Her er bloggen som hjalp oss å finne Lokal
http://praguespoon.blogspot.com/2009/12/restaurant-review-lokal.html
Eureka!
Svar
Månedlige arkiver: november 2011
Femte og siste dag i Praha. Det beste ble gjemt til slutt :)
(klikkbare bilder)
Som det skal være – hele ferien har vært fantastisk, men den siste dagen ble definitivt den beste. Vi rusla ut etter frokost, med kurs for St.Agnes-klosteret, som vi hadde bestemt oss for å se. Siden vi gikk forbi og kirken var åpen, tok vi en titt på Vår Frue foran Týn. En meget vakker kirke, og vel verd et besøk. Tårnene har vært vårt landemerke på turen hele tida. De karakteristiske Adam-og-Eva tårnene synes over hele gamlebyen, og hjelper til å holde retningen i snirklede gater. Bak kirken står søylen tsjekkerne satte opp i glede over at de var kvitt svenskene. Nå er de tilbake, du hører svensk (og norsk…) på hvert gatehjørne… 
Men de skyter jo heldigvis ingen nå for tiden.
Da vi var ferdig med det, passerte vi igjen vårt “stamsted” – Lokal. Dette var sannelig en av de mest interessante oppdagelsene på turen, og jeg må lete mer etter den tsjekkiske bloggeren når jeg kommer hjem. Hadde jeg ikke lest dette, hadde vi neppe gått inn her:
Ingen reklameplakater med meny på fire språk her nei. Når du kommer inn, er alle bordene i det første rommet merket med “reservert stamgjester”. Du ser også en disk hvor øltanken synes gjennom glasset . Mannfolket prøvde seg med å spørre etter mørkt øl første gangen- det var åpenbart ikke tingen. Her serverer de kun eget øl, men har flere måter å skjenke det på (beskrevet av den tsjekkiske bloggeren, men vi testa ikke dette). Tror det er det beste ølet jeg har smakt… Menyen er utelukkende på tsjekkisk, men de har en engelsk meny du kan få hvis du spør, heldigvis. Menyen er ikke rikholdig. De har 3 spesialiteter som står der hver dag (stekt ost, stekt kylling og stekt karpe), og en liten liste som skifter daglig.
Som du ser er lokalet upretensiøst. I midten bilde av lunsjen vår siste dagen. Stekt kylling med potetmos og spinat. Enkelt og svært godt. Den potetmosen kom ikke fra en pose… Lappen til høyre er måten de holder tellinga på ølet. Så snart glasset er tømt, er kelneren der og lurer på om du vil ha en til 
Vi var mette og vel belåtne da vi satte kursen for St.Agnes-klosteret, som ligger rett ved. Dette er pietetsfullt restaurert og tilhører nå nasjonalgalleriet. Første etasje brukes til diverse formål (inkludert bryllup og store fester, så det ut til), men man kan godt vandre rundt og nyte arkitekturen dersom det ikke er noe på gang. I annen etasje er det en permanent og imponerende utstilling av gammel kirkekunst. Som en av kritikerne på TripAdvisor bemerket , etter de første 30 bidene av jomfru Maria og Jesusbarnet, blir det kjedelig… Er du av denne oppfatningen, er nok ikke dette stedet, men synes du slikt er interessant, ikke minst hvordan symbolikken og framstillingsmåten endret seg – så er dette absolutt verd turen.
Stedet har også en vakker kafeteria, hvor vi tok en kaffekopp. Overpriset for Praha, men greit nok for en gangs skyld.
Deretter tusla vi hjem for å ta en hvil før aftenens operaforestilling som lure meg hadde kjøpt dobbelt med billetter til, som før beskrevet. Så dette kosta oss nesten like mye som det ville gjort hjemme, men vi hadde strålende plasser i parkett til en fantastisk opplevelse som var verd pengene og vel så det. . Men først noen flere ord om strøket vi bor i. Vi bor som sagt under Karslbroen. Fra trappa på vegen ned til Na Kampe (plassen vi bor på ) ser vi dette bildet:
Dette er et bilde av Jomfru Maria, og i lykten foran brenner det alltid lys. Overtroen sier at dersom du ser på dette bildet i det lyset slukner, kommer du snart til å dø. Muligens er det derfor det ikke er flere som tør å bo på denne plassen? Jeg visste ikke dette før de par siste dagene, men er man overtroisk, kan man jo bare feste blikket på noe annet. For det er nok av vakre ting å se på rundt her – jeg har følelsen av å ha oppholdt meg i en filmkulisse fra den klassiske periode en ukes tid nårjeg har vært her.
