Vi har hatt noen ganske rolige dager nå på slutten. Torsdag dro mannfolket til Wien, jeg ble hjemme og gjorde noen husmoderlige sysler i leiligheten, før jeg tok meg en tur til byen og rusla rundt. Som man kan se har folkedrakter noen felles trekk i Europa. HC Andersen står på sokkel på den store plassen foran det gamle operahuset. Platebutikken ga meg nostalgiske minner om den store platesamlingen – stort sett fra Deutsche Grammofon – jeg hadde med hjem fra Dublin. Det var der jeg oppdaget klassisk musikk. Da jeg fikk barn, ble platene brukt som akebrett, jeg var fortvilt, men det nytter jo ikke å kjefte på unger i 1-2 års alder. Nå er heldigvis musikken tilgjengelig over alt, og jeg eier ikke lenger en platespiller.
Kulajda på SAS-hotellet. Helt grei, men kommer ikke opp mot verken Tri Stoleti eller Hotell Pupp – eller min egen, om der er lov å være så ubeskjeden. Klikkbare bilder.
Fredag møtte vi Are til lunsj i byen. Vi gikk til Houdini og spiste nydelig mat – suppa var vakker
I dag har vi vært på en utflukt til Trnava, inspirert av denne reisebloggen. Det var absolutt verd turen. En sjarmerende by, mange vakre kirker. Vi spiste en nydelig frokost på Mystic , og har for første gang oppdaget et ord som er svært forskjellig på tsjekkisk og slovakisk. Frokost. raňajky på slovakisk, SNÍDANĚ på tsjekkisk. Det blir vel omtrent som når vi oppdager at svenskene kaller putevarene sine for örngott, eller når svenskene oppdager at Det norske samlaget ikke driver med porno. Vi fant også synagogekafeen, som absolutt var sjarmerende, men i disse dager med krig i nabolandet, er det grunn til å tenke på hvor det ble av de jødene som brukte denne synagogen til gudshus.
Nydelig vær som dere kan se. Jeg hadde den geniale ide at vi kunne spare tid ved å spise frokost på toget, tsjekkisk jernbane har nydelig mat og fine restaurantvogner. MEN – vi hadde billett på Regiojet, et mer kommersielt selskap. Ingen restaurantvogn, men man kunne bestille mat til plassen sin, via en kronglete app. Vi ventet en stiv time på å få dette her – da var vi uansett snart framme.
Dette presterer de å kalle “engelsk frokost”. Plastpakket, åpenbart varmet i mikro og tilberedt for en stund siden. En tørr eggeklyse av ubestemmelig natur, harde og tørre pølser, inntørkede, skrukkete poteter og noe ubestemmelig rødt med klumper i.
Var både sur og sulten da vi kom fram til Brno, men hotellet hadde heldigvis ikke sluttet å servere frokost ennå, så redningen var nær.
Sånn skal det gjøres 🙂 Brno er en sjarmerende by. Mindre enn Praha, men også her er det mye sjarmerende og typisk arkitektur og mye fint å se på. Jeg gikk meg en tur mens mannfolket hadde en rolig formiddag. Klikkbare bilder,
Om kvelden hadde vi billetter til Nabucco i operaen. Flott operahus, og fantastisk forestilling, stilisert i blått og hvitt.
Hotellet var fint, Grand Hotel BRNO; rett overfor jernbanen, så det var svært så praktisk. Gode senger, god frokost og helt grei restaurant.
Neste dag hadde vi skaffet oss billetter til Punkva caves Det var en utrolig opplevelse. Litt kronglete å komme seg dit med offentlig transport, vi gikk for Bolt. Det er noe av det samme som Uber tror jeg. I Tsjekkia kommer det en bil som ser helt privat ut og henter deg. I Slovakia har de grønn lampe på taket, svær logo på bilen og står på samme holdeplasser som vanlige taxier.
Har aldri sett eller opplevd noe lignende, selv om vi hadde klart å komme i en gruppe hvor guidingen kun var på tsjekkisk. .Det gjorde egentlig ikke så mye, man kan jo lese om grottene, både geologi og sagn og eventyr – og man ser jo like godt. Først var det en ganske lang vandring gjennom huleganger med de utroligste formasjoner av stalagmitter og stalaktitter, deretter en båttur på en underjordisk elv. Nydelig fisk fra lokal elv på restauranten mens vi ventet på skyss tilbake. Souvenirbutikken solgte mineraler som er funnet lokalt, så jeg kjøpte en liten gave til døtrene. Denne turen kan virkelig anbefales om du er på disse kanter. Klikkbare bilder. Det var ikke lov å ta bilder under båtturen, man måtte nok være obs og passe huggu, taket var lavt en del steder.
