Dresden er et av de stedene som gjør et så overveldende inntrykk, og er så myteomspunnet, at det er vanskelig å vite hvilken ende man skal begynne å blogge i. En svært gammel kulturby, sentrum for musikk og kunst i hundrevis av år, obligatorisk stoppested på overklassens dannelsesreiser på atten- og nittenhundretallet. I mer moderne tid mer kjent for bombingen under annen verdenskrig, før byen forsvant bak jernteppet fram til murens fall og gjenforeningen på slutten av forrige årtusen.
Særlig bombingen i februar 1945 er omdiskutert og brukt i politisk propaganda fra alle hold. Den er fordømt som ren terrorbombing og hevn, «krigen var jo slutt likevel». Den var jo ikke det. Vi vet nå at krigen sluttet i mai samme år, men det er ikke sikkert den hadde tatt slutt så fort dersom de allierte hadde satt seg med hendene i fanget og ventet på at Hitler skulle gi opp. Hensikten med bomberaidet var å hjelpe russernes framrykking ved å ødelegge infrastruktur og industri, for å hindre tyskerne i å sende forsterkninger til østfronten. Om de britiske soldatene som bombet selve sentrum 13. februar – eller deres ledere – også tenkte på hevn for terrorbombingen av britiske byer noen år før, vet ikke jeg. Det er ikke utenkelig. Det er i alle fall ingen tvil om at det førte til tap av mange sivile liv på en særdeles grusom måte, og tap av mange historiske bygninger i en by som var regnet blant verdens vakreste. Hevn er uansett ikke bra, two wrongs does not make one right. Engelsk Wikipedia har en god og balansert artikkel om saken.
Byen har reist – og reiser seg fortsatt fra asken. Semperoper ble gjenoppbygd under kommunistene, og ble gjenåpnet 13. februar 1985, på dagen førti år etter at den ble bombet sønder og sammen. Kun det ytre skallet stod igjen. Vi fikk en interessant guidet tur gjennom operaen før vi skulle på symfonikonsert på vår 6. feriedag. Igjen på tysk, men denne guiden snakket tydelig og ikke fortere enn at jeg fikk med meg 90 prosent av det han sa. Blant annet at Semperoper allerede var gjenoppbygd en gang. Den brant ned i 1869. Da var arkitekten, Gottfried Semper, drevet i eksil fordi han hadde deltatt i oppstanden i 1849. Sønnen ble satt til å gjøre jobben, og dronningen (dette var dronningens teater), ansatte en egen kureer som red i skytteltrafikk mellom far i Sveits og sønn i Dresden. Takket være dette eksilet, eksisterer det 3000 brev, med nitid beskrivelse av gjenoppbyggingen. Og de befant seg i Sveits. En uvurderlig kilde for gjenoppbyggingen som ble gjort etter annen verdenskrig. En annen interessant ting er at i dette usannsynlig vakre huset er det lite som er det det ser ut som. Klok av skade, ble eikeveggene som omkranset eikedørene med innfelte glasspartier erstattet med gips – malt slik at det ser til forveksling ut som eik. Selve dørene er fortsatt eik. Marmorsøylene i vestibylene er blanke og skinnende, perfekte i fargen. Men ikke av marmor. De er også utført i gips, med forskjellige intrikate teknikker for innlegg av steinpartikler og overflatebehandling, slik at det ser ut som grønn marmor. Dette var ikke for å spare penger, som guiden fortalte. Det gikk med så mange arbeidstimer av kvalifiserte kunsthåndverkere, at det ville være billigere å bestille ekte marmor. Men da ville jo ikke søylene bli like og perfekte. Her ser vi guiden vår, og til høyre noen av de grønne «marmorsøylene». Neste bilde en detalj av en teatermaske på en stolpe.
