Vi fikk besøk på verandaen av en liten pipip med uvanlig farge:
Som vi googla til å være en Rødvever, eller Red Fody. Denne spektakulære rødfargen har hannene kun i hekketiden, resten av året er de mer anonymt brungrønne. På vei til butikken møtte jeg også en syngende fyr på mangoslang – det vokser et digert mangotre i en hage rett i nærheten, og utenfor gjerdet ligger slangredskapet: en lang stokk med en avkappet flaske på toppen. Siden den ligger der til allmenn benyttelse, antar jeg det ikke bor noen på den eiendommen. Det er bygd mye på Mauritius siden jeg var her sist. Her vi bor, bygges det på alle kanter, men heldigvis ikke så vi er plaget av det, det er svært så stille og fredelig her. Vi bor i annen etasje i et ganske innelukket leilghetskompleks med svømmebasseng og parkering nede på gårdsplassen. Leiligheten er fin, med stor stue, greit kjøkken, tre soverom og to bad. Så vi har gjesterom, om noen skulle føle for å komme på besøk.
Ellers var planen å besøle L´aventure du Sucre i dag, for å få en kjapp gjennomgang av stedets historie – husker fra sist at det var en fin plass med mye å lære. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Google maps viser ikke bussrutene på Mauritius. Det er antagelig fordi de går når de går, rutetidene tas ikke så høytidelig. Men det finnes en egen nettside som skal vise alle bussrutene – og etter å ha studert den, så det ut til at det var bortimot umulig å komme seg til Pamplemousse på en lørdag. Trøbla derfor en god stund med å installere Whatsapp og kontakte et drosjeselskap mtp å komme seg dit. De gadd ikke svare (datt plutselig ut av samtalen, og unnskyldte seg seinere med at de spiste lunsj), så da droppa vi dem, og tok bussen til Cap Malheureux i stedet. Det er jo en idyllisk plass, med den røde kirken og den flotte utsikten. Vi skulle bare ikke ha kasta bort så mye tid på det drosjefirmaet. Her kommer fiskerne i land og griller fangsten på stranda, og der satt folk og gasset seg med nygrillet fisk og skalldyr – men det var nok på tampen, de var utsolgt for svært mye. Vi får ta en tur til – det er jo ikke langt.
Vi tok derfor bussen tilbake til Grand Baie, for å spise lunsj og shoppe litt. Bare for å oppdage at den bussen vi tok stod det «Pamplemousse» på – så det kan umulig ha vært så håpløst å komme seg dit…Det får bli en annen dag. Museet er stengt på søndager.
I Grand Baie var det først Pina Coladas på Cokoloko, før vi rusla til Cafe de la Plage hvor vi spiste mauritisk saltfiskgryte og så på ungene som koste seg på stranda og katamaranene som kom inn med sine turistlaster. Vi fant Super U som var som sist, selv om omgivelsene var betydelig utbygd, og handla litt utstyr til leiligheten. Vi syntes det var verd å bruke noen kroner på en ordentlig brødkniv, skjærefjøl, visp og en mindre helsefarlig stekepanne, siden vi skal være her såpass lenge.
Saltfiskgryte. Mer fancy dandert enn sist.
Da hadde vi trava såpass mye at vi var slitne, dro hjem med shoppingfangsten og strikka, så på tv, spilte Gin Rummy og koste oss med ost og vin til kvelds. Vi lider ingen nød, nei.
Nå er det søndag, og planen er en rolig dag på stranda, så det er ikke sikkert det blir så mye å blogge om. Håper dere har det kaldt og fint der hjemme. hehe.
Kan nå se tilbake på mitt første år som pensjonist. Grugleda meg til det, og planla å starte med juleferie. Dvs. jeg har ofte tatt ut litt ferie før jul – enten for å reise til Praha med døtre og komme tilbake med julepanikk få dager før jul, eller for å få juleforberedelsene unna i ro og mak. Desember 2024 gikk jeg for det siste, og det funka bra. Nå tenkte jeg det kunne være en fin måte å lure seg selv til å tenke at dette er egentlig bare ferie.
