Åttende organistgilde

Tiårsjubileum, første gang var i 2013. Så helt årvisst har det ikke vært. Gildet gikk i vasken i fjor, mye frafall. Det gikk heller ikke å arrangere noe selskap i 2020 pga korona. Men nå sitter de her og koser seg igjen, de glade orgelfantomer.

Årets meny baserer seg på min første relativt avanserte kokebok, Julia Childs Mastering the Art of French Cooking.

Hennes oppskrift på hummersuppe er den mest kompliserte oppskriften jeg kjenner til. Masse jobb og ufattelige mengder griseri, men suppa blir god.

Før du får sukk for deg havner griseriet på golvet også.(for ordens skyld, dette ble vasket vekk og kastet, havna ikke i suppa) Neste rett var et forsøk på hevn for forrige gildes mislykte laksereder. Nå heva butterdeigen seg noe aldeles umåtelig, så de ble litt misfostra i fasongen, men forhåpentlig var steinsoppfyllet godt. Masse steinsopp i år.

Hovedretten var den samme som de fikk for ti år siden – Julias Bouef Bourguignon. Gryteretter er jo fortrinlig til større selskaper. Kan kokes dagen før, de fleste gryter er best dag 2. Ny Sabor støpejernsgryte, måtte få mannfolket til å bære den da den var full.

Desserten var Charlotte Malakoff. Her går det med store mengder likør. Mannfolket presenterte det som en kake, jeg korrigerte med at det er ikke en kake, det er en dessert. En av gjestene mente det snarere var en drink. Det er godt, men neppe innafor hva sunt kosthold gjelder, med uhorvelige mengder av sukker, smør og alkohol. Men dette spiser vi kun med års mellomrom 🙂

På tur igjen – Dresden

Første etappe på hjemveien var tog fra Bratislava til Dresden. Det skulle vise seg kronglete å bestille på nett, DB sa at det skulle jeg tenkt på for 8 virkedager siden, ÖBB skulle ha dobbel pris pluss 12 EUR i bestillingsgebyr. Gode råd var dyre, bokstavelig talt. Jeg gikk for å gjøre det på gamlemåten, kjøpte billettene på stasjonen i Bratislava, når vi likevel var der dagen før. De skulle bare ha 10 EUR mer enn DBs billigste tilbud, så da ble jeg så fornøyd at jeg gikk for første klasse.

Vi stod tidlig opp, ryddet og rengjorde leiligheten etter beste evne, og forlot Bratislava for denne gangen. Det ble en ganske komfortabel, om enn lang – togtur til Dresden, mye fint å se fra togvinduet og fin restaurantvogn med god mat.

Likevel var jeg ganske sliten da vi kom fram til Intercityhotel Dresden, og gjorde ikke stort annet enn å stupe i seng. Hotellet er fint. Komfortabelt rom, fint bad, kjøleskap til egne ting – og kort vei til stasjonen – rett over gata. Litt mer stil en fjorårets fengsels-chic, tror ikke prisen var mye verre. For andre gang har jeg tilbragt 1. mai i tidligere Øst-Europa. Militærparadenes tid er forbi. Her var det dampskipsparade på elva, konvoi av gamle Trabanter, masse folk ute, marked og tivoli på plassen foran Frauenkirche. Men AfD var ute og demonstrerte. Huff.

Som vanlig gikk vi på orgelandakt i Frauenkirche klokka 12 – få med deg det om du er i Dresden. Sein lunsj på Sophienkellers uteservering, før vi dro til hotellet og skiftet til kveldens operaforestilling.

La Sonnambula av Bellini. Aldri hørt den før. Den ble visstnok til på et tidspunkt da søvngjengeri var på moten som tema for teater og opera. Ingen kjente arier, men flott musikk, og maken til virtuose sangprestasjoner har jeg aldri hørt. Tenoren var endatil hanket inn for anledningen, pga sykdom. Og det var ikke lett å finne noen som hadde denne rollen inne, denne operaen framføres ikke ofte. Det kan jeg skjønne, skal jo litt av noen sangere til. En strålende aften! Selv om vi måtte gå hjem i regnet. Det regnet ikke så hardt, da, og tenmperaturen var behagelig. I dag blir det nok en transportetappe – til Hamburg, hvor vi neppe rekker så mye annet enn å sove. . Nok en gang: klikkbare bilder som kan blas gjennom

