De to yngste døtre og jeg har tilbragt en uke med sand, sol og avslapning på Hotel Turquoise i Tyrkia. Vårt fjerde besøk på samme hotell. Første gang var nesten på dagen ti år siden. Var den gangen veldig imponert over hotellet, maten og hele opplegget. Etter ti år bærer hotellet litt preg av tidens tann, men de skal ha for å satse på bærekraft og miljø. Ingen engangsgreier eller plastglass, maten er litt mindre imponerende fordi det går mer i gjenbruk – man ser igjen gårsdagens mat i nye forkledninger. Kan forhåpentlig gjøres enda mer kreativt, men vi led ingen nød. Maten var god. Vi lata oss stort sett hele uka, inntil døtrene nest siste dag fant ut at vi ikke kunne være bekjent av å ikke bevege oss utenfor hotellområdet – uansett hvor flott det er. En fantastisk skogshage, nydelig vedlikeholdt med trær og blomster. Og kattepuser! De tar vare på en hel befolkning av katter, som ser ut til å ha det særdeles bra. I skumringen treffer vi dem ofte, de er ikke sky, men heller ikke veldig sosiale. EN kattemor med tre småpuser møtte vi også på vei til spisesalen.
Må jo også få med at en dag etter middag, gikk vi en tur i anlegget, og dumpa inn på kveldens show – som var illusjonist/tryllekunstshow. Vi var høylig imponert, og skjønte overhodet ikke hvordan de fikk til å skjære hverandre over, sperre hverandre inne i en tank fylt med vann, og masse andre greier – hvor alle spratt levende ut til slutt. Hvor gjorde de av seg??? Imponerende.
Vi gikk en tur til SIde, spiste på en restaurant med utsikt mot havet, og kikka på masse gammal stein. Uten egentlig å vite hva det egentlig var – men dette er åpenbart en by som er bygd på fortidens ruiner.
Det var en fin tur, og perfekt avslapning.
Hjemturen var slitsom, flyplassen i Antalya var grusom, men Åsne kjørte meg trygt hjem på svarte natta. Nå vasker jeg klær.
har vært sjefen i huset i snart 17 år. Overlevd to bikkjer, men nå er hun borte. Begynte å virke litt skral, men så snart vi begynte å snakke om en tur til veterinæren, så forsvant hun, og har ikke kommet tilbake. Det er åtte dager siden, så vi regner med at vi ikke ser henne mer.
Hun kom til oss som en leken og livlig, men litt forskremt kattunge, men fant seg fort til rette og hadde snart kustus på Bertil, vår store og litt tilårskomne dalmatiner. De ble gode venner. Bertil var en godmodig sjel som gjerne lot den ungdommelige pusen jakte på halen sin. Helt til den siste dagen han levde – det var første, siste og eneste gang han knurra til Tuselatten.
Så regjerte hun i ensom majestet, inntil Idefix kom i hus. Han var født i et hjem med katt, og stormet derfor straks bort til Tuselatten for å leke. Han fikk seg en ørefik så det sang, og Tuselatten furta i underetasjen i bortimot ett år. Men Idefix gav aldri opp å innsmigre seg, så de ble gode venner til slutt. Hun lot til å savne den innpåslitne plageånden i alle fall et par dager da han døde av nyresvikt, stakkar.
Nå har hun igjen vært sjefen i huset et par år, men begynte jo å bli en gammel dame, selv om hun fortsatt virket sprek og hoppet ut av vinduene uten problem. Bare litt mer nølende enn før.
Har vært lite flink til å blogge underveis denne gangen, men det har vært en overmåte fin tur. Våre to yngste døtre og deres partnere hadde lagt en sammenfallende ferie til København, så vi møttes en del underveis – selv om dette ikke var en “fellesferie”. Mannfolket og jeg fløy til Købehnavn mandag morgen, de andre hadde tatt båten. Det var praktiske hensyn som gjorte at vi måtte stå opp i purkotten og komme oss til Gardermoen på mandag. Det er hardt å stå opp så tidlig, og jeg fryktet for at det måtte bli enda verre, VY lovet forsinkelser ved Eidsvoll, men kollega som dro dagen før sa det gikk fint, og på Togferiegruppa på FB fikk jeg svar av en lokomotivfører, som mente sørgående tog gikk som normalt. Takk og pris. Tre timer på Gardermoen hadde ikke vært noe stas. To timer var heller ikke noe stas, jeg hadde tenkt å få meg noe frokost – men hvor er det blitt av La Baguette og UpperCrust? Den baguetten jeg fikk kjøpt (med ost og skinke) var uspiselig. Bakt uka før? Og selv pålegget var sammenklistret til en ubestemmelig klyse. USJ! Dårlig start.