(dette innlegget er fullt av lenker til ting jeg har blogga gjennom året. Lenken er til første innlegg om det er flere, og vil du lese mer, kan du bla videre eller tilbake med pilene øverst på siden)
Så hadde jeg bestilt tur til Malta med en venninne i januar, for ikke å mangle noe å gjøre som pensjonist. Mer ferie. Malta er et sted jeg har besøkt før, med mannfolket og to døtre, men turen ble litt amputert pga sykdom. Men for et sted. Anbefales.
I februar feira vi klanens overhode og min kjære far som ble 95.
I mai dro mannfolket og jeg til Riga, og hadde en strålende tur. Og jeg begynte så smått å planlegge årets pilegrimstur.
I juni ble jeg operert for stær. Det var nok på tide, øyelegen sa at han hadde trodd jeg hadde kommet før. Var jo der for noen år siden, og fikk konstatert begynnende stær, men utviklingen har nok gått langsomt, inntil jeg siste året begynte å føle det som et skikkelig handicap. Grua meg fælt til at noen skulle skjære meg i øyet, men det gikk veldig bra. Nå ser jeg som aldri før. Klarte meg uten briller i mange måneder, og på hele pilegrimsturen – som jeg starta på i juni.
I juli måtte jeg avbryte pilegrimsturen fordi jeg mista mobilen i et myrhull på Dovre. Riktignok hadde jeg innsett at jeg ikke kom til å nå Nidaros i første omgang uansett, da jeg hadde påtatt meg en vikariat som sykehjemslege i Haugesund. Aldri vært i Haugesund før, og tenkte jeg kunne spe på pensjonen med ett og annet ikke altfor anstrengende korttidsvikariat. Tiden i Haugesund gjorde så visst ikke at jeg tok skrekken. Hadde en fin tur dit, nydelig leilighet sentralt i byen, ganske lite å gjøre og godt betalt i forhold til innsatsen, kan man si.
Da jeg var ferdig der, tok jeg igjen fatt på pilegrimsleden. Hoppa riktignok over et par etapper over Dovre formedelst kummerlige overnattingsforhold. Tror jeg går for telt heller enn å ligge på madrass på golvet sammen med ti andre, om jeg tar igjen den etappen seinere. Men jeg kom fram til Nidaros. I dårlig vær med regn og tåke, men med stor takknemlighet da jeg dalte ned på en benk i Domen og hvilte mine slitne og våte pilegrimsbein. Det var kanskje et litt dumdristig prosjekt, men du verden for en opplevelse. Jeg hadde ingen større uhell på turen, det verste var å miste mobilen. Fikk kjent litt på egne, fysiske grenser, fikk ro til å tenke (nei, jeg hadde ikke lydbok, musikk eller podcast på øret, bortsett fra på en eneste etappe), opplevde mye fantastisk natur og traff mange interessante og trivelige folk. Besøkte mange kirker, men skamfullt nok bare en gudstjeneste. Men kirkene i seg selv, med sin innredning og sitt uttrykk sier noe om menneskenes åndelige oppfatninger, lengsler og syn gjennom århundrene. Det gir perspektiver. Det gav mersmak. Kanskje kan det bli flere vandreturer.
I august dro to gamle damer på tur til Praha. Der har jo jeg vært mange ganger, men det var nytt for Solveig. Vi hadde det kjempefint, selv om det var litt logistikkproblemer med leiligheten – som i og for seg var fin, og husverten kunne ikke noe for at fyren i kjelleren var gammal og røyk akkurat mens vi var der. Mitt mål for turen var å skaffe meg briller. Selv om jeg syns jeg så godt også uten briller etter operasjonen, har jeg skjeve hornhinner og trenger nok også bittelitt hjelp for å lese liten skrift og sånn. Har kjøpt briller i Praha i årevis, og gjerne spart inn hele turen og vel så det. Denne gangen betalte jeg nesten like mye som jeg ville gjort i Norge – men fikk til gjengjeld to sett med linser – så nå har jeg to par briller, og det ene med veldig smart magnetisk solbrille til å sette på. Fornøyd. I Praha oppdaget jeg også at jeg måtte ha blitt bitt av en fått i løpet av pilegrimsturen eller oppholdet i Haugesund, så jeg hadde en lite møte med tsjekkisk helsevesen. Veldig fornøyd både med det og oppfølgingen fra forsikringsselskapet.
