Dyr høst, bra jeg ikke er pensjonist riktig ennå. Sliping av trapp var mer enn påkrevd. Det ble fint. Kjølerommet konka ut – nytt aggregat var dyrt, men snekkeren som monterer får en hjemmesydd busserull – med noen rokkeringer i regnskapet. Husets ørtifjarten lysrør av den gamle sorten som ikke lenger er lovlige, trenger utskifting. Det håper jeg skjer snart før det er helt mørkt her.
For å toppe serien, slutta kjøleskapet å virke. Dessverre er det erfaringsmessig minst like dyrt å reparere ti år gamle (eller mer ) hvitevarer som å kjøpe nytt. Så jeg bestilte nytt. Jeg, mitt fe, tenkte størrelse på kjøleskap er standard, og bestilte ett med god miljømerking og effektivt strømforbruk. Siden jeg ikke hadde lyst til å bære det selv, bestilte jeg innbæring – og utbæring av gammelt kjøleskap. Dette ble besørget av to sterke, unge menn.
Men det nye kjøleskapet var betydelig høyere enn det gamle. Det gikk ikke inn gjennom kjøkkeninngangen, det fikk heller ikke plass der det gamle hadde stått. Følte meg mildt sagt dum, men forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen.
Jeg skrudde ned overskapet som hadde stått over det gamle kjøleskapet. De greiene vi oppbevarer der oppe blir ytterst sjelden brukt, så kvitta meg med det meste. Verre var det at det var ingen vegg bak skapet, bare et hull. Men spikra fast dekorplaten som hadde sittet på skapet over hullet – så nå ser det sånn noenlunde ut.
Verre var det å få kjøleskapet inn på kjøkkenet. Bemanningen i heimen er en svekling og en kløne, så jeg bad mannfolket skaffe en person til – fortrinnsvis sterk og med praktisk sans. Han fant en veldig god nabo – takk til deg! – og ved forente anstrengelser, fikk vi kjøleskapet gjennom den litt for lave døra, og plassert på rett sted.
Deretter var det bursdagsmiddag for tante Bodil – som alltid er veldig flink til å påskjønne andres bursdager med gaver, kake og gratulasjoner. Hun ønsket seg moussaka, så det ble det, i veggis – og vanlig versjon.
Men slitin kjerring er vel bare forbokstaven, så mye fysisk arbeid er ikke dagligdags for meg. Men vel fornøyd med både kjøleskapet og familieselskapet. Håper det blir en stund til noe mer ryker her. Resten av helga tilbringes på kniplekurs – det er i det minste ikke fysisk tungt 🙂
Har jeg aldri lagd, men etter inspirasjon fra Masterchef Australia tenkte jeg å prøve i dag. Har spist det før da. Selv om det ser ut som de nærmest hadde bakt fisken inn i trolldeig.
Fant ut at det er mange meninger om hvordan dette gjøres. Grovt eller fint salt? Bare vann, bare eggehvite, hele egg eller vann og Maizena? Jeg gikk for hele egg, litt vann og grovt salt. IKke helt fornøyd. Saltet ble ikke til en hel skorpe, deler av det var fortsatt helt løst salt. Ikke fornøyd med det. Men fisken ble framifrå da. Ishavsrøye, fylt med dill og sitron. Så skal prøve igjen. Kanskje med trolldeig?
Det regna ikke, det var tendenser til blått mellom skydottene, så vi bestemte oss for å dra til Chichester. Der er det også en katedral, det finnes en romersk ruin, visstnok den største i Storbritannia, og vi hadde dager igjen på Britrailkontoen. Men først spiste vi en solid frokost.
Mennesket lever ikke av brød alene
Først tok vi bussen ut for å se på restene av det romerske palasset. Det er først og fremst gamle mosaikk-golv som er bevart. En formell, romersk hage er også rekonstruert. Romerne hersket over Storbritannia helt opp til Hadrians mur mot de skotske barbarene. Også i katedralen var det et vindu i golvet hvor man kunne se ned på et underliggende, romersk mosaikkgolv.
