Månedlige arkiver: oktober 2010

Bokoppdatering..

Publisert av
7

Får prøve å skrive litt om hva jeg leser på min nye, fine Kindle. (Nei, jeg har ikke betalt for å skryte av den…). Den var selvsagt med på turen til Praha, og den er fin å lese på sengen i også. Jeg har kjøpt et omslag med innebygd leselys, det lyser bare opp boksiden og er minimalt forstyrrende for eventuelle sengefeller.
Før vi dro, og til dels under og etter turen, har jeg lest en del bøker av Harlan Coben. Var strålende fornøyd i starten med å ha oppdaget en ny krimforfatter, og slukte en del av bøkene om Myron Bolitar. Coben er definitivt en original krimforfatter, og Myron er en original helt. Han er sjarmerende og reflektert – han er ikke detektiv eller politi, han er sportsagent – så han kan med stor troverdighet stoppe opp underveis og tenke lenge og grundig over «hva er det egentlig jeg driver med her». Veldig bra grep av forfatteren, på denne måten kan han faktisk belyse en del etiske problemstillinger uten at det blir slitsomt. Makkeren Win er kanskje hakket mindre troverdig, men stakkars Myron må jo ha en supermann til å passe på seg, ellers hadde han sikkert blitt drept for lenge siden.
MEN – i de siste, og særlig den aller siste boka om Myron – har åpenbart forfatteren mistet inspirasjonen. Og den aller siste boka jeg har kjøpt, og lest ut i dag tidlig – Gone for Good(som ikke handler om Myron) – synes jeg forfatteren er i ferd med å bevege seg ut på viddene. Han har åpenbart et budskap. Og Myrons refleksjoner var gode og troverdige. Men tror jeg på to brutale mafiosi som sitter og diskuterer ondskapens problem etter akkurat å ha torturert og drept et par mer eller mindre uskyldige ofre? Nix… Denne historien var i tillegg så full av «twists and turns» at både troverdigheten og min evne til å henge med ble nokså manglende etterhvert.
Mens vi var i Praha, måtte jeg jo bare laste ned noe av Kafka. Hadde en liten prat om tsjekkiske forfattere med vår utmerkede Segway-guide. Og jeg må jo tilstå at inntil nå, er min kjennskap til disse begrenset til «Ett år i min hage» og «Tilværelsens uutholdelige letthet». Selv om jeg absolutt har HØRT om Kafka, så har jeg ikke lest noen av bøkene hans. Guiden hadde åpenbart noe av samme forholdet til Kafka som jeg har til forfattere jeg ble tvunget til å lese på skolen…
Åkkesom, mange klassikere er gratis eller nesten gratis på Amazon – så jeg lasta ned Metamorfose.
Dette er en bisarr historie om en mann som blir forvandlet til en bille. Men – som det kanskje ligger i navnet? – så tror jeg dette er en metafor mer enn noe annet (mulig jeg tabber meg grundig ut her, jeg har ikke lest en eneste lærd litterær analyse av boka, jeg bare lasta den ned og leste den…). Jeg satt i alle fall igjen med tanken på at denne boka burde vært pensum i medisinstudiet, og enda viktigere – burde leses av alle som jobber i NAV eller tilsvarende. Så sant de vet hva en metafor er, da…
Om boka har en tragisk eller optimistisk slutt er i høyeste grad et tolkningsspørsmål.
Jeg likte den! Kort var den og 😉
Og nå har jeg vendt tilbake til Jane Austen. En av mine yndlingsforfattere som jeg oppdaget i studietida (hvor jeg prøvde å forbedre språket ved hjelp av noen av klassikerne), og som jeg har vendt tilbake til med jevne mellomrom siden. Har lest Emma, og nå begynt på Sense and Sensibility – som vel alle har hørt om nå, etter at den er blitt filmatisert. Men jeg tror det går nokså mye tapt her på veien fra bok/språk til film/visuelt uttrykk.
Har du ikke lest Jane Austen – gjør det!

Sjokoladekake…

Publisert av
5

Sjokoladekake har jeg aldri vært god på. Nå prøver jeg Nigellas. Hun skriver selv: «This is the sort of cake you’d want to eat the whole of when you’ve been chucked. But even the sight of it, proud and tall and thickly iced on its stand, comforts. Serves 10. Or 1 with a broken heart. »

Hvem kan motstå sånne sjokoladekaker? Den står i ovnen, og jeg skal teste den ut på mine døtre.

