Det regna ikke, det var tendenser til blått mellom skydottene, så vi bestemte oss for å dra til Chichester. Der er det også en katedral, det finnes en romersk ruin, visstnok den største i Storbritannia, og vi hadde dager igjen på Britrailkontoen. Men først spiste vi en solid frokost.
Mennesket lever ikke av brød alene
Først tok vi bussen ut for å se på restene av det romerske palasset. Det er først og fremst gamle mosaikk-golv som er bevart. En formell, romersk hage er også rekonstruert. Romerne hersket over Storbritannia helt opp til Hadrians mur mot de skotske barbarene. Også i katedralen var det et vindu i golvet hvor man kunne se ned på et underliggende, romersk mosaikkgolv.
Så dro vi tilbake til sentrum, spiste på en lokal restaurant. Ikke veldig spektakulært – før vi gikk tor å ta katedralen i øyesyn og høre evensong. Det var mye gammel bebyggelse bevart rundt katedralen. Et merkelig, kvadratisk tårn stod rett ved siden av – og på veggen hang et oppslag om klokkeringing, så jeg lurte på om dette var klokketårnet, og om de hadde change ringers. En hyggelig kirkevert bekreftet dette, og forklarte at klokketårnet er separat fordi klokkene er tunge, og grunnen er er myk, så de kunne ikke risikere sig i katedralen. Praktfull evensong, nok en gang. Vi har sannelig vært flittige kirkegjengere på denne turen. De markerer i disse dager 30 år med kvinnelige prester i den anglikanske kirke. Treiginger. Men de slår jo katolikkene da.
Vi stod tidlig opp, lagde en god frokost på vårt flotte kjøkken, og bestemte oss for en tur til Salisbury. Nå går det tog igjen, om ikke så mange som vanlig. Salisbury er en gammel og vakker by, som vi har vært innom tidligere, både på bilferie med barn og som snarest på kortur for 9 år siden. Togturen gikk knirkefritt, med ett bytte. I Salisbury ser det ut som de holder på å grave opp hele vann- og kloakkanlegget, i alle fall i strøket rundt jernbanen. Det var strålende sol, og et stykke å gå inn til sentrum, så vi fant oss en pub for å legge planer for dagen. Jeg bestemte ganske eneveldig at vi skulle gå for “History Hunt”. Mannfolkeet protesterte ikke, da. Dette er et konsept hvor du må løse diverse oppgaver, for underveis å lære om byens historie. Det ble en til dels frustrerende opplevelse. Det viste seg at nå til dags er dette helt nettbasert, før fikk man oppgavene på papir som kunne kjøpes på turistkontoret. Det var svært kronglete å få betalt, men klarte det til slutt. Til å begynne med var det gøy, og en av postene var en pub som var eldre enn svartedauen, hvor vi passet på å spise lunsj.
maten var godavlukke for kvinner og krigshelter
Vi spiste slow-roasted pork som var helt nydelig, og leste om pubens historie. Til å begynne med var slike “chop houses” steder hvor menn møttes for å gjøre forretninger, men i det nittende århundre begynte det også å vanke kvinner på disse stedene. De fikk et eget rom (ganske lite, så det må jo ha vært få) med egen inngang, for å unngå å bli antastet av fulle karer, antar jeg. Det sies at avlukket også ble benyttet av Churchill og Eisenhower da de planla D-dagen.
Puben skal også ha fungert som bordell en periode, og prestene fra en kirke i nærheten skulle hatt en egen hemmelig tunnel inn til bordellet. Dette skulle være omtalt i et dikt som henger ved peisen på denne puben, og neste post var kirken. Vi fant ikke noe dikt, men tok for gitt at det måtte være den nærmeste kirken St THomas. Det var rett. Men deretter gikk det skeis. Vi misforstod anvisningene, skulle finne byens eldste hus – som åpenbart flere gjør krav på å være, siden vi fant et som gjorde krav på det, og som også hadde vært et vertshus – som det stod i ledetråden – men det var feil hus. Så etter en del sinne og frustrasjon gav vi opp.
Jeg sendte en gretten epost til foretakenet som lager dette. Tenker at så lenge du fikk et papir, kunne du jo bare fortsette med neste post om du gjorde en feil, men på nett er det slik at du kommer ikke videre om du ikke svarer rett. De takket pent for tilbakemeldingen, da – burde jo være mulig å endre på dette? En panikk-knapp av noe slag – du får ikke premie om du bruker den, men du kan likevel ha moro av hele løypa?
