Kategoriarkiv: helsevesenet

Årets nyttårsbetraktning

Publisert av
Svar

Kjerringa er på overtid. Jeg fylte 67 år i året som gikk, og trodde jeg hadde lagt den perfekte plan for overgangen til pensjonisttilværerelsen. Gradvis nedtrapping over 2-3 år, og en strålende arvtaker var planlagt. Men det knirker i alle deler av helsevesenet for tida. Folk jobber seg ihjel alle plasser. Hvordan ble det sånn? Hvor gikk det galt? Selv jeg føler meg mer stresset enn før, til tross for at jeg har kjent mange av pasientene mine i flere tiår, og har ikke behov for fullstendig oppdatering hver gang jeg ser dem. Så nå står jeg fortsatt alene med praksisen – riktignok med en midlertidig vikar på tapetet, men den dagen jeg sier opp, står mine kolleger der – muligens overlatt til tilfeldig forbipasserende folk fra vikarbyrå. Det har jo lenge vært sånn – helt fra fastlegeordningen ble innført – at utkantkommuner slet med å tilsette fastleger, og dyre vikarbyråløsninger har ikke vært uvanlig. Og det er jo slik, at å jobbe for et vikarbyrå, tjene store penger, og ikke ha ansvar for noe som helst, nytt vikariat om få måneder – har vært tiltrekkende for mange.

Det står ikke bedre til på sykehusene. Der er det mangel på folk i alle skikt – unntatt turnuslegene – de står i kø for å slippe inn – og de stakkarne som er der jobber seg helseløse. Maiken var et trist eksempel – men det later jo ikke til at noe kommer til å skje. Mens private tilbud som lover scanning av hele din helt symptomfrie kropp, i fall du skulle ha noen skjulte sykdommer – averterer hissig på nett. Jeg rapporterer alle disse annonsene som svindel. For det er det de er. Her er det noe helt fundamentalt feil som er ute og går, og jeg tenker at det er ikke minst på grunn av at nå er det økonomiske og ikke faglige hensyn som rår grunnen. Takk til foretaksmodellen og den totalt feilslåtte ide om at nasjonale behov som helsevesenet og utdanning kan styres som om det var private foretak som først og fremst baserer seg på å tjene penger. Hvor dum er det egentlig mulig å bli? Selv for politikere?

Beklager et hissig utbrudd. Nyttår bør vel heller brukes til å kjenne på hva man er takknemlig for, og i så måte har jeg mer å takke for enn de fleste. Alle mine nærmeste er friske og ingen av dem hater meg. Så vidt jeg vet, da. Lille Henry kom til verden i juni – nå har vi seks barnebarn. Det er ikke lite å takke for. Jonas – vårt eldste barnebarn – ble16 i juni, men feiringen ble utsatt på grunn av lillebrors ankomst. Han er blitt en flott ung mann, og like høflig som da han var 7,hehe,. Godt oppdratt.

I juli hadde mossa og jeg en svært interessant tur til Sandva. Jeg hadde aldri vært der, og vi hadde jo dobbelt flaks som møtte eierne.

I august hadde vi en liten ferietur til København, men de to yngste døtre og deres partnere. Det var en kort, men svært hyggelig tur. En annen ting å være takknemlig for, er utvilsomt at alle våre døtre har slått seg sammen med kjekke karer – ingen slabbedasker i sikte. Takk og pris.

På høsten ble det sopp og pusekatter. Laila er ram til å finne kantareller, vi fant til og med noen svarte trompetsopp. Men jeg sier ikke hvor. Rakk også en snartur til Tyrkia for en ukes gjennomtrengende latskap. Takk til Åsne og Kjersti for hyggelig selskap.

Pusene liver opp.

I november så vi årets forestilling fra Ringsakeroperaen.

I desember har jeg sydd. Bråinnkjøpt julegave til meg selv var ny overlock. Så mye hjemmesydde julegaver herfra i år.

Årets julemorgenkonsert var også en stor glede. Det er alltid fullt, alltid stemningsfullt, og i år var vi ni Cantareller med et ganske ambisiøst program, så vi var redde for at noen skulle bli sjuke – vi hadde ingen å avse på noen stemmer. Men det gikk bra, gitt. Throw Open Your Shutters!

Helt på tampen av året har vi også vært i operaen for å høre vår gode venn Bernt Ola synge rollen som Jupiter i Orfeus i Underverdenen. For anledning med 6 m lang penis, og kastrert på slutten av operaen. Må si meg enig med kritikerne i NRK og Aftenposten. Flotte sangprestasjoner, glimrende orkester – men kjære vene. Kutt ned sludderet til det halve. Det var morsomt i starten, men etter hvert blir man jo bare lei. Tullpikk er vel bare forbokstaven.

Årets nyttårsbetraktning.

Publisert av
Svar

Mine utallige (haha) fans og lesere har muligens lagt merke til at denne årvisse bloggposten har glimret med sitt fravær de siste to årene.

Ved årsskiftet 19/20 hadde jeg nok med å sette den ene foten framfor den andre, og var sykmeldt i lang tid. Orka ikke skrive noe. Takk til dere som var der – familien som var der i jula, så det tross alt ble en bra jul – og dere som hjalp meg å gå videre på deres egen måte – først og fremst mine fantastiske kolleger. .

