Juletur til Praha, del 2

Vi gikk på asiatisk restaurant – den har fått mye skryt for god mat. Maten var framifrå, men servitøren var nok uerfaren. Vi bestilte edamame på deling til forrett, men fikk reker innbakt i stekte nudler. De var kjempegode, så vi klagde ikke, men det var jo ikke noe for Kjersti. Til hovedrett fikk vi det vi hadde bestilt, Kjersti spiste noen japanske nudler med tofu – som var gode, jeg fikk smake. Jeg gikk for trauste pad thai med kylling – som også var god, men porsjonen var gigantisk, så jeg måtte jo sette igjen det meste. Vi måtte etterlyse ølet også. Antar servitøren var fersk, hun var veldig søt og høflig da. Vi trilla stappmette hjem.

Siste dagen i Praha var jeg klar for å raide stoffbutikken, så vi bestemte oss for å ta frokosten på Vaclavplassen Jeg hadde sett meg ut Le Peonia . Det var sannelig verd besøket. Rosa var jo bare forbokstaven. Blomster overalt, et hvitt klaver i hjørnet som spilte julemusikk av seg selv. God stemning og god service. Vi startet med en mimosa – hjelper utvilsomt på stemningen. Jeg fortsatte med eggerøre med bacon og asparges. De hadde ikke asparges, ble vi fortalt men greit nok. Kjersti gikk for croissant med stracciatelle og ost. Det var visst riktig god. Jeg var ikke helt fornøyd. Baconet var bleikt. Jeg liker det sprøtt, eller i det minste brunet. Eggerøren var kornete og tørr. Men det var en koselig og veldig særpreget plass, så om kokken får et lite kurs i Heston Blumenthals metode for eggerøre, blir det topp. Deretter dro jeg til stoffbutikken. Fikk ikke alt jeg hadde ønska meg, men en del. Så nå skal det bli sying fram mot jul, så sant jeg får noen andre til å vaske i huset. Kjersti strikka på cafeen og koste seg med mer kaffe.

Mer shopping på Palladium, som er blitt vårt faste shoppingsted i Praha. Vi starta med en tenkepause på kafeen i underetasjen, hvor vi hadde stor moro av servitørroboten. Den var søt. Jeg tok desverre ikke noe bilde av den. Begrenset shopping i år, neste stopp var nasjonalmuseet – hvor ingen av oss har vært til tross for årlige besøk i Praha siden 2012. Det er DIGERT. Og ganske forvirrende. Men vi hadde sett oss ut en begrenset del av utstillingen – gikk for de aller eldste tider, og deretter samlingen av stein og mineraler. Kjersti har fått en ny hobby – steinsamling. Det var interessant.

Været spilte ikke helt på lag denne gangen. Det hadde nå snødd i to døgn, så trikkene hadde problemer. Jeg fikk trøkka meg inn i en trikk, men Kjersti måtte vente, og det kom ingen trikk. Så hun brukte en stund på å komme seg hjem. HUn skulle jo også innom steinbutikken vi har oppdaget i nabolaget for å supplere samlingen og kjøpe noen julegaver. Vi rakk operaen med et skrik – eller egentlig ikke. Vi gikk glipp av ouvertyren, men fikk heldigvis slippe inn. Vi så denne operaen av Shostakovitsj. Urframført i 1934, etter sigende til stort bifall, men kort tid seinere mislikt av Stalin og dernest forbudt. Det skal være en satirisk tragedie. Vi syntes den var rar, og skjønte ikke helt greia, men musikken var flott, da. For en gangs skyld, festet jeg meg mer ved orkesteret enn sangerne. Ikke at sangerne var dårlige, det var de så visst ikke, men her var jo ingen kjente arier, og lite iørefallende sang i det hele tatt – men musikken var jo helt genial når det gjaldt å understreke poengene i handlingen. Litt filmmusikk-aktig, kanskje. Dette var vel i lydfilmens barndom.

Lang var den også, så det var seint innen vi kom hjem. VI rydda og vaska opp og pakka, siden vi skulle tidlig opp. Jeg klarte å slå av vekkerklokka og forsove meg, så da KJersti kom og sa at nå må vi dra om åtte minutter, ble jeg litt stressa. Men vi kom oss til flyplassen i rimelig tid. Det hadde slutta å snø, Kjersti oppklarte adressemisforståelsen med sjåføren uten noe felles språk, bra jobba. Vi rakk en matbit og litt kaffe på flyplassen, og flyturen gikk greit. Men så var det slutt på ferien.

