Kategoriarkiv: sutring og selvmedlidenhet

Pilegrimsleden dag 18

Publisert av
Svar

 

Våknet allerede i 6 tiden fordi jeg hadde lagt meg ganske tidlig i dagen før. Det var derfor godt klar for egg og bacon da frokosten åpnes klokken 7:00. Frokosten var god . Deretter gikk jeg en prøvetur ned på butikken for å kjøpe forsyninger til turen og ikke minst mer gnagsårplaster. Dessverre hadde det gnagsåret som skyldes for mye asfalt blusset opp igjen en smule. Berkåk ligger et stykke unna Pilegrimsleden så det var en ganske lang og seig Bakke oppover på asfalt før kom fram til stedet jeg skulle sove i går kveld. Gnagsåret var såpass merkbart at det fristet ikke å trave ned igjen selv om det ville være nedoverbakke. Jeg startet derfor dagens vandring med en taxi tur. Det var like vel langt nok å gå langs Orkdalsveien for Pilgrimsleden tok av oppover i høyden.

En annen bekymring var været. Det var

 

meldt en god del regn, likevel så det ganske lovende ut med bare et lett skydekke på morgenkvisten. Jeg la derfor i vei med friskt mot. Da leden endelig tok av fra asfalten gifte oppover den bratteste og mest slitsomme bakken Jeg tror det har gått hittil. Kanskje fordi jeg ikke var helt forberedt men den kjentes nesten verre ut en hardbakken på Dovre. Heldigvis begynte det ikke å regne før jeg var på toppen. Men da startet det. Jeg hadde vett til å feste regntrekket på sekkken, men var såpass svett og varm at Jeg droppet å ta på meg regnkap eller skalljakke. Da ble jeg naturligvis gjennomvåt og det var ikke stort annet  å gjøre enn å peise på utsiktspunktet på osphaugen fristet ikke.

Endelig kommer jeg fram til Voll og søkte ly i Joker butikken. Der var de riktig så snille og greie og lot meg få skifte på pauserommet og ga meg til og med kaffe.

 

Til takk for det klarte jeg å hekte fast sekken min og rev ned et helt stativ med sysaker med dunder og brak. Pinlig.

Kjøpte mat og drikke med tanke på at det ikke ville være matservering der jeg skulle overnatte om kvelden. Tenker De var ganske glade Da jeg gikk.

Deretter kikket jeg på gamle Bua som er en restaurert gammel butikk som har eksistert på denne plassen i rundt hundre år eller muligens mer. Fortsatte videre til kirken som hvor jeg fikk en interessant omvisning av en kunnskapsrik ung mann som jobbet som sommerguide. Kirken er fra 1600-tallet og ble reist etter to tidligere stavkirker som lå henholdsvis Sør og Nord for den nåværende kirken. Det er bevart en del gjenstander fra de gamle kirkene ikke minst et krusifiks som henger over korporten og dåpsfatet som var ganske vakkert og interessant. Mange av bildene

 

er fra kirken.

Det var meldt noe bedre vær men utrygt for likevel noen regnskurer Utover dagen. Nå var det seks kilometer igjen til overnattingsstedet og 101 km igjen til Nidaros. Det kommer greit fram til ryggen og jeg har fått ett lite pilgrims hus for meg selv å sove i. Det er uten innlagt vann og det er en ganske lang springmarsj over en våt plen for å komme seg på bad eller toalett. De leier ut til laksefiskere og pilegrimer her og jeg tror de danske laksefiskerne som bor her har mer luksuriøs overnatting men de betaler sikkert mer også. Pressen ligger særdeles vakkert til med fantastisk utsikt og gården i seg selv er ganske sjarmerende.

Pilegrimsleden dag 15 – plutselig var det slutt.

