Nytt kjøleskap

Dyr høst, bra jeg ikke er pensjonist riktig ennå. Sliping av trapp var mer enn påkrevd. Det ble fint. Kjølerommet konka ut – nytt aggregat var dyrt, men snekkeren som monterer får en hjemmesydd busserull – med noen rokkeringer i regnskapet. Husets ørtifjarten lysrør av den gamle sorten som ikke lenger er lovlige, trenger utskifting. Det håper jeg skjer snart før det er helt mørkt her.

For å toppe serien, slutta kjøleskapet å virke. Dessverre er det erfaringsmessig minst like dyrt å reparere ti år gamle (eller mer ) hvitevarer som å kjøpe nytt. Så jeg bestilte nytt. Jeg, mitt fe, tenkte størrelse på kjøleskap er standard, og bestilte ett med god miljømerking og effektivt strømforbruk. Siden jeg ikke hadde lyst til å bære det selv, bestilte jeg innbæring – og utbæring av gammelt kjøleskap. Dette ble besørget av to sterke, unge menn.

Men det nye kjøleskapet var betydelig høyere enn det gamle. Det gikk ikke inn gjennom kjøkkeninngangen, det fikk heller ikke plass der det gamle hadde stått. Følte meg mildt sagt dum, men forsøkte å gjøre det beste ut av situasjonen.

Jeg skrudde ned overskapet som hadde stått over det gamle kjøleskapet. De greiene vi oppbevarer der oppe blir ytterst sjelden brukt, så kvitta meg med det meste. Verre var det at det var ingen vegg bak skapet, bare et hull. Men spikra fast dekorplaten som hadde sittet på skapet over hullet – så nå ser det sånn noenlunde ut.

Verre var det å få kjøleskapet inn på kjøkkenet. Bemanningen i heimen er en svekling og en kløne, så jeg bad mannfolket skaffe en person til – fortrinnsvis sterk og med praktisk sans. Han fant en veldig god nabo – takk til deg! – og ved forente anstrengelser, fikk vi kjøleskapet gjennom den litt for lave døra, og plassert på rett sted.

Deretter var det bursdagsmiddag for tante Bodil – som alltid er veldig flink til å påskjønne andres bursdager med gaver, kake og gratulasjoner. Hun ønsket seg moussaka, så det ble det, i veggis – og vanlig versjon.

Men slitin kjerring er vel bare forbokstaven, så mye fysisk arbeid er ikke dagligdags for meg. Men vel fornøyd med både kjøleskapet og familieselskapet. Håper det blir en stund til noe mer ryker her. Resten av helga tilbringes på kniplekurs – det er i det minste ikke fysisk tungt 🙂

Juletur til Praha, del 2

Vi gikk på asiatisk restaurant – den har fått mye skryt for god mat. Maten var framifrå, men servitøren var nok uerfaren. Vi bestilte edamame på deling til forrett, men fikk reker innbakt i stekte nudler. De var kjempegode, så vi klagde ikke, men det var jo ikke noe for Kjersti. Til hovedrett fikk vi det vi hadde bestilt, Kjersti spiste noen japanske nudler med tofu – som var gode, jeg fikk smake. Jeg gikk for trauste pad thai med kylling – som også var god, men porsjonen var gigantisk, så jeg måtte jo sette igjen det meste. Vi måtte etterlyse ølet også. Antar servitøren var fersk, hun var veldig søt og høflig da. Vi trilla stappmette hjem.

Siste dagen i Praha var jeg klar for å raide stoffbutikken, så vi bestemte oss for å ta frokosten på Vaclavplassen Jeg hadde sett meg ut Le Peonia . Det var sannelig verd besøket. Rosa var jo bare forbokstaven. Blomster overalt, et hvitt klaver i hjørnet som spilte julemusikk av seg selv. God stemning og god service. Vi startet med en mimosa – hjelper utvilsomt på stemningen. Jeg fortsatte med eggerøre med bacon og asparges. De hadde ikke asparges, ble vi fortalt men greit nok. Kjersti gikk for croissant med stracciatelle og ost. Det var visst riktig god. Jeg var ikke helt fornøyd. Baconet var bleikt. Jeg liker det sprøtt, eller i det minste brunet. Eggerøren var kornete og tørr. Men det var en koselig og veldig særpreget plass, så om kokken får et lite kurs i Heston Blumenthals metode for eggerøre, blir det topp. Deretter dro jeg til stoffbutikken. Fikk ikke alt jeg hadde ønska meg, men en del. Så nå skal det bli sying fram mot jul, så sant jeg får noen andre til å vaske i huset. Kjersti strikka på cafeen og koste seg med mer kaffe.

