Kategoriarkiv: familie

Årets nyttårsbetraktning

Publisert av
2

Kan nå se tilbake på mitt første år som pensjonist. Grugleda meg til det, og planla å starte med juleferie. Dvs. jeg har ofte tatt ut litt ferie før jul – enten for å reise til Praha med døtre og komme tilbake med julepanikk få dager før jul, eller for å få juleforberedelsene unna i ro og mak. Desember 2024 gikk jeg for det siste, og det funka bra. Nå tenkte jeg det kunne være en fin måte å lure seg selv til å tenke at dette er egentlig bare ferie.

(dette innlegget er fullt av lenker til ting jeg har blogga gjennom året. Lenken er til første innlegg om det er flere, og vil du lese mer, kan du bla videre eller tilbake med pilene øverst på siden)

Så hadde jeg bestilt tur til Malta med en venninne i januar, for ikke å mangle noe å gjøre som pensjonist. Mer ferie. Malta er et sted jeg har besøkt før, med mannfolket og to døtre, men turen ble litt amputert pga sykdom. Men for et sted. Anbefales.

I februar feira vi klanens overhode og min kjære far som ble 95.

Til samme selskap hadde jeg også lagd en pai i den fortrinlige paiformen jeg kjøpte på Malta. Niende organistgilde gikk også av stabelen.

I mars blogga jeg ingenting, men det burde jeg jo gjort. Vårt syvende barnebarn, lille vakre Oline ble født.

I april gikk jeg for første gang på sopptur om våren.

I mai dro mannfolket og jeg til Riga, og hadde en strålende tur. Og jeg begynte så smått å planlegge årets pilegrimstur.

I juni ble jeg operert for stær. Det var nok på tide, øyelegen sa at han hadde trodd jeg hadde kommet før. Var jo der for noen år siden, og fikk konstatert begynnende stær, men utviklingen har nok gått langsomt, inntil jeg siste året begynte å føle det som et skikkelig handicap. Grua meg fælt til at noen skulle skjære meg i øyet, men det gikk veldig bra. Nå ser jeg som aldri før. Klarte meg uten briller i mange måneder, og på hele pilegrimsturen – som jeg starta på i juni.

I juli måtte jeg avbryte pilegrimsturen fordi jeg mista mobilen i et myrhull på Dovre. Riktignok hadde jeg innsett at jeg ikke kom til å nå Nidaros i første omgang uansett, da jeg hadde påtatt meg en vikariat som sykehjemslege i Haugesund. Aldri vært i Haugesund før, og tenkte jeg kunne spe på pensjonen med ett og annet ikke altfor anstrengende korttidsvikariat. Tiden i Haugesund gjorde så visst ikke at jeg tok skrekken. Hadde en fin tur dit, nydelig leilighet sentralt i byen, ganske lite å gjøre og godt betalt i forhold til innsatsen, kan man si.

Da jeg var ferdig der, tok jeg igjen fatt på pilegrimsleden. Hoppa riktignok over et par etapper over Dovre formedelst kummerlige overnattingsforhold. Tror jeg går for telt heller enn å ligge på madrass på golvet sammen med ti andre, om jeg tar igjen den etappen seinere. Men jeg kom fram til Nidaros. I dårlig vær med regn og tåke, men med stor takknemlighet da jeg dalte ned på en benk i Domen og hvilte mine slitne og våte pilegrimsbein. Det var kanskje et litt dumdristig prosjekt, men du verden for en opplevelse. Jeg hadde ingen større uhell på turen, det verste var å miste mobilen. Fikk kjent litt på egne, fysiske grenser, fikk ro til å tenke (nei, jeg hadde ikke lydbok, musikk eller podcast på øret, bortsett fra på en eneste etappe), opplevde mye fantastisk natur og traff mange interessante og trivelige folk. Besøkte mange kirker, men skamfullt nok bare en gudstjeneste. Men kirkene i seg selv, med sin innredning og sitt uttrykk sier noe om menneskenes åndelige oppfatninger, lengsler og syn gjennom århundrene. Det gir perspektiver. Det gav mersmak. Kanskje kan det bli flere vandreturer.

