Rabarbra

Har for meg stort sett vært synonymt med rabarbrasuppe, noe som vel er sommerlig, men ikke spesielt godt eller spennende. I studietiden serverte billige studentkafeer noen ganger rhubarb crumble, det var jo godt, men jeg har aldri lagd det selv.

Men i hagen min vokser det et klenodium. En stor koloni av rabarbra, til tross for at den aldri har fått noe stell, og jeg har dessverre latt den til dels gro ned. Den stammer fra mine besteforeldres hage på Lillehammer, og har stått her så lenge jeg kan huske. I min ungdom lagde jeg vin av den. Hakket rabarbra en hel dag, og satte 60 liter vin. Da jeg smakte på den et år seinere, var den helt forferdelig. Sur, uklar og vond. Jevnlig smaking over flere måneder viste ingen tegn til forbedring, så jeg begynte å gi bort flaskene til folk som skulle på rølpefest og ikke var så nøye med hva de helte i seg. Det fortsatte jeg med til vinen var tre år gammel. Da var det fire flasker igjen. Da var den helt klar, og helt nydelig. Vet ikke om man kan kalle det en lærepenge – jeg har aldri mer laget rabarbravin.

Så rabarbraen er forsømt. Inntil naboene har fått øynene opp for den, i alle fall den litt eldre garde. De mener den er spesielt god, og spør om å få. Og det får de jo, jeg har ikke brukt den til noe på lenge. Før i dag. Har laget Rhubarb Frangipane Tart etter denne oppskriften:

Den var skikkelig god. Jeg er ikke så god på å få paikantene pene, men det er smaken som teller, er det ikke? Serverte den med forrige ukes fior de latte- gelato. Det var godt. Mossa fikk det som ble igjen 🙂

Familiepåske

Dårlig med bilder tatt, men verd å skrive ned. Jeg har hatt gleden av fullt hus hele påsken. Endelig kan man møtes igjen uten alt for mye restriksjoner, sprit og munnbind. Jeg har hatt huset fullt av far, bror, niese, datter og kjæreste, barnebarn, svoger, svigerinne og svigermor denne påsken. Ikke alle på en gang, men det har vært noen staselige middager.

Vi serverte lammestek røykt i weber-smokeren på skjærtorsdag, tilbehøret var parmesanbakt aubergine, en egen grønnsakrett som også kan serveres som tilbehør, vi har jo folk i familien som spiser mest grøntfor. Og det er sunt for alle. Med hjemmelaget potetmos. Trikset med potetmos er å trøkke inn så mye smør som mulig. Muligens ikke så veldig sunt, men umåtelig godt, og jeg lager ikke dette hver dag. Desserten var en for meg ny oppdagelse – creme fraiche-iskrem med bakt steinfrukt og mandelflorentiner. Kjempegodt 🙂 Neste dag hadde vi pulled pork . kjerringa stod opp og passet grillen flere ganger i løpet av natta. Med coleslaw og brioche-brød. Veggisburgere til veggisen. I går hadde vi Andreassen.-klanen til middag. Rester av lammestek. Ny saus, bakte rotgrønnsaker og fløtegratinerte poteter Grillet halloumi til veggisen. Panna cotta til dessert. Årets første middag på terrassen, takk til Eirik og Kjersti som vaska og ordna der ute. Vi ser fram til en lang sesong på terrassen.

I dag har jeg sunget i påskegudstjeneste i Hamar Domkirke. Masse folk! Vi har vel ikke bare savnet å synge sammen, folk har savnet å komme sammen generelt. Det var en utrolig staselig stund.

Sjuende organistgilde

Det gikk jo i vasken i fjor. Vi hadde trøstig satset på 16. oktober, men med økende smitte og ingen vaksinerte, lot det seg ikke gjennomføre.

Vi var litt spente i år og, men nå ser det ut til at ting går riktig vei, i alle fall her i landet, og de fleste voksne i Norge er vaksinert. Så nå lyder det lattersalver fra ti blide organister i naborommet.