Publisert av
Svar

Overnattet som sagt på Fokstugu. Ikke spesielt imponert over denne plassen. Men det skyldes muligens at jeg er en bortskjemt luksuspilegrim. Hvis du kommer hit med egen mat i sekken og er forberedt på å lage den selv, så er kjøkkenet de stiller til disposisjon helt ok. Jeg har ikke prioritert å bære mat, utover kjeks, nøtter og energibarer, fordi det er lettere for meg å spise dette enn brødskiver underveis. Jeg har derfor satt pris på å få god mat servert når jeg kommer fram til kveldens hvilested. På Fokstugu får du ikke dette. De har en kiosk som er åpen til kl 18, med en svært begrenset utvalg av varer, og ganske høye priser. Det eneste som lignet på middag var to typer posesuppe, og frossen pytt i panne. Begge deler i porsjoner til 3-4 personer, så det er litt dumt for en enslig pilegrim. Jeg fikk dog kjøpt et enkelt egg, og gikk for pytt i panne. Ble jo mett på et vis, men, særlig godt var det ikke. Standarden kan vel ellers sammenlignes med Dale-Gudbrand, der jeg betalte nøyaktig halvparten for samme standard overnatting, på et antagelig like sagnomsust sted. Der kunne jeg gå og spise i hotellavdelingen, og fikk biff og rødvin, samt en lekker hotellfrokost, og var ennå ikke oppe i samme pris som jeg betalte på Fokstugu. Vi får håpe det ikke skyldes at de bemanner Guds Huset (ja! De skriver det sånn!) med prest hele sommeren. Presten var ikke å se eller høre. De har morgenbønn kl 08, aftenbønn halv ni – i et mørkt og stusslig hus bak et hjørne. På begge tidspunkter hvilte jeg mine slitne bein på senga, og hørte heller aldri noe til den berømmelige angelusringingen. Hvis presten får betalt for dette, syns jeg faktisk de burde stikke innom og si hei til pilegrimene og i alle fall signalisere at de kan prates med. Hvis de gjør dette frivillig og på dugnad og kun får gratis opphold, gjør de selvsagt hva de vil utenom pålagte bønnetider. Men for egen del ville jeg heller hatt bedre matttilbud.

Frokosten er samme problem – i kiosken får du kjøpt store pakker med rundstykker du kan varme opp, hele liter med melk og juice, men enkeltvise egg og porsjonspakninger med smør og pålegg. Det ble litt upraktisk. Jeg gikk for en yoghurt og satte min lit til at de lovet drop-in lunsj på Furuhaugli.

Det viste seg dessverre ikke å stemme. Jeg trøsta meg med en øl, og kjøpte kaffe og vaffel – det stagget vel den verste sulten. Og la i vei mot Hagesæter etter å ha hvilt skankene en stund.

Men etter en stund skjønte jeg at jeg hadde gått feil. Pilegrimsappen viste at jeg var et stykke fra leden, så jeg prøvde å komme meg i riktig retning, sjekka posisjonen stadig vekk – inntil jeg oppdaget at mobilen var vekk.

Da er man ille ute i våre dager. I gamledager hadde man kart og kompass. Det hadde ikke jeg – selv om jeg faktisk kan bruke det. Jeg bestemte meg for å gå tilbake til Furuhaugli – selv om jeg nok var omtrent halvveis – men denne vegen kjente jeg jo. Det var jo bare å komme seg hjem. Snille mannen som driver dette stedet kjørte meg til Dombås, med god margin til toget, så jeg rakk å kjøpe ny mobil – og nå er jeg hjemme. Det blir ingen bilder fra dagens tur, folkens, de ligger i et myrhull på Dovre.

