Sassnitz og sånn, eller shit happens

Denne delen av turen er ikke særlig bloggverdig, men også fortredeligheter bør dokumenteres, slik at jeg kan lære av dem til siden .- og kanskje noen andre også?

Vi ble som sagt en dag ekstra i Dresden, som jeg stort sett tilbrakte i senga,. Neste dag følte jeg meg såpass at jeg tenkte at vi kommer oss vel til Bornholm, og i første omgang til Sassnitz. (Hva sier jeg till virusbefengte pasienter? Joda, det er helt greit å farte rundt og slepe på tunge kofferter i dårlig vær? Neida, jeg sier – hold deg i ro, drikk masse væske og ta paracet ved behov).

Første del av togturen gikk greit. Vi bytta tog i Rostock, et mareritt av en stasjon hvor vi virra rundt og opp og ned til vi var svette og slitne, og endelig fant riktig perrong for somletoget til Sassnitz. Tissetrengt var jeg og, bare for å oppdage at togets eneste do var stengt og defekt.

Det ble en ubehagelig tur. Vel fremme i Sassnitz fant vi heldigvis en do, men llite annet. Ingen taxi. Det var halvannen kilometer til hotellet. På våt brostein med tung koffert. Men det gikk. Google Maps veiledet oss til der de mente hotellet var – stengte dører, intet riktig navn å se. Vi spurte alle vi så, og mange tilbød seg å hjelpe, men ingen hadde hørt om verken hotellet eller gata det lå i. Gateadressen plotta inn på Google maps, viste oss til et litt annet sted, men heller ikke der fikk vi napp. Nå hadde det begynt å regne også, så slitne, våte og fortvilte var vi etter hvert. Telefon til hotellet ble besvart av en telefonsvarer, men langt om lenge fikk vi da kontakt med verten og kom oss til riktig sted. En helt grei leilighet.

Men forviklingene stoppet ikke der. Vi hadde jo tenkt oss til Bornholm, men vi hadde ikke tatt høyde for at vi ble en dag ekstra i Dresden, så det gikk en ferge på mandag, (som vi hadde tenkt å ta), men deretter ingen flere før torsdag.

Sassnitz virket ikke som en veldig interessant by å bli mange dager i, så nå var gode råd dyre og en plan B påkrevd. I ettertid kan det kanskje være like greit at vi unngikk gasseksplosjoner og sabotasje rundt Bornholm. Bornholm får bli en annen gang.

Vi landa på å ta toget tilbake til Rostock, og ferge til Trelleborg i Sverige Deretter får vi se an hvor fort vi drar hjem.

Stena Line i Rostock får null poeng for service. På nettet står at man må møte minst en time før avgang. Vi fikk beskjed om å stå ute og vente på en skyttelbuss som skulle ta oss ut til båten. Etter å ha venta nærmere en time, gikk mannfolket inn og spurte om ikke vi bare kunne gå dit, det var kaldt og vått å stå ute, og ikke særlig langt. Nein, am strengsten verboten.

Taxisjåføren som kjørte oss til kaia får full score da. Hyggelig, hjelpsom og spilte klassisk musikk hele vegen. Beethoven var akkurat hva jeg trengte, kald, blaut, sjuk og sur som jeg var.

Jaja. Etter nesten en time til og 20 min før avgang, kom endelig bussen. Inngangen til båten var kummerlig, glatt og egnet for høydeskrekk. Typisk trailerferge, virker det som. Men det var godt å endelig sette seg i en god stol. Maten var ikke aller verst heller.

Men nå vil jeg hjem 🙁

Familiepåske

Dårlig med bilder tatt, men verd å skrive ned. Jeg har hatt gleden av fullt hus hele påsken. Endelig kan man møtes igjen uten alt for mye restriksjoner, sprit og munnbind. Jeg har hatt huset fullt av far, bror, niese, datter og kjæreste, barnebarn, svoger, svigerinne og svigermor denne påsken. Ikke alle på en gang, men det har vært noen staselige middager.