Vi gikk på Eucharist i katedralen i stedet. Fantastisk vakker katedral her også, noe mindre enn Winchester. Var mer imponert da vi spurta for å rekke Evensong for 9 år siden – dette er en litt annen gudstjeneste – mye tale, som er vanskelig å oppfatte i akustikken, men koret sang vakkert – særlig jentene.
Denne dagen ble tilbragt hjemme i Winchester. Nytt forsøk på å se den gamle møllen, som uheldigvis ikke var i drift for tida pga en feil, men det var likevel en særdeles idyllisk plass, interessant å se, og fint å nyte en liten stund i solskinnet.
Deretter gikk vi på bymuseet. Denne byen har en lang, broket og interessant historie – men Knud den mektige hadde de helt hoppet over.
Middag på The Ivy, som mer eller mindre er blitt et stamsted. Fint å sitte ute, god mat.Jeg gikk for en flytende dessert
Dagen ble avsluttet med Evensong i katedralen. Vakkert som alltid, og endelig fant jeg Jane Austen
Jeg hadde en litt dårlig natt. Gammal kjerring, uvant seng Men sov litt på morgenkvisten, så vi var klare til å besøke Cobb´s Farmer´s Market da de åpnet klokka ni. Det er et eventyr av en plass.. Hagesenter, kafe og matbutikk med lokal (stort sett) mat. Eget slakteri, fantastisk avdeling med ost og grønnsaker. Så vi har fylt opp kjøleskapet, men vi var sultne og gikk for å spise frokosten der.
Full English breakfast til mannfolket, eggs Benedict til meg. Jeg fikk ikke lov til å ta bilder inne i butikken, men de har et nettsted.
Deretter brukte jeg tid og adrenalin på å forsøke å få tak i mobilbilletter fra Britrail. Det gikk ikke. Har sendt dem en sinna epost. Det var dyrt, når det ikke virker, vil jeg enten ha hjelp til å få det i orden eller pengene tilbake. Det var utrolig kronglete – takke meg til Interrail som funker helt fint på mobil. Vi får se hvordan det går.
Vi gikk til bussholdeplassen for å dra inn til byen. Det er interessante ting å se på veien også, ganske landlig område, selv om det er bare få kilometer fra sentrum. Men Winchester er ingen storby, litt under 50 000 innbyggere.
Du kan bli omvendt og lære fluefiske, eller beundre svanene i brønnkarsefeltene. Det du ser i bakgrunnen er ikke svaner, det er sandsekker. Så jeg nekta først for at det er svaner her. Mannfolket ser bedre enn meg. Disse sandsekkene har unektelig lang hals og rører på seg. Klikk på det første bildet for å se hele teksten. Hehe.
Det gikk greit å komme seg til byen, 2 pund for bussbillett er jo rimelig i forhold til hjemme. Vi gjorde unna noen ærender, man har jo alltid glemt noe, men denne gangen hadde vi huska adaptere til britiske strømkontakter.
Vi gikk også for det rituelle skoinnkjøpet. Mannfolket drar alltid på tur med gyselige og nedslitte sko og lurvete og lefsete sokker. Mistenker at han gjør det kun for å ergre meg, men da må han pent kjøpe seg nye. Det hender at jeg finner sko også, når jeg blir med i skobutikken. Denne gangen er vi begge strålende fornøyde og godt skodd.
Jeg har jo en tendens til å gå for kirke- og konsertsko, og disse er de mest komfortable jeg har funnet noen gang. Syns de er pene også. Mannfolket fikk rabatt og syntes skoene var et betydelig framskritt fra de gamle. Dette bildet er tatt under bordet på IVY restaurant hvor vi spiste en framifrå om enn noe sen lunsj. Mozzarellasalat til forrett og Shepherd´s pie til hovedrett. Regningen var forbløffende liten – de hadde kun tatt betalt for drikke, maten stod på regningen til 0 pund. Noen har åpenbart tasta feil. Det kan hende den beste, vi sa selvsagt fra – regningen var uansett ikke avskrekkende.