Jeg tenkte jeg var heldig som kunne kjøpe billett på et tog som var litt forsinket, så det ikke var problem å rekke det. Kjøpte billett og plassbillett- men det var ikke mulig å komme inn på toget. Folk stod allerede som sild i tønne, det var ikke mulig å trøkke en person til inn gjennom den døra, og å finne min bestilte og betalte plass var jo bare å glemme, jeg hadde en koffert, en sekk, en veske og en bærepose å dra på. Konduktøren sa det kommer et nytt tog om 20 minutter, så jeg tenkte jeg venter heller på det. Men det kom jo ikke. Appen viste at det var halvannen time til neste tog. Følte for å kjefte på både den ene og den andre, men kjøpte ny billett og hang i ventehallen halvannen time. Neste tog var også fullt, men ikke SÅ fullt. Noe må gjøres med denne helgetrafikken på toget. I Moelv var det fjorten minusgrader, og ingen taxi å oppdrive. Heldig jeg som har en 93 år gammel far som kommer og kjører meg hjem.

Dårlig avslutning, men kjempefin tur.

Juletur til Praha

Etterhvert en ganske etablert tradisjon. Forhindret to ganger av pandemi eller beinbrudd, men ellers har jeg reist til Praha hvert år siden 2011. Første gang med mannfolket, senere med døtre. Praha er en fin by. Selv om den svake krona gjør at juleshoppingen er mindre lukrativ enn før, så det er ikke lenger snakk om å spare inn hele turen på juleshopping.

Kjersti og jeg dro av gårde onsdag morgen. Vi måtte tidlig opp for å ta toget, jeg ergret meg nok en gang over dyr og tilnærmet uspiselig mat på flyplassen, og var skrubbsulten da vi landa i Praha. Vi hadde tenkt å bruke offentlig transport til leiligheten denne gangen, men det tok lang tid, så vi gikk for en taxi.

Denne gangen bor vi i Smichov-området, en bydel vi knapt har vært i før, men det har vist seg som et staselig bekjentskap. Ingen (eller i alle fall veldig få) turister, ingen trengsel, men likevel koselige restauranter, god offentlig kommunikasjon flotte gamle bygårder og ganske så sentralt. Vi bor i trede etasje i en av de gamle, fine bygårdene, og har to soverom, bad og en liten kjøkkenkrok. Vi hilste på og fikk nøkler av en hyggelig vertinne, og ordner oss ellers selv.

Vi var som sagt sultne, og dura ut ganske fort, og fant Pastva, en vegansk restaurant i nabolaget som får masse skryt. Jeg var nok for sulten til å ta noen bilder av maten, men den var god. Særlig Kjersti var begeistret og sa det var de beste dumplings hun hadde spist. Dette er mine indiske wraps. De var gode, men ikke det aller beste jeg har spisTEdit: jeg TOK faktisk bilde av maten

Etter en ganske sen lunsj, tok vi en siesta før litt vandring i nabolaget. Vi beundret fasadene, forseggjorte gamle bygårder med statuer, forsiringer, smijernsbalkonger etc. og fikk ikke helt dette til å stemme med at Taste of Prague skriver at dette er et gammelt arbeiderstrøk. Da bodde de arbeiderne sannelig ganske fornemt. VI inspiserte shoppingsenteret ved Andel, fant et apotek, en stoffbutikk og et julemarked med masse folk og levende musikk, mindre juggel enn i mer sentrale strøk, og fikk oss et glass glühwein. Jeg fikk også ordna meg en tannbørste og en deodorant så jeg forhåpentlig ikke forpester omgivelsene. Det ble en tidlig kveld.

Torsdag hadde vi sett oss ut en frokostrestaurant som vi ikke fant, men fant en annen restaurant som var mildt sagt interessant. Først var det over en parkeringsplass bak en sperring, deretter en sti mellom plankevegger, før man kom inn i en innelukket gård med bord – litt for kaldt å sitte ute nå – men vi fikk etter litt venting plass inne i et par gedigne lenestoler ved bokhylla og vedovnen. Der hadde vi det bra. Vi bestilte Egg Benedict og Egg Florentine. De var mildt sagt fluffy

Jeg syns det var godt, Kjersti syntes kanskje konsistensen lignet litt på kokosbolle. Vi spiste ikke alt fluffet. Ute hadde de en moskus på taket. Snålt

Deretter dro vi til Palladium og shoppa litt julegaver. Først en tenkepause i kafeteriaen i underetasjen. Der hadde de en robot som servitør, ganske underholdende. Siden vi bestilte øl og Prosecco, ble vi servert av et menneske. Roboter har antagelig ikke lisens til å servere alkohol. Etter shoppingen bar det til Lokál i Dlouhaaaa – intet besøk i Praha uten en tur dit. Utenfor hang det ei heks

Deretter var vi slitne, handla litt snacks og øl og sånn, og dro hjem og spilte spill Jeg min dust, hadde jo glemt å ta med noen spill, men vi fant nå heldigvis en butikk hvor vi fikk kjøpt en kortstokk og en engelsk utgave av codenames. Det er et kjempebra spill.