Mer shopping på Palladium, som er blitt vårt faste shoppingsted i Praha. Vi starta med en tenkepause på kafeen i underetasjen, hvor vi hadde stor moro av servitørroboten. Den var søt. Jeg tok desverre ikke noe bilde av den. Begrenset shopping i år, neste stopp var nasjonalmuseet – hvor ingen av oss har vært til tross for årlige besøk i Praha siden 2012. Det er DIGERT. Og ganske forvirrende. Men vi hadde sett oss ut en begrenset del av utstillingen – gikk for de aller eldste tider, og deretter samlingen av stein og mineraler. Kjersti har fått en ny hobby – steinsamling. Det var interessant.

Været spilte ikke helt på lag denne gangen. Det hadde nå snødd i to døgn, så trikkene hadde problemer. Jeg fikk trøkka meg inn i en trikk, men Kjersti måtte vente, og det kom ingen trikk. Så hun brukte en stund på å komme seg hjem. HUn skulle jo også innom steinbutikken vi har oppdaget i nabolaget for å supplere samlingen og kjøpe noen julegaver. Vi rakk operaen med et skrik – eller egentlig ikke. Vi gikk glipp av ouvertyren, men fikk heldigvis slippe inn. Vi så denne operaen av Shostakovitsj. Urframført i 1934, etter sigende til stort bifall, men kort tid seinere mislikt av Stalin og dernest forbudt. Det skal være en satirisk tragedie. Vi syntes den var rar, og skjønte ikke helt greia, men musikken var flott, da. For en gangs skyld, festet jeg meg mer ved orkesteret enn sangerne. Ikke at sangerne var dårlige, det var de så visst ikke, men her var jo ingen kjente arier, og lite iørefallende sang i det hele tatt – men musikken var jo helt genial når det gjaldt å understreke poengene i handlingen. Litt filmmusikk-aktig, kanskje. Dette var vel i lydfilmens barndom.

Lang var den også, så det var seint innen vi kom hjem. VI rydda og vaska opp og pakka, siden vi skulle tidlig opp. Jeg klarte å slå av vekkerklokka og forsove meg, så da KJersti kom og sa at nå må vi dra om åtte minutter, ble jeg litt stressa. Men vi kom oss til flyplassen i rimelig tid. Det hadde slutta å snø, Kjersti oppklarte adressemisforståelsen med sjåføren uten noe felles språk, bra jobba. Vi rakk en matbit og litt kaffe på flyplassen, og flyturen gikk greit. Men så var det slutt på ferien.

Jeg tenkte jeg var heldig som kunne kjøpe billett på et tog som var litt forsinket, så det ikke var problem å rekke det. Kjøpte billett og plassbillett- men det var ikke mulig å komme inn på toget. Folk stod allerede som sild i tønne, det var ikke mulig å trøkke en person til inn gjennom den døra, og å finne min bestilte og betalte plass var jo bare å glemme, jeg hadde en koffert, en sekk, en veske og en bærepose å dra på. Konduktøren sa det kommer et nytt tog om 20 minutter, så jeg tenkte jeg venter heller på det. Men det kom jo ikke. Appen viste at det var halvannen time til neste tog. Følte for å kjefte på både den ene og den andre, men kjøpte ny billett og hang i ventehallen halvannen time. Neste tog var også fullt, men ikke SÅ fullt. Noe må gjøres med denne helgetrafikken på toget. I Moelv var det fjorten minusgrader, og ingen taxi å oppdrive. Heldig jeg som har en 93 år gammel far som kommer og kjører meg hjem.

Dårlig avslutning, men kjempefin tur.

