Interrail i koronaens tid – Warzsawa

Vi bor som grever på NYX Hotel rett ved jernbanestasjonen, og valgte å bli to netter. Det tror jeg var lurt. I dag hadde vi store ambisjoner om tre museumsbesøk, men slik ble det ikke. Etter hotellets utmerkede frokost (særlig stjerne i boka til omelettkokken), satte vi oss på en trikk for å dra til det jødiske museet. Billettautomat på alle holdeplasser, engangsbillett ca 6 kr. Hva er feil med norsk kollektivtransport? Men POLIN var dessverre stengt på tirsdager 🙁 Vi skal prøve å rekke en snartur dit i morgen før vi skal videre med toget. Hvis ikke, er det antagelig en god grunn til å komme tilbake hit. Noe slukøret blinket vi ut ny kurs til Marie Curie-museet. Det åpnet ikke før en time senere,men var til gjengjeld gratis på tirsdager, så vi slo ihjel den timen med en kopp kaffe i en koselig kjellerrestaurant. Museet var svært interessant, Marie Curie var jo min barndoms heltinne, museet ligger i det huset hvor hun ble født.

På veien tilbake fikk vi en spasertur gjennom gamlebyen, som jeg hører ikke er gammel, men gjenoppbygd. De har også bygd opp igjen en del gammel bymur.

Vi var også innom en del kirker, her i landet er de fleste åpne og i flittig bruk.

Dessverre har jeg pådratt meg en litt ugrei feriemage, så vi tok ikke sjansen på å gå ut og spise middag i dag, det ble room service. Det er jo heller ikke å forakte 🙂

I morgen blir nok en ganske lang reisedag, men denne gangen på toget. Ser fram til et nytt besøk i mitt kjære Praha.

Interrail i koronaens tid – fra Tartu til Riga, med noen forviklinger

Tog på Baltikum er en kilde til hodepine. Hvert land har sitt togselskap som i liten grad kommuniserer med de andre. Rask og grei service fra billettkontoret i Estland, i mindre grad fra Latvia. Vi koste oss på første klasse med strømuttak og wifi fra Tartu til Valga, men der begynte trøbbelet.

Valga er en grenseby, grensen mellom Estland og Latvia går midt i den litt slitne byen. Selv om jernbanestasjonen var imponerende (mer om den siden). Det var ikke noe betjent billettkontor, men en diger skjerm på veggen viste ankomst og avgang på stasjonen (trodde vi). Kun estiske tog. Vi trakk derfor den konklusjon at Latvierne må ha sin egen jernbanestasjon på andre siden av byen, jeg sjekket google maps og fant ut at det var et par kilometer dit. VI fant derfor en taxi, med en sjåfør som ikke forstod et ord engelsk, men oppfattet “Riga”, og kjørte oss til buss-stasjonen. Nå var gode råd dyre, men folk er hjelpsomme. På bussholdeplassen fant mannfolket en snill dame som mente at stasjonen på Latvia-siden lå flere kilometer unna, og det fantes ikke taxi i denne delen av byen. Hva gjør man da? Vi hadde heldigvis god tid til toget skulle gå, og hadde i utgangspunktet planlagt to timers lunsjpause. Men det ble det jo ikke noe av. Vi rusla litt rådville rundt, inntil jeg gikk inn på et nærliggende shoppingsenter for å forsøke å finne noen som snakket engelsk eller til nød tysk, og kunne oppklare hvor toget egentlig gikk fra, og hvordan vi skulle komme oss dit. Jeg satset på apoteket, tenkte at der må det da jobbe folk med en viss utdannelse. Den første damen jeg henvendte meg til rista bare på hodet, men gikk og fant en kollega som snakket godt engelsk og var utrolig hjelpsom. Hun mente toget gikk fra den stasjonen vi kom fra, men var usikker, og gikk på bakrommet for å sjekke. Hun både ringte folk og googla kunne jeg se gjennom dørsprekken. Hun mente også at hun selv hadde tatt toget til Riga fra den stasjonen, men det var lenge siden.

