Bravo!

Har blogga noen ganger om Ringsakeroperaen opp gjennom årene, har fått med meg mange, men ikke alle forestillinger. De har førtiårsjubileum i år. Jeg har flere ganger skrevet at jeg er imponert over framgangen, og om mulig enda mer imponert i år. Selv om hovedinntrykket har vært bra, så har det som regel vært NOE som har skurret litt. Sure toner i orkester eller kor – en solist som ikke helt holder samme nivå som de andre – ett eller annet.

Ikke i år. Orkesteret slo an tonen allerede i ouvertyren. Lett og lekende – gjennomsiktig og presist. En fryd å lytte til. Er det noe man må få lov å kalle denne operaen, så er det vel lettbent? Musikken danset av gårde, og skapte forventning hos publikum i en fullsatt sal.

Og den ble absolutt innfridd. Maken til fantastisk og jevnt solistlag har vi ikke sett eller hørt i Brumunddal, her var det absolutt ingen svake ledd. Det er sånn bortimot urettferdig å framheve noen, men Astrid Norstad som Rosina var imponerende, og vår lokale helt Bernt Ola som Figaro var jo også som skapt for rollen. Svensken, som både snakket svensk, nynorsk og lokal dialekt i løpet av forestillingen, og attpå til sang en glimrende tenor, bør kanskje også nevnes. Men ALLE gjorde det kjempebra. Det var denne gangen også ganske lett å følge med i teksten – bortsett fra der det gikk med mitraljøsefart. Om det skyldes bedre diksjon eller bedre akustikk vet ikke jeg.

Koret – som ikke har veldig mye å gjøre i denne operaen – gjorde også sine saker forbilledlig, og var også flinke som statister på scenen, artig der de blåste over scenen med rent bergenske paraplyvrak i orkesterintermezzoet i annen akt.

Flotte kostymer – om ikke fullstendig tidsriktige, så sterkt inspirert av moten fra den tiden operaen ble til – 1813, som dirigenten opplyste i sin eneste replikk. Til tross for dette, så manglet det ikke på lokale og helt moderne, komiske poenger, men den slags kan man jo ikke henge seg opp i . Publikum flirte godt av det meste av disse, og da ordfører Anita troppet opp som notar mot slutten, ble hun møtt av stor jubel.

Dette er en opera som har forvirret meg en del. Hvordan har det seg at rollefigurene er de samme som vi møter i Figaros bryllup – som er skrevet av Mozart allerede i 1781, men hvor vi møter Figaro, Almaviva og grevinne Almaviva på et senere tidspunkt enn det som framstilles i Barberen i Sevilla? Forklaringen er at begge operaene bygger på skuespill av Pierre Beaumarchais, en ganske interessant personlighet. Som –
“watchmaker, inventor, playwright, musician, diplomat, spy, publisher, horticulturistarms dealer, satirist, financier, and revolutionary (both French and American). ” Hans bøker og skuespill ble i stor grad forbudt, men Mozart og hans librettist Da Ponte klarte å lure den gjennom sensuren, og i 1813 var det kanskje litt lettere. Denne operaen hadde uansett premiere i Italia – og handlingen er vel for det meste komisk og ikke særlig støtende for noen.

Hvis du ikke har sikret deg billett – løp og kjøp!

Her ser du Bernt Ola på damejakt 😀
https://www.facebook.com/ringsakeroperaen/videos/365484237495799/

Juletur til Praha – dag 3

I dag lagde jeg frokosten selv. Rusla til bakeren i purkotten etter croissanter og brød. Noe må vi jo bruke det fine kjøkkenet til. Oppdaget at det mangler visp og bakebolle, men det gikk greit med gaffel så lenge man ikke skal lage noe mer vidløftig enn eggerøre. Stekepanna funka ikke på induksjonstopp – det var verre. Den store panna funka da, så det ble eggerøre.

frokostbord i leiligheten

Deretter tok vi det litt med ro, spilte spill, sydde dåpslue og så ut på det fine været…

Vi fant etter hvert ut at det går ikke an å bli sittende inne, så vi tok taubanen opp på Petrinåsen, og rusla ned igjen. Det var en fin tur. Strålende sol, strålende utsikt, nydelige høstfarger og fortsatt roseblomstring i hagen på toppen.