I september syntes nok mannfolket at kjerringa hadde vært vel mye borte, og det var blitt lite ferie på han – som fortsatt er i jobb. Så vi satsa på en kjapp togferie med utgangspunkt i Praha. Det var tid for meg til å hente de nye brillene, og vi kunne rekke flere yndlingsbyer på turen. Dresden var som vanlig et høydepunkt. I september slo dingsedama igjen til – jeg kjøpte meg en Kamado Sumo, og solgte pizzaovnen. Veldig fornøyd med denne. Den er jo svinedyr, da – så er nok en grill/ovn for spesielt interesserte.
I oktober lagde jeg pai, og meldte meg som frivillig til RingsakerOperaen – på systua. Det har vært kjempegøy. Og forestillingen i år var nok den beste de har gjort. Plamena nedkom under generalprøven, så hun fikk ikke med seg premieren, men er nok glad for sin lille, nye sønn.
I oktober døde også James Dickenson. Trofast gjest ved organistgildene og alle Cantarelles konserter. Han har også arrangert mye fint for cantarellene. Vi var i ferd med å planlegge konsert i anledning hans 85-årsdag, da han ble innlagt på sykehus, og dessverre døde. Vi utsatte konserten og gjennomførte den som minnekonsert. Vi hadde også den ære å synge i bisettelsen, som var en rørende opplevelse, og helt i James sin ånd. Fred med hans gode minne.
I november dro jeg ut på nye eventyr som vikarlege. Denne gang på Fagernes – på fastlegekontor. Det var litt andre boller enn i Haugesund, følte jeg jobba for hver krone denne gangen. Men hadde det fint, da. Fagernes legesenter er en trivelig plass, ingen drager som jobber der, alle var bare snille og greie, og bar over med en stakkar som måtte spørre om alt mulig. Ikke om pasientene, jeg har tross alt 42 års erfaring – men om hvordan ting fungerer oppi der – alle steder har sine egne rutiner og systemer. Det var forferdelig vær og holke, har kjøpt meg gedigne brodder. Følte ikke for å brekke noe sånn rett før neste store utflukt.
Årets mislykte prosjekt har vært oppnevning som styremedlem i lokal demensforening. Syns jo ikke jeg kunne si nei til en staselig person som spurte meg, og tenkte kanskje jeg kunne ha noe å bidra med etter mange år som sykehjemslege på demensavdeling. Det eneste jeg har gjort hele året er å være på særdeles langtekkelige møter og ha som oppgave å skrive referat fra disse. Det er ikke for meg, så jeg har sagt takk for meg. Kanskje jeg selv burde sagt fra, kanskje kunne de ha funnet en bedre anvendelse for min kompetanse. Foreningen gjør veldig mye bra, men jeg følte ikke at jeg bidro med noe særlig, og kjeda meg veldig.
På årets siste dag kan jeg se tilbake på et veldig fint år, med svært mange hyggelige begivenheter, reiser og mennesker. Takknemlig er vel det mest nærliggende ordet.
de burde hatt vett til å bruke meg til noe annet. Jaja, shit happens. Tror jeg har det bedre som frivillig i Ringsakeroperaen. Liker meg best med praktiske oppgaver.
Det meste av desember gikk også med på Fagernes, slutta 19.12 og tenkte å dra hjem og ordne til jul. Men det var smått krise på min gamle arbeidsplass også, og jeg kunne jo ikke la verken kolleger eller pasienter i stikken, så det ble en arbeidsdag der også. Så litt komprimerte juleforberedelser kan man si – men vi har hatt en aldeles strålende jul. Gamlingene på julemiddag her, døtrene var flinke til å sende bilder av sine glade barn og deres julefeiringer hist og pist, og første juledag var det storinnrykk som vanlig, og veldig trivelig – barn og voksne i en storfamilie som heldigvis vet å sette pris på hverandre Jeg er usannsynlig heldig og privilegert.
