Svineriet

er på retur, i alle fall for mitt vedkommende, selv om jeg fortsatt har en hoste som mannfolket beskriver som pestilent og en noe ustabil temperatur.  Det er vel sannsynlig at det var svineinfluensa – symptomene stemte på en prikk, selv om jeg ikke tok noen test. Og forløpet må beskrives som mildt. Selv om jeg har syntes umåtelig synd på meg selv og har hatt vondt alle steder et par dager, var jeg langt mer utslått og syk av navnløs influensa i 1997 (som var sist jeg hadde noe sånt).

Men jeg blir jo litt matt av alle disse konspirasjonsteoriene som florerer. Som kommentaren på mitt siste blogginnlegg. Tror folk virkelig at Stoltenbergfamilien har slik makt her i landet at de kan sette munnkurv på hele helsevesenet? Og hele pressen? Det er vel nettopp noe av grunntanken ved demokratisk styresett – at man skal kunne si hva man vil. Selvsagt har noen større gjennomslagskraft og blir mer lyttet til enn andre. Noen kan kjøpe opp flere formidlingskanaler enn andre. Men vi har vel alle en porsjon sunt vett?

Det er to sterke historier på nett i dag.

Tommy fra Hunndalen

og en noe vagere historie fra Ukraina, men dette lover ikke godt…

For egen del må jeg antagelig nå være dobbelt immun, etter vaksine og gjennomgått sykdom. (Edit for folk som ikke kjenner meg eller følger med i alle kanaler: Jeg ble vaksinert antagelig etter at jeg allerede var smittet. Så jeg er både vaksinert og har gjennomgått svineriet) Men hva som ligger foran oss her vet jo ingen ennå.

Takk

til Berit for oppmuntring og award 🙂

Den første er postet her på bloggen tidligere.

Den andre har ikke vært innom hos meg, og elendig som jeg er i dag, får jeg ikke bildet til å komme opp.

Men jeg kan jo fortelle 7 ting om meg selv:

1. Jeg synes VELDIG synd på meg selv i dag.

2. Jeg har 2 barnebarn som er verdens aller søteste

3. Jeg har ikke planta en eneste løk i år 🙁

4.Jeg har fryseren full av kantareller (hurra!)

5. Jeg er veldig glad i å reise, men nå blir det nok en stund til neste gang

6. Jeg holder på å lese Sirkelens Ende – den er fin! (writes the socks off Dan Brown)

7. Nå må jeg visst legge meg litt igjen, kjenner jeg. Kjipt!

 

Denne har gått runden blant de hagegale – men er det noen som ikke har fått den ennå, så sender jeg den videre til disse! BIldet av Awarden får dere hente hos Berit, jeg er som sagt ikke helt på stell med dataen (eller noe annet…) i dag.

 

Nå husker jeg…

hvorfor jeg pleier å la være å ta influensavaksine. (Har gjort det en gang før…).

Ble vaksinert mot svineri i går, (etter innstendig oppfordring fra kommuneoverlegen som ikke ville ha flere brå forfall og beordringer på legevakta) – og i dag har jeg vondt i halsen, vondt i armen, vondt i hue, er kvalm – tror jeg har litt feber også. Og dette har jeg påført meg frivillig.

Nå skal det jo sies at jeg er på langt nær så syk som da jeg virkelig HADDE influensa, sist gang i 1997. Da lå jeg rett ut i en uke, mer død enn levende. Nå er jeg jo absolutt levende, og skal nok kreke meg på jobb. Og  jeg  antar at fordelene både for meg selv og andre oppveier et par dagers ubehag. Men det er jo lov å synes litt synd på seg selv, er det ikke?

Det er bra at troen på de verste konspirasjonsteoriene er i ferd med å forta seg noe…

Og den andre bloggen som kobler til artikkelen skriver mer saklig og fornuftig enn meg , med en god gjennomgang av alle de tilsetningsstoffene som konspirasjonsteoretikerne hisser seg opp over. Jeg har også googla og lest  litt, og kommet til stort sett de samme konklusjoner som angis her. Orddelingsfeilene og annen besynderlig norsk, som for eksempel:

«Skavlan brukes også i fuktighetskremmer»  kan jeg nok i mindre grad gi min tilslutning til….

(bilde er lånt hos Hegnar, får håpe han ikke saksøker meg)

Musikk for søndag

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=j2uppzm7dPE]

…og en ineteressant diskusjon om Guds eksistens blant kommentatorene på YouTube. Bach selv skrev Soli Deo Gloria på alle sine manuskripter. Og den bønnen som framføres her, tror jeg alle kan slutte seg til – selv om man ikke er religiøs: Dona Nobis Pacem – gi oss fred.

God helg!