I mars 2020 kom korona for fullt og nedstengningen og de mest inngripende tiltak Norge har sett i fredstid ble innført. Da var det bare å komme seg på jobb. Det ble mange tøffe måneder. Først ble vi stengt, da vi naturligvis var de første til å bli eksponert for smitte, deretter ble vi pålagt nye måter å jobbe på. Så kom endelig vaksiner etter hvert. Vi jobba langt mer enn noen gang før, og lærte noe om samarbeid og innsats. Jeg lærte noe om at enkle ting kan bety ganske mye. Varm mat til staben på slutten av lange dager med vaksinering fra tidlig morgen til langt på ettermiddag bidro til at folk slapp å tenke på å lage mat når de kom hjem, det bidro til fellesskap og lagånd over felles middag – og jeg håper det smakte bra, stort sett – selv om noen syntes det ble vel sterkt ved minst en anledning.

Det begynner så smått å gå seg til for eget vedkommende, og jeg kan stille meg bak det jeg posta på facebook for kort tid siden.

Det er jo stort sett det jeg har hatt for vane å gjøre ved hvert årsskifte, jeg har pleid å si at jeg har mindre å klage over enn folk flest – det har jeg nok fortsatt, selv om det noen ganger kan være vanskelig å se det når livet treffer deg rett i panna på en måte som oppleves som både urimelig og urettferdig.

I løpet av koronaelendigheta har vi fått to nye barnebarn – Jens og Anton – takk for det.

Ingen av mine nærmeste har dødd av korona, flere har vært syke, men det har gått bra. Ingen av mine nærmeste har mistet jobben eller på andre måter blitt satt på bar bakke på grunn av dette.

Det har vært en stor glede å samle koronakohorten tilnærmet hver uke – mannfolket og jeg har fortsatt hver vår forelder i live, naboen er også i åttiåra og bor alene, et par andre litt mer sporadiske kohortere har vært innom av og til. Et samlingspunkt i en tid hvor mange har sittet mye alene. Gleden ved å gi folk mat dreier seg ikke om avansert kjøkkenkunst, men å komme sammen over spiselig mat og se og møte hverandre, også i en tid hvor mye har vært digitalt og de som har passert åtti har gått glipp av mye i så måte. Det har også vært til glede for oss – vi har jo alle blitt pålagt å møte færrest mulig.

Det er nok grunn til å være bekymret for de som har opplevd lange tider med digital skolegang og studier også – ikke like lett for alle.

Når jeg ser gjennom de siste to års bloggposter, er det mye mat. Jeg har lagd MYE mat. Og mye reising – tross alt. Vi var på norgesferie med håndsprit og munnbind, året etter på interrail i baltikum og øst-Europa med håndsprit og munnbind, og i år på interrail uten altfor mye restriksjoner, bortsett fra fortsatt munnbindpåbud i Tyskland. Og flere folk enn noen gang på togene, det er positivt. Selv om det gjorde det vanskelig å få plassbilletter på kort varsel.

Jeg er også svært takknemlig for arbeidsplassen min. Herredshuset legesenter er beste plassen. Vi har vært så heldige å rekruttere flere nye kolleger – i en tid da dette er svært vanskelig for svært mange fastlegepraksiser. Og null takk til myndighetene for dette. De forfølger jo fastleger så godt de kan. Politikerne snakker om å redde fastlegeordningen, men gjør fint lite. Noen kommuner gjør litt – også Ringsaker, så vi får kanskje være fornøyd med det. For egen del har jeg fått en utmerket arvtaker. Det har gått hardnakkede rykter på bygda om at jeg skal slutte. Selvsagt skal jeg det – etter hvert – og jeg har fått en kollega som nå deler min liste med sikte på å overta den når jeg slutter – seinest om litt over 3 år, tidspunktet er ikke fastsatt. Så dere blir ikke kvitt meg så lett.

I større sammenheng er det tegn til at folk faktisk begynner å skjønne at noe må gjøres – av oss alle sammen – for å berge et levelig miljø for våre etterkommere.

I så måte er jeg bekymret for norsk politikk. De to grå gubber i regjeringen imponerer ikke, de sier stadig at de følger nøye med på situasjonen, men lite konkret kommer ut av det. Høyre fosser fram. Erna framstod riktignok som mer handlekraftig da koronaepidemien rammet, men ellers gjorde hun jo først og fremst sitt for å gjøre livet verre for folk, – de som hadde lite fikk enda mindre, og det ble stadig flere som ikke hadde råd til nødvendig helsebehandling fordi støtteordningene ble fjernet en etter en. Får man ikke den behandlingen man trenger, blir man sykere – og sjansen for å klare å jobbe igjen blir mindre. Men da er du vel en snylter i disse politikernes øyne.

Og noen forkjemper for miljøvern var hun så visst ikke.

Fra Haarlem til Brussel

Publisert av
Svar

Nå har jeg vært forsømmelig med bloggingen. Vi hadde en fantastisk aften i Amsterdam, hvor høydepunktet var konsert i Concertgebouw . Fantastisk framførelse i et utrolig lokale. I følge mannfolket valfarter akustikere fra hele verden hit for å finne ut hvordan lyden kan bli like bra. Jeg har vært her en gang før, da satt jeg oppe på podiet ved siden av orgelet, og vi (jeg) satt på pinne av to grunner. For det første hadde jeg – som gammel korsanger – stadig følelsen av at dirgenten pekte på meg og at jeg burde bidra med noe, og dessuten måtte vi snike oss ut før det var slutt for å rekke et fly. Ikke noe sånt stress denne gangen. Dette var en fantastisk opplevelse som jeg regner med skal bli vanskelig å slå som turens høydepunkt.

