Kategoriarkiv: familie

Pensjonisttilværelsen

Publisert av
Svar

Mange sier at det er ingen som har det så travelt som pensjonister. Begynner å skjønne hvorfor. Denne sommeren går det slag i slag. Har vært på kniplekurs – Bedfordshire – det var koselig og lærerikt. Follo folkehøyskole var et nydelig sted med god mat, heldig de som tilbringer et år der. Er blitt operert for stær – foreløpig på det ene øyet, det andre står for tur førstkommende tirsdag, men foreløpig ser det strålende ut, jeg har lagt vekk brillene. Ser nå utmerket uten briller, og har kjøpt lesebriller for de mest mikroskopiske og dårlig kontrasterte bruksanvisninger og desslike. Nå ser jeg disse også…

Planlegger ellers pilegrimstur, som tidligere blogget, og har kjøpt inn en hel masse avsindig dyrt turutstyr, noe jeg har råd til takket være at ting ordnet seg med salg av praksisen. https://www.h-a.no/den-pensjonerte-fastlegens-oppgjor-kommunen-forte-oss-bak-lyset/s/5-139-1750477 Jeg hadde jo håpet å kunne trappe gradvis ned, og en aldeles utmerket kollega kjøpte seg inn for å dele listen med meg de siste årene. Hun sluttet etter en stund, dessverre. Jeg har forståelse for at over tusen fullstendig ukjente pasienter med til dels lange og kompliserte sykehistorier kan føles overveldende – det er noe annet for meg som har kjent svært mange av dem i flere tiår. Kommunen beroliget oss begge med at vi ville få full kompensasjon for praksisen, uansett om man klarte å tilsette en ny fastlege. Da det endelig skjedde, fikk vi beskjed om at vi måtte skjønne at dette tilbudet var ulovlig, og derfor ugyldig. Det måtte VI skjønne? Vi er ikke jurister – i motsetning til en hel haug kommuneadvokater. Forutsetningen for et fungerende demokrati er at du kan stole på offentlige myndigheter – at de ikke aktivt forsøker å lure deg. De påstod nå at det var ulovlig for dem å gi oss noen penger. Likevel endte de med å gjøre det – de dekket mellomlegget mellom det arvtakeren som til slutt kjøpte praksisen var villig til å betale og det vi i utgangspunktet hadde avtalt. Jeg ble sur, og hadde ikke noe i mot å fortelle dette til pressen.

Men vi fikk penger. Så nå har jeg tenkt meg på pilegrimstur. Har gått en prøvetur – må kanskje gå en til, og ikke minst prøvekjøre (prøvesove?) min nye AMOK hengekøye. Vi får se om jeg kommer så langt som til Nidaros – jeg har tatt på meg en sommerjobb for første gang siden studietida, og skal være sykehjemslege i Haugesund et par uker. Det blir jo spennende, har aldri vært der. Kan jo eventuelt gå noen flere etapper når jeg er ferdig med det. I august har jeg så langt bare en plan. Jeg vil jo trenge nye briller etter hvert, og de to siste gangene jeg har kjøpt briller, har jeg gjort det i Praha. Og spart så mye at jeg har hatt gratis ferie i en definitiv yndlingsby. Så jeg har leid en leilighet i Smichov-området (en definitiv favoritt) i slutte av august. Så to gamle damer skal på tur igjen.

Men først skal vi døpe vårt syvende barnebarn – lille Oline – i helga. Det blir stas.

Slaraffenlivet i Riga fortsetter

Publisert av
Svar

I går hadde vi ingen store planer, rusla rundt og glodde til det var tid for å gjøre seg klar til å gå i operaen. Et rekesmørbrød og noen canapeer før forestillingen ble dagens middag, men man kan ikke spise syv retter hver dag.

alle bilder er klikkbare for større versjon

Idyllisk tur hjem. Vi så en aldeles strålende oppsetning av La Traviata. Særlig Violetta var best, men ingen av de andre gjorde skam på seg heller. Flott kor og flotte kostymer. Ganske minimalistisk scenografi Skjønte ikke hvorfor Violetta hadde en gigantisk gardintrapp på bakrommet der hun til slutt lå og døde. Hvordan noen kan synge halsbrekkende arier i det de er i ferd med å dø av tuberkulose virker litt lite troverdig på meg, men det kan jo skyldes 1. jeg er en kynisk dokter eller 2. hun hadde kanskje ikke lungetuberkulose, selv om det var det vanligste. Hun hosta jo ikke heller…

I dag purka vi også ganske lenge, så innen vi kom oss ut av leiligheten var det sånn bortimot lunsjtid. Det ligger en restaurant med omtale i Michelin-guiden rett over gata her, så vi gikk dit. Meget stor restaurant i nydelig park, men det var jo ikke en sjel der da vi kom. Det kom noen til etter hvert, men det var flere ansatte enn gjester der. Forhåpentlig er det ikke sånn hele tida, for maten var framifrå og servicen ypperlig.

