Kategoriarkiv: helsevesenet

Årets nyttårsbetraktning

Publisert av
2

Kan nå se tilbake på mitt første år som pensjonist. Grugleda meg til det, og planla å starte med juleferie. Dvs. jeg har ofte tatt ut litt ferie før jul – enten for å reise til Praha med døtre og komme tilbake med julepanikk få dager før jul, eller for å få juleforberedelsene unna i ro og mak. Desember 2024 gikk jeg for det siste, og det funka bra. Nå tenkte jeg det kunne være en fin måte å lure seg selv til å tenke at dette er egentlig bare ferie.

(dette innlegget er fullt av lenker til ting jeg har blogga gjennom året. Lenken er til første innlegg om det er flere, og vil du lese mer, kan du bla videre eller tilbake med pilene øverst på siden)

Så hadde jeg bestilt tur til Malta med en venninne i januar, for ikke å mangle noe å gjøre som pensjonist. Mer ferie. Malta er et sted jeg har besøkt før, med mannfolket og to døtre, men turen ble litt amputert pga sykdom. Men for et sted. Anbefales.

I februar feira vi klanens overhode og min kjære far som ble 95.

Til samme selskap hadde jeg også lagd en pai i den fortrinlige paiformen jeg kjøpte på Malta. Niende organistgilde gikk også av stabelen.

I mars blogga jeg ingenting, men det burde jeg jo gjort. Vårt syvende barnebarn, lille vakre Oline ble født.

I april gikk jeg for første gang på sopptur om våren.

I mai dro mannfolket og jeg til Riga, og hadde en strålende tur. Og jeg begynte så smått å planlegge årets pilegrimstur.

I juni ble jeg operert for stær. Det var nok på tide, øyelegen sa at han hadde trodd jeg hadde kommet før. Var jo der for noen år siden, og fikk konstatert begynnende stær, men utviklingen har nok gått langsomt, inntil jeg siste året begynte å føle det som et skikkelig handicap. Grua meg fælt til at noen skulle skjære meg i øyet, men det gikk veldig bra. Nå ser jeg som aldri før. Klarte meg uten briller i mange måneder, og på hele pilegrimsturen – som jeg starta på i juni.

I juli måtte jeg avbryte pilegrimsturen fordi jeg mista mobilen i et myrhull på Dovre. Riktignok hadde jeg innsett at jeg ikke kom til å nå Nidaros i første omgang uansett, da jeg hadde påtatt meg en vikariat som sykehjemslege i Haugesund. Aldri vært i Haugesund før, og tenkte jeg kunne spe på pensjonen med ett og annet ikke altfor anstrengende korttidsvikariat. Tiden i Haugesund gjorde så visst ikke at jeg tok skrekken. Hadde en fin tur dit, nydelig leilighet sentralt i byen, ganske lite å gjøre og godt betalt i forhold til innsatsen, kan man si.

Da jeg var ferdig der, tok jeg igjen fatt på pilegrimsleden. Hoppa riktignok over et par etapper over Dovre formedelst kummerlige overnattingsforhold. Tror jeg går for telt heller enn å ligge på madrass på golvet sammen med ti andre, om jeg tar igjen den etappen seinere. Men jeg kom fram til Nidaros. I dårlig vær med regn og tåke, men med stor takknemlighet da jeg dalte ned på en benk i Domen og hvilte mine slitne og våte pilegrimsbein. Det var kanskje et litt dumdristig prosjekt, men du verden for en opplevelse. Jeg hadde ingen større uhell på turen, det verste var å miste mobilen. Fikk kjent litt på egne, fysiske grenser, fikk ro til å tenke (nei, jeg hadde ikke lydbok, musikk eller podcast på øret, bortsett fra på en eneste etappe), opplevde mye fantastisk natur og traff mange interessante og trivelige folk. Besøkte mange kirker, men skamfullt nok bare en gudstjeneste. Men kirkene i seg selv, med sin innredning og sitt uttrykk sier noe om menneskenes åndelige oppfatninger, lengsler og syn gjennom århundrene. Det gir perspektiver. Det gav mersmak. Kanskje kan det bli flere vandreturer.