På tur igjen – Siste dager i Bratislava

Vi har hatt noen ganske rolige dager nå på slutten. Torsdag dro mannfolket til Wien, jeg ble hjemme og gjorde noen husmoderlige sysler i leiligheten, før jeg tok meg en tur til byen og rusla rundt. Som man kan se har folkedrakter noen felles trekk i Europa. HC Andersen står på sokkel på den store plassen foran det gamle operahuset. Platebutikken ga meg nostalgiske minner om den store platesamlingen – stort sett fra Deutsche Grammofon – jeg hadde med hjem fra Dublin. Det var der jeg oppdaget klassisk musikk. Da jeg fikk barn, ble platene brukt som akebrett, jeg var fortvilt, men det nytter jo ikke å kjefte på unger i 1-2 års alder. Nå er heldigvis musikken tilgjengelig over alt, og jeg eier ikke lenger en platespiller.

Kulajda på SAS-hotellet. Helt grei, men kommer ikke opp mot verken Tri Stoleti eller Hotell Pupp – eller min egen, om der er lov å være så ubeskjeden. Klikkbare bilder.

Fredag møtte vi Are til lunsj i byen. Vi gikk til Houdini og spiste nydelig mat – suppa var vakker

I dag har vi vært på en utflukt til Trnava, inspirert av denne reisebloggen. Det var absolutt verd turen. En sjarmerende by, mange vakre kirker. Vi spiste en nydelig frokost på Mystic , og har for første gang oppdaget et ord som er svært forskjellig på tsjekkisk og slovakisk. Frokost. raňajky på slovakisk, SNÍDANĚ på tsjekkisk. Det blir vel omtrent som når vi oppdager at svenskene kaller putevarene sine for örngott, eller når svenskene oppdager at Det norske samlaget ikke driver med porno. Vi fant også synagogekafeen, som absolutt var sjarmerende, men i disse dager med krig i nabolandet, er det grunn til å tenke på hvor det ble av de jødene som brukte denne synagogen til gudshus.

På tur igjen – dag 7 og 8, Brno og andre tsjekkiske herligheter

Vi stod tidlig opp for å rekke toget til Brno.

Nydelig vær som dere kan se. Jeg hadde den geniale ide at vi kunne spare tid ved å spise frokost på toget, tsjekkisk jernbane har nydelig mat og fine restaurantvogner. MEN – vi hadde billett på Regiojet, et mer kommersielt selskap. Ingen restaurantvogn, men man kunne bestille mat til plassen sin, via en kronglete app. Vi ventet en stiv time på å få dette her – da var vi uansett snart framme.

Dette presterer de å kalle “engelsk frokost”. Plastpakket, åpenbart varmet i mikro og tilberedt for en stund siden. En tørr eggeklyse av ubestemmelig natur, harde og tørre pølser, inntørkede, skrukkete poteter og noe ubestemmelig rødt med klumper i.

Var både sur og sulten da vi kom fram til Brno, men hotellet hadde heldigvis ikke sluttet å servere frokost ennå, så redningen var nær.

Sånn skal det gjøres 🙂
Brno er en sjarmerende by. Mindre enn Praha, men også her er det mye sjarmerende og typisk arkitektur og mye fint å se på. Jeg gikk meg en tur mens mannfolket hadde en rolig formiddag. Klikkbare bilder,

Om kvelden hadde vi billetter til Nabucco i operaen. Flott operahus, og fantastisk forestilling, stilisert i blått og hvitt.

Hotellet var fint, Grand Hotel BRNO; rett overfor jernbanen, så det var svært så praktisk. Gode senger, god frokost og helt grei restaurant.

Neste dag hadde vi skaffet oss billetter til Punkva caves Det var en utrolig opplevelse. Litt kronglete å komme seg dit med offentlig transport, vi gikk for Bolt. Det er noe av det samme som Uber tror jeg. I Tsjekkia kommer det en bil som ser helt privat ut og henter deg. I Slovakia har de grønn lampe på taket, svær logo på bilen og står på samme holdeplasser som vanlige taxier.