I august dro to gamle damer på tur til Praha. Der har jo jeg vært mange ganger, men det var nytt for Solveig. Vi hadde det kjempefint, selv om det var litt logistikkproblemer med leiligheten – som i og for seg var fin, og husverten kunne ikke noe for at fyren i kjelleren var gammal og røyk akkurat mens vi var der. Mitt mål for turen var å skaffe meg briller. Selv om jeg syns jeg så godt også uten briller etter operasjonen, har jeg skjeve hornhinner og trenger nok også bittelitt hjelp for å lese liten skrift og sånn. Har kjøpt briller i Praha i årevis, og gjerne spart inn hele turen og vel så det. Denne gangen betalte jeg nesten like mye som jeg ville gjort i Norge – men fikk til gjengjeld to sett med linser – så nå har jeg to par briller, og det ene med veldig smart magnetisk solbrille til å sette på. Fornøyd. I Praha oppdaget jeg også at jeg måtte ha blitt bitt av en fått i løpet av pilegrimsturen eller oppholdet i Haugesund, så jeg hadde en lite møte med tsjekkisk helsevesen. Veldig fornøyd både med det og oppfølgingen fra forsikringsselskapet.

I september syntes nok mannfolket at kjerringa hadde vært vel mye borte, og det var blitt lite ferie på han – som fortsatt er i jobb. Så vi satsa på en kjapp togferie med utgangspunkt i Praha. Det var tid for meg til å hente de nye brillene, og vi kunne rekke flere yndlingsbyer på turen. Dresden var som vanlig et høydepunkt. I september slo dingsedama igjen til – jeg kjøpte meg en Kamado Sumo, og solgte pizzaovnen. Veldig fornøyd med denne. Den er jo svinedyr, da – så er nok en grill/ovn for spesielt interesserte.

I oktober lagde jeg pai, og meldte meg som frivillig til RingsakerOperaen – på systua. Det har vært kjempegøy. Og forestillingen i år var nok den beste de har gjort. Plamena nedkom under generalprøven, så hun fikk ikke med seg premieren, men er nok glad for sin lille, nye sønn.

I oktober døde også James Dickenson. Trofast gjest ved organistgildene og alle Cantarelles konserter. Han har også arrangert mye fint for cantarellene. Vi var i ferd med å planlegge konsert i anledning hans 85-årsdag, da han ble innlagt på sykehus, og dessverre døde. Vi utsatte konserten og gjennomførte den som minnekonsert. Vi hadde også den ære å synge i bisettelsen, som var en rørende opplevelse, og helt i James sin ånd. Fred med hans gode minne.

I november dro jeg ut på nye eventyr som vikarlege. Denne gang på Fagernes – på fastlegekontor. Det var litt andre boller enn i Haugesund, følte jeg jobba for hver krone denne gangen. Men hadde det fint, da. Fagernes legesenter er en trivelig plass, ingen drager som jobber der, alle var bare snille og greie, og bar over med en stakkar som måtte spørre om alt mulig. Ikke om pasientene, jeg har tross alt 42 års erfaring – men om hvordan ting fungerer oppi der – alle steder har sine egne rutiner og systemer. Det var forferdelig vær og holke, har kjøpt meg gedigne brodder. Følte ikke for å brekke noe sånn rett før neste store utflukt.

Årets mislykte prosjekt har vært oppnevning som styremedlem i lokal demensforening. Syns jo ikke jeg kunne si nei til en staselig person som spurte meg, og tenkte kanskje jeg kunne ha noe å bidra med etter mange år som sykehjemslege på demensavdeling. Det eneste jeg har gjort hele året er å være på særdeles langtekkelige møter og ha som oppgave å skrive referat fra disse. Det er ikke for meg, så jeg har sagt takk for meg. Kanskje jeg selv burde sagt fra, kanskje kunne de ha funnet en bedre anvendelse for min kompetanse. Foreningen gjør veldig mye bra, men jeg følte ikke at jeg bidro med noe særlig, og kjeda meg veldig.