Toget hjem var forsInket, så det ble pizza hentet på vår lokale restaurant (som er forbausende god!) og en tidlig kveld – vi var både slitne og fulle av inntrykk.
Disse dagene har vi holdt oss i byen. I går gjorde vi noe veldig turistbefengt, tok en busstur (med åpent tak) med guiding på ørten språk, og fikk en grundig innføring i Bratislavas historie og et blikk på at byen er større enn gamlebyen. I folketall er den omtrent som Oslo. Etter endt busstur oppsøkte vi vårt gamle stamhotell Marrol´s og fikk en strålende lunsj. Det har ellers vist seg å ikke være helt enkelt å få noe god mat her i byen. Houdini hos Marrol er rubrisert som en av byens beste restauranter, vi har god erfaring derfra fra før, og gikk mette og vel belåtne derfra i går. I dag har saken vært verre. Vi forsøkte først å finne igjen Prasna Basta, hvor vi har spist mye god mat, men den har nok gått dukken under pandemien. Restaurant Hrad oppe ved borgen er også stengt for godt :-(. Vi var sultne til lunsj, og dumpet bare ned et sted det satt en god del folk. Utvilsomt uvitende turister – maten var fullstendig uspiselig. Forsøkte igjen på Papillon, som har gode omtaler på google, men det var tilnærmet like ille. Bestilte pasta carbonara. Klumpete saus og så salt at det gjorde vondt. Orka ikke gå flere steder og trua i meg halvparten, men hvordan står det egentlig til med blodtrykket til folk her i landet hvis de liker mat som er drukna i salt?
Ellers får vi ikke klage for mye. I dag har vi rusla rundt i gamlebyen, yrende folkeliv og markedsstemning og som sagt nydelig vær. Før vi dro hjem, ton vi en pause på uteserveringen til Radisson SAS- der var det mange høylytte dansker og nordmenn – har korfestivalen din startet allerede, Are? Eller var det kanskje andre grunner til at alle disse karene satt her og kosa seg.
Klikkbare bilder. På bildet som er tatt fra Slavin, ser man tre av byens landemerker : borgen, UFO-restauranten og St Magnuskatedralen. Jeg var også innom “byens eldste butikk” i dag, i et lite smug. Kjøpte søte gaver til mossa, og så på deres interessante samling av gamle butikkeffekter.
Terrassen på SAS-hotelletTre av byens mest kjente landemerkerSlavinborgenGod mat på Houdinimoro i gateneGin&tonic på SAS-hotelletskulpturene i Bratislava er noe for seg selvenmannsorkester på sykkel
Turen til Esztergom har vi tatt flør, vi syntes da vi fikk for liten tid. Klok av skade kom vi oss opp i purkotten, og satset på frokost på toget.
Bevertningen er som regel god på tsjekkiske tog, og vi ble ikke skuffet nå heller. Restaurantvogn med hvite duker og rikholdig meny. Vel framme i Sturovo, gikk vi ikke hele vegen inn til sentrum denne gangen, vi pingla ut og tok bussen det siste stykket, Visste ikke helt hvor vi skulle gå av, og kom litt på avveie, men da kan man jo også se interessante ting.
Minnekirkegård over mer enn 5000 soldater fra den røde arme, som falt i annen verdenskrig. Statuen heter “den sørgende mor” Menneskeheten lærer visst aldri.
Noen mer morsomme ting så vi da også, men til slutt kom vi fram til broen over Donau og kunne se målet på den andre siden.
Vi gikk “kattetrappen” opp til høyden, det var en fin tur i nydelig vær, hvor kjørvelen blomstret og duftet hele vegen opp. Men vi ble noe skuffet da vi kom opp. Ganske tørste, men det meste var stengt der oppe, til slutt fant vi da en liten kiosk og fikk kjøpt noe vann. Selve kirken var under grundig oppussing, både innvendig og utvendig, så det meste av statuer og kunst var dekket med presenninger, det var stillaser over alt og ikke adgang til skattkammeret hvor jeg hadde gledet meg til et gjensyn med alle de praktfulle håndarbeidene. Dette kunne jeg sikkert ha funnet ut på forhånd, men det gjorde jeg nå en gang ikke. Vi ruslet nedover til byen igjen, nå på jakt etter mat, og fant en restaurant like inntil borgmuren.