I dag har vi hatt en innholdsrik dag. Vi forsøkte å få frokost på Savoy, men der var det fullt. Alternativet ble Cafe Slavia, som også er gammel og ærverdig. Siden det snør som lovet i dag, tok vi trikken. Vi spisete Croque Madame og satt ved vinduet og så ut på snøværet, strikka og koste oss. Vi hadde bestilt omvisning på Staropramen-bryggeriet klokka 12.30, så vi hadde ganske god tid. Omvisningen kunne vel egentlig ikke måle seg med Carlsberg eller Guinness, men var forsåvidt interessant. Ikke minst fikk vi etterpå smake på seks typer øl. Og mulighet til å bestille en matbit til.

Deretter trengte vi en ørliten siesta før vi fant en avdeling av The Chamber som lå rett borti gata her. Vi gikk for Opus Magnum, som jeg tror er den morsomste Escape-room opplevelsen jeg har hatt. Anbefales på det varmeste. Vi synes vel kanskje han som styrte spillet var litt vel ivrig med hintene noen ganger, men han ville vel ha oss ut på tida. Og vi var jo bare to. Vi syns vi gjorde det ganske bra. Ikke minst var det gøy at det er fire forskjellige utfall av spillet, avhengig av dine valg underveis. Skal ikke røpe for mye. Vi landa på den nest beste løsningen, den aller beste var litt for utspekulert for oss. Men vi unngikk i det minste å utslette universet.

Nå vurderer vi å gå på en lokal vietnamesisk restaurant. Det kan bli nok dumplings og øl for en tur.

På tur igjen. Bratislava dag 3

Vi brukte litt tid på planlegging i går kveld, og har bestilt både det ene og det andre av musikk og utflukter. Mer om det siden, Men dagen i dag var blank. Været var ikke det – hølja ned. Jeg våknet med feriefornemmelser, og tenkte at det er veldig godt å bare late seg også. Ble i senga med kaffe og sjokolade en god stund.

Leiligheten vi bor i er fin, men har noen vesentlige mangler. For eksempel oppvaskkost, oppvaskhåndkle og propp til oppvaskkummen. Jeg vågde meg derfor ut i høljregnet til shoppingsenteret ved flyplassen. Det var (også) gigantisk. Hva er det med østeuropeere og gigantiske shoppingsentre? De hadde til og med innendørs springvann og et lite tivolitog som kjørte rundt til glede for ungene.

Jeg fant IKEA (hurra!), og følte meg straks som hjemme. Ingen problem å finne det jeg trengte. Hadde klart å sette meg på bussen i feil retning i utgangspunktet, så jeg fikk en skikkelig æresrunde for å komme meg dit, gikk lettere å komme seg hjem. Hvordan klarte vi oss før vi hadde GPS på mobil? Mens jeg var ute og shoppa, satt mannfolket i leiligheten og sultet, så vi fant ut at vi måtte spise lunsj på restaurant MLYN (mølle, på slovakisk), som ligger rett i nærheten og har gode omtaler i følge Google. Men google er ikke alltid oppdatert, restauranten var i ferd med å rives. Men i nabohuset lå Hanoi Garden. Det satt masse folk der – alltid et godt tegn – og vi var sultne, så vi dura inn.

Menyen var på slovakisk. Servitrisen snakket vietnamesisk og sannsynligvis slovakisk – så nå var vi ille ute. Det var bilde av rettene, heldigvis – og jeg har translator-app på mobilen, så vi skjønte da litt. VI gikk for stedets suppe, mannfolket bestilte en hovedrett med reker ( i følge oversetterappen), jeg gikk for restaurantens spesialitet som hovedrett uten å skjønne hva det var, men tenkte det var et trygt valg. Suppa var aldeles nydelig. Luktet julekrydder, minte meg om mitt eget forsøk på å lage Pho for ikke så lenge siden. Nydelig kraft, litt kylling, nudler og svært så friske grønnsaker oppi der. Nam! Min hovedrett var ganske sammensatt . Det var en bit svinekjøtt, antagelig ribbe, en bit kylling, en bit tofu, noe som lignet på en vårrull, men litt annen fasong, friske og syltede grønnsaker og ris med en god saus, noen salte peanøtter ved siden av. Alt var godt, bortsett fra tofuen. Svært så rimelig og etter våre begreper, €7,50 for hovedrettene. Koster jo mer i gamlebyen hvor de har menyer på 4 språk 🙂
Klikkbare bilder hvis du vil se hele. Fortsettelse følger

Nå dovner vi oss i leiligheten, dovne seg skal man også gjøre på ferie. Mulig vi tar en tur til sentrum etterhvert. Koselig å rusle i gamlebyen, og nå titter sola fram. Det er meldt bedre vær i morgen, så vi satser på (klok av skade) å stå opp i purkotten og ta toget til Sturovo.