Og denne skumlingen passer på oss….
Dvs han passer på restauranten i nabohuset. Vi har ikke vågd oss inn dit…
Og siste kvelden ble avsluttet med Rusalka. Det er vel Tsjekkias nasjonalopera. Og det ble definitivt turens høydepunkt. Vi var mildt sagt målløse. Denne operaen er lite kjent og spilt i andre land, men har de siste årene fått en gradvis – og velfortjent større utbredelse og blitt spilt mer internasjonalt. Det er en fabel, et eventyr – som har mye til felles med Den lille havfrue – men siden dette landet ikke har noen kystlinje, er hun en vann-ånd, en datter av Nøkken, og ikke en havfrue. Og symbolikken er kanskje noe mer moderne i språket, og noe mer eksplisitt erotisk enn HC Andersens fabel. Det er svært så trist og tragisk, det går jo nedeom med alle her, men Dvoraks musikk er uforlignelig vakker, og alle prestasjonene vi så og hørte i går var svært gode. Det er sjelden jeg har tårer i øynene når jeg hører musikk, men det hadde jeg her. Fantastisk!
Vi holder nok en knapp på orkesteret i Narodni Divadlo framfor statsoperaen, faktisk. Begge er fantastisk vakre hus. Den tredje operascenen (Theatre of the Estates, husker ikke hva den heter på tsjekkisk) – er nok den dårligste hva akustikk og fasiliteter angår, men vi koste oss med Tryllefløyten her og.
Men Rusalka fortjener å være kjent for mer enn Rusalkas sang til månen – selv om den er vakker. Jeg hadde i alle fall ikke hørt en tone av denne operaen før, bortsett fra akkurat denne arien.
The Bridge Band holdt varmen hver dag – med forskjellig besetning. Vaskebrettmannen er noe for seg selv, og legg merke til bassisten med votter…
Dag 4 i Praha. Musikalsk overdose?
I dag fant vi ut at vi skulle prøve å få billetter til Nabucco. Selv om det blir opera i morgen også. Vi fant ut på nett at det var billetter igjen, men fikk ikke bestilt så tett innpå.Så det ble en rask marsj på morgenkvisten til billettkontoret. Det var et stykke å gå, og nokså kjølig var det, så da vi hadde sikret oss billettene, gikk vi inn på Hotel Europa og bestilte deres spesialkaffe…
Gammelt og ærverdig hotell, fasaden er i art noveau-stil det er nok også kafeen. Innvendig er det visst litt av hvert. Stilig… Det er i det hele tatt mange gamle, stilige kafeer her.
Varme og gode la vi i vei for å finne Dvorak-museet:
Bare for å oppdage at det stengte for lunsj om 25 minutter. 25 minutter er jo for lite for et museum, så hva annet kunne vi gjøre enn å ta lunsj vi og? Den tapre soldat Svejk lå like om hjørnet. Et pussig etablissement med en restaurant og to små pubdeler- en røykfri og en innrøkt. Vi satte oss i den røykfrie, for såvidt vi kunne se serverte alle 3 samme mat, men til 3 x prisen i restaurantavdelingen. Gulasj…
For 2 porsjoner gulasj og 4 øl (de var høye og slanke, og vi måtte jo slå ihjel en hel time), betalte vi 300 tsjekkiske kroner, dvs ca 100 norske. Det var det verd.
Deretter var museet åpent. Det er et nydelig hus, ikke helt sikker på om det hadde noe med Dvorak å gjøre i seg selv. Det inneholdt en rekke bilder og dokumentasjon, samt hans skrivebord, flygel og æresdoktorkappe (Cambridge) og en konsertsal. Dvorak var en svært produktiv komponist. Han skrev blant annet humoresken jeg blogga i går og operaen vi skal se – Rusalka.
Deretter gikk vi hjem, men måtte ha nok en kafestopp på veien. Tid for en strekk før kveldens og dagens høydepunkt – Nabucco – på Statni Opera. Et fantastisk hus som jeg snek meg til å ta noen bilder av Fremragende akustikk og en strålende framføring. Vi la oss med musikk i hodet…
Eksteriørbildet under er riktignok av Narodni Divadlo – nasjonalteatret – hvor vi skal se Rusalka. Vi gleder oss til det!