Nydelig apertiff, nydelig kylling med salviesmørsaus.
Resten av dagen tilbrakte vi med å rusle i byen i det nydelige været, og kom hjem som to lett svidde tomater, hadde solkrem i kofferten, men ikke vett til å ta den med. Vi får passe oss bedre heretter. Turen ble avsluttet med øl på jernbanekafeen i Sturovo, da vi bestemte oss for å vente på et direkte tog heller enn å få to togbytter på den relativt korte turen. Dama i billettluka ville ikke selge meg honnørbilletter da jeg ikke hadde slovakisk ID-kort som beviser at jeg er en gammal kjerring. Jeg hadde pass, da – og mente dette var godkjent internasjonal ID – og hvordan mente hun at jeg som utlending skulle kunne være i besittelse av slovakisk ID? Da ble hun svar skyldig, og jeg fikk billettene. Noen folk er jo bare vanskelige. Kunne jo for all del betalt full pris, men sånne folk er irriterende. Jeg hadde ingen sånne problemer i Bratislava, der ble jeg bare spurt hvor gammel jeg var.
Vi brukte litt tid på planlegging i går kveld, og har bestilt både det ene og det andre av musikk og utflukter. Mer om det siden, Men dagen i dag var blank. Været var ikke det – hølja ned. Jeg våknet med feriefornemmelser, og tenkte at det er veldig godt å bare late seg også. Ble i senga med kaffe og sjokolade en god stund.
Leiligheten vi bor i er fin, men har noen vesentlige mangler. For eksempel oppvaskkost, oppvaskhåndkle og propp til oppvaskkummen. Jeg vågde meg derfor ut i høljregnet til shoppingsenteret ved flyplassen. Det var (også) gigantisk. Hva er det med østeuropeere og gigantiske shoppingsentre? De hadde til og med innendørs springvann og et lite tivolitog som kjørte rundt til glede for ungene.
Jeg fant IKEA (hurra!), og følte meg straks som hjemme. Ingen problem å finne det jeg trengte. Hadde klart å sette meg på bussen i feil retning i utgangspunktet, så jeg fikk en skikkelig æresrunde for å komme meg dit, gikk lettere å komme seg hjem. Hvordan klarte vi oss før vi hadde GPS på mobil? Mens jeg var ute og shoppa, satt mannfolket i leiligheten og sultet, så vi fant ut at vi måtte spise lunsj på restaurant MLYN (mølle, på slovakisk), som ligger rett i nærheten og har gode omtaler i følge Google. Men google er ikke alltid oppdatert, restauranten var i ferd med å rives. Men i nabohuset lå Hanoi Garden. Det satt masse folk der – alltid et godt tegn – og vi var sultne, så vi dura inn.
Menyen var på slovakisk. Servitrisen snakket vietnamesisk og sannsynligvis slovakisk – så nå var vi ille ute. Det var bilde av rettene, heldigvis – og jeg har translator-app på mobilen, så vi skjønte da litt. VI gikk for stedets suppe, mannfolket bestilte en hovedrett med reker ( i følge oversetterappen), jeg gikk for restaurantens spesialitet som hovedrett uten å skjønne hva det var, men tenkte det var et trygt valg. Suppa var aldeles nydelig. Luktet julekrydder, minte meg om mitt eget forsøk på å lage Pho for ikke så lenge siden. Nydelig kraft, litt kylling, nudler og svært så friske grønnsaker oppi der. Nam! Min hovedrett var ganske sammensatt . Det var en bit svinekjøtt, antagelig ribbe, en bit kylling, en bit tofu, noe som lignet på en vårrull, men litt annen fasong, friske og syltede grønnsaker og ris med en god saus, noen salte peanøtter ved siden av. Alt var godt, bortsett fra tofuen. Svært så rimelig og etter våre begreper, €7,50 for hovedrettene. Koster jo mer i gamlebyen hvor de har menyer på 4 språk 🙂 Klikkbare bilder hvis du vil se hele. Fortsettelse følger
Nå dovner vi oss i leiligheten, dovne seg skal man også gjøre på ferie. Mulig vi tar en tur til sentrum etterhvert. Koselig å rusle i gamlebyen, og nå titter sola fram. Det er meldt bedre vær i morgen, så vi satser på (klok av skade) å stå opp i purkotten og ta toget til Sturovo.