Eksteriøret. Amuse-bouche. Det lå småstein oppi der, antagelig tørris i bunnen, for det rant kald røyk over kanten. Gulrotbrød med ål. Jeg liker ikke ål, så gav den til mannfolket. Til høyre stekt torsk med blomkålpure, grillet og syltet blomkål og nydelig saus. Mannfolket bestilte biff og pommes frites. De hadde nok ikke sett en frysedisk, så jeg knabba noen. Det var kjempegodt.

Deretter hadde vi litt tilløp til panikk for kattepasseren – mossa (95) hadde meldt at den ene pusen hadde vært borte i 2 dager. Vi fikk ikke tak i mossa heller, så vi ringte svoger som dro for å sjekke at det stod til liv. Pusen hadde vært inne og lagt fra seg noen døde byttedyr, men foretrekker åpenbart utelivet for tida. Den andre er mer sedat og trives i sofakroken og på fanget. Hver sin lyst, sa vintapperen, han drakk mens de andre sloss.

Deretter rusla vi litt mer, og oppdaget hvor sentralt vi egentlig bor. I en tverrgate til hovedgata. Der så vi SAS-hotellet, hvor guiden på bussturen sa at det var verd å få med seg utsikten fra baren i 26. etasje. Så det har vi gjort.

Vi besøkte også den ortodokse kirken som du kan se de gylne kuplene på rett nedenfor SAS-hotellet. Den var staselig. Mye gull og glitter – men neonlys over alteret? Hallo?

Vi har vurdert KGB-museet, men vet ikke om jeg orker. Den siste som ble henrettet der var i 1987. Jeg er jo så gammel at jeg husker disse begivenhetene svært godt. Murens fall og Sovjetkollapsen er den største verdenspolitiske begivenheten som har skjedd i min tid. Vi fulgte jo spent med på de første spede protester i Polen og dannelsen av Solidaritet. Jeg forventet – antagelig i likhet med de fleste andre – at det kun var et spørsmål om tid før Sovjetiske tanks rullet over grensa. Det hadde vi jo sett før, både i Ungarn og Tsjekkoslovakia. Men det skjedde utrolig nok ikke. Så kom Gorbatsjov til makten i 1985. Han virka jo faktisk som en fornuftig fyr – til forskjell fra de voksdukkene vi var vant til å se på Kreml-muren når det var paradedag. I Polen brøt det ut en stor streik i 1988, heller ikke da kom det noen tanks, og de første frie valg ble holdt i 1989, og Lech Walesa som hadde stått i spissen for fagforeningen ble valgt til president.

Jeg har vært mange ganger i Tsjekkia. Der sier de at det tok ni år i Polen, ni måneder i Ungarn – der det kulminerte med at grensa til Østerrike ble åpnet etter at ambassaden ble overfylt av folk som ville emigrere – og ni uker i Tsjekkoslovakia. Der brøt det ut massedemonstrasjoner og streik både i Praha og Bratislava i november – i desember var friheten et faktum. Tsjekkerne kaller dette fløyelsrevolusjonen, slovakerne «the gentle revolution». En fredelig revolusjon og fredelig skilsmisse etter hvert.

Og hvor tok det ni dager? Må ha vært i Øst-Tyskland, hvor de åpnet grensene ved en feiltagelse, og deretter var det ingen vei tilbake.

I Baltikum hadde de sin «Singing revolution»

Kor- og sangtradisjoner har alltid stått sterkt her, og gjør det fortsatt. Fem Patriotiske sanger av Alo Mattisen ble svært populære, og det hele kulminerte med to millioner mennesker som stod arm i arm fra Tallinn til Vilnius og sang. Husker jeg så det på nyhetene – med store og tårefylte øyne.

Lag en pai

Publisert av
2

Dette bildet har jeg ærlig og redelig knabba, da min pai/quiche også denne gang ble borte før jeg fikk summa meg til å knipse den. Har blogga oppskriften før.