Vi serverte lammestek røykt i weber-smokeren på skjærtorsdag, tilbehøret var parmesanbakt aubergine, en egen grønnsakrett som også kan serveres som tilbehør, vi har jo folk i familien som spiser mest grøntfor. Og det er sunt for alle. Med hjemmelaget potetmos. Trikset med potetmos er å trøkke inn så mye smør som mulig. Muligens ikke så veldig sunt, men umåtelig godt, og jeg lager ikke dette hver dag. Desserten var en for meg ny oppdagelse – creme fraiche-iskrem med bakt steinfrukt og mandelflorentiner. Kjempegodt 🙂 Neste dag hadde vi pulled pork . kjerringa stod opp og passet grillen flere ganger i løpet av natta. Med coleslaw og brioche-brød. Veggisburgere til veggisen. I går hadde vi Andreassen.-klanen til middag. Rester av lammestek. Ny saus, bakte rotgrønnsaker og fløtegratinerte poteter Grillet halloumi til veggisen. Panna cotta til dessert. Årets første middag på terrassen, takk til Eirik og Kjersti som vaska og ordna der ute. Vi ser fram til en lang sesong på terrassen.

I dag har jeg sunget i påskegudstjeneste i Hamar Domkirke. Masse folk! Vi har vel ikke bare savnet å synge sammen, folk har savnet å komme sammen generelt. Det var en utrolig staselig stund.

Stuff

Jeg bor i et hus med mye ting og tang. Her har mine foreldre bodd siden 1964, og da min far flyttet til mindre leilighet, kunne han naturligvis ikke ta alle greiene med seg. Så her har det vært – og fortsatt til en viss grad er – fullt fra kjeller til loft av “stuff”.

Inspirert av datter som ordna opp i alle familiens mange spill, og i kokebøkene mine, som nå står på rad og rekke, ordna etter tema og tørket støv av – og en god del kastet (hæ, husker ikke hvor jeg har fått den fra og har aldri sett i den)…. Har jeg nå tatt en skuring i resten av de to skapene hvor kokebøkene står.

Noen greier er i bruk, noen greier har affeksjonsverdi, men mye står bare og samler støv. En kurv og tre store bæreposer er nå samlet opp for overlevering til gjenbruksbutikken (heretter kan det samle støv i skapene til noen andre), og ukjent mengde er kastet.

For en lettelse.

Dåpslue til Jens

Jeg lagde dåpslue til storesøster Johanne for vel fire år siden. Det kan man vel kalle et litt dumdristig prosjekt. Riktignok har jeg gått på mange bunadkurs og hadde ikke problemer med sømmen, men kniplinger var nytt for meg – hadde meldt meg på mitt første kurs, men ikke vært der ennå, så det eneste jeg kunne om dette var selvstudier fra en gammel svensk lærebok. I etterpåklokskapens lys ser man at særlig den litt mer kompliserte kniplingen rundt fronten har kommet seg noe i utseende etter flere kurs og mye trening – men forhåpentlig har også den opprinnelige en viss affeksjonsverdi. Skal kniple en ny til Johanne så hun kan bytte den ut om hun vil bruke luen til egne barn når den tid kommer.

Luen til Jens er i blå bunadsilke fra Husfliden. Som jeg skrev i innlegget om Johannes dåpslue, var gamle dåpsklær fargerike og fulle av symbolikk. De bærer i seg familiens ønsker og håp for den lille.

Her er lua før noe pynt og stæsj kom på. Blått er en kongelig farge, det er fargen for himmel og hav og uendelighet, for ro og stabilitet. Den har blomster og planter for vekst og fruktbarhet – og denne lua er i kostelig (og dyr! husfliden tar seg betalt) silke både inni og utenpå. Tidligere dåpsluer jeg har laget har vært foret med bomullsfløyel, mykt og godt mot babyhoder og kan vaskes. Jeg visste jeg hadde noe blå bomullsfløyel liggende, for jeg har også tidligere laget blå dåpsluer, men ikke til dette hovedstoffet. Det viste seg å være en helt gyselig kombinasjon, så da var jeg ille ute. Fant ikke noe brukbart på noen butikk på Lillehammer, måtte rote gjennom stoffskapet på syrommet hjemme på desperat jakt da jeg kom hjem, lua måtte bli ferdig denne helga, ellers sprekker tidsskjemaet mitt fullstendig nå i julestria, og dåpen er neste søndag. Men takk og lov – da vi var på juletur til Praha i 2019, før pandemiens elendighet rammet oss, bodde vi rett over gaten for Prahas mest eksklusive stoffbutikk. Jeg raidet ikke minst restekassen for nedsatte stoffbiter, og fant igjen et ganske stort stykke tykk silke i offwhite. Det var noget annet. Så denne luen har silke på begge sider.