Lunsjen ble inntatt på Pod Vezi, nydelig som alltid – og Kjersti raida godtebutikken på vei hjem

Vi rakk en siesta før kveldens operaforestilling – Jakobin – av Dvorak. En opera jeg aldri har hørt om, langt mindre i det hele tatt hørt. Noe som er synd og skam, den var fantastisk! Melodisk og iørefallende, gode solister og masse flotte korinnslag. Må være språket som gjør den utilgjengelig utenfor Tsjekkia – men det burde da være mulig å hoste opp en oversettelse?

Absolutt en strålende avslutning på en veldig fin dag. I dag har vi så langt null program – men vi finner vel på noe. Jentene vil på kommunistmuseum. Vi hørte jo en del om kommunisttiden – ikke minst hvor stusslig maten var – av guiden på Food Tour. Hun fortalte også at Praha – en by med 1,6 millioner innbyggere – i fjor hadde 31 millioner besøkende turister. Det er ikke få. Antagelig noe pga dette, har restaurantbransjen kommet seg betraktelig. Nå er det god mat å få de aller fleste steder, ikke nødvendig med intensiv googling for å finne noe spiselig, åpningstidene er utvidet – tidligere var du ille ute hvis du var sulten etter operabesøk, nå går det fint.

Nå får jeg rusle til bakeren igjen. De har kjempegode croissanter.

London

På slutten av over to uker på interrail blir man litt sliten – i alle fall hvis man har passert middagshøyden slik som oss. Uansett, tror jeg. Man blir litt mett av inntrykk og gjøremål, og det er lurt å ha noen rolige dager innimellom, og gjerne på slutten. London er kanskje ikke stedet for å slappe av – men sånn ble det denne gangen. Vi hadde tre netter på nydelige Grange White Hall Hotel i Bloomsbury, hvor vi har bodd før og hatt det fint.

Det er grunn til å se seg for når man bestiller hotell i London, standarden er svært variabel. Grange White Hall har rom av god størrelse, gode senger, nydelig frokost og frokostrom og ligger i en stille gate, selv om det er svært sentralt – rett bak British Museum. For noen år siden bodde vi på St Giles Hotel, som ligger et steinkast unna. Det var en kortur, bestilt gjennom et reisebyrå – og her var det helt forferdelig. Særdeles trangt rom, altfor liten seng, avsindig bråkete og frokost som minner om dårlig kantine. Det kostet sist jeg sjekket ca 100 kr mindre pr natt enn Grange White Hall.

På vei fra Worcester hadde vi egentlig tenkt en liten stopp i Oxford, men reisetrøtte som vi var, ble vi sittende på toget helt til London. Da følte jeg bare for å ligge på senga og lese, men mannfolket dro ut på Evensong i Westminster Abbey og hadde en stor opplevelse. Der var det stint av folk og kongelig tilstedeværelse (Princess Anne, tror jeg). De har jo hatt enda en kongelig begivenhet mens vi har vært i London, men det var ikke noe vi merka :-), selv om vi kjørte forbi Buckingham Palace i purkotten i dag tidlig. Her Majesty hadde neppe stått opp.

Dagen etter rusla vi i byen, og brukte god tid på Foyle`s. Det er en aldeles utrolig bokhandel – men noe om kniplinger fant jeg ikke, utover en eneste liten bok. Var nære på å kjøpe en bok om ultralyd, men nå til dags kan jo alt bestilles på nett.