Men resten av ferien ble bra. Hotell Mayfair rett bak Hovedbanegården, etter sigende i tidligere tvilsomt strøk var bra. Noen tvilsomme etablissementer fantes fortsatt.
Men frokosten var god og sengene komfortable. Vi tilbrakte første feriedag stort sett i Tivoli, hvor ungdommene hadde Turpas og vi gamlinger rusla rundt. Både lunsj og middag i Grøften – ikke den beste restauranten i Tivoli etter min mening, men tradisjonsrik og ærverdig. Og kan man sitte ute, slipper man unna den grusomme akustikken.
Neste dag tok mannfolket og jeg en turistbefengt båttur på havn og kanaler. Vi har gjort det før, men denne gangen med levende guide som fortalte litt andre ting enn det innspilte båndet. Vel verd turen, og vi slapp akkurat unna regnskuren som kom da vi var på vei tilbake til hotellet-
/
På kvelden hadde jeg invitert hele forsamlingen til Den Lille Fede – denne restauranten bør du få med deg om du er i København. Vi har vært der tre ganger tidligere Den første gangen var jeg kjempeimponert. Den andre gangen var vi litt tidlig ute, og besøkte cocktailbaren i nabohuset mens vi ventet på bord – og de er veldig generøse med vinskjenkingen til den som spiser fem retter mens makkeren spiser sju – så jeg har et vagt minne om at maten var god. Tredje gang var jeg ikke veldig imponert, noen av rettene var ikke spesielt gode. Så jeg var litt spent, etter å ha invitert en hel gjeng. Hvorav en allergiker og en veggis. Men det gikk fint. Maten var aldeles nydelig. Tror første rett – ertesuppe – tok kaka for de fleste. Deretter fulgte ceviche av hvit fisk, kalvefilet, ost og jordbær. Alt var helt nydelig.
Tok ikke noe bilde av maten – var for opptatt med å spise den. Men oppdekkingen er jo formidabel.
Vi rakk også en tur til Torvehallerne, hvor mannfolket fikk gåserillette, og jeg fikk kjolestoff i butikken over gata.
Vi tok båten hjem, samme båt som Kjersti og Eirik, og hadde en hyggelig kveld hvor jeg danka ungdommen i brettspill, hehe. Og en god frokost på Commodore Class. De har fjernet omelettkokken. Det syns jeg er dårlig. Nå er det liten forskjell på Commodore-frokost og frokost i spisesalen. Bare muligens litt mindre kø
Men takk for turen, det var stas, og været var fint.
Mossa og jeg hadde en tur til Lillehammer i går, eller rettere sagt til Fåberg. Vi kjørte ned Bælafaret (dårlig veg), og kom til stedet han er født.
Her sitter han foran huset, som nok er en del pusset opp siden han ble født der i 1930, men ikke VELDIG mye forandret.
Det var veldig annerledes enn jeg hadde forestilt meg, jeg har jo aldri vært der før. Trodde det lå helt nede ved Mjøsa/Lågen, nærmest på stranda. Muligens fordi mossa har sagt noe om at han ikke liker lågåsild for det – og poteter – var stort sett det de hadde å spise under krigen. Men de bodde jo ikke her under krigen heller, de flytta til Lysgårdsbakken i 1939.
Vi var også så heldige at vi traff de som eier stedet i dag, og fikk en omvisning både inne og ute, og en oppdatering på historien. Farfar solgte det til noen som het Skaug, deretter overtok nåværende eiers familie, så han hadde også barndomsminner fra stedet om sin far som var gartner og dyrket mye frukt og grønnsaker på stedet. Stabburet og bryggerhuset står fortsatt, fjøset er ombygd, og vannhentevegen forbi bjørka hvor mossa hadde sin barndoms huske er gjengrodd. Bjørka er hogd, men stubben står igjen.