Langs sømmene er det kniplet “udd och stad” med innlagte perler. Uten perler er det kniplet et kors over en blankpusset mynt fra farmors fødselsår (takk til Kjersti for sortering og puss). Mynten er også tradisjon i dåpsluer, måtte barnet aldri lide materiell nød. Og korset naturligvis for himmelsk beskyttelse.

Rundt fronten ligger samme knipling som Johanne fikk, bare at denne er i sølvfarget garn – men samme type i silke og rustfritt stål. “Sockerudd med spindel”. Edderkoppen er også et lykkedyr. Silkebåndet er også i ekte silke på denne lua, ikke å få i Norge, men på nett finner man det meste, og dette båndet passet perfekt i fargen.

Til lykke med dagen – Jens, storesøster Johanne, mamma og pappa og hele slekta som gleder seg over nykommeren.

Interrail i koronaens tid – Tallinn

Vi fikk frokost på båten, med et ledsagende glass musserende vin – frokosten var dog ikke så god som på Commodore Class hos DFDS. Rusla i land og tok en taxi til kontoret som leier ut leiligheten. De var ytterst profesjonelle og forekommende, bagasjen ble trygt oppbevart hos dem inntil vi kunne sjekke inn. Offisielt klokka fire, men de hadde leiligheten klar allerede halv to Da hadde vi i mellomtiden rukket en rusletur i byen, en utmerket lunsj på Rataskaevu 16 – hvor vi overraskende nok fikk bord til tross for at vi bare dumpa inn. Nydelig mat og fantastisk service, ikke rart de har klatret på listene til Tripadvisor. En av de siste kommentatorene skrev at de ble servert av Ron Weasley – det samme tenkte jeg da vi ble tatt i mot av denne mannen, ganske slående likhet 😀

Etter lunsj hentet vi koffertene og tok en taxi til leiligheten, til tross for at det bare var 600 m. 600 m bratt oppoverbakke med tunge kofferter fristet ikke.

Andreassen sperret øynene opp da vi kom inn i leiligheten, og utbrøt: Her kan vi holde KONFERANSER! Det kan vi nok. Naboene er parlamentet og den franske og den tyske ambassaden.. Her er det en kjempestor stue med spiseplass til 8, gedigen sofagruppe, to store soverom, bad, toalett og badstu. Men det er strengt forbudt å bråke, røyke eller miste nøklene. Vi får prøve å la være med det.

Litt avslapning tok vi oss tid til, før vi ruslet ned for å se på den ortodokse katedralen som er et av Tallinns landemerker. Den var gedigen, og det pågikk en messe med særdeles vakker sang. Vi ble ikke lenge for vi fikk påpakning for at vi ikke hadde munnbind. Vi må bli flinkere til å huske på det i butikker og andre innendørs steder. På restauranten ble vi avkrevd koronasertifikat. Det er jo betryggende.

Vi rusla nok en tur for å bunkre opp til valgnatta, og har bestilt pizza til levering på døra. Får håpe den dukker opp, begynner å bli sulten.

Ellers har vi funnet ut at det antagelig er umulig å komme seg gjennom baltikum med tog. Da er det tilnærmet svindel å selge interrailbilletter til disse landene? Riktignok har vi fått advarsler om dette på Togferie-gruppa på FB, men det er jo ikke sikkert alle interrailere er innom der.