Mannfolket hadde ikke hatt særlig mye ferie i år, bare kvinnfolket som har farta rundt i hele år. Men nå ble det endelig en liten tur på ham også. Vi fløy til Praha – hvor jeg først og fremst skulle hente brillene mine. Fornøyd med dem. Sparte ikke like mye som før, men fikk to par briller til prisen av hva ett par ville kostet i Norge, og god kvalitet i henhold til lokal optiker.
I Praha er det stadig mye å finne på. Jazzbåten har vært en favoritt. Den forsvant under pandemien, men har gjenoppstått. Forrige tur med avkommet greide vi å ta feil av tidspunktet og gikk glipp av turen, men nå klarte vi å møte til rett tid på rett plass. Flott jazz som alltid, men den store overraskelsen var at båten er betydelig oppgradert og maten har hevet seg flere hakk. Tidligere vært i kategorien ok, ganske spiselig. Nå var den god. Deretter tog til Dresden. Det er en vakker togtur – på tsjekkisk tog med fortrinnlig service og servering. Dresden er en fin by. Vi hadde en nydelig leilighet rett ved Hauptbahnhof, med god plass, godt utstyr og en nydelig balkong ut mot en liten park. Her koste vi oss, rusla i byen – og feriens høydepunkt var nok Tryllefløyten i Semperoper. Fantastisk hus, strålende orkester og svært gode solister. Det var tilnærmet utsolgt, så vi hadde ikke særlig gode plasser. Til gjengjeld var de rimelige, men vi måtte strekke hals og til dels reise oss for å se hva som foregikk på scenen. Det var likevel en stor opplevelse. Vi fikk også med oss den daglige gudstjenesten klokka 12 i Frauenkirche. Deretter gikk turen til Berlin. For mitt vedkommende straka vegen – mannfolket var innom Leipzig for å få med seg Bachs korgutter. Jeg var glad for å dra rett til Berlin, noen hadde nok hosta på meg et virus, så jeg var temmelig tufs da jeg kom fram. Leiligheten var også en skuffelse. Den var dobbelt så dyr som noen av de andre – og halvparten så bra. Trang og møkkete. Æsj. Jeg hadde nok ikke lest beskrivelsen godt nok. Senga var ok, da – det var der jeg holdt til for det meste i halvannet døgn. Kvikna til siste dagen, da fikk vi med oss den delen av muren som fortsatt står der – som ble dekorert på øst-siden av mange kjente kunstnere da slusene ble åpnet i sin tid. Vi besøkte også det tilhørende museet. Det var interessant, men det får en til å skjønne at man er gammal. Vi husker jo godt de månedene vi satt klistret til nyhetene mens jernteppet falt. Som dominobrikker i det ene landet etter det andre. Da ble man optimistisk på menneskehetens vegne – så jeg skjønner ikke helt hvordan vi havna der vi er i dag.
Turen hjem ble en påminnelse om det. Vi skulle fly hjem fra Berlin, og hadde fått med oss at flyplassen i Berlin var utsatt for cyberangrep (og Kastrup og Gardermoen stengt pga droner). Vi trodde likevel vi var berga, da vi kunne logge inn via nett og kun hadde håndbagasje. Men dengang ei. Virka som det meste av datasystem var nede på flyplassen. Ved utgangen var det ikke snakk om å scanne boardingpasset – det var manuell avkryssing på lister og spørsmål om bagasje. Så vi var forsinket allerede da alle var ombord i flyet. Der stemte ikke passasjerantallet med den passasjerlisten besetningen hadde fått, så det ble flere runder med nye passasjerlister, etterlysning av individuelle passasjerer, og til slutt en runde med manuell registrering av alle ombord inkl boardingpass og legitimasjon. Det er bra de tar sikkerheten på alvor, men innen dette var overstått, var vi over en time forsinket. Jaja, vi skulle ikke rekke noe.
Snille mossa hadde passet kattene, og skjemt dem ettertrykkelig bort – de får ligge i senga hans, så jeg tenker han er en populær kattepasser. Takk for turen!