Vaksine eller ei…

Trenger man refleksvest for å vaksinere folk mot svineinfluensa? Innendørs? Det har i alle fall ikke vi anskaffet. Jeg har en i bilen, og jeg tror faktisk at det til og med står «LEGE» på den, noe som antagelig ikke er så dumt om jeg skulle komme ut for en større ulykke på veien i nattens mummel….  Men vil føle meg mer enn LITT dum om jeg tar den på inne på kontoret i forbindelse med vaksinering….

Takk til Nettavisen for en saklig gjennomgang. Jeg har følelsen av at dette tar helt av i alle retninger…

Helsevesener skal vaksineres først. Jeg kommer nok til å til å ta den – først og fremst for å unngå å spre smitte til pasienter i risikogruppene. For egen del regner jeg med at jeg er gammal nok til å ha opparbeidet tilstrekkelig immunitet til å overleve et angrep av svineriet, og siden jeg ellers er frisk, tilhører jeg ingen risikogruppe.

Men uansett. Det dør folk av influensa hvert år. Hvorfor er alle hysteriske nå – enten fordi de regner med å dø av svineinfluensa hvert øyeblikk, eller fordi vaksinen utvilsomt er livsfarlig? Ingen av delene er antagelig noe i nærheten av sant….

Mysterier

… jeg legger litt annet innhold i dette begrepet enn Alt Godt . Jeg er glad i krim, og det har jeg alltid vært. I min grønne ungdom var jeg på interrail i Europa, og på et tvilsomt herberge i Italia, traff jeg en biliotekar fra New Zealand. Dette var et herberge av den typen hvor de hadde flere senger på hvert rom, og vi havnet på samme rom. Dette var en dame på noen-og -seksti. Hun jobbet som bibliotekar, sparte alle pengene hun tjente og brukte dem på å reise, fortrinnsvis til Europa. På det tidspunktet hadde jeg en studieplass i Dublin i sikte, og spurte henne til råds for å skjerpe engelsken. Les Agatha Christie, sa hun. Og det gjorde jeg. Jeg pløyde gjennom samtlige bind av hennes krimromaner på originalspråket, det var min forberedelse til å studere i et fremmed land. Og jeg må si meg enig med bibliotekaren. Agatha skriver et forbilledlig engelsk, og jeg lærte mye.

Da jeg landet i Dun Laoghaire, oppdaget jeg uansett at utfordringen ikke var det faglige – det gikk greit- men det daglige. «How-to -pay-the -milkman»-klubben ble stiftet, og hadde også folk med engelsk som morsmål som medlemmer. Også for kanadiere og amerikanere var det forvirrende å finne fram i et nytt samfunn. Men vi hadde utvilsomt godt av det alle sammen. Da jeg satt i taxien fra Busarus til adressen jeg hadde på en lapp til noen som kjente noen, en datter av en venninne av min mor som hadde lovet meg å sove på sofaen hennes til jeg fant et eget sted å bo … så skjønte jeg ikke ett eneste ord av hva taxisjåføren sa. Det var et virkelig panikkøyeblikk i mitt liv. Hvor har jeg havnet??? Jeg skjønner jo ikke bæret av hva de sier her – og  jeg som trodde jeg kunne engelsk!!! – Taxisjåfører i Dublin er notorisk pratsomme. Da jeg dro hjem til jul samme året – noen måneder senere – konverserte jeg taxisjåføren som om jeg ikke skulle gjort annet. Min største bragd den høsten – slik jeg følte det selv – var å ta en telefon til shippingkontoret i Drogheda (og dialekten der er MYE vanskeligere enn i Dublin) og avtale frakt og levering av flyttelasset mitt. Det kostet litt svette, kan man si.

 Da jeg og mine kolleger tok taxi fra sentrum til flyplassen for noen få år siden – og jeg fortsatt så det som min plikt å konversere taxisjåføren – så lurte han på hvor jeg hadde fått min «Dublin accent» – mulig det var et triks i håp om å få et fett tips, men det er noe eget med Dublin. Det er nå det eneste som er å si om den saken.

Mysteriet jeg leser for tiden er «The Private Patient» av PD James. Hun må være engelsk krims «Grand Old Lady» framfor noen. Født i 1920, og denne boka er gitt ut i 2008. Og den er aldeles glimrende skrevet. Man er kanskje ikke enig i alle hennes betraktninger, men det er ikke poenget. Jeg legger meg bare helt flat. Her ser jeg omgivelsene hun beskriver så levende for meg at her er det ingen tvil om at vi har med en meget god forfatter å gjøre.

Ikke helt slutt ennå…

Selv om det ikke ble den helt store fangsten.

DSCF2003

Noen traktkantareller, nok til å sette en spiss på morgendagens lasagne. Skulle gjerne hatt enda fler av disse, men har ikke hatt ork til å dra noe annet sted enn rett utenfor huset for å se etter dem. Høsten setter litt preg på kropp og sjel om dagen, har lett for å henge foran pc’n og har ikke verdens mest positive og energiske innstilling sånn generelt om dagen.