Vi hadde planer om å besøke byens eldste indonesiske restaurant, men da burde vi ha bestilt bord. Vi endte på Keyzers, rett ved siden av konserthuset. Maten var ok, men den som hadde «the pass» i restauranten denne kvelden var nok enten, full, fersk, udugelig eller fraværende. Makan til rot. Det ble jo mest komisk etter hvert-

Vi falt i søvn med hodet fullt av musikk, pakket koffertene neste dag, stavret ned den bratte trappa, og gikk til stasjonen, med en frokostpause underveis. Vi hadde to alternativer for tog, det første krevde plassbilletter. Jeg klarte ikke å bestille disse elektronisk, og vi hadde for dårlig tid til å spore opp noen som kunne selge oss det på stasjonen. Så vi ventet på neste tog, hvor vi i følge interrail-appen måtte bytte tog ett eller annet sted. Men så stod ikke på perrongen, og da stasjoene ble annonsert på toget, ramsa de da helt til Brussel. Men deretter ble det stille Ikke en eneste stasjon ble annonsert. Det var intet strømuttak, ingen wifi, og ingen mat, ikke en gang en stusslig automat. Togturen tok godt over tre timer – med forsinkelse pga bytte av mannskap, så en flaske vann burde man i det minste kunne tilbys. Ikke imponert over Nederland som togland. Heldigvis kom det på en ny lokfører etter mannskapsbytte som annonserte alle stopp på minst tre språk, så da sank stressnivået en smule.

Vi bor nå på B&B Hotel Gare du Midi – 100 m fra stasjonen, så det er veldig praktisk. Trangt rom, men helt ok. Vi rakk jo ikke så mye i går annet enn å skifte og komme oss til byen- jeg hadde jo klart å legge igjen mitt nyinnkjøpte jernbanekart over Europa hjemme, men Anticyclone i Brussel har det meste, også togkart, så nå har jeg to. Vi spiste nydelig middag på Cafe de l´ Opera, ikke mye tid til å velge og vrake, men nydelig mat og stint av lokale folk.

Operaen var også fantastisk, Spardame av Tschaikowsky. Ingen av oss hadde hørt denne før. Rørete plott, men flotte sangere. En flott opplevelse. MEN. De hadde tekstemaskin- som de fleste moderne operahus. Og oversatte den russiske sangteksten til flamsk og fransk. Så mye for turistvennlighet. Med begge språkene tilgjengelig skjønte vi nok 80 % – men hallo? Hadde ikke overdreven sans for scenografien heller. Dette skal foregå i regjeringstiden til KAtharina den store, og i et overklassemiljø, selv om noen har for lite penger til å føle seg helt hjemme. I denne oppsetningen var kostymene ca femtitall, de fleste så loslitte og nærmest uteliggeraktige ut, og kulissene – selv grevinnens soverom (uten seng) var sliten og grafittibefengt betong. Skjønte ikke helt ideen med det

I dag har vi flanert i gatene rundt den store plassen med mange gedigne hus. Vi besøkte en vakker St.Nicholaskirke, hvor det ikke var lov å ta bilder, men jeg snek meg til å ta bilde av at vievannet var erstattet med antibac.

Vi har vært på ølmuseum, og på medisinsk museum. Overdose musikk i 3 dager, nå var det min tur. Museet ligge rpå området til Erasmus-universitetet, og har rikelig med pengesterke sponsorer. Rikelig med gedigne utstillingsobjekter også, derfor gikk jeg derfra nokså irritert og skuffet. Jeg fikk en skannet blekke med info på engelsk. Den var tydeligvis tilpasset en audioomvisning som antagelig var fra forrige årtusen – de fleste referanser var borte eller feilplassert. Det var ingen sammenheng mellom den skriftlige infoen og rekkefølgen i utstillingen. Brukte altfor mye tid til å lete etter ting. Hvis du kan flytende fransk, er det nok greit – så godt som alle gjenstandene hadde en papirlapp med beskrivelse – på fransk. Intet annet. I vår tid er det for dårlig.

På vei hjem til hotellet fikk vi nok en merkelig opplevelse. Vi tok metroen. De fleste som har forsøkt dette, vet at etter noen runder under jorda, skal det mye til å ha himmelretningene klare i hodet når du kommer til overflaten. Man er ganske avhengig av skilting. I metrostasjonen på Gare du Midi (som er gigantisk), fantes det ikke ETT eneste skilt med EXIT; SORTIE, eller noe lignende. Vi virraa rundt ganske lenge, før vi endelig fant et ganske lite skilt rett over døra – med NAVNET på den gaten utgangen gikk til. Ikke et ord om at det faktisk var en utgang. Vi husket heldigvis navnet på gaten, og kom oss ut. Men dette må da være i strid med ett eller annet EU-regulativ. Hva om det blir brann eller terrorangrep???

Dåpslue til Jens

Publisert av
Svar

Jeg lagde dåpslue til storesøster Johanne for vel fire år siden. Det kan man vel kalle et litt dumdristig prosjekt. Riktignok har jeg gått på mange bunadkurs og hadde ikke problemer med sømmen, men kniplinger var nytt for meg – hadde meldt meg på mitt første kurs, men ikke vært der ennå, så det eneste jeg kunne om dette var selvstudier fra en gammel svensk lærebok. I etterpåklokskapens lys ser man at særlig den litt mer kompliserte kniplingen rundt fronten har kommet seg noe i utseende etter flere kurs og mye trening – men forhåpentlig har også den opprinnelige en viss affeksjonsverdi. Skal kniple en ny til Johanne så hun kan bytte den ut om hun vil bruke luen til egne barn når den tid kommer.