Tredje dagen hadde selv jeg kvikna til en smule, og gikk en svær tur i byen. Solid engelsk frokost er bra:

Første mål etter frokosten var Fortnum & Mason, hvor jeg faktisk aldri har vært før – og jeg ble meget imponert. Kjøpte gaver til min snille far som har passet hus og dyr – han liker søtsaker. Han fikk ikke Sherbet Lemons, da 😀 Til meg selv kjøpte jeg en signert utgave av The Cookbook – 300 år med britisk mat, av Tom Parker Bowles. Blir nok det nærmeste jeg kommer noe kongehus 😀 Jeg synes britisk mat er bedre enn sitt rykte.

Utstyr for standsmessig picnic har de og

Deretter hadde jeg tenkt meg til Tate Modern – der var jeg i min ungdom og ble betatt av Turner. Men de har flytta – ligger ikke lenger på Trafalgar Square, der har kanadierne inntatt residensen, og Tate er flyttet til et ultramoderne og kjempedigert hus på andre siden av elva. Det ble dessverre dagens nedtur. Denne typen moderne arkitektur virker bare umenneskelig på meg.

Minner meg om dataspill hvor målet er å drepe flest mulig. Innenfor dørene var det utsikt til kilometervis med vandring på betong og en aldeles forferdelig akustikk – var sliten i både hue og beina før jeg hadde gått fem meter. Da møtte jeg et malapropos…

Så jeg snudde, uten å ha sett et eneste maleri, dessverre. Skulle gjerne sett igjen Turner`s Steam Train

Avtalte å møte mannfolket ved St Paul`s, og gikk over Millennium Bridge. Heldigvis holdt både Voldemort og dementorene seg langt unna, og jeg kom helskinnet over.

Om kvelden var vi i Her Majesty`s Theatre og så “Phantom of the Opera”. En god avslutning på en fin tur.

I morges stod vi opp før fuggern feis, taxi til Victoria Station, Gatwick Express til flyplassen, sardinboks og køståing til Gardermoen, tog hjem.

Takk til min gode far som har passet hus og dyr. Vi har hatt en kjempefin tur, og Interrail anbefales til alle som klarer å bære bagasjen sin opp en trapp.

Worcester

Er muligens noe man mest forbinder med saus, men det er en trivelig by med en fantastisk katedral – ikke langt fra London. Det bor litt over 100 000 mennesker her. Vi tilbrakte to netter på The Whitehouse Hotel. Rimelig pris, god service, komfortable senger og kort vei til jernbanestasjonen. Korteste noensinne, vil jeg si…

Bare å krysse gata, men pass på å gå av på rett stasjon, det er to her

Som alltid på interrail var det mye vi kunne sett som vi ikke fikk med oss, men vi fikk med oss en grundig rundtur i den aldeles fantastiske katedralen, som virkelig er noe av det flotteste jeg har sett – og en særdeles vakker Evensong i klassisk format. Katedralen var svært godt tilrettelagt, både for turister og kirkesøkende. Det var flere frivillige, som danderte blomster, viste rundt og pratet med folk. De hadde særdeles informative oppslag rundt hele den store kirken – om historien, minnesmerkene og alt man kunne lure på. Selv om det var gratis inngang, hadde de egen betalingsautomat og oppslag om at vedlikeholdet koster gjennomsnittlig 7 pund pr besøkende. Jeg betalte mine 7 pund med glede 🙂 Det var vanskelig å få noe godt bilde av katedralen utenfra – til det var den for enorm.

Vi spiste på lokal pub

Dette er også Edward Elgars fødeby

På lørdag – da vi dro – var gågata omgjort til markedsplass, og de skulle til å starte Gin Festival. Men man kan ikke få med seg alt. I dag hadde vi tenkt å ta en stopp i Oxford, men vi begynner muligens å bli litt reisetrøtte, så vi ble sittende på toget helt til London. Så nå er vi innlosjert på The Grange White Hall Hotel. Her bodde vi for 9 år siden, og hadde det fint.