Mine utallige (haha) fans og lesere har muligens lagt merke til at denne årvisse bloggposten har glimret med sitt fravær de siste to årene.
Ved årsskiftet 19/20 hadde jeg nok med å sette den ene foten framfor den andre, og var sykmeldt i lang tid. Orka ikke skrive noe. Takk til dere som var der – familien som var der i jula, så det tross alt ble en bra jul – og dere som hjalp meg å gå videre på deres egen måte – først og fremst mine fantastiske kolleger. .
I mars 2020 kom korona for fullt og nedstengningen og de mest inngripende tiltak Norge har sett i fredstid ble innført. Da var det bare å komme seg på jobb. Det ble mange tøffe måneder. Først ble vi stengt, da vi naturligvis var de første til å bli eksponert for smitte, deretter ble vi pålagt nye måter å jobbe på. Så kom endelig vaksiner etter hvert. Vi jobba langt mer enn noen gang før, og lærte noe om samarbeid og innsats. Jeg lærte noe om at enkle ting kan bety ganske mye. Varm mat til staben på slutten av lange dager med vaksinering fra tidlig morgen til langt på ettermiddag bidro til at folk slapp å tenke på å lage mat når de kom hjem, det bidro til fellesskap og lagånd over felles middag – og jeg håper det smakte bra, stort sett – selv om noen syntes det ble vel sterkt ved minst en anledning.
Det begynner så smått å gå seg til for eget vedkommende, og jeg kan stille meg bak det jeg posta på facebook for kort tid siden.
Det er jo stort sett det jeg har hatt for vane å gjøre ved hvert årsskifte, jeg har pleid å si at jeg har mindre å klage over enn folk flest – det har jeg nok fortsatt, selv om det noen ganger kan være vanskelig å se det når livet treffer deg rett i panna på en måte som oppleves som både urimelig og urettferdig.
I løpet av koronaelendigheta har vi fått to nye barnebarn – Jens og Anton – takk for det.
Ingen av mine nærmeste har dødd av korona, flere har vært syke, men det har gått bra. Ingen av mine nærmeste har mistet jobben eller på andre måter blitt satt på bar bakke på grunn av dette.
Det har vært en stor glede å samle koronakohorten tilnærmet hver uke – mannfolket og jeg har fortsatt hver vår forelder i live, naboen er også i åttiåra og bor alene, et par andre litt mer sporadiske kohortere har vært innom av og til. Et samlingspunkt i en tid hvor mange har sittet mye alene. Gleden ved å gi folk mat dreier seg ikke om avansert kjøkkenkunst, men å komme sammen over spiselig mat og se og møte hverandre, også i en tid hvor mye har vært digitalt og de som har passert åtti har gått glipp av mye i så måte. Det har også vært til glede for oss – vi har jo alle blitt pålagt å møte færrest mulig.
Det er nok grunn til å være bekymret for de som har opplevd lange tider med digital skolegang og studier også – ikke like lett for alle.
Når jeg ser gjennom de siste to års bloggposter, er det mye mat. Jeg har lagd MYE mat. Og mye reising – tross alt. Vi var på norgesferie med håndsprit og munnbind, året etter på interrail i baltikum og øst-Europa med håndsprit og munnbind, og i år på interrail uten altfor mye restriksjoner, bortsett fra fortsatt munnbindpåbud i Tyskland. Og flere folk enn noen gang på togene, det er positivt. Selv om det gjorde det vanskelig å få plassbilletter på kort varsel.
Jeg er også svært takknemlig for arbeidsplassen min. Herredshuset legesenter er beste plassen. Vi har vært så heldige å rekruttere flere nye kolleger – i en tid da dette er svært vanskelig for svært mange fastlegepraksiser. Og null takk til myndighetene for dette. De forfølger jo fastleger så godt de kan. Politikerne snakker om å redde fastlegeordningen, men gjør fint lite. Noen kommuner gjør litt – også Ringsaker, så vi får kanskje være fornøyd med det. For egen del har jeg fått en utmerket arvtaker. Det har gått hardnakkede rykter på bygda om at jeg skal slutte. Selvsagt skal jeg det – etter hvert – og jeg har fått en kollega som nå deler min liste med sikte på å overta den når jeg slutter – seinest om litt over 3 år, tidspunktet er ikke fastsatt. Så dere blir ikke kvitt meg så lett.