Pilegrimsleden dag5

Publisert av
Svar

I dag hadde jeg ikke ambisjoner om å gå veldig langt. Fortsatt ganske støl og litt plagsomme gnagsår. Gnagsårene roet seg heldigvis ganske fort men jeg fikk stadig mer vondt i venstre hofte. Jeg traff på en Amerikaner underveis, vi søkte ly under et grantre for en tilfeldig regnskur. Han var vel omtrent halvparten så gammel som meg, men han hadde vondt på samme sted i hofta og sa at Hans kone som tidligere hadde gått denne turen hadde forsikret han om at dette kom til å gå over. Jeg håper hun har rett. Nøyde meg derfor med 11 km i dag og var framme forholdsvis tidlig på Dale gudbrands gård på Hundorp. Dette er et flott sted med mye historie i veggene. Det er også pilegrimssenteret i Gudbrandsdalen betjent av en hyggelig ung mann med sommerjobb her, som serverer kaffe, te, vann og informasjon til forbipasserende pilegrimer. Jeg har fått rom på loftet i pilegrims Herberget heldigvis slipper jeg å dele rom med noen. Føler meg litt for gammel til det. Har ellers truffet igjen en svært hyggelig sveitsisk dame som også bodde på Glomstad samtidig med meg. Vi spiste en fortreffelig middag sammen på hotellet. Har også bestilt frokost der i morgen. I morgen er planen å besøke sør-fron kirke, antagelig å spise lunsj på sygard Grytting og så får vi se hvor langt jeg kommer. Leden i dag Har vært ganske variert, jeg startet med å gå opp Den veien vi alltid kjører til hytta, etter en stund ta av til venstre langs gamleveien til Hundorp. Dette er en grusvei med lite trafikk ganske behagelig å gå og hyggelig landskap med mange interessante gamle hus å se. Jeg klarte å ta feil av veien i dag også gikk på venabygdsveien og skulle egentlig tatt av til høyre men jeg innbilte meg at jeg skulle fortsette på Venabygdsveien helt til Hundorp. Det skulle jeg ikke, men har bare meg selv å skylde på denne gangen jeg skulle ha fulgt bedre med. Ingen stor skade skjedd, den veien Jeg gikk var nok kortere og jeg kom forbi en campingplass hvor jeg fikk kjøpt meg en flaske brus. Deretter var det en ny runde med smal sti på en skummel skrent denne gangen rett ned på E6. Jeg må tilstå at jeg ble ganske engstelig. Takk og pris for gåstaver og gode sko, men jeg turte jo ikke annet enn å ha blikket stivt festet på hvor jeg satte beina og hadde knapt nok mulighet til å se meg rundt og nyte landskapet eller alle de fine markblomstene som var der. Det siste stykket inn til Dale Gudbrand gikk igjen langs E6. Da fikk  jeg tiltagende vondt og dessuten begynte det å regne. Da Var det godt å komme i hus.

Pilegrimsleden, dag 2-3

Publisert av
Svar

Nå har jeg ikke skrevet noe siden i går morges. Da er det på tide å gå litt inn på hva som skjedde hele dagen i går. Det gikk fint å få seg frokost. Hotellet som var en snau kilometer fra der jeg bodde servert en aldeles nydelig frokost så jeg la i vei med godt mot dessverre ble det vanskeligere Utover dagen. ?Leden er til dels svært dårlig merket. Noen steder var den til og med ganske farlig et sted gikk stien som var svært smal langs en bratt skrent ned til en elv. Jeg var svært glad for at jeg hadde gode sko gå staver og at det ikke hadde vært regn så bakken var tørr Det er nok bare tidsspørsmål før noen faller utfor  der Det bør settes opp noe form for sikring tror jeg. Ellers var det en fin vandring med ganske mye variert landskap. Etter hvert kom jeg til et gårdstun hvor det gikk fire eller fem veier i hver sin retning ingen av veiene var merket med noe pilegrimsmerke så jeg stusset fælt. Siden jeg kunne se Øyer kirke regnet jeg med at leden gikk i den retningen og at Pilegrimsleden stort sett gikk innom alle kirker man passerer. Der tok jeg feil. Leden passerer i høyden ganske langt ovenfor kirke så jeg fikk ganske mange kilometer bratt oppstigning på asfalt i tillegg de 20 kilometerne som hadde beregnet og skulle gå denne dagen. Det var også en krevende løype på mange andre måter for det var svært mange høydemeter involvert. Jeg mener vertinnen her sa at det var 1700. Men mye vakkert og variert landskap. Gravhauger fra jernalderen, en tenkeplass med maurskulptur. Det ga jo litt perspektiv på egen ryggsekk. På slutten av vandringen ny oppoverbakke på asfalt og gnagsårene begynte å bli særdeles plagsomme. Jeg ringte derfor hotellet hvor jeg hadde bestilt overnatting og klaget min nød og lurte på om de kunne bestille en taxi eller om de hadde noen form for transport Det er cirka fem kilometer igjen. Vertinnen var meget snill og grei og dro ut for å hente meg i bil. Men Det viser seg at her er det også noe rart med leden. Nå hadde jeg funnet fram pilegrims appen som nok er ganske ny men i følge vertinnen så skulle jeg vært et helt annet sted Det viser seg at det går to merkede stier til dette hotellet så hun brukte ganske lang tid på å finne meg Stakkars og klarte det ikke før jeg sendte min eksakte posisjon fra Google Maps. Da var jeg ganske dødssliten og bestemte meg for å ta en ekstra hviledag på dette hyggelige hotellet. Det er meget sjarmerende med gamle antikke innredninger overalt. Rommet er enkelt men jeg har det jeg trenger. Roger har også bestemt seg for å starte pilegrimsservice og kom kjørende med forfriskninger av både vått og tørt til meg i går kveld. I morgen legger jeg i vei igjen men Har bestemt meg for å da ta en ganske kort etappe Jeg skal ikke satse på å gå helt til Ringebu men planlegger å overnatte på Fåvang. Deretter kommer det også 7 km på hard asfalt så jeg tenker å ordne meg noe skyss akkurat denne strekningen Det er ikke sjarmerende å gå etter trafikken og det er dette som tar knekken på føttene mine og skape gnagsår Det går fint på skogstier og grusvei. Nå satser jeg på å slappe av resten av dagen og få meg en bedre middag og en god natt søvn Håper å starte i vei med friskt mot i morgen