Historisk dag – dag 3 i Praha
Disse flotte smijernsportene befinner seg på sørsiden av St.Vitus-katedralen oppe på Prahaborgen. Vi ble stående og betrakte dem en stund, fordi de små figurene er så godt laget, men det tok oss en stund å oppdage hva det faktisk er. Det er bondens arbeid gjennom året, såtid, høstetid, slaktetid og de tolv tegn i dyrekretsen. Vet ikke hvor godt jeg har fått det fram på bildene, men dette må da være flott smedkunst.
Vi fortsatte i retning det gyldne smug – målet for dagen var Lobkowitz-samlingen. Dette er en bemerkelsesverdig familie, som sporer sine aner tilbake til 1400-tallet. Det har vært en av mellomeuropas mest innflytelsesrike familier både politisk og kulturelt. Og her er en samling familieklenodier fra hele denne perioden. Audioguiden du får utlevert (den engelske) fortelles av eieren selv – det nåværende familieoverhodet William Lobkowitz. «The most remarkable thing about our family in the 20th century is that we lost everything. Twice. And got it back again» – åpner han med. Familiens eiendommer (15 slott og utallige kunstskatter) ble konfiskert, først av nazistene, gitt tilbake etter krigen og konfiskert igjen av kommunistene i 1948. Etter fløyelsrevolusjonen i 1989 fikk familien det meste tilbake, og har gjort svært mye tilgjengelig for allmennheten – som for eksempel her. En fantastisk reise gjennom både en families og Europas historie. Anbefales på det sterkeste!
Vi så et helt rom fylt med middagsserviser fra 1400-tallet og fram til i dag. Et annet rom fylt av våpen, både til jakt og krig. Et tredje fylt med musikkinstrumenter og noter. Blant annet håndskrevne pariturer fra Mozart og Beethoven. Det var en tidlig Lobkowitz som ga Beethoven en fast understøttelse – noe som ga ham mer tid til å komponere og mindre til å lure på hvordan han skulle skaffe mat…
Omvisningen omfattet også en liten, klassisk konsert med piano, bratsj og fløyte, hvor jeg var så frekk at jeg tok opp Dvoraks Humoreske. Mobilopptak, men tross alt ikke ille?
Tale 003
Eierens entusiastiske og kunnskapsrike kommentarer på øret, gjorde at vi følte at vi ble kjent med familien. Gå og se dette, om du har en snev av historisk interesse!
Dagens mat ble igjen inntatt på Lokal. Dette er et bemerkelsesverdig sted. Må ha vært industrihall eller noe – det er en laaaaang hall med bord på begge sider og eget bryggeri. Ølet er kortreist – kun noen få meter, ingen tilsetningsstoffer, og det forlater aldri ideell temperatur , ølglassene oppbevares ved 5 grader. I følge bloggeren som jeg fortsatt ikke finner igjen, er menyen kun på tsjekkisk og servicen «typical gruff, chezc» Det er en sannhet med modifikasjoner. DU får engelsk meny hvis du spør, og de som har servert oss har vært både blide og forekommende. Maten er enkel, men god – og ølet noe helt for seg selv. Og prisen lav. Vi fikk 2 varme lunsjretter og 2 digre øl for under 150 norske kroner.
Deretter lata vi oss noen timer, før vi gikk ut og spiste Kulajda til kvelds på et av våre «stamsteder» – hvor serveringsdamen faktisk husket oss – Tri Stoleti. Det var nesten ingen her – det er sannelig synd. De har GOD mat til en rimelig penge. Håper virkelig ikke denne restauranten går nedenom.
Dag to i Praha. Ikke BARE mat
Ikke bare mat, men også øl, shopping og kaffe. Dagens nedtur i morges var at jeg oppdaget at operabillettene jeg hadde bestilt på nett var til en forestilling i forrige uke. Er’e mulig? Følte meg passe dum, må ta på brillene neste gang jeg gjør noe sånt. Men har fått bestilt nye billetter da, det var heldigvis noen igjen, så torsdag blir det Rusalka som planlagt. Vi hadde tenkt at det var greit å ta shoppingen første dagen, så her er noen bilder fra dagens byrundtur. Som dere ser blomstrer pellizen fortsatt her. Palladium shoppingsenter har tatt på seg julestasen allerede, og verdens visstnok eneste eksempel på kubistisk arkitektur finnes i Praha. Det øverste bildet viser minnesmerket for fløyelsrevolusjonen som fant sted 17. november 1989. Den markeres åpenbart tydelig fortsatt. Mange folk stoppet opp her, ikke minst de eldre.
