Denne ble jo pen. Inspirasjonen er NYT Cooking. Synes det så spennende ut, litt uvante smaker. Den falt i smak, så jeg blogger den for senere referanse og inspirasjon. Flere kommenterte på NYT at de syntes retten var for salt. De har derfor latt være å salte fisken. Min ble absolutt ikke for salt. Jeg tror forklaringen på det er at jeg ikke hakket noe kapers i sausen, hadde i kun hele kapers til slutt. Det tror jeg er smart. Salt fisken litt, det har den godt av (evt annet krydder du liker), og la kapersen være uhakka. La til reker og noen tiloversblevne pinjekjerner for egen regning. Det var ikke dumt. Neste gang tror jeg også jeg skal ha litt maizena i sausen, hadde ikke gjort noe om den var litt tykkere. Serverte med pommes frites fra airfryeren. Ris eller bulgur hadde kledd den bedre.
Etappen fra Varphaugen til Otta blir nok turens korteste. Den var på et sted mellom 8 og 9 km. Og det var bra, så langt vært den første og eneste regnværsdagen. Jeg la i vei med to lag ull og en skalljakke men ble fort klam for det var ganske bra temperatur. Jeg fant etter hvert ut at jeg ble omtrent like våt enten jeg gikk for et lag med ull eller mer eller mindre vanntett jakke. Det regnet ikke voldsomt, men det var et jevnt duskregn hele tiden, bortsett fra Akkurat da jeg var på det høyeste utsiktspunktet. Værgudene var på min side, så da holdt det opp å regne en liten stund og skylaget sprakk opp så jeg kunne nyte utsikten. Det var ganske bratt opp og ned i dag også, men det gikk fint. Både gnagsåret og den vonde muskelen i hoften har visst bestemt seg for å slutte å plage meg. Først da jeg kom på gangbrua inn til Otta sentrum kjente jeg at nå var jeg virkelig gjennomvåt. Men det gjorde ingenting for nå var det bare et par hundre meter igjen til huset til min snille kusine og hennes mann. Der var det varm dusj og kaldt øl og en oppvartning uten like. Om jeg hadde grunn til å klage på maten i går så var det andre boller her i heimen kan man si. Her var det elgkarboder til middag, jordbær til dessert og reker og hvitvin til kvelds. Tusen takk for meg!
Hadde ingen veldig strukturert plan eller meny denne gangen. Gikk litt for «husets favoritter», selv om desserten ble samma som i fjor, og suppa har de også fått før. Den er god, da. Traktkantarellsuppe. Mye traktkantarell i skogen i fjor, og jeg vet hvordan jeg skiller den fra giftslørsopper.
Deretter var det min mors tunfisksalat. For anledningen forfremmet til skalldyrsalat, da det var en del eksklusive ingredienser oppi der.
Rakk ikke å ta noe bilde av hovedretten, da dette var kveldens travleste tid – få grønnsaker, poteter, saus og kjøtt ferdig samtidig. Sausen var Solveigs gråmusseronsaus – den var fortrinlig, selv om jeg ikke tror jeg fulgte oppskriften til punkt og prikke. Hovedretten var Beef Wellington. Brukte sånn bortimot Anovas oppskrift. Indrefileten fikk to timer i Sous vide i går – 52 grader. Pakket inn i sennep, duxelles og serranoskinke i dag, lagde rough puff til å pakke den i. halvannen gang vanlig oppskrift funka bra til ca 2 kg indrefilet. Tok litt mer enn 10 min i ovnen på 225 grader, så jeg var redd den var overstekt, men den var perfekt. Takk og pris. Man vet jo aldri.
Desserten var Charlotte Malakoff som i fjor, så jeg poster ikke bilde av den- Tror alle kara ble mette. De var blide og satte igjen rikelig vin og andre godsaker til kokka. Tusen takk 🙂
Tiårsjubileum, første gang var i 2013. Så helt årvisst har det ikke vært. Gildet gikk i vasken i fjor, mye frafall. Det gikk heller ikke å arrangere noe selskap i 2020 pga korona. Men nå sitter de her og koser seg igjen, de glade orgelfantomer.
Årets meny baserer seg på min første relativt avanserte kokebok, Julia Childs Mastering the Art of French Cooking.