Menyen sa seg vel selv etter halvannet års nedstengning – norsk og så kortreist som mulig. Vi startet med traktkantarellsuppe – ganske lokale traktkantareller, plukka i Fossmarka, tenker jeg. For disse har jeg ikke plukket selv, jeg fikk dem av min gode venninne Solveig. En av de få jeg tiltror sopp. Det havner folk på sykehus hvert år, som har raska med seg spiss giftslørsopp i traktkantarellkurven sin. Se på HVER enkelt sopp.

Deretter hadde jeg tenkt å gjenta suksessen med laksereder fra fjerde organistgilde. Men denslags skal man passe seg for med ny stekeovn, burde ha stekt noe butterdeig i den før i dag. Smøret rant ut og redene så mildt sagt stusslige ut. Så de var ikke til å servere – dyr kompost.

Deretter hadde jeg gravet en mørbrad av ælj, skutt i Tandeskauen av en bekjent av mannfolket. Gravet kjøtt i tynne skiver er en delikatesse, serveres med rømme, tyttebær og flatbrød.

Hovedretten var breiflabb. Det er jo ikke noe vi fisker i Mjøsa, denne kom fra Frøya Gourmet. Har strevd litt med det, aldri verken smakt eller lagd det før nå. Filetene har veldig forskjellig størrelse, så hvordan få riktig tilberedt fisk til 10-12 personer? Har øvd meg på mannfolket, og forsøkt sous-vide, ovnsbaking og til slutt oppdeling av filetene i tilnærmet like store biter, og bakt dem i ovn i skalldyrsaus kokt på rekeskall og sjøkreps. Det ble godt. Saus på hjemmelaget skalldyrkraft er jo bare kjempegodt. Men det tok lenger tid enn da jeg lagde det til mannfolket- 12 porsjoner tar lenger tid enn 2. og nå var jo alt iskaldt da det gikk i ovnen. Men organistene skravla og koste seg og lot seg ikke affisere av en liten pause.

Desserten var karamellpuddingen jeg lærte meg å koke i 1972. Kokt på helmelk fra Biri Gardsmeieri. Permen fra “veiledningstjenesten i heimstell” har jeg fortsatt. Min mor mente jeg måtte gå på husmorskolen. Jeg nekta. Kompromisset ble kurs i regi av nevnte veiledningstjeneste, og det har jeg aldri angret på. Lærte noe om grunnleggende matlaging – som jeg mener alle burde lære, og jeg i alle fall har hatt glede av hele tiden siden. Hvor ble det av skolekjøkkenet og praktisk matlaging og heimkunnskap?

Interrail i koronaens tid – oppsummering og ting å tenke på til neste gang

Sitter nå på toget i retning Danmark, og gleder meg til å kaste munnbindet. Danskene avviklet alle koronarestriksjoner i august, tyskerne holder fortsatt hardt på munnbindet, selv om de fleste putter det i lomma, mange har det under nesa, og man kan spørre seg om nytten. Vi har ikke blitt avkrevd koronasertifikat noe sted annet enn på hotellet, viste det fram i operaen, men det var billetten de var ute etter. Det var ingen reduksjon av antall plasser, men stadige oppfordringer over høyttaleren om å beholde munnbindet på under hele forestilingen. Alt i alt synes jeg det er de baltiske landene som har vært mest konsekvente og påpasselige med tiltakene, selv om jeg rev meg i håret over det Litauiske registreringsskjemaet. Svenskene skal visstnok oppheve restriksjonene snart, men vi merka ingen restriksjoner da vi var der. Alt i alt har det gått svært så greit. Vi har holdt oss friske, og munnbind og koronapass åpner de fleste dører. Vi hadde denne gangen interrailbilletten på app. Det funker ok, vi kjøpte det fordi det var tilbud og en del penger å spare. Vi tenkte at uansett må mobilen være oppladd, det er jo der vi har koronapasset også. Powerbank er tingen. Det er strøm å få på de fleste tog, men IKKE alle.