Vi måtte tidlig opp for å ta toget til flyplassen så vi satt å holde oss opp på flyet for det meste. Da vi kom fram til Praha, var det fortsatt for tidlig å komme inn i leiligheten så vi spiste lunsj på et særdeles lokalt sted hvor menyen kun var på tsjekkisk. Vi spiste konfitert and ,som faktisk var litt tørr men ellers ganske velsmakende. Da den var spist Kunne vi komme inn i leiligheten og gikk for en siesta før vi tok en kveldstur til Karlsbroen og ruslet rundt og så oss litt om. Vi tok en tidlig kveld.
Neste dag hadde jeg time hos optikeren så det gikk en del tid med til det. Deretter fant vi veien til Terasa u slate studn og koste oss med en lang lunsj på deres fantastiske terrasser med utsikt over hele Praha perlehøne til meg og lam til Solveig.
Vi hadde tenkt å gå bakveien deres opp til Praha Borgen men denne var dessverre stengt. Veien gjennom hagene var også stengt angivelig av sikkerhetsgrunner. Vi måtte derfor gå hele veien tilbake og deretter opp bakken til borgen. Mirakk å få med oss sant Vitus katedralen, og på hjemmeveien var vi også innom Sankt nikolaos kirken på MalaStrana. Vi tok en tidlig kveld. Neste dag ruslet vi opp igjen til borgen for å se den andre kirken og få med oss Lobkovitz-samlingen den var fantastisk som alltid. Jeg kjøpte meg øredobber med granater synes jeg måtte ha et suvenir fra Praha. Vi spiste på Lokal – litt mindre fornemt enn dagen før men ikke desto mindre veldig godt.
Medbragt yoghurt, bringebær og iskaffe til frokost i den stusslige stuggun. Vaska litt for syns skyld, ikke at jeg hadde skitna til så veldig, og kom meg av gårde så tidlig som mulig. Dette blir turens lengste etappe på vel 26 km, meldt regn hele dagen. Stas.
Heldigvis ble det ikke så ille. Det var mer som de foregående dagene, til dels ganske heftige skurer, sol innimellom. Så jeg rakk stort sett å tørke opp og ble ikke veldig våt og kald. Mye skau og myr i dag også, litt mer urbane tendenser ettersom man nærmet seg. Det mest spennende denne dagen var vel egentlig å følge med på skiltene med avstandsangivelser. Og så var jeg jo spent på å komme til Feginsbrekka. Dette er ikke et stedsnavn har jeg nå skjønt, det betyr «gledens bakke» og er det stedet du først får øye på målet for vandringen, og en pilegrim skal falle på kne og takke Gud for å ha kommet velberget fram. Så det kan være litt ymse hvor det faktisk er. Det var utsyn over byen fra et stykke opp i bakken, men da jeg gikk akkurat der var det høljregn og tåke. Skimtet Tyholt-tårnet så vidt det var, men klarte ikke gjenkjenne noe annet. Så min Feginsbrekke kom først nede i bygatene, på vei ned fra Byåsen. Det regna da og, og tenker folk ville se rart på meg om jeg skulle falle på kne og korse meg, så jeg lot det være. Var ikke desto mindre glad for å være framme. En stille stund i Domen før jeg fant Pilegrimsgården rett bak. Det beste var egentlig dusjen. Det var langt og kaldt til dusj både i trivelige masstugu og utrivelige campinghytta, så det ble med kattevask. Reinsdyrgryte på Bakklandet skyss-stasjon var heller ikke dårlig.
I dag var planen å gå til Skaun og overnatte på Konstadtunet. Bonden på Gumdal mente det kanskje var litt langt, men jeg tenkte at cirka 22 kilometer bør gå. Den hyggelige damen på konstadtunet tilbyr til og med skyss fra Skaun Kirke og fram til garden
Bortsett fra Været var det en svært fin tur. Veldig lite asfalt stort sett fin skogsti og kjerrevei hele veien. For første gang på turen så jeg en god del sopp. Det regnet til og fra i skurer hele dagen, så det var vanskelig å vite om det var lurt å gå for regntøy eller dobbelt lag med ull. Jeg valgte det siste Og tror nok jeg hadde det mer komfortabelt enn om jeg hadde gått for regntøy. Jeg hadde skallejakken på til å begynne med men det ble så klamt på innsiden at det var bedre å bli våt og satse på at Ulla tørket opp når det var opphold mellom skurene. Det viste seg heldigvis stort sett å holde stikk. Det eneste jeg tenker på at jeg burde ha kjøpt meg før jeg er gamasjerl til å beskytte skoene. Det er riktig nok vanntette og klarer seg fint i grønne sølepytter, men når det regner kommer det vann fra oversiden ned i skoene både fra himmelen og fra vegetasjonen rundt stien. Så det eneste som var klissvått da jeg endelig kom fram var føttene.
