Rabarbra

Har for meg stort sett vært synonymt med rabarbrasuppe, noe som vel er sommerlig, men ikke spesielt godt eller spennende. I studietiden serverte billige studentkafeer noen ganger rhubarb crumble, det var jo godt, men jeg har aldri lagd det selv.

Men i hagen min vokser det et klenodium. En stor koloni av rabarbra, til tross for at den aldri har fått noe stell, og jeg har dessverre latt den til dels gro ned. Den stammer fra mine besteforeldres hage på Lillehammer, og har stått her så lenge jeg kan huske. I min ungdom lagde jeg vin av den. Hakket rabarbra en hel dag, og satte 60 liter vin. Da jeg smakte på den et år seinere, var den helt forferdelig. Sur, uklar og vond. Jevnlig smaking over flere måneder viste ingen tegn til forbedring, så jeg begynte å gi bort flaskene til folk som skulle på rølpefest og ikke var så nøye med hva de helte i seg. Det fortsatte jeg med til vinen var tre år gammel. Da var det fire flasker igjen. Da var den helt klar, og helt nydelig. Vet ikke om man kan kalle det en lærepenge – jeg har aldri mer laget rabarbravin.

Så rabarbraen er forsømt. Inntil naboene har fått øynene opp for den, i alle fall den litt eldre garde. De mener den er spesielt god, og spør om å få. Og det får de jo, jeg har ikke brukt den til noe på lenge. Før i dag. Har laget Rhubarb Frangipane Tart etter denne oppskriften:

Den var skikkelig god. Jeg er ikke så god på å få paikantene pene, men det er smaken som teller, er det ikke? Serverte den med forrige ukes fior de latte- gelato. Det var godt. Mossa fikk det som ble igjen 🙂

Familiepåske

Dårlig med bilder tatt, men verd å skrive ned. Jeg har hatt gleden av fullt hus hele påsken. Endelig kan man møtes igjen uten alt for mye restriksjoner, sprit og munnbind. Jeg har hatt huset fullt av far, bror, niese, datter og kjæreste, barnebarn, svoger, svigerinne og svigermor denne påsken. Ikke alle på en gang, men det har vært noen staselige middager.

Vi serverte lammestek røykt i weber-smokeren på skjærtorsdag, tilbehøret var parmesanbakt aubergine, en egen grønnsakrett som også kan serveres som tilbehør, vi har jo folk i familien som spiser mest grøntfor. Og det er sunt for alle. Med hjemmelaget potetmos. Trikset med potetmos er å trøkke inn så mye smør som mulig. Muligens ikke så veldig sunt, men umåtelig godt, og jeg lager ikke dette hver dag. Desserten var en for meg ny oppdagelse – creme fraiche-iskrem med bakt steinfrukt og mandelflorentiner. Kjempegodt 🙂 Neste dag hadde vi pulled pork . kjerringa stod opp og passet grillen flere ganger i løpet av natta. Med coleslaw og brioche-brød. Veggisburgere til veggisen. I går hadde vi Andreassen.-klanen til middag. Rester av lammestek. Ny saus, bakte rotgrønnsaker og fløtegratinerte poteter Grillet halloumi til veggisen. Panna cotta til dessert. Årets første middag på terrassen, takk til Eirik og Kjersti som vaska og ordna der ute. Vi ser fram til en lang sesong på terrassen.

I dag har jeg sunget i påskegudstjeneste i Hamar Domkirke. Masse folk! Vi har vel ikke bare savnet å synge sammen, folk har savnet å komme sammen generelt. Det var en utrolig staselig stund.

Dåpslue til Jens

Jeg lagde dåpslue til storesøster Johanne for vel fire år siden. Det kan man vel kalle et litt dumdristig prosjekt. Riktignok har jeg gått på mange bunadkurs og hadde ikke problemer med sømmen, men kniplinger var nytt for meg – hadde meldt meg på mitt første kurs, men ikke vært der ennå, så det eneste jeg kunne om dette var selvstudier fra en gammel svensk lærebok. I etterpåklokskapens lys ser man at særlig den litt mer kompliserte kniplingen rundt fronten har kommet seg noe i utseende etter flere kurs og mye trening – men forhåpentlig har også den opprinnelige en viss affeksjonsverdi. Skal kniple en ny til Johanne så hun kan bytte den ut om hun vil bruke luen til egne barn når den tid kommer.