Så dro vi tilbake til sentrum, spiste på en lokal restaurant. Ikke veldig spektakulært – før vi gikk tor å ta katedralen i øyesyn og høre evensong. Det var mye gammel bebyggelse bevart rundt katedralen. Et merkelig, kvadratisk tårn stod rett ved siden av – og på veggen hang et oppslag om klokkeringing, så jeg lurte på om dette var klokketårnet, og om de hadde change ringers. En hyggelig kirkevert bekreftet dette, og forklarte at klokketårnet er separat fordi klokkene er tunge, og grunnen er er myk, så de kunne ikke risikere sig i katedralen. Praktfull evensong, nok en gang. Vi har sannelig vært flittige kirkegjengere på denne turen. De markerer i disse dager 30 år med kvinnelige prester i den anglikanske kirke. Treiginger. Men de slår jo katolikkene da.
Dag 14 var også en nydelig dag, så vi valgte å gå en tur, langs en av de mange turstiene som fins rundt Winchester. Vi så biskopens palass, bygd av Henri de Blois, som vi ikke minst leser mye om i vår reiselektyre Pillars of the Earth. Jeg har lest den før, men får jo et litt annet forhold til det når vi ser de faktiske stedene handlingen utspiller seg. Det var en nydelig tur, med et lite stopp på en snål pub, og mye fint å se på. Klikkbare bilder, ikke minst ser du ruinene av bispepalasset bedre.
Dagen ble avsluttet med Evensong i Winchester Cathedral.
Dagen etter høljregna det, så vi gjorde ikke stort. Noen av oss så på Masterchef Australia og strikka. Om kvelden dro vi likevel til byen og hadde tenkt oss på indisk restaurant, men den var stengt. Vi gikk for sørøstasiatisk i stedet. Det var sterkt, men godt.
Vi stod tidlig opp, lagde en god frokost på vårt flotte kjøkken, og bestemte oss for en tur til Salisbury. Nå går det tog igjen, om ikke så mange som vanlig. Salisbury er en gammel og vakker by, som vi har vært innom tidligere, både på bilferie med barn og som snarest på kortur for 9 år siden. Togturen gikk knirkefritt, med ett bytte. I Salisbury ser det ut som de holder på å grave opp hele vann- og kloakkanlegget, i alle fall i strøket rundt jernbanen. Det var strålende sol, og et stykke å gå inn til sentrum, så vi fant oss en pub for å legge planer for dagen. Jeg bestemte ganske eneveldig at vi skulle gå for “History Hunt”. Mannfolkeet protesterte ikke, da. Dette er et konsept hvor du må løse diverse oppgaver, for underveis å lære om byens historie. Det ble en til dels frustrerende opplevelse. Det viste seg at nå til dags er dette helt nettbasert, før fikk man oppgavene på papir som kunne kjøpes på turistkontoret. Det var svært kronglete å få betalt, men klarte det til slutt. Til å begynne med var det gøy, og en av postene var en pub som var eldre enn svartedauen, hvor vi passet på å spise lunsj.
maten var godavlukke for kvinner og krigshelter
Vi spiste slow-roasted pork som var helt nydelig, og leste om pubens historie. Til å begynne med var slike “chop houses” steder hvor menn møttes for å gjøre forretninger, men i det nittende århundre begynte det også å vanke kvinner på disse stedene. De fikk et eget rom (ganske lite, så det må jo ha vært få) med egen inngang, for å unngå å bli antastet av fulle karer, antar jeg. Det sies at avlukket også ble benyttet av Churchill og Eisenhower da de planla D-dagen.
Puben skal også ha fungert som bordell en periode, og prestene fra en kirke i nærheten skulle hatt en egen hemmelig tunnel inn til bordellet. Dette skulle være omtalt i et dikt som henger ved peisen på denne puben, og neste post var kirken. Vi fant ikke noe dikt, men tok for gitt at det måtte være den nærmeste kirken St THomas. Det var rett. Men deretter gikk det skeis. Vi misforstod anvisningene, skulle finne byens eldste hus – som åpenbart flere gjør krav på å være, siden vi fant et som gjorde krav på det, og som også hadde vært et vertshus – som det stod i ledetråden – men det var feil hus. Så etter en del sinne og frustrasjon gav vi opp.