På tur igjen, Bratislava dag 5 og 6

Disse dagene har vi holdt oss i byen. I går gjorde vi noe veldig turistbefengt, tok en busstur (med åpent tak) med guiding på ørten språk, og fikk en grundig innføring i Bratislavas historie og et blikk på at byen er større enn gamlebyen. I folketall er den omtrent som Oslo. Etter endt busstur oppsøkte vi vårt gamle stamhotell Marrol´s og fikk en strålende lunsj. Det har ellers vist seg å ikke være helt enkelt å få noe god mat her i byen. Houdini hos Marrol er rubrisert som en av byens beste restauranter, vi har god erfaring derfra fra før, og gikk mette og vel belåtne derfra i går. I dag har saken vært verre. Vi forsøkte først å finne igjen Prasna Basta, hvor vi har spist mye god mat, men den har nok gått dukken under pandemien. Restaurant Hrad oppe ved borgen er også stengt for godt :-(. Vi var sultne til lunsj, og dumpet bare ned et sted det satt en god del folk. Utvilsomt uvitende turister – maten var fullstendig uspiselig. Forsøkte igjen på Papillon, som har gode omtaler på google, men det var tilnærmet like ille. Bestilte pasta carbonara. Klumpete saus og så salt at det gjorde vondt. Orka ikke gå flere steder og trua i meg halvparten, men hvordan står det egentlig til med blodtrykket til folk her i landet hvis de liker mat som er drukna i salt?

Ellers får vi ikke klage for mye. I dag har vi rusla rundt i gamlebyen, yrende folkeliv og markedsstemning og som sagt nydelig vær. Før vi dro hjem, ton vi en pause på uteserveringen til Radisson SAS- der var det mange høylytte dansker og nordmenn – har korfestivalen din startet allerede, Are? Eller var det kanskje andre grunner til at alle disse karene satt her og kosa seg.

Klikkbare bilder. På bildet som er tatt fra Slavin, ser man tre av byens landemerker : borgen, UFO-restauranten og St Magnuskatedralen. Jeg var også innom «byens eldste butikk» i dag, i et lite smug. Kjøpte søte gaver til mossa, og så på deres interessante samling av gamle butikkeffekter.

Sassnitz og sånn, eller shit happens

Denne delen av turen er ikke særlig bloggverdig, men også fortredeligheter bør dokumenteres, slik at jeg kan lære av dem til siden .- og kanskje noen andre også?

Vi ble som sagt en dag ekstra i Dresden, som jeg stort sett tilbrakte i senga,. Neste dag følte jeg meg såpass at jeg tenkte at vi kommer oss vel til Bornholm, og i første omgang til Sassnitz. (Hva sier jeg till virusbefengte pasienter? Joda, det er helt greit å farte rundt og slepe på tunge kofferter i dårlig vær? Neida, jeg sier – hold deg i ro, drikk masse væske og ta paracet ved behov).

Første del av togturen gikk greit. Vi bytta tog i Rostock, et mareritt av en stasjon hvor vi virra rundt og opp og ned til vi var svette og slitne, og endelig fant riktig perrong for somletoget til Sassnitz. Tissetrengt var jeg og, bare for å oppdage at togets eneste do var stengt og defekt.

Det ble en ubehagelig tur. Vel fremme i Sassnitz fant vi heldigvis en do, men llite annet. Ingen taxi. Det var halvannen kilometer til hotellet. På våt brostein med tung koffert. Men det gikk. Google Maps veiledet oss til der de mente hotellet var – stengte dører, intet riktig navn å se. Vi spurte alle vi så, og mange tilbød seg å hjelpe, men ingen hadde hørt om verken hotellet eller gata det lå i. Gateadressen plotta inn på Google maps, viste oss til et litt annet sted, men heller ikke der fikk vi napp. Nå hadde det begynt å regne også, så slitne, våte og fortvilte var vi etter hvert. Telefon til hotellet ble besvart av en telefonsvarer, men langt om lenge fikk vi da kontakt med verten og kom oss til riktig sted. En helt grei leilighet.

Men forviklingene stoppet ikke der. Vi hadde jo tenkt oss til Bornholm, men vi hadde ikke tatt høyde for at vi ble en dag ekstra i Dresden, så det gikk en ferge på mandag, (som vi hadde tenkt å ta), men deretter ingen flere før torsdag.