Luen til Jens er i blå bunadsilke fra Husfliden. Som jeg skrev i innlegget om Johannes dåpslue, var gamle dåpsklær fargerike og fulle av symbolikk. De bærer i seg familiens ønsker og håp for den lille.

Her er lua før noe pynt og stæsj kom på. Blått er en kongelig farge, det er fargen for himmel og hav og uendelighet, for ro og stabilitet. Den har blomster og planter for vekst og fruktbarhet – og denne lua er i kostelig (og dyr! husfliden tar seg betalt) silke både inni og utenpå. Tidligere dåpsluer jeg har laget har vært foret med bomullsfløyel, mykt og godt mot babyhoder og kan vaskes. Jeg visste jeg hadde noe blå bomullsfløyel liggende, for jeg har også tidligere laget blå dåpsluer, men ikke til dette hovedstoffet. Det viste seg å være en helt gyselig kombinasjon, så da var jeg ille ute. Fant ikke noe brukbart på noen butikk på Lillehammer, måtte rote gjennom stoffskapet på syrommet hjemme på desperat jakt da jeg kom hjem, lua måtte bli ferdig denne helga, ellers sprekker tidsskjemaet mitt fullstendig nå i julestria, og dåpen er neste søndag. Men takk og lov – da vi var på juletur til Praha i 2019, før pandemiens elendighet rammet oss, bodde vi rett over gaten for Prahas mest eksklusive stoffbutikk. Jeg raidet ikke minst restekassen for nedsatte stoffbiter, og fant igjen et ganske stort stykke tykk silke i offwhite. Det var noget annet. Så denne luen har silke på begge sider.

Langs sømmene er det kniplet “udd och stad” med innlagte perler. Uten perler er det kniplet et kors over en blankpusset mynt fra farmors fødselsår (takk til Kjersti for sortering og puss). Mynten er også tradisjon i dåpsluer, måtte barnet aldri lide materiell nød. Og korset naturligvis for himmelsk beskyttelse.

Rundt fronten ligger samme knipling som Johanne fikk, bare at denne er i sølvfarget garn – men samme type i silke og rustfritt stål. “Sockerudd med spindel”. Edderkoppen er også et lykkedyr. Silkebåndet er også i ekte silke på denne lua, ikke å få i Norge, men på nett finner man det meste, og dette båndet passet perfekt i fargen.

Til lykke med dagen – Jens, storesøster Johanne, mamma og pappa og hele slekta som gleder seg over nykommeren.

Endelig på tur igjen

Bortsett fra en snau ukestur til Tromsø og tilbake i august i fjor, har jeg ikke hatt noe ferie siden interrailturen i 2019. Begynner å røyne på for en gammal kjerring. Dette blir jo heller ikke lange turen, men det kjennes jo rent eksotisk å kunne dra en tur utenlands igjen.

Til vårt kjære naboland, Danmark. Heldigvis hadde jeg pakket dagen før. Avreisedagen våknet jeg i sekstida, som jeg ofte gjør heretter, tenkte det er rent for tidlig, jeg sover en time til. Og våknet ikke før mannfolket rev opp døren og sa: nå går toget om 25 minutter. Ingen tannpuss, ingen dusj, rakk bare å kaste på meg klærne før vi syklet opp til stasjonen. Turen til Oslo gikk knirkefritt. På Salt på kaia møtte vi datter og barnebarn og hadde en koselig stund med god mat.

