Kategoriarkiv: Nyttår

Årets nyttårsbetraktning

Publisert av
2

Kan nå se tilbake på mitt første år som pensjonist. Grugleda meg til det, og planla å starte med juleferie. Dvs. jeg har ofte tatt ut litt ferie før jul – enten for å reise til Praha med døtre og komme tilbake med julepanikk få dager før jul, eller for å få juleforberedelsene unna i ro og mak. Desember 2024 gikk jeg for det siste, og det funka bra. Nå tenkte jeg det kunne være en fin måte å lure seg selv til å tenke at dette er egentlig bare ferie.

(dette innlegget er fullt av lenker til ting jeg har blogga gjennom året. Lenken er til første innlegg om det er flere, og vil du lese mer, kan du bla videre eller tilbake med pilene øverst på siden)

Så hadde jeg bestilt tur til Malta med en venninne i januar, for ikke å mangle noe å gjøre som pensjonist. Mer ferie. Malta er et sted jeg har besøkt før, med mannfolket og to døtre, men turen ble litt amputert pga sykdom. Men for et sted. Anbefales.

I februar feira vi klanens overhode og min kjære far som ble 95.

Til samme selskap hadde jeg også lagd en pai i den fortrinlige paiformen jeg kjøpte på Malta. Niende organistgilde gikk også av stabelen.

I mars blogga jeg ingenting, men det burde jeg jo gjort. Vårt syvende barnebarn, lille vakre Oline ble født.

I april gikk jeg for første gang på sopptur om våren.

I mai dro mannfolket og jeg til Riga, og hadde en strålende tur. Og jeg begynte så smått å planlegge årets pilegrimstur.

I juni ble jeg operert for stær. Det var nok på tide, øyelegen sa at han hadde trodd jeg hadde kommet før. Var jo der for noen år siden, og fikk konstatert begynnende stær, men utviklingen har nok gått langsomt, inntil jeg siste året begynte å føle det som et skikkelig handicap. Grua meg fælt til at noen skulle skjære meg i øyet, men det gikk veldig bra. Nå ser jeg som aldri før. Klarte meg uten briller i mange måneder, og på hele pilegrimsturen – som jeg starta på i juni.

I juli måtte jeg avbryte pilegrimsturen fordi jeg mista mobilen i et myrhull på Dovre. Riktignok hadde jeg innsett at jeg ikke kom til å nå Nidaros i første omgang uansett, da jeg hadde påtatt meg en vikariat som sykehjemslege i Haugesund. Aldri vært i Haugesund før, og tenkte jeg kunne spe på pensjonen med ett og annet ikke altfor anstrengende korttidsvikariat. Tiden i Haugesund gjorde så visst ikke at jeg tok skrekken. Hadde en fin tur dit, nydelig leilighet sentralt i byen, ganske lite å gjøre og godt betalt i forhold til innsatsen, kan man si.

Da jeg var ferdig der, tok jeg igjen fatt på pilegrimsleden. Hoppa riktignok over et par etapper over Dovre formedelst kummerlige overnattingsforhold. Tror jeg går for telt heller enn å ligge på madrass på golvet sammen med ti andre, om jeg tar igjen den etappen seinere. Men jeg kom fram til Nidaros. I dårlig vær med regn og tåke, men med stor takknemlighet da jeg dalte ned på en benk i Domen og hvilte mine slitne og våte pilegrimsbein. Det var kanskje et litt dumdristig prosjekt, men du verden for en opplevelse. Jeg hadde ingen større uhell på turen, det verste var å miste mobilen. Fikk kjent litt på egne, fysiske grenser, fikk ro til å tenke (nei, jeg hadde ikke lydbok, musikk eller podcast på øret, bortsett fra på en eneste etappe), opplevde mye fantastisk natur og traff mange interessante og trivelige folk. Besøkte mange kirker, men skamfullt nok bare en gudstjeneste. Men kirkene i seg selv, med sin innredning og sitt uttrykk sier noe om menneskenes åndelige oppfatninger, lengsler og syn gjennom århundrene. Det gir perspektiver. Det gav mersmak. Kanskje kan det bli flere vandreturer.

