Vi måtte forlate leiligheten allerede kl 11, mens flyet ikke gikk før 21.10, så vi var litt bekymret for dette. Men det gikk greit. Vi fant et sted å lagre bagasjen i nærheten av metroen på Malostranska, og gikk for brunsj på MONK. Eggs Benedict med avocado. Min var ganske kald, men smakte bra, da. Fancy cappuchino.
Deretter gikk vi for å se det berømte jesusbarnet i kirken Our Lady of the Victory. Her har jeg faktisk aldri vært, til tross for utallige besøk i Praha. Det var interessant, mye vakkert å se, og jesusbarnet hadde sannelig mange fine klær.
Deretter gikk vi en tur i en velkjent barokkhage rett ved – også denne ukjent for meg. Der var det også en utstilling av en kunstner med særdeles mangfoldig bakgrunn og et helt unikt uttrykk. Spennende.
Som jeg pleier å si – man trenger egentlig ikke gjøre noe spesielt i Praha – det er så mye interessant å glo på hvor man enn snur seg, at det holder lenge. Vi fikk oss litt mat før vi henta bagasjen og dro til flyplassen. Takk for oss for denne gang! Hjemturen gikk greit, og det har blitt flere og seinere tog, så jeg kom meg hjem også.
Det er lenge siden jeg kom ut av tellinga på hvor mange ganger jeg har vært i Praha. Første gang var i 2010 sammen med mannfolket. Vi falt for byen, og jeg har seinere vært her minst en gang i året, ofte flere – bortsett fra under det verste pandemiåret. Oftest har det vært juletur med en eller flere av døtrene, men vår og høst er vel egentlig den fineste tiden i Praha.
Nå hadde Kjersti og jeg planlagt dette for lenge siden, før min far fikk diverse helseproblemer og før min bror døde ganske uventet. Vi har hatt en slitsom og sørgelig tid, men følte nå at det verste måtte være overstått, og satte oss derfor på flyet i purkotten søndag morgen. Denne gangen hadde vi begge bare håndbagasje, og gikk derfor for offentlig transport inn til byen. Det går helt fint hvis man ikke bærer for tungt. Lunsj på Lokal, før vi rusla i retning av leiligheten, hvor vi ikke kunne sjekke inn før kl 15, så vi rakk å se oss litt rund i nabolaget og ta et glass på en bar ved elvebredden. Det var sol, men litt kaldt i skyggen. Leiligheten er helt ok, gode senger og fin plassering i forhold til å komme seg rundt i byen. Vi var trøtte og tok begge en strekk før vi gikk for å spise middag på Khao – en restaurant vi huska fra tidligere opphold. Nydelig mat, ingen turister og derfor svært rimelige priser. Rolig kveld med kortspill og quiz. Neste dag var vi heller ikke veldig kjappe ut av dynene, men vi hadde en fin rusletur på «den andre borgen», og jeg inviterte på lunsj på Terasa u zlaté studně. Vi valgte den riktige dagen – sol og godt og varmt vær. Byens aller flotteste utsikt. Jeg har før rost maten her opp i skyene, og min mat var god også denne gangen, men de trenger nok å jobbe litt med vegetaralternativene. Selv ikke veggiser lever på blomkål alene. Vi koste oss likevel. Om kvelden var det opera. Carousel. av Vaclav Trojan. Det var en fantastisk opplevelse. Burde knabbes av Ringsakeroperaen. De har fått strålende omtale.
I dag hadde vi nok en litt treg start på dagen, late seg skal man også gjøre på ferie, pleier jeg å si. Vi kom ikke ordentlig i gang før det var nærmere lunsjtid, og den inntok vi igjen på Khao. Deretter dro jeg for å sjekke stoffbutikken, ergerlig for at jeg ikke hadde husket å få med meg det bunadermet jeg har tenkt å bytte ut. Men Jeg ergra meg forgjeves – eller kanskje heller dobbelt. Butikken er lagt ned, og eksisterer nå kun som nettbutikk. Buuhuu. Ikke annet å gjøre enn å ta trikken tilbake. Og som ikke det var nok, krasja trikken rett før Namesti Miru. Heldigvis ingen personskader, men vi ble satt på gata. Jeg bestemte meg for å gå – og fikk derfor anledning til å besøke Ludmila-katedralen på Namesti Miru. Har jo passert kirken mange ganger, men aldri vært inne. Den var fantastisk vakker, og har visst et sagnomsust orgel. Vandret videre i retning det nye Mucha-museet hvor Kjersti hadde begitt seg, men innen jeg kom dit, hadde hun gått til Jerusalem-synagogen. Da jeg kom dit, var de i ferd med å stenge, så jeg satte meg i sola på en nærliggende benk og ventet til hun kom ut, full av både Mucha og synagoge. Vi dro hjem og slappa av litt igjen, før vi tok trikken til Jazzbåten, hvor vi nå har tilbragt en særdeles fin kveld med flott jazz og i selskap med et meget hyggelig engelsk ektepar som hadde sitt første Prahabesøk.