Vi hadde denne gangen unt oss en luksuriøs Commodore-lugar, og kunne gå rett til denne, de gjøres i stand før de andre. Så da fikk jeg jo endelig dusja. Lugaren var kjempestor med gode senger, fint bad og egen minibar. Det følger også med en egen lounge hvor man kan forsyne seg med drikke og snacks etter ønske. Noen lot til å ha bestemt seg for å drikke så mye øl at det gjorde opp for den ekstra utgiften, men vi nøyde oss med litt mindre.

Det var mindre folksomt enn vanlig på båten. Buffeten var stengt, men i stedet fikk vi 3 retter på en av de andre restaurantene, så det var jo absolutt valuta for pengene. Selv om jeg ikke var så fornøyd med maten. Forretten var aldeles nydelig, asparges og reker. Burgeren var derimot for lite stekt, og chipsen altfor salt. Klarte ikke noe av det, men da klarte jeg til gjengjeld dessert, som var aldeles nydelig, Mannfolket spiste unghane og var godt fornøyd. Den skal jeg bestille på vegen oppover….

Frokosten på Commodore Class var som vanlig helt nydelig.

På sykkelturen inn til byen angret jeg bittert på at jeg ikke hadde skaffet meg noen sykkelvesker. Skal prøve å finne noen her. Det må da la seg gjøre. En ganske lang sykkeltur med blytung sekk på ryggen var ingen fornøyelse, selv i dette flate landet.

Hotellet er fint – St Annæ. Selv om vi først fikk et rom hvor det verken var gjort rent eller skiftet sengetøy, og champagnekorkene lå igjen etter forrige beboer. Dette ble imidlertid raskt ordnet opp i og beklaget, så nå ligger jeg og later meg på et nytt rom i femte etasje. God seng, stille og godt.

Vi hadde jo noen timer å slå ihjel før vi kunne sjekke inn, båten legger jo til allerede i nitiden. Så vi deponerte bagasjen og syklet inn til Tivoli. Uten ryggsekk, var det noe ganske annet. For å komme inn der, må man vise koronapass – det har vi på mobilen, men mannfolket hadde ikke noe strøm. Nå har han oppdaget hva powerbank er – de selger dem i billettkontoret, så han fikk ladet såpass at han fikk bevist at han er vaksinert. Den Gamle Have er som alltid vakker med flotte beplantninger. Etter en rusletur var vi klar for dansk frokost i Grøften. Mannfolket var til og med klar for en snaps. Han fikk først et glass med skår i kanten, og da han bad tjeneren om et nytt, kom denne med et nokså stort glass beregnet for vann. Han syntes nok vi så ut som barbariske fjeldaber. Mannfolket så et øyeblikk temmelig himmelfallen ut, før tjeneren brast i latter og fant et ordentlig glass. Skulle hatt et bilde av det øyebllikket 😀

Bursdagsgave!

Fra min snille fader. Har i mange år hatt en rimelig utgave av dampovn fra IKEA. Det var spennende, men ble aldri HELT fornøyd med dampfunksjonen, og brukte den mindre ettersom årene gikk. Det var ingen andre innstillinger enn damp/ikke damp, og dette kunne ikke kombineres med noen andre funksjoner eller innstillinger. Funka fint til fisk og grønnsaker, syntes ikke det gjorde noe særlig for gjærbaksten.

Men nå er dette vidunderet fra Siemens lirket på plass i kjøkkenet. Rene datamaskinen, med et utall funksjoner og innstillinger – med og uten damp, og pyrolyse. Den gamle (som fortsatt funker like fint) er gitt bort på Finn.no, så slipper jeg å ha dårlig samvittighet for å kaste fullstendig brukbare ting.

Bruksanvisningen er lang som et vondt år, så den får jeg ta godt vare på og studere nøye. Har ellers skura kjøkkenet i dag, så nå er jeg støl og føler meg flink.

Gleder meg til å ta denne i bruk, spørs om ikke matbloggingen tar helt av heretter.