Og for 4 år siden feiret vi bryllupsdag rett over gata 

Vi får se om vi har råd til å gå dit igjen 😀

Edinburgh

En fin dag, men starten var best. Vi begynte med en rusletur i byen for å finne et sted å spise frokost. En fin tur, en grei frokost – og deretter bega vi oss til St Giles for påskegudstjeneste. Det var en fantastisk opplevelse. En vakker og særpreget kirke, strålende musikk. Det lokale domkor (26 sangere) framførte mye flott musikk, blant annet Te Deum av Benjamin Britten. Brasskvintett og dyktig organist. Noe litt spesielt var at en ung mann ble døpt – og deretter ble både han og hans forlovede konfirmert – de skal etter sigende gifte seg om noen uker. Må ha vært en spesiell stund for dem i en fullsatt kirke med så mye ekstra pynt og musikk. En perfekt start på en påskesøndag for oss også.

 

Deretter tok vi en busstur, en sånn hop on, hop off – noe som kan være lurt på et nytt sted, selv om vi i sin tid hadde en særdeles dårlig opplevelse i Leipzig. Her var det en meget dyktig guide (og jeg har sans for levende guider heller enn høretelefoner på ørten språk). En times tur gjennom de sentrale deler av byen. Vi hørte om historie, vi så dronningens residens (hvor hun er en uke hvert annet år), vi så parlamentet (som folk mener er dekorert med hårfønere, the politicians only blow hot air?), deler av gamlebyen, og Arthur´s seat. Vi har ikke tatt fotturen opp dit – kanskje en annen gang, sikkert en fin tur. Deretter lunsj – og en tur i parken.

Dagens siste gjøremål skal jeg forbigå i barmhjertig taushet (men har skrevet min hjertens mening på TripAdvisor). Vi ble anbefalt en tur i gammel bosetting som fortsatt finnes under nåværende by, og bestilte en tur med The Real Mary som averterte masser av historie og profesjonelle guider, vær obs på dårlig ventilasjon og ha gode sko. Jomen sa jeg smør, ikke ofte jeg har følt meg så snytt. Ikke fikk jeg guideboken jeg betalte for heller. Jaja, jeg tok bilde av en fin solnedgang på veien hjem.

En strålende aften!

Jeg har skrevet det før, og tar ikke fem øre for å gjenta det: Ringsakeroperaen legger stadig nye alen til sin vekst. Kveldens premiere var en spektakulær opplevelse, ikke minst visuelt. Maken til scenografi tror jeg ikke vi har opplevd her på bygda tidligere. Mulig jeg er litt ekstra stolt av Plamena av rent personlige grunner, men nabodamen på raden med lang fartstid som operapublikummer i Brummunddal var også fra seg av begeistring over nettopp hvordan scenografien fikk fram det essensielle i operaen på en veldig talende måte.

Jeg var litt treig, da – og skjønte først ikke hva den hvite kula til høyre på scenen var – som ble båret inn av en liten gutt – men det er selvfølgelig perlen. Som til slutt ble farget rød av lyset, og endelig knust i golvet.

Dette er en opera med en ganske enkel handling, trekantdrama som ender med død og fordervelse. De to vennene Zurga og Nadir har sverget hverandre evig troskap, og å holde seg unna kvinnfolk, etter at de i sin ungdom har vært forelsket i samme dame. Zurga blir valgt til høvding i perlefiskerlandsbyen, og blir glad og overrasket når hans gamle venn kommer tilbake. Talende nok  med to ansikter som Janus. Den vakre perlefiskerduetten for tenor og baryton, som er operaens mest kjente musikkstykke, kommer helt i starten.

Så kommer også ungdomskjæresten Leila, for anledningen som vestalinne, som skal synge til havet og sørge for fiskernes fiskelykke og liv og helse, noe hun bare kan gjøre så lenge hun er jomfruelig og holder seg unna menn. Men det går jo som det må i operaer, Leila og Nadir har et usømmelig forhold, blir oppdaget og perlefiskerne vil dømme dem til døden – ofre dem til havet. Zurga griper inn, brenner ned landsbyen(!) Leila og Nadir stikker av og Zurga blir drept, han ofrer seg for de to elskende.