I august dro to gamle damer på tur til Praha. Der har jo jeg vært mange ganger, men det var nytt for Solveig. Vi hadde det kjempefint, selv om det var litt logistikkproblemer med leiligheten – som i og for seg var fin, og husverten kunne ikke noe for at fyren i kjelleren var gammal og røyk akkurat mens vi var der. Mitt mål for turen var å skaffe meg briller. Selv om jeg syns jeg så godt også uten briller etter operasjonen, har jeg skjeve hornhinner og trenger nok også bittelitt hjelp for å lese liten skrift og sånn. Har kjøpt briller i Praha i årevis, og gjerne spart inn hele turen og vel så det. Denne gangen betalte jeg nesten like mye som jeg ville gjort i Norge – men fikk til gjengjeld to sett med linser – så nå har jeg to par briller, og det ene med veldig smart magnetisk solbrille til å sette på. Fornøyd. I Praha oppdaget jeg også at jeg måtte ha blitt bitt av en fått i løpet av pilegrimsturen eller oppholdet i Haugesund, så jeg hadde en lite møte med tsjekkisk helsevesen. Veldig fornøyd både med det og oppfølgingen fra forsikringsselskapet.

I september syntes nok mannfolket at kjerringa hadde vært vel mye borte, og det var blitt lite ferie på han – som fortsatt er i jobb. Så vi satsa på en kjapp togferie med utgangspunkt i Praha. Det var tid for meg til å hente de nye brillene, og vi kunne rekke flere yndlingsbyer på turen. Dresden var som vanlig et høydepunkt. I september slo dingsedama igjen til – jeg kjøpte meg en Kamado Sumo, og solgte pizzaovnen. Veldig fornøyd med denne. Den er jo svinedyr, da – så er nok en grill/ovn for spesielt interesserte.

I oktober lagde jeg pai, og meldte meg som frivillig til RingsakerOperaen – på systua. Det har vært kjempegøy. Og forestillingen i år var nok den beste de har gjort. Plamena nedkom under generalprøven, så hun fikk ikke med seg premieren, men er nok glad for sin lille, nye sønn.

I oktober døde også James Dickenson. Trofast gjest ved organistgildene og alle Cantarelles konserter. Han har også arrangert mye fint for cantarellene. Vi var i ferd med å planlegge konsert i anledning hans 85-årsdag, da han ble innlagt på sykehus, og dessverre døde. Vi utsatte konserten og gjennomførte den som minnekonsert. Vi hadde også den ære å synge i bisettelsen, som var en rørende opplevelse, og helt i James sin ånd. Fred med hans gode minne.

I november dro jeg ut på nye eventyr som vikarlege. Denne gang på Fagernes – på fastlegekontor. Det var litt andre boller enn i Haugesund, følte jeg jobba for hver krone denne gangen. Men hadde det fint, da. Fagernes legesenter er en trivelig plass, ingen drager som jobber der, alle var bare snille og greie, og bar over med en stakkar som måtte spørre om alt mulig. Ikke om pasientene, jeg har tross alt 42 års erfaring – men om hvordan ting fungerer oppi der – alle steder har sine egne rutiner og systemer. Det var forferdelig vær og holke, har kjøpt meg gedigne brodder. Følte ikke for å brekke noe sånn rett før neste store utflukt.

Årets mislykte prosjekt har vært oppnevning som styremedlem i lokal demensforening. Syns jo ikke jeg kunne si nei til en staselig person som spurte meg, og tenkte kanskje jeg kunne ha noe å bidra med etter mange år som sykehjemslege på demensavdeling. Det eneste jeg har gjort hele året er å være på særdeles langtekkelige møter og ha som oppgave å skrive referat fra disse. Det er ikke for meg, så jeg har sagt takk for meg. Kanskje jeg selv burde sagt fra, kanskje kunne de ha funnet en bedre anvendelse for min kompetanse. Foreningen gjør veldig mye bra, men jeg følte ikke at jeg bidro med noe særlig, og kjeda meg veldig.

På årets siste dag kan jeg se tilbake på et veldig fint år, med svært mange hyggelige begivenheter, reiser og mennesker. Takknemlig er vel det mest nærliggende ordet.

de burde hatt vett til å bruke meg til noe annet. Jaja, shit happens. Tror jeg har det bedre som frivillig i Ringsakeroperaen. Liker meg best med praktiske oppgaver.