Det pågår et gigantisk jernbaneprosjekt for å få gjort noe med dette, men det er ikke planlagt ferdig før om noen år, og har vel nå fått seg et skudd for baugen med koronaepidemien, og særlig Estland er bekymret for at sporet vil gå gjennom viktige naturområder.

Så vi må nok krype til korset og ta en buss eller to. De er heldigvis billige, men vi kommer nok til å se mindre av særlig Litauen enn det vi hadde tenkt og håpet. Vi tenker å komme oss over til Polen og over på toget. Så får vi se. Nå skal vi i alle fall breie oss i denne gedigne leiligheten til torsdag.

Idefix

Var en trivelig og livlig hund – helt til for en uke siden. Mens vi tidligere måtte bruke omskrivinger av ordet “tur”, hvis vi ikke hadde tenkt å legge ut på turen på flekken, var han nå ikke til å rikke fra sofaen. Og da han var til klipping på lørdag og fikk av seg all pelsen, kunne vi se at han var blitt svært så tynn.Time hos veterinær ble bestilt, og resultatet var nedslående. Nyresvikt med dårlig prognose. Han fikk likevel være hjemme noen dager, så døtre og barnebarn fikk tatt farvel med ham, men i går var det siste tur til veterinæren. Han ble bare åtte og et halvt år, stakkar liten.

.

Årets nyttårsbetraktning

Årets to første måneder var preget av matblogging, årets (første) organistgilde gikk av stabelen i februar, med italiensk tema.

Det var morsomt, og jeg lærte en del nytt, ikke minst å lage mortadella og cannoli.

I mars blogga jeg ingenting, men i april/mai dro vi på årets ferie, interrail i Storbritannia, vi kom oss både til Orknøyene og til Dublin. Det var en staselig tur, og vi spiste mye godt på turen, ikke minst haggis i Skottland, selv jeg vågde meg frampå.

I juli hadde vi en fin tur til København med datter og barnebarn, Tivoli er stas for store og små, og vi bodde i en fantastisk leilighet vi leide via Airbnb.

Ellers er vel dette året jeg meldte meg inn i REKO-ringen og MDG. Aldeles enig med Angela Merkel at hvis ikke vi bestemødre gjør noe, burde vi skamme oss. Selv om skam er et dårlig ord – tror ikke verden blir et bedre sted av å påføre folk skam. Stod på stand og stekte vafler for MDG, men dessverre mangla vi noen stemmer på å få inn to i kommunestyret. Thomas gjør en god jobb, men han hadde hatt nytte av en makker.

I oktober gikk vi for nok et organistgilde, inspirert av vårens interrail – og fordi denne type lag er bedre å holde på høsten. Så vi får se til neste høst.

November, som i utgangspunktet er en stusslig måned, ble ikke det for meg. To turer til Praha, staselig opplevelse i Ringsakeroperaen.

I desember har jeg sydd, og tatt litt lett på juleforberedelsene i år- men alle ble mette også i år. De siste dagene har jeg tilbrakt på sofaen, men snørr og virus, men det får vi håpe går over. Godt Nyttår, folkens!

Mer sommerlektyre og litt generell oppdatering

Har lest Claire McGowan de siste ukene. Jeg er svak for krim, og særlig forfattere som i denne sjangeren tar opp de aller største spørsmålene. Det gjør denne forfatteren. Med bakgrunn fra Nord-Irland skriver hun – i serien om Paula Maguire – om en ung kvinne som får livet sitt snudd på hodet opptil flere ganger, av The Troubles, og konsekvensene av dette. Jeg bodde i Irland i 1981, da sultestreikene i Long Kesh pågikk, og mange døde. Det var den eneste gangen jeg opplevde uro, også i Dublin, men vi hadde eksamen like om hjørnet og satt stort sett inne og leste, og var muligens ikke så engasjerte eller oppdaterte som vi burde ha vært. Ellers er soppsesongen innledet. Jeg har vært og plukka kantareller i Moskogen i dag – det blir stadig mer kantareller i vår lokale skog, men det blir det vel snart slutt på, når den skal raseres med hogst og sykehus. Ellers har jeg for første gang i mitt syndige liv meldt meg inn i et politisk parti, og har stått på stand for MDG i helga. Vaffelsteking var nok et godt grep. Duften av nystekte vafler tiltrekker folk – så kan man jo gi dem et partiprogram og forsøke å få dem i tale. Jeg er ikke verst på vaffelrøre, kan også hekle poser for flergangsbruk i butikken så man slipper plast – andre er nok bedre på å overbevise velgere. MDG lokalt er en trivelig gjeng. Kunne ikke dy meg for å mobbe naboen litt heller – Høyre. De stilte utelukkende med godt voksne mannfolk, som prøvde å bestikke ungene med kjærlighet på pinne. Jeg fikk alltid høre av min mor at sånne mannfolk var det best å holde seg langt unna.