I større sammenheng er det tegn til at folk faktisk begynner å skjønne at noe må gjøres – av oss alle sammen – for å berge et levelig miljø for våre etterkommere.
I så måte er jeg bekymret for norsk politikk. De to grå gubber i regjeringen imponerer ikke, de sier stadig at de følger nøye med på situasjonen, men lite konkret kommer ut av det. Høyre fosser fram. Erna framstod riktignok som mer handlekraftig da koronaepidemien rammet, men ellers gjorde hun jo først og fremst sitt for å gjøre livet verre for folk, – de som hadde lite fikk enda mindre, og det ble stadig flere som ikke hadde råd til nødvendig helsebehandling fordi støtteordningene ble fjernet en etter en. Får man ikke den behandlingen man trenger, blir man sykere – og sjansen for å klare å jobbe igjen blir mindre. Men da er du vel en snylter i disse politikernes øyne.
Og noen forkjemper for miljøvern var hun så visst ikke.
Endelig! Pandemi og beinbrudd har satt en stopper for turen de siste to årene, men nå kom vi i vei. Tidlig av gårde med toget mandag morgen, grei tur og ved lunsjtider var vi installert i en ganske spesiell leilighet i Vinohrady- distriktet i Praha. Vi fant selvsagt veien til Lokäl fortere enn svint, for å opprettholde tradisjonen med øl og strikketøy
På kvelden hadde Kjersti klart å spore opp en pubquiz, så dit satte vi kursen om kvelden. Vi gjorde det dårlig, men hadde det skikkelig gøy. Deretter var vi blitt slitne og sultne, og gikk for McDonalds i leiligheten på kvelden. Ikke akkurat gourmet, men vi slapp å gå sultne til sengs.
I dag sov vi ganske lenge, gikk for brunsj i en restaurant i nabolaget. Det var godt. Deretter gikk vi en tur til “The other castle” – Vysehrad. Det var absolutt verd et besøk, og langt mindre turistbefengt enn den mer kjente Prahaborgen.
Etter en liten siesta var det middag på restaurant Chiaki. Japansk/asiatisk – ganske spesiell og nydelig mat.
Dagen ble avsluttet med Escape room, noe som også er blitt en tradisjon i Praha. Det var gøy, selv om vi gikk 8 minutter på overtid.
Dette er også helt klart en yndlingsby, så vi kunne ikke dy oss denne gangen heller, Særlig ikke når vi fikk billetter til La Boheme i Semperoper – en fantastisk opplevelse.
Vi bodde litt mer kummerlig enn i Karlovy Vary…
Fengsels-chic som en av mine facebookvenner kalte det. Var akkurat den assosiasjonen jeg også fikk. Men det var helt greit da. Veldig hyggelig personale, helt greit rom, ikke noe luksus, men det var kjøleskap – det er viktig når det er varmt i været, og det var det. Hotell Zentrum Dresden kan anbefales. Veldig sentralt, 500 m fra jernbanestasjonen. Dagen etter fikk vi med oss orgelandakten som holdes hver dag kl 12 i Frauenkirche. Jeg har blogga om dette før. På plassen foran kirken var det høstmarked og rikelig liv og røre. Vi hadde forsovet oss til frokosten, og var nokså sultne da andakten var over.
Tysk utgave av mac´n cheese. Veldig godt.
Rusla i byen, mannfolket fikk seg noen nye klær, jeg begynte å føle meg pjusk. Om kvelden gikk mannfolket i Kreutzkirche hvor det var innsettelse av ny Kreutzkantor, med mye sang og musikk ved kirkens kor – musikk skrevet av folk som hadde sitt virke i denne kirken. Masse folk og visstnok fantastisk bra. Jeg lå på rommet og syntes synd på meg selv, og hadde det ille hele natta og neste dag. Feber, luftveissymptomer og vondt alle stederI går kveld var jeg såvidt på beina igjen og krekte meg over gata hvor det er en bra restaurant.