I august dro to gamle damer på tur til Praha. Der har jo jeg vært mange ganger, men det var nytt for Solveig. Vi hadde det kjempefint, selv om det var litt logistikkproblemer med leiligheten – som i og for seg var fin, og husverten kunne ikke noe for at fyren i kjelleren var gammal og røyk akkurat mens vi var der. Mitt mål for turen var å skaffe meg briller. Selv om jeg syns jeg så godt også uten briller etter operasjonen, har jeg skjeve hornhinner og trenger nok også bittelitt hjelp for å lese liten skrift og sånn. Har kjøpt briller i Praha i årevis, og gjerne spart inn hele turen og vel så det. Denne gangen betalte jeg nesten like mye som jeg ville gjort i Norge – men fikk til gjengjeld to sett med linser – så nå har jeg to par briller, og det ene med veldig smart magnetisk solbrille til å sette på. Fornøyd. I Praha oppdaget jeg også at jeg måtte ha blitt bitt av en fått i løpet av pilegrimsturen eller oppholdet i Haugesund, så jeg hadde en lite møte med tsjekkisk helsevesen. Veldig fornøyd både med det og oppfølgingen fra forsikringsselskapet.

I september syntes nok mannfolket at kjerringa hadde vært vel mye borte, og det var blitt lite ferie på han – som fortsatt er i jobb. Så vi satsa på en kjapp togferie med utgangspunkt i Praha. Det var tid for meg til å hente de nye brillene, og vi kunne rekke flere yndlingsbyer på turen. Dresden var som vanlig et høydepunkt. I september slo dingsedama igjen til – jeg kjøpte meg en Kamado Sumo, og solgte pizzaovnen. Veldig fornøyd med denne. Den er jo svinedyr, da – så er nok en grill/ovn for spesielt interesserte.

I oktober lagde jeg pai, og meldte meg som frivillig til RingsakerOperaen – på systua. Det har vært kjempegøy. Og forestillingen i år var nok den beste de har gjort. Plamena nedkom under generalprøven, så hun fikk ikke med seg premieren, men er nok glad for sin lille, nye sønn.

I oktober døde også James Dickenson. Trofast gjest ved organistgildene og alle Cantarelles konserter. Han har også arrangert mye fint for cantarellene. Vi var i ferd med å planlegge konsert i anledning hans 85-årsdag, da han ble innlagt på sykehus, og dessverre døde. Vi utsatte konserten og gjennomførte den som minnekonsert. Vi hadde også den ære å synge i bisettelsen, som var en rørende opplevelse, og helt i James sin ånd. Fred med hans gode minne.

I november dro jeg ut på nye eventyr som vikarlege. Denne gang på Fagernes – på fastlegekontor. Det var litt andre boller enn i Haugesund, følte jeg jobba for hver krone denne gangen. Men hadde det fint, da. Fagernes legesenter er en trivelig plass, ingen drager som jobber der, alle var bare snille og greie, og bar over med en stakkar som måtte spørre om alt mulig. Ikke om pasientene, jeg har tross alt 42 års erfaring – men om hvordan ting fungerer oppi der – alle steder har sine egne rutiner og systemer. Det var forferdelig vær og holke, har kjøpt meg gedigne brodder. Følte ikke for å brekke noe sånn rett før neste store utflukt.

Årets mislykte prosjekt har vært oppnevning som styremedlem i lokal demensforening. Syns jo ikke jeg kunne si nei til en staselig person som spurte meg, og tenkte kanskje jeg kunne ha noe å bidra med etter mange år som sykehjemslege på demensavdeling. Det eneste jeg har gjort hele året er å være på særdeles langtekkelige møter og ha som oppgave å skrive referat fra disse. Det er ikke for meg, så jeg har sagt takk for meg. Kanskje jeg selv burde sagt fra, kanskje kunne de ha funnet en bedre anvendelse for min kompetanse. Foreningen gjør veldig mye bra, men jeg følte ikke at jeg bidro med noe særlig, og kjeda meg veldig.

På årets siste dag kan jeg se tilbake på et veldig fint år, med svært mange hyggelige begivenheter, reiser og mennesker. Takknemlig er vel det mest nærliggende ordet.

de burde hatt vett til å bruke meg til noe annet. Jaja, shit happens. Tror jeg har det bedre som frivillig i Ringsakeroperaen. Liker meg best med praktiske oppgaver.