Har aldri sett eller opplevd noe lignende, selv om vi hadde klart å komme i en gruppe hvor guidingen kun var på tsjekkisk. .Det gjorde egentlig ikke så mye, man kan jo lese om grottene, både geologi og sagn og eventyr – og man ser jo like godt. Først var det en ganske lang vandring gjennom huleganger med de utroligste formasjoner av stalagmitter og stalaktitter, deretter en båttur på en underjordisk elv. Nydelig fisk fra lokal elv på restauranten mens vi ventet på skyss tilbake. Souvenirbutikken solgte mineraler som er funnet lokalt, så jeg kjøpte en liten gave til døtrene. Denne turen kan virkelig anbefales om du er på disse kanter. Klikkbare bilder. Det var ikke lov å ta bilder under båtturen, man måtte nok være obs og passe huggu, taket var lavt en del steder.

Toget hjem var forsInket, så det ble pizza hentet på vår lokale restaurant (som er forbausende god!) og en tidlig kveld – vi var både slitne og fulle av inntrykk.

På tur igjen, Bratislava dag 4, Esztergom

Turen til Esztergom har vi tatt flør, vi syntes da vi fikk for liten tid. Klok av skade kom vi oss opp i purkotten, og satset på frokost på toget.

Bevertningen er som regel god på tsjekkiske tog, og vi ble ikke skuffet nå heller. Restaurantvogn med hvite duker og rikholdig meny. Vel framme i Sturovo, gikk vi ikke hele vegen inn til sentrum denne gangen, vi pingla ut og tok bussen det siste stykket, Visste ikke helt hvor vi skulle gå av, og kom litt på avveie, men da kan man jo også se interessante ting.

Minnekirkegård over mer enn 5000 soldater fra den røde arme, som falt i annen verdenskrig. Statuen heter “den sørgende mor” Menneskeheten lærer visst aldri.

Noen mer morsomme ting så vi da også, men til slutt kom vi fram til broen over Donau og kunne se målet på den andre siden.

Vi gikk “kattetrappen” opp til høyden, det var en fin tur i nydelig vær, hvor kjørvelen blomstret og duftet hele vegen opp. Men vi ble noe skuffet da vi kom opp. Ganske tørste, men det meste var stengt der oppe, til slutt fant vi da en liten kiosk og fikk kjøpt noe vann. Selve kirken var under grundig oppussing, både innvendig og utvendig, så det meste av statuer og kunst var dekket med presenninger, det var stillaser over alt og ikke adgang til skattkammeret hvor jeg hadde gledet meg til et gjensyn med alle de praktfulle håndarbeidene. Dette kunne jeg sikkert ha funnet ut på forhånd, men det gjorde jeg nå en gang ikke. Vi ruslet nedover til byen igjen, nå på jakt etter mat, og fant en restaurant like inntil borgmuren.

Nydelig apertiff, nydelig kylling med salviesmørsaus.

Resten av dagen tilbrakte vi med å rusle i byen i det nydelige været, og kom hjem som to lett svidde tomater, hadde solkrem i kofferten, men ikke vett til å ta den med. Vi får passe oss bedre heretter. Turen ble avsluttet med øl på jernbanekafeen i Sturovo, da vi bestemte oss for å vente på et direkte tog heller enn å få to togbytter på den relativt korte turen. Dama i billettluka ville ikke selge meg honnørbilletter da jeg ikke hadde slovakisk ID-kort som beviser at jeg er en gammal kjerring. Jeg hadde pass, da – og mente dette var godkjent internasjonal ID – og hvordan mente hun at jeg som utlending skulle kunne være i besittelse av slovakisk ID? Da ble hun svar skyldig, og jeg fikk billettene. Noen folk er jo bare vanskelige. Kunne jo for all del betalt full pris, men sånne folk er irriterende. Jeg hadde ingen sånne problemer i Bratislava, der ble jeg bare spurt hvor gammel jeg var.

Juletur til Praha

Siste dagen i november hadde vi planlagt en tur til Kutna Hora. Kjersti hadde hørt om ossuariet og ville se det, jeg hadde googla byen og funnet ut at det var mye interessant å se der, ikke bare den beinkirken.

