Månedlige arkiver: november 2010

Hehe, hva lar jeg meg ikke lure til…

Publisert av
5

Hittil har jeg lest med forundring når Britt Åse, Gunda og et par bloggere til skriver lange, seriøse og til dels uforståelige innlegg om parfyme. Men da Gunda lanserte gratis rådgivningstjeneste i bloggen sin, slo jeg til 🙂 Jeg liker jo også å lukte godt, selv om jeg neppe noen gang kommer til å få et så pasjonert forhold til parfyme som noen av disse folka har. Men – hva har man eksperter til? Tusen takk for alle gode råd! Har prøvd ett av dem, som beskrevet. Det slo ikke helt til. Så hva gjør jeg nå? Vanligvis kjøper jeg parfyme på taxfree, men det er jo ofte en stressa foreteelse, og som kjennerne her i tråden sier – her er det jo mange forslag som ikke akkurat er helt vanlige i handelen.

Så nå har jeg – tro det eller ei – bestilt noen parfymeprøver fra The Perfumed Court. 1-2 ml av hver av følgende dufter:

  • Arpége, vintageutgaven. Måtte jo bare prøve.
  • Calamity J. Bare navnet, både på produsenten og parfymen gjør jo at den må prøves, hihi. Og selv om den ikke var foreslått bestilte jeg også
  • Lady Vengeance fra samme produsent.
  • B by Bucheron
  • Demeter Dirt (nok et festlig navn…)
  • Rose Noir

Så nå venter jeg i spenning 🙂 Håper å finne «min» duft blant noen av disse, og det er jo sympatisk at man kan bestille små kvanta. Jeg må som regel hive parfymene mine etter en stund, de får mystisk farge og rar lukt hvis de står for lenge. Det gjør de som regel hos meg, fordi jeg bruker det sjelden. Ellers er jeg fortsatt svært glad i Truth fra Calvin Klein.

Slå den, jeg skrev et parfymeinnlegg til! Lover å ikke la det bli en vane.

Lørdag med sang og sushi

Publisert av
1

Nå er det riktignok blitt søndag, men nettet har vært borte i flere timer her.  I dag har vi vært og hørt på den årlige konserten til Stange videregående skole – de pleier  å ha en konsert før jul både i Stange og Ringsaker kirke. Jeg har vært på konserten en del ganger før, men i fjor og i år har jeg jo en ekstra grunn, siden vår yngste datter Kjersti går på denne skolen. Det virker som en skole med et meget godt miljø – man kan jo tenke seg at med et såpass fokus på musikalske prestasjoner kunne det føre til press og konkurransementalitet. Nå kjenner jeg jo ikke miljøet fra innsiden, men på Kjersti virker det som om dette er et miljø som tar vare på initiativ og støtter opp om de som hiver seg utpå – og det er jo kjempebra. Det var en fin konsert også i år. Koret imponerer (alle som går på musikklinja må synge i kor, uansett hva de ellers driver med). Dirigenten mente at koret var muligens bedre i fjor, men jeg tillater meg å være litt uenig her.  Jeg synes spesielt gutta hadde mer å fare med i år. Det er vel svakheten som ligger i korta  for et såpass ungt ensemble, det skal litt til at de har noen virkelig malmfulle basser. Men det kan jo hende at det har vært mer slitsomt for korlederen å banke repertoaret inn i hue på dem, hva vet jeg.

Kjersti og noen venninner stilte på audition med Eva Ugaldes Miserere. Det er et flott verk, og de fikk det med. Her er framføringen i Ringsaker – litt urent på midten der, men stort sett syns jeg de var veldig flinke. Antagelig kommer det et bedre opptak fra Stange, dette er tatt med min mobiltelefon. Dette er ikke et enkelt verk. Eva Ugalde er en ung, baskisk komponist. Dessverre har de fleste av verkene hennes tekster på baskisk – det gjør dem jo litt mindre tilgjengelige for et allment publikum, men Miserere er jo god kirkelatin.