I helga som var hadde vi famillietreff i Oslo. Mossa og jeg trosset føre og dårlig vær og dro innover. Jeg våget ikke kjøre, da veivesenet advarte om sludd, snø, motvind og underkjølt regn. Mossa var heltemodig og gikk ned til Åsmarkvegen, så jeg slapp å kjøre opp de bratte bakkene der. På toget var det fullt, jeg måtte stå store deler av vegen, men ingen jagde vekk mossa, heldigvis. Får være måte på. Er du 92, bør du få sitteplass på toget.
Vi tok en taxi fra Oslo S, en pratsom sjåfør satte oss av utenfor litt feil hus, men vi fant da fram til slutt – uten å brekke lårhalsen på holka. Ingvild og gjengen var dessverre syke (igjen), men ellers var det et folksomt og veldig koselig familietreff.
Det var ikke Anton som hadde bursdag, men linsebarnet blir nå engang mest fotografert. Familiens eldste og yngste – 92 – snart 93, og ennå ikke 1. Gossine begge to.
Mine utallige (haha) fans og lesere har muligens lagt merke til at denne årvisse bloggposten har glimret med sitt fravær de siste to årene.
Ved årsskiftet 19/20 hadde jeg nok med å sette den ene foten framfor den andre, og var sykmeldt i lang tid. Orka ikke skrive noe. Takk til dere som var der – familien som var der i jula, så det tross alt ble en bra jul – og dere som hjalp meg å gå videre på deres egen måte – først og fremst mine fantastiske kolleger. .
I mars 2020 kom korona for fullt og nedstengningen og de mest inngripende tiltak Norge har sett i fredstid ble innført. Da var det bare å komme seg på jobb. Det ble mange tøffe måneder. Først ble vi stengt, da vi naturligvis var de første til å bli eksponert for smitte, deretter ble vi pålagt nye måter å jobbe på. Så kom endelig vaksiner etter hvert. Vi jobba langt mer enn noen gang før, og lærte noe om samarbeid og innsats. Jeg lærte noe om at enkle ting kan bety ganske mye. Varm mat til staben på slutten av lange dager med vaksinering fra tidlig morgen til langt på ettermiddag bidro til at folk slapp å tenke på å lage mat når de kom hjem, det bidro til fellesskap og lagånd over felles middag – og jeg håper det smakte bra, stort sett – selv om noen syntes det ble vel sterkt ved minst en anledning.
Det begynner så smått å gå seg til for eget vedkommende, og jeg kan stille meg bak det jeg posta på facebook for kort tid siden.
Det er jo stort sett det jeg har hatt for vane å gjøre ved hvert årsskifte, jeg har pleid å si at jeg har mindre å klage over enn folk flest – det har jeg nok fortsatt, selv om det noen ganger kan være vanskelig å se det når livet treffer deg rett i panna på en måte som oppleves som både urimelig og urettferdig.
I løpet av koronaelendigheta har vi fått to nye barnebarn – Jens og Anton – takk for det.
Ingen av mine nærmeste har dødd av korona, flere har vært syke, men det har gått bra. Ingen av mine nærmeste har mistet jobben eller på andre måter blitt satt på bar bakke på grunn av dette.
Det har vært en stor glede å samle koronakohorten tilnærmet hver uke – mannfolket og jeg har fortsatt hver vår forelder i live, naboen er også i åttiåra og bor alene, et par andre litt mer sporadiske kohortere har vært innom av og til. Et samlingspunkt i en tid hvor mange har sittet mye alene. Gleden ved å gi folk mat dreier seg ikke om avansert kjøkkenkunst, men å komme sammen over spiselig mat og se og møte hverandre, også i en tid hvor mye har vært digitalt og de som har passert åtti har gått glipp av mye i så måte. Det har også vært til glede for oss – vi har jo alle blitt pålagt å møte færrest mulig.
Det er nok grunn til å være bekymret for de som har opplevd lange tider med digital skolegang og studier også – ikke like lett for alle.
