Årets nyttårsbetraktning.

Mine utallige (haha) fans og lesere har muligens lagt merke til at denne årvisse bloggposten har glimret med sitt fravær de siste to årene.

Ved årsskiftet 19/20 hadde jeg nok med å sette den ene foten framfor den andre, og var sykmeldt i lang tid. Orka ikke skrive noe. Takk til dere som var der – familien som var der i jula, så det tross alt ble en bra jul – og dere som hjalp meg å gå videre på deres egen måte – først og fremst mine fantastiske kolleger. .

I mars 2020 kom korona for fullt og nedstengningen og de mest inngripende tiltak Norge har sett i fredstid ble innført. Da var det bare å komme seg på jobb. Det ble mange tøffe måneder. Først ble vi stengt, da vi naturligvis var de første til å bli eksponert for smitte, deretter ble vi pålagt nye måter å jobbe på. Så kom endelig vaksiner etter hvert. Vi jobba langt mer enn noen gang før, og lærte noe om samarbeid og innsats. Jeg lærte noe om at enkle ting kan bety ganske mye. Varm mat til staben på slutten av lange dager med vaksinering fra tidlig morgen til langt på ettermiddag bidro til at folk slapp å tenke på å lage mat når de kom hjem, det bidro til fellesskap og lagånd over felles middag – og jeg håper det smakte bra, stort sett – selv om noen syntes det ble vel sterkt ved minst en anledning.

Det begynner så smått å gå seg til for eget vedkommende, og jeg kan stille meg bak det jeg posta på facebook for kort tid siden.

Det er jo stort sett det jeg har hatt for vane å gjøre ved hvert årsskifte, jeg har pleid å si at jeg har mindre å klage over enn folk flest – det har jeg nok fortsatt, selv om det noen ganger kan være vanskelig å se det når livet treffer deg rett i panna på en måte som oppleves som både urimelig og urettferdig.

I løpet av koronaelendigheta har vi fått to nye barnebarn – Jens og Anton – takk for det.

Ingen av mine nærmeste har dødd av korona, flere har vært syke, men det har gått bra. Ingen av mine nærmeste har mistet jobben eller på andre måter blitt satt på bar bakke på grunn av dette.

Det har vært en stor glede å samle koronakohorten tilnærmet hver uke – mannfolket og jeg har fortsatt hver vår forelder i live, naboen er også i åttiåra og bor alene, et par andre litt mer sporadiske kohortere har vært innom av og til. Et samlingspunkt i en tid hvor mange har sittet mye alene. Gleden ved å gi folk mat dreier seg ikke om avansert kjøkkenkunst, men å komme sammen over spiselig mat og se og møte hverandre, også i en tid hvor mye har vært digitalt og de som har passert åtti har gått glipp av mye i så måte. Det har også vært til glede for oss – vi har jo alle blitt pålagt å møte færrest mulig.

Det er nok grunn til å være bekymret for de som har opplevd lange tider med digital skolegang og studier også – ikke like lett for alle.

Når jeg ser gjennom de siste to års bloggposter, er det mye mat. Jeg har lagd MYE mat. Og mye reising – tross alt. Vi var på norgesferie med håndsprit og munnbind, året etter på interrail i baltikum og øst-Europa med håndsprit og munnbind, og i år på interrail uten altfor mye restriksjoner, bortsett fra fortsatt munnbindpåbud i Tyskland. Og flere folk enn noen gang på togene, det er positivt. Selv om det gjorde det vanskelig å få plassbilletter på kort varsel.

Jeg er også svært takknemlig for arbeidsplassen min. Herredshuset legesenter er beste plassen. Vi har vært så heldige å rekruttere flere nye kolleger – i en tid da dette er svært vanskelig for svært mange fastlegepraksiser. Og null takk til myndighetene for dette. De forfølger jo fastleger så godt de kan. Politikerne snakker om å redde fastlegeordningen, men gjør fint lite. Noen kommuner gjør litt – også Ringsaker, så vi får kanskje være fornøyd med det. For egen del har jeg fått en utmerket arvtaker. Det har gått hardnakkede rykter på bygda om at jeg skal slutte. Selvsagt skal jeg det – etter hvert – og jeg har fått en kollega som nå deler min liste med sikte på å overta den når jeg slutter – seinest om litt over 3 år, tidspunktet er ikke fastsatt. Så dere blir ikke kvitt meg så lett.