Lunsjen ble inntatt på Lokal. Dette er en – lokal – ølhall som jeg oppdaget etter tilfeldig å ha snublet over en tsjekkisk blogg som dumme meg ikke bokmerket og ikke finner igjen nå. Der ble denne rost opp i skyene som genuint tsjekkisk, og med et svært kortreist øl. Det reiser 3 m fra tankene i dette høyst lokale bryggeriet til gjestenes bord. Hva som videre skjer var godt illustrert på veggen – jeg fikk to tjukke karer til å lene seg vekk så jeg skulle få tatt dette bildet…
Dertil serveres typisk tsjekkisk mat. Vi gikk for goulash – som var enkelt anrettet men svært god. Og svært rimelig. Denne plassen kan anbefales. Absolutt ikke noe man snubler over som turist, maken til upretensiøst ytre skal man lete lenge etter.
Og vi shoppa til vi så mannen med ljåen, men nå er de fleste julegavene i boks, takk og pris. Mannfolket fikk seg ny skjorte, og jeg fikk en diger flaske av min yndlingsparfyme (au de toilette, riktignok) til ca 200 kr på tilbud. Det kaller jeg røverkjøp.
Bildet av plassen med de to trerekkene er tatt fra Karlsbroen. Her bor vi i det gule huset lengst bak til venstre. Dette er tidlig på formiddagen, og som du ser er vi ikke overvettes plaget av trafikkstøy, selv om det knapt kan bli mer sentralt enn dette. Vi hører elva suse hvis vi åpner vinduet, og aner biltrafikken på andre siden, for der går en gjennomfartsåre – men vi er jo tross alt midt i en storby.
Etter all traving og shopping var vi utslitt og tok en siesta på rommet. Tusla ut for å få oss litt middag, og gikk nok en gang for det lokale. Jeg har skrytt mye av TripAdvisor, som vi særlig har brukt for å finne gode restauranter her i byen. Men det er kanskje ikke lurt å kun gå etter «toppstedene» – de som flest turister skriver om er selvsagt restauranter som ligger i turistløypa i gamlebyen, og derfor havner de på topp. Nå søkte jeg heller etter restauranter som ligger i området hvor vi bor (over elva… men likevel svært sentralt) og fant Cafe Lounge. Et temmelig upretensiøst sted, men med kun topp anmeldelser (de få som var). Og det var sannelig verd turen. Det var fullt også, bare så vidt vi fikk komme inn uten reservasjon. Men vi fikk nydelig kyllingbryst på tagliatelle med soppsaus og spinat. Også dette i en historisk bygning, like ved The Hunger Wall. Og det var ingen andre turister enn oss der…
Dette fjærkreet så da noe mindre knivdrept ut enn gårsdagens? Og Arne, her hadde de GOD kaffe.
Praha dag 1. Krisen avblåst, mer om mat i steden
Vi var som sagt umåtelig tidlig oppe, og var noe trøtte og slitne da vi kom fram. Rommet var ikke klart så tidlig, så vi satte bare inn bagasjen og tusla en tur i byen. Første stopp shoppingsenter hvor vi kjøpte noe småtteri, og jeg tok bilde av sko…
Deretter var det tid for lunsj, som vi inntok på Lehka Hlavá. Dette er en vegetarrestaurant som har fått gode omtaler. Koselig lokale, og spesiell meny. Det sto en god del om husets historie (interessant), dessuten at dersom du er prest, munk eller en «opplyst person» (hva nå det måtte være), så får du gratis mat… Vi prøvde ikke å påberope oss noe av dette, det var ganske billig uansett. Mannfolket spiste «Big Clear Head» og jeg spiste auberginequesadillas med salsa og guacamole, og en nydelig salat.
Men de var nok plaget av trekkfulle vinduer…
Deretter slapp vi inn på rommet, og hadde etter ønske fått tilbake rom 2. Her er det godt å være. De bygger om hotellet – hadde flytta resepsjonen til tidligere frokostrom og murt igjen passasjen til tidligere resepsjon, skjønner ikke helt hva det skal bli, men det er jo bra de har råd til å bygge om og/eller ut – vi vil gjerne komme tilbake hit.