Jeg sendte en gretten epost til foretakenet som lager dette. Tenker at så lenge du fikk et papir, kunne du jo bare fortsette med neste post om du gjorde en feil, men på nett er det slik at du kommer ikke videre om du ikke svarer rett. De takket pent for tilbakemeldingen, da – burde jo være mulig å endre på dette? En panikk-knapp av noe slag – du får ikke premie om du bruker den, men du kan likevel ha moro av hele løypa?
Vi gikk på Eucharist i katedralen i stedet. Fantastisk vakker katedral her også, noe mindre enn Winchester. Var mer imponert da vi spurta for å rekke Evensong for 9 år siden – dette er en litt annen gudstjeneste – mye tale, som er vanskelig å oppfatte i akustikken, men koret sang vakkert – særlig jentene.
Ble ganske rolige dager. Den første med overlegg. Vi hadde hatt to ganske innholdsrike dager, og følte for en hviledag -. det var jo søndag også. Mandag var Bank Holiday, det var vi ikke klar over. Dessuten regna det. Hele dagen.
Søndagen slappet vi av. leste, strikka (i alle fall jeg) og så på Masterchef Australia (i alle fall jeg) Mandagen hadde vi tenkt å trosse været og se på byens mølle, en gammel vanndrevet mølle som fortsatt fungerer – men det var stengt. Vi gikk likevel en liten tur i byen, og så oss ut noen senere destinasjoner. Både møllen, og en pilegrimsled som vi muligens går en del av. Vi går nok ikke helt til Southampton.
Men jeg kan kanskje skrive litt om huset vi har leid. Det beskrives som et “cottage”. Usikker på hvor gammelt huset kan være, men det er nok ganske gammelt. Ligger landlig til, ca 3 km fra sentrum av byen, med en del interessante bygg også rundt her. Det er en del av et bygg med tre boenheter, vi er i midten. Alle har en bakhage som er ganske usjenert, selv om vi ser deler av den ene naboens bakhage fra kjøkkenet. Arkitekturen kjennes igjen fra klassisk, engelsk litteratur, men ikke som noe herskapshjem. Du kommer inn i “the front parlour” – som hos oss er en spisestue. Bak der ligger et oppholdsrom med peis (nå til dags er det sentralfyr her), bak der igjen er det et todelt kjøkken med utgang til bakhagen. Kjøkkenet – og ikke minst komfyren – er en drøm.
Fem gassbluss, to stekeovner og en grill! Min erfaring med matlaging på gass er en langt mindre eksklusiv komfyr i studietida, og ellers hytta og gassgrillen på terrassen. Dette er andre greier, gitt – og får en viss forståelse av hvorfor verdens beste kokker foretrekker gass. Selv om jeg ikke har laget noe mer avansert enn omelett og speilegg på denne komfyren. Går vel ikke an å stjele den, litt tungvint å ta med på flyet. Ikke pent å stjele heller. Men man kan jo kose seg med ørten episoder av MasterChef Australia. Ny sesong på gang, Kan ses på YouTube, eller på Network 10 hvis du har en VPN-tjeneste.
I annen etasje er det to soverom og et utmerket bad, og på kvisten er det et tredje soverom. Det er litt lytt her, vi hører naboenes skrikerunger ganske godt, og jeg minnes den helga stakkars Ingvild fikk 4 hjørnetenner, det er vel den eneste gangen noen av mine unger har hylt så mye. I alle fall som jeg kan huske, men jeg begynner jo å dra på åra.Får håpe tennene kommer fram snart hos naboene også, ikke at det plager oss, men foreldrene blir sikkert slitne, og ungene har det ikke bra når de hyler så mye, De hørtes litt blidere ut sist det låt derfra, så håper det beste.
Fortsettelse følger – dag 9 er det mye mer å blogge om, det får bli i morgen.
