har vært sjefen i huset i snart 17 år. Overlevd to bikkjer, men nå er hun borte. Begynte å virke litt skral, men så snart vi begynte å snakke om en tur til veterinæren, så forsvant hun, og har ikke kommet tilbake. Det er åtte dager siden, så vi regner med at vi ikke ser henne mer.
Hun kom til oss som en leken og livlig, men litt forskremt kattunge, men fant seg fort til rette og hadde snart kustus på Bertil, vår store og litt tilårskomne dalmatiner. De ble gode venner. Bertil var en godmodig sjel som gjerne lot den ungdommelige pusen jakte på halen sin. Helt til den siste dagen han levde – det var første, siste og eneste gang han knurra til Tuselatten.
Så regjerte hun i ensom majestet, inntil Idefix kom i hus. Han var født i et hjem med katt, og stormet derfor straks bort til Tuselatten for å leke. Han fikk seg en ørefik så det sang, og Tuselatten furta i underetasjen i bortimot ett år. Men Idefix gav aldri opp å innsmigre seg, så de ble gode venner til slutt. Hun lot til å savne den innpåslitne plageånden i alle fall et par dager da han døde av nyresvikt, stakkar.
Nå har hun igjen vært sjefen i huset et par år, men begynte jo å bli en gammel dame, selv om hun fortsatt virket sprek og hoppet ut av vinduene uten problem. Bare litt mer nølende enn før.
Tiårsjubileum, første gang var i 2013. Så helt årvisst har det ikke vært. Gildet gikk i vasken i fjor, mye frafall. Det gikk heller ikke å arrangere noe selskap i 2020 pga korona. Men nå sitter de her og koser seg igjen, de glade orgelfantomer.
Årets meny baserer seg på min første relativt avanserte kokebok, Julia Childs Mastering the Art of French Cooking.
Hennes oppskrift på hummersuppe er den mest kompliserte oppskriften jeg kjenner til. Masse jobb og ufattelige mengder griseri, men suppa blir god.
Før du får sukk for deg havner griseriet på golvet også.(for ordens skyld, dette ble vasket vekk og kastet, havna ikke i suppa) Neste rett var et forsøk på hevn for forrige gildes mislykte laksereder. Nå heva butterdeigen seg noe aldeles umåtelig, så de ble litt misfostra i fasongen, men forhåpentlig var steinsoppfyllet godt. Masse steinsopp i år.
Hovedretten var den samme som de fikk for ti år siden – Julias Bouef Bourguignon. Gryteretter er jo fortrinlig til større selskaper. Kan kokes dagen før, de fleste gryter er best dag 2. Ny Sabor støpejernsgryte, måtte få mannfolket til å bære den da den var full.
Desserten var Charlotte Malakoff. Her går det med store mengder likør. Mannfolket presenterte det som en kake, jeg korrigerte med at det er ikke en kake, det er en dessert. En av gjestene mente det snarere var en drink. Det er godt, men neppe innafor hva sunt kosthold gjelder, med uhorvelige mengder av sukker, smør og alkohol. Men dette spiser vi kun med års mellomrom 🙂
Har vært lite flink til å blogge underveis denne gangen, men det har vært en overmåte fin tur. Våre to yngste døtre og deres partnere hadde lagt en sammenfallende ferie til København, så vi møttes en del underveis – selv om dette ikke var en “fellesferie”. Mannfolket og jeg fløy til Købehnavn mandag morgen, de andre hadde tatt båten. Det var praktiske hensyn som gjorte at vi måtte stå opp i purkotten og komme oss til Gardermoen på mandag. Det er hardt å stå opp så tidlig, og jeg fryktet for at det måtte bli enda verre, VY lovet forsinkelser ved Eidsvoll, men kollega som dro dagen før sa det gikk fint, og på Togferiegruppa på FB fikk jeg svar av en lokomotivfører, som mente sørgående tog gikk som normalt. Takk og pris. Tre timer på Gardermoen hadde ikke vært noe stas. To timer var heller ikke noe stas, jeg hadde tenkt å få meg noe frokost – men hvor er det blitt av La Baguette og UpperCrust? Den baguetten jeg fikk kjøpt (med ost og skinke) var uspiselig. Bakt uka før? Og selv pålegget var sammenklistret til en ubestemmelig klyse. USJ! Dårlig start.