Etter konserten ble jeg shanghaiet til å kjøre nest yngste datter til Brumunddal. Ikke akkurat planen, men snille mødre stiller opp. På veien pekte avkommet på Brumunddal Sushi, som visstnok har fått masse skryt. Så på veien tilbake stoppa jeg for å sjekke om de hadde stengt – det hadde de ikke. Så mannfolket og jeg har kosa oss med sushi i kveld. Brumunddal ypper seg skikkelig etter bymarkeringen. De har til og med fått sushi og et ordentlig kjøpesenter. Men de har noen skikkelig harry juledekorasjoner, da. Smak har de ikke, brumunddølene, hohoho

Hvem skulle trodd det?

Publisert av
4

Men nå kommer det altså et parfymeinnlegg i bloggen min!!!

Sjekk ut Britt Åses innlegg om Arpège fra Lanvin. Denne parfymen brukte min mor så lenge jeg kan huske – men siden hun døde i 1995, brukte hun nok den utgaven som nå kalles «vintage». Den lages ikke lenger, i alle fall ikke i originalutgaven. Men den har fått en ny utgave, under samme navn og med samme koselige mor/datter-vignett. Siden jeg ikke har peiling på parfyme, har jeg ikke visst noe om dette, men tittet litt etter denne når jeg har passert taxfrebutikkene de siste åra. Grunnen til det er at jeg alltid syntes den luktet så godt når min mor brukte den, men selvsagt – i ungdommen ville jeg jo for alt i verden ikke lukte som mora mi, så jeg fant andre dufter 🙂

Men siden min mor nå har vært død siden 1995, har jeg begynt å tenke på denne igjen – jeg begynner jo selv å nå skjels år og alder, og tenkte at det kunne være koselig å finne den igjen. Og snille Britt Åse, som har mer peiling enn meg, har sendt meg en prøve. En nydelig liten pakke (som jeg burde tatt bilde av), grønn pose med trekksnor, et lite klistremerke med den søte logoen, og inni der en parfymeprøve 🙂

Jeg hadde litt på håndleddet så fort jeg fikk åpnet den – full av forventning. Og det VAR noe kjent ved den. Men ikke helt. Lukt og hukommelse er noe spesielt, tror jeg. Det er nokså mange som har opplevd det Proust beskriver om Madeleinekakene – en bestemt aroma vekker til live et svært livaktig minne som man ikke visste om fra før.  Det har nok noe med at nesen har forbindelser til temmelig primitive deler av hjernen som ikke går veien om tankevirksomheten.

Men jeg opplevde ikke noe slikt minne denne gangen. Mulig det skyldes at duften er annerledes, eller at den utvikler seg annerledes på meg enn den gjorde på min mor (dette er svært individuelt har jeg skjønt). Heller ikke merket jeg noe til de forskjellige notene – denne har luktet det samme på meg hele tiden – en litt tung og søtlig blomsteraktig duft. Likevel – det ER noe der, noe kjent, som jeg ikke helt får tak i… men dette blir nok ikke min parfyme, tror jeg.

Hvorfor blogge? Og litt novemberstemning..

Publisert av
5

Som ihuga blogger siden 1999 (dvs. det startet som en enkel nettdagbok i Word uten mulighet for kommentarer), skjønner jeg ikke hvorfor ikke alle gjør det. Det blir da også bare fler og fler som gripes av basillen.

Min første nettdagbok handlet først og fremst om hagen, og en slik dagboksoversikt viste seg jo nokså snart å være helt uvurderlig. (hva het nå den igjen, hvor kjøpte jeg den mon tro.. og hvor i HULESTE planta jeg det der?) Alt sånt (eller i alle fall mye av det) fant jeg jo igjen i hagedagboka! Og når jeg i tillegg fikk epost fra folk som leste skriveriene mine fra tid til annen, ble jeg jo overlykkelig 🙂