Herre Gud, ditt dyre navn og ære

Publisert av
7

Dette er mannfolkets arrangement av denne folketonen fra Romedal, tekst av Petter Dass og her framført av Ringsaker kantori og Musikklinjekoret ved Stange VGS. Mannfolket på orgelkrakken, jeg står i første rekke i koret (rett bak klarinetten), og Kjersti rett bak meg (med sid pannelugg…). Skikkelig familiegreie? 😉

Ved 1.12 til 1.15 ser du også min kjære far og samboeren midt i bildet – rett bak orgelet på galleriet. (UTVILSOMT en skikkelig familiegreie, men det var fullt av andre folk der og, da – Vang kirke har plass til 1200 mennesker…)

Var det ikke nok hysteri i fjor?

Publisert av
8

VG går ut på sedvanlig VG-vis med direkte misvisende info. Med bilde av Preben Aavitsland havder de i en siderute at folkehelsa anbefaler alle gravide å vaksinere seg mot «årets usedvanlig aggressive» influensa. Mens hvis man derimot leser hele artikkelen, går det fram at det er de SVENSKE smittevernmyndighetene som har kommet med denne anbefalingen. Her i Norge regner folkehelsa foreløpig med at årets influensa blir på det jevne, og at det først og fremst er de vanlige risikogruppene som bør vaksinere seg. Man kan jo lure på om det faktisk stemmer at de to lands myndigheter er så uenige – eller om dette er et tilfelle av at tabloidene siterer hverandre og får en usedvanlig inkonsekvent suppe ut av det?
Jeg innbiller meg stadig at det folk trenger er saklig og god informasjon, men man skal vel ikke se bort fra at litt hysteri også kan være bra. Fjorårets hygienetiltak (som følge av generelt hysteri?) gjorde at sykeligheten av luftveisinfeksjoner og andre banale infeksjoner faktisk gikk NED i influensasesongen.
Mammas gamle råd om å vaske hendene og ikke hoste på folk har noe for seg!

Skattelister – IGJEN…

Publisert av
3

Strikken er helt klart strukket for langt. De som kommer med diffuse argumenter om «åpenhet» har et forklaringsprolbem etter mine begreper. Betyr det at de synes det er morsomt å kunne underholde seg med å grafse i andres inntektsforhold? Eller mener de at dette er av betydning når det gjelder å hindre skatteunndragelse? Det burde det i så fall finnes konkrete tall på – hvor mange skattesnytere er tatt pga at disse listene ligger søkbare på nettet?
Dersom det er noen i det hele tatt (jeg tviler…), så må fordelen ved dette veies mot den ulempen det er at barn og unge over hele landet de nærmeste dagene blir konfrontert med og ertet for hva foreldrene deres måtte tjene og ikke tjene. Som Alt Godt også skriver om.
Greit nok at opplysningene finnes tilgjengelige – det bør ikke være store barrierer mot å kunne få disse opplysningene på skattekontoret dersom man har behov for det – uansett grunn. Men de bør ikke ligge tilgjengelige i massevis på internett – det kan jeg ikke se at det finnes NOEN gode argumenter for.

Travel helg

Publisert av
Svar

.. men lite bilder dessverre. I går var jeg på 40 års jubileum for starten på realskolen. Noe originalt påfunn – det er jo vanligvis eksamener man feirer. Men ikke desto mindre kjempeartig – og jeg fikk prata med opptil flere folk jeg ikke hadde sett på 40 år. Vi hadde det kjempegøy og var enige om at vi holdt oss veldig godt. Veldig trivelig at også noen av lærerne kom og bidro med taler og historier, ikke minst Sigurd Osberg som holdt til i Ringsaker på den tida og underviste noen timer på Ringsaker realskole og konfirmerte de fleste av de tilstedeværende i 1970.
I dag har jeg gått en liten sopptur formedelst nydelig vær, men ellers har mannfolket og jeg i egenskap av stolte foreldre vært på jazzkonsert på Lillehammer. Yngste englebarn meldte seg på jazz-seminar i forbindelse med dølajazz.
26 ungdommer har tilbrakt 5 dager sammen med svært gode instruktører, og nå fikk vi se resultatet. Det var imponerende! Kjempebra tiltak også – skikkelig inspirerende for de ungdommene som fikk være med. Salen var full av stolte foreldre naturligvis. Instruktørene virket kjempedyktige, og denne festivalen gjør åpenbart en solid innsats for å sikre etterveksten i jazzmiljøet.
Min far sier at han spilte på festivalen for 30 år siden, så det er jo bra noen tar opp arven 🙂