Det meste av desember gikk også med på Fagernes, slutta 19.12 og tenkte å dra hjem og ordne til jul. Men det var smått krise på min gamle arbeidsplass også, og jeg kunne jo ikke la verken kolleger eller pasienter i stikken, så det ble en arbeidsdag der også. Så litt komprimerte juleforberedelser kan man si – men vi har hatt en aldeles strålende jul. Gamlingene på julemiddag her, døtrene var flinke til å sende bilder av sine glade barn og deres julefeiringer hist og pist, og første juledag var det storinnrykk som vanlig, og veldig trivelig – barn og voksne i en storfamilie som heldigvis vet å sette pris på hverandre Jeg er usannsynlig heldig og privilegert.

Snart slutt for denne gang

Publisert av
Svar

I morgen har jeg min siste arbeidsdag. Det har vært hyggelig på Fagernes, om enn travelt. I sommer jobba jeg to uker i Haugesund, på sykehjem. Lite å gjøre godt betalt. Denne gangen føler jeg at jeg har jobba for hver krone – hver eneste dag har vært fullt belagt med pasienter, og siden det ble til at jeg ikke skulle ha noen legevakter, har jeg hatt to dagvakter per uke. Det er forsåvidt helt greit, siden dette er et kort vikariat er det fornuftig at jeg ser på akutte problemstillinger heller enn lange og kompliserte utredninger.

Det er vakkert og fint i Fagernes, men nå begynner jeg å bli lei av å spise ferdigmat – det er jo ikke så fristende å kjøpe inn ingredienser til fullverdig middag fra bunnen av for en person på et sted man skal være en begrenset tid.

Dette var ikke noe godt. Ferdig lasagne fra Coop. Spiste heller knekkebrød med ost. Deres tikka masala som jeg spiste her om dagen var faktisk ikke så verst. Ellers har de gode restauranter her, så jeg har da fått noe god mat også. Men fatter ikke at det er så mye sånn mat som dette i butikkene, og tenker at det er en av de vesentligste årsakene til mange helseproblemer i vår tid. Selv om en del skadelige tilsetningsstoffer er fjernet over tid, tror jeg nok at den beste og sunneste maten er den du lager selv med ferske råvarer. Har stekt noen struller da, – og planlegger å legge sild i morgen.

Fikk en utrykning/sightseeing i Valdres i går, med stødig lokal sjåfør i sykebilen. Jeg følte meg temmelig rusten på akuttrutiner, men heldigvis gikk det bra. Pasienten kunne reise hjem og feire jul med noen formaninger.

Det er trivelig å jobbe på Fagernes, skjønner ikke hvorfor de har så mye vikarbehov. Jeg kommer gjerne tilbake, men kun for korte perioder. Er tross alt pensjonist.

Fortsatt på Fagernes

Publisert av
2

Og her er det greit å være. Kollegene er hyggelige, ingen har ignorert meg, tvert om, alle er veldig greie og oppmerksomme. Har nå begynt på andre arbeidsuke. Det går stort sett veldig greit, selv om rutinene er litt andre enn jeg er vant til, og dette er et digert legesenter med mange leger og ansatte, så jeg husker knapt navnet på noen. God salat i kantina, husværet er fint og vikarbyrået følger godt opp. Hva mer kan en pensjonist forlange. Bør vel for skams skyld prøve å sy noe mens jeg er her, siden jeg har tatt symaskina med og vertskapet satte inn ekstra bord kun for dette. Har strikka da.

Bildet over er dagens mat fra samme restaurant som jeg blogga sist. Aldeles nydelig, fikk med meg halvparten hjem i boks, så da har jeg mat i morgen også. Rart at de ikke har mindre porsjoner av kinesisk mat også? Burde være minst like enkelt?

Salgsargumentet fra vikarbyrået var at jeg kunne dra hjem i helgene. Dro hjem i helga som var, og det var aldeles grusomt. Måtte jo da kjøre på fredag etter arbeidstid. Det var mørkt, tåke, snøføyke og glatt. Syntes veldig synd på meg selv inntil jeg ble tatt igjen av en ambulanse – og det gikk opp for meg at det var mer synd på folk som må kjøre utrykning i sånt vær, og enda mer synd på den stakkaren som lå bak i ambulansen som hadde satt blålyset på, så det hasta nok.