Luen til Jens er i blå bunadsilke fra Husfliden. Som jeg skrev i innlegget om Johannes dåpslue, var gamle dåpsklær fargerike og fulle av symbolikk. De bærer i seg familiens ønsker og håp for den lille.

Her er lua før noe pynt og stæsj kom på. Blått er en kongelig farge, det er fargen for himmel og hav og uendelighet, for ro og stabilitet. Den har blomster og planter for vekst og fruktbarhet – og denne lua er i kostelig (og dyr! husfliden tar seg betalt) silke både inni og utenpå. Tidligere dåpsluer jeg har laget har vært foret med bomullsfløyel, mykt og godt mot babyhoder og kan vaskes. Jeg visste jeg hadde noe blå bomullsfløyel liggende, for jeg har også tidligere laget blå dåpsluer, men ikke til dette hovedstoffet. Det viste seg å være en helt gyselig kombinasjon, så da var jeg ille ute. Fant ikke noe brukbart på noen butikk på Lillehammer, måtte rote gjennom stoffskapet på syrommet hjemme på desperat jakt da jeg kom hjem, lua måtte bli ferdig denne helga, ellers sprekker tidsskjemaet mitt fullstendig nå i julestria, og dåpen er neste søndag. Men takk og lov – da vi var på juletur til Praha i 2019, før pandemiens elendighet rammet oss, bodde vi rett over gaten for Prahas mest eksklusive stoffbutikk. Jeg raidet ikke minst restekassen for nedsatte stoffbiter, og fant igjen et ganske stort stykke tykk silke i offwhite. Det var noget annet. Så denne luen har silke på begge sider.

Langs sømmene er det kniplet «udd och stad» med innlagte perler. Uten perler er det kniplet et kors over en blankpusset mynt fra farmors fødselsår (takk til Kjersti for sortering og puss). Mynten er også tradisjon i dåpsluer, måtte barnet aldri lide materiell nød. Og korset naturligvis for himmelsk beskyttelse.

Rundt fronten ligger samme knipling som Johanne fikk, bare at denne er i sølvfarget garn – men samme type i silke og rustfritt stål. «Sockerudd med spindel». Edderkoppen er også et lykkedyr. Silkebåndet er også i ekte silke på denne lua, ikke å få i Norge, men på nett finner man det meste, og dette båndet passet perfekt i fargen.

Til lykke med dagen – Jens, storesøster Johanne, mamma og pappa og hele slekta som gleder seg over nykommeren.

Interrail i koronaens tid – fra Riga til Bialystok. Bussoverdose

Publisert av
Svar

Dette blir nok turens korteste reisebrev. Vi krekte oss ned hønsestigen med koffertene uten å brekke nakken, og gikk til bussholdeplassen. Satte oss på bussen til Bialystok Ti timer på buss blir nok første og siste gang i livet. Men det gikk forbausende greit. Vi satt i andre etasje, forsåvidt godt utsyn, men det var ganske øde og flatt det meste av turen, og mørkt på slutten. Men de hadde Wifi og greit utvalg av filmer, lydbøker og musikk man kunne slå tiden ihjel med. Jeg klarte tre filmer – Green Book, og Gudfaren I og II (hysj, ikke si det til mannfolket…)

Litauen hadde et usannsynlig byråkratisk koronaskjema, ti ganger verre enn det de hadde i Latvia, og som de ikke godtok i Litauen. Det måtte fylles ut elektronisk, og selv om jeg krysset av for kun gjennomreise i Litauen, gav ikke det forbaskede skjemaet seg før jeg hadde fylt ut oppholdsadresse i Litauen. Mao, jeg bare fant på noe. Jeg fatter ikke hva disse landene skal med eget koronapass som man kan juge så mye man vil for å få – ingen kontroll – i stedet for å godta EU-passet som skal være godkjent av myndighetene i det landet som har testet eller vaksinert deg. Heldigvis var det EU-passet som ble kontrollert av restauranter, museer og hoteller både i Estland og Latvia. Svært påpasselige de fleste steder, vi måtte vise det alle steder vi skulle inn.

Bussturen var lang. Egentlig mest bekymret for sjåføren og dernest for vertinnen, de hadde en lang arbeidsdag (og slitsom, vertinnen holdt orden på passasjerer og logistikk i tillegg til å servere mat og kaffe, sjåføren var ute på hver holdeplass og lempet bagasje i tillegg til å kjøre.) Bussen forlot Riga kl 11, vi var framme i Bialystok halv ni – og bussen skal videre til Ulm. Usikker på hvor det er, men det er i Tyskland, og Polen er et stort land – det er langt igjen.

Vi hadde proviantert sparsomt og var sultne da vi kom fram. Hotellrestauranten stengte i det vi kom inn døra, men vi fant en annen like i nærheten, som holdt det gående til elleve. God mat, god service, men inntil det gikk opp for oss at Polen, i likhet med Tsjekkia ikke har gått over til Euro, var vi sjokkert over prisene. Vi får ta en titt på byen i morgen, og vi ser fram til at heretter blir det tog som transportmiddel. Vi orker ikke lenger enn til Warzava i morgen trur eg. Får være måte på.