Når jeg ser gjennom de siste to års bloggposter, er det mye mat. Jeg har lagd MYE mat. Og mye reising – tross alt. Vi var på norgesferie med håndsprit og munnbind, året etter på interrail i baltikum og øst-Europa med håndsprit og munnbind, og i år på interrail uten altfor mye restriksjoner, bortsett fra fortsatt munnbindpåbud i Tyskland. Og flere folk enn noen gang på togene, det er positivt. Selv om det gjorde det vanskelig å få plassbilletter på kort varsel.
Jeg er også svært takknemlig for arbeidsplassen min. Herredshuset legesenter er beste plassen. Vi har vært så heldige å rekruttere flere nye kolleger – i en tid da dette er svært vanskelig for svært mange fastlegepraksiser. Og null takk til myndighetene for dette. De forfølger jo fastleger så godt de kan. Politikerne snakker om å redde fastlegeordningen, men gjør fint lite. Noen kommuner gjør litt – også Ringsaker, så vi får kanskje være fornøyd med det. For egen del har jeg fått en utmerket arvtaker. Det har gått hardnakkede rykter på bygda om at jeg skal slutte. Selvsagt skal jeg det – etter hvert – og jeg har fått en kollega som nå deler min liste med sikte på å overta den når jeg slutter – seinest om litt over 3 år, tidspunktet er ikke fastsatt. Så dere blir ikke kvitt meg så lett.
I større sammenheng er det tegn til at folk faktisk begynner å skjønne at noe må gjøres – av oss alle sammen – for å berge et levelig miljø for våre etterkommere.
I så måte er jeg bekymret for norsk politikk. De to grå gubber i regjeringen imponerer ikke, de sier stadig at de følger nøye med på situasjonen, men lite konkret kommer ut av det. Høyre fosser fram. Erna framstod riktignok som mer handlekraftig da koronaepidemien rammet, men ellers gjorde hun jo først og fremst sitt for å gjøre livet verre for folk, – de som hadde lite fikk enda mindre, og det ble stadig flere som ikke hadde råd til nødvendig helsebehandling fordi støtteordningene ble fjernet en etter en. Får man ikke den behandlingen man trenger, blir man sykere – og sjansen for å klare å jobbe igjen blir mindre. Men da er du vel en snylter i disse politikernes øyne.
Og noen forkjemper for miljøvern var hun så visst ikke.
Ikke blogga så mye. Vi var vel mer opptatt av å få mest mulig ut av “endelig er vi her igjen”. Vi var på en opera – Tosca og på to escape-rooms, som også er blitt noe av en tradisjon i Praha. Nautilus klarte vi for første gang – med god hjelp – innafor tida.
Legg merke til hvem som holder hjernen. Hehe.Vi var vel omtrent like dumme/flinke Men hadde det gøy, og det er viktigst. Shoppa mindre enn noengang, men det får gå. Takk til Åsne og Kjerti – takk til Praha. I¨ll be back.
Og The Bridge Band holder koken. Jeg putta noen penger i den kassa
Siste dagen i november hadde vi planlagt en tur til Kutna Hora. Kjersti hadde hørt om ossuariet og ville se det, jeg hadde googla byen og funnet ut at det var mye interessant å se der, ikke bare den beinkirken.
Vi kom oss opp i gudelig tid, frokosten bestod av kaffe og croissant to go på jernbanestasjonen. Vi breia oss på første klasse og ble utsatt for en svært pratsom og temmelig rasistisk konduktør. Men togturen var heldigvis under en time. Vi gikk til beinkirken. Der var det ikke lov å ta bilder, men jeg gjorde det likevel, siden eneste grunn jeg kan tenke meg til dette er at de skal selge flere souvenirbilder. Det er jo ikke slik at det ikke er lov å ta bilder i det hele tatt.
Deretter tok vi bussen inn til byen, hvor vi besøkte Sta Barbaras kirke, sølvmuseet og sjokolademuseet. Denne byen konkurrerte i tidligere tider med Praha om å være størst og finest, særlig når det gjaldt kirker og andre praktbygg. De tjente godt på sølvet sitt, men tapte nok på sikt, det bor 21000 mennesker her nå.