Ny svipptur til Praha

Det har sine grunner. For andre gang har jeg kjøpt meg briller i Praha og spart inn turen (to denne gang) og vel så det. Sist jeg kjøpte briller i Norge, kostet de over 10 000 kr. Jeg har nå betalt ca 3600 for de brillene jeg har på nesen. Denne ekstraturen til Praha har kostet meg ca 1200 i reise og opphold. Og Praha er en fantastisk by vel verd også et kort besøk. Jeg har også stappet ryggsekken og bærenettet så fullt av stoff som det var mulig, også til en langt lavere pris (og MYE bedre utvalg) enn hjemme. Så hvis du er en svaksynt person som liker å sy – reis hit!

Det var mye som var uvant på denne turen. Flykapteinen var en dame, det har jeg opplevd kun en gang før. Jeg hadde billetten på mobil, siden jeg ikke hadde behov for å sjekke inn noen bagasje – og det funka jo faktisk greit. Begge veier. Siden det var lite bagasje å slepe på, og jeg er alene, tok jeg for første gang offentlig transport til byen. Det funka rimelig greit. Kjøpte en 24 timers billett på flyplassen, og satte meg på bussen. Den går inn til siste stopp på Metro A – som man tar videre inn til Malostranska. Derfra var det ca 500 m å gå til hotellet. Det er helt overkommelig hvis man ikke sleper altfor tungt.

Jeg passerte en nydelig park som jeg aldri har sett før, til tross for at jeg har bodd mye i dette nabolaget.

vakkert, selv i november

Hotellet var en særdeles positiv overraskelse. Jeg valgte det fordi Åsne hadde glemt igjen mobilen sin i leiligheten vi bodde i sist, og det er samme firma/resepsjon som driver dette. De hadde funnet igjen mobilen og lovet å ta vare på den. Hadde ventet meg et kjedelig enkeltrom, men dette var også nærmest en leilighet – staselig oppusset og veldig god plass. Kjøkken, bad og balkong, gedigen dobbeltseng og nydelige håndklær og badekåpe. Bygningen er et gammelt postkontor, og de har beholdt post-temaet. Rommene er oppkalt etter folk som har fått fjeset sitt på frimerker. Mitt etter Ema Destinnova – berømt tsjekkisk sopran. Det måtte jeg google, men trøster meg med at hun døde lenge før min tid, så jeg får være unnskyldt for ikke å ha hørt om damen.

mindre berømt sanger i delig badekåpe

Da jeg sjekket inn var det lunsjtid, jeg var sulten og fikk en rabattkupong til husets restaurant sammen med nøkkelen. Så da spiste jeg selvsagt på The Mail Room Bistro. Aldeles nydelig lunsj, rødbetcarpaccio med grillet ost og ruccola – høres selsomt ut, men det var nydelig – og deretter kylling med kastanjepure, nøtter og grønnsaker. Også veldig godt og perfekt tilberedt. Denne restauranten har det geniale lunsjtilbud at man kan bestille en forrett og en hovedrett til fast (og rimelig) pris – og får mindre porsjoner enn ellers. Passer meg perfekt, jeg spiste opp all maten, noe jeg vanligvis har problemer med på restaurant.

Deretter var det ut i byen, først til optikeren, deretter til stoffbutikken. Jeg fant jo et par fine sist, nå brukte jeg google maps og fant enda en ikke langt fra optikeren på Vaclavplassen. De hadde et fantastisk utvalg, ikke minst av forskjellige typer jerseystoffer. Betjeningen snakket bare tsjekkisk, men vi greide oss 🙂 Så nå er bagasjen adskillig tyngre enn på nedturen, men den ble heldigvis ikke veid på flyplassen….

Middag på Pod Vezi – alltid god mat der. Det var fullt på Lokal.

Og nå sitter jeg på flyplassen og blogger. Ha det, Praha – vi sees forhåpentlig snart igjen.

Juletur til Praha, dag 4

En dag uten noen forhåndsbestilte eller fastlagte planer. Den startet for mitt vedkommende med nok en frisk morgentur til bakeriet. Det er koselig, ganske rolig i gatene, og bakeriet merkes på lang avstand pga duften av nystekte kaker og brød. Frokost i leiligheten

Vi bestemte oss for å bestille Escape room, som vi har hatt det veldig gøy med tidligere. Også denne gangen brukte vi 8 minutter for lang tid på å utrydde alle spøkelsene, men vi hadde det kjempegøy.

En baktanke med å bestille akkurat dette stedet var at et lå like ved Sansho, som vi besøkte med Food Tour – og fikk nydelig mat. Det fikk vi denne gangen også, og selv om vi kom rett før de stengte for lunsjserveringen, fikk vi slippe inn og hadde lokalet for oss selv for det meste. Kjersti og jeg feiret vår debut som Ghost Busters med Sloe Gin – det har jeg aldri smakt, men det var godt.