Sassnitz virket ikke som en veldig interessant by å bli mange dager i, så nå var gode råd dyre og en plan B påkrevd. I ettertid kan det kanskje være like greit at vi unngikk gasseksplosjoner og sabotasje rundt Bornholm. Bornholm får bli en annen gang.

Vi landa på å ta toget tilbake til Rostock, og ferge til Trelleborg i Sverige Deretter får vi se an hvor fort vi drar hjem.

Stena Line i Rostock får null poeng for service. På nettet står at man må møte minst en time før avgang. Vi fikk beskjed om å stå ute og vente på en skyttelbuss som skulle ta oss ut til båten. Etter å ha venta nærmere en time, gikk mannfolket inn og spurte om ikke vi bare kunne gå dit, det var kaldt og vått å stå ute, og ikke særlig langt. Nein, am strengsten verboten.

Taxisjåføren som kjørte oss til kaia får full score da. Hyggelig, hjelpsom og spilte klassisk musikk hele vegen. Beethoven var akkurat hva jeg trengte, kald, blaut, sjuk og sur som jeg var.

Jaja. Etter nesten en time til og 20 min før avgang, kom endelig bussen. Inngangen til båten var kummerlig, glatt og egnet for høydeskrekk. Typisk trailerferge, virker det som. Men det var godt å endelig sette seg i en god stol. Maten var ikke aller verst heller.

Men nå vil jeg hjem 🙁

Dresden

Dette er også helt klart en yndlingsby, så vi kunne ikke dy oss denne gangen heller, Særlig ikke når vi fikk billetter til La Boheme i Semperoper – en fantastisk opplevelse.

Vi bodde litt mer kummerlig enn i Karlovy Vary…

Fengsels-chic som en av mine facebookvenner kalte det. Var akkurat den assosiasjonen jeg også fikk. Men det var helt greit da. Veldig hyggelig personale, helt greit rom, ikke noe luksus, men det var kjøleskap – det er viktig når det er varmt i været, og det var det. Hotell Zentrum Dresden kan anbefales. Veldig sentralt, 500 m fra jernbanestasjonen. Dagen etter fikk vi med oss orgelandakten som holdes hver dag kl 12 i Frauenkirche. Jeg har blogga om dette før. På plassen foran kirken var det høstmarked og rikelig liv og røre. Vi hadde forsovet oss til frokosten, og var nokså sultne da andakten var over.

Tysk utgave av mac´n cheese. Veldig godt.

Rusla i byen, mannfolket fikk seg noen nye klær, jeg begynte å føle meg pjusk. Om kvelden gikk mannfolket i Kreutzkirche hvor det var innsettelse av ny Kreutzkantor, med mye sang og musikk ved kirkens kor – musikk skrevet av folk som hadde sitt virke i denne kirken. Masse folk og visstnok fantastisk bra. Jeg lå på rommet og syntes synd på meg selv, og hadde det ille hele natta og neste dag. Feber, luftveissymptomer og vondt alle stederI går kveld var jeg såvidt på beina igjen og krekte meg over gata hvor det er en bra restaurant.

Vi ble jo litt i tvil om hvor veien skulle gå videre, om det kanskje var best å komme seg fortest mulig hjem? Men etter en ekstra natt i Dresden er jeg såpass bra at opprinnelig plan om en tur til Bornholm fastholdes. Vi overnatter i Sassnitz i kveld, forhåpentlig er det noe å finne på der og, og tar båten til Bornholm i morgen.

Fra Brussel til Heidelberg, med noen forviklinger

Det viste seg ikke å være så greit å ta ting på sparket som vi hadde tenkt, og plassbillett-marerittet innhentet oss i Brussel. Vi satt på stasjonen uten å ha noe sikkert reisemål, mannfolket ble sendt til billettkontoret for å forsøke å skaffe plassbilletter, for på nett ble vi bare fortalt at det skulle vi tenkt på for seks måneder siden, og via interrail-appen funka det ikke i det hele tatt. Men alle folk tar visst toget om dagen, og det er jo bra.

Vi tenkte kanskje vi kunne lure oss med Eurostar til England, eller med ett eller annet tog til Nord-Frankrike, men begge deler var fullt, utsolgt og umulig.