Via hagedagbøkene på hagegalforumet, blogspot og wordpress.com, har skrivekløen fulgt meg over til wordpress på eget domene. Og med økt skrivekløe følger mange flere temaer. Jeg skriver om løst og fast, det jeg er opptatt av både på hjemmebane og blant det som skjer i tiden. Dette gjør kanskje bloggen mindre interessant for andre, men MYE bedre for meg. Jeg kan bla tilbake og se hva jeg drev med på et bestemt tidspunkt. Her om dagen lurte min datter på hvor gammal Tuselatten egentlig var – gjett hvor svaret var å finne? 🙂 Det gjelder bare å holde en viss orden på kategoriene, så er det jo ikke vanskelig å finne igjen hva jeg skrev om hvilket tema. I flere år har jeg gremmet meg over at jeg ikke er flinkere til å holde orden på biblioteket mitt. Nå har jeg lagt inn Library Ting på bloggen, foreløpig med en bok, så får vi se. Det sier seg selv at jeg ikke legger inn alt jeg har lest gjennom 50 år, men det jeg leser heretter kan det kanskje bli en råd med? Foreløpig ligger den en bok der, så får vi se om jeg klarer å legge inn noen tanker om den og om Jane Austen på Librarything.

Det er også så genialt at man kan gradere sine innlegg dersom man skriver om andre enn seg selv, eller skriver ting om seg selv som ikke alle nødvendigvis har noe med. Man kan legge på et passord som man velger hvem som skal få –  eller man kan legge ut ting som kun er synlige for en selv (eller den som har adminpassordet til bloggen).  Jeg tenker at når jeg i sin tid er senil eller død, så er atagelig et slikt dokument fint å ha for familien også?

Blogging er jo også ganske mye mer sosialt enn å skrive en dagbok for egen skrivebordskuff. Jeg koser meg med å lese et utvalg av andres blogger, forsøker å kommentere litt i rykk og napp hos andre – og surfer stundom mer tilfeldig rundt på nettet og kommer av og til over noen perler hos helt ukjente bloggere også.

Memer og denslags farsotter som av og til svirrer rundt  i bloggosfæren har jeg et litt blandet forhold til, men denne hos Abre må jeg bare knabbe og sende videre. Den ga meg en god latter i novembermørket. (Med det samme du er inne hos Abre, les hans siste post : En Teknisk Justering, eller les i det hele tatt bloggen hans ) Her jeg ligger i senga og pleier snørr og feber, passer det meg usedvanlig godt å tenke over hva jeg virkelig ikke kan fordra:

1. Å vaske og rydde. Uansett hvor bra jobb du gjør blir det rotete og møkkete igjen like fort.

2.Støyforurensning. «Muzak» er noe av det verste jeg vet, å gå på shopping før jul, når alle julesanger radbrekkes i bakgrunnen er forferdelig. Også god musikk er plagsom når man egentlig er opptatt med noe helt annet og ikke hører etter. Mannfolket og jeg er ofte uenige om dette. Han mener jeg er ukultivert som slår av musikken hans, jeg mener selv Beethoven er bortkastet og plagsomt når man egentlig forsøker å konsentrere seg om noe annet.

3.Disneyland. Har sjelden fått mer aversjon og avsmak for hele konseptet «fornøyelsespark» enn etter et besøk på EuroDisney. Heldigvis har jeg et godt forhold til gode, gamle Tivoli.

4. Nattvakter. Dette blir bare verre for hvert år som går. Men jeg må vel pent holde ut noen år til. Selve jobben er jo ok, med mindre det dreier seg om å lappe sammen fulle folk som insisterer på å jodle og snøvle under hele seansen.., men jeg foretrekker å jobbe om dagen.

5. Tannlegen. Say no more. Men alternativet er verre.

6. Regnskaper. Heldigvis har jeg «folk til sånt»

7. Intriger og baksnakking. Ikke bare er det dårlig gjort, men det går som regel også utover helt uskyldige. Har man noe å klage på – si det til den det gjelder. Eller sjefen h*n*s hvis det må til.

