Jens & co. later til langt på veg å ha kjøpt utspillet fra Høyre og Frp om at det høye sykefraværet er fastlegenes skyld. I tillegg skal det innføres enda mer kontroll og flere skjemaer for de sykmeldte selv.
Jeg begynner virkelig å lure på om våre topp-politikere må være de eneste som ikke har fått med seg hvilket kaos det er i NAV for tida. Og har vært leeeenge. Det er svært få sykmeldte som oppfatter NAV som noe annet enn en tilleggsbelastning, dessverre.
Og nå skal de få enda flere regler å forholde seg til?
For å komme med en forholdsvis grov, men forhåpentlig likevel forståelig forenkling: Det er tre typer sykmeldte folk.
– De som er borte fordi de er for syke til å jobbe, eller gjennomgår en slik akutt belastning (jfr biskop Baasland, eller flere av våre topp-politikere) at de ikke er i stand til å utføre arbeidet sitt. Svært mange av disse har mer enn nok med å takle hverdagen, eller gjennomføre krevende medisinsk behandling. For eksempel kommer temmelig mange kreftpasienter i denne gruppa. De gjennomgår svært harde behandlinger som varer lenge. De aller fleste av disse opplever alle skjemaer, stadige forsinkelser, misforståelser og diskusjoner med NAV som en tilleggsbelastning som i svært mange tilfeller gjør at de bruker lengre tid på å komme seg.
– De som er borte fordi de støtes ut av arbeidslivet. Arbeidslivet er krevende. Noen opplever at de ikke passer inn på arbeidsplassen sin. De mobbes, de er selv opphav til konflikter, de har en jobb de trives dårlig med eller ikke mestrer, slik at de blir en belastning for kolleger osv. Da ender det svært ofte hos legen med diffuse symptomer som utvilsomt er plagsomme, men uansett hvilke tiltak legen setter i verk, vil det ikke hjelpe – fordi årsaken ligger på arbeidsplassen. Noen arbeidsplasser er flinke til å ta fatt i slikt, de fleste er det ikke, og NAV er det null hjelp å få fra i slike tilfeller.
– De som er borte fordi de ikke er særlig innstilt på å jobbe eller føler noe ansvar for jobben. Dette er nok de færreste, men vi kjenner vel alle noen, hvis vi skal være helt ærlige. De som tar en tredagers så snart de føler seg litt slitne, og som stadig presser legen til å forlenge sykmeldingen med noen dager til.
Jeg tror dessverre ikke mer byråkrati, flere regler og mer kontroll vil hjelpe på noen av disse gruppene. Det vil bare gjøre det hele enda dyrere.
Resepten er vel egentlig mye enklere: Det må lønne seg for arbeidstakere å være på jobben. Når de får like godt betalt for å ligge hjemme på sofaen, er ikke det noe incentiv til å komme seg på jobb.
Og enda viktigere: Det må lønne seg for arbeidsgiver å legge forholdene til rette for at folk skal være på jobben. Nå er det mye mer lønnsomt å si til arbeidstaker – nei, her er det så mye å gjøre at vi kan ikke ha sjuke folk her. Hold deg hjemme til du er frisk. Her er det jo visse positive antydninger i forslaget. Selv om resultatet fort kan bli at arbeidsgivere vil kvie seg enda mer for å ansette folk med helseproblemer, som Dagbladet skriver.
Folk som går til cellegift og strålebehandlling, eller langvarig psykiatrisk oppfølging, bør få lov til å drive med det i fred, til de er friske. Det bør være mulig å sette inn tiltak når de begynner å nærme seg – med tanke på yrkesveiledning, planlegging av evt. nødvendig omskolering og kanskje hospitering på aktuelle arbeidsplasser mens folk fortsatt er sykmeldt eller mottar medisinsk attføring. Det er umulig i dag – vanntette skott mellom ytelsene og fleksibilitet lik null.
Og folk i gruppe 2? Det er jo virkelig VANSKELIGE problemer. Mye greiere å la legen sykmelde dem enn å ta fatt i ubehagelige ting for de fleste arbeidsgivere, og jeg har så langt til gode å oppleve at noen har fått noe hjelp fra NAV (eller noen andre) med slike problemer.
Også de siste da. Her er det antagelig også for de rødgrønne mye bedre å la disse skylde på sykdom enn å gi arbeidsgiver rett til å sparke unnasluntrere eller trekke dem i lønn, eller hva?