Her ser de ut til å ta det mer med ro mht koronarestriksjoner. Det var antibac både i hotell-lobbyen og på restauranten vi besøkte, men ingen krav om koronapass.

litauisk koronapass

Interrail i koronaens tid – Tallinn, dag 2

Publisert av
Svar

Vi har sovet som Jeppe i baronens seng i vår gedigne leilighet. Det er stille og godt, minimal trafikk. Mannfolket våknet av klokkeklang og musikk, og lurte på om de har for vane å spille nasjonalsangen før de åpner parlamentet her. Har ikke klart å finne det ut.

Vi hadde en rolig morgen, vi er tross alt på ferie, men tusla ut etterhvert, og da var det en demonstrasjon utenfor parlamentet, en del folk med plakater. Ikke veldig mange, ikke noe bråk, og ikke noe politi å se. Den eneste plakaten jeg forstod var «Who is public enemy»

Muligens en protest mot koronatiltak? De later til å ta saken ganske alvorlig her, og det synes jeg er bra. Fikk tilsnakk for ikke å bruke munnbind i kirken i går, har blitt avkrevd koronasertifikat flere steder. Så nå har jeg pakken med munnbind i veska for påkommende tilfeller.

Vi gjorde det enkelt for oss selv, og startet med et besøk på borgmuseet. Kiek in de Kök, som jeg ellers ville trodd var nederlandsk for «ta en titt på kjøkkenet» (unnskyld til mine nederlandske kolleger), men det er det altså ikke. Det er en interessant museumsutstilling i det som er igjen av de gamle borgruinene. Det er ganske mye, og Estland har en lang historie med okkupasjon av de fleste naboer, stakkars folk. De hadde en kort periode med uavhengighet i mellomkrigstiden, og har nå vært selvstendige siden 1991, men har ellers stort sett vært okkupert av andre. Antagelig ikke bare til undertrykkelse og besvær, hanseatertiden bygde nok opp velstand her, og svenskene grunnla universitetet i Tartu (som vi tenker å besøke), ett av Europas eldste universitet.

Alle bilder jeg poster er klikkbare for større versjon hvis du vil se nærmere på noe.

Mye fin utsikt fra vektergangene også

Vi hadde tenkt å spise lunsj på museets kafeteria, som har en fantastisk utsikt over byen, men den var stengt. Så da endte vi på Scheeli restaurant, som anbefales både av Tripadvisor og egne FB-venner. Vi angret ikke på det. Noe høyere prisklasse enn gårsdagens spisested, men absolutt verd pengene. Mannfolket spiste tigerreker med kaviar og potetpannekake til forrett, jeg gikk for suppen. Penere suppetallerkan har jeg aldi fått servert.

Hovedretten var ikke like imponerende. Vi bestilte begge risotto med reker og parmesan. Det var ikke noe å si på smaken, rekene var perfekt tilberedt, og det var også små minireker inni risottoen som åpenbart var tilsatt i siste øyeblikk og ikke kokt til tyggegummikonsistens. Men en kokk som lager såvidt spektakulær mat bruker langkornet ris i risottoen? Det gjorde jo konsistensen mildt sagt rar, selv om smaken var god. Men alt i alt, veldig fornøyde. God service også.

Etter lunsj tenkte vi at vi må jo utnytte Tallinn-kortet vårt, og valgte å besøke nok en severdighet i nærmeste nabolag, nemlig St Nicholaskirken, som nå er museum. Vi ante ikke hva dette var, men som jeg sa til mannfolket – vi betaler ikke noe ekstra for å gå inn der siden vi allerede har kjøpt det kortet, er det fullt av uforståelig moderne kunst, kan vi jo bare gå igjen. Men det var det ikke. Dette museet var jo som skapt for oss. Kirken – for du kan tydelig se at det fortsatt er en kirke – ble bombet under krigen, men gjenoppbygd i ettertid. Den huser en mengde fantastisk kirkekunst, i mye av det så vi likheter med vår hjemlige Ringsaker kirke, og mannfolket var fyr og flamme over måten de har presentert det praktfulle alterskapet på. Her var det en stor skjerm, i en kirke i bruk kunne man ha en app som folk kan laste ned på sin egen mobil, for å få en beskrivelse av alle motivene og alle helgenhistoriene. De har også et fantastisk orgel, og en kjent orgelfestival. Store deler av utstillingen var også viet St Dymphna, en irsk helgen for de psykisk syke, de hjemløse , flyktninger og ofre for overgrep og incest. Hun flyktet til Belgia, og grunnla en tradisjon for omsorg for mentalt syke som fortsatt lever. Jeg kjøpte flere bøker i museumsbutikken.

Ny erfaring

Publisert av
1

MR var ikke oppfunnet i min studietid, så jeg har knapt sett en MR-maskin, selv om jeg nå til dags rett som det er henviser folk til slike undersøkelser. Har jo sett på nyhetsinnslag og lignende at folk blir tredd inn i et lite rør, og må ligge der i en halvtime mens det tas bilder. Klaustrofobi er jo bare forbokstaven. Jeg er ikke glad i trange rom. Er vel ikke av de verste, har ingen problemer med å ta fly eller heis – så lenge heisen ikke er av den aller minste typen, eller det trøkker seg inn langt flere folk enn heisen er dimensjonert for – større sjans for at den går i stå, og at opplevelsen vil bli desto verre, dersom den sitter fast mellom to etasjer. Jeg HAR faktisk sittet fast i heisen en gang, i den eldre delen av sykehuset på Lillehammer. Det gikk ganske greit, kun et lite tilløp til panikk før jeg fikk kontakt med heisreparatøren. Heisen var jo romslig, og jeg var den eneste som var der.