Hjemme igjen

Publisert av
1

Har fått supplert med noen bilder, og ikke minst videosnutter av det fantastiske «Bridge Band».
Praha er en vakker og interessant by som jeg håper å få vende tilbake til. Noe av det som slo oss var hvor fantastisk velholdt, velstelt og vakkert alt var. Alle husene hadde sin farge, fasade og særpreg, ofte fantasifulle detaljer – åpenbart gamle – pietetsfullt bevart.

Da jeg kom hjem i kveld, ringte jeg min kjære far og fortalte at vi var vel hjemme, og pratet litt om Praha. Han fortalte at han har vært der to ganger. Første gangen på syttitallet – i jobbsammenheng. Det var noe av det gråeste, skitneste og stussligste stedet han hadde sett, sa han! Hotellet de bodde på skulle være et av byens beste, likevel var det lite eller ingenting som fungerte, fasaden var trist og neonskiltet med hotellnavnet fungerte ca 30 %.

Her har det åpenbart skjedd noe. Intet mindre enn en nasjonal dugnad av dimensjoner?
Dette fikk meg til å reflektere litt over generasjoners perspektiv. Mine foreldre har opplevd krigen – riktignok som barn. Da jeg var liten syntes jeg de voksne og eldres prat om alt som skjedde under krigen og hvor glade vi barn kunne være for at vi ikke hadde opplevd noe sånt var noe slitsomt og irriterende. Ettersom tiden gikk har interessen for hva som skjedde da sunket og steget igjen, og historien skrives på nytt. De siste par årene har jo sett et sterkt oppsving i bøker, filmer og historier om krigen både i Norge og andre steder – selv om de siste som faktisk sloss i den krigen nå er i ferd med å dø.

Jeg husker bilturer i Europa som tenåring – hvor Østeuropa var et avstengt område som man selvsagt ikke verken besøkte eller forholdt seg til på noen måte. Jeg husker TV-bildene fra Praha-våren, selv om jeg ikke var så særlig gammel da, og historien om Jan Palach.På vår Segway-rundtur i Praha hadde vi en guide som var 24 år, dvs født 1986 (og studerte organisasjon og ledelse ;-), tidligere arkitektur – «this is my part time job»). Med andre ord, hun husker ikke kommuniststaten, men har sikkert fått tutet ørene fulle av sine foreldre og andre voksne i oppveksten. Ingen forkleinelse for henne – hun var både kunnskapsrik, dyktig og hyggelig, og snakket et utmerket engelsk.
Men man trenger kanskje flere generasjoner for perspektiv?

Stigning…

Publisert av
4

Dette er siste dag av en fantastisk ferie- i morgen rekker vi ikke stort. Vi brukte formiddagen til å rusle opp til Praha-borgen, man kan jo ikke forlate byen uten å ha sett den. På veien opp tittet vi også på St. Nicolaus-kirken på denne siden av elva. En fantastisk barokk-kirke hvor ornamenter og malerier stod i kø. Etter en bedagelig, om enn ganske bratt spasertur, var vi oppe på borgen akkurat i tide til å få med oss vaktskiftet med fanfarer og det hele. Været var fortsatt aldeles nydelig, så vi satset først på en spasertur gjennom de kongelige hager. De var flotte, men vil nok være enda flottere til våren, det var massevis av vårblomstrende trær og busker, samt oppspadde bed hvor det antagelig er plantet (eller snart vil bli plantet) vårløk. Vi så det praktfulle gamle orangeriet – og det moderne drivhuset som er bygd på initiativ av presidentfruen Olga Havel. Deretter så vi på den flotte St. Vituskatedralen – et gotisk mesterverk. Det var jo nokså mye annet det var mulig å se på her oppe også, men det er fint å ha noe til gode også? Vi begynte å bli småsultne, og tenkte å rusle ned gjennom «Det gyldne smuget». Dette var imidlertid stengt for restaureringsarbeider – nok en grunn til en ny tur. Vi kom likevel ned, og lette opp restauranten U Zlaté Studne. (Som mannfolket mente måtte bety «Til den late student», men det betyr Ved den gyldne kilde, hehe) Denne ligger på toppen av et fint hotell, har anbefaling i Michelin-guiden, og følgelig et nesten norsk prisnivå… Men det var verd både pengene og turen opp til femte etasje. Her satt vi like oppunder borgen, høyt over Prahas hustak og nøt solen og utsikten på terrassen. Lunsjmenyen var ikke stor, men aldeles nydelig og servicen upåklagelig.