Holder i alle fall en knapp på nystekte vafler. Årets valg er spennende – det er store bevegelser i velgermassen, og i alle fall de unge har skjønt at det viktigste nå er å berge planeten og miljøet. Det gjenstår å se om de går og stemmer.

Femte organistgilde

Vi gikk for et italiensk tema denne gangen, og jeg har hatt det riktig morsomt med forberedelsene. Riktignok hadde jeg tatt meg litt vann over hodet med hensyn til hvor mye håndarbeid som faktisk var involvert her. Først serverte vi ymse smågodt – antipasti. Mortadella, østers, parmaskinke og melon, oliven, småtomater med mozzarella og basilicum, dadler med chevre og bacon.Mortadella på skjæremaskinen…(hvis du er matinteressert, kan du klikke på bildet to ganger og få opp en større utgave)

Deretter var det hjemmelaget ravioli med røkelaks og safranhollandaise:

Hovedretten var osso buco med risotto alla milanese og smørdampede erter. Italienerne serverer ellers aldri risotto eller pasta som tilbehør, det er en egen rett. Men dette er unntaket som bekrefter regelen, slik gjør de det i Milano, og det er en god kombinasjon.

Desserten var cannoli, inspirert av gudfaren

Med syltet appelsinskall og mørk sjokolade.

Forsamlingen ser blidere ut enn i fjor – de var blide både da og nå og gjorde ikke skam på maten.

Livets gang

Som jeg skrev i årets nyttårsbetraktning har vi hatt mange dødsfall i familien på slutten av året. I dag tok vi farvel med min onkel Walter. Det var en fin og rørende og svært vemodig stund.

Walter var en nordnorsk naturkraft, jeg har kjent ham hele livet. Han kunne kunsten å bli forarget med et glimt i øyet, og det gjorde han ofte. Jeg glemmer ikke da han i ungdommen brakk tåa i en improvisert turnoppvisning på familietur- foreviget på film av en annen onkel, og alle lo og trodde han bare hadde ramla på en dum måte. Det likte han dårlig.

Eller da han flytta til Ringsaker og spurte etter tørrfisk på butikken, og de lurte på hva slags hund han hadde. Eller da jeg kom i tenåra og begynte med sminke og festing – denslags gikk jo ikke an, og det fikk mine foreldre høre. Men jeg tror han hadde svært få uvenner til tross for forargelsen – det er ikke mange som gjør ham det etter.

Han var usedvanlig barnekjær for en mann av hans generasjon. Han var alltid den som gikk og bysset på de minste skrikerungene så foreldrene skulle få seg en matbit og en prat i familieselskaper. Ikke mindre omsorgsfull ettersom de vokste til, noe dagens bisettelse gav et sterkt vitnesbyrd om . Varme og personlige taler fra datter og barnebarn, vakker sang fra et annet barnebarn, som åpenbart har både gehør og en dybde i stemmen som man sjelden hører hos en tenåring. Likevel synger hun sopran i skolekoret fortalte hun. Hva tenker sangpedagogene på Stange på?

Min medfølelse til de som har mistet en perle av en mann, far, svigerfar og bestefar – oldefar rakk han ikke å bli. Han etterlater seg et tomrom i familien også for oss i den litt videre krets.

Fred med hans gode minne.