(advarsel, veldig langt og høy nerdefaktor…)

En fantastisk opera – og et verk som har medført mange spekulasjoner om både det ene og det andre opp gjennom tidene. Mozart dirigerte selv de to første forestillingene (antagelig i et langt raskere tempo enn det som brukes nå til dags, forestillingen begynte klokka sju og han var hjemme og skrev til sin kone klokka halv elleve- og hadde 20 minutter å gå fra teateret…) Han rakk bare de to første, deretter ble han syk, og døde få uker seinere. Noen lanserte da det ryktet at han var tatt av dage av frimurerlosjen på grunn av at deres hemmeligheter var røpet i denne operaen. Det er neppe riktig – librettisten levde i beste velgående i ytterligere to tiår. Det skal vel noe til å hevde at det røpes flere hemmeligheter i musikken enn i librettoen – og førstnevnte skal vel litt mer kunnskap og innsikt til å tolke uansett. Librettoen er også av mange avskrevet som i overkant absurd – selv for opera. Likevel har den fått storpolitiske, filosofiske og frimureriske tolkninger opp gjennom tidene – det er interessant å lese litt om de forskjellige tolkinger og spekulasjoner som finnes.

Musikken taler jo for seg selv uansett. Noen har lagt ut høydepunktene fra en god oppsetning i Zurich på YouTube. Her er overtyren,

httpv://www.youtube.com/watch?v=ae8QqFaW53s&feature=related

Denne inneholder visstnok flere “frimureriske” spor. Selve tonearten – Ess-dur, med sine tre b’er – har spesiell betydning, selv om denne neppe er reservert for frimuere. De tre innledende akkordene gjenspeiler tretallet som går i gjen svært mange ganger i denne operaen – eventuelt femtallet som noen mer feministisk orienterte har hevdet – siden to av akkordene gjentas to ganger. (og femtallet er visstnok frimurernes symbol for det kvinnelige for den som bryr seg om sånt…) Det er også de som hevder å høre både dørbanking og at klokka slår tolv. I denne oppsetningen har de nok valgt å framheve frimurerspekulasjonene – med denne lille pantomimen under ouvertyren – i stedet for å la orkesteret ha den for seg selv. Fantastisk musikk uansett tolkning.

Hele operaen er ikke lagt ut på YouTube. I neste klipp har man hoppet til Papagenos entré. Før det har Tamino (helten) entret scenen. Han blir forfulgt av et monster (en slange) og blir så redd at han besvimer. Muligens en litt pinglete helt? Kanskje det var dette som inspirerte denne tolkningen? (Denne lenken har dødd, dessverre. Det var en anmeldelse av en oppsetning hvor Tamino og Papageno møtes i en støttegruppe for impotente menn…)Han blir reddet av “tre damer”. De dreper slangen, og begynner å krangle om hvem som skal være igjen for å passe på Tamino mens de andre varsler deres herskerinne Nattens Dronning. Alle tre vil være igjen, fordi de synes han er så søt – men det ender med at alle tre går. Og inn kommer fuglefangeren Papageno.

Tamino kommer til seg selv, Papageno tar æren for å ha drept slangen. Han forteller at han fanger fugler som han leverer til hoffet til Nattens Dronning, og for dette får han mat og drikke. De tre damene kommer tilbake og straffer ham for løgnen ved å sette en hengelås på munnen hans, og gi ham vann og en stein i stedet for vin og brød for fuglene hans. Tamino får et bilde av Pamina – og blir øyeblikkelig dypt forelsket. Hmmm. Så langt – og kanskje med litt hjelp av utseendet til denne tenoren, virker han unektelig som en som har bodd litt for lenge hjemme på gutterommet og nå er desperat etter å få seg dame….