Her kommer noen flere tips. For dette er jo veldig anvendelig og har mange variasjonsmuligheter.

Men først og fremst – da jeg nylig var på Malta i selskap med en venninne som er koldjomfru og har jobba mange år med mat, så tilbragte vi selvsagt en god stund i en fantastisk butikk som solgte all slags kjøkkenutstyr. Jeg kjøpte meg en paiform med løs bunn. Den er 5 cm høy og 25 cm i diameter. Hvorfor er det umulig å få tak i dette i Norge? Hittil har alle paier jeg har laget måttet serveres i forma, fordi det er umulig å få den ut uten å ødelegge den. Paiskall er skjøre. Har EN form fra før med løs bunn, den er ganske liten, og alle det er mulig å få tak i er svært lave. Så denne er gull. Ser jo mye bedre ut på bordet om paien er hel og ligger på et fat.

Paibunn. Denne gangen gikk jeg for rough puff som i oppskriften. Den hevet seg for mye og krøp litt ned fra sidene til tross for et opphold i fryseren. Skal være tilstrekkelig hvile og kjøling som forhindrer nedkryping. Tenker kanskje vanlig paideig (smuldre smøret mer, gjerne i kjøkkenmaskin, og den hever seg fint lite) er like bra. Og hvis du vil redusere fettinnholdet, kan en god del av smøret erstattes med kesam. Sånn til hverdags.

Fyllet består av egg, matfløte og masse ost. Man kan redusere ostemengden, gå for mager ost om man vil, men ellers kan man jo putte hva som helst i denne. Min er vegetarisk med kun spinat, løk og hvitløk – men er er det jo bare fantasien som setter grenser – rester av kjøtt eller fisk kan puttes i, bacon, grønnsakrester, fantastisk måte å bruke opp og drøye små rester av diverse som fins i kjøleskapet. Og om du ikke får tak i like fin paiform som jeg har slått kloa i, så kan paien utmerket spises fra formen 🙂

Nå har vi diverse lekre oster som mannfolket har fått i gave på kjølerommet, så jeg tenker de skal bli til pai heller enn å stå der til de er inntørka og må kastes.

Foranledningen til restene er min kjære far som ble 95 for noen dager siden – her lurer han på hvor det blir av kakespaden. Han liker kake.

Nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

Har vært ganske dårlig til å blogge i år, Må ta meg sammen på det, og nå har jeg ingen unnskyldning lenger. Er offisielt pensjonist og kan gjøre som jeg vil -. hele dagen, hver dag.

Det har ikke riktig trengt inn ennå. Foreløpig har jeg juleferie, noen dager fri før selve jula har jeg pleid å ta, for å få alle forberedelsene i boks. Jeg er tross alt innehaver av familiens festlokale. Litt lenger enn jeg pleier, så juleforberedelsene var mindre stress enn vanlig. Sluttet på sykehjemmet fra 1. desember, i praksisen 15. desember. Selv om det gjensto rydding og administrasjonsarbeid som jeg har tatt dann og vann når det passet. På dette stadiet har jeg tenkt på hvordan jeg skal få tatt vare på all resterende julemat, jeg må jo på jobb i overimorra. Det må jeg ikke. Så jeg får prøve å la minst mulig gå i søpla.

Julekvelden forløp tradisjonelt, kun gamlinger her – ribbe og pølse og surkål. Bilder og video fra barn og barnebarn som feirer hjemme hos seg selv.

Første juledag kom så godt som hele hurven hit – det setter jeg veldig stor pris på. Folk så ut til å kose seg, voksne pratet sammen, de to yngste fetterne fant tonen så det suste, etter at Anton hadde tødd opp litt. Dette er også et hus hvor det går an å løpe en runde – stas for barn – dagligstue-kjøkken-storstue – rundt og rundt. Litt slitsomt for den som prøver å bære fat ut og inn, men fint at ungene har det moro da.

Men vi var bekymret for kattene. De pleier å være ganske så sosiale og nysgjerrige, men de var ikke å se hele dagen og kvelden. Neste dag var de fortsatt ikke å se. Mannfolket og Kjersti gikk flere runder i nabolaget for å se etter dem. Da jeg stod opp dagen etter tenkte jeg å legge en etterlysning på facebook – men tenkte jeg får nå først sjekke grundig her i huset. Da jeg åpna døra til minste soverommet, spratt de ut. Ikke hadde de hylt og krafsa på døra – så ingen kunne drømme om at de var der. Har sikker snorka seg gjennom hele selskapet. Var sultne da.

