Bursdagsgave!

Fra min snille fader. Har i mange år hatt en rimelig utgave av dampovn fra IKEA. Det var spennende, men ble aldri HELT fornøyd med dampfunksjonen, og brukte den mindre ettersom årene gikk. Det var ingen andre innstillinger enn damp/ikke damp, og dette kunne ikke kombineres med noen andre funksjoner eller innstillinger. Funka fint til fisk og grønnsaker, syntes ikke det gjorde noe særlig for gjærbaksten.

Men nå er dette vidunderet fra Siemens lirket på plass i kjøkkenet. Rene datamaskinen, med et utall funksjoner og innstillinger – med og uten damp, og pyrolyse. Den gamle (som fortsatt funker like fint) er gitt bort på Finn.no, så slipper jeg å ha dårlig samvittighet for å kaste fullstendig brukbare ting.

Bruksanvisningen er lang som et vondt år, så den får jeg ta godt vare på og studere nøye. Har ellers skura kjøkkenet i dag, så nå er jeg støl og føler meg flink.

Gleder meg til å ta denne i bruk, spørs om ikke matbloggingen tar helt av heretter.

Omakase – Hamar

Hamar har visstnok gjort et kupp, Norges beste shushikokk har flyttet inn i Matkvartalet. Enormt skryt i HA…, og venner som har vært der var også begeistret så det holdt. Dette var årets bursdagsgave til mannfolket fra alle damene hans (unntatt katta, hun ville muligens beholdt maten selv), Han er særdeles begeistret for fisk og sjømat, så jeg tenkte det ville falle i smak, og det tror jeg det gjorde.

Selv er jeg bare sånn passe glad i sushi, synes det smaker lite av rå fisk, og konsistensen synes jeg stort sett er litt ekkel, men håpet på en åpenbaring på et sted som kom med så mye forhåndsskryt, Den forventningen ble bare delvis innfridd. Rå fisk er og blir rå fisk, og som vanlig på restaurant var det mye mer mat enn jeg klarte å spise, så jeg måtte gi tapt på slutten, når jeg holder på å sprekke av metthet, klarer jeg ikke mer rå fisk.

Men for all del. Det var fascinerende å se sushikokken i utfoldelse, der han stod og lagde mat foran alle gjestene, for en teknikk. Vinkelneren var kunnskapsrik, hyggelig og underholdende, så her var det mulig å lære mye om vin.

Men null poeng for smittevern. Gjestene satt altfor tett, og ingen av de som håndterte maten brukte munnbind.

Vi startet med østers. Det tåler jeg ikke, så det ble to på mannfolket.

Dette er sjøkreps, den var god
Kveite og laks, med rogn og noe grønt som jeg ikke fikk med meg hva var. Jeg likte det ikke
Blekksprut, kamskjell og indrefilet på grillspyd. Blekkspruten var seig, trodde poenget med å tilberede blekksprut var nettopp å unngå dette. Kamskjellet og indrefileten var det ingenting å si på.
Dårlig bilde. Vi fikk to retter som så omtrent sånn ut. Den første var blåfinnetunfisk med vaktelegg og avocado i bunnen. Det var kjempegodt. Men dette tror jeg er den andre, som jeg har glemt å notere meg, for her er det eple i bunnen. Takk til Stine Pernille som tok et bedre bilde. Dette er helt klart fritert sjøkreps. Eple, avocado og selleri i bunnen. Dette var også en veldig god rett.
Misosuppe med sjøkreps. Den var også god, men det grønne som flyter oppi der var sleipt.

Desserten var kjempegod, men jeg var for mett til å klare å spise den opp. Før det var det en hel masse nigri, som jeg klarte veldig få av, Bonus på de andre gjestene, som fikk en ekstra, jevnt fordelt.

Min konklusjon er, at skal du bruke så mye penger på et restaurantbesøk, bør du være veldig glad i sushi, veldig sulten og vente til du enten er vaksinert, eller pandemien er over.