8. Lurte litt på om jeg også skulle inkludere vinteren. Men tror jeg går for: fryse om vinteren. Vinteren i seg selv kan være vakker, januarlyset er helt spesielt, det er mye kos man kan finne på inne, og det er godt med en hagepause. Men å stå opp og fryse er IKKE godt.

Sender den videre til de av mine eventuelle lesere som eventuelt måtte føle seg litt grinete i dag!

Og jeg tror jeg legger til punkt 9: Selgere.
For noen uker siden hadde vi en fyr på døra som skulle selge oss ny kabel fra Telenor/CanalDigital. De legger ned nye kabler og er avhengig av et visst antall husstander for å få det til. Et kjapt regnestykke viste at vi ville få minst like mange tv kanaler og MYE mer stabilt og kjapt bredbånd med ny kabel, og til samme pris som før. Som introduksjonstilbud skulle de stå for alt som het montering og evt nytt utstyr det var behov for. Høres logisk ut, ikke sant – nåværende telekabler er fra femtitallet, og et strålende tilbud. Jeg innvendte at grunnen til at vi gikk over fra kabelTV til parabol er at den kabelen de la tvers over hagen (som vi selv måtte grave ned) ble gravd 10 cm ned fordi det er laaaaangt – og tvers over plen/bed gudvethva. Så jeg grov den over et par ganger pr sesong med jordfreseren – med forutsigbare konsekvenser for signalkvaliteten. Dette sa jeg selvsagt til selgeren – men ble avfeid med: Dette er ikke noe problem, nå kommer vi og graver ned kabelen, du får bare si fra hvor du vil ha den.  Og dette var ingen misforståelse – det var noe jeg presiserte flere ganger. Og gikk til slutt med på å skrive under – på denne krystallklare betingelse.  Ukene gikk, og i dag kom endelig en montør. Det er innpå meteren med tele i bakken nå…

Montøren ristet på hodet da han fikk høre hva selgeren hadde sagt, og sa at det er kunden selv som har ansvaret for å grave ned kabelen på egen eiendom. Dessuten var det tele i bakken. Dessuten var uttaket på andre siden av veien, så dette blir vanskelig…

Barnemordersker, skjeletter og Goethe

Publisert av
4

Når skjeletter ramler ut av skapet, er det sjelden en hyggelig foreteelse. I Åsnes kommune kom det et halshugget sådant opp av jorda for litt siden.

Billdet er lånt av Glomdalen, som forteller den tragiske historien om barnemordersken Anna Østmo. Hun drepte sitt nyfødte barn, sydde det inn i madrassen og tilsto da det ble funnet pga stanken som oppstod. Nå får hun forhåpentlig en grav på kirkegården – slik hun hadde ønsket. På hennes tid fikk ikke slike syndige kvinner komme i vigslet jord.

Anita henviser også til denne siden. Det er trist og hjerteskjærende å se hvor mange av de dødsdømte som ble dømt for fødsel i dølgsmål eller barnemord.