Nå har jeg vært slakk med bloggingen, ligger litt etter, men skal prøve å ta igjen litt. Denne dagen startet med en ganske rolig morgen med frokost i leiligheten, etter å ha kjøpt ny forsyning av bacon over gata.
Så brukte jeg en god del tid på å ergre meg over Britrail, som jeg oppfatter som svært kronglete. Mulig det bare er jeg som er tett i pappen. Vi hadde ingen problemer med Interrail-appen sist vi var på tur og brukte den. Britrail har ikke en app. Du kjøper et M-pass, og de sender deg en epost med link til aktivering. Jeg trodde dette var en app som skulle aktiveres og gjorde det med en gang- vips hadde jeg brukt opp en reisedag. Du må ikke aktivere noe som helst før den dagen du skal reise, deretter på du gjenta aktiveringsprosessen hver dag du tenker på å reise, og så får du tilsendt en dagsbillet pr epost. Mannfolket kan ikke lese eposten sin på mobil, den har kronglete innlogging, så vi var litt fortvilte. Løsningen ble å opprette en ny epost til han – gmail. Det ble jo ganske ryddig, han får lite annen post på den andressen. Jeg må bla lenger ned i søppelposten for hver dag, for å finne den igjen. Burde vel arkivere den et sted så den er lettere å finne. Syns fortsatt det er et tungvint system, selv om det går greit nå som vi endelig skjønte det.
Så da vi endelig hadde det klart, dro vi til Southampton. Den togturen er så kort, at det neppe gav valuta for investeringen. Southampton har vært Englands fremste port mot verden i all tid – kanskje ikke nå lenger. Så vi satte kursen for SeaCity Museum. Titanic dro fra Southampton i april 1912. Den ble bygd i Belfast og ferdigstilt her. Museet har viet en hel fløy til Titanic – men det fins også tre andre med interessante ting å se. Et imponerende hus, og en imponerende utstilling. Titanic-fløyen ble avsluttet med en gigantisk film om sjøforklaringen. Det mest fortvilende var jo at et annet skip passerte rett forbi, så at det ble skutt opp raketter fra Titanic, trodde det var fyrverkeri og seilte videre. Gnisten hadde gått av vakt (de hadde bare en), så nødsignalene fra Titanic ble ikke fanget opp. En av konsekvensene ble at det ble påbudt å ha døgnvakt på telegrafen ombord. Titanic hadde to, så heller ikke de dekket opp hele døgnet, men da ulykken skjedde, ble det sendt ut nødsignal til alle fartøy i nærheten. Et annet interessant poeng, var at de som satt i utkikksposten oppe i masta hadde kikkerter på turen fra Belfast til Southhampton. De ble fratatt dem der. Alle som hadde noe de skulle ha sagt mente at dette ikke hadde noe å si. Den ene av de som bemannet utkikksposten og var heldig nok til å overleve, var av en helt annen mening.
Det var flere andre ting i Southampton vi gjerne ville ha sett, men uten at vi skjønte hvorfor, var svært mye stengt – både museer, attraksjoner og restauranter. Vi var redd vi måtte sulte, men fant til slutt Mint Dosa, hvor vi fikk en utmerket indisk lunsj. Noe helt annet enn gårsdagens popup. Så vi dro hjem og planla tur til Isle of Wight neste dag. Best å slå til når det er meldt godt vær og før togstreiken er over oss.
Klikk på bildene om du vil se hele
ankerkjettingRoger går på et isfjelllugar, 2. klasseGrand staircasejeg var veldig flink til å lempe kullde hadde tegnspråktolk på sjøforklaringen
Rolig morgen, buss til byen for å gjøre et nytt forsøk på å se The Great Hall, og det runde bord, Winchester har en lang og broket historie, og var englands hovedstad fra ca år 1000 og noen hundre år framover. Knut den mektige holdt til her. Det gjorde også de tidlige normannerkongene. Det er kanskje noe av forklaringen på at en såpass liten by har en katedral som er adskillig større en Nidarosdomen. Hele området er svært rikt på historie, og om man vil ha noe av dette inn på en underholdende måte, anbefaler jeg Rutherford´s Sarum, eller Ken Folletts Knightsbridge-serie. Knightsbridge er et oppdiktet sted, den nærmeste viktige byen er Winchester.
