Her feirer de to nasjonaldager. De feirer 18. november, da republikken Latvia ble opprettet etter hundrevis av år med okkupasjon av alle tenkelige naboer, inkludert svenskene. Vi vet jo hvordan det er. Da de fleste stormakter var noe redusert etter første verdenskrig fikk Latvia sin selvstendighet. Det varte ikke veldig lenge – da krigen kom, ble de vekselvis okkupert av tyskerne og sovjeterne og ble betraktet som fiender av begge parter. Mens vest-Europa jublet i mai 1945, ble Latvia igjen okkupert. I går feiret de 35-årsjubileum for gjenopprettelsen av et fritt Latvia.
Dårlig vær, men et blomsterhav ved frihetsmonumentet, masse folk, korpsmusikk og festivitas. Vi ble litt kalde og våte, så søkte ly i en nærliggende restaurant, spiste sein lunsj, og hadde deretter en lat ettermiddag i leiligheten.
I dag var været bedre (de to bildene av monumentet med blomsterhavet er tatt i dag), men ganske sur og kald vind, så vi slo fra oss tanken på båttur. Vi kom oss endelig til domkirken som fortsatt er praktfull, kikka rundt og hørte orgelkonserten kl 12 – samme organist som sist vi var her 🙂
hit gikk vannet ved flommen i 1709
Det er ellers veldig mye flott arkitektur her i Riga. Veldig lite stusslige kommunistblokker som man kan se andre steder i Øst-Europa. Uvisst av hvilken grunn. Baltikum var såvisst enda mer undertrykt enn andre land i østblokken, som vel var undertrykt, men ikke okkupert. Vi besøkte okkupasjonsmuseet i dag. Det var en meget sterk opplevelse. Hva folk i dette landet har gjennomgått er nesten utrolig – og frykten for naboen i dagens politiske klima er nok dessverre høyst reell.
I går hadde vi ingen store planer, rusla rundt og glodde til det var tid for å gjøre seg klar til å gå i operaen. Et rekesmørbrød og noen canapeer før forestillingen ble dagens middag, men man kan ikke spise syv retter hver dag.
alle bilder er klikkbare for større versjon
Idyllisk tur hjem. Vi så en aldeles strålende oppsetning av La Traviata. Særlig Violetta var best, men ingen av de andre gjorde skam på seg heller. Flott kor og flotte kostymer. Ganske minimalistisk scenografi Skjønte ikke hvorfor Violetta hadde en gigantisk gardintrapp på bakrommet der hun til slutt lå og døde. Hvordan noen kan synge halsbrekkende arier i det de er i ferd med å dø av tuberkulose virker litt lite troverdig på meg, men det kan jo skyldes 1. jeg er en kynisk dokter eller 2. hun hadde kanskje ikke lungetuberkulose, selv om det var det vanligste. Hun hosta jo ikke heller…
I dag purka vi også ganske lenge, så innen vi kom oss ut av leiligheten var det sånn bortimot lunsjtid. Det ligger en restaurant med omtale i Michelin-guiden rett over gata her, så vi gikk dit. Meget stor restaurant i nydelig park, men det var jo ikke en sjel der da vi kom. Det kom noen til etter hvert, men det var flere ansatte enn gjester der. Forhåpentlig er det ikke sånn hele tida, for maten var framifrå og servicen ypperlig.
Eksteriøret. Amuse-bouche. Det lå småstein oppi der, antagelig tørris i bunnen, for det rant kald røyk over kanten. Gulrotbrød med ål. Jeg liker ikke ål, så gav den til mannfolket. Til høyre stekt torsk med blomkålpure, grillet og syltet blomkål og nydelig saus. Mannfolket bestilte biff og pommes frites. De hadde nok ikke sett en frysedisk, så jeg knabba noen. Det var kjempegodt.
Deretter hadde vi litt tilløp til panikk for kattepasseren – mossa (95) hadde meldt at den ene pusen hadde vært borte i 2 dager. Vi fikk ikke tak i mossa heller, så vi ringte svoger som dro for å sjekke at det stod til liv. Pusen hadde vært inne og lagt fra seg noen døde byttedyr, men foretrekker åpenbart utelivet for tida. Den andre er mer sedat og trives i sofakroken og på fanget. Hver sin lyst, sa vintapperen, han drakk mens de andre sloss.
Deretter rusla vi litt mer, og oppdaget hvor sentralt vi egentlig bor. I en tverrgate til hovedgata. Der så vi SAS-hotellet, hvor guiden på bussturen sa at det var verd å få med seg utsikten fra baren i 26. etasje. Så det har vi gjort.