Omtrent på samme tid blir en annen Anna – Anna Catharina Höhn – dømt og henrettet for samme forbrytelse i Weimar. Dette kan hun takke innenriksministeren for- Johann Wolfgang von Goethe. Hans stemme for dødsstraff avgjorde saken, og i egenskap av innenriksminister stod han for et stort sikkerhetsoppbud ved henrettelsen, for å avverge eventuelle protester. Dødsstraff for slike forbrytelser begynte heldigvis å bli upopulært, begge disse Anna’ene var blant de siste som ble henrettet for dette. Goethe var åpenbart en intelligent mann, han har hatt stor betydning for tysk og europeisk kultur – men det er noen sider ved mannen som har vært godt gjemt fram til nå. Han har nærmest vært kanonisert – av nazistene, kommunistene og frimurerne – i den grad at særlig nazistene redigerte hans brev og etterlatenskaper slik det passet dem, og disse redigerte «sannhetene» har blitt videreført fra ett forskningsprosjekt til et annet. Først etter jernteppets fall er originalpapirene tilgjengelige for utenlandske forskere. Den amerikanske professoren Daniel Wilson skrev i 1999 en bok som vakte allmenn oppsikt i Tyskland. Den er ikke oversatt til verken norsk eller engelsk så vidt jeg kan finne – men noe omtale finnes. Det går fram av Goethes brev og etterlatte papirer at han i egenskap av innenriksminister infiltrerte studentmiljøer og «hemmelige klubber» (disse florerte i stor grad på denne tiden) med betalte spioner, for å avsløre eventeulle opprør i emning (minner om noen som prater om krigen mot terror i dag kanskje?). Spesielt dette, og den klare parallellen til kommunistregimets bruk av spioner, er bakgrunnen for diskusjonen som oppstod i Tyskland i kjølvannet av boka. Goethe solgte også fanger – småkårsfolk som var dømt for mindre forbrytelser – til engelskmennene, disse trengte folk til å sloss i sine opprørske kolonier. Han slo hardt ned på lovlige protester som bønder og leilendinger organiserte mot ulovlig utbytting. Kanskje var han et barn av sin tid – men alt dette ble også sterkt kritisert i samtiden- så det blir antagelig ikke helt riktig å kalle mannen en humanist og forkjemper  for demokratiske idealer, slik det i stor grad er blitt gjort. Som de fleste folk – «store» som «små»  – hadde han utvilsomt både lyse og  mørke sider. Det burde være interessant å studere alle sammen?

Jeg har ikke lest så svært mye verken om eller av Goethe, kun «Faust» og noen småstykker fra tysktimene,  så her gjør jeg som Hjorthen og uttaler meg friskt om ting jeg ikke har rede på. Men det er interessant å grave etter informasjon, jeg har forsøkt å angi om ikke alle, så i alle fall mange lenker og kilder – og man lærer mer av selv å skrive ned sine tanker.

Goethes kvinnesyn og kvinneforbruk gjør meg både trist og kvalm. Han var stadig «forelsket», og brukte sine svermerier i det han skrev. Den kvinnen han hadde det lengste forholdet til var Charlotte von Stein – en gift kvinne, mange år eldre enn ham selv. Forholdet skal etter sigende ha vært platonisk, og da Goethe ble opptatt i frimurerordenen, ga han de hvite kvinnehanskene han fikk til henne. Disse skal visstnok gis til en dydig kvinne man nærer respekt og aktelse for, men man kan jo spørre seg hvor alvorlig Goethe egentlig tok frimureriet. Det er jo mulig at dette kun var nok en spionasjearena for ham – han ble aldri noen ihuga eller flittig frimurer. På den tiden var Frimurerlosjen kun ett av de mange hemmelige selskaper Goethe i kraft av sin stilling måtte holde et visst oppsyn med.  Forholdet til fru Stein ble etter hvert en truende skandale, og Goethe rømte til Italia. Der traff han den unge og frodige Christiane Vulpius, som han flyttet sammen med og fikk flere barn med. Kun en sønn levde opp. Christiane var en fornuftig, praktisk og handlekraftig kvinne- Goethe kan antakelig takke sin skaper for at han fant henne. Hun var imidlertid uten utdannelse og kom ikke fra noen fin familie, så han kunne ikke ta henne med i de finere forsamlinger. De var jo ikke gift heller, før etter mange år. Og hun fikk en dårlig lønn for å ha viet livet sitt til den store mann – da hun lå på dødsleiet stakk Goethe av, han nektet å besøke henne og gikk ikke i begravelsen heller. Sykdom og død var åpenbart ikke noe for ham.