Når man er borte nesten 4 uker, blir det ikke blogging hver dag, har jeg oppdaget. Mye av tiden går jo med til å late seg – på stranda eller i vår komfortable leilighet. Nå er vi på siste uka. Mandag dro vi inn til hovedstaden, Port Louis. Tok bussen til Grand Baie, og ekspressbussen derfra. Det gikk rimelig greit, og koster nesten ingen ting. Tar litt tid da. Vi hadde skippa frokosten, og var sultne og tørste da vi kom fram, og varme – etter å ha gått fra bussholdeplassen og i retning den berømte Waterfront. Vi dalte ned på første og beste sted bed havbris og -utsikt og bestilte øl og noen ganske intetsigende smørbrød, men det hjalp på kondisen. Vi hadde ingen spesielle planer, ut over at vi gjerne ville se akvariet, som var særdeles interessant, godt tilrettelagt og med stor vekt på hvordan vi kan ta vare på det essensielle økosystemet som havet er.
Vi brukte god tid der. På veien dit hadde vi sett oss ut slaverimuseet og et annet «World heritage site» som vi ville se på. Tok ikke veldig mange bilder der. Slaverimuseet fikk vi ikke så mye ut av, det var ingen opplysninger på engelsk eller noe annet språk vi forstod — og det var også ganske begrenset hvor mye det var å se der. Foreløpig. Dette prosjektet ble startet i 2020, og ligger symbolsk nok i et gammelt militærsykehus, så her tar man vare på flere sider av historien. Det er bra. Mauritius er bygd på slaveri, dessverre. Da slaveriet ble opphevet, gikk man i stedet for «indentured labour» – dvs, man importerte folk som hadde forpliktet seg til å jobbe et bestemt sted for en bestemt tid – sikkert for nokså dårlig lønn og vilkår. Mange av disse var tamiler, det var også folk fra Kina og andre deler av Afrika, noe som gjenspeiles i dagens befolkning. Mottaket for disse folka er bevart og gjort om til museum/utstilling.
Vi surra litt med å finne riktig buss hjem, bussterminalen i Port Louis er gigantisk – men med god hjelp fra greie folk, fant vi til slutt bussen til Grand Baie, hvor vi igjen spiste middag på strandrestauranten, før vi tok lokalbussen hjem til Pereybere.
Tirsdagen lata vi oss på stranda, og hadde det nok en gang som grevinner på 2Beach. Vi har leid en veldig fin leilighet – med basseng i gårdsrommet, men uten direkte tilgang til stranda. Naturligvis er det gangavstand til Pereybere Public Beach – men der er det gjerne ganske så fullt, du må selv ha med noe å ligge på, parasoll, eller hva du nå mener du trenger. Stranda er for alle her på Mauritius, så ingen hoteller el.l kan monopolisere stranda, men noen ligger rett innafor – som 2Beach, og der kan man kjøpe dagpakke. Dvs – vi betaler ca 600 kr for en dag. Får håndkle, liggegstol , parasoll og dusj – og kan spise og drikke for nesten hele beløpet. Vi har gått for dette de dagene vi har tilbragt med sol og bad – ikke minst fordi maten deres er aldeles nydelig.
Onsdag hadde vi bestilt en tur jeg gleda meg veldig til – særlig en vandretur med guide på Ile aux Aigrettes. Mauritius har vært offer for grådighet som så mange andre steder. Ibenholtskogen er hogd, dodoene og kjempeskilpaddene spist, mange opprinnelige planter og dyr er fortrengt. På denne øya er det gjort en kjempejobb med å fjerne alt som kommer annetsteds fra og ta vare på og reintrodusere opprinnelige arter. Vi gikk en tur i fantastisk natur med en kunnskapsrik guide, og fikk se og høre mye interessant. Rosenduen så vi dessverre ikke, men vi så mye annet interessant. Vi møtte den mauritiske rødveveren. Den som kjefter på oss hjemme på verandaen er en innvandrer fra Madagascar.