Kjølerom

Kjølerommet her i huset har gjort årelang tjeneste og fungert bra. Men golvet har hatt sine svakheter. Reparert for noen år siden av min far og samboer, men nå hadde sponplatene åpenbart råtnet igjen, og det begynte å komme mus opp gjennom golvet. Ikke trivelig. Så vi rev ut alt. Stakkars mannfolket datt gjennom stubbloftet og ned i krypkjelleren, ble hengende fast i ett bein, og jeg var redd jeg måtte ringe brannvesenet for å få ham opp igjen, men det gikk bra- med forente anstrengelser og gardintrapp.

Grunnarbeidet hadde vi en utmerket fagmann til, så i løpet av en snau arbeidsdag, var det perfekt sponplategolv på plass, over nytt stubbloft og ny isolasjon. Tjærepapp, ingen plast, snekkeren mente det var en vesentlig årsak til elendigheta. Han er betrodd jobben med å restaurere bygdas snart 1000 år gamle kirke, så jeg antar han vet hva han driver med. .

Sparkling, maling, golvbelegg og hyllemontering ble min jobb. Du slette tid så støl jeg ble, men er ganske fornøyd med resultatet. Planlegger å stifte fast voksduk på hyllene, så de blir lettere å holde rene. Hyllis fra IKEA passet på millimeteren inn der vi hadde revet de gamle hyllene. Nå mangler jeg bare noen trådkurver som kan henge under hyllene – det har de også på IKEA, fint til grønnsaker og sånn. Blir jo mindre julemat enn vanlig i år, men kjølerom er kjekt å ha.

Eggerøre

Skulle man jo tro var det enkleste i verden å lage, men jeg har brukt mange år på å ikke få det til. Lærte på matkurs i min grønne ungdom at man skulle vispe eggene, tilsette litt fløte, og helle det i panne på svak varme. Deretter skrape eggegugga forsiktig inn mot midten av panna, absolutt ikke røre (til tross for navnet), og ende med en saftig og luftig eggerøre, perfekt glinsende på fatet.

Nix. Alle mine forsøk endte med eggerøre som enten var svidd, tørr eller begge deler. Så jeg pleide å overlate det til mannfolket når det var behov for eggerøre. Han får det til, selv om han ikke påberoper seg å være noen gourmetkokk.

Men sånt er jo forsmedelig. I våre dager kan man gå til guruene i matverdenen, og Heston Blumenthal har her lært meg noe vesentlig. Han visper eggene (med evt ønsket tilsetning) i en bolle, og setter den over vannbad. Rør med en slikkepott, og eggerøren blir perfekt.

Gordon Ramsay gjør det annerledes, knekker eggene rett i en kasserolle, tilsetter litt smør, og rører også med en slikkepott mens kasserollen flyttes til og fra varmen, tilsett litt creme fraiche til slutt for å stoppe ytterligere koking, og for litt smak.

Jeg synes Hestons er best, vanskelig å få den jevn etter Gordon-metoden. Oppvasken blir den samme – du skitner enten ut kasserollen eller bollen. Selv om jeg har brukt Gordons metode i dag. Det er jo egentlig samme metode, bare med litt forskjellig tilnærming. Mistenker at det har med kokkenes lynne og temperament å gjøre. Gordon er mer sinnakokken og vil ha det kjapt ekspedert, Heston går mer vitenskapelig til verks.

Fried rice

Har jeg aldri prøvd å lage selv, før nå. Kinesisk mat var et ukjent begrep i min oppvekst. Jeg hadde vel såvidt vært en tur til London på Interrail, før jeg emigrerte til Irland i 1976. Der var “Chinese takeaway” allerede en greie – og maten var billig og god. Perfekt for studenter. Men stekt ris er jo også en god måte å utnytte rester på. Bare pass deg for Bacillus cereus.Kan forårsake ganske alvorlig matforgiftning. Så om du har kokt ris til middagen og den ikke blir spist opp – kjøl den ned FORT, eller kast den.

