Gjensyn med en klassiker – Den fjerde nattevakt

Som så mange andre, leste jeg denne i løpet av skoletida, mer eller mindre frivillig. Men jeg husker at jeg var imponert og begeistret over boka, og noen av scenene sitter som spikret i hukommelsen den dag i dag – særlig begynnelsen, og beskrivelsen av møtet i kirketårnet. Nå har jeg lest den på nytt, etter å ha lest en biografi om Johan Falkberget.

Tenårings-Hilde fikk nok et helt annet inntrykk av denne boka, enn det den voksne har fått. Sånn sett kan det være risikosport å lese på nytt bøker man har blitt begeistret for i ungdommen.

Jeg leste den på bokhylla.no. For de som ikke har oppdaget det, er dette en fantastisk kilde til norsk litteratur, særlig klassikere. Bøker som ikke lenger er opphavsrettslig beskyttet (og en del annet også), legges her ut i sin helhet. Fantastisk tiltak. Selv om jeg skulle ønske at det var mulig å laste bøkene ned til eget lesebrett, for det er slitsomt å lese en hel bok på dataskjermen. Men jeg holdt ut. Dette var og er en god bok.

Den utgaven jeg lastet ned, var nok også en skoleutgave, med et etterord av en eller annen pedagogisk person, muligens fra den tida jeg leste den første gang, etter forsidebildet å dømme. Det ga jo en del gratis tolkningstips Ikke minst ble jeg gjort oppmerksom på Falkbergets bruk av fargesymbolikk. Dette er en roman i rødt, svart og grått. Det hadde jeg faktisk ikke tenkt over, selv om det er opplagt når det blir påpekt, og det jeg HADDE tenkt over er at Falkberget har en fenomenal, visuell måte å skrive på. Dette SER man for sitt indre øye som om det skulle være en film. Boka er jo også både filmatisert og blitt opera – med god grunn.

Den pedagogiske personen skriver videre at handlingen kunne ikke ha vært lagt til vår tid (dvs sånn ca 1970) fordi slike arrangerte ekteskap ville  være utenkelig, og den konflikten som beskrives i boka heller ville ha ført til skilsmisser (om enn hårete) enn de sjelekvaler som beskrives i boka. Enn videre at Falkberget som så mange andre tar utgangspunkt i samtiden, selv om motivet er historisk. Dette handler om presten Benjamin Sigismund, som har et utenomekteskapelig forhold til Gunhild Finne – som også er gift. Det er vel grunn til å tro at Falkberget hadde lest sin Ibsen, og kanskje også Sigrid Undset – som debuterte samme år som Falkberget. Å bryte ut av ekteskapet – særlig for kvinner – var fram til begynnelsen av forrige århundre sånn bortimot utenkelig i Norge. Den pedagogiske personen skriver videre at både Benjamins og Gunhilds ekteskap var uten kjærlighet, og kanskje er denne romanen en dom over samfunnet som tillot slike ekteskap.

Mon det.

Dette handler som sagt om Benjamin Sigismund. Nytilsatt sogneprest på Røros, og allerede i åpningsscenen får vi en god oversikt over hva dette handler om. Presten og hans familie sitter i kølkorga til Tøllef Elgsjøen, og vi får en innføring i hva de impliserte tenker. Presten tenker først og fremst på hvordan han skal sette seg i respekt hos sine nye sognebarn, som han mistenker er sånn bortimot halvville. Tøllef – som er i pengeknipe – tenker først og fremst på om han kommer til å få godt betalt for skyssen – og fru Kathrine bekymrer seg for sin mann. Og fryser. Det er mange som fryser i denne boka, det er kaldt på Røros. Men Kathrine fryser mer enn de fleste, både i bokstavelig og overført betydning.

Vi får etter hvert et innblikk i ekteskapet til Benjamin og Kathrine. Slik jeg leser det, forguder og elsker Kathrine sin mann, mens han på sin side er skuffet over henne. Hun mangler den brennende indre flamme. Hun har vel kanskje falmet litt også? To barnefødsler og tæring gjør gjerne det med folk. Men når han ser tilbake på den gangen han bad om hennes hånd, er det intet som tilsier at han gjorte det under tvang eller press?