Deretter hadde vi lunsj på en restaurant vår sjåfør anbefalte. Vi var litt skeptiske, da den så særdeles nødtørftig ut utenfra, men vi ble vist inn i en idyllisk bakhage full av urter og grønnsaker, og hadde en aldeles framifrå lunsj.
Så bar det videre til La Vanille Nature Park. Dette er en mer tradisjonell dyrehage, hvor vi syntes noen av dyra hadde det litt kummerlig, men også her er de opptatt av å ta vare på truede planter og dyr. Og særlig skilpaddene så ut til å kose seg.
Edit. Nettet her taklet ikke opplasting av video med to skilpadder som har en hyrdestund, gitt. Vi får se om det funker når jeg kommer hjem…
Nå har jeg kommet ut av tellinga med dagene. Og mange dager bare later vi oss. Men i går hadde vi planer. Da hadde vi leid en sjåfør og tok en skikkelig runde. Vi startet i botanisk hage, som er helt fantastisk. Rusla rundt og så på alle de fantastiske blomster og trær som fantes der.
Deretter inn til Citadellet, hvor det er fantastisk utsikt over byen og havna. Der lå det ett eneste cruiseskip, og vi traff to australske damer som var på cruise. I samråd med sjåfør Asif besluttet vi å droppe The Waterfront – vi tenker uansett å dra inn til Port Louis en dag med bussen og bruke hele dagen. Vi dro derfor tilbake til Pamplemousses for å besøke L´Aventure du Sucre. Har vært der før, men det var kommet till noen nye ting. Lunsjen ble inntatt i restauranten deres, hvor maten stadig var god, og ingen fluer plagde oss denne gangen.
Men onsdag kom vi oss opp i purkotten, for sjåfør Agi kom og henta oss klokka 08. I en komfortabel bil med gode seter, så det var ikke fritt for at vi duppa litt på veien. Været var heller skiftende, så vi ble noe fuktige, men stort sett rakk vi det meste av severdigheter mellom bygene. Men det var skikkelig tåke ved hindutempelet i Black River Gorge, så vi kunne bare så vidt skimte statuene av Shiva og Maa Durga Selve tempelet er nå stengt for turister, da de var plaget med en del som viste upassende oppførsel og påkledning. Stusslig. Vi var innom et lite temuseum og tesmaking på en plantasje som lå fantastisk vakkert til – det kunne vi se, selv i svært så grått vær. En liten fottur for å se Alaxandra falls og 500 ft fall gikk også bra uten å bli søkkvåt. Dette ligger i et område med vandrestier, så vi får se om vi går for noe av det. Deretter var det lunsj på en ørliten restaurant nær stranda på sydspissen av øya. Da var sola kommet fram, så vi satte oss ytterst på terrassen, men måtte styrte inn da det kom en gedigen regnbyge- Jaja- Solveig spiste grillet fisk som var visstnok helt nydelig, jeg spiste kylling i karri som også var godt. Deretter var det stopp i Villé Adventure park. Dette er et gedigent anlegg med vandrestier, dyr, tivoli, utsiktspunkter og zipline. De averterer med 23 colored earth, ikke bare 7 – og hadde glasskrukker med alle 23 fargene i resepsjonen. Vi hilste på kjempeskilpaddene og hønene som spankulerte rundt på hele området, også i resepsjonen og restauranten. Opptil flere haner, som også så ut til å leve i fred med hverandre… Vi gikk også rundt den fargerike vulkanjorda og beundret utsikten. Siste post var rom-museum med smaksprøver. Vi fikk litt smaken på vaniljerom. Også dette stedet var særdeles vakkert og så ut til å være en gammel herskapsgård.
Vi duppa litt på veien hjem også, to gamle damer blir sliten av så omfattende program og mange inntrykk. På kvelden gikk vi for å spise på Coco Piment, som er vår nærmeste restaurant. Den gav et solid inntrykk med vakre møbler, pent dekket bord med tøyservietter og god mat. Linguine med sjømat til Solveig, Calamaris til meg. Vi er egentlig ganske heldige, som har de to beste restaurantene vi så langt har besøkt nærmest leiligheten Coco Piment gav oss et lite glass vaniljerom sammen med regningen, vi satte pris på det.