Mens hun holdt på med det, fikk jeg den geniale ide at det var vel egentlig bare å sende en epost til togselskapet for å spørre hvor toget gikk fra. Som tenkt så gjort. I mellomtiden ringte mannfolket og hadde funnet en pen og hyggelig dame som også mente at vi burde holdt oss på den stasjonen vi kom til, og tilbød seg å kjøre oss tilbake. Jeg syntes jo ikke jeg kunne bare styrte ut fra apoteket når folk hadde lagt seg så i selen for å hjelpe meg, men til slutt var det enstemmig vedtatt, både av apotekdamen, togselskapet og den hyggelige damen som kjørte oss, at toget faktisk gikk fra den stasjonen vi i utgangspunktet hadde ankommet.

Vi fant jo ut da vi kom tilbake, at den digre skjermen tilhørte det estiske togselskapet. På en helt analog tavle under var det et knøttlite oppslag med latviske togtider 😀

Vi hadde fortsatt god tid, og kjøpte oss lit mat på den nokså nødtørftig utseende jernbanekafeen – men det var forbausende godt! Og vi fikk god tid til å studere stasjonen. Det er tydelig at det har gått tilbake med baltisk jernbane. Den må jo ha vært betydelig – når man bygger et slikt slott av en stasjon. Innvendig var selve ventehallen fin og oppusset, ved siden av var det et gigantisk og nokså forfallent rom, men innenfor der igjen var det et rom hvor man åpenbart var i ferd med å lage en form for utstilling eller museum. Et av bildene på veggen forestilte stasjonen pyntet til trengsel i påvente av svenskekongens ankomst. Mulig de ventet på ham nå også, de hadde en bukett med (litt falmede) svenske flagg, og en hel lesestoffkiosk med svenske overskrifter. Rett før vi skulle til å dra, kom det også en masse karer bærende på det som så ut som filmopptaksutstyr. Kan levende tenke meg Agatha Christie eller noe i den stilen filmet i disse omgivelsene….

Toget til Riga var også mildt sagt nødtørftig. Harde seter, ikke noe strømuttak, alle annonseringer var kun på Latvisk og ingen av personalet forstod noe annet heller. Men vi kom da fram, og jeg forstår nå hvorfor alle kantarellene som selges i Norge kommer fra Latvia. Her var det mye soppskog! Halvparten av landets befolkning bor i Riga, så skauen breier seg i det meste av resten av landet.

Vi hadde håpet å rekke operaen i RIga. De spilte i dag Madame Butterfly for kun vaksinerte. Men vi visste at toget kom fram ca kvart på seks, og operaen begynte klokka sju, så vi våget ikke kjøpe billetter på forhånd. Taxi til hotellet gikk greit, men så var det ikke så greit lenger. Døra til hotellet var låst, og ingen beskjed om hvordan komme seg inn eller få tak i noen som kunne låse opp. Heldigvis kom det noen ut, så vi gikk inn når de åpnet døra. Resepsjonen var tom. Men det lå en konvolutt med mitt navn på på disken. Ta heisen opp, og gå opp en etasje. Det var en usannsynlig bratt og usannsynlig smal hønstige av en trapp, det føltes verken trygt eller behagelig, jeg fatter ikke at det er lov å leie ut noe slikt. Men vi hadde ikke tid til å ergre oss over det, mannfolket fikk på seg slipset, og vi dura ned igjen for om mulig å rekke operaen. Men hvordan skal vi komme oss inn igjen? Vi kan jo ikke stole på at det kommer andre ut hver gang vi trenger å komme inn. Romnøkkelen passet ikke i ytterdøra. Vi spurte andre gjester som kom hvordan de kom seg inn – de hadde fått kode på epost. Det hadde ikke vi. Etter ca 10 forgjeves forsøk p å få tak i verten på telefon, svarte han endelig, og vi fikk også tilsendt koden. Jeg kjeftet litt om trappa opp til rommet også, men det tror jeg ikke han fikk med seg. Folk forstår i det hele tatt adskillig mindre engelsk her enn i Estland.