Vi var jo spente før vi dro. Det er to år siden forrige interrailtur, så vi har savna ferie. Men situasjonen har vært ustabil, vanskelig å forutse hvilke tiltak og restriksjoner som kom til å være på plass både ute og hjemme, og selv om EU har en felles plan og et felles koronasertifikat, har hvert land sine regler. Så vi våget ikke bestille særlig mye på forhånd. Det eneste som var fastlagt var båtturen til Tallinn, så der bestilte vi tre overnattinger. Det var et lykketreff, maken til luksusleilighet har vi aldri husert i. Vi tenkte at vi trengte noen dager på å områ oss, legge noen planer, og ikke minst se litt av Tallinn. Det ble overnattinger i Tartu og Riga, før vi gav opp togsystemet i Baltikum og satte oss på en buss til Bialystok. Det er jo ikke bare storbyer som gjelder, det er ofte utenfor allfarvei man finner interessante reiseopplevelser. Baltikum kan IKKE anbefales som interraildestinasjon. Togforbindelsene er få og kronglete. Oppgradering er planlagt ferdig i 2026, vi får se på saken da om vi lever og har helsa. Men Riga var en fin by som jeg gjerne skulle sett mer av. Det får i så fall bli med fly eller med båt fra Stockholm.

Denne gangen har planlegging og logistikk av gode grunner skjedd underveis. Det tror jeg egentlig ikke er å anbefale. Å planlegge en glede er også en glede, og å gjøre det underveis tar mye tid, og er slitsomt. Det vises ved at jeg verken har strikket ferdig genseren til Johanne, eller lest så mye som en linje i min kjære Kindle på denne turen. Planleggingen blir heller ikke optimal. Men slik ble det denne gangen, og vi har for all del hatt en fin tur. Værgudene har vært på vår side, og ingen større uhell eller problemer underveis. Mannfolket har også oppdaget Kindle – mer lettvint enn å slepe på 12 kg bøker. Pakking bør uansett tenkes godt gjennom. Det er begrenset hvor mye man orker å slepe på, men på tre ukers tur trenger man jo litt. For meg vil det si gode sko, komfortable reiseantrekk og 1-2 kjoler mtp opera og sånn. Gå for krøllfrie kjoler, og se etter leilighet/leilighetshotell underveis. Der kan du ofte få vaskemaskin og kan oppdatere garderoben. Vi hadde passe med det denne gangen, og kom ikke hjem med utelukkende sure sokker i kofferten.

Til planlegging av overnattinger bruker jeg stort sett appen Hotels.com. Med litt bismak, regner med at de som administrerer sånt tar en del av kaka, mindre til de som i disse dager sliter med å holde hotellene sine gående i koronatiden. Men umåtelig enkelt for brukeren, prisene er stort sett de samme som ved direkte bestilling, og det ligger anmeldelser av stedene i selve appen, så det forenkler valget. Det eneste jeg har vært lite fornøyd med er at appen nå har gitt meg “Exclusive gold rewards” for lang og tro tjeneste – jeg blir lovet vin, oppgradert rom, sein utsjekking og det ene med det andre – så langt har ingen av hotellene hørt om noe av dette, og vi har heller ikke fått noe. Greit nok det, men tomme løfter er irriterende.

Heller ikke opera og konsert har denne gangen vært bestilt på forhånd, men vi har fått billetter til alt vi har ønsket, selv om det holdt med et skrik i Riga. Vi har fått med oss Spelemann på taket, Madame Butterfly, Eugene Onegin og en orgelkonsert i Domkirken i Riga. Det er ikke verst, sånn helt på sparket.

Fortsettelse neste dag: Vi kom vel fram til Aalborg, og bodde fint på hotel Melling. Hvor vi faktisk fikk innfridd “Gold Rewards”, selv om det kan skyldes at jeg faktisk sendte dem en mail om at vi ønsket å endre rommet, og at hotels.com hadde lovet oss oppgradering. Vi fikk jo ikke sett noe særlig av byen, vi kom sent fram og dro tidlig. Togtur på ca 1 time med lokalt pendlertog til Hirtshals, hvor tunnelen til Color Line starter rett ved jernbanestasjonen – gå til høyre. En luftig tur, høyt over vei og hus, men trygt innelukket. Sikkert en fordel, tenker det kan blåse og regne kraftig her om vinteren. Jeg er litt nazi på god tid – vi vet aldri om noe går galt eller om det er vanskelig å finne fram, så vi kjeda oss en stund i ventehallen til Color line, men har nå sittet i restauranten og gasset oss med de lekreste retter. 250 kr(?) for dette må da være et røverkjøp. Øl og vin inkludert, vinen er vel nokså nødtørftig, men ikke vond, maten er førsteklasses. Særlig god sjømat. Tenker dette kanskje er en like bra startetappe på neste interrailtur (vi gir oss ikke!) som noe annet. Mannfolket er glad i Danmark og satt henrykt foran Morgenandagten fra Københavns Domkirke, som de sender på TV i Danmark, på hotellet i dag tidlig. De ville jo legge den ned, men da ble det ramaskrik. Så da vil nok danskene, i motsetning til de fleste nordmenn (NRK får jo kløe av alt som smaker av religion) kjenne til den bibelske referansen ramaskrik og vite hva det faktisk er 😀