Hennes oppskrift på hummersuppe er den mest kompliserte oppskriften jeg kjenner til. Masse jobb og ufattelige mengder griseri, men suppa blir god.
Før du får sukk for deg havner griseriet på golvet også.(for ordens skyld, dette ble vasket vekk og kastet, havna ikke i suppa) Neste rett var et forsøk på hevn for forrige gildes mislykte laksereder. Nå heva butterdeigen seg noe aldeles umåtelig, så de ble litt misfostra i fasongen, men forhåpentlig var steinsoppfyllet godt. Masse steinsopp i år.
Hovedretten var den samme som de fikk for ti år siden – Julias Bouef Bourguignon. Gryteretter er jo fortrinlig til større selskaper. Kan kokes dagen før, de fleste gryter er best dag 2. Ny Sabor støpejernsgryte, måtte få mannfolket til å bære den da den var full.
Desserten var Charlotte Malakoff. Her går det med store mengder likør. Mannfolket presenterte det som en kake, jeg korrigerte med at det er ikke en kake, det er en dessert. En av gjestene mente det snarere var en drink. Det er godt, men neppe innafor hva sunt kosthold gjelder, med uhorvelige mengder av sukker, smør og alkohol. Men dette spiser vi kun med års mellomrom 🙂
Ny bil. Kjøpt på tampen av året for å unngå avgiftsøkning, og det begynte vel å bli på tide å skifte ut min kjære ELvira.
Da jeg var på dekkhotellet for å skifte til vinterdekk i høst, stod denne bilen i salgslokalet og ropte på meg. Gått litt over 8000 km, temmelig påkostet modell. Benyttet sjansen til en liten prøvetur. Holdt naturlig nok rolig fart med en bil som ikke var min, og som var full av fremmede knapper og hadde en diger knott i stedet for girspak. En stressa person som nok ergret seg over dette, kjørte plutselig forbi meg – på HØYRE side. Holdt jo på å få hjerteinfarkt. Tulling! Så det ble en kort prøvetur. Bad om et tilbud på bilen, men det hele kokte litt bort i reisefeber og travle dager på jobb. Jeg fortalte riktignok min kjære far (snart 93) at jeg for første gang i livet hadde vært og prøvekjørt en bil uten han. Han har vært med meg på alle bilkjøp siden første gang i 1979. Hans lakoniske bemerkning var: Jaja, det er vel snart på tide at du klarer deg sjøl.
Da vi kom hjem fra Praha, tenkte jeg at det var jo dumt at jeg ikke hadde fulgt opp, og regnet med at bilen var solgt. Men det var den ikke. Prisen var til og med redusert. Med dagens økonomiske klima, er det vel bare gjeldfrie gamle kjerringer som har råd til ny bil.
I hanskerommet ligger det to tjukke bøker med bruksanvisning. Heldigvis er det en del som er gjenkjennelig fra ELvira, men mye er nytt og mye er funksjoner jeg knapt har hørt om. Men jeg klarte å stille klokka i dag da. Den stod fortsatt på sommertid, så jeg hadde et øyeblikks panikk for at jeg muligens hadde forsovet meg i dag tidlig, da jeg satte meg i bilen. Det tok et par år før jeg fikk det til i den forrige, hehe.
Navnet er foreløpig ikke helt avgjort. Det står mellom ELledussen og ELgar.
Må få montert en ladeboks i carporten også, det er vel ikke lov å lade på stikkontakt lenger. Annet enn i nødsfall. I alle fall får vi tilsnakk av vaktmesteren om vi prøver på det på jobben. Må sjekke om mitt kommunale adgangskort også gjelder laderne utenfor. Hvis ikke, går det muligens an å kjøpe seg inn.
Rekkevidden er mangedoblet, så jeg ser fram til ny pilegrimstur til Vadstena, enklere å komme seg til Oslo, eller hvor det måtte være. Antagelig blir ladepausene lengre, men hurtigladerne er vel blitt både flere og hurtigere de siste årene.
Det gikk jo i vasken i fjor. Vi hadde trøstig satset på 16. oktober, men med økende smitte og ingen vaksinerte, lot det seg ikke gjennomføre.