Svinekjøtt med kokos og mango(?), ganske sterk grønnsaksalat ved siden av. Nam

Så ruslet vi videre i retning Namesti Republicky, hvor Palladium ligger, men denne gangen for å besøke kommunistmuseet. På Palladium var juledekorasjonene hengt opp, og utenfor er det muligens alltid boder som selger alle slags godsaker? Åsne og Kjersti kjøpte makroner.

Kommunistmuseet var flyttet siden jeg var der sist (2011?) og var blitt LANGT mer profesjonelt og riktig lærerikt. Jeg husker jo mye av dette, men Åsne og Kjersti var jo knapt født da muren og jernteppet falt. Tok ingen bilder av det, men absolutt å anbefale om du har litt interesse for historie.

Jeg stakk også en tur over til den fantastiske silkestoffbutikken rett over gata, men klarte å dy meg for å bruke opp alle pengene mine. Såvidt. En siesta på rommet med bezzerwizzer og avslapning, før siste middag på Lokâl. De har tjent godt på oss denne gangen – tror vi var der fem ganger.

Nå sitter jeg på toget hjemme i et snøkledd Norge og blogger siste etappe – i dag rakk vi bare frokost og taxi til flyplassen. På snarlig gjensyn, Praha!

Wien, Wien, nur du…

Vi koser oss fortsatt i Wien. Det er kanskje ikke så gresselig mye å blogge om, vi har tatt det ganske rolig. Man må ha noen sånne dager også. Kniplet, sittet på balkongen og drøset, lest, strikket og slappet av. Rusla i byen og i det trivelige nabolaget vi nå har flytta til. Det er noen koselige gågater rundt Reumannplatz, og leilighetsanlegget ligger i en fredelig bakgate. Yrende folkeliv, ganske internasjonalt, mange med tyrkisk bakgrunn åpenbart. Folk koser seg ute på fortauskafeene og på den lokale lekeplassen. Der sitter bestemødrene og prater på benkene, ungene herjer rundt, og i en krok bak noen busker sitter tenåringsguttene og smugrøyker. Moro for hele familien 😀

I dag har vi slått på oss en skrukk og spist lunsj på Le Ciel, Det gjorde vi også første gang på Interrail i 2014 og var mektig imponerte. Neste gang serverte de bare sushi der. Ikke at vi har noe imot sushi, men det var ikke det vi hadde sett for oss, så vi gikk et annet sted. Siden den gang har restauranten åpenbart fått ny Chef, og konseptet er litt annerledes, men ikke mye. Servicen like utsøkt og maten aldeles himmelsk. De har pådratt seg en Michelinstjerne siden 2014 også.

20180505_1231279060452386567451710.jpg20180505_1235593474344299122853652.jpg20180505_1242303070218714284602326.jpg20180505_1319501913713458005366266.jpg20180505_1338257742422276403562334.jpg20180505_1351082010508194421170738.jpg20180505_135111445809146096599384.jpg20180505_1338223685131213174673432.jpg20180505_1230016462282419034237891.jpg

Her sitter du på en terrasse i 8. etasje – høyt over byens tak, med en tjener på hver finger. Dette kaller de tre retters lunsj, det var noen små overraskelser både før og etter selve lunsjen. Luksusfornemmelser er jo bare forbokstaven.

Nå er vi tilbake i leiligheten for en liten siesta, vi skal tilbake til Stephansdom for konsert i kveld – Skapelsen. Vi gleder oss til det – og i morgen går vi til messe der før vi drar videre til Salzburg. Mozart

Været er strålende, vi lider ingen nød på noe vis. Jeg motstod fristelsen til å kjøpe meg Swarovski-deksel til mobilen, til den nette sum av €79 – det får være måte på, selv om det var rålekkert. Derimot oppdaget jeg at jeg hadde lagt igjen ekstra BH hjemme, så når den ene stakkaren jeg hadde med måtte vaskes (og jeg måtte ty til bikinioverdelen som nødløsning), var gode råd ikke så aller verst dyre – kjøpte verdens mest komfortable utgave på lokal butikk, så behagelig at jeg dura tilbake i dag og kjøpte to til. Så nå bør jeg klare meg.

 

Praha – juletur 2017

Man får være glad så lenge døtre vil dra på tur med sin gamle mor. Første dagen ble det som beskrevet stort sett slappet av. Neste dag hadde vi bestilt “food tour” og opera om kvelden. Vi møtte Anna utenfor George Prime Burger, og hun ga hele selskapet en slivovitsj laget av hennes svigerfar, før vi satte kursen for første spisested. 20171213_122221-1937319387.jpg20171213_115045-1804991211.jpg20171213_115001-1644382361.jpg

En fascinerende cafe som kan minne litt om Bewley’s i Dublin. Vi fikk et smørbrød og en søt sak som jeg stort sett ikke spiste – visste vi skulle besøke fem, seks steder…. Flotte lamper i taket

20171213_120918-12012336583.jpg 20171213_122752-110584562.jpg 20171213_122758-1582511392.jpg 20171213_144632-12043616200.jpg

Det var en interessant tur med en sprudlende guide som kunne sine ting både om Praha, mat og historie.