Kan anbefales. Mannfolket spiste schnitzel av noe slag, jeg gikk for den mer internasjonale Caesar Salad, som var aldeles perfekt. Før bestillingen kom på bordet, fikk vi en liten smak av røkt kjøtt, med mørk saus og en fruktbit, samt to typer brød. Ikke noe av dette dukket opp som overraskelser på regningen, slik vi er blitt advart mot at det ofte gjør på restauranter her i landet. For det hele, med 3 øl og to kaffe, betalte vi ca 400 norske kroner, og bare utsikten var jo verd det 😀
Men nok matprat… På veien ned handlet vi litt gaver til folk hjemme, og tok det ellers med ro i påvente av kveldens konsert med Tsjekkisk filharmonisk orkester. Dette må sies å være turens desiderte høydepunkt. Fantastisk sal: Rudolfinuum. Fantastisk dirigent: Marin Alsop, en dame jeg aldri har hørt om, men det har jeg en følelse av at jeg burde ha? Maken til dirgent har jeg sjelden sett – det er sjelden jeg blir sittende og glo fascinert på dirigenten når jeg er på konsert, men det gjorde jeg her- uten at jeg fant det forstyrrende på noe vis, det var ikke det at hun gjorde vesen av seg selv. Fantastisk solist: Rustem Hayrourinoff, som jeg heller ikke har hørt om. Jeg tenkte det skyldtes at jeg syntes mannen så ut som den rene tenåring, men når jeg ser på nett at han er professor ved The Royal Academy of Music i London, så burde jeg vel muligens ha hørt om ham også?
Heldigvis hadde jeg da i det minste hørt om Beethoven og Shostakovitch. Programmet bestod av Leonore III i C dur opus 72 og pianokonsert nr 5, begge av Beethoven. Etter pause fulgte Shostakovitch’ 5. Symfoni – som jeg ikke har hørt på år og dag.
Shostakovitch hadde ikke noe lett liv. I 1936 ble han fordømt av kommunistpartiet, og noen av Stalins verste forfølgelser startet. 5. symfoni ble uroppført i november 1937, og det sies at publikum gråt og applauderte i en halvtime ved urframføringen. Merkelig nok ble verket også rost av kommunistpartiet, som uttalte at vårt publikum gleder seg over alt som er rent, klart og fylt av glede og optimisme. Gleden er truet fram, sa komponisten seinere, og man må vel være bra inndoktrinert for ikke å høre akkurat det i denne avslutningen? Men man hører antagelig det man vil høre, og når man sitter med «fasiten» i programmet er det jo ikke noe problem. Storslagen musikk – og framføring som gjorde ære på den.

Og som ikke det skulle være nok, så var vår nye yndlingsrestaurant Tri Stoleti ikke stengt da vi rusla forbi, så vi fikk satt til livs nok et deillig måltid før vi la oss. Jeg bare gjentar: Er du i Praha, spis her! Og få med deg potetsuppen.

Nå er det dessverre slutt for denne gang, men jeg sier som Schwarzenegger: I’ll be back.