På årets siste dag kan jeg se tilbake på et veldig fint år, med svært mange hyggelige begivenheter, reiser og mennesker. Takknemlig er vel det mest nærliggende ordet.

de burde hatt vett til å bruke meg til noe annet. Jaja, shit happens. Tror jeg har det bedre som frivillig i Ringsakeroperaen. Liker meg best med praktiske oppgaver.

Det meste av desember gikk også med på Fagernes, slutta 19.12 og tenkte å dra hjem og ordne til jul. Men det var smått krise på min gamle arbeidsplass også, og jeg kunne jo ikke la verken kolleger eller pasienter i stikken, så det ble en arbeidsdag der også. Så litt komprimerte juleforberedelser kan man si – men vi har hatt en aldeles strålende jul. Gamlingene på julemiddag her, døtrene var flinke til å sende bilder av sine glade barn og deres julefeiringer hist og pist, og første juledag var det storinnrykk som vanlig, og veldig trivelig – barn og voksne i en storfamilie som heldigvis vet å sette pris på hverandre Jeg er usannsynlig heldig og privilegert.

Fortsatt på Fagernes

Publisert av
2

Og her er det greit å være. Kollegene er hyggelige, ingen har ignorert meg, tvert om, alle er veldig greie og oppmerksomme. Har nå begynt på andre arbeidsuke. Det går stort sett veldig greit, selv om rutinene er litt andre enn jeg er vant til, og dette er et digert legesenter med mange leger og ansatte, så jeg husker knapt navnet på noen. God salat i kantina, husværet er fint og vikarbyrået følger godt opp. Hva mer kan en pensjonist forlange. Bør vel for skams skyld prøve å sy noe mens jeg er her, siden jeg har tatt symaskina med og vertskapet satte inn ekstra bord kun for dette. Har strikka da.

Bildet over er dagens mat fra samme restaurant som jeg blogga sist. Aldeles nydelig, fikk med meg halvparten hjem i boks, så da har jeg mat i morgen også. Rart at de ikke har mindre porsjoner av kinesisk mat også? Burde være minst like enkelt?

Salgsargumentet fra vikarbyrået var at jeg kunne dra hjem i helgene. Dro hjem i helga som var, og det var aldeles grusomt. Måtte jo da kjøre på fredag etter arbeidstid. Det var mørkt, tåke, snøføyke og glatt. Syntes veldig synd på meg selv inntil jeg ble tatt igjen av en ambulanse – og det gikk opp for meg at det var mer synd på folk som må kjøre utrykning i sånt vær, og enda mer synd på den stakkaren som lå bak i ambulansen som hadde satt blålyset på, så det hasta nok.

Så jeg vurderer å bli her neste helg, med mindre været bedrer seg betraktelig. Har tatt med strulljernet, så jeg kan steke strull og legge sild. Juleforberedelser må jo gå sin gang.

Praha igjen – og andre herligheter

Publisert av
Svar

Mannfolket hadde ikke hatt særlig mye ferie i år, bare kvinnfolket som har farta rundt i hele år. Men nå ble det endelig en liten tur på ham også. Vi fløy til Praha – hvor jeg først og fremst skulle hente brillene mine. Fornøyd med dem. Sparte ikke like mye som før, men fikk to par briller til prisen av hva ett par ville kostet i Norge, og god kvalitet i henhold til lokal optiker.