Kveldens opera var Tosca, som Kjersti og jeg har sett en gang før på Statni Opera i Praha. En fin kveld, litt ujevne sangere. Neste dag ventet neste operaopplevelse – Bortførelsen fra Serail – på Estates Theatre. Det er jo her man virkelig føler seg på historisk grunn, Mozart uroppførte Don Giovanni her. Bortførelsen fra Serail var vel Mozarts gjennombrudd som operakomponist – og med god grunn. Vi storkoste oss – fantastisk flotte sangere. Ikke minst Jana Sibera (som jeg har skrytt mye av) som Blonde. Men alle var gode – det var noe av det beste med denne forestillingen, et jevnt og godt ensemble som leverte en knall forestilling. Men er det bare meg som ser parallellene til Tryllefløyten her? Det er jo sånn bortimot samme historien. Minus frimurersludderet, denne operaen ble uroppført i 1782. Mozart giftet seg endelig med sin Constanze i 1782, det er kanskje ikke tilfeldig at heltinnen i denne operaen heter Konstanze. KIdnapperen i denne historien er en ren talerolle, og han oppfører seg bedre enn Sarastro, kan man si.

Så hadde døtrene lokket meg med på Escape Room – en slags lek som sprer seg i verden – og det er ganske morsomt. Vi ble låst inne i et rom hvor vi skulle gå en historisk alymist etter i sømmene og løse gåter og problemer. Vi klarte oss ikke helt – brukte to minutter ekstra for å komme oss ut. Men det var gøy da. 20171215_1349521989500562.jpgVegetarrestauranten i nabohuset er en av Prahas beste – Etnosvet. Kan anbefales!

Shopping, shopping, shopping

20171214_15285161866195.jpg

Noe av poenget med juleturen. Shoppingsentrene gror opp som paddehatter, men vi holder oss til Palladium sånn stort sett…Ølspa ble det ikke noe av, men vi tok en ny runde med Escape, det var også gøy, og denne gangen kom vi ut.

Jeg har pleid å si og skrive at julemarkedet i Praha er oppskrytt. Nå har jeg skjønt at jeg har bare ikke visst hvor jeg skulle gå. På alle offentlige plasser i byen, er det boder som selger mest juggel, men også hjemmelaget godteri, glühwein, kaker og lignende, og en og annen som selger noe håndlaget/hjemmelaget. Men i år har jeg lært meg å kniple. Jeg fant en tsjekkisk dame som blogger om kniplinger og var frekk nok til å sende en epost med spørsmål om hun visste om noen kniplebutikk eller annet kniplerelatert i Praha. Hun tipset om julemarked i Betlemska. Der går åpenbart de innfødte/innvidde. Dette var annet til stas. Håndverkere og håndlagde ting over hele fjøla. Og mange flotte kniplinger! Anbefales!

20171216_1122231287998844.jpg 20171216_112416605490434.jpg 20171216_1115541358725144.jpg 20171216_1121021051558914.jpg

Og årets bilde med øl og strikketøy på Lokal. Lokal er og blir Lokal

20171216_142944-11552603981.jpg

 

 

Lørdag i Vadstena

Lørdagen var begivenhetsrik. På morgenen tittet jeg for moro skyld inn på Blocket.se og fant en dame som  skulle selge 2 knipleputer pluss masse utstyr. I Linköping! Det var jo rett i nabolaget. Jeg sendte melding og gjorde en avtale om kjøp.

Deretter bar det inn til Vadstena igjen, denne gang i bil. Solveig skulle klage på noe hun hadde kjøpt i spetsbutikken – jeg vet ikke helt hva det var, men det viste seg at hele leveringen var defekt, så Solveig fikk ikke bare pengene tilbake, men ekstra tråd som kompensasjon for dårlig levering. Snakk om service. Jeg spurte om prisen på spoleapparat, og det var noe rimeligere enn husfliden, men dyrere enn vevbutikken på nett i Norge. Men damen fikk et lurt glimt i øyet, gikk på bakrommet og hentet et spoleapparat av den typen som ikke lages lenger og som er til kniplepinner. Se det, lar seg høre. Prisen var det heller ikke noe å si på. Dobbelt kupp!

Dagens plan var å besøke spetsmuseet, men vi hadde fortsatt noe tid til det åpnet, så vi besøkte kirken. Den er svært vakker, og vi beundret kniplingene på alteret. 20170902_1232221294094380.jpg

Hovedalteret i Vadstena er ganske så likt det i Ringsaker, hvor de har bedt meg om å lage en alterduk. Akkurat det tror jeg leveringstiden blir lang på. En ting er å lage en duk til sakristiet som kun er synlig for få – hovedalteret er noe annet.