Vi kom oss opp i gudelig tid, frokosten bestod av kaffe og croissant to go på jernbanestasjonen. Vi breia oss på første klasse og ble utsatt for en svært pratsom og temmelig rasistisk konduktør. Men togturen var heldigvis under en time. Vi gikk til beinkirken. Der var det ikke lov å ta bilder, men jeg gjorde det likevel, siden eneste grunn jeg kan tenke meg til dette er at de skal selge flere souvenirbilder. Det er jo ikke slik at det ikke er lov å ta bilder i det hele tatt.

Deretter tok vi bussen inn til byen, hvor vi besøkte Sta Barbaras kirke, sølvmuseet og sjokolademuseet. Denne byen konkurrerte i tidligere tider med Praha om å være størst og finest, særlig når det gjaldt kirker og andre praktbygg. De tjente godt på sølvet sitt, men tapte nok på sikt, det bor 21000 mennesker her nå.

Vi spiste Kulajda på en sjarmerende restaurant, ikke ulikt den vi besøkte på utsiktstoppen i Karlovy Vary i september. Nydelig mat og hyggelig service. Gatene var bratte, med svært humpete brostein – den vi ser på bildet er nok av nyere dato. Her venter vi på bussen tilbake til jernbanestasjonen. Vi fikk dessverre ganske kort tid på sølvmuseet, men det var interessant, og jentene fikk preget seg hver sin sølvmynt, som nå skal bli første mynt i pengebingen deres 🙂

De var godt fornøyd med servicen på toget hjem også. Anything off the trolley, dear?

Dresden

Dette er også helt klart en yndlingsby, så vi kunne ikke dy oss denne gangen heller, Særlig ikke når vi fikk billetter til La Boheme i Semperoper – en fantastisk opplevelse.

Vi bodde litt mer kummerlig enn i Karlovy Vary…

Fengsels-chic som en av mine facebookvenner kalte det. Var akkurat den assosiasjonen jeg også fikk. Men det var helt greit da. Veldig hyggelig personale, helt greit rom, ikke noe luksus, men det var kjøleskap – det er viktig når det er varmt i været, og det var det. Hotell Zentrum Dresden kan anbefales. Veldig sentralt, 500 m fra jernbanestasjonen. Dagen etter fikk vi med oss orgelandakten som holdes hver dag kl 12 i Frauenkirche. Jeg har blogga om dette før. På plassen foran kirken var det høstmarked og rikelig liv og røre. Vi hadde forsovet oss til frokosten, og var nokså sultne da andakten var over.

Tysk utgave av mac´n cheese. Veldig godt.

Rusla i byen, mannfolket fikk seg noen nye klær, jeg begynte å føle meg pjusk. Om kvelden gikk mannfolket i Kreutzkirche hvor det var innsettelse av ny Kreutzkantor, med mye sang og musikk ved kirkens kor – musikk skrevet av folk som hadde sitt virke i denne kirken. Masse folk og visstnok fantastisk bra. Jeg lå på rommet og syntes synd på meg selv, og hadde det ille hele natta og neste dag. Feber, luftveissymptomer og vondt alle stederI går kveld var jeg såvidt på beina igjen og krekte meg over gata hvor det er en bra restaurant.

Vi ble jo litt i tvil om hvor veien skulle gå videre, om det kanskje var best å komme seg fortest mulig hjem? Men etter en ekstra natt i Dresden er jeg såpass bra at opprinnelig plan om en tur til Bornholm fastholdes. Vi overnatter i Sassnitz i kveld, forhåpentlig er det noe å finne på der og, og tar båten til Bornholm i morgen.

Nürnberg

Fra Heidelberg dro vi videre til Nürnberg og tilbrakte to netter på nok et B&B hotel. Nokså nødtørftige greier, men helt greit, ok senger, ingen luksus. Stusslig frokost. Første kvelden rusla vi en tur i byen og konstaterte at dette er en interessant by med mye man kan se og oppleve.