Men resten av ferien ble bra. Hotell Mayfair rett bak Hovedbanegården, etter sigende i tidligere tvilsomt strøk var bra. Noen tvilsomme etablissementer fantes fortsatt.
Men frokosten var god og sengene komfortable. Vi tilbrakte første feriedag stort sett i Tivoli, hvor ungdommene hadde Turpas og vi gamlinger rusla rundt. Både lunsj og middag i Grøften – ikke den beste restauranten i Tivoli etter min mening, men tradisjonsrik og ærverdig. Og kan man sitte ute, slipper man unna den grusomme akustikken.
Neste dag tok mannfolket og jeg en turistbefengt båttur på havn og kanaler. Vi har gjort det før, men denne gangen med levende guide som fortalte litt andre ting enn det innspilte båndet. Vel verd turen, og vi slapp akkurat unna regnskuren som kom da vi var på vei tilbake til hotellet-
/
På kvelden hadde jeg invitert hele forsamlingen til Den Lille Fede – denne restauranten bør du få med deg om du er i København. Vi har vært der tre ganger tidligere Den første gangen var jeg kjempeimponert. Den andre gangen var vi litt tidlig ute, og besøkte cocktailbaren i nabohuset mens vi ventet på bord – og de er veldig generøse med vinskjenkingen til den som spiser fem retter mens makkeren spiser sju – så jeg har et vagt minne om at maten var god. Tredje gang var jeg ikke veldig imponert, noen av rettene var ikke spesielt gode. Så jeg var litt spent, etter å ha invitert en hel gjeng. Hvorav en allergiker og en veggis. Men det gikk fint. Maten var aldeles nydelig. Tror første rett – ertesuppe – tok kaka for de fleste. Deretter fulgte ceviche av hvit fisk, kalvefilet, ost og jordbær. Alt var helt nydelig.
Tok ikke noe bilde av maten – var for opptatt med å spise den. Men oppdekkingen er jo formidabel.
Vi rakk også en tur til Torvehallerne, hvor mannfolket fikk gåserillette, og jeg fikk kjolestoff i butikken over gata.
Vi tok båten hjem, samme båt som Kjersti og Eirik, og hadde en hyggelig kveld hvor jeg danka ungdommen i brettspill, hehe. Og en god frokost på Commodore Class. De har fjernet omelettkokken. Det syns jeg er dårlig. Nå er det liten forskjell på Commodore-frokost og frokost i spisesalen. Bare muligens litt mindre kø
Men takk for turen, det var stas, og været var fint.
I helga som var hadde vi famillietreff i Oslo. Mossa og jeg trosset føre og dårlig vær og dro innover. Jeg våget ikke kjøre, da veivesenet advarte om sludd, snø, motvind og underkjølt regn. Mossa var heltemodig og gikk ned til Åsmarkvegen, så jeg slapp å kjøre opp de bratte bakkene der. På toget var det fullt, jeg måtte stå store deler av vegen, men ingen jagde vekk mossa, heldigvis. Får være måte på. Er du 92, bør du få sitteplass på toget.
Vi tok en taxi fra Oslo S, en pratsom sjåfør satte oss av utenfor litt feil hus, men vi fant da fram til slutt – uten å brekke lårhalsen på holka. Ingvild og gjengen var dessverre syke (igjen), men ellers var det et folksomt og veldig koselig familietreff.
Det var ikke Anton som hadde bursdag, men linsebarnet blir nå engang mest fotografert. Familiens eldste og yngste – 92 – snart 93, og ennå ikke 1. Gossine begge to.
Mine utallige (haha) fans og lesere har muligens lagt merke til at denne årvisse bloggposten har glimret med sitt fravær de siste to årene.