Utformingen av duken er også en utfordring. Formen på alteret er helt lik i begge kirker, og alterskapene er begge lagd i Belgia på omtrent samme tid, men ikke av samme mester. Det gjør at alteret ikke kan ha en vanlig, rektangulær duk, fordi alterskapet står litt innpå alterbordet. Men her hadde de jo løst problemet på en genial måte.  Her har de nok faktisk tre duker – og den øverste- som blir mest slitt og trenger oftest vask – er helt uten kniplinger eller annen pynt. Dette skal jeg vise lederen for Ringsaker kirkes venner som jeg skal møte om et par dager. Jeg vil svært gjerne kniple til kirken, men trenger nok ganske mye mer øvelse før jeg kan starte et slikt prosjekt.

Spetsmuseet var også en opplevelse.

IMG_8011.jpg IMG_9381-1.jpg

Den kniplede hatten er ikke fra spetsmuseet, da – den så vi i biblioteket, som vi også stakk innom i påvente av at spetsmuseet skulle åpne. Damen som var i ferd med å lage en kniplingsutstilling i en monter, og velvillig viste oss hatten, fortalte at damen som hadde kniplet den brukte den i et bryllup – og det begynte å regne. Da kan enhver tenke seg hvordan det gikk med den stivede hatten… Kniplingene i spetsmuseet var jo bare ikke til å tro. Og dette satt de og kniplet – med dårlig arbeidslys og uten arbeidsbeskrivelse. Hatten av – med eller uten stivelse.

Deretter dro vi til Linköping og traff en svært så hyggelig familie. Mor i huset solgte sin mors knipleutstyr – hun tenkte ikke begynne å kniple selv. Så jeg reiste hjem med to knipleputer, masse tråd og en DIGER bunke med mønster. Solveig fikk også noen – jeg hadde jo noen av dem fra før. Når det regner på presten, etc…Far i huset var også særdeles hyggelig, hjalp oss å bære ned og tilbød seg til og med å vise oss “Gamle Linköping”. En samling hus av byens eldste, satt sammen til et miljø – ikke ulikt Maihaugen. Deriblant en kniplebutikk som det også var interessant å se – selv om vi kom rett før stengetid.

Deretter dro vi hjem til vårt gedigne hus.

20170902_1811431986859211.jpg Den største stuen måtte jo bli kniplestue. Vi fant et bord med passende høyde, og her er fem knipleputer fordelt utover 😀

20170902_20345633801576.jpg

Spisestuen var det heller ikke noe å si på. Jeg mente det var min tur til å lage middag, men Solveig tok ikke sjansen på det, så vi kjøpte sushi i Linköping. Det passer jo fint til cava 🙂

Berlin-Praha-Wien, tredje etappe. Tre hovedsteder på en dag.

Først litt om Berlin, kanskje. Vi bodde på utmerkede Ibis Hotel Hauptbahnhof. Første kvelden rakk vi ikke så mye mer enn å rusle bort til den før omtalte koselige restaurantan og spise utmerket mat.

wp-image-116637649jpg.jpg

Neste dag var en glovarm sommerdag, så jeg måtte fornye feriegarderoben en smule. Vi tok oss også en tur til byen, og møttes til lunsj på Potsdamer Platz. Der spiste vi en lite minneverdig lunsj, men sommerbowlen var god.

Så gikk mannfolket for å se etter litteratur og programmer hos Berlinfilharmonien, mens jeg turistruslet videre. Jeg passerte en interessant oppstilling av noen elementer av muren, med tilhørende tekst om hva som er skjedd siden den ble åpnet. Den første tiden var stemningen selvsagt: Bort med den, riv den, få den vekk! Men det tok ikke lang tid før det ble tatt til orde for å bevare også denne delen av historien. En liten del av muren er bevart som den var – komplett med vakttårn, piggtråd og dødssone. Ellers er planen nå at hele traseen der muren var skal gjøres tilgjengelig som gang/sykkelvei med informasjon om muren og hva som skjedde på de forskjellige stedene man passerer. En god tanke. Det var ikke få som mistet livet under fluktforsøk – fred med deres minne.