I går hadde vi ingen store planer, været var fortsatt grått, men lite regn å se. Vi tok bussen inn til Grand Baie og kikka på basaren. Der var det mest klær og åpenbart beregnet på turister- Jeg kjøpte meg en bukse – av en dame som satt i bua si og sydde selv. Hun la den opp til passe lang for meg på stedet. Påstod det var bomull, men tror nok det er noe blanding. Den er i alle fall tynn og lett, jeg hadde ikke fått med meg den linbuksa jeg kjøpte i danmark for noen år siden, og trengte en bukse. Den var rimelig og hadde fin farge. Øl og pizza på Cocoloko, hvor vi fant ut at vi hadde klart oss med en pizza på deling. Fikk med restene hjem, men de ble ikke spist. Phil og kortspill og en gudelig sengetid.
Ingen store planer i dag heller, blir nok stranda.
Dette var en søndag. Solveig ergra seg over putefyll som lå strødd på verandaen, og reparerte den ene puta som hadde revna i sømmen. Det falt ikke i god jord hos vår røde gjest, han satt på gelenderet og kjefta oss huden full. https://www.facebook.com/share/r/1GK1nEftsi/
Disse fuglene kalles vevere og bygger kunstferdige reir. Den røde fargen har hanfuglen bare i hekkesesongen, er nok for å imponere damene. Vi gikk for en ganske bedagelig og lokal dag, rusla ned til stranda. Der var alle andre også – både turister og lokale, siden det var søndag. Vi rusla langs stranda og fant en ganske fredelig plett og slo oss ned. Svømte litt, men bunnen var ikke den beste. Vi får prøve litt lenger sør en dag det er litt færre folk. Deilig vann, da.
Da vi begynte å bli sultne, var det tid for å sjekke ut noen flere av de lokale spisestedene. Coco Piment viste seg å være stengt på søndag, men så koselig ut. Den indiske restauranten med gode omtaler fant vi ikke. Siste alternativ var The Cloud – Rooftop Lounge & Bar. Det var heller ikke lett å finne, vi spurte oss fram etter beste evne, men var sikker på at vi hadde gått feil:
Hallo? Hvem plasserer dassen ved inngangen så det er det første gjestene møter? Disse her – åpenbart. Klosettet er ikke i funksjon, det er bare en dekorasjon….
Vi vågde oss inn likevel. Det viste seg å være et helt ok sted. Spektakulær utsikt
Vi fikk besøk på verandaen av en liten pipip med uvanlig farge:
Som vi googla til å være en Rødvever, eller Red Fody. Denne spektakulære rødfargen har hannene kun i hekketiden, resten av året er de mer anonymt brungrønne. På vei til butikken møtte jeg også en syngende fyr på mangoslang – det vokser et digert mangotre i en hage rett i nærheten, og utenfor gjerdet ligger slangredskapet: en lang stokk med en avkappet flaske på toppen. Siden den ligger der til allmenn benyttelse, antar jeg det ikke bor noen på den eiendommen. Det er bygd mye på Mauritius siden jeg var her sist. Her vi bor, bygges det på alle kanter, men heldigvis ikke så vi er plaget av det, det er svært så stille og fredelig her. Vi bor i annen etasje i et ganske innelukket leilghetskompleks med svømmebasseng og parkering nede på gårdsplassen. Leiligheten er fin, med stor stue, greit kjøkken, tre soverom og to bad. Så vi har gjesterom, om noen skulle føle for å komme på besøk.
Ellers var planen å besøle L´aventure du Sucre i dag, for å få en kjapp gjennomgang av stedets historie – husker fra sist at det var en fin plass med mye å lære. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Google maps viser ikke bussrutene på Mauritius. Det er antagelig fordi de går når de går, rutetidene tas ikke så høytidelig. Men det finnes en egen nettside som skal vise alle bussrutene – og etter å ha studert den, så det ut til at det var bortimot umulig å komme seg til Pamplemousse på en lørdag. Trøbla derfor en god stund med å installere Whatsapp og kontakte et drosjeselskap mtp å komme seg dit. De gadd ikke svare (datt plutselig ut av samtalen, og unnskyldte seg seinere med at de spiste lunsj), så da droppa vi dem, og tok bussen til Cap Malheureux i stedet. Det er jo en idyllisk plass, med den røde kirken og den flotte utsikten. Vi skulle bare ikke ha kasta bort så mye tid på det drosjefirmaet. Her kommer fiskerne i land og griller fangsten på stranda, og der satt folk og gasset seg med nygrillet fisk og skalldyr – men det var nok på tampen, de var utsolgt for svært mye. Vi får ta en tur til – det er jo ikke langt.