I større sammenheng er det tegn til at folk faktisk begynner å skjønne at noe må gjøres – av oss alle sammen – for å berge et levelig miljø for våre etterkommere.

I så måte er jeg bekymret for norsk politikk. De to grå gubber i regjeringen imponerer ikke, de sier stadig at de følger nøye med på situasjonen, men lite konkret kommer ut av det. Høyre fosser fram. Erna framstod riktignok som mer handlekraftig da koronaepidemien rammet, men ellers gjorde hun jo først og fremst sitt for å gjøre livet verre for folk, – de som hadde lite fikk enda mindre, og det ble stadig flere som ikke hadde råd til nødvendig helsebehandling fordi støtteordningene ble fjernet en etter en. Får man ikke den behandlingen man trenger, blir man sykere – og sjansen for å klare å jobbe igjen blir mindre. Men da er du vel en snylter i disse politikernes øyne.

Og noen forkjemper for miljøvern var hun så visst ikke.

Årets nyttårsbetraktning.

 

 

Da var også 2013 gått over i historien.

Hva skjedde i år? Kanskje først og fremst at vår yngste datter flyttet hjemmefra. Empty nest syndrome? Vi gjør jo vårt beste for å skjemme bort Idefix, men det er blitt litt rart her, det må man si. Etter så mange år med liv og røre…

Kjerstidrartilbergen

 

Heldigvis hadde vi alle fire hjemme til julemiddag og noen hektiske juledager – og ikke minst verdens aller søteste:

jonasoganna

jonasogannajonasoganna

 

Ellers brukte jeg mye tid i årets første måneder til å grave i slekta, og hadde mange interessante stunder med det, både foran pc’n og i diverse arkiver. Prosjektet pågår fortsatt, om enn noe sporadisk.

I februar hadde jeg min første opplevelse som innvalgt lagrettemedlem/meddommer, men led den tort å bli stemt ut første dag. Det er jeg egentlig glad for, det var en usedvanlig fæl sak, hvor tiltalte i stor utstrekning hadde sørget for bevisene selv ved å filme de forferdelige overgrepene. Glad jeg slapp å se de filmene.

I april tilbragte mannfolket og jeg en uke i Bratislava. Bruk arkivfunksjonen i bloggen om du vil lese reisebrevene. Bratislava er en særdeles sjarmerende by ved Donau, med masse historie å se og oppleve. En tur hit kan anbefales på det sterkeste, også om du tenker at du egentlig vil gå på opera i Wien og spise gulasj i Budapest – begge disse byene er godt innenfor dagsturdistanse, og prisnivået og sjarmen i Bratislava banker begge disse mondene storbyene ned i støvlene etter mine begreper. Vi bodde på Marroll’s Boutique Hotel, en plass som troner på en særdeles velfortjent førsteplass på Tripadvisor, og makan til hotell tror jeg ikke jeg har bodd på.

I mai blogga jeg lite, i juni gjorde jeg noen spede forsøk på å minne meg selv om at dette egentlig er en hageblogg.

I juli blogga jeg bare mat….

Og det fortsatte jeg med i august, da jeg skaffet meg Airfryer – og visstnok inspirerte flere andre til å gjøre det samme…

I september reiste jeg på en ukes ferie i Tyrkia, med mine to yngste døtre.  Det var en deilig tur – vi slappet av så det holdt. Jeg drar gjerne tilbake til Tyrkia, både i håp om å få se litt mer av landets kultur og historie, og har heller ikke noe i mot å besøke det fantastiske hotellet igjen, jeg var særdeles imponert over Turquoise Hotel Resort & Spa. Valgnatta fikk vi med oss på WiFi

I oktober tok matblogginga helt av, jeg blogga ALLE middager den måneden. Hensikten var å inspirere meg selv og andre til å planlegge innkjøp og bruk av rester, slik at minst mulig mat blir kastet, samtidig som kostholdet bør være rimelig variert. Dette kan være en utfordring for små husholdninger bestående av 1-2 mennesker, men i våre dager har vi jo fryser.