Vi besøkte også den ortodokse kirken som du kan se de gylne kuplene på rett nedenfor SAS-hotellet. Den var staselig. Mye gull og glitter – men neonlys over alteret? Hallo?
Vi har vurdert KGB-museet, men vet ikke om jeg orker. Den siste som ble henrettet der var i 1987. Jeg er jo så gammel at jeg husker disse begivenhetene svært godt. Murens fall og Sovjetkollapsen er den største verdenspolitiske begivenheten som har skjedd i min tid. Vi fulgte jo spent med på de første spede protester i Polen og dannelsen av Solidaritet. Jeg forventet – antagelig i likhet med de fleste andre – at det kun var et spørsmål om tid før Sovjetiske tanks rullet over grensa. Det hadde vi jo sett før, både i Ungarn og Tsjekkoslovakia. Men det skjedde utrolig nok ikke. Så kom Gorbatsjov til makten i 1985. Han virka jo faktisk som en fornuftig fyr – til forskjell fra de voksdukkene vi var vant til å se på Kreml-muren når det var paradedag. I Polen brøt det ut en stor streik i 1988, heller ikke da kom det noen tanks, og de første frie valg ble holdt i 1989, og Lech Walesa som hadde stått i spissen for fagforeningen ble valgt til president.
Jeg har vært mange ganger i Tsjekkia. Der sier de at det tok ni år i Polen, ni måneder i Ungarn – der det kulminerte med at grensa til Østerrike ble åpnet etter at ambassaden ble overfylt av folk som ville emigrere – og ni uker i Tsjekkoslovakia. Der brøt det ut massedemonstrasjoner og streik både i Praha og Bratislava i november – i desember var friheten et faktum. Tsjekkerne kaller dette fløyelsrevolusjonen, slovakerne «the gentle revolution». En fredelig revolusjon og fredelig skilsmisse etter hvert.
Og hvor tok det ni dager? Må ha vært i Øst-Tyskland, hvor de åpnet grensene ved en feiltagelse, og deretter var det ingen vei tilbake.
I Baltikum hadde de sin «Singing revolution»
Kor- og sangtradisjoner har alltid stått sterkt her, og gjør det fortsatt. Fem Patriotiske sanger av Alo Mattisen ble svært populære, og det hele kulminerte med to millioner mennesker som stod arm i arm fra Tallinn til Vilnius og sang. Husker jeg så det på nyhetene – med store og tårefylte øyne.
Vi var her på tampen av koronapandemien, og syntes det var en fin by. Så nå er vi her igjen, med seks dager til rådighet.
Turen i går var ikke så mye å blogge om. Tog til Gardermoen, grei flytur til Riga, det er ganske kort. Vi tok bussen til sentrum og gikk til leiligheten, som er fin. Rusla i nabolaget og spiste lite minneverdig mat på et bråkete sted. Men vi ble da mette.
I dag har vi vært forfulgt av lykketreff. Begge hadde sovet ganske dårlig, gamle folk i uvante senger. Det tar litt tid. Jeg sov ganske godt på morgenkvisten, så det var ikke særlig liv i noen av oss før sånn i ellevetida. Da gikk vi ut og fant en frokostrestaurant heller enn å lage noe selv. Det var også ganske bråkete og lite minneverdig, men derfra gikk det bare oppover. Været er fint. Litt kjølig men sola skinner. Vi har en fin leilighet på loftet ved siden av en nydelig park. Vi rusla i retning gamlebyen som er rett ved.
Kom over tilbud om sightseeingbuss som gikk om 10 minutter, og fikk en fin rundtur i Riga med kommentarer på norsk – de hadde alle skandinaviske språk. En god måte å få en viss oversikt over stedet man besøker – som regel. Vi var uheldige i Leipzig, men har ellers syntes slike turer er verd pengene som en introduksjon. Et av stedene som ble kommentert under turen var sentralmarkedet. Det holder til i noen store haller som ble brukt som hangarer for luftskip i tiden rundt første verdenskrig. Nå selges det fisk og grønnsaker og egentlig alt mulig inni og rundt der. Et fascinerende sted.
Deretter rusla vi litt mer, satt på Alchymist Bar og bestemte oss for å sjekke om det var mulig å få noe mat på restaurant FOREST som ligger like ved der vi bor. Vi hadde sjekka menyen og hadde begge lyst på steinsoppravioli med trøffelsaus. Vi fikk bord selv om vi ikke hadde bestilt, og mannfolket klarte å overtale meg til å gå for deres syv retters meny med vin. Jøje meg.