Nå gjenstår bare togturen fra Larvik til Moelv, antar det ikke er så mye å blogge om, men skulle jeg ta feil, kommer jeg plutselig tilbake.

Interrail i koronaens tid – Dresden

Vi har vært i Dresden to ganger før, og anbefaler byen på det varmeste. Problemet med interrail er jo at det kan bli korte opphold mange steder. Selve togturene er jo også ofte interessante, det gjelder å finne en balanse her. Dette blir også et ganske kort opphold i Dresden, og ingen besøk i Semperoper denne gangen, alt var utsolgt.

Vi startet dagen med en nydelig frokost på hotellet. Deretter dro mannfolket på gudstjeneste i Frauenkirche, og kom begeistret derifra over hvor mye musikk det hadde vært. Jeg lata meg, må jeg tilstå. Det er my logistikk i en slik tur, blir litt sliten i hodet etterhvert.

Vi rusla en tur i byen, været er fortsatt nydelig og sommerlig, og oppdaget ved lunsjtider at vår gamle favoritt Sophienkeller hadde fått en utgave nærmere Semperoper med utendørs servering. Jeg spiste en aldeles nydelig vegetarrett og tenker å stjele ideen. De kalte det Kartoffelrulade. Tenker man har smurt potetmos (god og hjemmelaget) på plastfolie, lagt på fyll, som her bestod av spinat og fetaost (tenker man kan fylle med mye spennende), rullet sammen slik at potetmosen dekket alt, og stekt i ovn eller panne. Servert med nydelig salat og ostesaus. Kjempegodt.

Deretter gikk vi for sightseeing med buss, det er jo veldig kjekt når man er mett, og på en nydelig solskinnsdag er det godt å sitte i åpen toppetasje. Det var en ganske lang tur, med mye informasjon underveis. Nå har vi i alle fall oppdaget at Dresden er mye mer enn Altstadt. Og det er fortsatt mye vi ikke har fått med oss. Vi vurderte en dag til her, men velger å ta en tur innom Leipzig, så vi drar dit i morgen. Det er en ganske kort tur.

Interrail i koronaens tid – Karlovy Vary til Dresden

Vi hadde gjerne blitt en dag til i Karlovy Vary, en vakker by med mye å se som vi ikke rakk. Men det gikk ikke, hotellet vi bodde på var fullt, stort sett alle andre var også fulle, så vi gav opp å få en dag til her. Det må foregå noe spesielt der denne helga? Men vi drøyde til utpå dagen med å ta toget videre, så vi rakk en god spasertur i byen. Vi så flere av kolonnadene med varme kilder, vi så geysiren som spruter opp i været, vi så elva som var så varm at det røk av den enkelte steder, og fargerike mineralavleiringer på elvebunnen. Vi så Diana Lookout-tower, men rakk ikke å ta turen dit opp. Taubanen opp dit går fra rett bak det sagnomsuste Hotell Pupp, grunnlagt i 1701 og drives for tiden av sjette generasjon av familien Pupp. Det er nok ikke billig å bo der, men det hadde jo vært stas å gjøre det en gang. Heller ikke de hadde noe ledig for i dag…

Vi gjorde også et nytt forsøk på å komme inn i Becherowka fabrikken/museet, men der måtte man melde seg på grupper, og det eneste de hadde ledig var en omvisning på tsjekkisk. Muligens et koronatiltak? Virket jo ikke sånn på den videoen jeg posta i går.