Så vi endte med Heidelberg som mål, jeg har vage barndomsminner om at det var en hyggelig by. Jeg er nok blitt noe mer kravstor siden da, men mer om det siden.

Toget fra Brussel var temmelig fullt, og det ble opplyst i høyttaleren at de kun hadde 3 fungerende toaletter fordelt på to av togets mange vogner.

Etter en stund ble det opplyst at nå var det bare ett igjen, og dette var også forventet snart å oppgi ånden (der Geist aufgeben…) – ikke at jeg har hørt togdoer omtalt som åndelige vesener før – så alle må vennligst gå av i Liege. Jaha. Der var i det minste en spektakulær jernbanestasjon.

Vi trøstet oss med en gin&tonic mens vi ventet på neste tog

Det var flere togbytter, og innen vi kom fram var i alle fall jeg ganske utslitt.

Det ble til at vi lata oss to netter på et ganske fjongt hotell. I følge Tripadvisor er jernbanestasjonen byens høyest rangerte turistattraksjon. Den var ikke noe særlig bemerkelsesverdig. Jeg gikk også en tur i gamlebyen, som ikke var særlig gammel — så oppholdet i denne byen var ikke så mye å blogge hjem om.

Interrail i koronaens tid – Warzsawa

Vi bor som grever på NYX Hotel rett ved jernbanestasjonen, og valgte å bli to netter. Det tror jeg var lurt. I dag hadde vi store ambisjoner om tre museumsbesøk, men slik ble det ikke. Etter hotellets utmerkede frokost (særlig stjerne i boka til omelettkokken), satte vi oss på en trikk for å dra til det jødiske museet. Billettautomat på alle holdeplasser, engangsbillett ca 6 kr. Hva er feil med norsk kollektivtransport? Men POLIN var dessverre stengt på tirsdager 🙁 Vi skal prøve å rekke en snartur dit i morgen før vi skal videre med toget. Hvis ikke, er det antagelig en god grunn til å komme tilbake hit. Noe slukøret blinket vi ut ny kurs til Marie Curie-museet. Det åpnet ikke før en time senere,men var til gjengjeld gratis på tirsdager, så vi slo ihjel den timen med en kopp kaffe i en koselig kjellerrestaurant. Museet var svært interessant, Marie Curie var jo min barndoms heltinne, museet ligger i det huset hvor hun ble født.

På veien tilbake fikk vi en spasertur gjennom gamlebyen, som jeg hører ikke er gammel, men gjenoppbygd. De har også bygd opp igjen en del gammel bymur.

Vi var også innom en del kirker, her i landet er de fleste åpne og i flittig bruk.

Dessverre har jeg pådratt meg en litt ugrei feriemage, så vi tok ikke sjansen på å gå ut og spise middag i dag, det ble room service. Det er jo heller ikke å forakte 🙂

I morgen blir nok en ganske lang reisedag, men denne gangen på toget. Ser fram til et nytt besøk i mitt kjære Praha.

Interrail i koronaens tid – fra Tartu til Riga, med noen forviklinger

Tog på Baltikum er en kilde til hodepine. Hvert land har sitt togselskap som i liten grad kommuniserer med de andre. Rask og grei service fra billettkontoret i Estland, i mindre grad fra Latvia. Vi koste oss på første klasse med strømuttak og wifi fra Tartu til Valga, men der begynte trøbbelet.