Det meste av desember gikk også med på Fagernes, slutta 19.12 og tenkte å dra hjem og ordne til jul. Men det var smått krise på min gamle arbeidsplass også, og jeg kunne jo ikke la verken kolleger eller pasienter i stikken, så det ble en arbeidsdag der også. Så litt komprimerte juleforberedelser kan man si – men vi har hatt en aldeles strålende jul. Gamlingene på julemiddag her, døtrene var flinke til å sende bilder av sine glade barn og deres julefeiringer hist og pist, og første juledag var det storinnrykk som vanlig, og veldig trivelig – barn og voksne i en storfamilie som heldigvis vet å sette pris på hverandre Jeg er usannsynlig heldig og privilegert.

Nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

Har vært ganske dårlig til å blogge i år, Må ta meg sammen på det, og nå har jeg ingen unnskyldning lenger. Er offisielt pensjonist og kan gjøre som jeg vil -. hele dagen, hver dag.

Det har ikke riktig trengt inn ennå. Foreløpig har jeg juleferie, noen dager fri før selve jula har jeg pleid å ta, for å få alle forberedelsene i boks. Jeg er tross alt innehaver av familiens festlokale. Litt lenger enn jeg pleier, så juleforberedelsene var mindre stress enn vanlig. Sluttet på sykehjemmet fra 1. desember, i praksisen 15. desember. Selv om det gjensto rydding og administrasjonsarbeid som jeg har tatt dann og vann når det passet. På dette stadiet har jeg tenkt på hvordan jeg skal få tatt vare på all resterende julemat, jeg må jo på jobb i overimorra. Det må jeg ikke. Så jeg får prøve å la minst mulig gå i søpla.

Julekvelden forløp tradisjonelt, kun gamlinger her – ribbe og pølse og surkål. Bilder og video fra barn og barnebarn som feirer hjemme hos seg selv.

Første juledag kom så godt som hele hurven hit – det setter jeg veldig stor pris på. Folk så ut til å kose seg, voksne pratet sammen, de to yngste fetterne fant tonen så det suste, etter at Anton hadde tødd opp litt. Dette er også et hus hvor det går an å løpe en runde – stas for barn – dagligstue-kjøkken-storstue – rundt og rundt. Litt slitsomt for den som prøver å bære fat ut og inn, men fint at ungene har det moro da.

Men vi var bekymret for kattene. De pleier å være ganske så sosiale og nysgjerrige, men de var ikke å se hele dagen og kvelden. Neste dag var de fortsatt ikke å se. Mannfolket og Kjersti gikk flere runder i nabolaget for å se etter dem. Da jeg stod opp dagen etter tenkte jeg å legge en etterlysning på facebook – men tenkte jeg får nå først sjekke grundig her i huset. Da jeg åpna døra til minste soverommet, spratt de ut. Ikke hadde de hylt og krafsa på døra – så ingen kunne drømme om at de var der. Har sikker snorka seg gjennom hele selskapet. Var sultne da.

Nå har det vært kalkunmiddag hos bestemor – tradisjonen tro, men hun lager jo ikke mat selv lenger, så jeg har vært der og ordna kalkunfileten. Min fader var forkjølt og ble hjemme, ville ikke smitte noen. Får se om ham i morgen, han er tross alt snart 95.

Men tilbake til bloggen og det lille jeg har skrevet i år. Eller for all del ble vi også omskrevet – før vi dro på årets tur:

https://www.h-a.no/roger-lar-kona-planlegge-den-omfattende-turen-hadde-jeg-skulle-planlagt-hadde-vi-nok-havna-i-snertingdalen/f/5-139-1434408

I april dro vi til Winchester – ikke på interrail denne gangen, men satsa likevel på mye tog. Om du vil kan du lese om turen vår er – bla framover øverst til høyre.

På tur igjen

Mossa og jeg rakk også en tur på hytta.

I september var jeg på Fæbrikstad (takk til Eirin), og vi byttet ut kjøleskapet. Det skal sies at vi har gjort en del oppgradering i heimen, uten at det har blitt blogga så mye om. Slipt og lakket trappa (eller fått en fagmann til å gjøre det) – det ble fint. Nytt aggregat på kjølerommet, med en del komplikasjoner, og jeg skylder fortsatt en busserull. Vi har også byttet ut alle lysrørene i dagligstua og nede i hallen med moderne og mindre helseskadelige og miljøskadelige rør. Det ble bra. Men vi venter med å bytte ut rørene i storstua, da dette ble dyrt, og der funker foreløpig alle. Pelletsovnen er også byttet ut – langt om lenge. Vi ventet vel det meste av fjoråret på den, men nå holder den varmen i oss langt mer effektivt enn den gamle, så det er vi glade for.

