Oppladd og oppglødd – om å gå over til elbil

Min sju år gamle Hyundai var det for så vidt ikke noe galt med, men den begynte å koste mye penger på verkstedet, en tur til Oslo for å besøke barnebarna var en dyr affære både i bompenger og diesel – og det er ingen god følelse å kjøre rundt og forurense. Dieselbiler er verstingene får vi høre, til tross for at den gangen jeg skaffet meg det, ble det anbefalt av myndighetene.
Min kjære far – som har vært en trofast støtte og rådgiver siden jeg kjøpte min aller første bil i 1979 – ble med meg på en fridag rundt i Hamar for å prøvekjøre elbil. Dette var nytt for oss begge, men jeg hadde gjort såpass til forhåndsundersøkelser at jeg hadde blinka ut noen aktuelle. Stryk Tesla – så mye penger er det ikke nødvendig å bruke på en bil med den kjøringen jeg bedriver. Vi prøvde Renault Zoë, Kia Soul, E-golf, BMW i3 og Nissan Leaf, i den rekkefølgen. Kia-mannen hadde vært grei nok til å tilby meg å låne bilen til dagen etter, så det var for det meste den vi kjørte rundt i, og fikk et meget godt inntrykk av. Bortsett fra fargen, den var hvit med babyblått tak og blå reklame på sidene. Kampanjebil for FRP, mente mannfolket. Selv om de vel pr definisjon ikke kjører El-bil
Ved dagens slutt var jeg imponert over alle bilene, men holdt samlet sett en knapp på Kia eller BMW. Men ikke på BMW-selgeren, som knapt gad å se på oss. Så vi tok en ekstra tur til Lillehammer hvor selgeren var mer interessert i å selge meg en bil – for en ny runde med prøvekjøring. Endte med at jeg bad om tilbud på BMW og Kia – og satte gamlebilen inn på Kia-verkstedet for taksering. Det tok to dager før tilbudet ble klart, men jeg fikk beholde EL-bilen til selgeren var tilbake fra kurs. Så grei skulle han ikke vært. For den ekstra dagen tok jeg en prøvetur til Lillehammer fordi min datter hadde sagt at det stod en Kia i en av de fargene jeg var tilbudt utstilt på Strandtorget. Det gjorde det ikke, men vi dro opp til forhandleren for å se om den kanskje var tilbake der. Og det var den. De hadde biler i BEGGE fargene jeg var tilbudt. Og en hyggelig selger kom strømmende øyeblikkelig. Om det skyldes at jeg denne gangen hadde med en ung og vakker datter i stedet for en far på 86 – eller om det var fordi det var en kar som kunne jobben sin skal være usagt. Jeg sa som sant var at jeg var i ferd med å innhente tilbud på Hamar og egentlig bare var der for å se på fargen, men mannen sendte med meg kortet sitt og ba meg ringe ham om et bedre tilbud…
Det fikk jeg. Prismessig hårfint, men det som gjorde utslaget var at jeg kommer nok til å ha service på Lillehammer uansett – og framfor alt – de hadde bilen i butikken så jeg fikk den to dager senere – ikke to uker. Den greie fyren på Hamar tok det heldigvis pent.
BMW-tilbudet var langt dårligere rent økonomisk, og de kunne ikke levere før til vinteren. Og jeg hadde vel egentlig bestemt meg for Kia uansett. En langt mer praktisk bil, med et utseende som man enten elsker eller hater. Jeg synes den er søt – så lenge den har en hvilken som helst annen farge enn den vi prøvekjørte. Den gullgrå er stilig, syns jeg.

Så her er gliset på anskaffelsesdagen – utenfor bilbutikken.
image

Og her står gliset til lading utenfor kontoret. Det er flere i Moelv som er miljøbevisste og har økonomisk sans (jeg vet ikke hvem du er, men leser du dette håper jeg ikke du har noe i mot at jeg tok bilde av bilen din)
Lading av bil var jo ukjent territorium for meg – hadde kun sett min Nissan-kjørende kollega utføre denne tryllekunsten på vei til Gardermoen på firmatur i fjor høst. De fleste elbiler kan lades på tre måter: Du kan plugge den i en stikkontakt hjemme. Det tar tid, men det gjør jo ikke noe hvis du likevel sover og ikke skal kjøre noe sted. Sjekk kontakten for varmgang eller få aller helst en elektriker til å se på anlegget ditt. Dette er stor belastning. Jeg bruker en kurs som ikke noe annet belaster – så langt ikke antydning til varme.
Det gror opp stadig flere ladestolper hvor man kan lade gratis med elbilforeningens nøkkel til boksen. Alle offentlige bygg skal ha muligheten. Det er flere utenfor min arbeidsplass, så der lader jeg i det daglige. Som vist på bildet under. Dette er også langsom lading og visstnok best for batteriet.