Man kan lure på i hvilken grad librettisten har vært seg bevisst navnesymbolikken her. Nadir har mange betydninger. Det brukes som et punkt i kosmologien som jeg ikke helt forstår – på baksiden av en planet man observerer. Det brukes også i mer overført betydning som det absolutt laveste punkt- i menneskets psyke, i en karriere, og også som det laveste punkt i et himmellegemes bane. I kreftbehandlingen brukes det om den dagen immunsystemet er på sitt laveste etter cellegift eller strålebehandling, og faren for infeksjoner er størst.

Leila er et arabisk navn som betyr  natt.

Tyder kanskje ikke på at disse to levde lykkelig alle sine dager, men det ble det ikke skrevet noen opera om.

Men det hjelper jo ikke om operaen ser flott ut hvis det låter dårlig. Det gjorde det heller ikke. Både koret – særlig kara-  og strykerne knirket litt i starten, men tok seg fint opp. Det er lov å ha premierenerver. Blåserne var en fryd for øret i den grad jeg er i stand til å bedømme det, men mannfolket lot til å være enig.

Denne operaen har få solister, og bare en kvinnerolle. Gunnar Andor Nieland som Zurga kledde rollen godt, og gjorde en god innsats. Tenoren var mer ujevn. Til tider låt det litt presset og med en sjenerende vibrato. I duettene med de andre sangerne låt det mye bedre, så vi får håpe det skyldtes premierenerver eller en dårlig dag.

Gunda Marie Bruce har jeg hørt flere ganger før, som den lystigste av de lystige koner i Windsor, som Belinda i Dido og Aenneas og denne gang som Leila. Hun har åpenbart mange sider å spille på, jeg syntes hun gjorde det kjempefint som lystig kone – denne rollen var langt fra lystig, snarere det motsatte, men den kledde henne godt, og den vokale akrobatikken som denne rollen innebærer hørtes ikke ut til å volde henne det minste besvær. Brava!

Jeg ser fram til å følge Ringsakeroperaen videre. Håper det jobbes med flere sangere til koret (jeg er antagelig litt for gammel til å melde meg), og at dere ellers holder stø kurs – dette er bra!

PS

Man kunne også sørge for at hvitvinen man selger i pausen er ordentlig kald 😀

 

 

 

Høstferie

Ikke så mye å blogge om på en ferie hvor man stort sett later seg, men det kan umulig finnes noe særlig bedre sted å late seg enn Hotel Turquoise i Side. 20180902_1114252652922015352298716.jpg20180904_0935532692002535375395483.jpg20180903_0853466856196964528642736.jpg20180903_1847068309911880134163751.jpg20180902_1111478667310190089935148.jpgNydelig beliggenhet i en liten barskog, rett på stranda, all inclusive – man trenger strengt tatt ikke gjøre noe annet enn å gape – og hoppe i havet av og til for ikke å bli overopphetet. Temperaturen ligger på 34-35 grader, så det er ganske varmt. Det er 34 grader i bassenget også, så de som ligger rundt der skjønner jeg meg ikke på. Særlig ikke på de som har lagt seg rett under discohøyttalerne. Hver sin lyst, sa vintapperen, han drakk mens de andre sloss. Vi ligger på moloen, der er det stort sett bølgeskvulp å høre, og ikke noe sand i bikinien. Bedre solsenger også. Men man må tidlig opp for å sikre seg plass der. Noe fordeler skal gamle kjerringer ha, jeg våkner tidlig. Vakla ned i sjutida i dag for å sikre oss noen plasser, men vakla opp igjen og sov litt til. Vi var seint hjemme i går etter å ha vært i Apendos theatre og sett Turandot. Det var en særegen opplevelse. Bare å sitte der i det gamle romerske teateret (Det best bevarte utenfor Italia), på samme steiner som de satt i romertiden og så på gladiatorkamper og at kristne ble kastet til løvene… Turandot er jo også en ganske blodig affære med en henrettelse og ett selvmord…20180904_2303555160878144771632809.jpg20180904_192828268580922512259346.jpg20180904_2014144566046614255477445.jpg20180904_2114095747351618169888101.jpg