Det var mye og veldig god mat. Selv jeg som vanligvis ikke klarer mye mat klarte meg fint gjennom dette. Ikke noe så overveldende ut på fatet, og det tok jo sin tid. Kjempegodt. Vi trilla hjem og hadde tungt for alle trappene opp til femte etasje. Nå later vi oss. I morgen skal vi i operaen, så får vi se hva det ellers blir til.
Dette bildet har jeg ærlig og redelig knabba, da min pai/quiche også denne gang ble borte før jeg fikk summa meg til å knipse den. Har blogga oppskriften før.
Her kommer noen flere tips. For dette er jo veldig anvendelig og har mange variasjonsmuligheter.
Men først og fremst – da jeg nylig var på Malta i selskap med en venninne som er koldjomfru og har jobba mange år med mat, så tilbragte vi selvsagt en god stund i en fantastisk butikk som solgte all slags kjøkkenutstyr. Jeg kjøpte meg en paiform med løs bunn. Den er 5 cm høy og 25 cm i diameter. Hvorfor er det umulig å få tak i dette i Norge? Hittil har alle paier jeg har laget måttet serveres i forma, fordi det er umulig å få den ut uten å ødelegge den. Paiskall er skjøre. Har EN form fra før med løs bunn, den er ganske liten, og alle det er mulig å få tak i er svært lave. Så denne er gull. Ser jo mye bedre ut på bordet om paien er hel og ligger på et fat.
Paibunn. Denne gangen gikk jeg for rough puff som i oppskriften. Den hevet seg for mye og krøp litt ned fra sidene til tross for et opphold i fryseren. Skal være tilstrekkelig hvile og kjøling som forhindrer nedkryping. Tenker kanskje vanlig paideig (smuldre smøret mer, gjerne i kjøkkenmaskin, og den hever seg fint lite) er like bra. Og hvis du vil redusere fettinnholdet, kan en god del av smøret erstattes med kesam. Sånn til hverdags.
Fyllet består av egg, matfløte og masse ost. Man kan redusere ostemengden, gå for mager ost om man vil, men ellers kan man jo putte hva som helst i denne. Min er vegetarisk med kun spinat, løk og hvitløk – men er er det jo bare fantasien som setter grenser – rester av kjøtt eller fisk kan puttes i, bacon, grønnsakrester, fantastisk måte å bruke opp og drøye små rester av diverse som fins i kjøleskapet. Og om du ikke får tak i like fin paiform som jeg har slått kloa i, så kan paien utmerket spises fra formen 🙂
Nå har vi diverse lekre oster som mannfolket har fått i gave på kjølerommet, så jeg tenker de skal bli til pai heller enn å stå der til de er inntørka og må kastes.
Foranledningen til restene er min kjære far som ble 95 for noen dager siden – her lurer han på hvor det blir av kakespaden. Han liker kake.
Nå har vi roa ned, ikke hatt veldig store planer, kun rusla rundt i Valletta og glodd. Det kan også anbefales. Været har vært nydelig, så vi har kost oss på benker i parken, nippet til glass i sola, og i går hadde vi bestilt bord til lunsj på The Rooftop Restaurant. Den ligger rett ved der vi bor – vi har jo bodd midt i smørøyet – og der var det fint. Riktig dag også nydelig vær.
Vi bestilte Seafood Tower. Der var det mye godt. Utsikten var formidabel. Det er også tydelig at byen holder på å rigge seg til for å feire St Paul. Paulus led skipbrudd på Malta sånn ca år 60, kristnet befolkningen og er en av deres viktigste helgener. Han har en stor feiring tidlig i februar, så hadde jeg visst det, hadde jeg antagelig utsatt turen et par uker. Men vi har fint lite å klage på- vi har hatt en strålende ferie. I dag har vi også bare rusla rundt, sett oss om i noen av de gatene vi ikke har vært i før, drukket øl i Lower Barakka Gardens, og spist på Gambit igjen. Jeg gikk nok en gang for pasta, men raviolien med røkt svinekjøtt likte jeg ikke. Skulle bestilt samme som sist, det var kjempegodt. Solveig bestilte lam, og det var godt. Jaja.
Da kom vi oss til Gozo. Værmeldingen var flott, men vi pakket regncape for sikkerhets skyld, og planla å være borte hele dagen. Så vi stod tidlig opp, helte kun i oss en kaffekopp, og la i veg mot Upper Barakka Gardens. Der går det en heis ned til havnivå (og det er ganske mange meter). Vi fant hurtigbåten som tar deg til Gozo på under en time. For det meste langs nordkysten av Malta, så det var fin utsikt og rolig sjø. Gynga litt siste biten inn mot Gozo.