For et års tid siden skrev jeg en liten omtale  av boka til Roger Aase om frimurerne. Det hadde kanskje vært rimelig ogå å skrive litt om hvordan de presenterer seg selv, tenkte jeg – og bladde denne uka litt i deres storstilte jubileumsbok «En lysets orden». Det er en ganske kjedelig bok, full av selvskryt og glansede bilder som man vel kan forvente av en  slik publikasjon, men noen blaff av selvinnsikt finnes sannelig, med røtter hos nettopp Goethe: (Sitat fra boka «En lysets orden» – som du kan lese på bokhylla.no – side 78)

«…noe Goethe hadde gitt genial form i «Faust». Det er blitt sagt om dette diktverket at det inneholder hele frimueriets «vesen». Hovedpersonen, Faust, representerer det enkelte menneske og det søken etter sin bestemmelse. Djevelen, (Mefistofeles) har inngått et veddemål med Gud om hvem av dem som skal vinne Fausts sjel. Den sprenglærde Faust har studert alle vitenskaper uten å ha funnet svar på livets gåte og inngår en pakt med sin skygge – Mefistofeles, som vil lede ham. Fausts liv blir en ekskursjon gjennoom tallrike yrker, eventyrlige opplevelser og djerve ambisjoner, inkludert forførelsen av et uskyldig pikebarn. Hvis suksess i handlingens verden hadde vært det saliggjørende, som Faust er inn på, ville djevelen ha vunnet veddemålet. Men Fausts onde ånd blir snytt for byttet, for til slutt blir Fausts sjel ført bort av engler, enda han for sent har innsett sin brøde. Gretchen er blitt vanvittig og befinner seg i himmelen. Da lyder det et kor fra oven:

Wer immer strebend sich bemüht

Den können wir erlösen

Fordi Faust har gått i seg selv, oppnår han å bli gjenforent med Gretchen som symboliserer kjærligheten ,det guddommelige prinsipp. Han har fått se lyset og er vendt tilbake til sitt opphav. »

Unnskyld meg, men her ser ialle fall jeg Mefistofeles som fadderen og alle de merkverdige opplevelsene og krumspringene han tar Faust med på som en klar parallell til alt det tullete de driver med i losjen. Man oppnår ingen innsikt eller personlig vekst ved å stenge seg inne og lukke seg ute fra folk med feil kjønnsorgan, feil tro eller feil meninger – tvert om.  Og kvinnesynet her er jo bare til å få vondt i magen av, men det var antagelig ikke annet å vente på syttenhundretallet, dette var nok gjengse holdninger og ikke noe Goethe fant på selv. Åpenbart har saken med barnemordersken gjort et visst inntrykk – til tross for at Goethe sendte henne i døden. De lærde litteraturhistorikere er visstnok ganske enige om Gretchen-motivets opphav. Eller var han så kynisk at han gjorde det for å få en mer dramatisk slutt på sin litterære historie? Hvem vet. Dette store epos tolkes i alminnelighet som en fortelling om mannens evige streben mot større forståelse av sannheten, og dette gjør at Gud til slutt vinner, alle feiltrinn underveis tilgis fordi målet var edelt.

Hensikten helliger midlet, kvinner er forbruksvare – men til slutt er det likevel hun som skal redde ham, med sin enkle, trofaste og altovervinnende kjærlighet?

(hmmm…jeg må ha gått glipp av noe helt vesentlig her…)Les den (eller se den flotte operaen hvis du ikke orker en slik murstein), og tenk selv. Selvsagt var perspektivene på mangt og mye annerledes enn i dag da denne ble skrevet – ikke minst er vel kvinner i dag i alle fall i navnet anerkjent som mennesker. Bortsett fra i frimurerlosjen og lignende mannsbastioner naturligvis.

A propos kynisk omgang med gamle bein- frimurernes jubileumsbok bekrefter også at her i huset bruker de knokler og beinrester av døde mennesker til selskapslekene sine.

Dette er faktisk i strid med norsk lov. Jeg tviler på at dette er rester av henfarne frimurere som har testamentert sitt legeme til slik bruk. Dersom de har gravd dem opp på nedlagte kirkegårder (som Roger Aase forteller det går rykter om), er dette i  så fall forbudt – det er ganske strenge regler (forskrift til lov om kirkegårder) for hva som skal gjøres med oppgravde bein – jfr funnet i Åsnes. Det er også i hehold til Lov om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik forbudt å bruke menneskelig vev til kommersielle formål. Rene underholdningsformål står det ingen ting om – det var kanskje for grotesk til at lovgiverne tenkte tanken. Underholdning er vel også kommersiell, særlig når den koster så mye som den gjør i dette huset…