Vi var litt spente i år og, men nå ser det ut til at ting går riktig vei, i alle fall her i landet, og de fleste voksne i Norge er vaksinert. Så nå lyder det lattersalver fra ti blide organister i naborommet.
Menyen sa seg vel selv etter halvannet års nedstengning – norsk og så kortreist som mulig. Vi startet med traktkantarellsuppe – ganske lokale traktkantareller, plukka i Fossmarka, tenker jeg. For disse har jeg ikke plukket selv, jeg fikk dem av min gode venninne Solveig. En av de få jeg tiltror sopp. Det havner folk på sykehus hvert år, som har raska med seg spiss giftslørsopp i traktkantarellkurven sin. Se på HVER enkelt sopp.
Deretter hadde jeg tenkt å gjenta suksessen med laksereder fra fjerde organistgilde. Men denslags skal man passe seg for med ny stekeovn, burde ha stekt noe butterdeig i den før i dag. Smøret rant ut og redene så mildt sagt stusslige ut. Så de var ikke til å servere – dyr kompost.
Deretter hadde jeg gravet en mørbrad av ælj, skutt i Tandeskauen av en bekjent av mannfolket. Gravet kjøtt i tynne skiver er en delikatesse, serveres med rømme, tyttebær og flatbrød.
Hovedretten var breiflabb. Det er jo ikke noe vi fisker i Mjøsa, denne kom fra Frøya Gourmet. Har strevd litt med det, aldri verken smakt eller lagd det før nå. Filetene har veldig forskjellig størrelse, så hvordan få riktig tilberedt fisk til 10-12 personer? Har øvd meg på mannfolket, og forsøkt sous-vide, ovnsbaking og til slutt oppdeling av filetene i tilnærmet like store biter, og bakt dem i ovn i skalldyrsaus kokt på rekeskall og sjøkreps. Det ble godt. Saus på hjemmelaget skalldyrkraft er jo bare kjempegodt. Men det tok lenger tid enn da jeg lagde det til mannfolket- 12 porsjoner tar lenger tid enn 2. og nå var jo alt iskaldt da det gikk i ovnen. Men organistene skravla og koste seg og lot seg ikke affisere av en liten pause.
Desserten var karamellpuddingen jeg lærte meg å koke i 1972. Kokt på helmelk fra Biri Gardsmeieri. Permen fra «veiledningstjenesten i heimstell» har jeg fortsatt. Min mor mente jeg måtte gå på husmorskolen. Jeg nekta. Kompromisset ble kurs i regi av nevnte veiledningstjeneste, og det har jeg aldri angret på. Lærte noe om grunnleggende matlaging – som jeg mener alle burde lære, og jeg i alle fall har hatt glede av hele tiden siden. Hvor ble det av skolekjøkkenet og praktisk matlaging og heimkunnskap?
Kjølerommet her i huset har gjort årelang tjeneste og fungert bra. Men golvet har hatt sine svakheter. Reparert for noen år siden av min far og samboer, men nå hadde sponplatene åpenbart råtnet igjen, og det begynte å komme mus opp gjennom golvet. Ikke trivelig. Så vi rev ut alt. Stakkars mannfolket datt gjennom stubbloftet og ned i krypkjelleren, ble hengende fast i ett bein, og jeg var redd jeg måtte ringe brannvesenet for å få ham opp igjen, men det gikk bra- med forente anstrengelser og gardintrapp.
Grunnarbeidet hadde vi en utmerket fagmann til, så i løpet av en snau arbeidsdag, var det perfekt sponplategolv på plass, over nytt stubbloft og ny isolasjon. Tjærepapp, ingen plast, snekkeren mente det var en vesentlig årsak til elendigheta. Han er betrodd jobben med å restaurere bygdas snart 1000 år gamle kirke, så jeg antar han vet hva han driver med. .