For om tiltakene er avskaffet hjemme, lever de fortsatt i beste velgående i resten av Europa. Munnbind kreves i butikker, jernbanestasjoner og hoteller, så sant man ikke sitter i ro og spiser. Vi ble avkrevd koronasertifikat på hotellet både i Karlovy Vary og nå i Dresden. Men det er mye folk ute, livet får sin gang.

Vi tok toget etter lunsj, i retning Dresden. Togbytte i en by jeg ikke klarer å huske navnet på (fremdeles), og vi hadde 23 minutter til å rekke togbyttet. Toget var 24 minutter forsinket. Den særdeles vennlige og pliktoppfyllende konduktøren kom og forklarte oss dette, samt hvilket tog vi evt kunne ta videre en time senere – og da vi gikk av og stod og virra med hue på stasjonen, kom han nok en gang ut av toget og sa – toget til Dresden står på spor 3 og går om 2 minutter. Vi rakk det… Takk til han, har lagt inn skryt på facebooksiden til tsjekkisk jernbane.

Derfra til Dresden tok det en times tid, på den tiden spiste vi god mat og drakk vin. Det er god service på tyske og tsjekkiske tog. Det var også en særdeles vakker og malerisk tur langs Elben. Vi har fortsatt nydelig vær og sommerlige temperaturer. Her i Dresden har vi flyttet over gaten og oppgradert oss litt siden sist vi var i Dresden, og bor fasjonabelt på Pullman Hotel med gangavstand til både jernbanen og byens severdigheter. Alt er utsolgt på Semperoper dessverre, men orgelandakt og evt gudstjeneste i Frauenkirche må vi få med oss, det er en sterk plass. Og selv om vi har vært her to ganger før, har vi nok ikke sett alt byen har å by på.

Interrail i koronaens tid – Tartu

Tog er ikke bare enkelt i Baltikum, eller koronatiden har vi skjønt. Og det er ikke bare Norge som har krøkkete togtider som ikke korresponderer med forbindelser videre, Toget fra Tallinn til Valga ankommer et kvarters tid for seint til å rekke forbindelsen videre til Riga, med mindre man vil ta toget i sekstida på morgenen og vente to timer i Valga. Hva gjør man da? Tar bussen? Ikke f.

Tartu er også en fin by, med et av Europas eldste universitet, en sjarmerende gamleby, visstnok et imponerende vitenskaps/opplevelsessenter (som vi ikke rekker å besøke), og flere vakre kirker.

Så vi tok toget fra Tallinn til Tartu i gudelig tid i dag, surra litt med å finne riktig tog, og klarte heller ikke nå å få oss en plassbillett, men vi kom fram til Tartu ved lunsjtider. Innkvartert på Tartu Hotel. Ikke spesielt sjarmerende, men stille og godt, god service og fint rom.

Så rusla vi i byen. Aldri sett så mange gigantiske kjøpesentre samlet på ett sted noen gang! Og dette skal være en studentby? Trodde studenter hadde dårlig råd. Noen spennende moderne bygg var det også, men vi holder nå en knapp på gamlebyen. Der var det vakkert og sjarmerende, bygartneren må ha både artistisk sans og romslig budsjett.

Vi besøkte St Johns Church, som var en ganske særpreget kirke i teglstein, berømt for sine terrakottafigurer oppunder taket. De har orgelaksjon her også, og mannfolket gav et passende bidrag i ren solidaritet.

Stoffbutikken vi passerte hadde også noen mildt sagt fantastiske kreasjoner i papir (!) i vinduene men jeg motstod fristelsen til å gå inn og handle, slepekapasiteten begrenser seg selv på interrail