Men i dag kom jeg meg da ut, og så at det faktisk er nydelig ute. Deilig vær, akkurat passe til en skogstur. I hagen er det fortsatt et og annet som blomstrer, det er nyper og bær der… Burde ta meg sammen og lage noe av noe av det.

Vi får se…

Tradisjoner og sånn…

Tradisjoner skal man visstnok ikke kimse ad. Men jeg kimser nå så mye jeg vil over at butikkene selger julebrus og julemarsipan i oktober. Bank skulle de hatt. SERRIØST!

Og det verste av det hele er at når vi som foretrekker å feire jul i desember kommer for å kjøpe julebrus, så er det tomt for den julebrusen som er noe god. Mulig jeg får kjøpe en kasse og gjemme på et lurt sted. Ikke at jeg er noe glad i julebrus, men det er det jo nok av andre som er her i huset. I fjor var det ikke igjen noe Fru Lysholm heller, når det endelig kom til jula. Ikke at det gjorde noe, jula her i huset ble noe utenom det vanlige i fjor, og akevitten stod der fremdeles ved påskeleite. Får håpe det ikke gjentar seg. Mulig jeg burde kjøpe en flaske Fru Lysholm også,  og gjemme på et lurt sted sammen med julebrusen.  Enda verre blir det vel med ribba i år, nå som influensaen gjør sitt inntog over den ganske svinebestand og landbruksmyndighetene beordrer masseslakting over en lav sko. Skjønt jeg leste granngivelig i avisen i dag at de hadde besinnet seg. Svina lot til å overleve influensaen ganske greit, sånn stort sett – så det er vel ikke egentlig noen krise om de hoster litt noen dager.  Så da blird et kanskje ribbe i år og?

En annen juletradisjon som overhodet ikke har rukket å bli noen tradisjon ennå, er den musikalske julekalenderen i bloggen min. Første gang er det en begivenhet, andre gang er det en gjentakelse – først tredje gang er det i ferd med å bli en tradisjon. Så hva skal jeg gjøre i år? Jeg spør de tre folka som gidder å slenge innom bloggen min 😉 En julekalender krever jo litt forberedelse…

[polldaddy poll=2128934]

Hagegal…

Nettforumet Hagegal har hatt en stor plass i livet mitt i mange år nå.  Jeg registrerte meg som bruker noen uker etter at forumet åpnet i 2003, men var ikke så aktiv i starten. I januar 05 begynte jeg i admingruppa, og ble leder for denne etter ganske få måneder. Det har jeg fortsatt som fram til nå – og det har vært en spennende tid.

Hagegal er et unikt forum på mange måter. Det ble startet helt spontant, har hele tiden eksistert utelukkende på grunn av frivillig innsats fra svært mange, både brukere og folk i admingruppa. Det bærer sitt navn med rette, et forum fullt av galskap, hageskrullinger, kjempekoselige folk. Noen ganger går det en kule varmt, men hele tiden har forumet fortsatt å vokse og trives 🙂 Det håper jeg det vil fortsette med. For meg er tiden inne til å overlate ledervervet til Gunda – som er omtrent like fersk som jeg var da jeg overtok ;-). Det tror jeg vil gå aldeles glimrende. Vi er jo noen gamle travere i admingruppa som kan trå til med råd om det trengs. 

For meg er det hagegal og ikke VG det gjelder når jeg sier at dagen er ikke den samme uten 😀

Kino

På en trist og grå dag, kan man jo prøve å muntre seg litt opp med en kinotur. Min andre datter kom hjem for å få mors biff til søndagsmiddag, og deretter dro vi på kino for å se Julia & Julie. Jeg fikk lyst til å se denne av 2 grunner:

  1. Meryl Streep er jo bare toppen, mer er det ikke å si om den saken. 
  2. Jeg fikk denne kokeboka i gave av de medstudentene jeg bodde sammen med i studietida, og sliter nå på mitt andre eksemplar. Riktignok i papercack-utgave, da slites de jo fortere. Den andre kokeboka som også omtales i filmen (Joy of Cooking) fikk jeg også i studietida. Kjøpte ny utgave av denne på tur til Boston for leeeenge siden, denne gangen med fast omslag, og den holder nok resten av min tid.

Filmen var koselig. Kanskje litt lang? Det skjer jo ikke så mye annet enn matlaging, og historien om Julia Child er nok ganske mange hakk mer interessant enn historien om den unge bloggeren. Men er du glad i å lage mat, og liker Meryl Streep – er filmen verd å se. En film med mat og Meryl som er langt bedre, og også regissert av Nora Ephron, er imidlertid «Heartburn». Denne slutter med at Meryl slenger en Key Lime Pie i trynet på Jack Nicholson – ’nuff said, hehe.