Mye rart å se
Deretter rusla vi litt rundt katedralen, hvor vi var med Domkoret i 2015 Denne gangen var vi på Evensong, det er alltid fantastisk. De kan dette med kormusikk her i landet. I dag var det the Lay Clerks som sang, småguttene har åpenbart fri. For første gang – som jeg har sett – var det en kvinnelig alt blant dem. De sang vakkert, og vi gikk oppløftet til bussen hvor vi måtte vente og fryse en stund. Men nå er vi hjemme i Appledown, slapper av og går nok for en tidlig kveld. Hva morgendagens program blir er uvisst, vi får se an været. I dag har det vært så strålende at jeg kjenner at jeg burde smurt ansiktet med solkrem, siden vi har vært ute det meste av dagen.
På opera i dag – har vært på de fleste av Ringsakeroperaens forestillinger de siste ti åra, og sporadisk før den tid.
Årets forestilling var mosjon for lattermusklene. Denne operetten så jeg sist i Praha i 2015, på Statni Opera. Lo nok enda mer denne gangen, for Ringsakeroperaen har klart å gi det hele et lokalt preg, ved å legge det til snobbete afterski på Hafjell, og den lokale Frosch med sin heller vulgære monolog på kav dialekt før siste akt scoret mange lattermilde poeng.
Musikken er fantastisk, lettbent og iørefallende. Ouvertyren brukes vel som selvstendig nummer, og flere av både korinnslagene og kanskje særlig Adeles latterarie er vel kjent.
Jeg har besværet meg tidligere over at det kan være vanskelig å få med seg teksten – både på grunn av akustikken og fordi det ER vanskelig å høre hva operasangere faktisk synger. Det er derfor de fleste operahus stiller med tekst og oversetting til minst ett språk som er forståelig for de fleste publikummere. Eneste gang jeg har gått på en smell er på det gamle operahuset i Bratislava, hvor de kun oversetter til slovakisk. Hjelper ikke meg så mye hvis originalen er et språk jeg ikke forstår.
Denne gangen syntes jeg faktisk det var lettere. Er det gjort noe med akustikken? Eller er det årets solister som har en forbilledlig diksjon? Særlig Rosalinde var sjelden til å misforstå, enten hun sang eller talte, så stjerne i boka til henne. Men nå hadde de sannelig også fått opp en skjerm, rett ved siden av der vi satt, hvor teksten til det som ble sunget kom opp. SKjermen var liten, og det var nok bare vi som satt nærmest som fikk det med oss – men det er kanskje en begynnelse?
Her var det glitter og stas, fyll og fanteri, forviklinger og fjelebodskomedie – vi gikk derfra med mosjonerte lattermuskler og i bedre humør enn da vi kom. Bildet under er ærlig og redelig knabba fra Ringsakeroperaen.
Første etappe på hjemveien var tog fra Bratislava til Dresden. Det skulle vise seg kronglete å bestille på nett, DB sa at det skulle jeg tenkt på for 8 virkedager siden, ÖBB skulle ha dobbel pris pluss 12 EUR i bestillingsgebyr. Gode råd var dyre, bokstavelig talt. Jeg gikk for å gjøre det på gamlemåten, kjøpte billettene på stasjonen i Bratislava, når vi likevel var der dagen før. De skulle bare ha 10 EUR mer enn DBs billigste tilbud, så da ble jeg så fornøyd at jeg gikk for første klasse.
Vi stod tidlig opp, ryddet og rengjorde leiligheten etter beste evne, og forlot Bratislava for denne gangen. Det ble en ganske komfortabel, om enn lang – togtur til Dresden, mye fint å se fra togvinduet og fin restaurantvogn med god mat.
Likevel var jeg ganske sliten da vi kom fram til Intercityhotel Dresden, og gjorde ikke stort annet enn å stupe i seng. Hotellet er fint. Komfortabelt rom, fint bad, kjøleskap til egne ting – og kort vei til stasjonen – rett over gata. Litt mer stil en fjorårets fengsels-chic, tror ikke prisen var mye verre. For andre gang har jeg tilbragt 1. mai i tidligere Øst-Europa. Militærparadenes tid er forbi. Her var det dampskipsparade på elva, konvoi av gamle Trabanter, masse folk ute, marked og tivoli på plassen foran Frauenkirche. Men AfD var ute og demonstrerte. Huff.
Som vanlig gikk vi på orgelandakt i Frauenkirche klokka 12 – få med deg det om du er i Dresden. Sein lunsj på Sophienkellers uteservering, før vi dro til hotellet og skiftet til kveldens operaforestilling.