Til slutt hadde vi slitne bein og dumpet inn på “Pompei” (Estlenderne må være besatt av italiensk mat…) for å ta en aperitiff og fundere på hva vi ville ha til middag. Jeg fikk et aldeles nydelig glass kjølig chardonnay, og duften i lokalet var bare utrolig, Så vi ble sittende. Servitøren fortalte oss at de lager alt av ost og brød på stedet, så vi gikk for surdeigsbrød med mozzarella til forrett. Mannfolket bestilte entrecote med kantareller og grønnsaker, jeg var lettsindig nok til å bestille blekksprut med pappardelle. Blekksprut er ofte en nedtur, men ikke her. Det var kjempegodt! Mør blekksprut, fint kokt pasta, vidunderlig saus og sprø grønnsaker. Mannfolket var ikke like fornøyd med biffen, selv om både grønnsaker og saus var framifrå. Biffen var litt seig og hadde trevler og fettslintrer, hadde nok gjort seg med sous-vide, eller langsommere tilberedning med annen metode. Men alt i alt – beste maten vi har fått i Estland.

I morgen krysser vi grensen til Latvia. Det medfører en del om og men, problemer med bestilling av plassbilletter og det ene med det andre, Men vi møter mange hjelpsomme folk, de aller fleste snakker et utmerket engelsk, og koronatiltakene tas på alvor. I Sverige ble vi ikke avkrevd koronabevis en eneste gang, og det var lite tiltak å spore. Her er det mer sånn:

Alle bruker munnbind i butikker og museer, du slipper ikke inn noe sted uten koronasertifikat. Unntaket var operaen, der var det trengsel, men koronasertifikat måtte til. Latvia krever i tillegg et svært skjema som vi må fylle ut før vi slipper inn. Vi får se på det i morgen. Nå slapper vi av. Det er en time seinere her enn hjemme. Takk til alle som leser og følger med! Skriv gjerne en kommentar her – på facebook forsvinner de jo i dragsuget. En av de beste tingene med å blogge er jo å finne igjen notatene seinere og gjenopplive minnene og ta fram erfaringer til neste tur,

Interrail i koronaens tid – Tallinn, dag 3

Bloggen ble avsluttet tidlig i går, men det skjedde ikke så mye mer i går kveld enn at vi gikk en tur i byen og fikk se en folkedansoppvisning på en av de store plassene. Det var jo ganske morsomt. Så spiste vi middag på et lite minneverdig og fryktelig bråkete sted – her var jeg ikke enig med alle de som skriver på Trioadvisor at maten var god og stedet trivelig.

I dag hadde vi store planer. Først hadde vi tenkt oss til fangehullene til KGB. Først fant vi det ikke, vi så jo etter noe som lignet et fengsel. En tur rundt kvartalet, så fikk vi også se Olavskirken, som visstnok har byens høyeste kirketårn, men den var dessverre stengt. Men da vi nærmet oss fangehullet fra andre retningen, skjønte vi hvor det var. Det lå i kjelleren på et ganske elegant bolighus, som det opprinnelig var bygd som og nå er restaurert til. Forferdelig plass. Cellene var ille nok, Roger testet ut både isolatet (ca halvannen kvadratmeter) og en “Straffecelle”, mer som et skap, ikke mulig å sette seg ned. Ikke mulig å lukke døra heller, med Roger inni der. Men de som satt her på vann og brød, var nok heller på den magre siden. Huff, for en plass.

Deretter var det lunsj på et av torgene, hvor dagens ølbilde er tatt mens vi ventet på maten. Den var helt grei, ikke noe å blogge om. Etter dagens siesta på rommet, hadde vi tenkt å besøke ordensmuseet, som også ligger rett nedenfor her og får skryt for mye interessant historie – men der var det stengt. Så vi forlenget siestaen, før vi ruslet ned til operaen – et fantastisk spektakulært bygg, og overvar aftenens forestilling: Spelemannen på taket. Vi var spent på om den ville være tekstet, det var den heldigvis, den ble naturligvis framført på estisk.

En sterk historie, og en fantastisk framføring, all ære til solister, kor, orkester og scenograf. Det var en rar opplevelse å sitte i en tettpakket konsertsal igjen, men ingen slapp inn uten koronasertifikat. Og ingen hostet.

Siste kveld i Tallinn, i morgen tar vi toget til Tartu.

KGB-museet

Interrail i koronaens tid – Tallinn, dag 2

Vi har sovet som Jeppe i baronens seng i vår gedigne leilighet. Det er stille og godt, minimal trafikk. Mannfolket våknet av klokkeklang og musikk, og lurte på om de har for vane å spille nasjonalsangen før de åpner parlamentet her. Har ikke klart å finne det ut.