Vi tok oss tid til en god lunsj på en franskinspirert restaurant.
Før vi rusla opp til museet. Denne hallen har fungert som rettslokale i lange tider, den er det eneste som står igjen av Winchester Castle, men det runde bordet som henger på veggen her, er ikke Arthurs. Winchester er en av de byene i England som hevder å være Camelot, men det finnes ingen sikre bevis på at kong Arthur i det hele tatt har eksistert. Stedet holder stadig forbindelsen til kongefamilien. En gigantisk statue av dronning Victoria i et hjørne, en rekonstruert middelalderhage innviet av dronningmoren, og nyere ståldører til minne om bryllupet til Charles og Diana.
Billetten gav også adgang til the Westgate Museum, opprinnelig byport, deretter gjeldsfengsel, nå museum. Fra taket kunne vi skue utover Englands eldste hovedgate.
Glemte å notere at jeg har gått til innkjøp av ny bukse, og at det dessuten var pop-up indisk restaurant på Cobb´s da vi kom hjem Maten var ikke noe å skrive hjem om, takke meg til Royal India
Vi gjorde ikke så mye denne dagen, så dette blir nok et kjedelig innlegg.
Vi startet med frokost hjemme, laget av de godsakene vi kjøpte på markedet dagen før
Dårlig vær, så vi ble sittende inne en stund og lese, strikke, slappe av og sånn, det skal man også gjøre på ferie. Inntil vi tok bussen inn til byen med en tanke om å gå på et av byens mange museer. Men innen vi var framme, var vi sultne igjen, og fant ut at akkurat dette museet stengte en time seinere, så da ble det ikke noe av. Vi gikk på samme restaurant som dagen før, og denne gangen huska de å ta betalt.
De fleste restauranter steller også pent med firbeinte gjester.
Stort mer skjedde ikke denne dagen. Mannfolket gikk på Evensong nok en gang, jeg shoppa litt og tok bussen hjem. Traff en hyggelig og pratsom dame på bussholdeplassen, så det kortet jo ventetida. Og jeg fant i det minste ut hvor museet ligger, så det blir nytt forsøk
På natta ble jeg vekt av et spektakulært tordenvær med tilhørende høljregn, så jeg måtte opp og lukke takvinduet – jeg ligger på loftet. Fascinerende.
Vi gikk på asiatisk restaurant – den har fått mye skryt for god mat. Maten var framifrå, men servitøren var nok uerfaren. Vi bestilte edamame på deling til forrett, men fikk reker innbakt i stekte nudler. De var kjempegode, så vi klagde ikke, men det var jo ikke noe for Kjersti. Til hovedrett fikk vi det vi hadde bestilt, Kjersti spiste noen japanske nudler med tofu – som var gode, jeg fikk smake. Jeg gikk for trauste pad thai med kylling – som også var god, men porsjonen var gigantisk, så jeg måtte jo sette igjen det meste. Vi måtte etterlyse ølet også. Antar servitøren var fersk, hun var veldig søt og høflig da. Vi trilla stappmette hjem.
Siste dagen i Praha var jeg klar for å raide stoffbutikken, så vi bestemte oss for å ta frokosten på Vaclavplassen Jeg hadde sett meg ut Le Peonia . Det var sannelig verd besøket. Rosa var jo bare forbokstaven. Blomster overalt, et hvitt klaver i hjørnet som spilte julemusikk av seg selv. God stemning og god service. Vi startet med en mimosa – hjelper utvilsomt på stemningen. Jeg fortsatte med eggerøre med bacon og asparges. De hadde ikke asparges, ble vi fortalt men greit nok. Kjersti gikk for croissant med stracciatelle og ost. Det var visst riktig god. Jeg var ikke helt fornøyd. Baconet var bleikt. Jeg liker det sprøtt, eller i det minste brunet. Eggerøren var kornete og tørr. Men det var en koselig og veldig særpreget plass, så om kokken får et lite kurs i Heston Blumenthals metode for eggerøre, blir det topp. Deretter dro jeg til stoffbutikken. Fikk ikke alt jeg hadde ønska meg, men en del. Så nå skal det bli sying fram mot jul, så sant jeg får noen andre til å vaske i huset. Kjersti strikka på cafeen og koste seg med mer kaffe.