I Praha er det stadig mye å finne på. Jazzbåten har vært en favoritt. Den forsvant under pandemien, men har gjenoppstått. Forrige tur med avkommet greide vi å ta feil av tidspunktet og gikk glipp av turen, men nå klarte vi å møte til rett tid på rett plass. Flott jazz som alltid, men den store overraskelsen var at båten er betydelig oppgradert og maten har hevet seg flere hakk. Tidligere vært i kategorien ok, ganske spiselig. Nå var den god. Deretter tog til Dresden. Det er en vakker togtur – på tsjekkisk tog med fortrinnlig service og servering. Dresden er en fin by. Vi hadde en nydelig leilighet rett ved Hauptbahnhof, med god plass, godt utstyr og en nydelig balkong ut mot en liten park. Her koste vi oss, rusla i byen – og feriens høydepunkt var nok Tryllefløyten i Semperoper. Fantastisk hus, strålende orkester og svært gode solister. Det var tilnærmet utsolgt, så vi hadde ikke særlig gode plasser. Til gjengjeld var de rimelige, men vi måtte strekke hals og til dels reise oss for å se hva som foregikk på scenen. Det var likevel en stor opplevelse. Vi fikk også med oss den daglige gudstjenesten klokka 12 i Frauenkirche. Deretter gikk turen til Berlin. For mitt vedkommende straka vegen – mannfolket var innom Leipzig for å få med seg Bachs korgutter. Jeg var glad for å dra rett til Berlin, noen hadde nok hosta på meg et virus, så jeg var temmelig tufs da jeg kom fram. Leiligheten var også en skuffelse. Den var dobbelt så dyr som noen av de andre – og halvparten så bra. Trang og møkkete. Æsj. Jeg hadde nok ikke lest beskrivelsen godt nok. Senga var ok, da – det var der jeg holdt til for det meste i halvannet døgn. Kvikna til siste dagen, da fikk vi med oss den delen av muren som fortsatt står der – som ble dekorert på øst-siden av mange kjente kunstnere da slusene ble åpnet i sin tid. Vi besøkte også det tilhørende museet. Det var interessant, men det får en til å skjønne at man er gammal. Vi husker jo godt de månedene vi satt klistret til nyhetene mens jernteppet falt. Som dominobrikker i det ene landet etter det andre. Da ble man optimistisk på menneskehetens vegne – så jeg skjønner ikke helt hvordan vi havna der vi er i dag.

Turen hjem ble en påminnelse om det. Vi skulle fly hjem fra Berlin, og hadde fått med oss at flyplassen i Berlin var utsatt for cyberangrep (og Kastrup og Gardermoen stengt pga droner). Vi trodde likevel vi var berga, da vi kunne logge inn via nett og kun hadde håndbagasje. Men dengang ei. Virka som det meste av datasystem var nede på flyplassen. Ved utgangen var det ikke snakk om å scanne boardingpasset – det var manuell avkryssing på lister og spørsmål om bagasje. Så vi var forsinket allerede da alle var ombord i flyet. Der stemte ikke passasjerantallet med den passasjerlisten besetningen hadde fått, så det ble flere runder med nye passasjerlister, etterlysning av individuelle passasjerer, og til slutt en runde med manuell registrering av alle ombord inkl boardingpass og legitimasjon. Det er bra de tar sikkerheten på alvor, men innen dette var overstått, var vi over en time forsinket. Jaja, vi skulle ikke rekke noe.

Snille mossa hadde passet kattene, og skjemt dem ettertrykkelig bort – de får ligge i senga hans, så jeg tenker han er en populær kattepasser. Takk for turen!

Pilegrimsleden dag 11

Publisert av
Svar

Etappen fra Varphaugen til Otta blir nok turens korteste. Den var på et sted mellom 8 og 9 km. Og det var bra, så langt vært den første og eneste regnværsdagen. Jeg la i vei med to lag ull og en skalljakke men ble fort klam for det var ganske bra temperatur. Jeg fant etter hvert ut at jeg ble omtrent like våt enten jeg gikk for et lag med ull eller mer eller mindre vanntett jakke. Det regnet ikke voldsomt, men det var et jevnt duskregn hele tiden, bortsett fra Akkurat da jeg var på det høyeste utsiktspunktet. Værgudene var på min side, så da holdt det opp å regne en liten stund og skylaget sprakk opp så jeg kunne nyte utsikten. Det var ganske bratt opp og ned i dag også, men det gikk fint. Både gnagsåret og den vonde muskelen i hoften har visst bestemt seg for å slutte å plage meg. Først da jeg kom på gangbrua inn til Otta sentrum kjente jeg at nå var jeg virkelig gjennomvåt. Men det gjorde ingenting for nå var det bare et par hundre meter igjen til huset til min snille kusine og hennes mann. Der var det varm dusj og kaldt øl og en oppvartning uten like. Om jeg hadde grunn til å klage på maten i går så var det andre boller her i heimen kan man si. Her var det elgkarboder til middag, jordbær til dessert og reker og hvitvin til kvelds. Tusen takk for meg!

