Jeg er så frekk og freidig at jeg uten videre låner kollega Fugellis tittel. Han har skrevet det hittil beste innlegget (etter mine begreper), i den debatten om døden som Kjetil Bjørnstad dro i gang.  Mens GD-journalist Einar Odden går i rette med Bjørnstad og hevder at han mangler kunnskap.

Som i de fleste tilfeller, tror jeg sannheten ligger et sted i mellom. I min snart 30-årige legegjerning, har jeg fulgt mange pasienter det siste stykket, og snakket med mange fortvilte pårørende. Både ved brå dødsfall og ved mer forventede. De som kommer brått, er selvsagt de verste for pårørende, selv om de fleste av oss – dersom vi blir spurt om hvordan vi ønsker å dø – svarer at vi håper det går fort.

Det er nok ikke et veldig gjennomtenkt svar, det reflekterer nok heller det faktum at de færreste av oss liker å se det faktum i øynene at vi alle skal dø. En viss tid til å «beskikke sitt bo» og ta noen samtaler med sine nærmeste er meningsfylt og bra. Det gir både den som skal dø og de pårørende en sjanse til å forberede det uavvendelige. I Norge er det svært få som dør hjemme, sammenlignet med andre land. Mange flere dør i sykehus og på sykehjem. Det tror jeg ikke er særlig heldig. Det bidrar til å gjøre døden til et fremmed og institusjonalisert begrep – til en ulykke som kunne vært unngått dersom noen hadde gjort en bedre jobb.

Jeg tror ikke særlig mange gamle mennesker sulter og tørster ihjel på våre institusjoner, selv om det sikkert forekommer at noen kunne fått bedre stell og pleie. Det er sant at når døden nærmer seg, slutter de fleste å spise, og etter hvert også å drikke. Dette kan være skremmende for pårørende – særlig de som ikke har fulgt den gamle daglig, og sett utviklingen. Jeg har selv blitt tatt grundig fatt av slike pårørende som mener at “noe må gjøres”, intravenøs nærings- og væsketilførsel må vi da i det minste sette inn når den døende ikke lenger får i seg mat og drikke selv. Med tid og ro, og en god dialog, løser dette seg som regel – men ikke alltid. I de fleste tilfeller er flere nåler og slanger for en døende pasient mer til skade enn gagn. Væske og næring gagner ikke en kropp som uansett er i ferd med å dø. Det handler ofte om at pårørende ikke har akseptert at pasienten faktisk er døende, og fortsatt klamrer seg til et håp om helbredelse.

Men det er også kommet alarmerende rapporter om at stadig flere dør alene i Norge. Jeg har vært vant til at både på sykehus og sykehjem rekvireres fastvakt til døende pasienter. Dvs. det er alltid en person inne hos dem, som er vant til å følge døende. Jeg leser at dette er noe som er rammet av budsjettkutt, og det er i så fall en skam. Selv pasienter som oppleves som lite kontaktbare kan som regel merke om de er alene eller ikke.

Les kollega Fugellis artikkel. Flere burde få reise hjem når det ikke lenger er behandling å tilby.  Så sant de har en familie som er villig til å stille opp. NAV burde i stor grad legge til rette for at folk kan ta fri med full kompensasjon for å være hos sine nærmeste de siste ukene. For selv om hjemmesykepleien bidrar med mye, er det nærvær av de nærmeste som teller mest, det er i alle fall min erfaring. Jeg har opplevd mange flotte pårørende som har gitt sine nærmeste en verdig død, og sånne folk bør få all mulig støtte. Hjemmesykepleien må være tilgjengelig, fastlegen må være tilgjengelig og man må ha fri retur til sykehuset dersom helt uforutsette ting oppstår.  Tryggheten teller mest.