Vi tok derfor bussen tilbake til Grand Baie, for å spise lunsj og shoppe litt. Bare for å oppdage at den bussen vi tok stod det «Pamplemousse» på – så det kan umulig ha vært så håpløst å komme seg dit…Det får bli en annen dag. Museet er stengt på søndager.
I Grand Baie var det først Pina Coladas på Cokoloko, før vi rusla til Cafe de la Plage hvor vi spiste mauritisk saltfiskgryte og så på ungene som koste seg på stranda og katamaranene som kom inn med sine turistlaster. Vi fant Super U som var som sist, selv om omgivelsene var betydelig utbygd, og handla litt utstyr til leiligheten. Vi syntes det var verd å bruke noen kroner på en ordentlig brødkniv, skjærefjøl, visp og en mindre helsefarlig stekepanne, siden vi skal være her såpass lenge.
Saltfiskgryte. Mer fancy dandert enn sist.
Da hadde vi trava såpass mye at vi var slitne, dro hjem med shoppingfangsten og strikka, så på tv, spilte Gin Rummy og koste oss med ost og vin til kvelds. Vi lider ingen nød, nei.
Nå er det søndag, og planen er en rolig dag på stranda, så det er ikke sikkert det blir så mye å blogge om. Håper dere har det kaldt og fint der hjemme. hehe.
Da dro vi avgårde igjen. Dette innlegget handler først og fremst om reisen. Snøen falt om natta, så jeg valgte å rekvirere en drosje i stedet for å få mannfolket til å kjøre meg, men kom nå velberget til stasjonen og videre til Gardermoen hvor vi kula ned med lunsj og musiserende mens vi venta på flyet. Uvanlig fullt, men vi fikk en grei plass etterhvert.
Det er jo langt til Mauritius. Første etappe gikk til Dubai. Grei flytur, god mat underveis, så vi har ikke noe å klage over, selv om det var fullt på flyet. I Dubai fikk vi beskjed om at neste fly var vel en time forsinket. Det var egentlig like greit for oss – dette er en kjempediger flyplass, det tar en stund å bevege seg fra A til C, men vi klarte det – og oppdaget at loungen jeg har tilgang til lå rett overfor det utgangen vi skulle reise fra. Så vi hadde en god time der med god mat og drikke, før vi gikk for siste etappe. Vi blunda nok en del begge to, og det er bra, jeg føler meg faktisk ikke helt knekt til tross for en ganske oppstykket natt.
På Mauritius har de et gedigent byråkrati før du slipper inn, men vi passerte både passkontrollen og helsesjekken (HAHA), og fant etter litt stress både bagasjen og sjåføren som skulle kjøre oss til Pereybere. Det gikk raskt og smertefritt. Nå har vi sett oss om i området, spist et elendig måltid på en restaurant vi ikke skal tilbake til. Jeg har gått langt fordi minibanken på lokalt kjøpesenter ikke ville gi meg noen penger, men gevinsten var gjensyn med sentrum av Grand Baie og en Pinacolada på Cokoloko :-)- Tok bussen hjem, da jeg har tilløp til gnagsår.
Leiligheten er fin, utenom grusomme stekepanner. Jeg har kjøpt nye. Ikke visp her heller – vi får se om vi finner en. De hadde merkelig nok ikke det på lokalt kjøpesenter, de hadde pastagaffel, grilltilbehør og mye annet. Men ikke en enkel visp?
Utsikten er til parkeringsplassen, men vi har en fin og rolig balkong og ligger helt usjenert til uten minste støy fra trafikk eller annet. Vi planlegger å kose oss.
Mannfolket hadde ikke hatt særlig mye ferie i år, bare kvinnfolket som har farta rundt i hele år. Men nå ble det endelig en liten tur på ham også. Vi fløy til Praha – hvor jeg først og fremst skulle hente brillene mine. Fornøyd med dem. Sparte ikke like mye som før, men fikk to par briller til prisen av hva ett par ville kostet i Norge, og god kvalitet i henhold til lokal optiker.