Vi løp til operaen, mannfolket stilte seg i koronakø, og jeg styrtet til billettkontoret. Hurra! 2 billetter på første balkong, og vi rakk det.

Nok en fantastisk musikalsk opplevelse. også denne med en tragisk slutt. Særlig Butterfly og Suzuki var helt fantastiske. Vi fikk litt mat i pausen også, noe middag rakk vi jo ikke. Men operamat er små greier, så vi var jo spente på om vi kom til å sulte ihjel, men Riga er en stor by, det finnes steder som serverer mat til langt på natt. Så vi fikk en matbit på vei hjem, og nå er vi slitne. Operahuset var tettpakket av folk, men som sagt, kun for vaksinerte. Likevel ble alle oppfordret til å holde avstand i pausene, det virket jo ganske ulogisk 😀 Men det er bra de tar smittevernet på alvor, vi slipper ikke inn noe sted uten å vise koronapass.

Ellers tenker vi å gi opp Baltikum, vi er lei av det dårlige jernbanenettet, Så etter noen dager i Riga, tenker vi å sette oss på en buss og dra rett til Polen, i håp om å få en bedre togopplevelse. VI kommer tilbake hit når de har fått skikk på jernbanen sin.

Ny erfaring

MR var ikke oppfunnet i min studietid, så jeg har knapt sett en MR-maskin, selv om jeg nå til dags rett som det er henviser folk til slike undersøkelser. Har jo sett på nyhetsinnslag og lignende at folk blir tredd inn i et lite rør, og må ligge der i en halvtime mens det tas bilder. Klaustrofobi er jo bare forbokstaven. Jeg er ikke glad i trange rom. Er vel ikke av de verste, har ingen problemer med å ta fly eller heis – så lenge heisen ikke er av den aller minste typen, eller det trøkker seg inn langt flere folk enn heisen er dimensjonert for – større sjans for at den går i stå, og at opplevelsen vil bli desto verre, dersom den sitter fast mellom to etasjer. Jeg HAR faktisk sittet fast i heisen en gang, i den eldre delen av sykehuset på Lillehammer. Det gikk ganske greit, kun et lite tilløp til panikk før jeg fikk kontakt med heisreparatøren. Heisen var jo romslig, og jeg var den eneste som var der.

Men MR har jeg forsøkt å unngå, ikke at jeg har hatt særlig indikasjon for det, bortsett fra vond skulder for noen år siden, som min radiograf-bror tilbød seg å grille i MR-maskinen sin, men jeg nektet. Verken MR eller kirurgi var fristende alternativer, og fysioterapeuten og egne treningsanstrengelser fikk has på den. Men nå måtte jeg til pers, for å finne ut om det muligens var tomt i toppetasjen. (det var en fleip. Utredes for et par heftige anfall av svimmelhet) Har grua meg fælt, men det gikk over all forventning. Dagens MR-maskiner er åpne i begge ender, det er jo ingen probem å kravle ut om det blir for heftig.

Tror ikke alle maskiner ser sånn ut ennå, finnes nok fortsatt noen gamle og trange hvor du blir tredd inn i et lukket rør. Jeg hadde sagt klart ifra om klaustrofobi, så jeg tenker de muligens tar hensyn til det. Ingen fordel for dagsprogrammet på radiologisk avdeling heller, om pasientene får panikk og ikke klarer å gjennomføre undersøkelsen, eller bruker tre ganger så lang tid fordi de stadig trykker på panikk-knappen.

Litt dop kan hjelpe

Jeg tok ingen sjanser, og tok min første Sobril noensinne før undersøkelsen. Følte meg noe susete, men først da jeg kom hjem, så er usikker på effekten. Det hjelper jo også å si til seg selv at det er overhodet ingen fare for verken å stryke med eller bli sittende fast inni der, og det er noen som passer på deg hele tiden.