Neste dag fulgte vi ruten til en oppsatt sightseeintur som ikke gikk før om noen dager, men med google maps og Wikipedia klarte vi oss selv. Vi så først Frauenkirche – som har sitt utgangspunkt i mordet på flere hundre jøder i 1349, synagogen deres ble ødelagt og denne kirken bygd på plassen. Grøss og gru. De har i det minste anerkjent forholdet i våre dager og det er utgravinger av ruinene av synagogen. Fikk jødene skylda for svartedauen, eller hvorfor måtte de drepes? En grusom presedens i denne byen. Kirken ligger på markedsplassen, hvor det er et gedigent julemarked hvert år Det var rikelig markedsboder nå og, selv om det ikke er jul på en stund.

Det gamle rådhuset var også oppført som severdighet, men vi skjønte ikke riktig hva som var greia der. Der Schöne Brunnen var også en severdighet – regner med fargene er frisket opp noen ganger, denne er jo også kjempegammel.

Så stod St Sebald kirke fort ur. Denne er protestantisk, og gigantisk. Her satt organisten og øvde til konsert neste dag- orgelstemmer til Faures Requiem-Vi hadde tenkt å gå på konserten, men det ble av ulike grunner ikke noe av. Denne kirken var også temmelig ødelagt etter krigen, og er et av stedene i verden som har et naglekors fra Coventry. Et av verdens forsoningssteder – og denne byen som var hovedsete for nazistenes propagandaseanser er et passende sted.

Vi rundet av med keiserborgen, dit var det bratt, utsikten over byen var fantastisk. Mat ble inntatt på veien ned, før en strekk på hotellet. Vi spiste på Augustiner zur Schranke, en av de få restauranter som var åpne, tyskere har åpenbart andre spisetider enn oss. Men maten var nydelig, og du kunne få “liten porsjon”!!! Hurra! Akkurat passe til meg.

Etter lunsjpausen dro vi ut for å se på nazi-paradeanleggene. Dette er gigantiske greier, som ligger der den dag i dag. De ble ikke bombet under krigen, men tyskerne har ikke helt visst hva de skal gjøre med dette. Byens symfoniorkester har åpenbart overtatt noe av anlegget. Man har vært tilbakeholdende med å åpne det for turister/besøkende, både av frykt for at det kan bli et slags kultsted, og fordi de grusomhetene som skjedde kanskje ikke er helt egnet for overflatisk masseturisme. Det er noe på gang – vil tro at om noen finner ut av dette, så er det tyskerne. Foreløpig var det en midlertidig utstilling som gikk gjennom nazismens framvekst og utvikling på en pedagogisk måte, i en mørk og dyster hall. Selve paradeanlegget kunne vi bare få et visst begrep om fra utsiden. Stormanssgalskap er vel bare forbokstaven.

før vi dro i dag tidlig, hadde vi tenkt å spise på en frokostrestaurant i nærheten som får mye skryt p Tripadvisor. Vi var der med halvannen times klaring til toget, tenkte det var greit. Vi bestilte croissanter til meg, eggerøre til mannfolket. Når jeg lager eggerøre tar det meg kanskje 10 min. Da vi hadde ventet i 45 minutter og kaffen for lengst var kald, gikk mannfolket for å spørre om de kanskje hadde glemt oss? Verten ble sinna og sa at vi hadde så visst ikke ventet i 45 minutter, bare 40. Da ingen mat dukket opp de nærmeste minuttene heller, måtte vi bare gå sultne derifra – ikke rakk vi toget heller. Ikke gå dit…Vi måtte jo da uansett ta et senere tog, men mattilbudet på stasjonen i Nürnberg var det ingenting å si på, så vi hadde en rolig brunsj.

Nå flotter vi oss på Hotell Pupp i Karlovy Vary.

Fra Haarlem til Brussel

Nå har jeg vært forsømmelig med bloggingen. Vi hadde en fantastisk aften i Amsterdam, hvor høydepunktet var konsert i Concertgebouw . Fantastisk framførelse i et utrolig lokale. I følge mannfolket valfarter akustikere fra hele verden hit for å finne ut hvordan lyden kan bli like bra. Jeg har vært her en gang før, da satt jeg oppe på podiet ved siden av orgelet, og vi (jeg) satt på pinne av to grunner. For det første hadde jeg – som gammel korsanger – stadig følelsen av at dirgenten pekte på meg og at jeg burde bidra med noe, og dessuten måtte vi snike oss ut før det var slutt for å rekke et fly. Ikke noe sånt stress denne gangen. Dette var en fantastisk opplevelse som jeg regner med skal bli vanskelig å slå som turens høydepunkt.