På denne turen var det satt opp en del informasjonstavler om ting passerte, Ellers har det vært lite av dette i Trøndelag noe av det mer interessante var mormon- Hølen som er en kulp i ei lita elv, hvor en liten Menighet av mormonere døpte sine tilhengere på 1800-tallet. De ble trakassert både av presteskapet og bygdefolket så de fleste reiste til USA men noen holdt stand og den siste gangen Noen ble døpt i denne kulpen var i 1953.
Vertinnen møtte meg ved Skaun kirke som hun hadde adgang til. Dette er en kirke på alder med Ringsaker kirke, den er bygd på 1100-tallet. Den er ikke veldig stor, men har samme type arkitektur med noen runde og noen spisse Buer. Det var forholdsvis mørkt i kirka så det var vanskelig å få noe veldig godt inntrykk av detaljene i interiøret man kan lese mer om den på Wikipedia eller i Store norske leksikon og ikke minst se bilder av både Kirke og interiør. Det mest kjente og interessante i denne kirken er alltid frontale som har Maria motiver og er det eneste som fortsatt eksisterer og finnes på sin opprinnelige plass i den kirken det ble laget for.
Nå har jeg tilbrakt natten i masturugu på denne sjarmerende gården som ligger svært vakkert til fikk nydelig hjemmelaget middag i går men nydelige bringebær til dessert. Frokosten Må jeg smøre selv men har blitt lovet Skyss tilbake til Skaun kirke og jeg starter nest siste etappe før forhåpentligvis kommer til Nidarosdomen på torsdag
Den 20 dagen startet ganske rolig. Den startet med iskaffe og kanelboller i den koselige stua på ner-Grefstad. Grunnen til dette var at jeg hadde bestemt meg for å gå i kirken en pilegrim kan jo ikke være bekjent av å ikke ha vært på en eneste gudstjeneste i løpet av hele turen. Gudstjenesten begynte først klokka 1:00 da presten organisten sikkert hadde flere kirker å betjene. I kirken ble lille Johannes døpt, en sjarmør som smilte til alle som var til stede. Alle kvinnene i slekta bar en for meg ukjent bunad som var svært vakker. Jeg spurte den eldste av damene hva det var – og hun svarte Meldalsbunad.
Dagens tema var tilgivelse et ganske vanskelig tema. Jeg synes kanskje prostens preken var mer enn redegjørelse enn egentlig til å bli veldig klok av. Den ga meg i hvert fall en del av grunne over på vandringen mot Nidaros og det kom kanskje ganske godt med for det var ikke mye spektakulært å se på det var en fin sti å vandre på men stort sett kratskog på begge sider som man så ikke veldig mye. På kartet så det ut som om leden stort sett
gikk langs bilveien så jeg grudde meg forferdelig til 10 km på hard asfalt. Føttene mine liker ikke det. Det viste seg heldigvis ikke å holde stikk, heter du har gått et stykke på asfalten gikk jeg gjennom Meldal bygdemuseum som er et utendørsmuseum Adam og gun bare ganske mye mindre. Det var ikke åpent fordi det var såpass seint på dagen. På vei inn i skogen møtte jeg mannen som kjente meg igjen fra kirka han var på stolpejakt. Det var hyggelig å prate og jeg prøvde å svare høflig og hyggelig men til slutt så sa han noe av poenget med pilegrimsvandring er vel å meditasjon og ettertanke så det blir vel glad når du blir kvitt en skravlete finnmarking han skulle nå uansett en annen vei
Det var greit å finne fram de siste to tre kilometerne gikk jo riktig nok på asfaltert gang og sykkelsti langs bilveien.