Ved årsskiftet 19/20 hadde jeg nok med å sette den ene foten framfor den andre, og var sykmeldt i lang tid. Orka ikke skrive noe. Takk til dere som var der – familien som var der i jula, så det tross alt ble en bra jul – og dere som hjalp meg å gå videre på deres egen måte – først og fremst mine fantastiske kolleger. .
I mars 2020 kom korona for fullt og nedstengningen og de mest inngripende tiltak Norge har sett i fredstid ble innført. Da var det bare å komme seg på jobb. Det ble mange tøffe måneder. Først ble vi stengt, da vi naturligvis var de første til å bli eksponert for smitte, deretter ble vi pålagt nye måter å jobbe på. Så kom endelig vaksiner etter hvert. Vi jobba langt mer enn noen gang før, og lærte noe om samarbeid og innsats. Jeg lærte noe om at enkle ting kan bety ganske mye. Varm mat til staben på slutten av lange dager med vaksinering fra tidlig morgen til langt på ettermiddag bidro til at folk slapp å tenke på å lage mat når de kom hjem, det bidro til fellesskap og lagånd over felles middag – og jeg håper det smakte bra, stort sett – selv om noen syntes det ble vel sterkt ved minst en anledning.
Det begynner så smått å gå seg til for eget vedkommende, og jeg kan stille meg bak det jeg posta på facebook for kort tid siden.
Det er jo stort sett det jeg har hatt for vane å gjøre ved hvert årsskifte, jeg har pleid å si at jeg har mindre å klage over enn folk flest – det har jeg nok fortsatt, selv om det noen ganger kan være vanskelig å se det når livet treffer deg rett i panna på en måte som oppleves som både urimelig og urettferdig.
I løpet av koronaelendigheta har vi fått to nye barnebarn – Jens og Anton – takk for det.
Ingen av mine nærmeste har dødd av korona, flere har vært syke, men det har gått bra. Ingen av mine nærmeste har mistet jobben eller på andre måter blitt satt på bar bakke på grunn av dette.
Det har vært en stor glede å samle koronakohorten tilnærmet hver uke – mannfolket og jeg har fortsatt hver vår forelder i live, naboen er også i åttiåra og bor alene, et par andre litt mer sporadiske kohortere har vært innom av og til. Et samlingspunkt i en tid hvor mange har sittet mye alene. Gleden ved å gi folk mat dreier seg ikke om avansert kjøkkenkunst, men å komme sammen over spiselig mat og se og møte hverandre, også i en tid hvor mye har vært digitalt og de som har passert åtti har gått glipp av mye i så måte. Det har også vært til glede for oss – vi har jo alle blitt pålagt å møte færrest mulig.
Det er nok grunn til å være bekymret for de som har opplevd lange tider med digital skolegang og studier også – ikke like lett for alle.
Når jeg ser gjennom de siste to års bloggposter, er det mye mat. Jeg har lagd MYE mat. Og mye reising – tross alt. Vi var på norgesferie med håndsprit og munnbind, året etter på interrail i baltikum og øst-Europa med håndsprit og munnbind, og i år på interrail uten altfor mye restriksjoner, bortsett fra fortsatt munnbindpåbud i Tyskland. Og flere folk enn noen gang på togene, det er positivt. Selv om det gjorde det vanskelig å få plassbilletter på kort varsel.
Jeg er også svært takknemlig for arbeidsplassen min. Herredshuset legesenter er beste plassen. Vi har vært så heldige å rekruttere flere nye kolleger – i en tid da dette er svært vanskelig for svært mange fastlegepraksiser. Og null takk til myndighetene for dette. De forfølger jo fastleger så godt de kan. Politikerne snakker om å redde fastlegeordningen, men gjør fint lite. Noen kommuner gjør litt – også Ringsaker, så vi får kanskje være fornøyd med det. For egen del har jeg fått en utmerket arvtaker. Det har gått hardnakkede rykter på bygda om at jeg skal slutte. Selvsagt skal jeg det – etter hvert – og jeg har fått en kollega som nå deler min liste med sikte på å overta den når jeg slutter – seinest om litt over 3 år, tidspunktet er ikke fastsatt. Så dere blir ikke kvitt meg så lett.