Ikke mye høy i hatten før undersøkelsen. Iført sykehuspysj og ribbet for alt metall. Det er jo metall også i bh-hekter, mange knapper og ting og tang man har på seg…

Men det gikk jo forbausende bra. Ingen tilløp til panikk overhodet, Fikk etter eget ønske P2 med Abels tårn på øret, men fikk bare med meg bruddstykker om landingen på Mars, for det bråker noe aldeles inni svarte granskauen (der bråker det jo ikke…) – inni en sånn maskin. Klarer man å framstille en så avansert bildeteknologi, burde det være mulig å få til noe lyddemping også?

Vi får håpe innmaten i huggu blir sånn noenlunde godkjent, og nå kan jeg i alle fall informere pasientene bedre om hva de har i vente av en slik undersøkelse. Aldri så galt etc.

Spektakulær slankekur

Torsdag var det tid for å gå ombord på Midnatsol med kurs for Tromsø, så det ble ikke utrettet annet enn pakking og frokost i Trondheim, Vi rusla til kaia, som vi nå visste hvor var, og dessuten så vi jo båten, den er ikke liten. Den ligger tre timer i Trondheim, så vi møtte masse folk på vei i motsatt retning for diverse program og utflukter. Ombord var det temperaturmåling, skjemaer og kø, men vi fikk da en fin lugar etter hvert. Vi hadde bestilt helpensjon, og i disse smittetider får man et fastsatt bord og en fastsatt spisetid Vi hadde fått lunsj klokka to og middag halv ni. Det siste syntes vi var litt seint, men lite ante vi hvor ille det skulle bli. Til lunsj var det en slags buffet, dvs du kunne peke på hva du ville ha av 3-4 forskjellige retter, og fikk øst opp så mye du ville ha. Det var jeg jo veldig fornøyd med, og valgte sei. Minnet meg om barndommens middag – noen biter stekt sei, en potet, noen gulrøtter og litt rømme ved siden av. Savna løken. Men jeg klarte jo å spise opp maten min. Men jeg skulle ønske jeg hadde presset i meg en porsjon til. For vi fikk nemlig beskjed om at vi måtte møte til obligatorisk sikkerhetsinformasjon klokka to – og da vi lurte på om vi i så fall ikke fikk noe mat, så flytta de lunsjen vår til klokka tolv. Åtte og en halv time uten mat ble litt lenge. Den siste timen før middag sank humøret og blodsukkeret i takt. Men endelig fikk vi da mat. En merkelig suppe, en liten flis av en laksefilet og to spiseskjeer potetmos. Selv jeg syntes det var snaut, og vi hadde ikke gjort annet enn å late oss hele dagen. Hva med de som hadde vært ute på mer eller mindre slitsomme utflukter?

Og i dag blir det verre. Da vi skulle legge oss, var det lapp på døra om at lunsjen vår er flytta til halv tolv – da vi har meldt oss på en utflukt til Saltstraumen. De mener altså at helpensjon vil si ni timer uten mat. Og menyen i dag ser ut til å være en rødbete og en sopp. Fint med vegetar, men jeg tror vi avbestiller den og kjøper noe i kafeteriaen til et tidspunkt vi selv ønsker.

Nok surving. Det var en strålende dag, som vi stort sett nøt i fluktstol på dekk, med utsikt til rolig sjø og spektakulært landskap. Vi passerte et fyr som alle klumpa seg sammen for å ta bilde – jeg holdt avstand. Vi passerte også gjennom Stokksund. Det gjør de ikke i dårlig vær…. og vi fikk høre om keiserlosen. Jeg tok en liten video av dette, men det er for dårlig nett her til å laste den opp. Får prøve hjemme. Og det tegner bra i dag også.

Bruk og kast, eller gjenbruk og reparasjon?

Man burde kanskje være forsiktig med å legge ut sine dumheter på nett, men det kan hende den beste (og nå har det gjort det, som en av mine tidligere medarbeidere pleide å si, høhø).