Men MR har jeg forsøkt å unngå, ikke at jeg har hatt særlig indikasjon for det, bortsett fra vond skulder for noen år siden, som min radiograf-bror tilbød seg å grille i MR-maskinen sin, men jeg nektet. Verken MR eller kirurgi var fristende alternativer, og fysioterapeuten og egne treningsanstrengelser fikk has på den. Men nå måtte jeg til pers, for å finne ut om det muligens var tomt i toppetasjen. (det var en fleip. Utredes for et par heftige anfall av svimmelhet) Har grua meg fælt, men det gikk over all forventning. Dagens MR-maskiner er åpne i begge ender, det er jo ingen probem å kravle ut om det blir for heftig.

Tror ikke alle maskiner ser sånn ut ennå, finnes nok fortsatt noen gamle og trange hvor du blir tredd inn i et lukket rør. Jeg hadde sagt klart ifra om klaustrofobi, så jeg tenker de muligens tar hensyn til det. Ingen fordel for dagsprogrammet på radiologisk avdeling heller, om pasientene får panikk og ikke klarer å gjennomføre undersøkelsen, eller bruker tre ganger så lang tid fordi de stadig trykker på panikk-knappen.

Litt dop kan hjelpe

Jeg tok ingen sjanser, og tok min første Sobril noensinne før undersøkelsen. Følte meg noe susete, men først da jeg kom hjem, så er usikker på effekten. Det hjelper jo også å si til seg selv at det er overhodet ingen fare for verken å stryke med eller bli sittende fast inni der, og det er noen som passer på deg hele tiden.

Ikke mye høy i hatten før undersøkelsen. Iført sykehuspysj og ribbet for alt metall. Det er jo metall også i bh-hekter, mange knapper og ting og tang man har på seg…

Men det gikk jo forbausende bra. Ingen tilløp til panikk overhodet, Fikk etter eget ønske P2 med Abels tårn på øret, men fikk bare med meg bruddstykker om landingen på Mars, for det bråker noe aldeles inni svarte granskauen (der bråker det jo ikke…) – inni en sånn maskin. Klarer man å framstille en så avansert bildeteknologi, burde det være mulig å få til noe lyddemping også?

Vi får håpe innmaten i huggu blir sånn noenlunde godkjent, og nå kan jeg i alle fall informere pasientene bedre om hva de har i vente av en slik undersøkelse. Aldri så galt etc.

Fastlegen er viktig

Publisert av
Svar

Min gode kollega Jørgen Bjorvand er bekymret for hvordan det skal gå med helsetjenesten på Nes. Det er ikke rart.

Ringsaker kommune har ikke vært vant til denne typen problemer. Da Bjorvand trengte kolleger på Nes, og ekteparet Boldingh fikk jobb der, stod søkerne i kø.

Tidene har endret seg, søkerne står ikke lenger i kø, og er det søkere til fastlegestillinger som forstår norsk og har relevant utdanning, skal man prise seg lykkelig. Det har plutselig gått opp for meg at  i denne sammenhengen er jeg en bærer av historien – så jeg bør kanskje dele min historie, selv om jeg som person ikke er spesielt interessant.

Ringsaker kommune har alltid ligget litt under i forhold til antall allmennpraktiserende leger som er regnet som normen i landet – det var en av grunnene til at jeg på sent åttitall ble tilsatt i en nyopprettet praksis på Brøttum. Til å begynne med hadde jeg praksis i helsestasjonens lokaler, på deltid – men Brøttum legesenter var under planlegging og utarbeidelse – så i 1990 var det meningen å starte opp. Jeg var bekymret – på Brøttum hadde man jo allerede bygdas gamle doktor – John Rikard Li, som ikke ønsket å være en del av det nye legesenteret. Han hadde vært der i alle år, og alle gikk jo til ham. Hvordan skulle jeg kunne etablere en ny praksis der? Jeg bad kommunen om hjelp, og hadde et møte med helsesjefen – hvor jeg ble hånledd av – på en så vidt provoserende måte at jeg bad om et møte med rådmannen. Jeg fikk medhold i at jeg var blitt dårlig behandlet, men ingen hjelp i oppstarten av en ny og særdeles usikker praksis.

Doktor Li ble dessverre sykmeldt tre uker etter at jeg startet opp, og kom aldri tilbake i sin praksis. Hans praksis ble overført til Brøttum legesenter, og ny lege startet etter hvert opp sammen med meg. Så sånn sett led jeg ingen nød og fikk mer enn nok å gjøre.

På den tiden var kommunale tilskudd til legers praksis delt i driftstilskuddsklasser, regnet etter hvor mange ansatte man hadde. Vi strevde i mange år med å overbevise kommunen om at man på Brøttum trenger like mye hjelp – og like mye assistanse fra personalet for å betjene telefonen, assistere legene, ta blodprøver, utføre diverse forefallende arbeid med pasientbehandling og kontorrutiner som i resten av kommunen. Det tok sin tid og satt langt inne – og våre helsesekretærer, Rønnaug Lagmandsveen og Grete Enemo fortjener all ære og ros for å gjøre samme jobb som ansatte på legesentre i resten av kommunen med langt mindre ressurser. Men vi  fikk da til slutt innvilget samme sats som resten av kommunen, selv om det tok flere år og mye krangling..