I forskningsetisk bibliotek finnes også en interessant artikkel om «Etikk og gamle skjeletter». Heller ikke denne forfatteren later til å ha tenkt tanken på at det finnes en rekke slike «samlinger» som absolutt ikke brukes til forskning, men som rekvisitter i selskapslekene til en lukket gruppe menn. Verken sektens prester, politifolk, jurister eller øvrige medlemmer later til å se noe galt eller uetisk i dette. Vi får håpe de losjene som er bygd de siste åra – etter at disse lovene ble vedtatt – i det minste bruker plastskjeletter. Det vil jo i så fall gi  «ritualene» deres det komikkens halloweenskjær de fortjener.

Jeg for min del vil i alle fall gjerne kremeres når den tid kommer,  det burde sikre mot at jeg blir brukt til forskning eller underholdning, slik at min aske kan komposteres i fred under en rosebusk. Før det kommer så langt, ser jeg imidlertid gjerne at eventuelle brukbare deler blir overlatt til folk som fortsatt lever og trenger dem. Jeg har forsåvidt heller ikke noe i mot å bli brukt til forskningsformål, så lenge ikke dette strider mot mine etterlattes ønske om en anstendig bisettelse – de får ha det siste ordet her.

Nå har jeg skrevet mye stygt om stakkars Goethe. Hans litterære geni er allment anerkjent og ubestridelig. Men det må være lov å si at han kanskje hadde noen dårlige sider likevel (jfr den hjemlige Hamsun-debatt). Selvironi (?) haddde han også, han  var vel omtrent 50 da han skrev denne. Selv om det ikke hindret ham i å forelske seg nok en gang i en tenåring da han selv var over 70.

Diktene taler vel for seg selv – og kan tjene som en vakker aftensang:

Wanderers Nachtlied:

Der du von dem Himmel bist,
Alles Leid und Schmerzen stillest,
Den, der doppelt elend ist,
Doppelt mit Erquickung füllest;
Ach, ich bin des Treibens müde!
Was soll all der Schmerz und Lust?
Süßer Friede,
Komm, ach komm in meine Brust!

Ein Gleiches:

Über allen Gipfeln
Ist Ruh,
In allen Wipfeln
Spürest du
Kaum einen Hauch;
Die Vögelein schweigen im Walde.
Warte nur, balde
Ruhest du auch.