Nå hadde jeg vært forbilledlig flink (for en gangs skyld), og satt risen på kjølerommet så snart gjestene reiste seg. Så nå har jeg laget dette fra grunnen av selv. Det er veldig godt. Hakka opp et par gulrøtter, en liten løk, et par vårløk, og helte ut litt av en pose frosne erter. Freses i panna (løken først), Skal bli myke, men ikke brune. Mine ble litt brune…

Ha i risen. Stekes i smør, til litt småbrunt. Ha i et par spiseskjeer oystersaus, en spiseskje sesamolje og soyasaus etter smak. Rør inn smårettskinke, reker og/eller kylling etter smak. Jeg vispet sammen egg og rørte inn – man kan lage eggerøre på forhånd også.

Kjapp og god middag.

Bodø og Trollfjorden

Har hatt litt tekniske problemer med bloggen, så gårsdagens innlegg kommer først nå. Det fine været varte ved, bedre enn vi fryktet, så vi seilte nordover i nydelig sommervær. Maten var fortsatt et problem – frokost halv ti og lunsj halv tolv – da vi hadde meldt oss på en tur til Saltstraumen, som ingen av oss hadde sett før. Vi meldte oss på bussturen – og fikk først en guidet tur gjennom Bodø sentrum. Det virker som en trivelig by, som sikkert er verd et nytt besøk. Jeg har vært her før, på kurs – men da heller ble det ikke tid til så mye annet enn kurs. Saltstraumen var spektakulær, og vi så våre mer vågale medpassasjerer fare forbi i hurtiggående gummibåt ute på selve straumen. Men jeg tror vi hadde den beste og mest lærerike turen. Hva kan du vel høre eller se med hjelm, motordur og vannsprut? Men det er vel høyere adrenalinfaktor. Bussen kjørte over den fantastiske brua, så vi kunne ta bilder ovenfra, og deretter ned til en parkeringsplass. Både vi, andre turister, fiskere og lokale hadde rusla ned til stranda i det fine været, og jeg hørte en av de lokale, eldre menn besvære seg over de som for rundt i gummibåt, han mente de tok livet av store mengder ærfuglunger på vårparten. Når det gjelder fuglelivet er jeg også bekymret for alle de store og stygge vindmøllene vi passerte.

Tilbake på hurtigruta, spiste vi nydelige rekesmørbrød på kafeteriaen, det ble lenge å vente til halv ni. Jeg skjønner at det er et stort logistikkproblem å bespise alle gjestene i disse koronatider – vi skulle nok ikke gått for helpensjon. Synes ikke maten var særlig å skryte av heller – helt grei, men ikke noe mer. En rolig ettermiddag på dekk eller i salongen foran. Jeg tok en tidlig kveld mens mannfolket gikk for å spise rødbete og sopp til middag. Men jeg ble vekket av høylytt annonsering av Trollfjorden nærmere midnatt. Stod opp, fikk trollfjordknert og fiskekake – og en ganske spektakulær opplevelse i økende tussmørke. Hadde nok vært flott i dagslys også, men mindre trolsk. Nå var det lyskastere og saaaakte fart som gjaldt.

Spektakulær slankekur

Torsdag var det tid for å gå ombord på Midnatsol med kurs for Tromsø, så det ble ikke utrettet annet enn pakking og frokost i Trondheim, Vi rusla til kaia, som vi nå visste hvor var, og dessuten så vi jo båten, den er ikke liten. Den ligger tre timer i Trondheim, så vi møtte masse folk på vei i motsatt retning for diverse program og utflukter. Ombord var det temperaturmåling, skjemaer og kø, men vi fikk da en fin lugar etter hvert. Vi hadde bestilt helpensjon, og i disse smittetider får man et fastsatt bord og en fastsatt spisetid Vi hadde fått lunsj klokka to og middag halv ni. Det siste syntes vi var litt seint, men lite ante vi hvor ille det skulle bli. Til lunsj var det en slags buffet, dvs du kunne peke på hva du ville ha av 3-4 forskjellige retter, og fikk øst opp så mye du ville ha. Det var jeg jo veldig fornøyd med, og valgte sei. Minnet meg om barndommens middag – noen biter stekt sei, en potet, noen gulrøtter og litt rømme ved siden av. Savna løken. Men jeg klarte jo å spise opp maten min. Men jeg skulle ønske jeg hadde presset i meg en porsjon til. For vi fikk nemlig beskjed om at vi måtte møte til obligatorisk sikkerhetsinformasjon klokka to – og da vi lurte på om vi i så fall ikke fikk noe mat, så flytta de lunsjen vår til klokka tolv. Åtte og en halv time uten mat ble litt lenge. Den siste timen før middag sank humøret og blodsukkeret i takt. Men endelig fikk vi da mat. En merkelig suppe, en liten flis av en laksefilet og to spiseskjeer potetmos. Selv jeg syntes det var snaut, og vi hadde ikke gjort annet enn å late oss hele dagen. Hva med de som hadde vært ute på mer eller mindre slitsomme utflukter?