Vi hadde planer om å besøke byens eldste indonesiske restaurant, men da burde vi ha bestilt bord. Vi endte på Keyzers, rett ved siden av konserthuset. Maten var ok, men den som hadde “the pass” i restauranten denne kvelden var nok enten, full, fersk, udugelig eller fraværende. Makan til rot. Det ble jo mest komisk etter hvert-

Vi falt i søvn med hodet fullt av musikk, pakket koffertene neste dag, stavret ned den bratte trappa, og gikk til stasjonen, med en frokostpause underveis. Vi hadde to alternativer for tog, det første krevde plassbilletter. Jeg klarte ikke å bestille disse elektronisk, og vi hadde for dårlig tid til å spore opp noen som kunne selge oss det på stasjonen. Så vi ventet på neste tog, hvor vi i følge interrail-appen måtte bytte tog ett eller annet sted. Men så stod ikke på perrongen, og da stasjoene ble annonsert på toget, ramsa de da helt til Brussel. Men deretter ble det stille Ikke en eneste stasjon ble annonsert. Det var intet strømuttak, ingen wifi, og ingen mat, ikke en gang en stusslig automat. Togturen tok godt over tre timer – med forsinkelse pga bytte av mannskap, så en flaske vann burde man i det minste kunne tilbys. Ikke imponert over Nederland som togland. Heldigvis kom det på en ny lokfører etter mannskapsbytte som annonserte alle stopp på minst tre språk, så da sank stressnivået en smule.

Vi bor nå på B&B Hotel Gare du Midi – 100 m fra stasjonen, så det er veldig praktisk. Trangt rom, men helt ok. Vi rakk jo ikke så mye i går annet enn å skifte og komme oss til byen- jeg hadde jo klart å legge igjen mitt nyinnkjøpte jernbanekart over Europa hjemme, men Anticyclone i Brussel har det meste, også togkart, så nå har jeg to. Vi spiste nydelig middag på Cafe de l´ Opera, ikke mye tid til å velge og vrake, men nydelig mat og stint av lokale folk.

Operaen var også fantastisk, Spardame av Tschaikowsky. Ingen av oss hadde hørt denne før. Rørete plott, men flotte sangere. En flott opplevelse. MEN. De hadde tekstemaskin- som de fleste moderne operahus. Og oversatte den russiske sangteksten til flamsk og fransk. Så mye for turistvennlighet. Med begge språkene tilgjengelig skjønte vi nok 80 % – men hallo? Hadde ikke overdreven sans for scenografien heller. Dette skal foregå i regjeringstiden til KAtharina den store, og i et overklassemiljø, selv om noen har for lite penger til å føle seg helt hjemme. I denne oppsetningen var kostymene ca femtitall, de fleste så loslitte og nærmest uteliggeraktige ut, og kulissene – selv grevinnens soverom (uten seng) var sliten og grafittibefengt betong. Skjønte ikke helt ideen med det

I dag har vi flanert i gatene rundt den store plassen med mange gedigne hus. Vi besøkte en vakker St.Nicholaskirke, hvor det ikke var lov å ta bilder, men jeg snek meg til å ta bilde av at vievannet var erstattet med antibac.

Vi har vært på ølmuseum, og på medisinsk museum. Overdose musikk i 3 dager, nå var det min tur. Museet ligge rpå området til Erasmus-universitetet, og har rikelig med pengesterke sponsorer. Rikelig med gedigne utstillingsobjekter også, derfor gikk jeg derfra nokså irritert og skuffet. Jeg fikk en skannet blekke med info på engelsk. Den var tydeligvis tilpasset en audioomvisning som antagelig var fra forrige årtusen – de fleste referanser var borte eller feilplassert. Det var ingen sammenheng mellom den skriftlige infoen og rekkefølgen i utstillingen. Brukte altfor mye tid til å lete etter ting. Hvis du kan flytende fransk, er det nok greit – så godt som alle gjenstandene hadde en papirlapp med beskrivelse – på fransk. Intet annet. I vår tid er det for dårlig.