Vi har opprettholdt pandemivanen med kohortmiddag for de eldste i familien og naboen – de bor alle alene og setter pris på både maten og selskapet, tror jeg. Vi vil jo ha mat uansett, så det er en hyggelig tradisjon.

Ser fram til pensjonisttilværelsen med blandede følelser. Kommer til å savne mine særdeles trivelige kolleger – men håper å kunne stikke innom… Ser fram til å tilbringe store deler av januar på Malta og bare kose meg – og så får vi ta det derfra.

Godt nyttår, folkens!

Årets nyttårsbetraktning.

Publisert av
Svar

Mine utallige (haha) fans og lesere har muligens lagt merke til at denne årvisse bloggposten har glimret med sitt fravær de siste to årene.

Ved årsskiftet 19/20 hadde jeg nok med å sette den ene foten framfor den andre, og var sykmeldt i lang tid. Orka ikke skrive noe. Takk til dere som var der – familien som var der i jula, så det tross alt ble en bra jul – og dere som hjalp meg å gå videre på deres egen måte – først og fremst mine fantastiske kolleger. .

I mars 2020 kom korona for fullt og nedstengningen og de mest inngripende tiltak Norge har sett i fredstid ble innført. Da var det bare å komme seg på jobb. Det ble mange tøffe måneder. Først ble vi stengt, da vi naturligvis var de første til å bli eksponert for smitte, deretter ble vi pålagt nye måter å jobbe på. Så kom endelig vaksiner etter hvert. Vi jobba langt mer enn noen gang før, og lærte noe om samarbeid og innsats. Jeg lærte noe om at enkle ting kan bety ganske mye. Varm mat til staben på slutten av lange dager med vaksinering fra tidlig morgen til langt på ettermiddag bidro til at folk slapp å tenke på å lage mat når de kom hjem, det bidro til fellesskap og lagånd over felles middag – og jeg håper det smakte bra, stort sett – selv om noen syntes det ble vel sterkt ved minst en anledning.

Det begynner så smått å gå seg til for eget vedkommende, og jeg kan stille meg bak det jeg posta på facebook for kort tid siden.

Det er jo stort sett det jeg har hatt for vane å gjøre ved hvert årsskifte, jeg har pleid å si at jeg har mindre å klage over enn folk flest – det har jeg nok fortsatt, selv om det noen ganger kan være vanskelig å se det når livet treffer deg rett i panna på en måte som oppleves som både urimelig og urettferdig.

I løpet av koronaelendigheta har vi fått to nye barnebarn – Jens og Anton – takk for det.

Ingen av mine nærmeste har dødd av korona, flere har vært syke, men det har gått bra. Ingen av mine nærmeste har mistet jobben eller på andre måter blitt satt på bar bakke på grunn av dette.

Det har vært en stor glede å samle koronakohorten tilnærmet hver uke – mannfolket og jeg har fortsatt hver vår forelder i live, naboen er også i åttiåra og bor alene, et par andre litt mer sporadiske kohortere har vært innom av og til. Et samlingspunkt i en tid hvor mange har sittet mye alene. Gleden ved å gi folk mat dreier seg ikke om avansert kjøkkenkunst, men å komme sammen over spiselig mat og se og møte hverandre, også i en tid hvor mye har vært digitalt og de som har passert åtti har gått glipp av mye i så måte. Det har også vært til glede for oss – vi har jo alle blitt pålagt å møte færrest mulig.

Det er nok grunn til å være bekymret for de som har opplevd lange tider med digital skolegang og studier også – ikke like lett for alle.

Når jeg ser gjennom de siste to års bloggposter, er det mye mat. Jeg har lagd MYE mat. Og mye reising – tross alt. Vi var på norgesferie med håndsprit og munnbind, året etter på interrail i baltikum og øst-Europa med håndsprit og munnbind, og i år på interrail uten altfor mye restriksjoner, bortsett fra fortsatt munnbindpåbud i Tyskland. Og flere folk enn noen gang på togene, det er positivt. Selv om det gjorde det vanskelig å få plassbilletter på kort varsel.