Det ER mulig…

Publisert av
3

En rolig dag i Praha. Været er like fint. Etter frokost tok gikk vi bare rundt for å glane og shoppe litt. Denne byen er ett av de stedene i verden hvor man faktisk ikke trenger å GJØRE noe for å ha det kjekt. Arkitekturen her er noe helt for seg selv som jeg ikke har sett maken til noe som helst sted. Hele byen burde stått på Unescos liste – ikke bare det stygge kommunistshoppingsenteret. Her er en salig blanding av arkitektoniske stilarter – til og med kubustisk – som visstnok forekommer utelukkende her. Man trenger bare å løfte blikket for å ha noe interessant å se på. Utsmykking, farger, stilarter – det er nok å se på. Og blir man lei av å se på hus, så kan man jo se på folk- her er det turister fra alle verdenshjørner. Og er man utstyrt med et bedre shoppinggen enn meg, og dessuten har evnen til å planlegge litt – vil jeg tro at en norsk gjennomsnittsfamilie ville spare inn hele utlegget for turen og vel så det ved å legge julegaveshoppingen til en weekend i Praha. Vi er ikke store shoppere, så da lunsjtiden innfant seg, befant vi oss igjen foran rådhuset og det astronomiske uret. Dette er virkelig en imponerende innretning, det er ikke rart det står horder av turister klare med kamera her hver time. Noen av timene har  de også en tårnblåser – som blåser en trompetfanfare fra tårnet når alle apostlene har passert. Jeg skjønte ikke helt dette uret, og skal google noe info om det når jeg kommer hjem. Kunne selvsagt ikke plassere alle apostlene heller – selv om det var opplagt at Peter kom først – med nøkkelen.

Sultne var vi og, og begikk den feil å sette oss på restauranten rett overfor det selvsamme uret. Dette må jo nødvendigvis være en av byens dyreste adresser – og vi antok derfor at maten sikkert måtte være bra. Men så feil kan man ta. Bønnesuppen var ok, men ikke særlig varm. Siden dette etter eget utsagn var en biffrestaurant, bestilte jeg cheeseburger fra lunsjtilbudet. Burgeren var intetsigende, brødet og chipsen industriframstilt og osten svett. Legg til en dash thousand island og noen halvvisne  salatblader – jeg sendte ut igjen det meste. Hva ER det med folk her i landet? Liker de ikke mat?

Etter lunsj og en liten siesta på rommet, tok vi taubanen opp til høyden bak hotellet. Det var morsomt – godt utsyn på veien opp, og  til dels også på veien ned (til fots), selv om hele åssiden er bevokst med masse løvtrær. På toppen var det også en liten rosehage, som fortsatt stod i full blomst. Dette var åpenbart et yndet turområde – masse folk var ute og gikk. Og bikkjer. Her i landet går ingen hunder i bånd (bortsett fra en Doberman vi møtte med munnkurv OG bånd), men de tripper fornemt rundt, plager ingen og er åpenbart godt oppdratte. Vi klatret ikke opp i kopien av Eiffeltårnet  som finnes her – men det var det mange andre som gjorde. Vi nøt høstsola og en fin tur- skal prøve å få på noen bilder av dette også – og utsikten – dersom noen av dem blir bra.

Før middag ble det nok en spasertur – klok av skade konsulterte vi tripadvisor.com igjen – og valgte å spise hos Artisan – som ligger på andreplass når det  gjelder populære spisesteder i Praha. Også dette stedet ligger litt unna hovedturiststrømmen, men var ikke vanskelig å finne. Lokalet var fint, dempet belysning, brune og rosa farger. Vi ble ønsket velkommen og vist til et bord bakerst i lokalet. Kelneren var gresk, maten italienskinspirert – og igjen: Helt nydelig. Så det ER mulig 🙂 Det er nok flere enn meg som leser tripadvisor også – det var mange turister på bordene rundt oss – og de har nok ikke dumpet over stedet ved en tilfeldighet. Prisene var absolutt ikke høyere enn der vi fikk servert gatekjøkkenkvalitet av en sur fyr før i dag heller…

Nå tar vi en tidlig kveld. I morgen blir det nok en lang dag. Vi planlegger å spasere til borgen for å se på St Vituskatedralen, hagen og muligens noe annet? Om kvelden har vi bestilt konsertbilletter og gleder oss til det.

Mannfolket spiste blåskjell til forretttt, jeg spiste røkelaks på toast med noe chili/søtt garnityr. Det het noen fancy italiensk som jeg ikke husker, men var kjempegodt. Deretter hadde jeg lyst på alle hovedrettene – ikke minst stedets burger som hevn for fiaskoen tidligere på dagen, men det endte med at mannfolket spiste denne, mens jeg valgte ravioli med anderagout. Begge deler var kjempegodt (jeg fikk smake på burgeren, og det var noget HELT annet ja…)