Overnatter på Orkla Gjestehus, Dette er tidligere orklaas hovedkvarter bygd tidlig på 1900-tallet og brukt til representasjon det har også hatt en periode som hotell Nå brukes det fortsatt stort sett til representasjon og konferanser men de har også litt overnatting. Huset er gedigent. De har en kunstsamling uten like, og rommene og møblene er helt utrolige. Ingen tvil om at det har vært penger i dette her. Tanken var å overnatte to netter for å se museet og gruvene å ta tamshavnbanen men her kommer en strek i regninga mer om det Neste dag.
Våknet allerede i 6 tiden fordi jeg hadde lagt meg ganske tidlig i dagen før. Det var derfor godt klar for egg og bacon da frokosten åpnes klokken 7:00. Frokosten var god . Deretter gikk jeg en prøvetur ned på butikken for å kjøpe forsyninger til turen og ikke minst mer gnagsårplaster. Dessverre hadde det gnagsåret som skyldes for mye asfalt blusset opp igjen en smule. Berkåk ligger et stykke unna Pilegrimsleden så det var en ganske lang og seig Bakke oppover på asfalt før kom fram til stedet jeg skulle sove i går kveld. Gnagsåret var såpass merkbart at det fristet ikke å trave ned igjen selv om det ville være nedoverbakke. Jeg startet derfor dagens vandring med en taxi tur. Det var like vel langt nok å gå langs Orkdalsveien for Pilgrimsleden tok av oppover i høyden.
En annen bekymring var været. Det var
meldt en god del regn, likevel så det ganske lovende ut med bare et lett skydekke på morgenkvisten. Jeg la derfor i vei med friskt mot. Da leden endelig tok av fra asfalten gifte oppover den bratteste og mest slitsomme bakken Jeg tror det har gått hittil. Kanskje fordi jeg ikke var helt forberedt men den kjentes nesten verre ut en hardbakken på Dovre. Heldigvis begynte det ikke å regne før jeg var på toppen. Men da startet det. Jeg hadde vett til å feste regntrekket på sekkken, men var såpass svett og varm at Jeg droppet å ta på meg regnkap eller skalljakke. Da ble jeg naturligvis gjennomvåt og det var ikke stort annet å gjøre enn å peise på utsiktspunktet på osphaugen fristet ikke.
Endelig kommer jeg fram til Voll og søkte ly i Joker butikken. Der var de riktig så snille og greie og lot meg få skifte på pauserommet og ga meg til og med kaffe.
Til takk for det klarte jeg å hekte fast sekken min og rev ned et helt stativ med sysaker med dunder og brak. Pinlig.
Kjøpte mat og drikke med tanke på at det ikke ville være matservering der jeg skulle overnatte om kvelden. Tenker De var ganske glade Da jeg gikk.
Deretter kikket jeg på gamle Bua som er en restaurert gammel butikk som har eksistert på denne plassen i rundt hundre år eller muligens mer. Fortsatte videre til kirken som hvor jeg fikk en interessant omvisning av en kunnskapsrik ung mann som jobbet som sommerguide. Kirken er fra 1600-tallet og ble reist etter to tidligere stavkirker som lå henholdsvis Sør og Nord for den nåværende kirken. Det er bevart en del gjenstander fra de gamle kirkene ikke minst et krusifiks som henger over korporten og dåpsfatet som var ganske vakkert og interessant. Mange av bildene
er fra kirken.
Det var meldt noe bedre vær men utrygt for likevel noen regnskurer Utover dagen. Nå var det seks kilometer igjen til overnattingsstedet og 101 km igjen til Nidaros. Det kommer greit fram til ryggen og jeg har fått ett lite pilgrims hus for meg selv å sove i. Det er uten innlagt vann og det er en ganske lang springmarsj over en våt plen for å komme seg på bad eller toalett. De leier ut til laksefiskere og pilegrimer her og jeg tror de danske laksefiskerne som bor her har mer luksuriøs overnatting men de betaler sikkert mer også. Pressen ligger særdeles vakkert til med fantastisk utsikt og gården i seg selv er ganske sjarmerende.