Pilegrimsleden dag1

Publisert av
Svar

Da var dagen endelig kommet hvor pilegrimsferden endelig startet. Standsmessig avskjedslag for meg på Skibladner brygga i Moelv. Både sognepresten, ordføreren og min mann samt Solveig  var der for å vinke til meg. Solveig slo seg med og ble med Skibladner til Lillehammer hvor vi koste oss om bord med et glass musserende vin. Og hadde det riktig så flott i sola. I Lillehammer var det litt vanskelig å finne frem. Det virker som pilegrimsmerkene er plassert nærmest fullstendig tilfeldig og ikke nødvendigvis der hvor det er veikryss og du skjønner om du skal gå til høyre eller venstre. Så hadde jeg ikke vært såpass lokalkjent at jeg visste at jeg skulle finne gamle veien, så hadde jeg sikkert rotet meg bort. Gamle veien i retning Fåberg var en idyllisk vei og gikk gjennom fine boligområder i Lillehammer og etter hvert utover mer landlige strøk. Når jeg nærmet meg Fåberg, så var pilegrimsleden lagt om på grunn av veibygging, så leden gikk jo egentlig utenom Fåbergsentrum, men jeg gikk nå ned der likevel for jeg hadde blitt lovet rast og mat av min snille fetter Per Helge og hans kone Randi. De har et riktig så idyllisk hus hvor pilegrimsleden tidligere gikk rett forbi, men nå er den flyttet opp langs veien. Han var så snill at han tilbød seg å kjøre meg til Kaldor, men jeg synes jo det var litt for smedelig å på en måte gi opp første dagen, så jeg takket nei til det, men jeg angret jo hardt på det senere, for turen fra Fåberg til Øyer, den var mild sagt kjedelig. Den gikk på asfalt langs E6 for det meste. Og jeg så ikke et eneste pilegrimsmerke før jeg var nesten i Øyer, og da skjønte jeg sånn at jeg har gått litt feil, selv om du ser ut på pilegrimskartet. Så om leden faktisk går på gangveien langs E6 for det meste. Så de som sier at denne leden er godt merket kan ta seg en bolle. Siste biten av dagsetappen var 4,5 kilometer med seig, seig, seig oppoverbakke. Så det var mildt sagt frustrerende da jeg endelig kom frem, men nå sitter jeg nå her og har fått dusje og føler meg ikke så aller verst. Så da får vi se hva morgendagen bringer. Takk for meg.