For fire år siden kjøpte jeg meg en MacBook. Det var en ny modell, mindre enn tidligere utgaver, men rask og effektiv. Topp score i alle tester. Den kostet tre ganger så mye som noen bærbar datamaskin jeg har hatt (med unntak av den aller første, som kostet over 20 000 på slutten av åttitallet)

Men jeg har ansett det for et godt kjøp. Den er så lett og liten at den går ned i håndvesken, ikke noe problem å ta med overalt. Funker like godt etter fire år, ingen tiltakende treghet som de fleste Microsoft-maskiner er belemret med.

Helt til en natt jeg lå ute i hengekøya i sommer. Ca klokka 03 begynte det å høljregne, så jeg bråvåknet, trev dyna og styrtet inn i huset, uten å tenke på at Macen og mobiltelefonen lå ute på terrassebordet – i regnet.

Neste morgen var mobilen heldigvis like god, men Macen var død. Tok den med til Eplehuset på Gjøvik, hvor de fortalte meg at det kom til å koste så mye å reparere den at jeg like gjerne kunne kjøpe ny. Det måtte jeg tenke litt på – dette var en dyr investering. Men dess mer jeg tenkte, dess mer grinete ble jeg. Hva var dette for slags politikk? Det hadde ikke skjedd noe verre med maskinen enn at den var blitt våt. Noe som antakelig har forårsaket en overledning et sted. Mulig en ødelagt komponent – men den måtte da kunne byttes ut – uten at det skulle være nødvendig å kassere hele maskinen?

Google er din venn (og overvåker), jeg fant ihospital som påtar seg å kurere denslags. Det var for all del ikke gratis, men langt billigere enn ny maskin – og ikke minst: langt mer miljøvennlig. Takk til dem. Og kjerringa får holde elektronikken innendørs heretter.

Noen fortredeligheter, but all is well that ends well…

Ble ikke blogga noe i går…

Vi hadde en fin togtur fra Praha til Wien. Det er en tur på ca 4 timer gjennom vakkert landskap, vi led ingen nød på første klasse,  nydelig lunsj fikk vi også på toget.

I Wien hadde vi bestilt en leilighet. Trodde vi. Tenkte det var greit med litt plass og kokemuligheter, siden vi tenker å bli her noen dager. Men sannelig ble vi lange i maska. SmartMents Business Wien Hauptbahnhof var en gedigen skuffelse. Det var riktignok en liten kjøkkenbenk og et kjøleskap der, men rommet var så trangt at du måtte gå ut for å skifte mening, det var en – 1 -stol der, intet skrivebord, et knøttlite bord og ingen skap. Kjekt. Ingen aircondition heller, så vi holdt jo på å strufne tur, det var en lummer natt med Donner und Blitz. Så vi kom oss derfra, til tross for at vi hadde betalt for flere netter. Nå har vi flyttet til Smart Apart Living. Se det var noe helt annet. Nå har jeg plass til å kniple 20180503_1601313338972327574505259.jpg

Ellers har vi tusla en tur i sentrum av byen, kikka litt i butikkene, spist italiensk lunsj – før vi dro tilbake for å flytte sakene våre til nytt bosted. Her er det fin soveplass, sittegruppe, skrivebord, separat kjøkken med spiseplass, separat bad og toalett og en balkong med spiseplass. Takke meg til. VI har bestilt en ekstra natt så vi kan få med oss Skapelsen som oppføres i Stephansdom på lørdag. Søndag planlegger vi å dra videre til Salzburg.

Vi droppa operaen her, billettene til barberen koster oppunder 2000 kr pr stk, det er for mye. Det kan bli nok opera også – med tre kvelder på rad.  20180503_1313252879547597150935956.jpg

På ferie skal man jo også slappe av og late seg litt. Nå har vi kommet til delen for improvisasjon, så vi får se hva som skjer. Vi bør fortrinnsvis rekke danskebåten 15. mai, ellers er det intet fastsatt.