Men turen til Vikingskipet på brukt- og antikkmessen var usedvanlig utbytterik i år…

Da året gikk mot slutten, var det selvsagt juleforberedelser som gjaldt.   Kjersti og jeg hadde, i år som i fjor, en flott tur til Praha hvor vi gjorde unna en god del juleshopping. Fikk i tillegg med oss to operaer og en jazzkonsert. Vi kom ikke hjem før 19. desember, så sylte og lefse er kjøpevarer i heimen i år, selv om det er enkelt å lage selv.

Likevel tror jeg dette året har stått i matbloggingens tegn? Årets siste hendelse i så måte, er julegaven fra min kjære far.  Disse har like god kapasistet og nøyaktighet som de langt dyrere du får kjøpt i Norge, og denne kom trygt fra USA i god tid før jul. Så langt har jeg brukt den til å koke egg, lage biff og en torskemiddag. Det siste var så langt det mest vellykkede, men skal definitivt tilberede mer kjøtt på denne måten.

Julegaven fra mine snille døtre har jeg også satt stor pris på og allerede brukt flittig.

Alt i alt må jeg bare si at vi har hatt et velsignet år. Alle i min nærmeste familie er friske og har ikke opplevd store katastrofer i år.  Måtte dette vedvare i 2014. Vi lever i en privilegert avkrok av verden, og bør passe på å ikke glemme det.

Godt nyttår

Leser både nyttårsønsker, ettertanker og framtidsplaner i bloggene rundt omkring. Godt nyttår til alle hagevenner! Måtte det spire og gro i 2009!

Her var nyttårsaften litt preget av unntakstilstand. Kalkun hos bestemor som vanlig tidlig på kvelden – men det var jo bare meg og to av døtrene som var gjester i år. Vi pleier å dra hjem tidlig – etter kongens tale – men drøyde litt lenger i år. Resten av nyttårsaften feiret fjortisen og jeg alene, med tv og dataspill som vi hadde fått til jul (vi slåss om det :D). Jeg åpnet en flaske Freixenet, så jeg er litt tung i hodet i dag, siden jeg ikke hadde noen å dele den med.

Mannfolket ringte og hadde fått dusja og fått på seg slips, så nå føler han seg mer som et menneske. Han hadde til og med planer om å høre nyttårskonserten i dag, så i morgen kan han vel komme hjem, tenker jeg.

Har ikke sådd noe som helst – foreløpig. Det begynner vel å haste hvis jeg skal stratifisere noe. Får titte litt i frøkatalogene i dag.
Roser har jeg bestilt, som jeg har blogga om før, ellers består min hagegalskap for tiden i å forbanne rådyra når de trekker over eiendommen her. Lurer på om jeg skal bestille mer revira – eller om jeg skal drøye det til våren? Jeg har følelsen av at det hjalp, det var lite rådyrgnafsing i sommer.

Sånn rent umiddelbart er det reisefeberen som gjelder. Følte jo at hele turen hang i en tynn tråd når mannfolket ble så dårlig, men hvis han nå kommer hjem i relativt god forfatning i morgen, så må det vel gå bra. Om nødvendig får vi ommøblere litt – slik at fjortisen blir med på tur og en av de større med sertifikat blir hjemme.
Jeg har virkelig behov for litt ferie og har gleda meg lenge, men det er jo ikke noe morsomt å dra på tur hvis man bare blir sittende og bekymre seg for hvordan det går hjemme. Vi tar en dag om gangen i forhold til det – jeg burde kanskje ringe reiseselskapet i morgen og forklare situasjonen.