To gamle damer på tur – femte ordentlige feriedag

Publisert av
Svar

Ny dag, nye muligheter. Jeg gikk til butikken og kjøpte selvpresset juice og ferske croissanter, da jeg var lei av det tørre brødet vi kjøpte første dagen. Deretter gikk vi for et nytt forsøk på å se fort St Elmo, som det blåste for mye til å få med seg i går. I dag var været nydelig og vinden moderat, så vi hadde en fantastisk formiddag, med så mange inntrykk at vi var helt svimle til slutt. En fantastisk opplevelse, som jeg ikke tror jeg skal prøve meg på å beskrive. Sjekk bildene. Da vi kom ut og gikk i retning sentrum for å få oss noe å spise, møtte vi de to kanadierne vi var blitt kjent med på Food Tour. Trivelige folk. De hadde fulgt vårt råd og vært på Malta Experience.

Vi tusla hjem, ganske matte. Spiste lunsj på Lower Barakka gardens – fritert calamari og gresk salat.. Solveig likte det Jeg syntes calamarien hadde litt for mye gummikonsistens, noe som ble åpenbart når jeg ga dem til duene og de slengte dem rundt og de spratt som gummiballer. I rest my case. Går ikke dit igjen. Men verre ble det. På kvelden var to gamle damer slitne etter mye gåing og ståing på hardt underlag, så vi tenkte at vi bestiller en pizza fra byens beste pizzasted. Levering fra Bolt. Det gikk mildt sagt dårlig. De har jo en app som overvåker leveringen. Ikke minst gikk det en halvtime fra maten ble meldt ferdig til den ble henta av Bolt Jeg satte på komfyren. Da det kom på appen at maten var plukket opp hos leverandør gikk Solveig ut og kikka etter dem mens jeg gikk for å kjøpe drikke. Ingen kom. De prøvde å ringe meg, jeg svarte hallo, men fikk ingen kontakt. Solveig så ingen pizzaleverandører. Jeg klagde, selvfølgelig, men fikk beskjed om at dette var min egen feil siden jeg ikke hadde svart når pizzabudet ringte. Bestiller ikke noe fra dem mer, nei. Vi spiste ost og kjeks. Det var greit.

Nytt kjøleskap

Publisert av
Svar

Dyr høst, bra jeg ikke er pensjonist riktig ennå. Sliping av trapp var mer enn påkrevd. Det ble fint. Kjølerommet konka ut – nytt aggregat var dyrt, men snekkeren som monterer får en hjemmesydd busserull – med noen rokkeringer i regnskapet. Husets ørtifjarten lysrør av den gamle sorten som ikke lenger er lovlige, trenger utskifting. Det håper jeg skjer snart før det er helt mørkt her.

For å toppe serien, slutta kjøleskapet å virke. Dessverre er det erfaringsmessig minst like dyrt å reparere ti år gamle (eller mer ) hvitevarer som å kjøpe nytt. Så jeg bestilte nytt. Jeg, mitt fe, tenkte størrelse på kjøleskap er standard, og bestilte ett med god miljømerking og effektivt strømforbruk. Siden jeg ikke hadde lyst til å bære det selv, bestilte jeg innbæring – og utbæring av gammelt kjøleskap. Dette ble besørget av to sterke, unge menn.

Men det nye kjøleskapet var betydelig høyere enn det gamle. Det gikk ikke inn gjennom kjøkkeninngangen, det fikk heller ikke plass der det gamle hadde stått. Følte meg mildt sagt dum, men forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen.

Jeg skrudde ned overskapet som hadde stått over det gamle kjøleskapet. De greiene vi oppbevarer der oppe blir ytterst sjelden brukt, så kvitta meg med det meste. Verre var det at det var ingen vegg bak skapet, bare et hull. Men spikra fast dekorplaten som hadde sittet på skapet over hullet – så nå ser det sånn noenlunde ut.

Verre var det å få kjøleskapet inn på kjøkkenet. Bemanningen i heimen er en svekling og en kløne, så jeg bad mannfolket skaffe en person til – fortrinnsvis sterk og med praktisk sans. Han fant en veldig god nabo – takk til deg! – og ved forente anstrengelser, fikk vi kjøleskapet gjennom den litt for lave døra, og plassert på rett sted.