I større sammenheng er det tegn til at folk faktisk begynner å skjønne at noe må gjøres – av oss alle sammen – for å berge et levelig miljø for våre etterkommere.
I så måte er jeg bekymret for norsk politikk. De to grå gubber i regjeringen imponerer ikke, de sier stadig at de følger nøye med på situasjonen, men lite konkret kommer ut av det. Høyre fosser fram. Erna framstod riktignok som mer handlekraftig da koronaepidemien rammet, men ellers gjorde hun jo først og fremst sitt for å gjøre livet verre for folk, – de som hadde lite fikk enda mindre, og det ble stadig flere som ikke hadde råd til nødvendig helsebehandling fordi støtteordningene ble fjernet en etter en. Får man ikke den behandlingen man trenger, blir man sykere – og sjansen for å klare å jobbe igjen blir mindre. Men da er du vel en snylter i disse politikernes øyne.
Og noen forkjemper for miljøvern var hun så visst ikke.
Denne delen av turen er ikke særlig bloggverdig, men også fortredeligheter bør dokumenteres, slik at jeg kan lære av dem til siden .- og kanskje noen andre også?
Vi ble som sagt en dag ekstra i Dresden, som jeg stort sett tilbrakte i senga,. Neste dag følte jeg meg såpass at jeg tenkte at vi kommer oss vel til Bornholm, og i første omgang til Sassnitz. (Hva sier jeg till virusbefengte pasienter? Joda, det er helt greit å farte rundt og slepe på tunge kofferter i dårlig vær? Neida, jeg sier – hold deg i ro, drikk masse væske og ta paracet ved behov).
Første del av togturen gikk greit. Vi bytta tog i Rostock, et mareritt av en stasjon hvor vi virra rundt og opp og ned til vi var svette og slitne, og endelig fant riktig perrong for somletoget til Sassnitz. Tissetrengt var jeg og, bare for å oppdage at togets eneste do var stengt og defekt.
Det ble en ubehagelig tur. Vel fremme i Sassnitz fant vi heldigvis en do, men llite annet. Ingen taxi. Det var halvannen kilometer til hotellet. På våt brostein med tung koffert. Men det gikk. Google Maps veiledet oss til der de mente hotellet var – stengte dører, intet riktig navn å se. Vi spurte alle vi så, og mange tilbød seg å hjelpe, men ingen hadde hørt om verken hotellet eller gata det lå i. Gateadressen plotta inn på Google maps, viste oss til et litt annet sted, men heller ikke der fikk vi napp. Nå hadde det begynt å regne også, så slitne, våte og fortvilte var vi etter hvert. Telefon til hotellet ble besvart av en telefonsvarer, men langt om lenge fikk vi da kontakt med verten og kom oss til riktig sted. En helt grei leilighet.
Men forviklingene stoppet ikke der. Vi hadde jo tenkt oss til Bornholm, men vi hadde ikke tatt høyde for at vi ble en dag ekstra i Dresden, så det gikk en ferge på mandag, (som vi hadde tenkt å ta), men deretter ingen flere før torsdag.
Sassnitz virket ikke som en veldig interessant by å bli mange dager i, så nå var gode råd dyre og en plan B påkrevd. I ettertid kan det kanskje være like greit at vi unngikk gasseksplosjoner og sabotasje rundt Bornholm. Bornholm får bli en annen gang.
Vi landa på å ta toget tilbake til Rostock, og ferge til Trelleborg i Sverige Deretter får vi se an hvor fort vi drar hjem.
Stena Line i Rostock får null poeng for service. På nettet står at man må møte minst en time før avgang. Vi fikk beskjed om å stå ute og vente på en skyttelbuss som skulle ta oss ut til båten. Etter å ha venta nærmere en time, gikk mannfolket inn og spurte om ikke vi bare kunne gå dit, det var kaldt og vått å stå ute, og ikke særlig langt. Nein, am strengsten verboten.