Så jeg vurderer å bli her neste helg, med mindre været bedrer seg betraktelig. Har tatt med strulljernet, så jeg kan steke strull og legge sild. Juleforberedelser må jo gå sin gang.

Gammel dame, nye eventyr.

Publisert av
Svar

Kjøreværet var ikke akkurat ideelt. Det lava ned og var glatt. Heldigvis var det lite trafikk, jeg møtte ingen gærninger på vegen, og jeg skulle ikke rekke noe. Før i morgen. Da må jeg være ute i god tid. Det er bare 750 m til Fagernes legesenter, men foreløpig er det lite brøytemannskaper å se. Jaja, de er vel vant til snø her oppe, så jeg får se i morgen om det er best å gå eller kjøre. Regner med jeg uansett ikke blir sendt på utrykning første dagen. Drømte i natt at jeg kom på jobb og ble konsekvent ignorert av alle som var der. Håper ikke det blir sånn…

Hadde ikke tenkt på å ta med noe mat eller stoppe på søndagsåpen butikk – som ikke fins på Fagernes. Er kaffe i huset, da. Jeg basa meg ut i snøen og endte med å gå inn på Skysskroa. Hadde ikke store forventninger med et såvidt upretensiøst navn. Gikk for rødspette med pommes frites, som er et trygt valg stort sett overalt. Men har sjelden blitt mer positivt overrasket. For det første kunne du bestille stor eller liten porsjon, riktignok ikke store prisforskjellen, men jeg synes matsvinnet er det verste. For ikke å snakke om alle spørsmål om jeg ikke likte maten. Her var det en fiskebit som var akkurat passe stor til meg, raust med frisk og nydelig salat – og hjemmelaget pommes frites. Alt helt nydelig tilberedt. De har også en del kinesiske/asiatiske retter, ser ut som driverne kommer fra et sted lenger øst, ja – og så andre gjester få servert dampende porsjoner med noe som så godt ut og luktet helt nydelig. Spiser nok her flere ganger 🙂

To gamle damer på tur til Praha – del 2

Publisert av
Svar

Dette innlegget kommer litt på overtid fordi jeg har hatt litt tekniske problemer med bloggen. Det forrige innlegget ble publisert med tale til tekst, så beklager orddeling og skrivefeil og sånn.

Neste dag var været fortsatt nydelig. Vi hadde planer om å ta taubanen opp på Petrin-åsen og spasere ned – bare for å oppdage at taubanen stort sett var gravd opp. Det er snakk om vedlikehold og ombygging, den skal nok i drift igjen. Det var for varmt til at vi orka å gå opp, vi bestemte oss for å sette kursen mot Vysehrad i stedet. «Den andre borgen». Et langt mindre turistbefengt område, men likefullt et sted som er verd å besøke, og hvor også mange lokale tilbringer en fridag med å spasere rundt i det vakre området. Ellers begynte jeg å få noen helsemessige bekymringer. Innsiden av venstre kne begynte å klø, og ved nærmere ettersyn hadde jeg et helt klassisk tilfelle av erythema migrans, første tegn på infeksjon med borreliose. Ikke noe vi doktere i Innlandet ser hver dag, men dette var ikke til å ta feil av. Jeg tenkte at dette går bra, ringte apoteket hjemme om en resept på penicillin som jeg bad mannfolket hente så jeg kunne starte behandling lørdag når vi kom hjem, men dagen etter var det verre, og jeg følte meg litt tufs. Det siste tror jeg skyldes et luftveisvirus, men tok ikke sjansen på det. Ringte alarmtelefonen (!) til forsikringsselskapet. Ikke at jeg følte meg så alarmert, men ville gjerne ha en legetime samme dag. Det ordna seg kjapt, men vi brukte jo det meste av formiddagen til legebesøk. Snille Solveig fulgte med som moralsk støtte. God hjelp fra forsikringsselskapet også.