Deretter var det bursdagsmiddag for tante Bodil – som alltid er veldig flink til å påskjønne andres bursdager med gaver, kake og gratulasjoner. Hun ønsket seg moussaka, så det ble det, i veggis – og vanlig versjon.

Men slitin kjerring er vel bare forbokstaven, så mye fysisk arbeid er ikke dagligdags for meg. Men vel fornøyd med både kjøleskapet og familieselskapet. Håper det blir en stund til noe mer ryker her. Resten av helga tilbringes på kniplekurs – det er i det minste ikke fysisk tungt 🙂

Juletur til Praha, del 2

Publisert av
Svar

Vi gikk på asiatisk restaurant – den har fått mye skryt for god mat. Maten var framifrå, men servitøren var nok uerfaren. Vi bestilte edamame på deling til forrett, men fikk reker innbakt i stekte nudler. De var kjempegode, så vi klagde ikke, men det var jo ikke noe for Kjersti. Til hovedrett fikk vi det vi hadde bestilt, Kjersti spiste noen japanske nudler med tofu – som var gode, jeg fikk smake. Jeg gikk for trauste pad thai med kylling – som også var god, men porsjonen var gigantisk, så jeg måtte jo sette igjen det meste. Vi måtte etterlyse ølet også. Antar servitøren var fersk, hun var veldig søt og høflig da. Vi trilla stappmette hjem.

Siste dagen i Praha var jeg klar for å raide stoffbutikken, så vi bestemte oss for å ta frokosten på Vaclavplassen Jeg hadde sett meg ut Le Peonia . Det var sannelig verd besøket. Rosa var jo bare forbokstaven. Blomster overalt, et hvitt klaver i hjørnet som spilte julemusikk av seg selv. God stemning og god service. Vi startet med en mimosa – hjelper utvilsomt på stemningen. Jeg fortsatte med eggerøre med bacon og asparges. De hadde ikke asparges, ble vi fortalt men greit nok. Kjersti gikk for croissant med stracciatelle og ost. Det var visst riktig god. Jeg var ikke helt fornøyd. Baconet var bleikt. Jeg liker det sprøtt, eller i det minste brunet. Eggerøren var kornete og tørr. Men det var en koselig og veldig særpreget plass, så om kokken får et lite kurs i Heston Blumenthals metode for eggerøre, blir det topp. Deretter dro jeg til stoffbutikken. Fikk ikke alt jeg hadde ønska meg, men en del. Så nå skal det bli sying fram mot jul, så sant jeg får noen andre til å vaske i huset. Kjersti strikka på cafeen og koste seg med mer kaffe.

Mer shopping på Palladium, som er blitt vårt faste shoppingsted i Praha. Vi starta med en tenkepause på kafeen i underetasjen, hvor vi hadde stor moro av servitørroboten. Den var søt. Jeg tok desverre ikke noe bilde av den. Begrenset shopping i år, neste stopp var nasjonalmuseet – hvor ingen av oss har vært til tross for årlige besøk i Praha siden 2012. Det er DIGERT. Og ganske forvirrende. Men vi hadde sett oss ut en begrenset del av utstillingen – gikk for de aller eldste tider, og deretter samlingen av stein og mineraler. Kjersti har fått en ny hobby – steinsamling. Det var interessant.

Været spilte ikke helt på lag denne gangen. Det hadde nå snødd i to døgn, så trikkene hadde problemer. Jeg fikk trøkka meg inn i en trikk, men Kjersti måtte vente, og det kom ingen trikk. Så hun brukte en stund på å komme seg hjem. HUn skulle jo også innom steinbutikken vi har oppdaget i nabolaget for å supplere samlingen og kjøpe noen julegaver. Vi rakk operaen med et skrik – eller egentlig ikke. Vi gikk glipp av ouvertyren, men fikk heldigvis slippe inn. Vi så denne operaen av Shostakovitsj. Urframført i 1934, etter sigende til stort bifall, men kort tid seinere mislikt av Stalin og dernest forbudt. Det skal være en satirisk tragedie. Vi syntes den var rar, og skjønte ikke helt greia, men musikken var flott, da. For en gangs skyld, festet jeg meg mer ved orkesteret enn sangerne. Ikke at sangerne var dårlige, det var de så visst ikke, men her var jo ingen kjente arier, og lite iørefallende sang i det hele tatt – men musikken var jo helt genial når det gjaldt å understreke poengene i handlingen. Litt filmmusikk-aktig, kanskje. Dette var vel i lydfilmens barndom.

