Sitat aftenposten
Samhandlingsreformen krever derfor mye mer enn at folk går litt hyppigere til fastlegen sin. Det er 300000 mennesker i Norge med symptomer på diabetes. Jeg vil ha på plass tverrfaglige diabetesteam i kommunene som ringer til en med symptomer på diabetes, dagen etter at han har vært hos fastlegen, for å følge opp. Be om et møte og legge en forpliktende plan, sier Hanssen.
Her kan man jo stille noen forsiktige spørsmål:
Hvor er taushetsplikten? Skal fastlegene heretter ha pålegg om å angi folk med symptomer på diabetes til dette tverrfaglige diabetesteamet?
Hvordan ville du reagert på en oppringning fra et vilt fremmed menneske i et offentlig overvåkningsorgan som begynte å kreve forpliktende avtaler av deg? Dagen etter at du hadde fått en foruroligende beskjed om din helse? Jeg for min del ville blitt fly forbanna og slengt på røret.
Folk reagerer svært forskjellig på å få stilt denne diagnosen. Noen har hatt en sterk mistanke selv, de har diabetikere i familien og er helt innstilt på å endre livsstil og innrette seg etter de tiltak som er nødvendige. Andre får sjokk, og er mildt sagt lite innstilt på å endre noe som helst. Her kreves en stor jobb med motivering og oppfølging. Jeg er såpass ubeskjeden at jeg tror at fastlegen faktisk er den beste til å ivareta denne biten. Gjerne med hjelp av andre, og av offentlige retningslinjer – for all del, men vi trenger ikke flere kontrollinstanser, tror jeg.
Det står vel faktisk ikke så ille dårlig til med diabetesomsorgen som det gjør. Dette er et satsingsområde for allmennlegeforeningen. Det finnes gode retningslinjer for hvordan diabetes skal ivaretas i primærhelsetjenesten. Det finnes opplæring og kurs på de fleste lokalsykehus – hvor pasienter som har ønske om det og behov for det kan lære mer om hvordan de kan takle sykdommen sin. Diabetesforbundet gjør en utmerket jobb, jeg oppfordrer alle som får denne diagnosen til å melde seg inn. Styrk heller disse tiltakene framfor å innføre enda mer byråkrati og overstyring. Folk bestemmer jo selv hva de spiser og hvor mye de gidder å trene uansett hvem som ringer dem eller veiver en pekefinger i ansiktet deres. Jeg kjenner pasientene mine, og vet forhåpentlig noe mer enn en totalt ukjent, statlig oppnevnt diabetesbedreviter om hvor mye pekefinger akkurat denne pasienten er mottakelig for.
Hva med redusert moms på sunn mat (kan gjerne tas igjen med økt moms på fete og søte greier…), tilskudd til livsstilkurs og treningsveiledning for folk med diabetes, flere gang- og sykkeveier, og andre positive tiltak for å fremme sunt kosthold og fysisk aktivitet for befolkningen som helhet?