Men vi fikk med oss Carmen i Narodni Divadlo, middag både hos Lehka Hlava (men de har sluttet å tilby gratis mat til den som er prest, munk eller en opplyst person) og på Mlynec (hvor jeg aldri har vært før). Førstnevnte var godt som vanlig, sistnevnte var en staselig opplevelse med vakker utsikt over elva – selv om jeg tror Solveig var heldigere med maten sin enn meg. Klager ikke da. Det var godt.

På vei hjem fikk vi denne gangen slippe inn i loungen på flyplassen i Praha, og hadde det riktig så komfortabelt der mens vi venta på flyet. Nå er det jo bare dager igjen til neste besøk i Praha – skal hente brillene jeg bestilte.

Gammel dame, nye eventyr 2

Publisert av
Svar

Jeg har det fint i Haugesund. Leiligheten er gedigen – på linje med den vi hadde i Tallinn under pandemien. Ikke like kjempediger stue, men mye bedre kjøkken. Jeg har så langt klart å komme meg til jobb på diverse sykehjem. Takk til GPS og lite trafikk på vegene – ferietid. Bare trivelige folk jeg har møtt, og arbeidsoppgavene er ikke avskrekkende. Var litt bekymret fordi jeg hadde fått beskjed om at denne jobben også innbefattet en KAD-avdeling, noe jeg har lite erfaring med – men det viste seg å ikke være tilfelle. Det er kun snakk om demensavdelinger og vanlige sykehjemsavdelinger med variert klientell. Datasystemet har vært kranglete, men det er jo ingen sensasjon – men etter litt styr og stress, først og fremst for de ansvarlige sykepleierne, ser det nå ut til å funke. Jeg har fått tilgang til det jeg trenger for å kunne gjøre det jeg skal.

Det regna da jeg dro på jobb i dag, men da jeg var ferdig, klarna det opp – så jeg har gått Kyststien – eller Kvalerunden – både fordi folk sier det er en fin tur, og i håp om å opprettholde litt vandreform så jeg ikke får en ny runde med vondter når jeg igjen starter på pilegrimstur. Kvalerunden er 5.1 km, men jeg gikk nok 2-3 til fordi jeg tok en bytur mens jeg var i farta. Uten sekk, da, og det er jo ikke i nærheten av en pilegrimsetappe, men jeg hadde jo ikke hele dagen heller.

Turen gikk forbi Haraldshaugen – hvor det står et stort, nasjonalt minnesmerke over Harald Hårfagre. Snorre ble i sin tid vist denne plassen som stedet han er gravlagt. Historikerne er i tvil om dette stemmer, men det er nå et gedigent monument. Rett ved siden av står et steinkors – reist i tidlig kristentid. Ett av de eldste som er bevart utenfor Storbritannia. Det knakk en gang på attenhundretallet – og ble reparert – som man tydelig kan se i dag. Men gammalt er det.

Gammel dame, nye eventyr

Publisert av
2

Har tatt på meg sommerjobb for første gang siden studietida. 2 uker som sykehjemslege i Haugesund. Aldri vært i Haugesund, så det skal bli spennende. Nå er jeg her, etter to dager på veien. Orka ikke kjøre hele strekningen i en smell, særlig ikke i denne varmen.. Kjørte først til Fossli Hotell, som jeg ikke ante hadde en spektakulær beliggenhet rett ovenfor Vøringsfossen. Det var en fin tur, og et staselig hotell. Ganske så retro, litt slitt, men god mat og kudos til dem for å holde på stilen.

I dag kjørte jeg resten av veien. Det var til dels litt skummelt – bratt og svingete, smale veier og mye veiarbeid, så det tok sin tid. Mye gærne turister med digre bobiler på veien. Men jeg kom da fram, selv om jeg tror GPSen hadde et lite heteslag på slutten. Men får ta det som et sightseeing i omegnen. Leiligheten er gedigen, DIGER, svært godt utstyrt og ligger sentralt og med utsikt til havna. Så her skal jeg nok overleve 2 uker. Bredbåndet funker dårlig da, så det blir nok dyr mobilregning på meg. Skal høre med husverten etterhvert om det er noe å gjøre med dette. I morgen må jeg faktisk stå opp og komme meg på jobb. En stund siden sist.