Nå har det vært kalkunmiddag hos bestemor – tradisjonen tro, men hun lager jo ikke mat selv lenger, så jeg har vært der og ordna kalkunfileten. Min fader var forkjølt og ble hjemme, ville ikke smitte noen. Får se om ham i morgen, han er tross alt snart 95.

Men tilbake til bloggen og det lille jeg har skrevet i år. Eller for all del ble vi også omskrevet – før vi dro på årets tur:

https://www.h-a.no/roger-lar-kona-planlegge-den-omfattende-turen-hadde-jeg-skulle-planlagt-hadde-vi-nok-havna-i-snertingdalen/f/5-139-1434408

I april dro vi til Winchester – ikke på interrail denne gangen, men satsa likevel på mye tog. Om du vil kan du lese om turen vår er – bla framover øverst til høyre.

På tur igjen

Mossa og jeg rakk også en tur på hytta.

I september var jeg på Fæbrikstad (takk til Eirin), og vi byttet ut kjøleskapet. Det skal sies at vi har gjort en del oppgradering i heimen, uten at det har blitt blogga så mye om. Slipt og lakket trappa (eller fått en fagmann til å gjøre det) – det ble fint. Nytt aggregat på kjølerommet, med en del komplikasjoner, og jeg skylder fortsatt en busserull. Vi har også byttet ut alle lysrørene i dagligstua og nede i hallen med moderne og mindre helseskadelige og miljøskadelige rør. Det ble bra. Men vi venter med å bytte ut rørene i storstua, da dette ble dyrt, og der funker foreløpig alle. Pelletsovnen er også byttet ut – langt om lenge. Vi ventet vel det meste av fjoråret på den, men nå holder den varmen i oss langt mer effektivt enn den gamle, så det er vi glade for.

Vi har opprettholdt pandemivanen med kohortmiddag for de eldste i familien og naboen – de bor alle alene og setter pris på både maten og selskapet, tror jeg. Vi vil jo ha mat uansett, så det er en hyggelig tradisjon.

Ser fram til pensjonisttilværelsen med blandede følelser. Kommer til å savne mine særdeles trivelige kolleger – men håper å kunne stikke innom… Ser fram til å tilbringe store deler av januar på Malta og bare kose meg – og så får vi ta det derfra.

Godt nyttår, folkens!

Juletur til Praha, del 2

Publisert av
Svar

Vi har vært på Praha-borgen og sett Lobcovitz-museet. Åsne hadde ikke vært der før, og vi andre hadde heller ikke vondt av et gjensyn. Dette er noe du absolutt på få med deg om du er i Praha. Honest Guide har også en video om dette palasset.

Vi brukte noen timer der, etter først å ha handla litt og deretter inntatt en bedre lunsj på Pastva. Vegansk restaurant med nydelig mat. Kjersti kjøpte en ondsinnet stein, og det var nok derfor vi både fikk bot på trikken og hadde surra med tidspunktet på Jazzbåten, så det gikk vi glipp av. Rusla hjem i mørket over resten av Praha-borgen og kunne konstatere at Praha er en vakker by, selv om det er tåke og av og til litt duskregn. Jeg klarte å dy meg for å handle noe særlig, spesifikt mer stoff og sysaker. Bortsett fra et målebånd som vi alle trengte. En del av tiden ble brukt til spill og strikking i leiligheten. Vi løste også mysteriet med Drapet på Kultmedlemmene.

Dessuten besøkte vi Kafka-museet. Det er interessante greier. Derfor bestemte vi oss for å spise siste frokost på Savoy – hvor han uroppførte et av sine stykker. Det er et fornemt sted, men kanskje litt oppskrytt.

Juletur til Praha – nok en gang

Publisert av
Svar

Vi dro av gårde mandag morgen, og nå er det allerede onsdag kveld, så jeg har vært dårlig til å blogge. Men her er en oppdatering – ikke minst for meg selv å se tilbake på for å hjelpe på hukommelsen.

Vi kom til Praha ved lunsjtid, og fikk ikke slippe inn i leiligheten før klokka to, så hva gjør man da? Drar på Lokal og spiser, selvsagt. Det er obligatorisk. Leiligheten er fin, selv om det kan oppleves tungt å gå opp til fjerde etasje, men trim er sunt. Om kvelden hadde Kjersti meldt oss på Quiz på James Joyce, hvor vi var for et par år siden også. Det var gøy, men vi ble nest sist. Det er antagelig ikke så rart, for det første var vi bare tre, og for det andre virker det som de fleste andre som var der var stamgjester og godt kjent med quizen.