 

Det hender jeg knipler litt også, fortrinnsvis i lobbybaren, hvor man kan få servert den tyrkiske utgaven av cava, eller hva man nå måtte foretrekke.20180902_1146475492446887822529200.jpg

Det er i det hele tatt intet å si på forpleiningen 20180901_181311547090020295391379.jpg

Vi får se om vi rekker en utflukt til før Kjersti må dra på lørdag. Hun har endelig fått kofferten sin, som forsvant på veien fra Bergen til Oslo – godt gjort – og brukte flere dager på å nå Side, til tross for at Norwegian vel har ca 3 daglige flygninger til Antalya på denne tiden av året. Heldigvis er det jo stort sett badetøy det er bruk for, og  hun fikk låne av storesøster.

På vei til Salzburg

Det ble en musikalsk avskjed med Wien. Skapelsen i går, framført av et tysk kor og et tysk ungdomsorkester på turné, som de avsluttet i Wien. Vi fikk litt bange anelser og skumle minner om det tyske koret vi møtte i Stettin for mange år siden – gjennomsnittsalderen så ut til å være høy. Men ingen fare, de sang meget bra. Rent og presist. Ungdommene var også flinke, og flotte solister hadde de og, så vi hadde en storartet aften.
I dag var vi tilbake til messe klokka 10.15. Det var ikke dagens første messe, vi ble møtt i døra av en prosesjon av søte og stivpyntede barn som nok feiret sin første kommunion.
20180506_1014156390941726936686944.jpgMozart

Det var ikke hele koret i aksjon i dag, “Vokalensemblet” talte 36 medlemmer. Det var stas å høre på.

Vi bodde aldeles fortreffelig på Smart Apart i Wien, det skal vi huske til en annen gang. I Salzburg har vi brukt bonusen fra hotels.com til luksushotell, vi er spent på det.
Nå duver vi gjennom vakre landskaper og ser fram til å hilse på Mozart, skjønt han er jo ikke borte fra Wien heller – hvor han vel tilbrakte en stor del av sin karriere.

Opp alle jordens…

Dette blir ikke første gangen jeg tilbringer 1. mai i tidligere østblokkland. Var alene i Bratislava 1. mai 2013 , mannfolket måte hjem litt tidligere enn planlagt. Denne gangen stod Praha for tur. Vi ventet på toget i den staselige jernbanestasjonen i Dresden 20180501_0854516774710170386415947.jpg

på toget fikk jeg strikket en del, det tar et par timer med tog, 20180501_1000298654691963259108250.jpg

 

I Praha skulle vi bo på et -for meg- ukjent hotell, har på en måte grodd fast på Hotel Roma på Mala Strana. Men det er ikke så praktisk når man kommer med tog, det er langt unna. SÅ denne gangen landa vi på Deminka Palace som ligger 800 m fra stasjonen. 800 m med oppoverbakke, viste det seg, men da blir det jo nedover når vi skal tilbake. Det lå på et trafikkert gatehjørne og så litt stusslig ut, men på innsiden er det akkurat som navnet sier – utvilsomt et gammelt palass. Staselig marmor og stilige dører med intarsia. Rommet vårt vender mot bakgården og er så stille man bare kan ønske seg. God plass, fint bad og særdeles hyggelig og hjelpsomt personale som snakker et utmerket engelsk.