Vi hadde kjøpt en kombibillett som inkluderte en hop on-hop off busstur på øya. Egentlig hadde vi tenkt å spise frokost i Mgarr, men plutselig var vi ved GGantija tempelpark. Dette er verdens nest eldste menneskeskapte rituelle byggverk. Det er eldre enn pyramidene, men det fins visstnok noe i Tyrkia som er enda eldre. Dette her er fra ca 3600 f Kr og er imponerende. Flott museumsbygg i tilknytning, deretter en vandring rundt selve tempelområdet. Vi glemte helt hvor sultne vi var.
mænn og kjerringa?store rumper var visst på moten da ogspina bifidaDe hadde karies da og
Vi hadde noen minutter til neste buss, så vi gikk en tur i byen for å finne noe å spise. Kjøpte drikke i en butikk, og et underlig bakverk med rømme og ost av en ungarsk dame som ikke snakket særlig engelsk. Det var godt, da. Vi satte oss på en benk i nærheten av busstoppet og ventet at bussen snart ville komme. Vi trodde vi ville se den når den kom, men den var nok allerede på stoppet som vi ikke så bak et buskas, så plutselig gikk den. Jaja. Fins verre ting enn å sitte på en benk i sola og spise frokost mens man venter på neste. Det var en snau halvtime. Neste stopp var en turistfelle av en butikk, så vi brukte bare de ti minuttene bussen stod der og kjøpte inten ting.
Et utrolig vakkert og fascinerende sted. Vi ble værende en god stund.
Deretter fant vi ut at det var bare 850 meter til neste stopp, så vi bestemte oss for å gå, i stedet for å vente på bussen. Det var en fin spasertur i nydelig vær og vakkert landskap. Neste stopp var Ta`Dblegi crafts village. Vi var ikke veldig imponerte. Dette er nok en turistfelle, og nå var det utenfor sesong. Vi hadde håpet å se kunsthåndverkere lage ting, men det var det lite av. Kun i keramikkverkstedet var det aktivitet. Vi fikk kjøpt noen håndlagde kniplepinner da, men var ikke spesielt imponert over plassen. Vi bestemte oss for å avslutte turen i Victoria – eller Rabat, som lokalbefolkningen visstnok kaller den. Det var tid for middag, vi fant et sted med grei mat og ikke altfor høy musikk, hvor vi dessuten kunne sitte inne. Det var begynt å bli kjølig og ikke minst blåse en del.
Vi rusla en tur i byen, så nok en vakker kirke, og gikk en tur opp på Citadellet, hvor museet var stengt, men det var fortsatt aktivitet i kirken, og fullt mulig å rusle en tur på murene. Det var vakkert i kveldsbelysningen.
Vi hadde egentlig billett til siste båt hjem til Malta, men det meste var nå stengt, vi begynte å bli slitne både i hodet og beina, og tok bussen til havna. Vi ankom akkurat i det båten gikk, en time til neste. Men det viste seg å være uproblematisk å endre billetten, så vi slo ihjel den timen med en gin&tonic i en småluguber bar på kaia. Halvsov på båten hjem, nå var det jo mørkt og ikke så mye å se på. Heisen opp og hjem i huset. Nå lakker det mot slutten av ferien. Vi har ingen store planer for de siste to dagene, får se hva det blir til
Nei, vi dro ikke til Gozo, slo det fra oss av flere grunner. I stedet dro vi igjen til Rabat, og klarte denne gangen å finne en direkte buss, så det gikk litt fortere. Planen var å se St Pauls katakomber. Det var til dels interessant, men det er jo et gigantisk anlegg med nedgang til svært mange katakomber. Disse ble brukt som gravkamre i mange hundre år, av flere av de mange folkeslagene som slo seg ned på Malta. Det finnes spor etter både hedenske (romerske og fønikiske), jødiske, kristne og muslimske gravplasser i disse katakombene. Akkurat disse har nok vært brukt til lite annet, verken til skjulested under krigen eller andre typer forfølgelse. Så vi gikk litt lei etter hvert, ett hull i bakken var omtrent likt de andre. Men er man levende interessert i arkeologi eller oldtidshistorie, kan man finne det mer interessant enn vi gjorde. Eller – for all del interessant, men vi var ikke nedi alle katakombene.
Deretter var det lunsj på et ganske ærverdig sted
Mandeltre med lun plassering hadde begynt å blomstre
Før vi forlot Rabat, så vi også på restene av en romersk villa, funnet under rester av en muslimsk kirkegård – her ligger historien lagvis…
Har vært ganske rolig, gamle damer blir slitne. Så vi gjorde ikke så mye annet på formiddagen enn å kose oss i sola på bymuren. Hadde lagt igjen telefonen hjemme i leiligheten, så tok ingen bilder av dette.