Lang var den også, så det var seint innen vi kom hjem. VI rydda og vaska opp og pakka, siden vi skulle tidlig opp. Jeg klarte å slå av vekkerklokka og forsove meg, så da KJersti kom og sa at nå må vi dra om åtte minutter, ble jeg litt stressa. Men vi kom oss til flyplassen i rimelig tid. Det hadde slutta å snø, Kjersti oppklarte adressemisforståelsen med sjåføren uten noe felles språk, bra jobba. Vi rakk en matbit og litt kaffe på flyplassen, og flyturen gikk greit. Men så var det slutt på ferien.

Jeg tenkte jeg var heldig som kunne kjøpe billett på et tog som var litt forsinket, så det ikke var problem å rekke det. Kjøpte billett og plassbillett- men det var ikke mulig å komme inn på toget. Folk stod allerede som sild i tønne, det var ikke mulig å trøkke en person til inn gjennom den døra, og å finne min bestilte og betalte plass var jo bare å glemme, jeg hadde en koffert, en sekk, en veske og en bærepose å dra på. Konduktøren sa det kommer et nytt tog om 20 minutter, så jeg tenkte jeg venter heller på det. Men det kom jo ikke. Appen viste at det var halvannen time til neste tog. Følte for å kjefte på både den ene og den andre, men kjøpte ny billett og hang i ventehallen halvannen time. Neste tog var også fullt, men ikke SÅ fullt. Noe må gjøres med denne helgetrafikken på toget. I Moelv var det fjorten minusgrader, og ingen taxi å oppdrive. Heldig jeg som har en 93 år gammel far som kommer og kjører meg hjem.

Dårlig avslutning, men kjempefin tur.

På tur igjen, Bratislava dag 5 og 6

Publisert av
Svar

Disse dagene har vi holdt oss i byen. I går gjorde vi noe veldig turistbefengt, tok en busstur (med åpent tak) med guiding på ørten språk, og fikk en grundig innføring i Bratislavas historie og et blikk på at byen er større enn gamlebyen. I folketall er den omtrent som Oslo. Etter endt busstur oppsøkte vi vårt gamle stamhotell Marrol´s og fikk en strålende lunsj. Det har ellers vist seg å ikke være helt enkelt å få noe god mat her i byen. Houdini hos Marrol er rubrisert som en av byens beste restauranter, vi har god erfaring derfra fra før, og gikk mette og vel belåtne derfra i går. I dag har saken vært verre. Vi forsøkte først å finne igjen Prasna Basta, hvor vi har spist mye god mat, men den har nok gått dukken under pandemien. Restaurant Hrad oppe ved borgen er også stengt for godt :-(. Vi var sultne til lunsj, og dumpet bare ned et sted det satt en god del folk. Utvilsomt uvitende turister – maten var fullstendig uspiselig. Forsøkte igjen på Papillon, som har gode omtaler på google, men det var tilnærmet like ille. Bestilte pasta carbonara. Klumpete saus og så salt at det gjorde vondt. Orka ikke gå flere steder og trua i meg halvparten, men hvordan står det egentlig til med blodtrykket til folk her i landet hvis de liker mat som er drukna i salt?

Ellers får vi ikke klage for mye. I dag har vi rusla rundt i gamlebyen, yrende folkeliv og markedsstemning og som sagt nydelig vær. Før vi dro hjem, ton vi en pause på uteserveringen til Radisson SAS- der var det mange høylytte dansker og nordmenn – har korfestivalen din startet allerede, Are? Eller var det kanskje andre grunner til at alle disse karene satt her og kosa seg.