Vi ble jo litt i tvil om hvor veien skulle gå videre, om det kanskje var best å komme seg fortest mulig hjem? Men etter en ekstra natt i Dresden er jeg såpass bra at opprinnelig plan om en tur til Bornholm fastholdes. Vi overnatter i Sassnitz i kveld, forhåpentlig er det noe å finne på der og, og tar båten til Bornholm i morgen.
Det var litt slitsomt å komme seg dit, buss for tog skjer ikke bare i Norge, forbindelsen fra Tyskland til Cheb i Tsjekkia var nede for reparasjon. Bussen kjørte oss til jernbanestasjonen i Cheb, hvor vi hadde nærmere en time å vente. Vi googla oss til at stasjonen hadde en restaurant, så vi tenkte vi kunne nytte tida til å spise lunsj. Men dengang ei, restauranten var nedlagt. Det eneste som fantes var en ørliten kiosk/kafeteria. De hadde øl, da.
Derfra var det heldigvis ikke langt til Karlovy Vary. Taxi til Grandhotel Pupp..Derfra har vi veltet oss i luksus. Hotellet har sine røtter tilbake til 1701, byen er overklassens berømte Karlsbad, kjent for sine varme kilder, rike på mineraler og tillagt helbredende egenskaper. Under kommunismen ble de pålagt navnet Hotel Moskva, antar det var fullt av partipamper, men også i denne tida hadde de en viss andel utenlandske gjester, hjalp vel på økonomien. Krigen gjorde også lite skade.
James Bond har også bodd her – da kalte det det riktignok Hotel Splendide og flytta det til Montenegro, men det er godt gjenkjennelig, og man ser et glimt av kolonnadene hvor de fine spaserte og inntok det sagnomsuste vann før James drar til hotellet. Fra Casino Royale.
Rommet var gedigent, med gylne, lamper, gardiner og møbler Diger sittegruppe, to store senger, room service døgnet rundt, og gangavstand til alle byens severdigheter Skulle gjerne blitt en uke her, men vi hadde satt av to dager. Første dagen kom vi jo litt utpå dagen, rakk ikke så mye annet enn å beundre hotellet, en liten rusletur og en middag i den gedigne restauranten, Maten var aldeles fortreffelig. Cream soup with mushrooms, egg and potato. Helt klart en versjon av den klassiske Kulajda, men adskillig mer fancy.
Jeg bemerket dette til den svært hyggelige og språkmektige kelneren, og spurte hva slags urter de har brukt i den grønne urteoljen, dette smakte av adskillig mer enn dill. Men det var selvsagt en yrkeshemmelighet. Han mente det var basilikum, jeg mener også det må ha vært noe mynte. Kjempegodt var det. Deretter spiste vi konfitert and.
Ikke fullt så fotogen, men svært god og velbalansert. Mannfolket spiste også en dessert – hotellet har sin helt egne kake, som så lekker ut og visstnok var god. Jeg var mett og nøyde meg med en gin&tonic. Vi tok en tidlig kveld. Jeg benyttet sjansen til å se Casino Royale, en av de få James Bond-filmene jeg ikke har sett før nå. Jeg syntes de forlot konseptet litt med Skyfall, men her var de mer tilbake til gode gamle James.
Dagen etter startet selvsagt med en gedigen hotellfrokost. Deretter tok vi turen opp til Diana Lookout-Tower. Dit kan man gå, eller man kan ta taubanen som finnes rett bak hotellet.. Vi tok banen opp og gikk ned.
På toppen fantes selvsagt tårnet – 150 trinn opp (pust og pes), men de har heis og da. Derfra er det en fenomenal utsikt over byen og omkringliggende herligheter. Det finnes også et sommerfuglhus, en liten dyrehage og en restaurant. Vi var litt skeptiske til dyrehagen, men der var det påfugler, geiter, ponnier og griser, som alle så ut til å ha det fortreffelig, selv om de minste smågrisene så ut til å bli litt herset med av eldre søsken. Men det er vel livets lov.
Deretter rusla vi en tur i byen på jakt etter lunsj. Det var koselig å sitte på uterestaurant i sola så seint i september, selv om maten ikke kunne måle seg med hotellets på noen måte.