Pensjonisttilværelsen

Publisert av
Svar

Mange sier at det er ingen som har det så travelt som pensjonister. Begynner å skjønne hvorfor. Denne sommeren går det slag i slag. Har vært på kniplekurs – Bedfordshire – det var koselig og lærerikt. Follo folkehøyskole var et nydelig sted med god mat, heldig de som tilbringer et år der. Er blitt operert for stær – foreløpig på det ene øyet, det andre står for tur førstkommende tirsdag, men foreløpig ser det strålende ut, jeg har lagt vekk brillene. Ser nå utmerket uten briller, og har kjøpt lesebriller for de mest mikroskopiske og dårlig kontrasterte bruksanvisninger og desslike. Nå ser jeg disse også…

Planlegger ellers pilegrimstur, som tidligere blogget, og har kjøpt inn en hel masse avsindig dyrt turutstyr, noe jeg har råd til takket være at ting ordnet seg med salg av praksisen. https://www.h-a.no/den-pensjonerte-fastlegens-oppgjor-kommunen-forte-oss-bak-lyset/s/5-139-1750477 Jeg hadde jo håpet å kunne trappe gradvis ned, og en aldeles utmerket kollega kjøpte seg inn for å dele listen med meg de siste årene. Hun sluttet etter en stund, dessverre. Jeg har forståelse for at over tusen fullstendig ukjente pasienter med til dels lange og kompliserte sykehistorier kan føles overveldende – det er noe annet for meg som har kjent svært mange av dem i flere tiår. Kommunen beroliget oss begge med at vi ville få full kompensasjon for praksisen, uansett om man klarte å tilsette en ny fastlege. Da det endelig skjedde, fikk vi beskjed om at vi måtte skjønne at dette tilbudet var ulovlig, og derfor ugyldig. Det måtte VI skjønne? Vi er ikke jurister – i motsetning til en hel haug kommuneadvokater. Forutsetningen for et fungerende demokrati er at du kan stole på offentlige myndigheter – at de ikke aktivt forsøker å lure deg. De påstod nå at det var ulovlig for dem å gi oss noen penger. Likevel endte de med å gjøre det – de dekket mellomlegget mellom det arvtakeren som til slutt kjøpte praksisen var villig til å betale og det vi i utgangspunktet hadde avtalt. Jeg ble sur, og hadde ikke noe i mot å fortelle dette til pressen.

Men vi fikk penger. Så nå har jeg tenkt meg på pilegrimstur. Har gått en prøvetur – må kanskje gå en til, og ikke minst prøvekjøre (prøvesove?) min nye AMOK hengekøye. Vi får se om jeg kommer så langt som til Nidaros – jeg har tatt på meg en sommerjobb for første gang siden studietida, og skal være sykehjemslege i Haugesund et par uker. Det blir jo spennende, har aldri vært der. Kan jo eventuelt gå noen flere etapper når jeg er ferdig med det. I august har jeg så langt bare en plan. Jeg vil jo trenge nye briller etter hvert, og de to siste gangene jeg har kjøpt briller, har jeg gjort det i Praha. Og spart så mye at jeg har hatt gratis ferie i en definitiv yndlingsby. Så jeg har leid en leilighet i Smichov-området (en definitiv favoritt) i slutte av august. Så to gamle damer skal på tur igjen.

Men først skal vi døpe vårt syvende barnebarn – lille Oline – i helga. Det blir stas.

Nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

Har vært ganske dårlig til å blogge i år, Må ta meg sammen på det, og nå har jeg ingen unnskyldning lenger. Er offisielt pensjonist og kan gjøre som jeg vil -. hele dagen, hver dag.

Det har ikke riktig trengt inn ennå. Foreløpig har jeg juleferie, noen dager fri før selve jula har jeg pleid å ta, for å få alle forberedelsene i boks. Jeg er tross alt innehaver av familiens festlokale. Litt lenger enn jeg pleier, så juleforberedelsene var mindre stress enn vanlig. Sluttet på sykehjemmet fra 1. desember, i praksisen 15. desember. Selv om det gjensto rydding og administrasjonsarbeid som jeg har tatt dann og vann når det passet. På dette stadiet har jeg tenkt på hvordan jeg skal få tatt vare på all resterende julemat, jeg må jo på jobb i overimorra. Det må jeg ikke. Så jeg får prøve å la minst mulig gå i søpla.