Klikkbare bilder. På bildet som er tatt fra Slavin, ser man tre av byens landemerker : borgen, UFO-restauranten og St Magnuskatedralen. Jeg var også innom «byens eldste butikk» i dag, i et lite smug. Kjøpte søte gaver til mossa, og så på deres interessante samling av gamle butikkeffekter.

Terrassen på SAS-hotellet
Tre av byens mest kjente landemerker
Slavin
borgen
God mat på Houdini
moro i gatene
Gin&tonic på SAS-hotellet
skulpturene i Bratislava er noe for seg selv
enmannsorkester på sykkel

Sassnitz og sånn, eller shit happens

Publisert av
Svar

Denne delen av turen er ikke særlig bloggverdig, men også fortredeligheter bør dokumenteres, slik at jeg kan lære av dem til siden .- og kanskje noen andre også?

Vi ble som sagt en dag ekstra i Dresden, som jeg stort sett tilbrakte i senga,. Neste dag følte jeg meg såpass at jeg tenkte at vi kommer oss vel til Bornholm, og i første omgang til Sassnitz. (Hva sier jeg till virusbefengte pasienter? Joda, det er helt greit å farte rundt og slepe på tunge kofferter i dårlig vær? Neida, jeg sier – hold deg i ro, drikk masse væske og ta paracet ved behov).

Første del av togturen gikk greit. Vi bytta tog i Rostock, et mareritt av en stasjon hvor vi virra rundt og opp og ned til vi var svette og slitne, og endelig fant riktig perrong for somletoget til Sassnitz. Tissetrengt var jeg og, bare for å oppdage at togets eneste do var stengt og defekt.

Det ble en ubehagelig tur. Vel fremme i Sassnitz fant vi heldigvis en do, men llite annet. Ingen taxi. Det var halvannen kilometer til hotellet. På våt brostein med tung koffert. Men det gikk. Google Maps veiledet oss til der de mente hotellet var – stengte dører, intet riktig navn å se. Vi spurte alle vi så, og mange tilbød seg å hjelpe, men ingen hadde hørt om verken hotellet eller gata det lå i. Gateadressen plotta inn på Google maps, viste oss til et litt annet sted, men heller ikke der fikk vi napp. Nå hadde det begynt å regne også, så slitne, våte og fortvilte var vi etter hvert. Telefon til hotellet ble besvart av en telefonsvarer, men langt om lenge fikk vi da kontakt med verten og kom oss til riktig sted. En helt grei leilighet.

Men forviklingene stoppet ikke der. Vi hadde jo tenkt oss til Bornholm, men vi hadde ikke tatt høyde for at vi ble en dag ekstra i Dresden, så det gikk en ferge på mandag, (som vi hadde tenkt å ta), men deretter ingen flere før torsdag.

Sassnitz virket ikke som en veldig interessant by å bli mange dager i, så nå var gode råd dyre og en plan B påkrevd. I ettertid kan det kanskje være like greit at vi unngikk gasseksplosjoner og sabotasje rundt Bornholm. Bornholm får bli en annen gang.

Vi landa på å ta toget tilbake til Rostock, og ferge til Trelleborg i Sverige Deretter får vi se an hvor fort vi drar hjem.

Stena Line i Rostock får null poeng for service. På nettet står at man må møte minst en time før avgang. Vi fikk beskjed om å stå ute og vente på en skyttelbuss som skulle ta oss ut til båten. Etter å ha venta nærmere en time, gikk mannfolket inn og spurte om ikke vi bare kunne gå dit, det var kaldt og vått å stå ute, og ikke særlig langt. Nein, am strengsten verboten.

Taxisjåføren som kjørte oss til kaia får full score da. Hyggelig, hjelpsom og spilte klassisk musikk hele vegen. Beethoven var akkurat hva jeg trengte, kald, blaut, sjuk og sur som jeg var.

Jaja. Etter nesten en time til og 20 min før avgang, kom endelig bussen. Inngangen til båten var kummerlig, glatt og egnet for høydeskrekk. Typisk trailerferge, virker det som. Men det var godt å endelig sette seg i en god stol. Maten var ikke aller verst heller.

Men nå vil jeg hjem 🙁