Sous-vide. Oppskrytt eller er det jeg som er klønete?

 

Har lest mye både i blogger og andre steder om denne fantastiske teknikken.

http://heiamat.no/2011/03/17/sous-vide/

eller denne:

 

http://www.dinside.no/891343/sous-vide-det-kokkene-ikke-vil-fortelle-deg

 

Utstyret er ganske dyrt, selv om det er mulig å mekke selv ved hjelp av riskoker og termostat. Det er også mulig å gjøre det selv med termometer i stekeovnen – det blir ikke arbeidsbesparende, men prosessen er den samme. Så jeg tenkte å teste det ut – før eventuell investering i dyr sous-vide-maskin. Kjøpte ytrefilet som i utgangspunktet skulle være mør og god. Vakumeringsmaskin trenger man heller ikke. Det holder med zip-lock. Trøkker man kjøttet sammen og dypper posen i vann, er det lett å klemme lufta ut.

image

 

Brukte litt tid i går på å finne ut når min komfyr holdt 56 grader… og stilte inn deretter. Fløy og passa på hvert kvarter under stekinga i dag også. To og en halv time ved tilnærmet 56 grader

 

image

 

Tilbehør ute…

image

 

tilbehør inne..

image

image

 

 

Men resultatet ble ytterst skuffende. Bearnaisen ble god, aspargesen perfekt i folie på grillen, og opphøgde pottiter fra Toten er godt (styr unna rifla med grillkrydder…). Men kjøttet? Det ble bare svakt rosa. Det kan man skylde på unøyaktig temperaturkontroll – men det var SEIGT. Jeg trodde poenget ved denne teknikken var at kjøttet ble mørere, også for de som foretrekker biffen tilnærmet gjennomstekt. Men den biffen jeg kjøpte tror jeg var ganske mør i utgangspunktet, og jeg tror jeg hadde fått et langt bedre resultat om jeg hadde stekt den på vanlig måte.

Men jeg skulle gjerne hørt fra noen som kan denne teknikken. Hva galt har jeg gjort for å få et uspiselig resultat?

Krise…

Selvsagt måtte strømforsyningen til min lille laptop krepere akkurat i natt. Den universaladapteren de hadde i elektronikkbutikken på flyplassen kosta for det første 800 kr, og for det andre passa den ikke. Jeg var nesten glad for det, desperate kjerringer gjør mye rart. Siden vi uansett har shopping på.agendaen, kan jeg jo håpe å finne en i Praha. Hvis ikke, blir det enten dårlig med.blogging – eller så blir jeg en kløpper til å skrive på telefonen. Takk og pris for smarttelefoner.

Siste parfymepakke i postkassa i dag

Dette er jo rene adventskalenderen 🙂 De tre siste er Arpége (vintage), Rose Noir (Byredo) og Calamity J (Juliette has a Gun). Nå har jeg Arpége på venstre håndledd og Rose Noir på høyre og sniffer spent, samtidig som jeg kjenner virusene krype i kroppen. Har en mistanke om at det dessverre er Norovirus, så jeg håper ikke jeg kommer til å få en evig assosiasjon til disse velduftene til spysjuke og elendighet.

EDIT 18.12 Er bedre i dag, og snuser videre. Alle disse tre duftene er gode. Rose Noir er kanskje den minst vellykte? Den lukter kunstig sukkertøy med det samme, deretter roer den seg ned til en roseduft som jeg synes blir litt for tung for min smak. Calamity J er bedre, mannfolket likte den. Jeg er dårlig på å beskrive dufter, men denne er behagelig…
Også Arpége, da. Ja – jeg er definitivt gammel nok dame. Dette er en interessant duft, selv jeg klarte å kjenne notene som kom fram en etter en. Bare så synd at den ikke lages mer 🙁 Vintage-utgaven blir vel da bare stadig vanskeligere og dyrere å få tak i. Og “remixen” var definitivt ikke det samme.