Julekvelden forløp tradisjonelt, kun gamlinger her – ribbe og pølse og surkål. Bilder og video fra barn og barnebarn som feirer hjemme hos seg selv.

Første juledag kom så godt som hele hurven hit – det setter jeg veldig stor pris på. Folk så ut til å kose seg, voksne pratet sammen, de to yngste fetterne fant tonen så det suste, etter at Anton hadde tødd opp litt. Dette er også et hus hvor det går an å løpe en runde – stas for barn – dagligstue-kjøkken-storstue – rundt og rundt. Litt slitsomt for den som prøver å bære fat ut og inn, men fint at ungene har det moro da.

Men vi var bekymret for kattene. De pleier å være ganske så sosiale og nysgjerrige, men de var ikke å se hele dagen og kvelden. Neste dag var de fortsatt ikke å se. Mannfolket og Kjersti gikk flere runder i nabolaget for å se etter dem. Da jeg stod opp dagen etter tenkte jeg å legge en etterlysning på facebook – men tenkte jeg får nå først sjekke grundig her i huset. Da jeg åpna døra til minste soverommet, spratt de ut. Ikke hadde de hylt og krafsa på døra – så ingen kunne drømme om at de var der. Har sikker snorka seg gjennom hele selskapet. Var sultne da.

Nå har det vært kalkunmiddag hos bestemor – tradisjonen tro, men hun lager jo ikke mat selv lenger, så jeg har vært der og ordna kalkunfileten. Min fader var forkjølt og ble hjemme, ville ikke smitte noen. Får se om ham i morgen, han er tross alt snart 95.

Men tilbake til bloggen og det lille jeg har skrevet i år. Eller for all del ble vi også omskrevet – før vi dro på årets tur:

https://www.h-a.no/roger-lar-kona-planlegge-den-omfattende-turen-hadde-jeg-skulle-planlagt-hadde-vi-nok-havna-i-snertingdalen/f/5-139-1434408

I april dro vi til Winchester – ikke på interrail denne gangen, men satsa likevel på mye tog. Om du vil kan du lese om turen vår er – bla framover øverst til høyre.

På tur igjen

Mossa og jeg rakk også en tur på hytta.

I september var jeg på Fæbrikstad (takk til Eirin), og vi byttet ut kjøleskapet. Det skal sies at vi har gjort en del oppgradering i heimen, uten at det har blitt blogga så mye om. Slipt og lakket trappa (eller fått en fagmann til å gjøre det) – det ble fint. Nytt aggregat på kjølerommet, med en del komplikasjoner, og jeg skylder fortsatt en busserull. Vi har også byttet ut alle lysrørene i dagligstua og nede i hallen med moderne og mindre helseskadelige og miljøskadelige rør. Det ble bra. Men vi venter med å bytte ut rørene i storstua, da dette ble dyrt, og der funker foreløpig alle. Pelletsovnen er også byttet ut – langt om lenge. Vi ventet vel det meste av fjoråret på den, men nå holder den varmen i oss langt mer effektivt enn den gamle, så det er vi glade for.

Vi har opprettholdt pandemivanen med kohortmiddag for de eldste i familien og naboen – de bor alle alene og setter pris på både maten og selskapet, tror jeg. Vi vil jo ha mat uansett, så det er en hyggelig tradisjon.

Ser fram til pensjonisttilværelsen med blandede følelser. Kommer til å savne mine særdeles trivelige kolleger – men håper å kunne stikke innom… Ser fram til å tilbringe store deler av januar på Malta og bare kose meg – og så får vi ta det derfra.

Godt nyttår, folkens!

