Inspirert av Anita

Min aller første bil var en Datsun Cherry 1979-modell. (Det var før Datsun skiftet navn til Nissan) Verdens kuleste bil… Sølvgrå metallic med blå seter. Kjøpt kontant hos en usannsynlig kjekk dansk bilselger – til eksport. Den kjørte jeg på importskilter i Irland i 3 år. Antagelig ikke helt lovlig, men jeg antar forholdet er foreldet og nye EU-regler forlengst på plass. Og denne modellen var ikke importert til Irland ennå, så selv bilfetisjister sperret øya opp: Who owns that fancy sports car?
Jeg elsket den bilen, selv om jeg var nokså livredd da jeg kjørte den alene hjem fra København.

Jeg elsket den så mye at da jeg begynte å pådra meg barn, så skjønte jeg at det var dumt med todørs bil, men kjøpte samma bilen på nytt. Knall rød, veldig kul og med fire dører og hatchback. Eller kombi, heter det vel på norsk. Veldig praktisk med barnevogn.

Før det hadde gått to uker, hadde vi kollidert to ganger med folk som kom uforvarende over i motsatt kjørebane. Det var ikke vår skyld noen av gangene, men jeg antok det måtte hvile en skummel forbannelse over den røde bilen, og byttet den i en hvit av samme type. Den beholdt jeg til jeg kjøpte en Subaru Legacy rød stasjonsvogn, og mannfolket arvet Nissanen… Barneflokken hadde på det tidspunkt økt til 3 døtre, og det begynte å bli trangt i Nissanen. (Barn nr 3 er født i 1990, og Subaruen ble kjøpt brukt). Den bilen savner jeg fortsatt. Sånn rent bortsett fra at den SPISTE dekk, så var den perfekt. Kom fram hvor som helst, og det var god plass. Bagasjerommet hadde gummimatte, hva mer kan en hagegal forlange. Ingen sak å holde reint etter jord og planter.  Den var en trofast sliter som var med på flere familieferier i inn- og utland. Den særeste opplevelsen med denne bilen var mot slutten av den tida jeg eide den. Da jobba jeg – like etter at 4. datter var født i 1994 – på kirurgisk avdeling på Hamar. En natt jeg hadde vakt, og bilen var parkert på parkeringsplassen for ansatte, var det en særdeles energisk innbruddstyv som brøt seg inn. Han (?) skadet ikke bilen på noen måte, men må ha brukt det meste av natten på å skru løs min fastmonterte mobiltelefon – som på den tiden bestod av en diger dings fastskrudd i bagasjerommet, et fastmontert håndsett på dashbordet, og en antenne på taket. Da jeg kom ut om morgenen var alt vekk. Jeg ble jo litt betuttet sånn umiddelbart, for sånt utstyr var DYRT i den tida. Men det var jo også tilsvarende forsikret, så jeg fikk igjen massevis av penger på forsikringen, og kunne kjøpe meg en mer tidsmessig mobiltelefon – som det gikk an å putte i lomma. ( Det er ikke lenger siden, folkens!) I alle fall hvis lomma var litt stor… Hva innbruddstyven skulle med utstyret mitt, er litt vanskeligere å forstå…

Men nå hadde vi 4 barn, og det går jo ikke i lengden i en femseters bil. Neste bilkjøp er en historie jeg ofte har fortalt… En dag jeg hadde fri, kjørte jeg innom flere bilforhandlere på Lillehammer for å se etter noe mer egnet. Av nostalgiske hensyn stoppet jeg først hos Nissan – hvor jeg ble konsekvent ignorert i lengre tid, til tross for at jeg kikket interessert på alle bilene i utstillingshallen, og selgerne åpenbart ikke hadde køer av kunder. Jaja, de selger vel ikke biler til kvinnfolk, tenkte jeg – og forlot stedet. Neste stopp var Ford – hvor de åpenbart hadde kommet litt lenger ad likestillingens vei i 1994. Det tok ikke lang tid før en traust gudbrandsdøl kom og lurte på om han kunne hjelpe meg. Ja takk, svarte jeg. Jeg tenker på å bytte inn bilen min, og kunne tenke meg en bruktbil som er maks to år gammel. Han spurte ikke mer, men fulgte meg rett ut i bakgården og viste meg en Ford Fiesta. Konebil?

Njaaa, det var ikke akkurat noe sånt jeg hadde i tankene, svarte jeg. Ved siden av stod en Ford E 350. – Jeg tror heller jeg tar den der 🙂 Dølen så lettere himmelfallen ut, men ble med på en prøvetur. Og jeg trengte litt hjelp og veiledning. Den bilen hadde automatgir, cruisekontroll og klimaanlegg – ingen av delene hadde jeg vært borti før. Og plass til fire unger i baksetet (eller baksofaen…), plass til kjøleskap og kaffetrakter mellom forsetene (rene lenestolene), og plass til hva som helst i bagasjerommet. Det var også en fantastisk bil for den perioden i livet. Den var med på noen turer på familieferie til Frankrike – med alle fire døtrene. Til sånt var den perfekt, men på kronglete norske veier på vinterføre under utrykning på legevakt var den dårlig…

Da de eldste døtrene begynte å bli så store at sjansen for å få alle med på familieferie i bil så mindre ut, ble den byttet i en Ford Focus.  Jeg syntes den lilla fargen var fin – veldig lett å finne igjen på overfylte parkeringsplasser. Mine døtre syntes den var pinlig….

Da denne begynte å bli moden for utskifting, valgte jeg en mørkeblå Hyundai Matrix. Også en bil jeg var VELDIG fornøyd med. Kranglet aldri, økonomisk i innkjøp og drift, plass til hva som helst i bagasjerommet – særlig hvis man slo ned baksetene. Man sitter høyt og godt, og den har klimaanlegg som funker bra.  Men den døde dessverre.

Så nå kjører jeg Hyundai i30 stasjonsvogn. Veldig fornøyd med den også, selv om det ikke er like høyt under taket som i den gamle. Den er sølvgrå – ikke verken blålilla eller limegrønn til mine døtres store glede (de låner den jo..), og følgelig anonym på enhver parkeringsplass, alle biler er jo sølvgrå nå for tida. Men den har fjernstyrt lås, da – så den blunker til meg når det er nødvendig.