Vi hadde en rolig morgen, vi er tross alt på ferie, men tusla ut etterhvert, og da var det en demonstrasjon utenfor parlamentet, en del folk med plakater. Ikke veldig mange, ikke noe bråk, og ikke noe politi å se. Den eneste plakaten jeg forstod var “Who is public enemy”

Muligens en protest mot koronatiltak? De later til å ta saken ganske alvorlig her, og det synes jeg er bra. Fikk tilsnakk for ikke å bruke munnbind i kirken i går, har blitt avkrevd koronasertifikat flere steder. Så nå har jeg pakken med munnbind i veska for påkommende tilfeller.

Vi gjorde det enkelt for oss selv, og startet med et besøk på borgmuseet. Kiek in de Kök, som jeg ellers ville trodd var nederlandsk for “ta en titt på kjøkkenet” (unnskyld til mine nederlandske kolleger), men det er det altså ikke. Det er en interessant museumsutstilling i det som er igjen av de gamle borgruinene. Det er ganske mye, og Estland har en lang historie med okkupasjon av de fleste naboer, stakkars folk. De hadde en kort periode med uavhengighet i mellomkrigstiden, og har nå vært selvstendige siden 1991, men har ellers stort sett vært okkupert av andre. Antagelig ikke bare til undertrykkelse og besvær, hanseatertiden bygde nok opp velstand her, og svenskene grunnla universitetet i Tartu (som vi tenker å besøke), ett av Europas eldste universitet.

Alle bilder jeg poster er klikkbare for større versjon hvis du vil se nærmere på noe.

Vi hadde tenkt å spise lunsj på museets kafeteria, som har en fantastisk utsikt over byen, men den var stengt. Så da endte vi på Scheeli restaurant, som anbefales både av Tripadvisor og egne FB-venner. Vi angret ikke på det. Noe høyere prisklasse enn gårsdagens spisested, men absolutt verd pengene. Mannfolket spiste tigerreker med kaviar og potetpannekake til forrett, jeg gikk for suppen. Penere suppetallerkan har jeg aldi fått servert.

Hovedretten var ikke like imponerende. Vi bestilte begge risotto med reker og parmesan. Det var ikke noe å si på smaken, rekene var perfekt tilberedt, og det var også små minireker inni risottoen som åpenbart var tilsatt i siste øyeblikk og ikke kokt til tyggegummikonsistens. Men en kokk som lager såvidt spektakulær mat bruker langkornet ris i risottoen? Det gjorde jo konsistensen mildt sagt rar, selv om smaken var god. Men alt i alt, veldig fornøyde. God service også.

Etter lunsj tenkte vi at vi må jo utnytte Tallinn-kortet vårt, og valgte å besøke nok en severdighet i nærmeste nabolag, nemlig St Nicholaskirken, som nå er museum. Vi ante ikke hva dette var, men som jeg sa til mannfolket – vi betaler ikke noe ekstra for å gå inn der siden vi allerede har kjøpt det kortet, er det fullt av uforståelig moderne kunst, kan vi jo bare gå igjen. Men det var det ikke. Dette museet var jo som skapt for oss. Kirken – for du kan tydelig se at det fortsatt er en kirke – ble bombet under krigen, men gjenoppbygd i ettertid. Den huser en mengde fantastisk kirkekunst, i mye av det så vi likheter med vår hjemlige Ringsaker kirke, og mannfolket var fyr og flamme over måten de har presentert det praktfulle alterskapet på. Her var det en stor skjerm, i en kirke i bruk kunne man ha en app som folk kan laste ned på sin egen mobil, for å få en beskrivelse av alle motivene og alle helgenhistoriene. De har også et fantastisk orgel, og en kjent orgelfestival. Store deler av utstillingen var også viet St Dymphna, en irsk helgen for de psykisk syke, de hjemløse , flyktninger og ofre for overgrep og incest. Hun flyktet til Belgia, og grunnla en tradisjon for omsorg for mentalt syke som fortsatt lever. Jeg kjøpte flere bøker i museumsbutikken.