Deretter spiste vi lunsj på Legligin – ikke fullt så imponerte som sist, men for all del godt. Det var fem retter, glemte å ta bilde av de siste, selv om vi ikke drakk fem glass vin.
Deretter ble det middagslur, det trengtes.
På kvelden var vi på barokk-konsert i Teatru Manoel. Det var en fantastisk opplevelse. Utrolig akustikk. De spilte Vivaldi ( 4 årstider og et par mindre kjente fiolinkonserter) og Bachs Brandenburg-konserter nr 5 og 4.
En dag med mange inntrykk, for ør og sliten til å blogge i går kveld. I dag har vi bevilget oss en hviledag, tenker å sitte på en benk i parken og mate duene, slik gamle damer skal gjøre. Vi skal på konsert i kveld, da.
Men i går la vi i veg ganske tidlig uten frokost i retning av bussholdeplassen, hvor vi kjøpte oss pastizzi og vann, og satte oss på en buss til Rabat. Det gikk ikke fort, mye folk og mange stopp. Ett skifte av buss også. Derfra rusla vi inni Mdina, som er Maltas gamle hovedstad før Valletta ble bygd etter den store beleiringen på femtenhundretallet. Mdina kalles Tha Silent City – og det er ganske fredelig der. Vi fikk jo ikke med oss på langt nær alle severdigheter på en slik dagstur, men det var en opplevelse bare å rusle rundt i gatene og se på utsikten fra bymuren. Vi besøkte katedralmuseet og katedralen
Deretter besøkte vi Palazzo Falson, hjemmet til en opprinnelig svensk familie, utvilsomt ganske velstående – det var en opplevelse. Tok ikke så mange bilder som jeg burde.
Deretter var det lunsj på Bacchus – en litt bortgjemt restaurant som var ganske tom – som regel et dårlig tegn, men de hadde gode omtaler, og vi er naturligvis helt utenfor turistsesongen. Jeg spiste aldeles nydelig pasta med kanin, hasselnøtter og trøfler. Generøst med trøffelflak. Solveig spiste Cæsarsalat og sa det var den beste utgaven hun hadde fått. Et glass lokal vin til, og vi gikk derfra svært så belåtne.
Vi var litt leie av bussen, så vi tok en Bolt til Mosta for å få med oss den berømte kirken der. Den er berømt av flere grunner (les artikkelen jeg har linket til), men aller mest fordi den ble bombet av tyskerne under krigen, bomben lagde hull i taket og falt ned på kirkegolvet uten å eksplodere, midt mellom flere hundre kirkegjegere da det pågikk en messe. I dag ligger det en kopi av bomben i det ene sakristiet, under et bilde av Jomfru Maria som beskyttet kirken og sørget for et mirakel. Vi besøkte også bomberommet utenfor kirken. Der var det bilder av mange begivenheter under krigen. Blant annet hullet i taket:
Hele kuppelen kunne sikker kollapset…
Og han som slapp bomben
Paven utnevnte for ikke så mange år siden denne kirken til en «Minor Basilica». Jeg skjønner ikke helt hva det betyr – trodde basilika var en rektangulær bygning med sideskip – denne er vitterlig rund – så paven må legge noe annet i ordet.
Vi orka ikke bussen hjem heller, det ble nok en Bolt, deretter ost og kjeks og håndarbeid i leiligheten
I dag har vi bevilget oss en fridag, så veldig mye blogging blir det nok ikke. Vi skal på konsert i kveld, da. Det pågår en barokkfestival på Malta i januar, med konserter alle steder. Og vi har bestilt fem retters lunsj på Legligin. Men utover det skal vi kose oss i sola.
Konserten er i Teatro Manoel. Operahuset i Valletta har de latt ligge som et minne om krigen. Det ser sånn ut
Nytt forsøk, vi rusla til Upper Barakka Gardens og tittet ned på salutten. Så ikke noe poeng i gå ned på selve platået.
Var litt trangt om plassen oppå der, så jeg avstod fra å prøve å ta en video, men det er det jo mange andre som har gjort.
Iskaffen i går var god, så vi gjentok suksessen i dag, før vi gjorde et nytt forsøk på å se Lascaris War Rooms. Dette har vært et hovedkvarter for de allierte under krigen og seinere for NATO fram til på syttitallet. Langt under jorda.
Har tilbrakt ettermiddagen med å se The Malta Story – en film fra 1953 om de begivenhetene vi fikk presentert på museet i dag.
Men vi har da kost oss med litt annet enn krig i dag, og været har vært nydelig