Tid for lunsj, vi hadde planlagt Lokal, og nye sko til mannfolket. Vi tok banen ned til Namesti Republicky, og kom da på et vi egentlig like gjerne kunne spise lunsj på den flotte restauranten som ligger i Municipal house – jeg husker aldri hva den heter, men de serverer tre retters, utmerket lunsj til en god pris. Så også i dag, men det var knapt nok et menneske der bortsett fra oss, så jeg håper det var tilfeldig. Harmelig om et slikt sted skulle gå nedenom. Mens vi var der, gikk det en demonstrasjon forbi. Godt passet på av politiet, og til knapt nok et hevet øyebryn fra forbipasserende. Om dette var i anledning dagen, kan jeg ikke ane, vi skjønte av gode grunner ikke hva som stod på parolene, men de fleste var unge folk, og det var ikke mange av dem. Jeg kan bare konkludere med at det er bra ungdommen engasjerer seg, får lov til å mene noe, og at politiet passer på at det ikke ender med opptøyer.

20180501_1410527380115289908379792.jpg20180501_1456341167407535850967532.jpg

Lunsjen hadde ikke akkurat proletarpreg…

Jeg trodde jeg hadde vært i alle Prahas tre operahus, og til og med på den nye scene, hvor de har teater, blacklight teater og denslags, men dagens forestilling var i Hudebni divadlo Karlin. Visstnok en gammel hippodrom. VI fikk en liten støkk da det ikke var billetter til oss i hotellet. De bringes med bud i Praha, hvis du bestiller dem hjemmefra, og kommer gjerne dagen før. Vi ble lange i maska, jeg bladde gjennom eposten min og bankutskriftene, kunne ikke finne noen gjenpart heller – så jeg var sikker på at jeg hadde gjort noe feil. Heldigvis var det billetter igjen, og de hadde nå fått mulighet for e-ticket også her, så vi kjøpte nye, og resepsjonen var behjelpelig med utskrift. Kjekt å vite til neste gang – e-billetter er jo veldig greit. I Dresden hadde vi papir på at vi hadde bestilt og betalt både billett, programhefte og sekt til pausen. Vi fant fram også, og fant ut at vi var dobbelt så høye som to tredjedeler av publikum. Dette var en forestilling som startet klokka fem, og den er jo basert på et eventyr for barn. Men det er jo tross alt en to timers opera! Ungeflokken satt som tente lys, de hadde ekstra puter til de som ikke fikk nesa over stolryggen foran, det var underholdning i pausen (danserne agerte sirkustropp i forestillingen, og hadde ekstra forestilling i pausen) – alle barna og vi hadde en storartet forestilling.

20180501_1812254757024950828420742.jpg

Praha er og blir noe for seg selv. Det er ikke for ingen ting at jeg har vært her fjorten ganger… Men denne gangen blir det et kort besøk, om noen timer går ferden videre til Wien, hvor vi skal bli i tre dager. Det er jeg glad for, det er slitsomt for gamle kjerringer å pakke kofferten og dra videre hver bidige kveld, og selv om jeg er svært glad i opera, kjenner jeg nå at det er helt greit at billettene på Staatsoper var så dyre at vi fant ut at det ikke var verd det.

I Praha er billettprisen noe helt annet, så da vi kom hjem til hotellet etter operaen og fant ut at billettene var levert mens vi var ute, så jeg ingen grunn til å begynne å grine. Det kostet noen kroner ekstra, men hvis det er den verste motgang vi opplever på turen, er det lite å klage over

En musiserende dag…

Det startet allerede med frokosten. Hotellet hadde ikke inkludert frokost, så vi tenkte det var like greit å slå to fluer i ett smekk, satte oss på direkte tog til Dresden kvart over ni, og inntok restaurantvognen. Tyske restaurantvogner er noe annet enn automaten til NSB, det skal være visst. Her er det hvite duker, stramme kelnere, nytraktet kaffe og kald eller varm frokost. Vi bestilte omelett med ost, juice, kaffe og en ørliten sekt. Fint skal det være. 20180430_0919304291127286057283915.jpg

Godt var det og.