Og i dag blir det verre. Da vi skulle legge oss, var det lapp på døra om at lunsjen vår er flytta til halv tolv – da vi har meldt oss på en utflukt til Saltstraumen. De mener altså at helpensjon vil si ni timer uten mat. Og menyen i dag ser ut til å være en rødbete og en sopp. Fint med vegetar, men jeg tror vi avbestiller den og kjøper noe i kafeteriaen til et tidspunkt vi selv ønsker.

Nok surving. Det var en strålende dag, som vi stort sett nøt i fluktstol på dekk, med utsikt til rolig sjø og spektakulært landskap. Vi passerte et fyr som alle klumpa seg sammen for å ta bilde – jeg holdt avstand. Vi passerte også gjennom Stokksund. Det gjør de ikke i dårlig vær…. og vi fikk høre om keiserlosen. Jeg tok en liten video av dette, men det er for dårlig nett her til å laste den opp. Får prøve hjemme. Og det tegner bra i dag også.

Trondheim

Etter en mildt sagt dårlig natt, tok det tid å komme i gang. Ved lunsjtider hadde jeg så vidt fått øynene opp, og vi spiste på en nærliggende restaurant. Jeg hadde lyst på pizza eller pasta, men tok skrekken da jeg så de gigantiske porsjonene de serverte ved nabobordet. De hadde tilbud om halv porsjon til barn – men ikke til voksne, selv om jeg spurte pent. Så over halve porsjonen gikk i søpla. (får håpe de ikke ga den til neste gjest…). Jeg fikk riktignok tilbud om å ta med resten hjem, men når man bor på et hotellrom med kjøleskap som har plass til to flasker farris, er det ikke særlig praktisk. Restaurantbransjen burde da kunne gjøre noe med dette? Det er ikke alle folk som spiser like mye, eller er like sultne. For meg er dette et evig problem, jeg er veldig glad i mat, men klarer sjelden en hel restaurantporsjon. Men de har vel annet å tenke på om dagen. De stedene vi har besøkt har vært påpasselige med antibac og notering av navn og nummer i tilfelle smitteoppsporing.

Deretter tok vi en tur til Tilfredshet kirkegård. Der ligger min mormor, morfar, tante og onkel begravet. Det var en trist foreteelse. Jeg gikk glipp av begravelsen til alle sammen – og nå var det jo ingen der. Kun en stein med kirkegårdsforvaltningens standard lobelia og røde begonia. Tror ikke noen besøker det gravstedet lenger, og de som ligger her har vendt tilbake til jorden for lengst.

Noe hyggeligere var det å spore opp min mormors gamle hus. Der var jeg jo mange ganger som barn. Jeg har et ganske godt minne om hvordan leiligheten så ut, men selve huset hadde jeg et ganske mye mer urbant bilde i hodet av. Men tror fasaden er nokså uendret. Nå er det studentkollektiver i alle etasjene.

I morgen drar vi med hurtigruta. Gikk opp løypa, og det er jeg glad for – det var sannelig ikke helt enkelt å finne. Skulle tro Riksvei nr 1 var bedre skiltet? Ikke et eneste skilt før man uansett var nesten framme, så jeg er glad jeg ikke tok turen for første gang med koffert og tidsnød i morgen.

Bilde nr 2 er havneområdet hvor vi bor. Det er mye sjarmerende og godt bevart gammel bebyggelse i Trondheim. Og så noen sånne områder som dette – ser ut som en scene fra et dataspill hvor målet er å drepe flest mulig. Selv om de leilighetene der med utsikt til Nidelva sikkert er svinedyre.