I 2001, da fastlegeordningen kom, fikk Ringsaker kommune nok en påminnelse om at legetjenesten var mangelfull og det var ikke nok leger til å dekke opp befolkningens behov. Det ble vedtatt å etablere et nytt legesenter i Moelv. Jeg søkte – nærmest for moro skyld – greit med litt kortere arbeidsvei .  Dette var vel første signal om at nå sliter primærhelsetjenesten. Jeg var eneste søker, og  daværende helsesjef Arne Trondsen la ned et stort arbeid i å overtale meg til å ta jobben.  Jeg hadde det jo helt fint på Brøttum, med en etter hvert godt etablert praksis. Ingen grunn til å hive seg ut på dypt vann en gang til? For en gangs skyld stod kommunen på for å bidra til god helsetjeneste – hurra!  Det var også mye hjelp å få med å velge lokale og med ombygging av lensmannslokalene på Herredshuset etter våre ønsker. Noe helt annet enn da Brøttum legesenter ble bygd – eneste jeg ble spurt om da var hvilken farge jeg ville ha på veggene. Det tok ikke lang tid før ombygging var påkrevd. Det skader ikke å ta med folk som faktisk skal jobbe i lokalene på råd?

Men jeg satte likevel som vilkår at jeg ville ikke starte opp alene, om ingen andre søkte, skulle i alle fall kommunens turnuslege jobbe sammen med meg. Det gikk veldig bra, jeg fikk både en kvalifisert kollega og en turnuslege – som etter hvert også overtok dr Gunnar Larsens praksis, som var blitt overført til Herredshuset legesenter da han gikk av med pensjon. Men søkerne stod ikke i kø da heller.

Det gjorde de heller ikke da begge mine kolleger sluttet – omtrent samtidig, og jeg tenkte at det må jo gi meg et dårlig rykte. Selv om begge sluttet av geografiske grunner og ikke på grunn av meg. Men også denne gangen har jeg personlig vært heldig – og fått verdens beste nederlandske kolleger, som nå har vært her i mange år.

Men på Nes står ikke søkerne i kø denne gangen. Kommunen må på banen. Ingen tvil om at hele fastlegeordningen trenger en gjennomgang – det har inntil nå fungert greit i sentrale strøk, så ingen gidder å bry seg? Men det har jo vært krise og dyre og dårlige vikarløsninger i utkantstrøk hele tiden, noe som har vært veldig dyrt for de kommunene det gjelder. Her må noe gjøres. Folk fortjener bedre – og etter hvert som spesialisthelsetjenesten blir stadig vanskeligere å finne fram i, er fastlegen navet som både bør sørge for at folk får de helsetjenestene de trenger, og den som forhåpentlig kan sørge for at ikke alt heretter tas over av private, som først og fremst vil tjene penger, og er på frammarsj i en farlig grad. Folk vil ha kjappe helsetjenester, og mange kan betale. Men det går ut over de svakeste, det fører til at fokus går fra mest mulig helse til flest mulig – til mest mulig penger for private aktører Det blir dyrt og dårlig. Det er faktisk også helseskadelig. USA har verdens dyreste og mest private helsevesen, hvor det også utføres flest unødvendige undersøkelser og behandlinger, med derav følgende komplikasjoner. Det er ikke veien å gå.

Om å google diagnoser

Publisert av
3

Jeg blogger, som jeg har skrevet før, svært sjelden pasienthistorier. Mine listepasienter skal slippe å være engstelige for å havne på internett. Fra legevakta er terskelen lavere, dit sogner det over 60 000 personer pluss tilreisende, så gjenkjenningspotensialet blir lite. Så da hender det jeg gjør det, i anonymisert form, naturligvis.

Det blir stadig vanligere at folk som kommer til legen har googlet symptomene sine på forhånd, og kommer til legen med diagnosen klar. Det kan være til hjelp, eller det kan føre til ekstra jobb med å berolige fullstendig grunnløse bekymringer.

Og det hender jo vi søker på nettet selv. Helsevesenet har egne digitale oppslagsverk som er svært nyttige, det er stadige framskritt i faget, og ikke lett for en stakkars allmennlege å holde seg oppdatert på alle felt til enhver tid.

Det hender sågar vi må ty til google.
For en tid siden hadde jeg en pasient på legevakta med et utslett og diverse andre symptomer, som h*n hadde pådratt seg i utlandet. Nå har jeg hatt tropemedisinsk termin i regi av London School of Hygiene and Tropical Medicine, som regnes blant verdens fremste – så det er mulig jeg burde visst hva dette var – men det er tross alt over 30 år siden, og jeg hadde aldri sett noe lignende, så jeg må tilstå at jeg var ganske blank.
Jeg sendte pasienten ut for å ta noen prøver, og tydde til Google. Og EUREKA! Jeg fant en artikkel fra et medisinsk tidsskrift fra det landet pasienten hadde besøkt, komplett med bilde av utslettet (som kunne vært tatt av min pasient), så jeg var ganske sikker på at jeg hadde fasiten. Fra en troverdig kilde.
Men jeg har aldri basert pasientbehandlingen på google, og tenkte ikke å begynne med det da heller, så jeg ringte vakthavende på medisinsk avdeling og spurte om han hadde noe rede på tropesykdommer. Jeg beskrev pasientens historie og symptomer. Han måtte tilstå å være like blank som meg. Men jeg sitter her med Ivar Jo Hagen, du kan få snakke med ham, sa han. Ivar Jo er overlege på infeksjonsavdelingen på Lillehammer, og er nok den på innlandet som vet mest om tropesykdommer. Skikkelig flaks, med andre ord. Han er også en faglig entusiast, så etter å ha hørt på meg, dura han ned på legevakta med LIS-legen og turnuslegen på slep.
Diagnosen ble bekreftet av noen som vet hva de snakker om, pasienten gikk fornøyd hjem med rett behandling og ble forhåpentligvis frisk, og flere av oss lærte noe nytt den dagen.