Taxisjåføren som kjørte oss til kaia får full score da. Hyggelig, hjelpsom og spilte klassisk musikk hele vegen. Beethoven var akkurat hva jeg trengte, kald, blaut, sjuk og sur som jeg var.
Jaja. Etter nesten en time til og 20 min før avgang, kom endelig bussen. Inngangen til båten var kummerlig, glatt og egnet for høydeskrekk. Typisk trailerferge, virker det som. Men det var godt å endelig sette seg i en god stol. Maten var ikke aller verst heller.
Dårlig med bilder tatt, men verd å skrive ned. Jeg har hatt gleden av fullt hus hele påsken. Endelig kan man møtes igjen uten alt for mye restriksjoner, sprit og munnbind. Jeg har hatt huset fullt av far, bror, niese, datter og kjæreste, barnebarn, svoger, svigerinne og svigermor denne påsken. Ikke alle på en gang, men det har vært noen staselige middager.
Vi serverte lammestek røykt i weber-smokeren på skjærtorsdag, tilbehøret var parmesanbakt aubergine, en egen grønnsakrett som også kan serveres som tilbehør, vi har jo folk i familien som spiser mest grøntfor. Og det er sunt for alle. Med hjemmelaget potetmos. Trikset med potetmos er å trøkke inn så mye smør som mulig. Muligens ikke så veldig sunt, men umåtelig godt, og jeg lager ikke dette hver dag. Desserten var en for meg ny oppdagelse – creme fraiche-iskrem med bakt steinfrukt og mandelflorentiner. Kjempegodt 🙂 Neste dag hadde vi pulled pork . kjerringa stod opp og passet grillen flere ganger i løpet av natta. Med coleslaw og brioche-brød. Veggisburgere til veggisen. I går hadde vi Andreassen.-klanen til middag. Rester av lammestek. Ny saus, bakte rotgrønnsaker og fløtegratinerte poteter Grillet halloumi til veggisen. Panna cotta til dessert. Årets første middag på terrassen, takk til Eirik og Kjersti som vaska og ordna der ute. Vi ser fram til en lang sesong på terrassen.
I dag har jeg sunget i påskegudstjeneste i Hamar Domkirke. Masse folk! Vi har vel ikke bare savnet å synge sammen, folk har savnet å komme sammen generelt. Det var en utrolig staselig stund.
Jeg bor i et hus med mye ting og tang. Her har mine foreldre bodd siden 1964, og da min far flyttet til mindre leilighet, kunne han naturligvis ikke ta alle greiene med seg. Så her har det vært – og fortsatt til en viss grad er – fullt fra kjeller til loft av “stuff”.
Inspirert av datter som ordna opp i alle familiens mange spill, og i kokebøkene mine, som nå står på rad og rekke, ordna etter tema og tørket støv av – og en god del kastet (hæ, husker ikke hvor jeg har fått den fra og har aldri sett i den)…. Har jeg nå tatt en skuring i resten av de to skapene hvor kokebøkene står.
Noen greier er i bruk, noen greier har affeksjonsverdi, men mye står bare og samler støv. En kurv og tre store bæreposer er nå samlet opp for overlevering til gjenbruksbutikken (heretter kan det samle støv i skapene til noen andre), og ukjent mengde er kastet.
Jeg lagde dåpslue til storesøster Johanne for vel fire år siden. Det kan man vel kalle et litt dumdristig prosjekt. Riktignok har jeg gått på mange bunadkurs og hadde ikke problemer med sømmen, men kniplinger var nytt for meg – hadde meldt meg på mitt første kurs, men ikke vært der ennå, så det eneste jeg kunne om dette var selvstudier fra en gammel svensk lærebok. I etterpåklokskapens lys ser man at særlig den litt mer kompliserte kniplingen rundt fronten har kommet seg noe i utseende etter flere kurs og mye trening – men forhåpentlig har også den opprinnelige en viss affeksjonsverdi. Skal kniple en ny til Johanne så hun kan bytte den ut om hun vil bruke luen til egne barn når den tid kommer.