image

Det vanskeligste er «hurtiglading». Det vil si den typen lading du gjør underveis når du skal kjøre lenger enn bilen din klarer på en lading. Jeg har allerede kjørt Oslo tur-retur tre ganger siden jeg fikk bilen for 16 dager siden. Men heller ikke det er noen heksekunst, det gjelder bare å orientere seg litt. Det finnes ganske mange forskjellige tilbydere av hurtiglading, og ymse plugger. Mobil-app er løsningen her – for å finne ut hvor laderen er, hva det koster, hvordan du skal betale og om de har en plugg som passer til din bil. ladestasjoner.no og elbilforeningens sider bør leses. Her står bilen til lading utenfor MacDonalds på Gardermoen – lading på vei til Oslo.
image

 

Maccern har skjønt det – mens man lader bil, lader man opp passasjerene i sola også – de tjener flere penger. Samme har KIWI gått for, de bygger ut ladestasjoner, slik at folk shopper hos dem mens de lader bilen.  Så langt har jeg ikke hatt de helt store anfallene av rekkeviddeangst, laderne sitter tett her på indre Østlandet. Kun sporadiske øyeblikk av usikkerhet fordi dette er såpass nytt for meg. Egentlig mer bekymret for om jeg kommer til å spise mer hamburger og bensinstasjonspølse heretter – noe skal man jo bedrive de 20-30 minuttene bilen bruker på å lade (og til vinteren blir det mer, da blir det nok færre langturer). Men man kan ta med seg sin Kindle – man kan gå seg en tur, man kan ta med seg film og video på en usb-stikke og vise på skjermen i bilen. Man TRENGER ikke spise usunn mat 😀

image

Vi HADDE en ladestolpe utenfor legevakta også – men nå er området avsperret som byggeplass. Håper de flytter ladestolpen? Men det er kanskje prisen vi må betale for en tidsmessig legevakt. Den vi har nå begynner å bli frynsete i kænta, særlig lokalitetsmessig.

image

Men jeg er hekta på elbil – ingen tvil om det. Jeg har pleid å si at jeg ikke liker å kjøre bil – men nå gjør jeg det. Har allerede planlagt pilegrimstur til Vadstena på sensommeren. Bilen er stillegående og økonomisk, topp radio, komfortabel – du kan bare plystre etter alle bomstasjoner. Det mest kuriøse: Denne bilen har vifte i setet. Du kan kjøle ned akterenden på varme dager 😀 (trekker strøm da) Og du er pr definisjon nødt til å ta en pause sånn ca hver annen time. Det er sunt.
Men en ting jeg VIRKELIG lurer på. Hvorfor er ikke ladestasjoner skiltet på samme måte som bensinstasjoner langs veien? Vel er elbiler stort sett nye og har innebygd gps, men ved akutt rekkeviddeangst er det ikke tilrådelig å begynne å fikle med mobiltelefon eller gps. Skilting hadde gjort susen? Har skjønt at jeg må planlegge ladesteder før jeg legger ut på langtur. Ny fjellregel?

Bilene i MITT liv….

Inspirert av Anita

Min aller første bil var en Datsun Cherry 1979-modell. (Det var før Datsun skiftet navn til Nissan) Verdens kuleste bil… Sølvgrå metallic med blå seter. Kjøpt kontant hos en usannsynlig kjekk dansk bilselger – til eksport. Den kjørte jeg på importskilter i Irland i 3 år. Antagelig ikke helt lovlig, men jeg antar forholdet er foreldet og nye EU-regler forlengst på plass. Og denne modellen var ikke importert til Irland ennå, så selv bilfetisjister sperret øya opp: Who owns that fancy sports car?
Jeg elsket den bilen, selv om jeg var nokså livredd da jeg kjørte den alene hjem fra København.

Jeg elsket den så mye at da jeg begynte å pådra meg barn, så skjønte jeg at det var dumt med todørs bil, men kjøpte samma bilen på nytt. Knall rød, veldig kul og med fire dører og hatchback. Eller kombi, heter det vel på norsk. Veldig praktisk med barnevogn.