Årets nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

Kjerringa er på overtid. Jeg fylte 67 år i året som gikk, og trodde jeg hadde lagt den perfekte plan for overgangen til pensjonisttilværerelsen. Gradvis nedtrapping over 2-3 år, og en strålende arvtaker var planlagt. Men det knirker i alle deler av helsevesenet for tida. Folk jobber seg ihjel alle plasser. Hvordan ble det sånn? Hvor gikk det galt? Selv jeg føler meg mer stresset enn før, til tross for at jeg har kjent mange av pasientene mine i flere tiår, og har ikke behov for fullstendig oppdatering hver gang jeg ser dem. Så nå står jeg fortsatt alene med praksisen – riktignok med en midlertidig vikar på tapetet, men den dagen jeg sier opp, står mine kolleger der – muligens overlatt til tilfeldig forbipasserende folk fra vikarbyrå. Det har jo lenge vært sånn – helt fra fastlegeordningen ble innført – at utkantkommuner slet med å tilsette fastleger, og dyre vikarbyråløsninger har ikke vært uvanlig. Og det er jo slik, at å jobbe for et vikarbyrå, tjene store penger, og ikke ha ansvar for noe som helst, nytt vikariat om få måneder – har vært tiltrekkende for mange.

Det står ikke bedre til på sykehusene. Der er det mangel på folk i alle skikt – unntatt turnuslegene – de står i kø for å slippe inn – og de stakkarne som er der jobber seg helseløse. Maiken var et trist eksempel – men det later jo ikke til at noe kommer til å skje. Mens private tilbud som lover scanning av hele din helt symptomfrie kropp, i fall du skulle ha noen skjulte sykdommer – averterer hissig på nett. Jeg rapporterer alle disse annonsene som svindel. For det er det de er. Her er det noe helt fundamentalt feil som er ute og går, og jeg tenker at det er ikke minst på grunn av at nå er det økonomiske og ikke faglige hensyn som rår grunnen. Takk til foretaksmodellen og den totalt feilslåtte ide om at nasjonale behov som helsevesenet og utdanning kan styres som om det var private foretak som først og fremst baserer seg på å tjene penger. Hvor dum er det egentlig mulig å bli? Selv for politikere?

Beklager et hissig utbrudd. Nyttår bør vel heller brukes til å kjenne på hva man er takknemlig for, og i så måte har jeg mer å takke for enn de fleste. Alle mine nærmeste er friske og ingen av dem hater meg. Så vidt jeg vet, da. Lille Henry kom til verden i juni – nå har vi seks barnebarn. Det er ikke lite å takke for. Jonas – vårt eldste barnebarn – ble16 i juni, men feiringen ble utsatt på grunn av lillebrors ankomst. Han er blitt en flott ung mann, og like høflig som da han var 7,hehe,. Godt oppdratt.

I juli hadde mossa og jeg en svært interessant tur til Sandva. Jeg hadde aldri vært der, og vi hadde jo dobbelt flaks som møtte eierne.

I august hadde vi en liten ferietur til København, men de to yngste døtre og deres partnere. Det var en kort, men svært hyggelig tur. En annen ting å være takknemlig for, er utvilsomt at alle våre døtre har slått seg sammen med kjekke karer – ingen slabbedasker i sikte. Takk og pris.

På høsten ble det sopp og pusekatter. Laila er ram til å finne kantareller, vi fant til og med noen svarte trompetsopp. Men jeg sier ikke hvor. Rakk også en snartur til Tyrkia for en ukes gjennomtrengende latskap. Takk til Åsne og Kjersti for hyggelig selskap.

Pusene liver opp.

I november så vi årets forestilling fra Ringsakeroperaen.

I desember har jeg sydd. Bråinnkjøpt julegave til meg selv var ny overlock. Så mye hjemmesydde julegaver herfra i år.

Årets julemorgenkonsert var også en stor glede. Det er alltid fullt, alltid stemningsfullt, og i år var vi ni Cantareller med et ganske ambisiøst program, så vi var redde for at noen skulle bli sjuke – vi hadde ingen å avse på noen stemmer. Men det gikk bra, gitt. Throw Open Your Shutters!

Helt på tampen av året har vi også vært i operaen for å høre vår gode venn Bernt Ola synge rollen som Jupiter i Orfeus i Underverdenen. For anledning med 6 m lang penis, og kastrert på slutten av operaen. Må si meg enig med kritikerne i NRK og Aftenposten. Flotte sangprestasjoner, glimrende orkester – men kjære vene. Kutt ned sludderet til det halve. Det var morsomt i starten, men etter hvert blir man jo bare lei. Tullpikk er vel bare forbokstaven.