Men så kommer det en dame med bein i nesa…

[

Nattens Dronning forteller Tamino at hennes datter Pamina er tatt til fange av den onde Sarastro, og dersom han klarer å befri henne, skal han få gifte seg med henne. Her begynner jo absurditetene å tre nokså klart fram. Hva er det som gjør at hun tror denne godtroende og pysete fyren vil greie noe slikt? Og hvorfor gjør hun det ikke heller selv – på et senere stadium oppsøker hun jo Pamina tilsynelatende uten problem?

Jaja, dette er et eventyr. Den forelskede Tamino sier selvsagt ja, Papageno befris fra hengelåsen og utnevnes til medhjelper, de tre damene utstyrer Tamino med en gyllen fløyte og Papageno med et klokkespill – begge deler skal beskytte dem mot farer de møter på sin vei.

Og nå spriker tolkningene i alle retninger. Samtiden mente å se keiserinne Maria Theresia i Nattens Dronning. Noen mente at Mozart og Schikaneder endret plottet midtveis (det kan kanskje forklare hvorfor det ikke henger helt på greip, hehe) – i begynnelsen var det ment som en klassisk “quest story”, hvor det hele gikk på å befri heltinnen fra fangenskapet, men siden det allerede fantes et tilsvarende “singspiel” med et slikt sujett, måtte de snu på flisa sånn halvveis uti, og gjøre Nattens Dronning til skurken og Sarastro til det godes representant.

Ingmar Bergman filmatiserte denne operaen på syttitallet, og med velkjent hang til familiedrama gjør han Sarastro til Paminas far, og operaen til en typisk barnefordelingskonflikt. Det er vel bare delvis dekning for en slik tolkning i librettoen, men det åpner jo enda flere interessante fortolkningsmuligheter….

Pamina, stakkar, har det ikke bra. Hun utsettes for kraftig sexpress av Sarastros tjener Monostatos, men denne blir jaget på flukt i grevens tid av Papageno som kommer så brått på ham at han stikker, og begge tror den andre er djevelen selv og blir livredde. Pamina og Papageno synger en vakker duett om livet og kjærligheten:

I mellomtiden har Tamino kommet fram til de tre templer. Han nektes adgang til de to første, men i det tredje møter han Taleren, som forteller ham at Sarastro slett ikke er noen tyrann, men tvert i mot, klok og god. Hva annet kan man vente av et sektmedlem? Tamino, den godtroende stakkaren – kjøper dette også, som han jo har gjort med alt han har støtt på så langt…

Papageno forsøker å redde Pamina, men blir forhindret av Monostatos som kommer tilbake med en gjeng med slaver. Han klarer imidlertid å redde seg selv ved hjelp av klokkespillet som får Monostatos og de andre til å danse ut av scenen. Han finner Tamino som har falt i tanker (han begynner vel å bli litt forvirret, stakkar…)

Inn kommer alle – Monostatos, slavene, Pamina, Papageno – og endelig Sarastro. Tamino og Pamina faller i armene på hverandre, men Sarastro mener at de først må vise seg verdige til å få hverandre, og bestemmer at Monostatos skal få en smekk for sin dårlige oppførsel. Flott finsk bass…

I mellomtiden oppsøker Nattens Dronning Pamina, gir henne en kniv og sier at hun må drepe Sarastro (hvorfor tok hun henne ikke bare med seg hjem…)

Sarastro konfiskerer imidlertid kniven og holder en liten moralpreken:

Men stakkars Pamina har det fortsatt ikke greit. Tamino er nå i ferd med å gjennomgå sine “prøvelser”. En av dem går ut på at han ikke får lov til å snakke, spesielt ikke til kvinner, som «Tut wenig, plaudert viel» i følge Sarastro og broderskapet hans – og derfor svarer han ikke når Pamina henvender seg til ham. Hun tolker dette som en avvisning (skulle vel bare mangle…), og etter alt hun har gjennomgått for denne dustens skyld så langt, bestemmer hun seg for at livet ikke lenger er verd å leve og planlegger å ta livet av seg…

Papageno drømmer også om å få seg dame. Flott baryton – dette er nok en av denne oppsetningens beste prestasjoner, hehe:

Tamino må gjennom den siste prøven (ild og vann…), og klarer seg med hjelp av Pamina – og ved å spille på fløyten

Koralen i starten kunne sannelig vært bedre sunget?