Pensjonisttilværelsen

Publisert av
Svar

Mange sier at det er ingen som har det så travelt som pensjonister. Begynner å skjønne hvorfor. Denne sommeren går det slag i slag. Har vært på kniplekurs – Bedfordshire – det var koselig og lærerikt. Follo folkehøyskole var et nydelig sted med god mat, heldig de som tilbringer et år der. Er blitt operert for stær – foreløpig på det ene øyet, det andre står for tur førstkommende tirsdag, men foreløpig ser det strålende ut, jeg har lagt vekk brillene. Ser nå utmerket uten briller, og har kjøpt lesebriller for de mest mikroskopiske og dårlig kontrasterte bruksanvisninger og desslike. Nå ser jeg disse også…

Planlegger ellers pilegrimstur, som tidligere blogget, og har kjøpt inn en hel masse avsindig dyrt turutstyr, noe jeg har råd til takket være at ting ordnet seg med salg av praksisen. https://www.h-a.no/den-pensjonerte-fastlegens-oppgjor-kommunen-forte-oss-bak-lyset/s/5-139-1750477 Jeg hadde jo håpet å kunne trappe gradvis ned, og en aldeles utmerket kollega kjøpte seg inn for å dele listen med meg de siste årene. Hun sluttet etter en stund, dessverre. Jeg har forståelse for at over tusen fullstendig ukjente pasienter med til dels lange og kompliserte sykehistorier kan føles overveldende – det er noe annet for meg som har kjent svært mange av dem i flere tiår. Kommunen beroliget oss begge med at vi ville få full kompensasjon for praksisen, uansett om man klarte å tilsette en ny fastlege. Da det endelig skjedde, fikk vi beskjed om at vi måtte skjønne at dette tilbudet var ulovlig, og derfor ugyldig. Det måtte VI skjønne? Vi er ikke jurister – i motsetning til en hel haug kommuneadvokater. Forutsetningen for et fungerende demokrati er at du kan stole på offentlige myndigheter – at de ikke aktivt forsøker å lure deg. De påstod nå at det var ulovlig for dem å gi oss noen penger. Likevel endte de med å gjøre det – de dekket mellomlegget mellom det arvtakeren som til slutt kjøpte praksisen var villig til å betale og det vi i utgangspunktet hadde avtalt. Jeg ble sur, og hadde ikke noe i mot å fortelle dette til pressen.

Men vi fikk penger. Så nå har jeg tenkt meg på pilegrimstur. Har gått en prøvetur – må kanskje gå en til, og ikke minst prøvekjøre (prøvesove?) min nye AMOK hengekøye. Vi får se om jeg kommer så langt som til Nidaros – jeg har tatt på meg en sommerjobb for første gang siden studietida, og skal være sykehjemslege i Haugesund et par uker. Det blir jo spennende, har aldri vært der. Kan jo eventuelt gå noen flere etapper når jeg er ferdig med det. I august har jeg så langt bare en plan. Jeg vil jo trenge nye briller etter hvert, og de to siste gangene jeg har kjøpt briller, har jeg gjort det i Praha. Og spart så mye at jeg har hatt gratis ferie i en definitiv yndlingsby. Så jeg har leid en leilighet i Smichov-området (en definitiv favoritt) i slutte av august. Så to gamle damer skal på tur igjen.

Men først skal vi døpe vårt syvende barnebarn – lille Oline – i helga. Det blir stas.