Noe helt annet med Gunhild som bønnfaller sin farbror Ol-Kanelesa om å få presten til å forhindre hennes forestående ekteskap med David, som hun absolutt ikke vil ha, men som familien har bestemt at hun skal gifte seg med.

Presten avslår, men vet ikke at det er Gunhild han har sett på kirkegården, kledd i rødt. Han er spådd at en rødkledd kvinne skal bringe ham fall og ulykke. Og Falkberget kjente sikkert “The Scarlet Letter”.  The Scarlet Woman blir ganske tydelig her, selv for meg som i grunnen hadde oversett fargesymbolikken i utgangspunktet.

 

Bildet er knabbet fra operaen (Gisle Kverdokks opera over denne boka)

Både Gunhild og Kathrine blir rene bipersoner i denne boka – som handler om presten Sigismund. Han bedrar sin kone med Gunhild over flere år, og får nok ganske dårlig samvittighet for dette. Det samme får Gunhild overfor sin ektemann, selv om han er aldri så påtvunget. Ved det siste møte i kirketårnet, er det ikke helt klart hvem som slår opp, men påkjenningen ved et slikt illegitimt forhold er blitt for mye for begge. Så hopper romanen to år fram i tid. Gunhild er blitt mor til lille Ellen, som hun bedyrer til sin mann at er hans datter. Ikke desto mindre går David Finne ut og tar livet av seg, og Gunhild synker ned i en dyp depresjon. Falkberget beskriver hvordan hun sitter i stua og spinner og spinner – mens møkka gror og det meste forsømmes rundt henne.

Presten har det heller ikke bra. Hans kone har nok sine mistanker, og blir stadig sykere. Benjamin, som har gitt avkall på Gunhild, blir stadig mer iherdig i  å refse andres synder og villfarelser fra prekestolen, gjerne under navns nevnelse. Dette er ikke populært, og kirkesøkningen synker.

Så går det enda noen år, og Benjamin blir også syk, og skjønner at han skal dø. Da ser han for seg at Kathrine kommer tilbake fra det hinsidige og tilgir ham – til tross for at da hun lå på dødsleiet og tryglet om bekreftelse på at han elsket henne, fortalte han den brutale sannhet – han elsket noen andre. Så ber han Ol-Kanelesa om  å spørre Gunhild om hun vil besøke ham – og det gjør han. Selv om han synes det er vanskelig. De forsones og avtaler å gifte seg. Neste morgen, når Gunhild kommer, er Benjamin død – med et fredelig smil om munnen.

De fleste anmeldelser og analyser jeg har sett går ut på at dette handler om Benjamin Sigismund og hans vekst og utvikling.

Jeg kan dessverre ikke se noen utvikling. Han er da like forfengelig og selvopptatt hele veien, og bruker sine kvinner som de rene bruksgjestander – selv om han sluttet å refse sine sognebarn under navns nevnelse da han selv ble syk og mistenkte at han snart ville stå for sin dommer.  Selv dagen før han dør, er han først og fremst opptatt av hvorvidt Gunhild vil synes at han er blitt gammel og stygg, og ber Ol-Kanelesa hjelpe ham med barberingen. Det er ikke spor av anger noe sted, selv om han beleilig har fått Kathrine til å tilgi sin sjofle oppførsel fra det hinsidige.

Og hvordan går det med Gunhild? Det får vi ikke vite, selv om den siste setningen i boka er at det regner ild over henne. Og Ol-Kanelesa er død.

Denne boka kunne ikke vært skrevet i dag.

Se for deg overskriften i VG:

Desperat kvinne ber den nytilsatte sognepresten om hjelp for å unngå tvangsekteskap (dessverre en brutal realitet i vår tid også i vårt land).

Og videre: Presten avslår, og innleder deretter et seksuelt forhold til kvinnen.