La Sonnambula av Bellini. Aldri hørt den før. Den ble visstnok til på et tidspunkt da søvngjengeri var på moten som tema for teater og opera. Ingen kjente arier, men flott musikk, og maken til virtuose sangprestasjoner har jeg aldri hørt. Tenoren var endatil hanket inn for anledningen, pga sykdom. Og det var ikke lett å finne noen som hadde denne rollen inne, denne operaen framføres ikke ofte. Det kan jeg skjønne, skal jo litt av noen sangere til. En strålende aften! Selv om vi måtte gå hjem i regnet. Det regnet ikke så hardt, da, og tenmperaturen var behagelig. I dag blir det nok en transportetappe – til Hamburg, hvor vi neppe rekker så mye annet enn å sove. . Nok en gang: klikkbare bilder som kan blas gjennom
Tirsdag hadde vi billetter til formiddagsforestilling av Maria Stuarda i det nye operahuset her i byen. Det er et fantastisk flott bygg, og det var også en flott forestilling. Fullt var det og – pensjonister og flere skoleklasser i fjortisalderen. Bra de lærer noe om kultur og historie. Selv om denne librettoen nok har tatt seg noen kunstneriske friheter Tror aldri de to dronningene møttes ansikt til ansikt. Maria Stuart hadde vært gift flere ganger før hun tilbrakte 20 år i fangenskap hos Elizabeth, og til slutt ble henrettet for forræderi, hun hadde deltatt i flere konspirasjoner for å styrte Elizabeth og få henne selv innsatt på tronen. Det dreide seg neppe om rivalisering om et eller annet mannfolks gunst slik det til dels framstilles her. Som vi vet, var det likevel Marys sønn som overtok tronen da Elizabeth døde, hun forble ugift og barnløs.
Etter forestillingen hadde vi en fin spasertur langs elvepromenaden, helt til det begynte å regne. I går skulle vi vært på konsert i Filharmoniens konsertsal, men jeg hadde litt feriemage og foretrakk å bli hjemme. Mannfolket dro heller ikke alene, så vi hadde en rolig dag, og en fortrinlig middag på vår lokale restaurant. De holder koken, selv om det ser ut som de driver og river ned huset over hodet på dem.
I dag har mannfolket reist til Wien. Jeg slapper av. I morgen blir vi også i byen lørdag vurderer vi en tur til Ezterhazy-palasset i Ungarn.
Nydelig vær som dere kan se. Jeg hadde den geniale ide at vi kunne spare tid ved å spise frokost på toget, tsjekkisk jernbane har nydelig mat og fine restaurantvogner. MEN – vi hadde billett på Regiojet, et mer kommersielt selskap. Ingen restaurantvogn, men man kunne bestille mat til plassen sin, via en kronglete app. Vi ventet en stiv time på å få dette her – da var vi uansett snart framme.
Dette presterer de å kalle “engelsk frokost”. Plastpakket, åpenbart varmet i mikro og tilberedt for en stund siden. En tørr eggeklyse av ubestemmelig natur, harde og tørre pølser, inntørkede, skrukkete poteter og noe ubestemmelig rødt med klumper i.
Var både sur og sulten da vi kom fram til Brno, men hotellet hadde heldigvis ikke sluttet å servere frokost ennå, så redningen var nær.
Sånn skal det gjøres 🙂 Brno er en sjarmerende by. Mindre enn Praha, men også her er det mye sjarmerende og typisk arkitektur og mye fint å se på. Jeg gikk meg en tur mens mannfolket hadde en rolig formiddag. Klikkbare bilder,
Om kvelden hadde vi billetter til Nabucco i operaen. Flott operahus, og fantastisk forestilling, stilisert i blått og hvitt.
Hotellet var fint, Grand Hotel BRNO; rett overfor jernbanen, så det var svært så praktisk. Gode senger, god frokost og helt grei restaurant.
Neste dag hadde vi skaffet oss billetter til Punkva caves Det var en utrolig opplevelse. Litt kronglete å komme seg dit med offentlig transport, vi gikk for Bolt. Det er noe av det samme som Uber tror jeg. I Tsjekkia kommer det en bil som ser helt privat ut og henter deg. I Slovakia har de grønn lampe på taket, svær logo på bilen og står på samme holdeplasser som vanlige taxier.