Tid for vefortjent siesta, vi sov nok et par timer begge to, litt å ta igjen fra siste natt. Deretter bestemte jeg meg for å gjøre en siste test med laderen, og den har nok hatt godt av luftforandringen, for nå virka den igjen. Muligens en litt slarkete kontakt, det er vel et svakt punkt som har lett for å bli litt vridd og bendet på. Så nå er jeg på nett på laptopen og blogger i vilden sky 🙂
Det er ikke stort annet enn mat å blogge om i dag. Vi orka ikke mer enn nok en spasertur og en bedre middag på Rainer Maria Rilke. Denne restauranten har jo fått svært mange gode omtaler på Tripavisor, og det er merkbart at restaurantene bruker dette i markedsføringen. Restauranten var svært koselig og særpreget. Betjeningen var utmerket, kelneren var oppmerksom, diskret og hyggelig uten å være påtrengende. Maten var god, men ikke mer enn det. Vi spiste kyllingsuppe til forrett, angivelig med juliennegrønnsaker og hjemmelagde nudler. Grønnsakene var noen få gulrotfliser som ikke hadde sett snurten av et juliennejern, nudlene var ok, men jeg ville nok heller hatt flere grønnsaker og noe mindre nudler. Smaken helt grei.
Deretter spiste mannfolket kaninstek som visstnok var god – enkelt servert med spinatstuing og den lokale utgaven av raspeballer.
JEg bestilte and. Med rødkål med vin og diverse «dumplings» Den så morderisk ut:
Den var også helt grei. God, men ikke oppsiktsvekkende. Anda burde hatt et minutt eller to under grillen slik at skinnet ble sprøtt? Kålen var god, og det var artig å smake så mange forskjellige lokale raspeballer, men jeg kan styre min begeistring for slike potetkaker i utgangspunktet. Men det var verd turen, ikke minst for atmosfæren.
Praha glimrer stadig med strålende vær, men det er klart det er ikke varmt her nå i slutten av november. Det er like vakkert her som før. Da vi tuslet langs elva på vei til restauranten så vi en svanefamilie som svømte rundt. Mor og far og tre oppløpne tenåringer som var i ferd med å gå fra stygge andunger til hvite svaner – mao de var noe gråspraglete, men hadde fått vakker svanefasong. Det er vel en metaforisk metamorfose?
I morgen blir den store shoppingdagen!
Krise…
Selvsagt måtte strømforsyningen til min lille laptop krepere akkurat i natt. Den universaladapteren de hadde i elektronikkbutikken på flyplassen kosta for det første 800 kr, og for det andre passa den ikke. Jeg var nesten glad for det, desperate kjerringer gjør mye rart. Siden vi uansett har shopping på.agendaen, kan jeg jo håpe å finne en i Praha. Hvis ikke, blir det enten dårlig med.blogging – eller så blir jeg en kløpper til å skrive på telefonen. Takk og pris for smarttelefoner.
Til Praha igjen
Vi lader opp til nok en tur til Praha – for tredje gang på litt over ett år. Dette er en flott by, som det tar en stund å bli lei, tror jeg. Denne gangen reiser vi med en liten baktanke om å gjøre all shopping av julegaver og derved spare inn det meste av turen 🙂 I tillegg har vi tenkt å gå i operaen og se Rusalka, som vel er en tilnærmet nasjonalopera. Vi gleder oss til det. De to tidligere turene til Praha har vært velsignet med så godt vær at vi har ikke hatt samvittighet til å være særlig mye innendørs. Nå, seint i november, regner vi med at det er kaldt. Kanskje vi endelig kan få sett noen museer? Været er meldt godt – kaldt og klart. Vi pakker hansker og varme klær. Og må prøve å finne ut av metroen, slik at vi kan komme oss til ett av de større shoppingsentrene. Hittil har vi gått når vi skal noe sted, for vårt favoritthotell ligger nærmest under Karlsbroen – og da har vi gangdistanse til alle turistattraksjoner. Reiseblogg følger sikkert også denne gangen, for de som måtte være interessert.
Denne gangen reiser jeg med tungt hjerte fra noen av mine pasienter, men hva har man kolleger til?
