Det startet allerede med frokosten. Hotellet hadde ikke inkludert frokost, så vi tenkte det var like greit å slå to fluer i ett smekk, satte oss på direkte tog til Dresden kvart over ni, og inntok restaurantvognen. Tyske restaurantvogner er noe annet enn automaten til NSB, det skal være visst. Her er det hvite duker, stramme kelnere, nytraktet kaffe og kald eller varm frokost. Vi bestilte omelett med ost, juice, kaffe og en ørliten sekt. Fint skal det være. 
Godt var det og.
I Dresden var været litt mer kjølig og blåsende enn i Berlin, men fortsatt fint. Vi var ikke helt fornøyde med hotellet sist vi var i Dresden, vi bodde på et IBIS-hotell av aller nødtørftigste slag. Nå gikk vi for en litt bedre utgave, litt nærmere stasjonen, og fant fram uten problem. Det gjorde at vi rakk orgelandakt i Frauenkirche klokka tolv. Der har vi vært før, en fantastisk kirke. Og Dresden er en fantastisk by. 
Deretter var det naturligvis tid for lunsj, og litt mer musiserende vin…
Dette er kalveragout med asparges og aspargesmuffin(!) Det var godt, men aspargesmuffins tror jeg ikke blir den helt store hit…
Deretter var det tid for litt shopping for min del. Trengte noen strikkesaker, og titta etter knappenåler. De jeg bestilte fra Rito før jeg dro, var jo en fiasko, så de blir returnert. Men her fant jeg små metallnåler med dråpeformete hoder, mer skånsomt for fingrene enn de vanlige metallnålene. Jeg har noen fra før, og vet at de er bra.
En siesta på rommet ble det også tid til, før kveldens forestilling i Semperoper. Otello.
Et storslått bygg og en storslått opera. Med en særdeles internasjonal besetning. Fantastisk, russisk sopran som Desdemona, fenomenalt kor, og orkesteret her er noe for seg selv. Vi var helt henførte. Alle mannfolkene sang også bra, men jeg trodde ikke helt på den amerikanske Otello, han virka som en skikkelig dust (men det er han jo egentlig også). Med kulemage, Trump-sveis og litt tafatt framtoning, jeg fikk ingen illusjoner om den store sjøhelt for å si det sånn. Men det var kanskje meningen? Han sang veldig bra, da, det skal han ha. Men framstod mer som ussel konemishandler enn stor krigsherre. Kanskje det var derfor Desdemona reiste seg og gikk, og smelte igjen døra etter at hun var kvalt? (og fortsatte å synge!) Jeg skjønte ikke helt hva som foregikk der, hun burde gjort det lenge før, spør du meg. Men musikalsk sett var det en himmelsk opplevelse, et absolutt musikalsk høydepunkt, helt oppe blant de aller beste operaoppsetninger jeg har sett.
De to forestillingene vi har sett så langt illustrerer veldig godt at det er mer enn musikken som spiller inn. Gårsdagens oppsetning av Don Giovanni var også svært bra. Regien var uvanlig. Ut fra kostymene, vil jeg tro man tenkte seg femtitallet? Altså et stort sprang i tid fra originalen. Giovanni og Leporello var to kjekke, unge menn som passet godt inn i rollene. Løp rundt halvnakne mye av tida, og bråkte noe forferdelig. Mao en forestilling som oste av testosteron. For så vidt helt i stil med librettoen, men vi fant begge all smellingen med pisker, knusing av stoler og generell rasering av inventar ganske forstyrrende. Det var nokså stygt også, ved avslutningen så scenen ut som en slagmark – hauger av søppelsekker, veltede og knuste greier overalt. Stakkars den som skal rydde opp. Men Mozart er Mozart.
Regien på Otello var noe helt annet. Kostymene var fantasifullt «tidsriktige» – koret i rødt. Desdemona i hvitt og kulissene så minimalistiske som det går an. Et bakteppe hvor man viste havet- stormfullt eller bølgende, en slags lang bjelke, og ellers kun noen malte flater med en og annen stilisert dør. Svært stilig og meget virkningsfullt og talende. Og for et orkester. Verdi skal man heller ikke forbigå. Han kunne sine saker. Dette var vel noe av det siste han skrev? Anbefales!