Vi hørte årets første symfonikonsert med Dresden Staatskapelle. En fantastisk pianokonsert av Beethoven, deretter en Brucknersymfoni som jeg ikke skjønte bæret av – men orkesteret spilte flott. Og jeg er i alle fall veldig fornøyd med å ha karra til meg de to siste billettene til denne helt utsolgte konserten. Jeg kjøpte dem i april(!), og ble høylig forbauset da jeg gikk inn på nettsiden og så det var to hele billetter igjen. Jeg trykte på «kjøp» fortere enn svint, og da jeg var ferdig stod det ganske riktig «ausverkauft» på nettsiden. Fine plasser på 6. rad i parkett også. Deretter spiste vi nok en gang på Sophienkeller, de har god mat, ligger lagelig til og er en særpreget restaurant med hyggelig personale.
Neste dag var vi på orgelandakt i Frauenkirche. Denne ble også ødelagt under bombeangrepet. 300 mennesker hadde gjemt seg i krypten, kirken hadde ord på seg for å være umulig å ødelegge. Den ble nemlig også angrepet under sjuårskrigen. Jeg har glemt av hvem, men da han så kanonkulene prelle av på den runde kuppelen, sa han til sin kommandant: La det feite hodet stå – og kirken forble uskadd. Det samme skjedde under bombingen – bombene traff den runde kuppelen og endret kurs. Selve bombingen ødela ikke kirken, men den forårsaket en ildstorm i sentrum av byen, som gjorde at alle vinduene sprakk, temperaturen inne i kirken steg til 1000 grader, og sandstein – som kirken er bygd av – tåler opptil 600, før den blir porøs og smuldrer opp. Kirken sank i grus 15. februar 1945, to dager etter bombingen. Hvordan det gikk med stakkarne som gjemte seg i krypten orker jeg nesten ikke tenke på.
Kommunistene syntes nok det var viktigere å bygge opp igjen sitt prestisjetunge operahus og opprettholde sitt verdensberømte Staatskapelle enn å bygge opp igjen en kirke. (selv om Kreutzkirche ble gjenoppbygd på femtitallet). Frauenkirche lot de ligge, som et krigsminnesmerke og et symbol på vestmaktenes – og særlig britenes – grusomhet.
Tukten var streng i de dager. Mannfolket forteller meg at en gang Berlinfilharmonien og Staatskapelle Dresden begge var på turne i New York, ville berlinerne invitere sine kolleger og landsmenn på en hyggelig sammenkomst. Dette ble høflig avslått som noe som ikke kunne la seg gjøre.
Etter at Semperoper ble gjenoppbygd, oppstod et økende press for å også gjenoppbygge Frauenkriche. Foretagendet skjøt fart etter murens fall, og en lokal gruppe entusiaster ledet av trompeteren Ludwig Güttler samlet bred, internasjonal støtte. Den gjenoppbygde kirken stod ferdig i all sin prakt og ble innviet i 2005. Jeg kan huske at jeg leste en nokså nedlatende avisartikkel den gangen. Det gikk ut på at alle årene med kommunisme hadde vel fått folk til å slutte å gå i kirken og endelig innse at religion er opium for folket. Så man kunne spørre seg om vitsen ved å bruke så mye penger på å bygge opp igjen en kirke. Men den kunne vel alltids brukes til konserter.
Jeg tror ikke det er noen fare. Det var fullt hus på orgelandakt i går. Det var en meget sterk opplevelse. Først ringte fredsklokken, som de har døpt den største kirkeklokken, og all prat forstummet. Orgelmusikk, skriftlesning, bønn om fred og forsoning en salme, og mer orgelmusikk. Det gjorde inntrykk. Særlig i disse flyktningetider, og særlig etter at vi fra vinduene i Semperoper dagen før så et demonstrasjonstog av nynazister passere. Med slagord mot innvandrere og flyktninger. Noen av dem med det vi trodde var norske flagg (selv om de så litt gusjne ut) Men en tysker vi pratet med forklarte at dette var flagget til en eller annen tysk, usæl rasistorganisasjon. Jeg fikk ikke med meg hva den het – men kan de uten videre misbruke nasjonalflagget vårt på denne måten? Erna – du må protestere.