Søndagsmiddag
Det blogges mye søndagsmiddager her om dagen. Det kan skyldes at jeg liker å lage mat, og på søndagene har jeg tid og ro til å gjøre det skikkelig -og gjerne invitere eldre og yngre generasjon til bords. Alle later til å sette pris på det. I anledning farsdagen var min kjære far med samboer selvskreven gjest, og middagen var som følger:
Forretten var suppe – Aigo bouido. Dette er en fransk hvitløksuppe som skal være utmerket for leveren, blodomløpet og den generelle fysiske og åndelige helse. I tillegg til det er den svært god og svært enkel å lage. Hvis du skal servere den til folk som påstår de ikke liker hvitløk, er det bare å unnlate å si at suppen er kokt på en hel hvitløk. Den blir så godt kokt og har så mange andre smaker, at igjen gjetter at hvitløk er det viktigste. Serveres med godt brød og parmesan. Jeg hadde bakt brioche i dag – det var godt, men sannelig ganske mektig. Her er suppekjelen, med hvitløksfedd, persillekvaster og det hele. Mangla salvie, men det var ingen krise, tror jeg… Spises med brød og strø over parmesan. Og suppa ser ikke slik ut når den serveres. I suppeterrinen visper man 3 eggeplommer og noen spiseskjeer olivenolje – så siles innholdet i kasserollen forsiktig oppi der under stadig visping. Suppa blir delikat lysegul og smaker vidunderlig.
Hovedretten var ælj. Hadde kjøpt et stykke flatbiff og tilberedte etter Andreas Viestads anvisninger. Brunet i panne, deretter stekt i leirgryte på svak varme. Laaangsomt. Steketermometer på 60 grader passer nok smaken her i heimen. Som jeg har blogga før, er det nok ingen som er flinke med trancheringen ved bordet her i huset,så jeg lagde steken ganske tidlig på dagen, kjølte ned og skar opp på maskin og danderte på fat med løk og stekte kantareller:
Her er det som ble igjen i leirgryta – bra til grunnlag for saus.
Aspargesbønner, ferske denne gangen. Varmet med brunet brødrasp, strø over parmesan når du skal spise dem, det er nammenam. Auberginekrem ble også laget, den var god, men ikke særlig fotogen.
Og desserten var Dronning Mauds fromasj. Denne ble oppfunnet i Haugesund under kroningsferden til Maud og Haakon i 1906, og er siden blitt en klassiker. Da mannfolket fikk denne glasskålen i gave, så jeg bare for meg denne desserten, og nå ble den endelig laget. Den består av lag med jordbær (jeg brukte rørte og fryste…) fromasj av egg, portvin og kremfløte og reven eller høvlet sjokolade. Godt, men svært mektig.
Og til kaffen hadde vi Nigellas kake som også ble bakt forrige helg. Den tåler en gjentakelse 🙂
Søndagsmiddag – Muriels kylling og Nigellas kake
Søndagsmiddagen ble god. Hovedretten var Muriels kylling etter denne oppskriften. Kan anbefales. Kjøp en skikkelig stor, frittgående og saftig kylling….
Tilbehøret skal være grønne bønner og potetmos. Jeg mobba mannfolket for å ha kjøpt bønner på boks. Det skulle jeg ikke gjort, jeg klarte å svi dem, og måtte improvisere med kikerter i tillegg (han hadde heldigvis kjøpt MANGE bønnebokser).Bønner, kikerter, brunet brødrasp og parmesan. Ikke verst, hadde nok vært enda bedre med bare bønner, og best av alt med nyplukkede bønner fra egen hage. Må så bønner neste år…
Og så var det Nigellas himmelske kake, da. Takk til Jan som posta lenken på Facebook. Denne kaken er virkelig minneverdig. Jeg gjorde ikke helt som anvist – brukte litt mindre sitronskall. Er litt skeptisk til sitronskall, i alle fall hvis det ikke er økologiske sitroner. Vaska dem godt…. Brukte litt mindre sukker i sukkerlaken, men hadde til gjengjeld i en god dash Grand Marnier. Det ble ikke vondt, nei….
Og så har det sneket seg inn litt mer interiørblogging. Dette er min ANDRE høyt elskede lysekrone. Den første er kjøpt på IKEA for en billig penge. Denne her er kjøpt på antikkmarked for tusenvis av penger. Begge er flotte på sin måte. De henger i hver sin ende av stua 🙂
