller museum. Et av bildene på veggen forestilte stasjonen pyntet til trengsel i påvente av svenskekongens ankomst. Mulig de ventet på ham nå også, de hadde en bukett med (litt falmede) svenske flagg, og en hel lesestoffkiosk med svenske overskrifter. Rett før vi skulle til å dra, kom det også en masse karer bærende på det som så ut som filmopptaksutstyr. Kan levende tenke meg Agatha Christie eller noe i den stilen filmet i disse omgivelsene….

Toget til Riga var også mildt sagt nødtørftig. Harde seter, ikke noe strømuttak, alle annonseringer var kun på Latvisk og ingen av personalet forstod noe annet heller. Men vi kom da fram, og jeg forstår nå hvorfor alle kantarellene som selges i Norge kommer fra Latvia. Her var det mye soppskog! Halvparten av landets befolkning bor i Riga, så skauen breier seg i det meste av resten av landet.

Vi hadde håpet å rekke operaen i RIga. De spilte i dag Madame Butterfly for kun vaksinerte. Men vi visste at toget kom fram ca kvart på seks, og operaen begynte klokka sju, så vi våget ikke kjøpe billetter på forhånd. Taxi til hotellet gikk greit, men så var det ikke så greit lenger. Døra til hotellet var låst, og ingen beskjed om hvordan komme seg inn eller få tak i noen som kunne låse opp. Heldigvis kom det noen ut, så vi gikk inn når de åpnet døra. Resepsjonen var tom. Men det lå en konvolutt med mitt navn på på disken. Ta heisen opp, og gå opp en etasje. Det var en usannsynlig bratt og usannsynlig smal hønstige av en trapp, det føltes verken trygt eller behagelig, jeg fatter ikke at det er lov å leie ut noe slikt. Men vi hadde ikke tid til å ergre oss over det, mannfolket fikk på seg slipset, og vi dura ned igjen for om mulig å rekke operaen. Men hvordan skal vi komme oss inn igjen? Vi kan jo ikke stole på at det kommer andre ut hver gang vi trenger å komme inn. Romnøkkelen passet ikke i ytterdøra. Vi spurte andre gjester som kom hvordan de kom seg inn – de hadde fått kode på epost. Det hadde ikke vi. Etter ca 10 forgjeves forsøk p å få tak i verten på telefon, svarte han endelig, og vi fikk også tilsendt koden. Jeg kjeftet litt om trappa opp til rommet også, men det tror jeg ikke han fikk med seg. Folk forstår i det hele tatt adskillig mindre engelsk her enn i Estland.

Vi løp til operaen, mannfolket stilte seg i koronakø, og jeg styrtet til billettkontoret. Hurra! 2 billetter på første balkong, og vi rakk det.

Nok en fantastisk musikalsk opplevelse. også denne med en tragisk slutt. Særlig Butterfly og Suzuki var helt fantastiske. Vi fikk litt mat i pausen også, noe middag rakk vi jo ikke. Men operamat er små greier, så vi var jo spente på om vi kom til å sulte ihjel, men Riga er en stor by, det finnes steder som serverer mat til langt på natt. Så vi fikk en matbit på vei hjem, og nå er vi slitne. Operahuset var tettpakket av folk, men som sagt, kun for vaksinerte. Likevel ble alle oppfordret til å holde avstand i pausene, det virket jo ganske ulogisk 😀 Men det er bra de tar smittevernet på alvor, vi slipper ikke inn noe sted uten å vise koronapass.

Ellers tenker vi å gi opp Baltikum, vi er lei av det dårlige jernbanenettet, Så etter noen dager i Riga, tenker vi å sette oss på en buss og dra rett til Polen, i håp om å få en bedre togopplevelse. VI kommer tilbake hit når de har fått skikk på jernbanen sin.

Interrail i koronaens tid – Tallinn, dag 3

Bloggen ble avsluttet tidlig i går, men det skjedde ikke så mye mer i går kveld enn at vi gikk en tur i byen og fikk se en folkedansoppvisning på en av de store plassene. Det var jo ganske morsomt. Så spiste vi middag på et lite minneverdig og fryktelig bråkete sted – her var jeg ikke enig med alle de som skriver på Trioadvisor at maten var god og stedet trivelig.

I dag hadde vi store planer. Først hadde vi tenkt oss til fangehullene til KGB. Først fant vi det ikke, vi så jo etter noe som lignet et fengsel. En tur rundt kvartalet, så fikk vi også se Olavskirken, som visstnok har byens høyeste kirketårn, men den var dessverre stengt. Men da vi nærmet oss fangehullet fra andre retningen, skjønte vi hvor det var. Det lå i kjelleren på et ganske elegant bolighus, som det opprinnelig var bygd som og nå er restaurert til. Forferdelig plass. Cellene var ille nok, Roger testet ut både isolatet (ca halvannen kvadratmeter) og en “Straffecelle”, mer som et skap, ikke mulig å sette seg ned. Ikke mulig å lukke døra heller, med Roger inni der. Men de som satt her på vann og brød, var nok heller på den magre siden. Huff, for en plass.

Deretter var det lunsj på et av torgene, hvor dagens ølbilde er tatt mens vi ventet på maten. Den var helt grei, ikke noe å blogge om. Etter dagens siesta på rommet, hadde vi tenkt å besøke ordensmuseet, som også ligger rett nedenfor her og får skryt for mye interessant historie – men der var det stengt. Så vi forlenget siestaen, før vi ruslet ned til operaen – et fantastisk spektakulært bygg, og overvar aftenens forestilling: Spelemannen på taket. Vi var spent på om den ville være tekstet, det var den heldigvis, den ble naturligvis framført på estisk.

En sterk historie, og en fantastisk framføring, all ære til solister, kor, orkester og scenograf. Det var en rar opplevelse å sitte i en tettpakket konsertsal igjen, men ingen slapp inn uten koronasertifikat. Og ingen hostet.

Siste kveld i Tallinn, i morgen tar vi toget til Tartu.

KGB-museet