I Praha er det stadig mye å finne på. Jazzbåten har vært en favoritt. Den forsvant under pandemien, men har gjenoppstått. Forrige tur med avkommet greide vi å ta feil av tidspunktet og gikk glipp av turen, men nå klarte vi å møte til rett tid på rett plass. Flott jazz som alltid, men den store overraskelsen var at båten er betydelig oppgradert og maten har hevet seg flere hakk. Tidligere vært i kategorien ok, ganske spiselig. Nå var den god. Deretter tog til Dresden. Det er en vakker togtur – på tsjekkisk tog med fortrinnlig service og servering. Dresden er en fin by. Vi hadde en nydelig leilighet rett ved Hauptbahnhof, med god plass, godt utstyr og en nydelig balkong ut mot en liten park. Her koste vi oss, rusla i byen – og feriens høydepunkt var nok Tryllefløyten i Semperoper. Fantastisk hus, strålende orkester og svært gode solister. Det var tilnærmet utsolgt, så vi hadde ikke særlig gode plasser. Til gjengjeld var de rimelige, men vi måtte strekke hals og til dels reise oss for å se hva som foregikk på scenen. Det var likevel en stor opplevelse. Vi fikk også med oss den daglige gudstjenesten klokka 12 i Frauenkirche. Deretter gikk turen til Berlin. For mitt vedkommende straka vegen – mannfolket var innom Leipzig for å få med seg Bachs korgutter. Jeg var glad for å dra rett til Berlin, noen hadde nok hosta på meg et virus, så jeg var temmelig tufs da jeg kom fram. Leiligheten var også en skuffelse. Den var dobbelt så dyr som noen av de andre – og halvparten så bra. Trang og møkkete. Æsj. Jeg hadde nok ikke lest beskrivelsen godt nok. Senga var ok, da – det var der jeg holdt til for det meste i halvannet døgn. Kvikna til siste dagen, da fikk vi med oss den delen av muren som fortsatt står der – som ble dekorert på øst-siden av mange kjente kunstnere da slusene ble åpnet i sin tid. Vi besøkte også det tilhørende museet. Det var interessant, men det får en til å skjønne at man er gammal. Vi husker jo godt de månedene vi satt klistret til nyhetene mens jernteppet falt. Som dominobrikker i det ene landet etter det andre. Da ble man optimistisk på menneskehetens vegne – så jeg skjønner ikke helt hvordan vi havna der vi er i dag.
Turen hjem ble en påminnelse om det. Vi skulle fly hjem fra Berlin, og hadde fått med oss at flyplassen i Berlin var utsatt for cyberangrep (og Kastrup og Gardermoen stengt pga droner). Vi trodde likevel vi var berga, da vi kunne logge inn via nett og kun hadde håndbagasje. Men dengang ei. Virka som det meste av datasystem var nede på flyplassen. Ved utgangen var det ikke snakk om å scanne boardingpasset – det var manuell avkryssing på lister og spørsmål om bagasje. Så vi var forsinket allerede da alle var ombord i flyet. Der stemte ikke passasjerantallet med den passasjerlisten besetningen hadde fått, så det ble flere runder med nye passasjerlister, etterlysning av individuelle passasjerer, og til slutt en runde med manuell registrering av alle ombord inkl boardingpass og legitimasjon. Det er bra de tar sikkerheten på alvor, men innen dette var overstått, var vi over en time forsinket. Jaja, vi skulle ikke rekke noe.
Snille mossa hadde passet kattene, og skjemt dem ettertrykkelig bort – de får ligge i senga hans, så jeg tenker han er en populær kattepasser. Takk for turen!
Halvveis i vikariatet. Fri i helga. I går tenkte jeg å gå en sopptur, og kikka på facebooksiden til lokal sopp- og nyttevekstforening. Reiste til ett av de stedene de pleier å ha soppturer og soppkurs, men fant verken skog eller sopp. Må ha misforstått. Men jeg fikk da gått en tur.
I dag har jeg hatt mer hell med meg. Kjørte til Avaldsnes, og besøkte historiesenteret og vikinggården. Nydelig vær, og det var en kjempefin tur ut til vikinggården. Historiesenteret var litt vel Disney etter mine begreper, men hver sin smak, sa vintapperen. Han drakk mens de andre sloss.
Vikinggården var opprinnelig et vitenskapelig prosjekt, men er nå blitt en turistattraksjon. Det var interessant å se, og heldigvis rakk jeg det akkurat før det kom to busslaster med utenlandske turister.
Dessverre var kirken stengt, og det var heller ikke mulig å se ruinene av kongeborgen, den har fått et midlertidig vernebygg, og så omtrent ut som domkirkeruinen på Hamar gjorde i årevis.
Den skakke steinen til høyre er fra førkristen tid, men kalles ikke desto mindre Jomfru Marias synål. Det påstås at når den berører kirkeveggen, blir det dommedag. Angivelig hakket de tidlige prestene av litt av tuppen fra tid til annen i håp om å forhindre dette.