Ellers har vi måttet love på tro og ære at vi verken har vært i utlandet eller i nærheten av noen smittefarlige folk de siste par ukene. Det er bra de har skjerpa seg…

På tur med antibac og god avstand

vi forlot Moelv med nattoget til Trondheim på en ganske ugudelig tid. Undertegnede hadde drukket nok vin til å sove det meste av turen, men særlig komfortabelt var det ikke. Tresmak i akterspeilet var bare forbokstaven, takke meg til setene på første klasse på tyske tog… Men gudene må vite hvor lenge det er til vi får kose oss med dem igjen.

Det var kort vei å gå til Scandic Nidelven, hvor vi til vår store glede fikk rom på flekken og slapp å vente mange timer på innsjekk. Så vi satte til livs deres prisbelønte frokost – hvor buffeten var gjeninnført, med antibac overalt og restriksjoner på antall gjester. Så vi måtte oppgi når vi vil spise de neste dagene. Vi sov et par timer på rommet, før vi rusla en tur i byen. Var innom Ravnkloa, torget, Vår Frue, Nidarosdomen og museet i erkebispegården. Interessante saker, nydelig vær. Trondheim er en trivelig by, selv om jeg har hørt stygge ting om været her. Nydelig lunsj på tapasrestaurant på torget. Nå slapper vi av, må vel ut og spise noe mer om en stund.

Temperere sjokolade

visste jeg ikke engang hva var, før jeg har sett på en overdose Masterchef de siste ukene. Men skal man lage konfekt, sjokoladefigurer eller andre avanserte sjokoladebaserte godsaker, er det lurt å vite litt om dette. Det mest avanserte jeg selv har lagd er dette:

og det funka jo forholdsvis bra, selv om alt jeg gjorde var å smelte sjokoladen, helle den i en sprøytepose og lage g-nøkler etter beste evne. Men skal du gjøre dette skikkelig, så sjokoladen blir blank og fin, ikke smelter for et godt ord, og har en skikkelig “snap”, som de sier på Masterchef – så må den tempereres. Sjokolade danner krystaller på seks forskjellige måter avhengig av temperaturen, og det man er ute etter er den som blir blank og stabil. De proffe gjør dette ved “tablering” – smelter sjokoladen, smører den utover en kald marmorplate og veiver den rundt, inntil den holder en temperatur på 27 grader, skraper den deretter sammen og varmer opp igjen til 32 grader. Da er den brukendes. Dette forårsaker jo en hel masse søl, man må bruke minst 400 g sjokolade for å få noe stell på det – og kom ikke å fortell meg annet enn at det er forskjell på temperaturen på den sjokoladen du kliner utover marmorplaten. Noe annet ville jo være umulig.

Så jeg har vurdert både innkjøp av marmorplate og Thermomix (hjelpes) – inntil jeg kom på at jeg har jo allerede en sous-vide-sirkulator. Bedre temperaturkontroll fins ikke. En del googling viste at jeg er ikke alene om ideen, og opptil flere mener dette er den beste metoden.

Så jeg la i vei og forsøkte, og lagde dessert. Sjokoladekuler fylt med bringebærfromasj – litt mer fromasj ved siden av og gele. Ble jo ikke veldig fint lagt opp – burde latt geleen stivne i asjetten, lagt opp en fin kule av fromasjen, og antagelig en kule vaniljeis eller annen smak som komplimenterte det hele, noen friske bær – og sjokoladekulen. Men dette var nå første forsøk:

Nå har jeg ligget strøken med feber og yrkesforbud noen dager – ble frikjent for corona og løslatt i dag. Følte meg mye bedre også, så jeg stod opp og lagde konfekt i samme silikonformen. Halvkule med sjokolade, fylte med krokantrøffel, og la et lokk av sjokolade over. Ble ganske fine konfektbiter- må nok øve mer før de blir perfekte, og noe pynt skulle det jo vært – men det var gøy da – og smakte etter sigende godt. Testa dem ut på kollegene som ikke sa nei til å være forsøkskaniner , hehe.https://www.seriouseats.com/2014/12/the-food-lab-best-way-to-temper-chocolate.html#sousvide