Idefix

Var en trivelig og livlig hund – helt til for en uke siden. Mens vi tidligere måtte bruke omskrivinger av ordet “tur”, hvis vi ikke hadde tenkt å legge ut på turen på flekken, var han nå ikke til å rikke fra sofaen. Og da han var til klipping på lørdag og fikk av seg all pelsen, kunne vi se at han var blitt svært så tynn.Time hos veterinær ble bestilt, og resultatet var nedslående. Nyresvikt med dårlig prognose. Han fikk likevel være hjemme noen dager, så døtre og barnebarn fikk tatt farvel med ham, men i går var det siste tur til veterinæren. Han ble bare åtte og et halvt år, stakkar liten.

.

Omakase – Hamar

Hamar har visstnok gjort et kupp, Norges beste shushikokk har flyttet inn i Matkvartalet. Enormt skryt i HA…, og venner som har vært der var også begeistret så det holdt. Dette var årets bursdagsgave til mannfolket fra alle damene hans (unntatt katta, hun ville muligens beholdt maten selv), Han er særdeles begeistret for fisk og sjømat, så jeg tenkte det ville falle i smak, og det tror jeg det gjorde.

Selv er jeg bare sånn passe glad i sushi, synes det smaker lite av rå fisk, og konsistensen synes jeg stort sett er litt ekkel, men håpet på en åpenbaring på et sted som kom med så mye forhåndsskryt, Den forventningen ble bare delvis innfridd. Rå fisk er og blir rå fisk, og som vanlig på restaurant var det mye mer mat enn jeg klarte å spise, så jeg måtte gi tapt på slutten, når jeg holder på å sprekke av metthet, klarer jeg ikke mer rå fisk.

Men for all del. Det var fascinerende å se sushikokken i utfoldelse, der han stod og lagde mat foran alle gjestene, for en teknikk. Vinkelneren var kunnskapsrik, hyggelig og underholdende, så her var det mulig å lære mye om vin.

Men null poeng for smittevern. Gjestene satt altfor tett, og ingen av de som håndterte maten brukte munnbind.

Vi startet med østers. Det tåler jeg ikke, så det ble to på mannfolket.

Dette er sjøkreps, den var god
Kveite og laks, med rogn og noe grønt som jeg ikke fikk med meg hva var. Jeg likte det ikke
Blekksprut, kamskjell og indrefilet på grillspyd. Blekkspruten var seig, trodde poenget med å tilberede blekksprut var nettopp å unngå dette. Kamskjellet og indrefileten var det ingenting å si på.
Dårlig bilde. Vi fikk to retter som så omtrent sånn ut. Den første var blåfinnetunfisk med vaktelegg og avocado i bunnen. Det var kjempegodt. Men dette tror jeg er den andre, som jeg har glemt å notere meg, for her er det eple i bunnen. Takk til Stine Pernille som tok et bedre bilde. Dette er helt klart fritert sjøkreps. Eple, avocado og selleri i bunnen. Dette var også en veldig god rett.
Misosuppe med sjøkreps. Den var også god, men det grønne som flyter oppi der var sleipt.

Desserten var kjempegod, men jeg var for mett til å klare å spise den opp. Før det var det en hel masse nigri, som jeg klarte veldig få av, Bonus på de andre gjestene, som fikk en ekstra, jevnt fordelt.

Min konklusjon er, at skal du bruke så mye penger på et restaurantbesøk, bør du være veldig glad i sushi, veldig sulten og vente til du enten er vaksinert, eller pandemien er over.

Trondheim

Etter en mildt sagt dårlig natt, tok det tid å komme i gang. Ved lunsjtider hadde jeg så vidt fått øynene opp, og vi spiste på en nærliggende restaurant. Jeg hadde lyst på pizza eller pasta, men tok skrekken da jeg så de gigantiske porsjonene de serverte ved nabobordet. De hadde tilbud om halv porsjon til barn – men ikke til voksne, selv om jeg spurte pent. Så over halve porsjonen gikk i søpla. (får håpe de ikke ga den til neste gjest…). Jeg fikk riktignok tilbud om å ta med resten hjem, men når man bor på et hotellrom med kjøleskap som har plass til to flasker farris, er det ikke særlig praktisk. Restaurantbransjen burde da kunne gjøre noe med dette? Det er ikke alle folk som spiser like mye, eller er like sultne. For meg er dette et evig problem, jeg er veldig glad i mat, men klarer sjelden en hel restaurantporsjon. Men de har vel annet å tenke på om dagen. De stedene vi har besøkt har vært påpasselige med antibac og notering av navn og nummer i tilfelle smitteoppsporing.