[

Papageno, som også tror at kjærligheten er tapt, planlegger å henge seg, men det går jo heldigvis bra. Papagena og Papageno skal visstnok representere “alminnelige mennesker”, som ikke strever etter slike høye mål som Tamino og Pamina…

Gute Nacht, du falsche Welt… Heldigvis kommer småguttene og minner ham på det magiske klokkespillet. Pa-pa-pa-pa….

Men SÅ – kommer Nattens Dronning og Monostatos (som har gått over til fienden…) og angriper de hellige haller – med pistol!

Det går selvsagt ikke – de blir kastet ut, de elskende får hverandre, og så levde de lykkelig til sine dagers ende, som seg hør og bør i eventyrene.

Men hva var det egentlig som skjedde? Og er det grunn til å legge noen dypere mening i dette virvaret? Det er skrevet mange lærde og enda flere spekulative ord om dette, og en del av det finnes på nettet. Frimurerinspirasjonen er nok hevet over tvil. Mozart var frimurer. Det var Schikaneder også – inntil han ble kastet ut for umoralsk oppførsel. Han ble aldri tatt opp i noen losje i Wien, hvor han drev sin lille teatertropp som dette stykket er skrevet for. Det var også Schikaneder som tok initiativet til stykket, og han sang rollen som Papageno i den aller første oppsetningen. Dette later til å ha vært en mann med sans for å tjene penger, og Tryllefløyten fikk en helt uhørt suksess – folk gikk mann av huse for å se og høre. Det er vel ikke så vanskelig å tenke seg at alle fortolkningsmuligheter, inklusive de storpolitiske, ble tatt i bruk i PR-øyemed. Frimureriet var et hett tema på denne tiden. Hemmelige klubber florerte, og det fantes bådet tilhengere og motstandere. Keiserinne Maria Theresia var en sterk motstander – og ikke lenge etter dette ble frimueriet forbudt i Østerrike. Det er de som hevder at Tryllefløyten er Mozarts forsvarstale for frimueriet . Mon det. Det er vel mye vi ikke vet om Mozart, men som forsvarstale betraktet virker vel dette nærmest mot sin hensikt? Tamino er en tafatt dott som faller for hva som helst, det er jo kvinnfolkene det er noe tak i her. «Prøvelsene» Tamino gjennomgår (som helt åpenbart er tuftet på frimurerritualer) framstår som latterlige og fører bare til komplikasjoner, det er Pamina som gjennomgår de faktiske prøvelsene, stakkar. Hun blir kidnappet, sextrakassert, oppfordret til mord, sviktet av sin elskede og må til slutt redde ham gjennom «prøvelsene» fordi han er for tafatt til å klare seg selv. Schikaneder var vel heller ikke akkurat noen reklameplakat for broderskapet. Muligens av den grunn er librettoen forsøkt tilskrevet en venn av Goethe: Johann Georg Metzler – men det er liten tvil om at det er Schikaneder som er forfatteren.

Likestilling var vel ikke oppfunnet på syttenhundretallet, og de mange rasistiske og kvinnefiendtlige strofer som finnes i denne operaen er antagelig kun et uttrykk for hva som var greit å si på den tiden. Likevel må man jo merke seg at det er kvinnfolkene og svartingen som er skurkene til slutt… Moralen ( i den grad det finnes noen), er vel at menn skal underkaste seg broderskapet, og kvinner skal underkaste seg sine menn. God frimurermoral den dag i dag, men moderne oppsetninger velger gjerne å tone ned noe av dette litt… Uansett er jo operaen veldig lang og med det tempo som brukes i våre dager er det antagelig greit å kutte litt.