Valga er en grenseby, grensen mellom Estland og Latvia går midt i den litt slitne byen. Selv om jernbanestasjonen var imponerende (mer om den siden). Det var ikke noe betjent billettkontor, men en diger skjerm på veggen viste ankomst og avgang på stasjonen (trodde vi). Kun estiske tog. Vi trakk derfor den konklusjon at Latvierne må ha sin egen jernbanestasjon på andre siden av byen, jeg sjekket google maps og fant ut at det var et par kilometer dit. VI fant derfor en taxi, med en sjåfør som ikke forstod et ord engelsk, men oppfattet «Riga», og kjørte oss til buss-stasjonen. Nå var gode råd dyre, men folk er hjelpsomme. På bussholdeplassen fant mannfolket en snill dame som mente at stasjonen på Latvia-siden lå flere kilometer unna, og det fantes ikke taxi i denne delen av byen. Hva gjør man da? Vi hadde heldigvis god tid til toget skulle gå, og hadde i utgangspunktet planlagt to timers lunsjpause. Men det ble det jo ikke noe av. Vi rusla litt rådville rundt, inntil jeg gikk inn på et nærliggende shoppingsenter for å forsøke å finne noen som snakket engelsk eller til nød tysk, og kunne oppklare hvor toget egentlig gikk fra, og hvordan vi skulle komme oss dit. Jeg satset på apoteket, tenkte at der må det da jobbe folk med en viss utdannelse. Den første damen jeg henvendte meg til rista bare på hodet, men gikk og fant en kollega som snakket godt engelsk og var utrolig hjelpsom. Hun mente toget gikk fra den stasjonen vi kom fra, men var usikker, og gikk på bakrommet for å sjekke. Hun både ringte folk og googla kunne jeg se gjennom dørsprekken. Hun mente også at hun selv hadde tatt toget til Riga fra den stasjonen, men det var lenge siden.

Mens hun holdt på med det, fikk jeg den geniale ide at det var vel egentlig bare å sende en epost til togselskapet for å spørre hvor toget gikk fra. Som tenkt så gjort. I mellomtiden ringte mannfolket og hadde funnet en pen og hyggelig dame som også mente at vi burde holdt oss på den stasjonen vi kom til, og tilbød seg å kjøre oss tilbake. Jeg syntes jo ikke jeg kunne bare styrte ut fra apoteket når folk hadde lagt seg så i selen for å hjelpe meg, men til slutt var det enstemmig vedtatt, både av apotekdamen, togselskapet og den hyggelige damen som kjørte oss, at toget faktisk gikk fra den stasjonen vi i utgangspunktet hadde ankommet.

Vi fant jo ut da vi kom tilbake, at den digre skjermen tilhørte det estiske togselskapet. På en helt analog tavle under var det et knøttlite oppslag med latviske togtider 😀

Vi hadde fortsatt god tid, og kjøpte oss lit mat på den nokså nødtørftig utseende jernbanekafeen – men det var forbausende godt! Og vi fikk god tid til å studere stasjonen. Det er tydelig at det har gått tilbake med baltisk jernbane. Den må jo ha vært betydelig – når man bygger et slikt slott av en stasjon. Innvendig var selve ventehallen fin og oppusset, ved siden av var det et gigantisk og nokså forfallent rom, men innenfor der igjen var det et rom hvor man åpenbart var i ferd med å lage en form for utstilling eller museum. Et av bildene på veggen forestilte stasjonen pyntet til trengsel i påvente av svenskekongens ankomst. Mulig de ventet på ham nå også, de hadde en bukett med (litt falmede) svenske flagg, og en hel lesestoffkiosk med svenske overskrifter. Rett før vi skulle til å dra, kom det også en masse karer bærende på det som så ut som filmopptaksutstyr. Kan levende tenke meg Agatha Christie eller noe i den stilen filmet i disse omgivelsene….

Toget til Riga var også mildt sagt nødtørftig. Harde seter, ikke noe strømuttak, alle annonseringer var kun på Latvisk og ingen av personalet forstod noe annet heller. Men vi kom da fram, og jeg forstår nå hvorfor alle kantarellene som selges i Norge kommer fra Latvia. Her var det mye soppskog! Halvparten av landets befolkning bor i Riga, så skauen breier seg i det meste av resten av landet.

