Vi sang mye fint på turen til England. Etter å ha blogga siden 1999, har jeg oppdaget at bloggen er et fantastisk supplement til hukommelsen, og det blir den nok ikke mindre av ettersom åra drar seg på. Så for å huske hva vi sang og hva jeg tenkte om det:
Bruremars fra Valsøyfjord. Artig å synge, fint å ha med på tur. Typisk norsk. Kudos til Marianne. Selv om det var lett å gå i surr i de derre dam-n-didl -då som var forskjellige hver gang.
Eg veit i himmerik ei borg – arr. av Ludvig Nielsen (trur eg?) som ikke er blitt kreditert noe sted, ikke engang på korets noter? Ganske intrikat, men morsomt å synge når man først har lært det. Veldig god hjelp med dirigentens siste opplegg for oppstilling, i alle fall jeg stod slik til at jeg hørte samtlige stemmer svært godt, noe som er en stor hjelp for det meste. Og særlig her.
Wie der Hirsch schreit – Felix Mendelssohn. Selve rosinen i pølsa, trur eg. Fantastisk vakkert verk og veldig godt å synge. Ikke vanskelig heller, man kan konsentrere seg om å prøve å synge pent og teknisk riktig, og forsøke å få med seg både dirigentens impulser og fraseringene vi flittig har notert i nota…(dette er ikke oss da, og vi hadde orgel, ikke fullt orkester)
Ubi caritas av Ola Gjeilo – jeg er nesten litt i tvil om det er denne eller den foregående som er min favoritt. Det er jo helt forskjellig musikk, må være lov å ha to. Der hvor Gud er, der er kjærlighet. Uttrykt både i ord og toner.
Og så følger nok et fantastisk verk – Evening Hymn av Balfour Gardiner. Fantastisk orgelstemme, fantastisk å høre på – ikke fullt så fantastisk å synge alt. Ingen tvil om at det er orgelet og sopranene som er stjernene her – men hadde det ikke vært for de andre stemmene så hadde det jo ikke vært så spennende og mystisk å høre på :-). Og en utfordring er det utvilsomt, det er ikke alle disse innsatsene som er lette å finne for oss stakkars understemmer. Her var det minsanten ingen hjelp å ha en førstesopran i det ene øret og en annensopran i det andre :D, snarere tvert om. Her gjaldt det å høre på orgelet og la sopranene styre med sitt…
Vi sang et engelsk verk til, Ave Verum av William Byrd. Dette er nest nederst på favorittlisten min for denne konserten. Ikke fordi det ikke er et usannsynlig vakkert verk – det er det sannelig. Det er jo så vakkert at det er til å gråte over. Intonasjonsmessig greit å synge, og jeg elsker denne typen musikk. Denne stemmen lå bare så kinkig til som råd er for akkurat meg, så jeg slet veldig. Men noe løsnet på siste konserten i England. Hurra! Endelig fikk jeg dreisen på i alle fall de fleste av disse lave d’ene. Akkurat denne tona er den verste jeg har – og her er det minsanten ikke stort annet… Takke meg til trestrøken C ….
Og så sang vi en god del Nystedt. Ikke så rart. Hundreårsjubileum i år og nylig avdød. Jeg lar Cry out and shout stå som representant for disse:
Veldig morsom å synge, utfordringer i alle stemmer. Det samme kan vel sies om de fleste andre Nystedt-komposisjoner vi hadde med oss. Det er nok en medvirkende årsak til at Nystedt er en svært anerkjent korkomponist, særlig i USA.
Jeg har sunget lite av Nystedt fram til nå. Vokalensemblet Cantarelle ble stiftet i 1997. Vi har sunget mye forskjellig, fra Palestrina til Eva Ugalde, og svært mye av det er gravd fram av undertegnede. Våre kunstneriske ledere er travle damer, så når program og repertoar skal legges, har det stort sett vært telefonisk kontakt om selve konseptet, deretter har jeg funnet fram aktuelt repertoar som er blitt godkjent, forkastet eller supplert av den som til enhver tid har hatt den kunstneriske ledelsen. Jeg har mange komposisjoner av Nystedt liggende i Cantarelle-bunken, men ingen av dem har nådd overflaten ennå. Uten at jeg egentlig har tenkt over hvorfor, før en liten prat med mannfolket for et par dager siden om dette emnet ga en plutselig innsikt. Han sa om Nystedt: Mye teknikk, lite hjertevarme og innlevelse. Jeg skulle til å protestere, og tenkte på «Return, My Soul», som jeg i farten tilskrev Nystedt, men det er selvsagt Egil Hovland som har skrevet denne. Jeg er ikke musiker, bare en menig korsanger. Når jeg finner fram repertoar for Cantarelle velger jeg med hjertet (og ørene) – og skjeler litt til at alle stemmer bør ha noe å bryne seg på (det er nok derfor såpass mye av Nystedt ligger i bunken…), og så får de musikalske avveininger gjøres av de som har rede på det. Så langt har ingen etterlyst Nystedt.
Men så var det «Immortal Bach», da. Bare navnet burde jo inngi skepsis. Vel er Nystedt en anerkjent komponist, verdensberømt i hele Norge, og kanskje i USA – men det er vel fortsatt et lite stykke igjen til Bachs format. Det er i alle fall lite sannsynlig at Bachs musikalske udødelighet kommer til å influeres av Knut Nystedt. Dette skal visstnok være et arrangement, eller en improvisasjon (!?) over koralen Komm, Süsser Tod. Arrangementet (eller selskapsleken, som en av mine medsangere kalte det) består i å dele koret i fem grupper, og forskyve tekst og melodi slik at hver gruppe synger som før, men teller henholdsvis 4, 6, 8, 10 og 12 taktslag før man beveger seg til neste note. Dette lager en kakofonisk og uforståelig graut av både teksten og musikken, som høres grautete ut selv når det synges av folk som angivelig kan det.
Når det synges av dødelige amatører blir det enda verre. Har aldri før stått i noe kor og følt mindre på å være med på å skape musikk. Her står man og breker etter beste evne, og forsøker desperat å klamre seg til tona og tellinga. Det går gjerne dårlig. Særlig hvis man er av de uheldige som må telle til 12, så må man av og til trekke pusten, og å finne igjen tona deretter – når alt man hører rundt seg er kaos – er ikke lett, i alle fall ikke for en stakkar som ikke lider av absolutt gehør. Vil anslå at ca 90 prosent av sangerne mistet enten tona, tellinga eller begge deler i løpet av verket, og det bar det preg av. Som mannfolket sa, også graut bør kokes av rene ingredienser. Jeg synes ikke dette stuntet tilførte Bachs enkle og vakre koral noe som helst. For å si det mildt.