Slaraffenlivet i Riga fortsetter

Publisert av
Svar

I går hadde vi ingen store planer, rusla rundt og glodde til det var tid for å gjøre seg klar til å gå i operaen. Et rekesmørbrød og noen canapeer før forestillingen ble dagens middag, men man kan ikke spise syv retter hver dag.

alle bilder er klikkbare for større versjon

Idyllisk tur hjem. Vi så en aldeles strålende oppsetning av La Traviata. Særlig Violetta var best, men ingen av de andre gjorde skam på seg heller. Flott kor og flotte kostymer. Ganske minimalistisk scenografi Skjønte ikke hvorfor Violetta hadde en gigantisk gardintrapp på bakrommet der hun til slutt lå og døde. Hvordan noen kan synge halsbrekkende arier i det de er i ferd med å dø av tuberkulose virker litt lite troverdig på meg, men det kan jo skyldes 1. jeg er en kynisk dokter eller 2. hun hadde kanskje ikke lungetuberkulose, selv om det var det vanligste. Hun hosta jo ikke heller…

I dag purka vi også ganske lenge, så innen vi kom oss ut av leiligheten var det sånn bortimot lunsjtid. Det ligger en restaurant med omtale i Michelin-guiden rett over gata her, så vi gikk dit. Meget stor restaurant i nydelig park, men det var jo ikke en sjel der da vi kom. Det kom noen til etter hvert, men det var flere ansatte enn gjester der. Forhåpentlig er det ikke sånn hele tida, for maten var framifrå og servicen ypperlig.

Eksteriøret. Amuse-bouche. Det lå småstein oppi der, antagelig tørris i bunnen, for det rant kald røyk over kanten. Gulrotbrød med ål. Jeg liker ikke ål, så gav den til mannfolket. Til høyre stekt torsk med blomkålpure, grillet og syltet blomkål og nydelig saus. Mannfolket bestilte biff og pommes frites. De hadde nok ikke sett en frysedisk, så jeg knabba noen. Det var kjempegodt.

Deretter hadde vi litt tilløp til panikk for kattepasseren – mossa (95) hadde meldt at den ene pusen hadde vært borte i 2 dager. Vi fikk ikke tak i mossa heller, så vi ringte svoger som dro for å sjekke at det stod til liv. Pusen hadde vært inne og lagt fra seg noen døde byttedyr, men foretrekker åpenbart utelivet for tida. Den andre er mer sedat og trives i sofakroken og på fanget. Hver sin lyst, sa vintapperen, han drakk mens de andre sloss.

Deretter rusla vi litt mer, og oppdaget hvor sentralt vi egentlig bor. I en tverrgate til hovedgata. Der så vi SAS-hotellet, hvor guiden på bussturen sa at det var verd å få med seg utsikten fra baren i 26. etasje. Så det har vi gjort.

Vi besøkte også den ortodokse kirken som du kan se de gylne kuplene på rett nedenfor SAS-hotellet. Den var staselig. Mye gull og glitter – men neonlys over alteret? Hallo?

Vi har vurdert KGB-museet, men vet ikke om jeg orker. Den siste som ble henrettet der var i 1987. Jeg er jo så gammel at jeg husker disse begivenhetene svært godt. Murens fall og Sovjetkollapsen er den største verdenspolitiske begivenheten som har skjedd i min tid. Vi fulgte jo spent med på de første spede protester i Polen og dannelsen av Solidaritet. Jeg forventet – antagelig i likhet med de fleste andre – at det kun var et spørsmål om tid før Sovjetiske tanks rullet over grensa. Det hadde vi jo sett før, både i Ungarn og Tsjekkoslovakia. Men det skjedde utrolig nok ikke. Så kom Gorbatsjov til makten i 1985. Han virka jo faktisk som en fornuftig fyr – til forskjell fra de voksdukkene vi var vant til å se på Kreml-muren når det var paradedag. I Polen brøt det ut en stor streik i 1988, heller ikke da kom det noen tanks, og de første frie valg ble holdt i 1989, og Lech Walesa som hadde stått i spissen for fagforeningen ble valgt til president.