Har aldri sett eller opplevd noe lignende, selv om vi hadde klart å komme i en gruppe hvor guidingen kun var på tsjekkisk. .Det gjorde egentlig ikke så mye, man kan jo lese om grottene, både geologi og sagn og eventyr – og man ser jo like godt. Først var det en ganske lang vandring gjennom huleganger med de utroligste formasjoner av stalagmitter og stalaktitter, deretter en båttur på en underjordisk elv. Nydelig fisk fra lokal elv på restauranten mens vi ventet på skyss tilbake. Souvenirbutikken solgte mineraler som er funnet lokalt, så jeg kjøpte en liten gave til døtrene. Denne turen kan virkelig anbefales om du er på disse kanter. Klikkbare bilder. Det var ikke lov å ta bilder under båtturen, man måtte nok være obs og passe huggu, taket var lavt en del steder.
Toget hjem var forsInket, så det ble pizza hentet på vår lokale restaurant (som er forbausende god!) og en tidlig kveld – vi var både slitne og fulle av inntrykk.
Ikke blogga så mye. Vi var vel mer opptatt av å få mest mulig ut av “endelig er vi her igjen”. Vi var på en opera – Tosca og på to escape-rooms, som også er blitt noe av en tradisjon i Praha. Nautilus klarte vi for første gang – med god hjelp – innafor tida.
Legg merke til hvem som holder hjernen. Hehe.Vi var vel omtrent like dumme/flinke Men hadde det gøy, og det er viktigst. Shoppa mindre enn noengang, men det får gå. Takk til Åsne og Kjerti – takk til Praha. I¨ll be back.
Og The Bridge Band holder koken. Jeg putta noen penger i den kassa
Også årets forestilling har vi hatt gleden av å overvære. Årets oppsetning var La Boheme, en opera jeg har sett mangfoldige ganger, senest i september i år, på Semperoper i Dresden. Så hoppe etter Wirkola var vel kanskje bare forbokstaven.
Men den lokale utgaven gjorde absolutt ikke skam på seg. Faktisk synes jeg de var hakket bedre når det gjaldt futt og fres og visuelt inntrykk. Utrolig hva de får til på den ganske lille scenen. Fantastiske kostymer, sydd av amatører.
Solistene var både jevne og gode, alle sang fantastisk bra, ingen skurring her. Koret gjorde også en bra jobb, og orkesteret blir stadig bedre, i den grad jeg er i stand til å bedømme det. Mannfolket hadde noen bemerkninger om noen som var ekstra bra, men jeg er nok mer fokusert på helheten, og har mindre forutsetning for å bedømme enkeltprestasjoner.
Men jeg synes nok Musetta i skikkelse av Gunda Marie Bruce på en måte overtok hovedrollen her. Mimi sang vakkert, led og døde – men det var jo Musetta det var noe fres over.
Det sies at operalibretti er ikke mye å skryte av, og historiene er ofte tynne, noen ganger skrevet for at en bestemt, populær sanger skal briljere. Men det må jo være noe i historiene som gjør at noen operaer – som denne – blir udødelige.
Når det gjelder denne operaen, er det fristende å trekke inn både klasseskille og feminisme. Her er det fire menn og to kvinner som bekler de viktigste rollene. Mennene jobber med sine kunstneriske ambisjoner, og sliter med å få endene til å møtes. Mimi er en fattig syerske, og tjener for lite til å komme ut av fattigdommen. Musetta er vakker, skaffer seg “sugar daddies” som hun har liten respekt for, men som holder henne med mat og fine klær – selv om hun elsker en fattig bohem. Når hun flytter sammen med ham, og livnærer seg av sangundervisning, får hun ikke mye kred for det av sin samboer. Han har stadig liten tillit til at hun ikke kaster lange øyne på andre menn.
Mimi forsøker seg vel også på det samme livet, men vender tilbake til sin elskede bohem og tar sin død av det.
Det var ikke noe vinnerlodd å bli født som kvinne – eller i fattigdom – på den tida. Muligens ikke nå heller.
Bravo til Ringsakeroperaen, dere gjør en kjempejobb på svært mange områder.
Om jeg skulle ønske meg en ting, var det teksting. Det er ikke verken dyrt eller vanskelig. Det var knapt mulig å få med seg et eneste ord av teksten i denne forestillingen, og her er det jo mange morsomme poenger. Jeg antar det var mange i salen som kjenner denne operaen dårligere enn meg og kunne hatt stort utbytte av å humre over fleipingen bohemene i mellom – og ikke minst for å kunne holde tråden i hva som skjer. Her sang en av sangerne på svensk – mens de andre sang norsk oversettelse. Hva med å synge alle operaer på originalspråket, også er i Innlandet? Og vise oversettelsen på en egnet skjerm?