Mer shopping på Palladium, som er blitt vårt faste shoppingsted i Praha. Vi starta med en tenkepause på kafeen i underetasjen, hvor vi hadde stor moro av servitørroboten. Den var søt. Jeg tok desverre ikke noe bilde av den. Begrenset shopping i år, neste stopp var nasjonalmuseet – hvor ingen av oss har vært til tross for årlige besøk i Praha siden 2012. Det er DIGERT. Og ganske forvirrende. Men vi hadde sett oss ut en begrenset del av utstillingen – gikk for de aller eldste tider, og deretter samlingen av stein og mineraler. Kjersti har fått en ny hobby – steinsamling. Det var interessant.
Været spilte ikke helt på lag denne gangen. Det hadde nå snødd i to døgn, så trikkene hadde problemer. Jeg fikk trøkka meg inn i en trikk, men Kjersti måtte vente, og det kom ingen trikk. Så hun brukte en stund på å komme seg hjem. HUn skulle jo også innom steinbutikken vi har oppdaget i nabolaget for å supplere samlingen og kjøpe noen julegaver. Vi rakk operaen med et skrik – eller egentlig ikke. Vi gikk glipp av ouvertyren, men fikk heldigvis slippe inn. Vi så denne operaen av Shostakovitsj. Urframført i 1934, etter sigende til stort bifall, men kort tid seinere mislikt av Stalin og dernest forbudt. Det skal være en satirisk tragedie. Vi syntes den var rar, og skjønte ikke helt greia, men musikken var flott, da. For en gangs skyld, festet jeg meg mer ved orkesteret enn sangerne. Ikke at sangerne var dårlige, det var de så visst ikke, men her var jo ingen kjente arier, og lite iørefallende sang i det hele tatt – men musikken var jo helt genial når det gjaldt å understreke poengene i handlingen. Litt filmmusikk-aktig, kanskje. Dette var vel i lydfilmens barndom.
Lang var den også, så det var seint innen vi kom hjem. VI rydda og vaska opp og pakka, siden vi skulle tidlig opp. Jeg klarte å slå av vekkerklokka og forsove meg, så da KJersti kom og sa at nå må vi dra om åtte minutter, ble jeg litt stressa. Men vi kom oss til flyplassen i rimelig tid. Det hadde slutta å snø, Kjersti oppklarte adressemisforståelsen med sjåføren uten noe felles språk, bra jobba. Vi rakk en matbit og litt kaffe på flyplassen, og flyturen gikk greit. Men så var det slutt på ferien.
Jeg tenkte jeg var heldig som kunne kjøpe billett på et tog som var litt forsinket, så det ikke var problem å rekke det. Kjøpte billett og plassbillett- men det var ikke mulig å komme inn på toget. Folk stod allerede som sild i tønne, det var ikke mulig å trøkke en person til inn gjennom den døra, og å finne min bestilte og betalte plass var jo bare å glemme, jeg hadde en koffert, en sekk, en veske og en bærepose å dra på. Konduktøren sa det kommer et nytt tog om 20 minutter, så jeg tenkte jeg venter heller på det. Men det kom jo ikke. Appen viste at det var halvannen time til neste tog. Følte for å kjefte på både den ene og den andre, men kjøpte ny billett og hang i ventehallen halvannen time. Neste tog var også fullt, men ikke SÅ fullt. Noe må gjøres med denne helgetrafikken på toget. I Moelv var det fjorten minusgrader, og ingen taxi å oppdrive. Heldig jeg som har en 93 år gammel far som kommer og kjører meg hjem.