Vi spiste Kulajda på en sjarmerende restaurant, ikke ulikt den vi besøkte på utsiktstoppen i Karlovy Vary i september. Nydelig mat og hyggelig service. Gatene var bratte, med svært humpete brostein – den vi ser på bildet er nok av nyere dato. Her venter vi på bussen tilbake til jernbanestasjonen. Vi fikk dessverre ganske kort tid på sølvmuseet, men det var interessant, og jentene fikk preget seg hver sin sølvmynt, som nå skal bli første mynt i pengebingen deres 🙂
De var godt fornøyd med servicen på toget hjem også. Anything off the trolley, dear?
Har for meg stort sett vært synonymt med rabarbrasuppe, noe som vel er sommerlig, men ikke spesielt godt eller spennende. I studietiden serverte billige studentkafeer noen ganger rhubarb crumble, det var jo godt, men jeg har aldri lagd det selv.
Men i hagen min vokser det et klenodium. En stor koloni av rabarbra, til tross for at den aldri har fått noe stell, og jeg har dessverre latt den til dels gro ned. Den stammer fra mine besteforeldres hage på Lillehammer, og har stått her så lenge jeg kan huske. I min ungdom lagde jeg vin av den. Hakket rabarbra en hel dag, og satte 60 liter vin. Da jeg smakte på den et år seinere, var den helt forferdelig. Sur, uklar og vond. Jevnlig smaking over flere måneder viste ingen tegn til forbedring, så jeg begynte å gi bort flaskene til folk som skulle på rølpefest og ikke var så nøye med hva de helte i seg. Det fortsatte jeg med til vinen var tre år gammel. Da var det fire flasker igjen. Da var den helt klar, og helt nydelig. Vet ikke om man kan kalle det en lærepenge – jeg har aldri mer laget rabarbravin.
Så rabarbraen er forsømt. Inntil naboene har fått øynene opp for den, i alle fall den litt eldre garde. De mener den er spesielt god, og spør om å få. Og det får de jo, jeg har ikke brukt den til noe på lenge. Før i dag. Har laget Rhubarb Frangipane Tart etter denne oppskriften:
Den var skikkelig god. Jeg er ikke så god på å få paikantene pene, men det er smaken som teller, er det ikke? Serverte den med forrige ukes fior de latte- gelato. Det var godt. Mossa fikk det som ble igjen 🙂
Dårlig med bilder tatt, men verd å skrive ned. Jeg har hatt gleden av fullt hus hele påsken. Endelig kan man møtes igjen uten alt for mye restriksjoner, sprit og munnbind. Jeg har hatt huset fullt av far, bror, niese, datter og kjæreste, barnebarn, svoger, svigerinne og svigermor denne påsken. Ikke alle på en gang, men det har vært noen staselige middager.
Vi serverte lammestek røykt i weber-smokeren på skjærtorsdag, tilbehøret var parmesanbakt aubergine, en egen grønnsakrett som også kan serveres som tilbehør, vi har jo folk i familien som spiser mest grøntfor. Og det er sunt for alle. Med hjemmelaget potetmos. Trikset med potetmos er å trøkke inn så mye smør som mulig. Muligens ikke så veldig sunt, men umåtelig godt, og jeg lager ikke dette hver dag. Desserten var en for meg ny oppdagelse – creme fraiche-iskrem med bakt steinfrukt og mandelflorentiner. Kjempegodt 🙂 Neste dag hadde vi pulled pork . kjerringa stod opp og passet grillen flere ganger i løpet av natta. Med coleslaw og brioche-brød. Veggisburgere til veggisen. I går hadde vi Andreassen.-klanen til middag. Rester av lammestek. Ny saus, bakte rotgrønnsaker og fløtegratinerte poteter Grillet halloumi til veggisen. Panna cotta til dessert. Årets første middag på terrassen, takk til Eirik og Kjersti som vaska og ordna der ute. Vi ser fram til en lang sesong på terrassen.
I dag har jeg sunget i påskegudstjeneste i Hamar Domkirke. Masse folk! Vi har vel ikke bare savnet å synge sammen, folk har savnet å komme sammen generelt. Det var en utrolig staselig stund.