Tirsdag hadde vi en rolig morgen med frokost i leiligheten. Deretter pakket vi opp Detective for a Day, og det tok sin tid. Vi klarte å løse mysteriet til slutt. Deretter dro vi til lPalladium for å shoppe litt, selv om det ikke ble de helt store innkjøpene denne gangen. Vi så på katteroboten som serverer der, men gikk på Lokal i Dlouhaa i stedet. Det kan visst aldri bli for mye stekt ost. På kvelden ble vi sittende en stund og se på USA-valget, men det var jo ikke akkurat oppløftende.

I dag, onsdag, hadde vi nok en god frokost i leiligheten. Vi er så heldige å bo rett ved Artic Bakery, hvor de har aldeles nydelig bakverk. Vi bestemte oss deretter for å gå på Kafka-museet. Jeg har vært der før, men hadde ikke vondt av en repetisjon. Deretter var vi sultne, vurderte vår gamle favoritt Pod Vezi, men de hadde dårlig med veggisalternativer, så vi satte i stedet kursen mot Leka Hlava, hvor vi spiste masse nydelig mat, Kjersti og jeg drakk vin, så vi var litt søvnige da vi var klare for opera litt seinere – Figaros bryllup. En fin oppsetning. Gode sangere, de hadde modernisert scenografien en del, men metoo er jo dessverre fortsatt aktuelt. Kjersti syns det gikk for hardt utover stakkars Figaro, som ikke hadde gjort noe galt.

Nå strikker vi.

Nytt kjøleskap

Publisert av
Svar

Dyr høst, bra jeg ikke er pensjonist riktig ennå. Sliping av trapp var mer enn påkrevd. Det ble fint. Kjølerommet konka ut – nytt aggregat var dyrt, men snekkeren som monterer får en hjemmesydd busserull – med noen rokkeringer i regnskapet. Husets ørtifjarten lysrør av den gamle sorten som ikke lenger er lovlige, trenger utskifting. Det håper jeg skjer snart før det er helt mørkt her.

For å toppe serien, slutta kjøleskapet å virke. Dessverre er det erfaringsmessig minst like dyrt å reparere ti år gamle (eller mer ) hvitevarer som å kjøpe nytt. Så jeg bestilte nytt. Jeg, mitt fe, tenkte størrelse på kjøleskap er standard, og bestilte ett med god miljømerking og effektivt strømforbruk. Siden jeg ikke hadde lyst til å bære det selv, bestilte jeg innbæring – og utbæring av gammelt kjøleskap. Dette ble besørget av to sterke, unge menn.

Men det nye kjøleskapet var betydelig høyere enn det gamle. Det gikk ikke inn gjennom kjøkkeninngangen, det fikk heller ikke plass der det gamle hadde stått. Følte meg mildt sagt dum, men forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen.

Jeg skrudde ned overskapet som hadde stått over det gamle kjøleskapet. De greiene vi oppbevarer der oppe blir ytterst sjelden brukt, så kvitta meg med det meste. Verre var det at det var ingen vegg bak skapet, bare et hull. Men spikra fast dekorplaten som hadde sittet på skapet over hullet – så nå ser det sånn noenlunde ut.

Verre var det å få kjøleskapet inn på kjøkkenet. Bemanningen i heimen er en svekling og en kløne, så jeg bad mannfolket skaffe en person til – fortrinnsvis sterk og med praktisk sans. Han fant en veldig god nabo – takk til deg! – og ved forente anstrengelser, fikk vi kjøleskapet gjennom den litt for lave døra, og plassert på rett sted.

Deretter var det bursdagsmiddag for tante Bodil – som alltid er veldig flink til å påskjønne andres bursdager med gaver, kake og gratulasjoner. Hun ønsket seg moussaka, så det ble det, i veggis – og vanlig versjon.

Men slitin kjerring er vel bare forbokstaven, så mye fysisk arbeid er ikke dagligdags for meg. Men vel fornøyd med både kjøleskapet og familieselskapet. Håper det blir en stund til noe mer ryker her. Resten av helga tilbringes på kniplekurs – det er i det minste ikke fysisk tungt 🙂