Vi hadde håpet å rekke operaen i RIga. De spilte i dag Madame Butterfly for kun vaksinerte. Men vi visste at toget kom fram ca kvart på seks, og operaen begynte klokka sju, så vi våget ikke kjøpe billetter på forhånd. Taxi til hotellet gikk greit, men så var det ikke så greit lenger. Døra til hotellet var låst, og ingen beskjed om hvordan komme seg inn eller få tak i noen som kunne låse opp. Heldigvis kom det noen ut, så vi gikk inn når de åpnet døra. Resepsjonen var tom. Men det lå en konvolutt med mitt navn på på disken. Ta heisen opp, og gå opp en etasje. Det var en usannsynlig bratt og usannsynlig smal hønstige av en trapp, det føltes verken trygt eller behagelig, jeg fatter ikke at det er lov å leie ut noe slikt. Men vi hadde ikke tid til å ergre oss over det, mannfolket fikk på seg slipset, og vi dura ned igjen for om mulig å rekke operaen. Men hvordan skal vi komme oss inn igjen? Vi kan jo ikke stole på at det kommer andre ut hver gang vi trenger å komme inn. Romnøkkelen passet ikke i ytterdøra. Vi spurte andre gjester som kom hvordan de kom seg inn – de hadde fått kode på epost. Det hadde ikke vi. Etter ca 10 forgjeves forsøk p å få tak i verten på telefon, svarte han endelig, og vi fikk også tilsendt koden. Jeg kjeftet litt om trappa opp til rommet også, men det tror jeg ikke han fikk med seg. Folk forstår i det hele tatt adskillig mindre engelsk her enn i Estland.

Vi løp til operaen, mannfolket stilte seg i koronakø, og jeg styrtet til billettkontoret. Hurra! 2 billetter på første balkong, og vi rakk det.

Nok en fantastisk musikalsk opplevelse. også denne med en tragisk slutt. Særlig Butterfly og Suzuki var helt fantastiske. Vi fikk litt mat i pausen også, noe middag rakk vi jo ikke. Men operamat er små greier, så vi var jo spente på om vi kom til å sulte ihjel, men Riga er en stor by, det finnes steder som serverer mat til langt på natt. Så vi fikk en matbit på vei hjem, og nå er vi slitne. Operahuset var tettpakket av folk, men som sagt, kun for vaksinerte. Likevel ble alle oppfordret til å holde avstand i pausene, det virket jo ganske ulogisk 😀 Men det er bra de tar smittevernet på alvor, vi slipper ikke inn noe sted uten å vise koronapass.

Ellers tenker vi å gi opp Baltikum, vi er lei av det dårlige jernbanenettet, Så etter noen dager i Riga, tenker vi å sette oss på en buss og dra rett til Polen, i håp om å få en bedre togopplevelse. VI kommer tilbake hit når de har fått skikk på jernbanen sin.

Ny erfaring

MR var ikke oppfunnet i min studietid, så jeg har knapt sett en MR-maskin, selv om jeg nå til dags rett som det er henviser folk til slike undersøkelser. Har jo sett på nyhetsinnslag og lignende at folk blir tredd inn i et lite rør, og må ligge der i en halvtime mens det tas bilder. Klaustrofobi er jo bare forbokstaven. Jeg er ikke glad i trange rom. Er vel ikke av de verste, har ingen problemer med å ta fly eller heis – så lenge heisen ikke er av den aller minste typen, eller det trøkker seg inn langt flere folk enn heisen er dimensjonert for – større sjans for at den går i stå, og at opplevelsen vil bli desto verre, dersom den sitter fast mellom to etasjer. Jeg HAR faktisk sittet fast i heisen en gang, i den eldre delen av sykehuset på Lillehammer. Det gikk ganske greit, kun et lite tilløp til panikk før jeg fikk kontakt med heisreparatøren. Heisen var jo romslig, og jeg var den eneste som var der.

Men MR har jeg forsøkt å unngå, ikke at jeg har hatt særlig indikasjon for det, bortsett fra vond skulder for noen år siden, som min radiograf-bror tilbød seg å grille i MR-maskinen sin, men jeg nektet. Verken MR eller kirurgi var fristende alternativer, og fysioterapeuten og egne treningsanstrengelser fikk has på den. Men nå måtte jeg til pers, for å finne ut om det muligens var tomt i toppetasjen. (det var en fleip. Utredes for et par heftige anfall av svimmelhet) Har grua meg fælt, men det gikk over all forventning. Dagens MR-maskiner er åpne i begge ender, det er jo ingen probem å kravle ut om det blir for heftig.

Tror ikke alle maskiner ser sånn ut ennå, finnes nok fortsatt noen gamle og trange hvor du blir tredd inn i et lukket rør. Jeg hadde sagt klart ifra om klaustrofobi, så jeg tenker de muligens tar hensyn til det. Ingen fordel for dagsprogrammet på radiologisk avdeling heller, om pasientene får panikk og ikke klarer å gjennomføre undersøkelsen, eller bruker tre ganger så lang tid fordi de stadig trykker på panikk-knappen.