Så måtte vi ha en siesta, før vi spiste en tidlig middag, nok en gang på hotellet, og gikk for å høre Karlovy Vary Symphony Orchestra med en ung, polsk dirigent og en fantastisk mezzo som er en del av Semperopers faste ensemble. Dette foregikk i hotellets kosertsal, komplett med orgel og podium. Vi hørte Smetana og Dvorak, og hadde en staselig aften.
Fra Heidelberg dro vi videre til Nürnberg og tilbrakte to netter på nok et B&B hotel. Nokså nødtørftige greier, men helt greit, ok senger, ingen luksus. Stusslig frokost. Første kvelden rusla vi en tur i byen og konstaterte at dette er en interessant by med mye man kan se og oppleve.
Neste dag fulgte vi ruten til en oppsatt sightseeintur som ikke gikk før om noen dager, men med google maps og Wikipedia klarte vi oss selv. Vi så først Frauenkirche – som har sitt utgangspunkt i mordet på flere hundre jøder i 1349, synagogen deres ble ødelagt og denne kirken bygd på plassen. Grøss og gru. De har i det minste anerkjent forholdet i våre dager og det er utgravinger av ruinene av synagogen. Fikk jødene skylda for svartedauen, eller hvorfor måtte de drepes? En grusom presedens i denne byen. Kirken ligger på markedsplassen, hvor det er et gedigent julemarked hvert år Det var rikelig markedsboder nå og, selv om det ikke er jul på en stund.
Det gamle rådhuset var også oppført som severdighet, men vi skjønte ikke riktig hva som var greia der. Der Schöne Brunnen var også en severdighet – regner med fargene er frisket opp noen ganger, denne er jo også kjempegammel.
Så stod St Sebald kirke fort ur. Denne er protestantisk, og gigantisk. Her satt organisten og øvde til konsert neste dag- orgelstemmer til Faures Requiem-Vi hadde tenkt å gå på konserten, men det ble av ulike grunner ikke noe av. Denne kirken var også temmelig ødelagt etter krigen, og er et av stedene i verden som har et naglekors fra Coventry. Et av verdens forsoningssteder – og denne byen som var hovedsete for nazistenes propagandaseanser er et passende sted.
Vi rundet av med keiserborgen, dit var det bratt, utsikten over byen var fantastisk. Mat ble inntatt på veien ned, før en strekk på hotellet. Vi spiste på Augustiner zur Schranke, en av de få restauranter som var åpne, tyskere har åpenbart andre spisetider enn oss. Men maten var nydelig, og du kunne få “liten porsjon”!!! Hurra! Akkurat passe til meg.
Etter lunsjpausen dro vi ut for å se på nazi-paradeanleggene. Dette er gigantiske greier, som ligger der den dag i dag. De ble ikke bombet under krigen, men tyskerne har ikke helt visst hva de skal gjøre med dette. Byens symfoniorkester har åpenbart overtatt noe av anlegget. Man har vært tilbakeholdende med å åpne det for turister/besøkende, både av frykt for at det kan bli et slags kultsted, og fordi de grusomhetene som skjedde kanskje ikke er helt egnet for overflatisk masseturisme. Det er noe på gang – vil tro at om noen finner ut av dette, så er det tyskerne. Foreløpig var det en midlertidig utstilling som gikk gjennom nazismens framvekst og utvikling på en pedagogisk måte, i en mørk og dyster hall. Selve paradeanlegget kunne vi bare få et visst begrep om fra utsiden. Stormanssgalskap er vel bare forbokstaven.
før vi dro i dag tidlig, hadde vi tenkt å spise på en frokostrestaurant i nærheten som får mye skryt p Tripadvisor. Vi var der med halvannen times klaring til toget, tenkte det var greit. Vi bestilte croissanter til meg, eggerøre til mannfolket. Når jeg lager eggerøre tar det meg kanskje 10 min. Da vi hadde ventet i 45 minutter og kaffen for lengst var kald, gikk mannfolket for å spørre om de kanskje hadde glemt oss? Verten ble sinna og sa at vi hadde så visst ikke ventet i 45 minutter, bare 40. Da ingen mat dukket opp de nærmeste minuttene heller, måtte vi bare gå sultne derifra – ikke rakk vi toget heller. Ikke gå dit…Vi måtte jo da uansett ta et senere tog, men mattilbudet på stasjonen i Nürnberg var det ingenting å si på, så vi hadde en rolig brunsj.