I Dresden var været litt mer kjølig og blåsende enn i Berlin, men fortsatt fint. Vi var ikke helt fornøyde med hotellet sist vi var i Dresden, vi bodde på et IBIS-hotell av aller nødtørftigste slag. Nå gikk vi for en litt bedre utgave, litt nærmere stasjonen, og fant fram uten problem. Det gjorde at vi rakk orgelandakt i Frauenkirche klokka tolv. Der har vi vært før, en fantastisk kirke. Og Dresden er en fantastisk by.   20180430_1157114481016646084536741.jpg20180430_1154116837991881069759954.jpg20180430_1157173877636571935653333.jpg

Deretter var det naturligvis tid for lunsj, og litt mer musiserende vin…

20180430_1302026653177438817530517.jpg20180430_1312596818568246758366271.jpg

Dette er kalveragout med asparges og aspargesmuffin(!) Det var godt, men aspargesmuffins tror jeg ikke blir den helt store hit…

Deretter var det tid for litt shopping for min del. Trengte noen strikkesaker, og titta etter knappenåler. De jeg bestilte fra Rito før jeg dro, var jo en fiasko, så de blir returnert. Men her fant jeg små metallnåler med dråpeformete hoder, mer skånsomt for fingrene enn de vanlige metallnålene. Jeg har noen fra før, og vet at de er bra.

En siesta på rommet ble det også tid til, før kveldens forestilling i Semperoper. Otello.

20180430_1826453160775444256808143.jpg20180430_1820432397406505767028182.jpg

Et storslått bygg og en storslått opera. Med en særdeles internasjonal besetning. Fantastisk, russisk sopran som Desdemona, fenomenalt kor, og orkesteret her er noe for seg selv. Vi var helt henførte. Alle mannfolkene sang også bra, men jeg trodde ikke helt på den amerikanske Otello, han virka som en skikkelig dust (men det er han jo egentlig også). Med kulemage,  Trump-sveis og litt tafatt framtoning,  jeg fikk ingen illusjoner om den store sjøhelt for å si det sånn. Men det var kanskje meningen?  Han sang veldig bra, da, det skal  han ha. Men framstod mer som ussel konemishandler enn stor krigsherre. Kanskje det var derfor Desdemona reiste seg og gikk, og smelte igjen døra etter at hun var kvalt? (og fortsatte å synge!) Jeg skjønte ikke helt hva som foregikk der, hun burde gjort det lenge før, spør du meg. Men musikalsk sett var det en himmelsk opplevelse, et absolutt musikalsk høydepunkt, helt oppe blant de aller beste operaoppsetninger jeg har sett.

De to forestillingene vi har sett så langt illustrerer veldig godt at det er mer enn musikken som spiller inn. Gårsdagens oppsetning av Don Giovanni var også svært bra. Regien var uvanlig. Ut fra kostymene, vil jeg tro man tenkte seg femtitallet? Altså et stort sprang i tid fra originalen. Giovanni og Leporello var to kjekke, unge menn som passet godt inn i rollene. Løp rundt halvnakne mye av tida, og bråkte noe forferdelig. Mao en forestilling som oste av testosteron. For så vidt helt i stil med librettoen, men vi fant begge all smellingen med pisker, knusing av stoler og generell rasering av inventar ganske forstyrrende. Det var nokså stygt også, ved avslutningen så scenen ut som en slagmark – hauger av søppelsekker, veltede og knuste greier overalt. Stakkars den som skal rydde opp. Men Mozart er Mozart.

Regien på Otello var noe helt annet. Kostymene var fantasifullt “tidsriktige”  – koret i rødt. Desdemona i hvitt og kulissene så minimalistiske som det går an. Et bakteppe hvor man viste havet- stormfullt eller bølgende, en slags lang bjelke, og ellers kun noen malte flater med en og annen stilisert dør. Svært stilig og meget virkningsfullt og talende. Og for  et orkester. Verdi skal man heller ikke forbigå. Han kunne sine saker. Dette var vel noe av det siste han skrev? Anbefales!