Sparkling, maling, golvbelegg og hyllemontering ble min jobb. Du slette tid så støl jeg ble, men er ganske fornøyd med resultatet. Planlegger å stifte fast voksduk på hyllene, så de blir lettere å holde rene. Hyllis fra IKEA passet på millimeteren inn der vi hadde revet de gamle hyllene. Nå mangler jeg bare noen trådkurver som kan henge under hyllene – det har de også på IKEA, fint til grønnsaker og sånn. Blir jo mindre julemat enn vanlig i år, men kjølerom er kjekt å ha.
visste jeg ikke engang hva var, før jeg har sett på en overdose Masterchef de siste ukene. Men skal man lage konfekt, sjokoladefigurer eller andre avanserte sjokoladebaserte godsaker, er det lurt å vite litt om dette. Det mest avanserte jeg selv har lagd er dette:
og det funka jo forholdsvis bra, selv om alt jeg gjorde var å smelte sjokoladen, helle den i en sprøytepose og lage g-nøkler etter beste evne. Men skal du gjøre dette skikkelig, så sjokoladen blir blank og fin, ikke smelter for et godt ord, og har en skikkelig «snap», som de sier på Masterchef – så må den tempereres. Sjokolade danner krystaller på seks forskjellige måter avhengig av temperaturen, og det man er ute etter er den som blir blank og stabil. De proffe gjør dette ved «tablering» – smelter sjokoladen, smører den utover en kald marmorplate og veiver den rundt, inntil den holder en temperatur på 27 grader, skraper den deretter sammen og varmer opp igjen til 32 grader. Da er den brukendes. Dette forårsaker jo en hel masse søl, man må bruke minst 400 g sjokolade for å få noe stell på det – og kom ikke å fortell meg annet enn at det er forskjell på temperaturen på den sjokoladen du kliner utover marmorplaten. Noe annet ville jo være umulig.
Så jeg har vurdert både innkjøp av marmorplate og Thermomix (hjelpes) – inntil jeg kom på at jeg har jo allerede en sous-vide-sirkulator. Bedre temperaturkontroll fins ikke. En del googling viste at jeg er ikke alene om ideen, og opptil flere mener dette er den beste metoden.
Så jeg la i vei og forsøkte, og lagde dessert. Sjokoladekuler fylt med bringebærfromasj – litt mer fromasj ved siden av og gele. Ble jo ikke veldig fint lagt opp – burde latt geleen stivne i asjetten, lagt opp en fin kule av fromasjen, og antagelig en kule vaniljeis eller annen smak som komplimenterte det hele, noen friske bær – og sjokoladekulen. Men dette var nå første forsøk:
Nå har jeg ligget strøken med feber og yrkesforbud noen dager – ble frikjent for corona og løslatt i dag. Følte meg mye bedre også, så jeg stod opp og lagde konfekt i samme silikonformen. Halvkule med sjokolade, fylte med krokantrøffel, og la et lokk av sjokolade over. Ble ganske fine konfektbiter- må nok øve mer før de blir perfekte, og noe pynt skulle det jo vært – men det var gøy da – og smakte etter sigende godt. Testa dem ut på kollegene som ikke sa nei til å være forsøkskaniner , hehe.https://www.seriouseats.com/2014/12/the-food-lab-best-way-to-temper-chocolate.html#sousvide
Johanne skal døpes neste helg i en dåpskjole som har fulgt hennes familie på farssiden i nesten hundre år. Men dåpslue hadde hun ikke, så den har jeg hatt gleden av å lage.
Dåpsklærne ble hvite på 1800-tallet, muligens med pietismen? Før den tid var de ofte fargerike og rike på symbolikk på samme måte som våre rekonstruerte bunader. Husfliden har begynt å selge slike dåpsklær også, men det er alltid morsomst å lage ting selv?
Silkebrokaden er kjøpt på husfliden, rødt for kjærlighet. Mønsteret er roser – en blomst med mange symbolske betydninger
Kniplingene har jeg laget selv, de er langt fra perfekte, men til å være første forsøk? De er i et japansk garn i silke og rustfritt stål. Gullfarget – gull for velstand og lykke, rustfritt stål er heller ikke av veien som symbol for hva man ønsker for et barn som tar fatt på livsveien.
Tradisjonelt skulle det også være korsbroderi for himmelsk beskyttelse, og en mynt, også for velstand. Jeg har sydd inn en mynt fra mitt fødselsår med en knipling i kors ved det ene båndfestet.
Foret er bomullsfløyel. Mao – det er ikke noe her som ikke kan håndvaskes forsiktig om det trengs.