Det er ikke noe galt i å google, men sjekk kildene. Det er UTROLIG mange kvakksalvere som skriver på internett i vidløftige og tilsynelatende troverdige vendinger. Hvis de prøver å selge deg noe på den siden du har funnet, let videre. Hvis ikke, vær fortsatt YTTERST skeptisk.
Er du virkelig bekymret, snakk med fastlegen, og fortell hva du er bekymret for og hva du eventuelt har googla. Søkemotorer er nå engang ikke innrettet etter å rangere ting etter troverdighet og vitenskapelighet – men etter popularitet. Tørre fakta og forskning scorer sjelden høyest på dette.

Mer om oldefar

Publisert av
2

Har hatt en interessant dag på byarkivet i Oslo i dag, i et forsøk på å finne ut noe mer om hvor det ble av min oldefar Karelius. Dødsdatoen var funnet i Oslo skifteretts protokoll – 30. mars 1917. Men han var ikke å finne i noen av de digitaliserte kirkebøkene på nettet.
Men på byarkivet har de protokoller. De har Oslo helseråds protokoll over registrerte dødsfall ordnet etter menigheter. Han fantes ikke i Grønlands menighet slik man skulle forvente, så det var ikke annet å gjøre enn å bla gjennom menighetene en for en – det var jo ikke så mye arbeid, siden jeg hadde nøyaktig dødsdato. Fant ham til slutt under Wexels menighet (et underbruk av Grønland). Dødsårsaken er oppgitt til anæmia perniciosa (se under). Dette var jo interessant. Min farmor hadde nemlig også det – en autoimmun sykdom som i noen tilfeller er arvelig. En grei sak å behandle i dag – i 1917 var det en dødsdom. Den første virksomme behandlingen (store doser rå leverekstrakt, yuk) ble oppdaget i 1920.
Den snille arkivdamen fant ut at han var stedt til hvile på Østre Gravlund, og jeg fant begravelsen der – 2. april klokken halv ett. Graven ligger i kvarter D3, linje 4 grav 11. Antagelig slettet. Det står at han døde på sykehus (men ikke hvilket – sykehus2 står det, så vidt jeg kan tyde det). Byarkivet har sykehusjournaler fra kommunale sykehus. De har en fredningstid på 100 år – denne er 98. Men som direkte etterkommer kan man søke om innsyn, så det kommer jeg til å gjøre, dette er jo interessant rent faglig – og det kan være mer å lære om både Karelius og familien ved å lese den.

Jeg fulgte familien litt videre, ved å bla i folketellingene. Den for 1923 ligger på nett. Da bor Karolina i Lakkegata 40 med begge sine barn, og datteren er gift med Julius Pedersen. Sønnen Olof Sverre har sin kone i Fredrikstad, men han må være i Kristiania fordi det ikke er arbeid å finne i Fredrikstad. Det kan ikke ha vært lett. Vi ser av neste folketelling (1925) at kona har kommet etter fra Fredrikstad med to sønner født henholdsvis 1922 og 1923. Og nå er både Olof Sverre og Julius Pedersen arbeidsledige, de eneste som har inntekter er Karolina og datteren Maria Ellevina Bergljot – som begge syr for armeens depot.
I 1928 er Olof Sverre i jobb igjen, og i 1929 er det bare mor Karolina og den nå separerte Maria Ellevina Bergliot som bor i leiligheten. Jeg bad også om å få se folketellingen for 1948, dette er like før Karolina dør. Da står hun oppført som pensjonist og det står at hun har vært syk mer enn tre måneder siste år. Og begge hennes sønnesønner har flyttet inn hos henne, begge har «sjauer» som yrke…Den ene er gift og har flyttet fra Gøteborg, den andre er ugift og har flyttet fra Lille Tøyen – og til farmor i Lakkegata. Det var vel farmor og tante som berga dem gjennom harde tider i tjueåra – godt å se at de tok seg av henne på hennes gamle dager.

Familien flyttet tilbake fra Fredrikstad 1/8 1915

image

 
I 1929 var bare mor og datter igjen
image

 
dødsårsaken til Karelius (min oldefar)ser vi her
image

Og her er enkefru Karoline med datter og svigersønn, sønn, svigerdatter og deres to sønner. Kun bestemor og tante har jobb. Det må ha vært stritt.
image
I 1948 er begge de to sønnesønnene midlertidig bosatt hos Karolina. Da vil jeg tro hun var hjelptrengende, hadde vært mye syk. Snille gutter. Hun eide jo ikke leiligheten, bodde til leie all sin dag, så det var neppe arven de var ute etter…
image

Da jeg kom hjem søkte jeg på DIS gravminner etter de to snille gutta. Og fikk meg en overraskelse…
-Arkivbilder-LowRes-HA-1999-05-05-0-0036

Min far har vært sånn bortimot nabo med et søskenbarn han ikke har ant noe om – og jeg har tremenninger jeg heller ikke har visst om før nå. Jaja, de færreste har oversikt over tremenningene sine, men dette synes jeg uansett var spennende og interessant.