Vi får håpe at han i vår tid hadde fått sin bekomst. I alle fall i vårt land. Dette kaller vi seksuelt misbruk – ikke århundrets kjærlighetsroman. Og hvilke kvinner er det egentlig som er bra nok i denne teksten? Det er Ol-Kanelesas avdøde forlovede Ellen, og Benjamins avdøde mor. Den beste kvinne er en død kvinne.

Jeg gremmes.

Nok en plagsom suppe

 

 

 

 

Supper er jo ikke særlig fotogene heller?

image

Men suppe er godt, lettvint og sunt. I dag hadde vi vegetarmiddag. Alle grønnsakene som har ligget her en stund ble brukt. Suppe er veldig fint til å bruke opp grønnsaker som ikke er dårlige, men kanskje litt slappe. Sellerirot, gulrot, løk, hvitløk, squash. Surres i olje på svak varme til møre og blanke. Tilsett 1 l kraft. Småkokes 10 min og bamixes. I dag tilsatte jeg økologiske linser, litt resterende matyoghurt og litt krydder. Veldig godt – og blogges for senere tilfelle.

Slår nok et slag for suppe uten pose

Det er verken farlig eller vanskelig. Her i huset har det ikke forekommet en posesuppe siden 2011, og det tror jeg er bra. I dag lagde jeg kyllingsuppe. Dette er den fjerde middagen vi har av denne Stangekyllingen. Selv om den er dyrere enn kreka fra Prior, (kosta 219 kr), så er ikke det verst for fire middager til to personer.
Suppe fra bunnen er LETT. Det tar ikke lang tid heller. Start med noen suppegrønnsaker. I dette tilfellet en løk, noen skiver sellerirot, 2 hvitløksfedd og en halv chili. Surres i olje til blanke og møre, men ikke stekt.

 

 

image

 

Tilsett kraft. Har du kokt kraft på fire høner – kudos til deg. Jeg brukte en liter vann og 2 stk fond du chef chicken. Det funker helt fint og er mye bedre og sunnere enn buljongterning (masse salt…)

image

 

Suppe er jo ikke det mest fotogene. Jeg kokte opp, og lot det hele småkoke 10 min. Bamixes deretter, tilsatte 1 boks kokosmelk, smakte til med krydder (karri og gurkemeie). Tilsatte kyllingen som var finhakket, en boks økologisk mais og noen knuste risnudler. Det ble veldig godt.

Dagens middag – asiatisk laksegryte

image

 

 

Jeg brukte denne oppskriften, og fulgte den sånn bortimot. Brukte fersk chili og ikke chilipasta, og tilsatte også litt honning etter å ha smakt på sausen. Men alt i alt var sausen helt framifrå.

image

image

image

 

Dette ble kjempegodt, men vet ikke helt om jeg ville valgt akkurat disse grønnsakene. Man kan vel egentlig bruke de grønnsakene man måtte ha for hånden og liker best selv? Kokt squash synes jeg er litt intetsigende. Men som sagt – sausen var VELDIG GOD.

Dagens middag – ostesufflé

År og dag siden jeg har laget det. Bruker oppskriften til Julia Child. 2 oz smør, 1 1/2 oz mel – lag  jevning.

image

 

tilsett 1/2 pt kokende melk. Krydre med litt salt, kajennepepper og muskat. Tilsett 4 eggeplommer

image

 

Visp 5 eggehviter stive. 3 oz grovrevet ost blandes i melk/egg-blandingen, fold inn eggehvitene forsiktig. I ovn på 200 grader, skru straks ned til 180

image

 

Lag salat i mellomtiden. Dette er et eksperiment med hjertesalat, vårløk og bringebær. Ble ikke verst, men manglet NOE. Vet ikke helt hva?

image

 

Åpne for all del ikke ovnsdøren mens suffleen steker. Da blir det pannekake. Denne hevet seg ikke så mye som den kanskje burde gjort, men den var helt grei. Tror jeg kanskje burde skrudd ned varmen litt mer – den fikk skorpe før den var ferdig med å heve, tror jeg. Nærmere 175 enn 190…

image

image

 

Men den datt ikke sammen og smakte godt. Det får klare seg på en mandag.

image

Fantastisk konsertopplevelse!