Jeg tror vel helst at både Schikaneder og Mozart hadde god sans for hva som kunne selge – og det gjorde det jo, og gjør det fortsatt. At Mozart døde var sikkert heller ikke så dumt i denne sammenhengen, se bare på hva som har skjedd med musikken til Michael Jackson i det siste..

Tryllefløyten er fantastisk musikk, så kan man jo mene hva man vil om teksten, den er uansett ikke hovedpoenget når det gjelder opera. Så lenge alle enten dør eller får hverandre til slutt, så er det greit. Jeg ønsker meg en billett til en fin oppsetning av denne….

Dette er en kopi av et tidligere blogginnlegg som er blitt ødelagt. Først forsvant lenkene og så forsvant hele innlegget. Nå er denne lagt på youtube igjen, så jeg tillater meg å lage en ny bloggpost – mer eller mindre kopi av den gamle. I mellomtiden har jeg jo sett en flott oppsetning av denne.

Og i siste nummer av svenskenes frimurertidsskrift står det en ganske interessant artikkel om Mozarts musikk, inkludert Tryllefløyten.  Nr 3, 2011, bla til side 49.

Det er vel ikke alt her som kan tas for god fisk. Blant annet refereres til Haydn som frimurer. Haydns arbeidsgiver var frimurer – og mange av hans venner. Haydn lot seg også overtale – og var til stede på ett møte. Men det er muligens nok? Goethe var på 2 eller 3 møter, men begge disse smykker man seg jo med i stor stil. Anders Behring Breivik, som rakk fem møter før han ble ekskludert var knapt frimurer i det hele tatt. Alt er relativt

Svensken skriver også:

Bland annat har den länge ansetts

innehålla kvinnofientliga budskap, eftersom

kvinnorna ofta utmålas som

onda och opålitliga av Sarastro och

hans brödraskap. Men genom att

tyda koderna i Mozarts musik kan vi

se att det faktiskt förhåller sig precis

tvärtom.

Uten å gå nærmere inn på dette. Tvertom – hvordan da? Dit tror jeg ikke man kommer uten å ta avstand fra både Sarastro og hele broderskapet? Som jeg har skrevet over – det er kvinnfolka det er noe tak i her – alle mennene framstilles jo som mer eller mindre latterlige. Pamina består sine høyst virkelige prøvelser med glans, mens verken Tamino eller Papageno klarer noe som helst – ikke engang å holde kjeft, under de fjollete frimurerprøvene de gjennomgår. Man kan jo også merke seg at Nattens Dronning straffer Papagenos overtredelse med en hengelås på munnen i ca 5 minutter – mens Sarastro straffer Monostatos med 77 stokkeslag under fotsålene. En barbarisk straff som ikke akkurat står i stil med hans svulstige ord om sine hellige haller. Men ellers var dette en interessant artikkel som inspirerer til å lese mer – både om Mozart og om musikkteori, og ikke minst er jo forholdet mellom musikk og matematikk spennende?

Siden jeg skrev dette, er det kommet mange fullstendige versjoner av operaen på Youtube. Dette er min favoritt:
httpv://www.youtube.com/watch?v=IDu8RiZVteU
Her ser man hvordan Sarastro faktisk oppfører seg (helt i tråd med librettoen), både mot Pamina og Monostatos. Særlig Pamina blir jo veldig dårlig behandlet av både sin mor og sin kidnapper. Så slutten her hadde jeg sans for. Tamino er det muligens håp for så lenge han lar fruen bestemme? Paminas konsekvent røde og nærmest barnslige sko (i både badeskoutgave og mer vanlige) ser jeg som en allusjon til Trollmannen fra Oz. Dorothy var heller ikke født bak en geitost :-), og man kan jo egentlig se en ganske klar parallell til The Wicked Witch of the West og trollmannen som viste seg kun å være staffasje 😉

Flott sunget, og fantastisk scenografi! Må ha kosta flesk!