… jeg legger litt annet innhold i dette begrepet enn Alt Godt . Jeg er glad i krim, og det har jeg alltid vært. I min grønne ungdom var jeg på interrail i Europa, og på et tvilsomt herberge i Italia, traff jeg en biliotekar fra New Zealand. Dette var et herberge av den typen hvor de hadde flere senger på hvert rom, og vi havnet på samme rom. Dette var en dame på noen-og -seksti. Hun jobbet som bibliotekar, sparte alle pengene hun tjente og brukte dem på å reise, fortrinnsvis til Europa. På det tidspunktet hadde jeg en studieplass i Dublin i sikte, og spurte henne til råds for å skjerpe engelsken. Les Agatha Christie, sa hun. Og det gjorde jeg. Jeg pløyde gjennom samtlige bind av hennes krimromaner på originalspråket, det var min forberedelse til å studere i et fremmed land. Og jeg må si meg enig med bibliotekaren. Agatha skriver et forbilledlig engelsk, og jeg lærte mye.

Da jeg landet i Dun Laoghaire, oppdaget jeg uansett at utfordringen ikke var det faglige – det gikk greit- men det daglige. «How-to -pay-the -milkman»-klubben ble stiftet, og hadde også folk med engelsk som morsmål som medlemmer. Også for kanadiere og amerikanere var det forvirrende å finne fram i et nytt samfunn. Men vi hadde utvilsomt godt av det alle sammen. Da jeg satt i taxien fra Busarus til adressen jeg hadde på en lapp til noen som kjente noen, en datter av en venninne av min mor som hadde lovet meg å sove på sofaen hennes til jeg fant et eget sted å bo … så skjønte jeg ikke ett eneste ord av hva taxisjåføren sa. Det var et virkelig panikkøyeblikk i mitt liv. Hvor har jeg havnet??? Jeg skjønner jo ikke bæret av hva de sier her – og  jeg som trodde jeg kunne engelsk!!! – Taxisjåfører i Dublin er notorisk pratsomme. Da jeg dro hjem til jul samme året – noen måneder senere – konverserte jeg taxisjåføren som om jeg ikke skulle gjort annet. Min største bragd den høsten – slik jeg følte det selv – var å ta en telefon til shippingkontoret i Drogheda (og dialekten der er MYE vanskeligere enn i Dublin) og avtale frakt og levering av flyttelasset mitt. Det kostet litt svette, kan man si.

 Da jeg og mine kolleger tok taxi fra sentrum til flyplassen for noen få år siden – og jeg fortsatt så det som min plikt å konversere taxisjåføren – så lurte han på hvor jeg hadde fått min «Dublin accent» – mulig det var et triks i håp om å få et fett tips, men det er noe eget med Dublin. Det er nå det eneste som er å si om den saken.

Mysteriet jeg leser for tiden er «The Private Patient» av PD James. Hun må være engelsk krims «Grand Old Lady» framfor noen. Født i 1920, og denne boka er gitt ut i 2008. Og den er aldeles glimrende skrevet. Man er kanskje ikke enig i alle hennes betraktninger, men det er ikke poenget. Jeg legger meg bare helt flat. Her ser jeg omgivelsene hun beskriver så levende for meg at her er det ingen tvil om at vi har med en meget god forfatter å gjøre.