På vei hjem til hotellet fikk vi nok en merkelig opplevelse. Vi tok metroen. De fleste som har forsøkt dette, vet at etter noen runder under jorda, skal det mye til å ha himmelretningene klare i hodet når du kommer til overflaten. Man er ganske avhengig av skilting. I metrostasjonen på Gare du Midi (som er gigantisk), fantes det ikke ETT eneste skilt med EXIT; SORTIE, eller noe lignende. Vi virraa rundt ganske lenge, før vi endelig fant et ganske lite skilt rett over døra – med NAVNET på den gaten utgangen gikk til. Ikke et ord om at det faktisk var en utgang. Vi husket heldigvis navnet på gaten, og kom oss ut. Men dette må da være i strid med ett eller annet EU-regulativ. Hva om det blir brann eller terrorangrep???

Haarlem

Vi blir her tre netter på hotellet med den bratte trappa.Vi skal bare opp med koffertene EN gang, nedover skal det vel gå, og uten ballast er det bare sunt.

I går kveld var vi på orgelkonsert og fikk høre at orgelet ikke bare er fint å se på

Dette er fra et besøk tidligere på dagen, da de holdt på å stemme orgelet.

Konserten var imponerende, selv om jeg ikke har allverdens greie på orgelmusikk. Da konserten var ferdig, var det blitt ganske seint, så mine ambisiøse planer om indonesisk mat gikk i vasken, vi fortet oss til samme sted som dagen før, og bestilte burgere. Min var rå. Da jeg akkurat hadde slått opp årsaken til at man må spise hardkokte egg, tok jeg ikke sjansen på rå burger, og var ikke så sulten at det gjorde noe heller. Sendte den ut igjen. De tok det pent tilbød meg ny burger eller noe annet, men det var nå greit. Spiste litt av potetene.

I dag har vi spist frokost et annet sted. Brownies & Downies, som får skryt for frokosten sin, og da vi kom dit forstod vi navnet, omtrent halvparten av de som jobba der hadde Downs syndrom. Bra tiltak

Deretter dro vi på kanaltur. Sikra meg med min nye, fine regncape, da værmeldingen lovet 60 % sjanse for regn, men solen skinte på oss, og det var bra, for båten var åpen. Fin tur. Vi fikk forklaringen på klokkekimingen vi hører hver kveld. Klokkene ringer fra 21 til 21.30 for å fortelle folk at nå skal de stenge byportene, så det er på tide å gå og legge seg.

Da vi var i København for vel en uke siden, sa buss-sjåføren på vei til byen noe i retning av: “If this is your first time in Copenhagen, beware of the cyclists. They are the most dangerous thing in Denmark. They will NOT stop for you”

Dette kan jeg skrive under på, har forsøkt å sykle i København, blitt skjelt ut etter noter og kalt langt verre ting enn fjeldabe. Vi stakkars landsens nordmenn kan jo ikke alle disse trafikkreglene, og må ofte stoppe opp og virre med hue. Våre to nederlandske kolleger mente det umulig kunne være verre enn hjemme. Men det tror jeg det er. Det vrimler av syklister her og, men de holder et mer adstadig tempo og ingen skjeller ut folk som kommer i vegen for dem (nå kan jeg ingen nederlandske skjellsord, men regner med tonefallet ville være gjenkjennelig) . Men det kan jo være et storbyfenomen, vi får se når vi kommer til Amsterdam.

Et par andre ting vi undrer oss over: Forbløffende mange unge folk som røyker. De har kanskje ikke oppdaget snus? Foruroligende få fugler å se. Ingen spurver ved kafebordene. Noen duer og ravner der vi spiste frokost i går. Veldig få ender og gjess i kanalene. Har de flydd sørover for ikke å fryse fast? I Praha kryr det jo av svaner og ender på elva, også om vinteren, men den fryser jo ikke.

Nå har vi en liten siesta på rommet før vi setter oss på toget til Amsterdam. VI planlegger å innta dagens middag der, og deretter gå på konsert. Vi gleder oss! I morgen setter vi kursen måt Belgia.