Berlin er en interessant by. Stappfull av kultur og historie, men sjarmerende er den ikke. Det er naturligvis fordi den ble bombet sønder og sammen under krigen, og alt er nytt. Veldig mye glass og betong. Må tilstå at jeg får assosiasjoner til Half-Life2 noen steder…

Jeg passerte også minnesmerket over Europas myrdede jøder. Jeg forstår ikke helt symbolikken her. Det består av en stor ansamling steiner i forskjellige høyder, på størrelse med likkister, så den symbolikken kan jeg forstå – men det finnes mer, selv om det ikke er åpenbart når man passerer. På den siden jeg lenket til, står det at det er forbudt å klatre på steinene, det er forbudt å røyke, drikke eller oppføre seg bråkete rundt minnesmerket. Dette forbudet blir i liten grad håndhevet (åpenbart respektløs oppførsel vil sikkert bli grepet inn mot), men her satt det mange og hvilte ut på steinene, unger lekte og mange slukket tørsten i varmen. På en av steinene i skyggen, satt et eldre muslimsk ektepar og hvilte.

Uansett hvilke grusomheter som har skjedd, går livet videre – men vi får håpe folk tenker over hva steinene de sitter på skal minne om.

Om kvelden var det tid for opera, som allerede blogga om . Den dramatiske operaen fikk et dramatisk forspill (men  ingen død og fordervelse heldigvis). Jeg hadde studert kartet og funnet ut at vi måtte ta S-bahn til Zoologische Garten, og der bytte til U-Bahn til Deutsche Oper. S-Bahn var grei, vi klarte å finne U-Bahn også, men da vi satt på stasjonen der og venta på toget, kom jeg på at jeg hadde lagt igjen billettene på hotellrommet. Gode råd, i form av taxi, er som kjent dyre. Vi satt på med en godt voksen, kjederøykende og røykhostende dame. VI lærte også mange nye, tyske ord – hun hadde noe å si om alle som kom i veien for henne i trafikken, og det var ikke få. Men hun kjørte som et olja lyn, og vi rakk forestillingen med god margin.

Neste dag var det tid for tog, vi måtte tidlige opp, for vi skulle langt.

En kopp kaffe på stasjonen kom godt med

Togsettet var tsjekkisk, og frokosten i restaurantvognen utmerket

Vi var i grunnen godt fornøyd med å ha valgt denne dagen til transportetappe, for været var ikke så bra

Men da vi kom til Praha, hadde det sluttet å regne, og jeg fikk 2 1/2 time i min favorittby. Jeg fikk til og med anledning til å legge ut om byens fortreffelighet til et amerikansk ektepar vi pratet med på toget, som skulle til Praha for første gang og bli der i fem dager.

Men når man bare har en liten lunsjpause til rådighet, er det bare en ting å gjøre, spise lunsj på Lokâl. Maten er veldig god, det samme er ølet, som er kortreist – 3m.

lokal

Siste del av turen gikk gjennom svært naturskjønne omgivelser. Men da vi var framme og installert på rommet, var klokka blitt åtte – vi spiste på en restaurant i nærheten som ble anbefalt av hotellet. Star Inn, heter hotellet, og nå ligger vi i niende etasje og slapper av. Nok et fint hotell, men gamla blir litt støl av senga. I dag venter Lohengrin. Jeg er litt skeptisk, men vi får se. Ellers er det søndag, så et besøk i Stephansdom står muligens på plakaten. Mozarthaus så vi i fjor.

Og kanskje lunsj på Le Ciel? De har pådratt seg en Michelin-stjerne siden vi var der sist, så det er kanskje lurt å forsøke å bestille bord. Den gangen satt vi der ganske alene og koste oss så det holdt.

 

Shop till you drop….

Noe av hensikten med denne turen var å kombinere det nyttige med det behagelige, dvs. gjøre unna mest mulig julegaveinnkjøp. Prisnivået i Praha er noe helt annet enn hjemme, og man kan spare inn mye av utgiftene til turen med innkjøp av diverse gaver og andre julenødvendigheter. Så Kjersti og jeg la i dag kursen mot Palladium . Dette er et gigantisk shoppingsenter som ligger svært sentralt i Praha – metrostoppet Namesti Republiky har direkte inngang til senteret. Og der kan man handle det meste. Og trave seg sårbeint og sulten. I øverste etasje er det stort sett kun restauranter, Vi havna på den indiske, og fikk en helt grei lunsj. Linsesuppen var god, men lunken, kyllingretten var god, desserten uspiselig. Ølet var det ikke noe å si på.

image

Og nå har vi dalt ned på hotellet. Vi planlegger å besøke også et mindre shoppingsenter, hvor vi har vært før. Det ligger, som jeg før har blogga, i det gamle hovedkvarteret til kommunistpartiet, hvis sjefer sikkert roterer som propeller i sine sarkofager over dette. Vet ikke om det har noe navn, men der er det noen fine klesbutikker, en bra leketøysavdeling og en velassortert matbutikk i underetasjen.

Men her er dagens fangst:

image

I gamlebyen ligger det også mange småbutikker med spennende utvalg. Styrer man unna de verste turistløypene, kan man finne fine og unike ting. Kjeden MANUFAKTURA selger også mye fint og husflidsaktig, verd et besøk.

Sånn, det er vel det jeg vet om shopping i Praha.