Akkurat hjemkommen fra Gjøvik kirke, og jeg er glad jeg trosset høstmørke og illevarslede nedbørsmengder og dro for å høre Vestoppland Kammerkor.  (Jeg linker til facebooksiden, nettsiden deres er dårlig oppdatert, det er synd).

Har aldri vært på konsert i denne kirka før – men det ble en god opplevelse. Akustikken virker veldig bra til å være en trekirke, og koret var særdeles imponerende. Damene kom syngende inn. Hva de sang fikk vi aldri vite, det var først neste nummer som stod i programmet – Din Fred skal aldri vike av Svein Ørnulf Ellingsen.

Men det var først i neste nummer etter der igjen  at bakoversveisen og gåsehuden virkelig meldte seg: Eg Veit i Himmerik ei Borg, arr. Gavin David Lee. Jeg har aldri hørt dette arrangementet før, men det var kjempeflott – og FOR noen tenorer. Jeg lurer på hvor Marit dyrker dem, flere kor skulle hatt en avling. Jeg tror nesten dette var konsertens høydepunkt for min del, selv om det var mange andre.

I Himmelen fra Edvard Griegs fire salmer (denne har jeg også vært med å synge…) var flott framført, med en av korets egne sangere som solist – imponerende. Det var mye kjent stoff i denne konserten, men ofte i nye og spennende arrangementer. For eksempel av Ingen er så trygg i fare – en salme som er vakker og ofte brukes i begravelser, særlig av barn.

Så fikk koret endelig sitte nedpå litt, mens vi hørte en sopransolo og en orgelsolo. Ingen av delene stod i programmet – jeg skulle gjerne visst hva det var. Orgelsoloen minte meg om Sløgedals Variasjoner over en norsk folketone, men jeg tror ikke det VAR den? Eller kanskje likevel, bare annerledes registrert og spilt enn mannfolket pleier å gjøre?

Annen avdeling var like vakker. Bogoroditse devo av Rachmaninov er et vakkert verk som kantoriet også har sunget.

 

 

http://youtu.be/InMhSNBlIg8

Bred dina vida vingar er jo også kjent og kjær – men nok et ukjent arr for meg. Samme med Jeg er i Herrens Hender – og på dette stadiet hadde jeg hørt så mye vakkert at jeg hadde tårer i øynene.

Karin Boyes Aftonbøn er også et korverk og en tekst av de sjeldne – dette er Egil Hovlands musikk. Disse unge danskene gjør en god jobb:

http://youtu.be/n2zMl2Z0xoo

Og Britt Åse – du som foreslo O, bli hos meg. De avsluttet med et fantastisk arr. av denne. Av Greg Jasperse. Legger ut en versjon under tvil. Det finnes ikke mange på Youtube, og Vestopplendingene sang flettene av disse her. Dirigenten ligner ikke særlig på Marit heller. Men det var det beste jeg fant. (edit: koret er vel egentlig bra. Men de har en sopran der de burde ha sparka ut…)

http://youtu.be/hISYqFBkhxA

 

Alt i alt. Imponert.

Hvis jeg skal si noe stygt, så må det være om han fyren som kom fram for å dele ut blomster. Aner ikke hvem det var, men han hadde ikke forstått at i en slik stund fatter man seg i korthet. Veldig. Det er greit å si at det var vakkert og stemningsfullt og mante til ettertanke på en slik dag – men det HOLDER. Det er ikke nødvendig å ødelegge stemningen og ettertanken med å holde en preken. For deretter å gå over til dårlige blødmer. Det eneste fornuftige han sa var (eeendelig, etter at jeg hadde begynt å lure på om det gikk an å krabbe under benkene for å komme seg ut…) at vi vil ha et ekstranummer. Så da koret sang Karin Boyes Aftonbøn en gang til, var stemningen så noenlunde på plass igjen.