Litt dop kan hjelpe

Jeg tok ingen sjanser, og tok min første Sobril noensinne før undersøkelsen. Følte meg noe susete, men først da jeg kom hjem, så er usikker på effekten. Det hjelper jo også å si til seg selv at det er overhodet ingen fare for verken å stryke med eller bli sittende fast inni der, og det er noen som passer på deg hele tiden.

Ikke mye høy i hatten før undersøkelsen. Iført sykehuspysj og ribbet for alt metall. Det er jo metall også i bh-hekter, mange knapper og ting og tang man har på seg…

Men det gikk jo forbausende bra. Ingen tilløp til panikk overhodet, Fikk etter eget ønske P2 med Abels tårn på øret, men fikk bare med meg bruddstykker om landingen på Mars, for det bråker noe aldeles inni svarte granskauen (der bråker det jo ikke…) – inni en sånn maskin. Klarer man å framstille en så avansert bildeteknologi, burde det være mulig å få til noe lyddemping også?

Vi får håpe innmaten i huggu blir sånn noenlunde godkjent, og nå kan jeg i alle fall informere pasientene bedre om hva de har i vente av en slik undersøkelse. Aldri så galt etc.

Spektakulær slankekur

Torsdag var det tid for å gå ombord på Midnatsol med kurs for Tromsø, så det ble ikke utrettet annet enn pakking og frokost i Trondheim, Vi rusla til kaia, som vi nå visste hvor var, og dessuten så vi jo båten, den er ikke liten. Den ligger tre timer i Trondheim, så vi møtte masse folk på vei i motsatt retning for diverse program og utflukter. Ombord var det temperaturmåling, skjemaer og kø, men vi fikk da en fin lugar etter hvert. Vi hadde bestilt helpensjon, og i disse smittetider får man et fastsatt bord og en fastsatt spisetid Vi hadde fått lunsj klokka to og middag halv ni. Det siste syntes vi var litt seint, men lite ante vi hvor ille det skulle bli. Til lunsj var det en slags buffet, dvs du kunne peke på hva du ville ha av 3-4 forskjellige retter, og fikk øst opp så mye du ville ha. Det var jeg jo veldig fornøyd med, og valgte sei. Minnet meg om barndommens middag – noen biter stekt sei, en potet, noen gulrøtter og litt rømme ved siden av. Savna løken. Men jeg klarte jo å spise opp maten min. Men jeg skulle ønske jeg hadde presset i meg en porsjon til. For vi fikk nemlig beskjed om at vi måtte møte til obligatorisk sikkerhetsinformasjon klokka to – og da vi lurte på om vi i så fall ikke fikk noe mat, så flytta de lunsjen vår til klokka tolv. Åtte og en halv time uten mat ble litt lenge. Den siste timen før middag sank humøret og blodsukkeret i takt. Men endelig fikk vi da mat. En merkelig suppe, en liten flis av en laksefilet og to spiseskjeer potetmos. Selv jeg syntes det var snaut, og vi hadde ikke gjort annet enn å late oss hele dagen. Hva med de som hadde vært ute på mer eller mindre slitsomme utflukter?

Og i dag blir det verre. Da vi skulle legge oss, var det lapp på døra om at lunsjen vår er flytta til halv tolv – da vi har meldt oss på en utflukt til Saltstraumen. De mener altså at helpensjon vil si ni timer uten mat. Og menyen i dag ser ut til å være en rødbete og en sopp. Fint med vegetar, men jeg tror vi avbestiller den og kjøper noe i kafeteriaen til et tidspunkt vi selv ønsker.

Nok surving. Det var en strålende dag, som vi stort sett nøt i fluktstol på dekk, med utsikt til rolig sjø og spektakulært landskap. Vi passerte et fyr som alle klumpa seg sammen for å ta bilde – jeg holdt avstand. Vi passerte også gjennom Stokksund. Det gjør de ikke i dårlig vær…. og vi fikk høre om keiserlosen. Jeg tok en liten video av dette, men det er for dårlig nett her til å laste den opp. Får prøve hjemme. Og det tegner bra i dag også.