Jeg har vært mange ganger i Tsjekkia. Der sier de at det tok ni år i Polen, ni måneder i Ungarn – der det kulminerte med at grensa til Østerrike ble åpnet etter at ambassaden ble overfylt av folk som ville emigrere – og ni uker i Tsjekkoslovakia. Der brøt det ut massedemonstrasjoner og streik både i Praha og Bratislava i november – i desember var friheten et faktum. Tsjekkerne kaller dette fløyelsrevolusjonen, slovakerne «the gentle revolution». En fredelig revolusjon og fredelig skilsmisse etter hvert.

Og hvor tok det ni dager? Må ha vært i Øst-Tyskland, hvor de åpnet grensene ved en feiltagelse, og deretter var det ingen vei tilbake.

I Baltikum hadde de sin «Singing revolution»

Kor- og sangtradisjoner har alltid stått sterkt her, og gjør det fortsatt. Fem Patriotiske sanger av Alo Mattisen ble svært populære, og det hele kulminerte med to millioner mennesker som stod arm i arm fra Tallinn til Vilnius og sang. Husker jeg så det på nyhetene – med store og tårefylte øyne.

Lag en pai

Publisert av
Svar

Dette bildet har jeg ærlig og redelig knabba, da min pai/quiche også denne gang ble borte før jeg fikk summa meg til å knipse den. Har blogga oppskriften før.

Her kommer noen flere tips. For dette er jo veldig anvendelig og har mange variasjonsmuligheter.

Men først og fremst – da jeg nylig var på Malta i selskap med en venninne som er koldjomfru og har jobba mange år med mat, så tilbragte vi selvsagt en god stund i en fantastisk butikk som solgte all slags kjøkkenutstyr. Jeg kjøpte meg en paiform med løs bunn. Den er 5 cm høy og 25 cm i diameter. Hvorfor er det umulig å få tak i dette i Norge? Hittil har alle paier jeg har laget måttet serveres i forma, fordi det er umulig å få den ut uten å ødelegge den. Paiskall er skjøre. Har EN form fra før med løs bunn, den er ganske liten, og alle det er mulig å få tak i er svært lave. Så denne er gull. Ser jo mye bedre ut på bordet om paien er hel og ligger på et fat.

Paibunn. Denne gangen gikk jeg for rough puff som i oppskriften. Den hevet seg for mye og krøp litt ned fra sidene til tross for et opphold i fryseren. Skal være tilstrekkelig hvile og kjøling som forhindrer nedkryping. Tenker kanskje vanlig paideig (smuldre smøret mer, gjerne i kjøkkenmaskin, og den hever seg fint lite) er like bra. Og hvis du vil redusere fettinnholdet, kan en god del av smøret erstattes med kesam. Sånn til hverdags.

Fyllet består av egg, matfløte og masse ost. Man kan redusere ostemengden, gå for mager ost om man vil, men ellers kan man jo putte hva som helst i denne. Min er vegetarisk med kun spinat, løk og hvitløk – men er er det jo bare fantasien som setter grenser – rester av kjøtt eller fisk kan puttes i, bacon, grønnsakrester, fantastisk måte å bruke opp og drøye små rester av diverse som fins i kjøleskapet. Og om du ikke får tak i like fin paiform som jeg har slått kloa i, så kan paien utmerket spises fra formen 🙂

Nå har vi diverse lekre oster som mannfolket har fått i gave på kjølerommet, så jeg tenker de skal bli til pai heller enn å stå der til de er inntørka og må kastes.

Foranledningen til restene er min kjære far som ble 95 for noen dager siden – her lurer han på hvor det blir av kakespaden. Han liker kake.

Nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

Har vært ganske dårlig til å blogge i år, Må ta meg sammen på det, og nå har jeg ingen unnskyldning lenger. Er offisielt pensjonist og kan gjøre som jeg vil -. hele dagen, hver dag.

