Jeg begynner å bli en gammal kjerring, så jeg husker jo hvordan verden var før noe slikt fantes. Telefonen var en svart (eller etterhvert grå) dings som var koblet til veggen med ledning.

Etter hvert fikk vi telefoner med taster i stedet for ringeskive, men de hang jo fortsatt på veggen. Og ikke minst husker jeg min aller første mobiltelefon – innkjøpt av legevakta i Ringsaker for sikkert uhorvelig mye penger – og pålagt meg og kolleger å bruke. Den så omtrent slik ut:

Den veide så mye at jeg så vidt klarte å bære den ut i bilen. Jeg skjønte aldri hvordan den virket, og ingen ringte meg noensinne på den. Men den lå da alltid i bilen min, og antennen var alltid forskriftsmessig festet på taket.  Uten at noen ble noe friskere av den grunn…

Neste skritt var mobil montert i bilen. Dette var også en omstendelig affære. Og vi som hadde dette av yrkesmessige årsaker ble behørig sett opp til.

Jeg finner ikke noe godt bilde av denne typen mobiltelefoner. Det kan kanskje skyldes at denne hadde flere deler. Den hadde en blytung sak som ble montert i bagasjerommet på min stasjonsvogn, et håndsett som ble skrudd fast i dashbordet og en antenne som også var fastmontert på taket. Funka bra, da – grei å ringe med. Jeg beholdt denne så lenge at framsynte kolleger og andre folk med yrkesmessig-  eller markeringsbehov begynte å få mobiltelefoner som de kunne bære med seg. Jeg opplevde da det forunderlige (en natt i 1994 – det er ikke lenger siden, folkens…) at en innbruddstyv brøt seg inn i min bil, skrudde ut absolutt alt av mobilutstyr og etterlot bilen uskadd. Må ha vært en teknisk begavelse. Forsikringsselskapet beskyldte meg heldigvis heller ikke for løgn (og det var det sannelig ikke), så jeg fikk en betydelig erstatning, for dette utstyret hadde jo  vært svært så dyrt. Nok til å kjøpe min første mobil – med uttrekkbar antenne – som fikk plass i håndvesken. Den så omtrent sånn ut. Tror ikke den hadde noen skjerm, i alle fall ikke så stor?

Siden har det jo tatt helt av. Nå har alle mobil – som en selvsagt ting – og man kan kjøpe dem hos sin telefonleverandør til 1 kr, så sant man beholder abonnementet. Dette har jeg gjort lenge – og hatt mange fine telefoner jeg har vært godt fornøyd med. Jeg har hatt en forkjærlighet for mobiler med bra kamera, slik at jeg kan laste opp bilder av blomstene mine til bloggen og sånn. Mine døtre, som selvsagt er yngre og mer oppdaterte enn meg, har begynt å skaffe seg Iphone – og jeg har rynket på nesa – det har jo stadig vært noe problemer med dem.  Men nå har jeg gitt etter for presset, og kjøpt meg ny telefon selv. Og er bare helt usannsynlig imponert. Denne telefonen kan alt:

Den kan ta bilder og filme i HD, den kan melde været, koble meg til facebook og blog, laste ned epost, lese Kindle-bøkene mine – og antall “apps” man kan laste ned, gratis eller til en billig penge, er helt svimlende. Denne fungerer som en liten datamaskin, og skjermen er stor nok til at det går greit å lese på den. Det har vært det største hinderet for meg når det gjelder å bruke mobilen til nett-saker. (men jeg begynner jo å bli en svaksynt gammal kjerring).

Den kosta mer enn 1 krone,da – men jeg planlegger å beholde den lenge.

Sannelig klarer jeg å blogge fra ny dings også. Gildt.