Men nå mister jeg tråden. Etter andakten fikk vi en kort innføring i kirkens historie og symbolikken i kirkerommet. Særdeles interessant – få med deg dette om du reiser til Dresden. Kirken har syv innganger – her kan du komme fra øst og fra vest, fra syd og fra nord – alle dørene er like. På alteret står et naglekors. Dette er fra Coventry Cathedral. Den ble ødelagt av tyske bomber i 1940. Denne er ikke gjenoppbygd – der har man valgt å bygge en moderne katedral i tilknytning til ruinene, som er beholdt som et minne. Noen av naglene i taket ble brukt til å danne et symbolsk kors, som siden er spredd rundt til ca 200 «forsoningssteder» over hele verden – deriblant Dresden og ruinkirken i Berlin. Ved den ene utgangen står også det korset som i sin tid stod øverst på spiret i den gamle kirken. Det ble funnet i ruinene da man startet en arkeologisk utgravning av disse i 1993. Det var forvridd og svidd – men ikke ødelagt. Det forgylte korset som kroner spiret i dag – en tro kopi av det gamle – er en gave fra det britiske folk til innvielsen. 80 % av skulpturene og materialet til alterpartiet ble også funnet i ruinene i såpass god stand at de kunne restaureres.
Veldig dårlig bilde. Det sentrale motiv er Jesus i Getsemane, disiplene som sover i bakgrunnen og Judas og yppersteprestene som toger inn enda lenger bak.
og her er Luther på sin sokkel foran kirken.
Etter andakten ruslet vi en tur over til den andre siden av elven. Her møtte vi et selsomt syn.
Denne rytterstatuen (av Ferdinand August, som konverterte til katolisismen for å bli konge i Polen, noe som ikke var så populært):
vokter over en plass som kunne minne om den flotte plassen i Bratislava, hvor operaen ligger øverst – men her så det sånn ut:
Verneverdig kommunistisk arkitektur? I alle fall en del av byens historie og et ganske talende bilde.
Ellers er det jo store deler av byen som ser ut som dette:
Vi fikk kjøpt nye sko på den lille rundturen – mannfolket trengte sko, jeg fant et par perfekte Gabor-sko til 49 EUR, hallo, sånt kan man ikke gå fra uansett om man trenger sko eller ei…
Og spiste lunsj Am Thur
I anledning kantarellsesongen kunne man få stekte kantareller med eggerøre, med kalkunfilet eller med schnitzel. Det var godt.
Vi rakk en siesta før det nok en gang var tid for å benke seg i Semperoper. Denne gangen oppe på en hylle, og vi overvar Figaros bryllup. Mine forventninger var skyhøye, det er aldri lurt. I starten syntes jeg orkesteret overdøvet sangerne til de grader, men det kom seg etter hvert. Kan hende det hadde noe å gjøre med vår plassering rett over orkestergraven, kan tenke meg at lydbildet blir annerledes i parkett. Men det ble som sagt bedre etterhvert – flotte, og svært jevne sangprestasjoner av et ganske ungt ensemble.
Scenografien hadde jeg mindre sans for. Hva som var tanken bak denne produksjonen forstår jeg ikke helt. Sangerne var utkledd dels som karnevalsfigurer, dels i tilnærmet tidsriktige kostymer og til slutt i pysjamas. Figaros bryllup kan framstilles som en ren forviklingskomedie, eller man kan forsøke å betone det som var budskapet i sin tid – en harselas med adel og privilegier som var såvidt risikabel at boken den er tuftet på ble forbudt. Eller man kan gjøre noe som ingen begriper – som her.
Nå har vi en rolig morgen før vi tar toget til Praha. Vi diskuterte om vi skulle ta en avstikker til Wittenberg og hilse på Luther og Melanchton, men det får bli neste gang. Det viste seg å bli logistisk komplisert. Så Praha – here we come.
