En vakker bok

Jeg har akkurat lest ferdig Kader Abdolahs “Huset ved moskeen”. Det er en fantastisk fortelling om et hus, en familie og Irans historie fra sekstitallet til Irak-krigen.
Det skjer mye forferdelig, men forfatteren har likevel evnen til å gjøre dette til en vakker og menneskelig historie. Tror ikke en gang jeg skal forsøke å gi meg ut på noen slags anmeldelse. Miljøet er svært fremmedartet for oss europeere, men menneskene er jo likevel svært gjenkjennelige. Kan ikke huske at jeg lærte så mye om Irans historie på skolen – i den grad vi lærte noe om midtøsten, så var det vel Israel og naboer det dreide seg om.
Les denne, bli rørt og bli klokere. Den er skrevet på nederlandsk av en eksil-iraner, men oversettelsen virker god og troverdig, så de som ikke skjønner nederlandsk kan nok trygt lese den på norsk.
Den slutter med et vers – som jeg nok tror er en sure fra Koranen:

Gud er himlenes og jordens lys
Hans lys kan lignes med en nisje
Blusset er omgitt av glass,
som om det var en funklende stjerne.
Det tennes med brenne fra et
velsignet tre, et oliventre,
hvis olje nesten lyser uten at ild kommer den nær.
Lys over lys!

Flere gode pølseforslag

Sitat aftenposten

Samhandlingsreformen krever derfor mye mer enn at folk går litt hyppigere til fastlegen sin. Det er 300000 mennesker i Norge med symptomer på diabetes. Jeg vil ha på plass tverrfaglige diabetesteam i kommunene som ringer til en med symptomer på diabetes, dagen etter at han har vært hos fastlegen, for å følge opp. Be om et møte og legge en forpliktende plan, sier Hanssen.

 

Her kan man jo stille noen forsiktige spørsmål:

Hvor er taushetsplikten? Skal fastlegene heretter ha pålegg om å angi folk med symptomer på diabetes til dette tverrfaglige diabetesteamet?

Hvordan ville du reagert på en oppringning fra et vilt fremmed menneske i et offentlig overvåkningsorgan som begynte å kreve forpliktende avtaler av deg? Dagen etter at du hadde fått en foruroligende beskjed om din helse? Jeg for min del ville blitt fly forbanna og slengt på røret.

Folk reagerer svært forskjellig på å få stilt denne diagnosen. Noen har hatt en sterk mistanke selv, de har diabetikere i familien og er helt innstilt på å endre livsstil og innrette seg etter de tiltak som er nødvendige. Andre får sjokk, og er mildt sagt lite innstilt på å endre noe som helst. Her kreves en stor jobb med motivering og oppfølging. Jeg er såpass ubeskjeden at jeg tror at fastlegen faktisk er den beste til å ivareta denne biten. Gjerne med hjelp av andre, og av offentlige retningslinjer – for all del, men vi trenger ikke flere kontrollinstanser, tror jeg.

Det står vel faktisk ikke så ille dårlig til med diabetesomsorgen som det gjør. Dette er et satsingsområde for allmennlegeforeningen. Det finnes gode retningslinjer for hvordan diabetes skal ivaretas i primærhelsetjenesten. Det finnes opplæring og kurs på de fleste lokalsykehus – hvor pasienter som har ønske om det og behov for det kan lære mer om hvordan de kan takle sykdommen sin. Diabetesforbundet gjør en utmerket jobb, jeg oppfordrer alle som får denne diagnosen til å melde seg inn.  Styrk heller disse tiltakene framfor å innføre enda mer byråkrati og overstyring. Folk bestemmer jo selv hva de spiser og hvor mye de gidder å trene uansett hvem som ringer dem eller veiver en pekefinger i ansiktet deres. Jeg kjenner pasientene mine, og vet forhåpentlig noe mer enn en totalt ukjent, statlig oppnevnt diabetesbedreviter om hvor mye pekefinger akkurat denne pasienten er mottakelig for.

Hva med redusert moms på sunn mat (kan gjerne tas igjen med økt moms på fete og søte greier…), tilskudd til livsstilkurs og treningsveiledning for folk med diabetes, flere gang- og sykkeveier, og andre positive tiltak for å fremme sunt kosthold og fysisk aktivitet for befolkningen som helhet?

Valg…. jeg gruer meg

og aner ikke hvem jeg skal stemme på i år.
Som jeg pleier å si – jeg tror snart jeg har stemt på alle unntatt Frp, uten at det hjelper noe særlig. Kanskje burde man lukke øynene og stemme på de man har mest sympati med, men hva fører det til, hvis disse uansett ikke blir representert i mitt fylke? Burde jeg se taktisk på det, og konstatere at Frp ligger an til å ta en representant fra enten Høyre eller Senterpartiet i mitt fylke? Begge disse er langt å foretrekke framfor flere Frpere sett fra mitt synspunkt. Selv om jeg egentlig ikke føler for å stemme på noen av dem. Og det er kanskje for pinglete å holde seg til sofademokratene. Men å stemme på noen bare fordi det finnes andre som er verre?
Vet ikke min arme råd, jeg….
Les denne og grøss

Tross alt har vi det veldig bra her i landet. Vi har velferdsordninger, rettssikkerhet og helsevesen som svært mange andre land bare kan drømme om. Likevel er snart en tredjedel av landets velgere misfornøyde og tenker å stemme på et parti som så vidt jeg kan begripe sanker stemmer først og fremst på slagord om fri fart, fri sprit og færre innvandrere? Er dette virkelig viktige saker? Eller begynner vi å bli så bortskjemte at vi faktisk fortjener en Frp-regjering?

Det floker seg hos Abre også, ser jeg. Skal bli spennende å følge med på fortsettelsen.

Kantareller!!!

Har du sett på maken! Det har knapt nok jeg. Og jeg har plukket sopp i over førti år. Jeg husker fra min spede barndom i Østfold, på søndagstur med familien, at vi fant noen slike forekomster av og til. Men aldri etter at vi flytta til Ringsaker.

Mannfolket, som er født og oppvokst her, har aldri vært noen sopp-plukker. Han spiser soppen hvis jeg plukker og lager den i stand, men har ikke vist noen interesse for å skaffe den til huse – før nå. De siste par ukene, har vi gått noen rusleturer sammen med soppkurven på armen om ettermiddagene, og kommet tilbake med litt småtteri, som jeg har blogga før. Jeg har lagt ut om sopp og hvor de vokser og sånn, og mannfolket har pekt på fluesoppene…
Men i dag foreslo han et annet turterreng.
Begynnerflaks? Har han vært trøffelsvin i et tidligere liv? God kjennskap til kulturlandskapet?
Ikke vet jeg, men du slette min tid. Kurven veide nesten fire kilo da vi kom hjem, og vi kunne ha fylt en til.
Men vi sier ikke hvor 😉