Deretter tok vi en tur til Tilfredshet kirkegård. Der ligger min mormor, morfar, tante og onkel begravet. Det var en trist foreteelse. Jeg gikk glipp av begravelsen til alle sammen – og nå var det jo ingen der. Kun en stein med kirkegårdsforvaltningens standard lobelia og røde begonia. Tror ikke noen besøker det gravstedet lenger, og de som ligger her har vendt tilbake til jorden for lengst.

Noe hyggeligere var det å spore opp min mormors gamle hus. Der var jeg jo mange ganger som barn. Jeg har et ganske godt minne om hvordan leiligheten så ut, men selve huset hadde jeg et ganske mye mer urbant bilde i hodet av. Men tror fasaden er nokså uendret. Nå er det studentkollektiver i alle etasjene.

I morgen drar vi med hurtigruta. Gikk opp løypa, og det er jeg glad for – det var sannelig ikke helt enkelt å finne. Skulle tro Riksvei nr 1 var bedre skiltet? Ikke et eneste skilt før man uansett var nesten framme, så jeg er glad jeg ikke tok turen for første gang med koffert og tidsnød i morgen.

Bilde nr 2 er havneområdet hvor vi bor. Det er mye sjarmerende og godt bevart gammel bebyggelse i Trondheim. Og så noen sånne områder som dette – ser ut som en scene fra et dataspill hvor målet er å drepe flest mulig. Selv om de leilighetene der med utsikt til Nidelva sikkert er svinedyre.

Ellers har vi måttet love på tro og ære at vi verken har vært i utlandet eller i nærheten av noen smittefarlige folk de siste par ukene. Det er bra de har skjerpa seg…

På tur med antibac og god avstand

vi forlot Moelv med nattoget til Trondheim på en ganske ugudelig tid. Undertegnede hadde drukket nok vin til å sove det meste av turen, men særlig komfortabelt var det ikke. Tresmak i akterspeilet var bare forbokstaven, takke meg til setene på første klasse på tyske tog… Men gudene må vite hvor lenge det er til vi får kose oss med dem igjen.

Det var kort vei å gå til Scandic Nidelven, hvor vi til vår store glede fikk rom på flekken og slapp å vente mange timer på innsjekk. Så vi satte til livs deres prisbelønte frokost – hvor buffeten var gjeninnført, med antibac overalt og restriksjoner på antall gjester. Så vi måtte oppgi når vi vil spise de neste dagene. Vi sov et par timer på rommet, før vi rusla en tur i byen. Var innom Ravnkloa, torget, Vår Frue, Nidarosdomen og museet i erkebispegården. Interessante saker, nydelig vær. Trondheim er en trivelig by, selv om jeg har hørt stygge ting om været her. Nydelig lunsj på tapasrestaurant på torget. Nå slapper vi av, må vel ut og spise noe mer om en stund.

Helgen tilbrakt i systua

Barnebarnet hadde lyst til å lære å sy – da kan man jo ikke si nei. Anna og jeg har hatt en kjempefin helg på syrommet – selv om vi begge ble litt slitne, særlig i går. Mormor har nok ikke gjort leksene sine helt bra, både stoffet og mønsteret var litt ugreit for en nybegynner, men Anna tok det meste på strak arm, og syns det var helt greit at mormor måtte trå til på de vanskeligste tingene. Men hun klarte utrolig mye selv, og jeg tror hun hadde det morsomt. Vi sydde en selekjole i dongeri. Mormor prøvde seg også på redesign av julekjole til samme barnebarn – men ble ikke ferdig med den. Spørs om ikke Anna må komme tilbake.

Og bikkja passer på barnebarnet. Han ligger aldri her ellers.