Før det hadde gått to uker, hadde vi kollidert to ganger med folk som kom uforvarende over i motsatt kjørebane. Det var ikke vår skyld noen av gangene, men jeg antok det måtte hvile en skummel forbannelse over den røde bilen, og byttet den i en hvit av samme type. Den beholdt jeg til jeg kjøpte en Subaru Legacy rød stasjonsvogn, og mannfolket arvet Nissanen… Barneflokken hadde på det tidspunkt økt til 3 døtre, og det begynte å bli trangt i Nissanen. (Barn nr 3 er født i 1990, og Subaruen ble kjøpt brukt). Den bilen savner jeg fortsatt. Sånn rent bortsett fra at den SPISTE dekk, så var den perfekt. Kom fram hvor som helst, og det var god plass. Bagasjerommet hadde gummimatte, hva mer kan en hagegal forlange. Ingen sak å holde reint etter jord og planter.  Den var en trofast sliter som var med på flere familieferier i inn- og utland. Den særeste opplevelsen med denne bilen var mot slutten av den tida jeg eide den. Da jobba jeg – like etter at 4. datter var født i 1994 – på kirurgisk avdeling på Hamar. En natt jeg hadde vakt, og bilen var parkert på parkeringsplassen for ansatte, var det en særdeles energisk innbruddstyv som brøt seg inn. Han (?) skadet ikke bilen på noen måte, men må ha brukt det meste av natten på å skru løs min fastmonterte mobiltelefon – som på den tiden bestod av en diger dings fastskrudd i bagasjerommet, et fastmontert håndsett på dashbordet, og en antenne på taket. Da jeg kom ut om morgenen var alt vekk. Jeg ble jo litt betuttet sånn umiddelbart, for sånt utstyr var DYRT i den tida. Men det var jo også tilsvarende forsikret, så jeg fikk igjen massevis av penger på forsikringen, og kunne kjøpe meg en mer tidsmessig mobiltelefon – som det gikk an å putte i lomma. ( Det er ikke lenger siden, folkens!) I alle fall hvis lomma var litt stor… Hva innbruddstyven skulle med utstyret mitt, er litt vanskeligere å forstå…

Men nå hadde vi 4 barn, og det går jo ikke i lengden i en femseters bil. Neste bilkjøp er en historie jeg ofte har fortalt… En dag jeg hadde fri, kjørte jeg innom flere bilforhandlere på Lillehammer for å se etter noe mer egnet. Av nostalgiske hensyn stoppet jeg først hos Nissan – hvor jeg ble konsekvent ignorert i lengre tid, til tross for at jeg kikket interessert på alle bilene i utstillingshallen, og selgerne åpenbart ikke hadde køer av kunder. Jaja, de selger vel ikke biler til kvinnfolk, tenkte jeg – og forlot stedet. Neste stopp var Ford – hvor de åpenbart hadde kommet litt lenger ad likestillingens vei i 1994. Det tok ikke lang tid før en traust gudbrandsdøl kom og lurte på om han kunne hjelpe meg. Ja takk, svarte jeg. Jeg tenker på å bytte inn bilen min, og kunne tenke meg en bruktbil som er maks to år gammel. Han spurte ikke mer, men fulgte meg rett ut i bakgården og viste meg en Ford Fiesta. Konebil?

Njaaa, det var ikke akkurat noe sånt jeg hadde i tankene, svarte jeg. Ved siden av stod en Ford E 350. – Jeg tror heller jeg tar den der 🙂 Dølen så lettere himmelfallen ut, men ble med på en prøvetur. Og jeg trengte litt hjelp og veiledning. Den bilen hadde automatgir, cruisekontroll og klimaanlegg – ingen av delene hadde jeg vært borti før. Og plass til fire unger i baksetet (eller baksofaen…), plass til kjøleskap og kaffetrakter mellom forsetene (rene lenestolene), og plass til hva som helst i bagasjerommet. Det var også en fantastisk bil for den perioden i livet. Den var med på noen turer på familieferie til Frankrike – med alle fire døtrene. Til sånt var den perfekt, men på kronglete norske veier på vinterføre under utrykning på legevakt var den dårlig…

Da de eldste døtrene begynte å bli så store at sjansen for å få alle med på familieferie i bil så mindre ut, ble den byttet i en Ford Focus.  Jeg syntes den lilla fargen var fin – veldig lett å finne igjen på overfylte parkeringsplasser. Mine døtre syntes den var pinlig….

Da denne begynte å bli moden for utskifting, valgte jeg en mørkeblå Hyundai Matrix. Også en bil jeg var VELDIG fornøyd med. Kranglet aldri, økonomisk i innkjøp og drift, plass til hva som helst i bagasjerommet – særlig hvis man slo ned baksetene. Man sitter høyt og godt, og den har klimaanlegg som funker bra.  Men den døde dessverre.

Så nå kjører jeg Hyundai i30 stasjonsvogn. Veldig fornøyd med den også, selv om det ikke er like høyt under taket som i den gamle. Den er sølvgrå – ikke verken blålilla eller limegrønn til mine døtres store glede (de låner den jo..), og følgelig anonym på enhver parkeringsplass, alle biler er jo sølvgrå nå for tida. Men den har fjernstyrt lås, da – så den blunker til meg når det er nødvendig.

Ny bil…

Matrixen er offisielt erklært død av opptil flere menn som har ringt meg siste dagene, – fra både verksted og forsikringsselskap. Jeg var forsåvidt forberedt på det – en av politifolkene (som sikkert har sett trafikkulykker før) sa til meg allerede første dagen, at den bilen var det nok bare å avskrive.
Men jeg likte den jo godt, jeg…
Og Matrix er ikke lenger i produksjon har jeg skjønt. Noen gode forslag til ny bil? Min kjære far mener at Hyundai har en god erstatning

Andre gode forslag?