Jeg er også svært takknemlig for arbeidsplassen min. Herredshuset legesenter er beste plassen. Vi har vært så heldige å rekruttere flere nye kolleger – i en tid da dette er svært vanskelig for svært mange fastlegepraksiser. Og null takk til myndighetene for dette. De forfølger jo fastleger så godt de kan. Politikerne snakker om å redde fastlegeordningen, men gjør fint lite. Noen kommuner gjør litt – også Ringsaker, så vi får kanskje være fornøyd med det. For egen del har jeg fått en utmerket arvtaker. Det har gått hardnakkede rykter på bygda om at jeg skal slutte. Selvsagt skal jeg det – etter hvert – og jeg har fått en kollega som nå deler min liste med sikte på å overta den når jeg slutter – seinest om litt over 3 år, tidspunktet er ikke fastsatt. Så dere blir ikke kvitt meg så lett.

I større sammenheng er det tegn til at folk faktisk begynner å skjønne at noe må gjøres – av oss alle sammen – for å berge et levelig miljø for våre etterkommere.

I så måte er jeg bekymret for norsk politikk. De to grå gubber i regjeringen imponerer ikke, de sier stadig at de følger nøye med på situasjonen, men lite konkret kommer ut av det. Høyre fosser fram. Erna framstod riktignok som mer handlekraftig da koronaepidemien rammet, men ellers gjorde hun jo først og fremst sitt for å gjøre livet verre for folk, – de som hadde lite fikk enda mindre, og det ble stadig flere som ikke hadde råd til nødvendig helsebehandling fordi støtteordningene ble fjernet en etter en. Får man ikke den behandlingen man trenger, blir man sykere – og sjansen for å klare å jobbe igjen blir mindre. Men da er du vel en snylter i disse politikernes øyne.

Og noen forkjemper for miljøvern var hun så visst ikke.

Årets nyttårsbetraktning.

Publisert av
Svar

 

 

Da var også 2013 gått over i historien.

Hva skjedde i år? Kanskje først og fremst at vår yngste datter flyttet hjemmefra. Empty nest syndrome? Vi gjør jo vårt beste for å skjemme bort Idefix, men det er blitt litt rart her, det må man si. Etter så mange år med liv og røre…

Kjerstidrartilbergen

 

Heldigvis hadde vi alle fire hjemme til julemiddag og noen hektiske juledager – og ikke minst verdens aller søteste:

jonasoganna

jonasogannajonasoganna

 

Ellers brukte jeg mye tid i årets første måneder til å grave i slekta, og hadde mange interessante stunder med det, både foran pc’n og i diverse arkiver. Prosjektet pågår fortsatt, om enn noe sporadisk.

I februar hadde jeg min første opplevelse som innvalgt lagrettemedlem/meddommer, men led den tort å bli stemt ut første dag. Det er jeg egentlig glad for, det var en usedvanlig fæl sak, hvor tiltalte i stor utstrekning hadde sørget for bevisene selv ved å filme de forferdelige overgrepene. Glad jeg slapp å se de filmene.

I april tilbragte mannfolket og jeg en uke i Bratislava. Bruk arkivfunksjonen i bloggen om du vil lese reisebrevene. Bratislava er en særdeles sjarmerende by ved Donau, med masse historie å se og oppleve. En tur hit kan anbefales på det sterkeste, også om du tenker at du egentlig vil gå på opera i Wien og spise gulasj i Budapest – begge disse byene er godt innenfor dagsturdistanse, og prisnivået og sjarmen i Bratislava banker begge disse mondene storbyene ned i støvlene etter mine begreper. Vi bodde på Marroll’s Boutique Hotel, en plass som troner på en særdeles velfortjent førsteplass på Tripadvisor, og makan til hotell tror jeg ikke jeg har bodd på.

I mai blogga jeg lite, i juni gjorde jeg noen spede forsøk på å minne meg selv om at dette egentlig er en hageblogg.

I juli blogga jeg bare mat….