Halvveis i vikariatet. Fri i helga. I går tenkte jeg å gå en sopptur, og kikka på facebooksiden til lokal sopp- og nyttevekstforening. Reiste til ett av de stedene de pleier å ha soppturer og soppkurs, men fant verken skog eller sopp. Må ha misforstått. Men jeg fikk da gått en tur.
I dag har jeg hatt mer hell med meg. Kjørte til Avaldsnes, og besøkte historiesenteret og vikinggården. Nydelig vær, og det var en kjempefin tur ut til vikinggården. Historiesenteret var litt vel Disney etter mine begreper, men hver sin smak, sa vintapperen. Han drakk mens de andre sloss.
Vikinggården var opprinnelig et vitenskapelig prosjekt, men er nå blitt en turistattraksjon. Det var interessant å se, og heldigvis rakk jeg det akkurat før det kom to busslaster med utenlandske turister.
Dessverre var kirken stengt, og det var heller ikke mulig å se ruinene av kongeborgen, den har fått et midlertidig vernebygg, og så omtrent ut som domkirkeruinen på Hamar gjorde i årevis.
Den skakke steinen til høyre er fra førkristen tid, men kalles ikke desto mindre Jomfru Marias synål. Det påstås at når den berører kirkeveggen, blir det dommedag. Angivelig hakket de tidlige prestene av litt av tuppen fra tid til annen i håp om å forhindre dette.
Den 13 vandringsdagen ble kanskje den beste hittil. Svært lite halsbrekkende klatring og balansering på smale hyller. Det meste av turen gikk på fin sti og kjerreveier, noe dog på asfalt. Spektakulær utsikt over dalen og utsiden til snødekte fjelltopper i det fjerne. Stadig mindre fjerne egentlig. Leden gikk også gjennom Dovre sentrum hvor jeg stoppet på Jetta cafe og jeg begynte å bli ganske så sulten. Jeg spurte mannen bak disken om han visste om kirka var åpen. Ja sa han Men da må du gå nå for den stenger klokka 4:00. Tror jeg. Klokka var 3:00 så jeg satte igjen sekken i kafeen og skyndte meg opp til kirka. Den var ganske riktig åpen en time til. Dette er en særdeles særpreget kirke. En korskirke oppført i tømmer men dekket av store skiferplater. Flott interiør med mye treskjæring. Er fra 1736- Altertavlen er enda eldre, den er skåret til en tidligere kirke. Det var noe forvirrende opplysninger om orgelet i kirka brosjyren de hadde fikk de ikke noe orgel før på 50-tallet. Det høres litt rart ut. Jeg har satt mannfolket på saken så vi får vel snart korrekte opplysninger. Tilbake på kafeen serverte de middagsbuffet som så ut til å være populær også blant lokalbefolkningen. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å spise så mye men det var lite å velge i ellers. La deretter i vei med nye krefter og friskt mot i retning Budsjord. Var ikke så langt igjen men ganske mye oppoverbakke. Jeg kom til budsjord på slaget klokken 6:00, da hadde folk allerede satt seg til bords, men jeg ble vist opp til mitt prinsesseværelse på loftet i en annen stue. Kongesuiten er nok ved siden av der er det enda flottere enn på mitt rom og bilde av svært mange kongelige fra de siste 100 år. Det er bare jeg som bor i dette fornemme huset og jeg har baderommet for meg selv. Tross for maten på Dovre hadde jeg plass til litt pilegrimsuppe og det var hyggelig å prate med mange andre pilegrimer fra forskjellige land som satt ved samme langbord. Planen videre er å komme i alle fall et stykke over fjellet. Jeg tok kontakt med fokkstugu i går, og der var det sånn her de hadde kun et rom igjen og det er nok et av de dyreste. Da regner jeg med det er et av de fineste også så det går bra. Så får vi se hva som skjer videre Det ser ut som det kan bli vanskelig å finne overnatting for det siste stykket over Dovre Så det er mulig jeg hopper over det med god samvittighet. Begynner å få litt hjemlengsel også har vært borte nå i snart 14 dager