http://www.youtube.com/watch?v=d2NWqF9eDXo

Kirkelig sirkus…

Publisert av
2

Har vært på kurs et par dager, men leste aviser på vei hjem på toget. Ser at William har forlovet seg og Gelius trues med sparken… Mediesirkus begge deler. Til de unge og forelskede er det vel bare å si lykke til – det kan ikke være lett å leve i rampelyset hele tida.
Motsatt Gelius – han gjør jo stadig nye krumspring, åpenbart med den hensikt å OPPNÅ medias oppmerksomhet. Jeg må tilstå at jeg aldri har hatt særlig sans for denne type PR-kåt adferd, samtidig som min umiddelbare reaksjon på medieoppslagene var at det er synd hvis det ikke også er plass til en klovn i kirken, og jeg er enig med ham i at kirken har et til tider i overkant hysterisk forhold til sex. Samtidig som jeg kjenner at jeg klarer meg helt fint uten å lese om hans personlige sexopplevelser. Han har rett i at det står mye i Bibelen om sex – både temmelig saftige skildringer og mye annet som kirkens mørkemenn de siste generasjoner har valgt å framstille på sin egen måte. Skulle bare ønske at det hadde vært fremmet en reaksjon på en litt mindre egosentrisk måte? Men det er vel tidens kultur, dessverre…
Men selv om den famøse boken muligens var dråpen (og i så fall var det uklokt av Kvarme å komme med dette nå…), er listen over problemer med Gelius åpenbart lang.
Det mest alvorlige punktet her, er etter min mening prioritering av fotballkamp framfor plikt til sognebud og sjelesorg. Prester har plikt til å rykke ut i forbindelse med dødsfall på samme måte som leger har til å yte øyeblikkelig hjelp ved sykdom og skader. Det skulle da bare mangle. På samme måte som det er en dårlig unnskyldning for en lege å si at han heller vil være på rockekonsert enn på legevakta, holder det heller ikke for presten å si at han heller vil være på fotballkamp enn å gå med dødsbudskap og trøste sørgende. Bruken av kirkens begravelsesrituale i denne sammenhengen vitner også om mangel på dømmekraft. Hadde en komiker gjort det – greit nok, man kan spøke med det meste – men når en prest går ut og gjør dette offentlig, kan man jo med rette spørre seg om han tar det alvorlig når han forretter i begravelser.
De andre punktene på lista som Dagbladet refererer handler vel mer om pr-kåtskap og dårlig dømmekraft enn om brudd på lover og regler. Folk som ønsker en begravelse uten salmer og kirkelig liturgi bør vel velge en annen ramme enn kirken og en prest til å forrette? Og Gelius’ kommentarer fra Sven O Høibys begravelse var vel også bare egnet til å vise at PR-kåtskapen går foran det meste der i gården. Slik løsmunnet adferd når de nærmeste har bedt om noe annet er ikke egnet til å styrke hans tillit som prest.
Dette er bare trist å lese om. VG skriver også om saken.

Ti poeng til Thor Bjarne Bore 😀

Konsert eller noe lignende?

Publisert av
Svar

Cantarelle har lovet å holde en konsert/tilstelning på en av kommunens institusjoner – og valget falt på Brøttum BA. Begrunnelsen fra kommunen var at denne delen av kommunen får altfor lite kultur formidlet fra den «kulturelle spaserstokken» i forhold til andre institusjoner i kommunen. De har i alle fall fått et fantastisk flott bygg – jeg har ikke vært der siden ombyggingen – det er ni år siden jeg avviklet min praksis på Brøttum. Så dette var litt spesielt for meg, jeg så jo igjen en del tidligere pasienter 🙂
Vi øvde i «kapellet», et fint rom innredet for båreandakter – med god plass og elektronisk instrument.
Så gikk vi opp i kantina, hvor beboere og folk i nærområdet hadde samlet seg. Vi satset på et litt blandet program og framførte først en kirkelig bolk, med et par instrumentalinnslag, samme sangprogram som vi framførte i kirka sist søndag, noen felles salmer – og deretter kaffe. Etter pause hadde vi et litt mer løssluppent program – med sanger som hovedsaklig handlet om dyr: Pål sine høner, Kulokk, Bæ bæ lille lam, Katteduetten. Et par velkjente allsanger (og vi var sannelig imponerte over hvordan folk sang – de lærte nok mer sang på skolen for 60+ år siden….). Vi hadde egentlig gjort en avtale med soknepresten på Brøttum – Siri Sunde – men hun måtte reise vekk formedelst familiært dødsfall – så vi måtte klare oss uten hennes medvirkning. Dette skulle jo ikke være noen andakt, men vi hadde tenkt oss et lite lesestykke. Jeg plukket fram Selma Lagerløfs «Legenden om julerosen». Det er en meget vakker historie – om enn litt lang. Jeg kuttet så mye jeg kunne, men den var kanskje fortsatt litt i overkant. Her er en dansk versjon brukt i en gudstjeneste.
Den kunne kanskje med fordel vært brutt opp av noe musikk – mannfolket tenkte i alle fall tanken etter inspirasjon av Hovlands: Den vakreste rosen.
Jeg håper han plukker opp denne inspirasjonen 🙂 Historien er en allegori – den handler vel ikke egentlig om jul, selv om de viktigste hendelsene i historien foregår på julenatten. Den handler vel om «the human condition» sånn i det store og hele?
Jeg lånte boka på biblioteket i dag – takk for god og rask service. Lån den du og, hvis du ikke kjenner historien.