Og det fortsatte jeg med i august, da jeg skaffet meg Airfryer – og visstnok inspirerte flere andre til å gjøre det samme…

I september reiste jeg på en ukes ferie i Tyrkia, med mine to yngste døtre.  Det var en deilig tur – vi slappet av så det holdt. Jeg drar gjerne tilbake til Tyrkia, både i håp om å få se litt mer av landets kultur og historie, og har heller ikke noe i mot å besøke det fantastiske hotellet igjen, jeg var særdeles imponert over Turquoise Hotel Resort & Spa. Valgnatta fikk vi med oss på WiFi

I oktober tok matblogginga helt av, jeg blogga ALLE middager den måneden. Hensikten var å inspirere meg selv og andre til å planlegge innkjøp og bruk av rester, slik at minst mulig mat blir kastet, samtidig som kostholdet bør være rimelig variert. Dette kan være en utfordring for små husholdninger bestående av 1-2 mennesker, men i våre dager har vi jo fryser.

Men turen til Vikingskipet på brukt- og antikkmessen var usedvanlig utbytterik i år…

Da året gikk mot slutten, var det selvsagt juleforberedelser som gjaldt.   Kjersti og jeg hadde, i år som i fjor, en flott tur til Praha hvor vi gjorde unna en god del juleshopping. Fikk i tillegg med oss to operaer og en jazzkonsert. Vi kom ikke hjem før 19. desember, så sylte og lefse er kjøpevarer i heimen i år, selv om det er enkelt å lage selv.

Likevel tror jeg dette året har stått i matbloggingens tegn? Årets siste hendelse i så måte, er julegaven fra min kjære far.  Disse har like god kapasistet og nøyaktighet som de langt dyrere du får kjøpt i Norge, og denne kom trygt fra USA i god tid før jul. Så langt har jeg brukt den til å koke egg, lage biff og en torskemiddag. Det siste var så langt det mest vellykkede, men skal definitivt tilberede mer kjøtt på denne måten.

Julegaven fra mine snille døtre har jeg også satt stor pris på og allerede brukt flittig.

Alt i alt må jeg bare si at vi har hatt et velsignet år. Alle i min nærmeste familie er friske og har ikke opplevd store katastrofer i år.  Måtte dette vedvare i 2014. Vi lever i en privilegert avkrok av verden, og bør passe på å ikke glemme det.

Godt nyttår

Publisert av
Svar

Leser både nyttårsønsker, ettertanker og framtidsplaner i bloggene rundt omkring. Godt nyttår til alle hagevenner! Måtte det spire og gro i 2009!

Her var nyttårsaften litt preget av unntakstilstand. Kalkun hos bestemor som vanlig tidlig på kvelden – men det var jo bare meg og to av døtrene som var gjester i år. Vi pleier å dra hjem tidlig – etter kongens tale – men drøyde litt lenger i år. Resten av nyttårsaften feiret fjortisen og jeg alene, med tv og dataspill som vi hadde fått til jul (vi slåss om det :D). Jeg åpnet en flaske Freixenet, så jeg er litt tung i hodet i dag, siden jeg ikke hadde noen å dele den med.

Mannfolket ringte og hadde fått dusja og fått på seg slips, så nå føler han seg mer som et menneske. Han hadde til og med planer om å høre nyttårskonserten i dag, så i morgen kan han vel komme hjem, tenker jeg.

Har ikke sådd noe som helst – foreløpig. Det begynner vel å haste hvis jeg skal stratifisere noe. Får titte litt i frøkatalogene i dag.
Roser har jeg bestilt, som jeg har blogga om før, ellers består min hagegalskap for tiden i å forbanne rådyra når de trekker over eiendommen her. Lurer på om jeg skal bestille mer revira – eller om jeg skal drøye det til våren? Jeg har følelsen av at det hjalp, det var lite rådyrgnafsing i sommer.

Sånn rent umiddelbart er det reisefeberen som gjelder. Følte jo at hele turen hang i en tynn tråd når mannfolket ble så dårlig, men hvis han nå kommer hjem i relativt god forfatning i morgen, så må det vel gå bra. Om nødvendig får vi ommøblere litt – slik at fjortisen blir med på tur og en av de større med sertifikat blir hjemme.
Jeg har virkelig behov for litt ferie og har gleda meg lenge, men det er jo ikke noe morsomt å dra på tur hvis man bare blir sittende og bekymre seg for hvordan det går hjemme. Vi tar en dag om gangen i forhold til det – jeg burde kanskje ringe reiseselskapet i morgen og forklare situasjonen.