Det har ikke riktig trengt inn ennå. Foreløpig har jeg juleferie, noen dager fri før selve jula har jeg pleid å ta, for å få alle forberedelsene i boks. Jeg er tross alt innehaver av familiens festlokale. Litt lenger enn jeg pleier, så juleforberedelsene var mindre stress enn vanlig. Sluttet på sykehjemmet fra 1. desember, i praksisen 15. desember. Selv om det gjensto rydding og administrasjonsarbeid som jeg har tatt dann og vann når det passet. På dette stadiet har jeg tenkt på hvordan jeg skal få tatt vare på all resterende julemat, jeg må jo på jobb i overimorra. Det må jeg ikke. Så jeg får prøve å la minst mulig gå i søpla.

Julekvelden forløp tradisjonelt, kun gamlinger her – ribbe og pølse og surkål. Bilder og video fra barn og barnebarn som feirer hjemme hos seg selv.

Første juledag kom så godt som hele hurven hit – det setter jeg veldig stor pris på. Folk så ut til å kose seg, voksne pratet sammen, de to yngste fetterne fant tonen så det suste, etter at Anton hadde tødd opp litt. Dette er også et hus hvor det går an å løpe en runde – stas for barn – dagligstue-kjøkken-storstue – rundt og rundt. Litt slitsomt for den som prøver å bære fat ut og inn, men fint at ungene har det moro da.

Men vi var bekymret for kattene. De pleier å være ganske så sosiale og nysgjerrige, men de var ikke å se hele dagen og kvelden. Neste dag var de fortsatt ikke å se. Mannfolket og Kjersti gikk flere runder i nabolaget for å se etter dem. Da jeg stod opp dagen etter tenkte jeg å legge en etterlysning på facebook – men tenkte jeg får nå først sjekke grundig her i huset. Da jeg åpna døra til minste soverommet, spratt de ut. Ikke hadde de hylt og krafsa på døra – så ingen kunne drømme om at de var der. Har sikker snorka seg gjennom hele selskapet. Var sultne da.

Nå har det vært kalkunmiddag hos bestemor – tradisjonen tro, men hun lager jo ikke mat selv lenger, så jeg har vært der og ordna kalkunfileten. Min fader var forkjølt og ble hjemme, ville ikke smitte noen. Får se om ham i morgen, han er tross alt snart 95.

Men tilbake til bloggen og det lille jeg har skrevet i år. Eller for all del ble vi også omskrevet – før vi dro på årets tur:

https://www.h-a.no/roger-lar-kona-planlegge-den-omfattende-turen-hadde-jeg-skulle-planlagt-hadde-vi-nok-havna-i-snertingdalen/f/5-139-1434408

I april dro vi til Winchester – ikke på interrail denne gangen, men satsa likevel på mye tog. Om du vil kan du lese om turen vår er – bla framover øverst til høyre.

På tur igjen

Mossa og jeg rakk også en tur på hytta.

I september var jeg på Fæbrikstad (takk til Eirin), og vi byttet ut kjøleskapet. Det skal sies at vi har gjort en del oppgradering i heimen, uten at det har blitt blogga så mye om. Slipt og lakket trappa (eller fått en fagmann til å gjøre det) – det ble fint. Nytt aggregat på kjølerommet, med en del komplikasjoner, og jeg skylder fortsatt en busserull. Vi har også byttet ut alle lysrørene i dagligstua og nede i hallen med moderne og mindre helseskadelige og miljøskadelige rør. Det ble bra. Men vi venter med å bytte ut rørene i storstua, da dette ble dyrt, og der funker foreløpig alle. Pelletsovnen er også byttet ut – langt om lenge. Vi ventet vel det meste av fjoråret på den, men nå holder den varmen i oss langt mer effektivt enn den gamle, så det er vi glade for.

Vi har opprettholdt pandemivanen med kohortmiddag for de eldste i familien og naboen – de bor alle alene og setter pris på både maten og selskapet, tror jeg. Vi vil jo ha mat uansett, så det er en hyggelig tradisjon.

Ser fram til pensjonisttilværelsen med blandede følelser. Kommer til å savne mine særdeles trivelige kolleger – men håper å kunne stikke innom… Ser fram til å tilbringe store deler av januar på Malta og bare kose meg – og så får vi ta det derfra.

Godt nyttår, folkens!