Luen til Jens er i blå bunadsilke fra Husfliden. Som jeg skrev i innlegget om Johannes dåpslue, var gamle dåpsklær fargerike og fulle av symbolikk. De bærer i seg familiens ønsker og håp for den lille.
Her er lua før noe pynt og stæsj kom på. Blått er en kongelig farge, det er fargen for himmel og hav og uendelighet, for ro og stabilitet. Den har blomster og planter for vekst og fruktbarhet – og denne lua er i kostelig (og dyr! husfliden tar seg betalt) silke både inni og utenpå. Tidligere dåpsluer jeg har laget har vært foret med bomullsfløyel, mykt og godt mot babyhoder og kan vaskes. Jeg visste jeg hadde noe blå bomullsfløyel liggende, for jeg har også tidligere laget blå dåpsluer, men ikke til dette hovedstoffet. Det viste seg å være en helt gyselig kombinasjon, så da var jeg ille ute. Fant ikke noe brukbart på noen butikk på Lillehammer, måtte rote gjennom stoffskapet på syrommet hjemme på desperat jakt da jeg kom hjem, lua måtte bli ferdig denne helga, ellers sprekker tidsskjemaet mitt fullstendig nå i julestria, og dåpen er neste søndag. Men takk og lov – da vi var på juletur til Praha i 2019, før pandemiens elendighet rammet oss, bodde vi rett over gaten for Prahas mest eksklusive stoffbutikk. Jeg raidet ikke minst restekassen for nedsatte stoffbiter, og fant igjen et ganske stort stykke tykk silke i offwhite. Det var noget annet. Så denne luen har silke på begge sider.
Langs sømmene er det kniplet “udd och stad” med innlagte perler. Uten perler er det kniplet et kors over en blankpusset mynt fra farmors fødselsår (takk til Kjersti for sortering og puss). Mynten er også tradisjon i dåpsluer, måtte barnet aldri lide materiell nød. Og korset naturligvis for himmelsk beskyttelse.
Rundt fronten ligger samme knipling som Johanne fikk, bare at denne er i sølvfarget garn – men samme type i silke og rustfritt stål. “Sockerudd med spindel”. Edderkoppen er også et lykkedyr. Silkebåndet er også i ekte silke på denne lua, ikke å få i Norge, men på nett finner man det meste, og dette båndet passet perfekt i fargen.
Til lykke med dagen – Jens, storesøster Johanne, mamma og pappa og hele slekta som gleder seg over nykommeren.
Vi fikk frokost på båten, med et ledsagende glass musserende vin – frokosten var dog ikke så god som på Commodore Class hos DFDS. Rusla i land og tok en taxi til kontoret som leier ut leiligheten. De var ytterst profesjonelle og forekommende, bagasjen ble trygt oppbevart hos dem inntil vi kunne sjekke inn. Offisielt klokka fire, men de hadde leiligheten klar allerede halv to Da hadde vi i mellomtiden rukket en rusletur i byen, en utmerket lunsj på Rataskaevu 16 – hvor vi overraskende nok fikk bord til tross for at vi bare dumpa inn. Nydelig mat og fantastisk service, ikke rart de har klatret på listene til Tripadvisor. En av de siste kommentatorene skrev at de ble servert av Ron Weasley – det samme tenkte jeg da vi ble tatt i mot av denne mannen, ganske slående likhet 😀
Etter lunsj hentet vi koffertene og tok en taxi til leiligheten, til tross for at det bare var 600 m. 600 m bratt oppoverbakke med tunge kofferter fristet ikke.
Andreassen sperret øynene opp da vi kom inn i leiligheten, og utbrøt: Her kan vi holde KONFERANSER! Det kan vi nok. Naboene er parlamentet og den franske og den tyske ambassaden.. Her er det en kjempestor stue med spiseplass til 8, gedigen sofagruppe, to store soverom, bad, toalett og badstu. Men det er strengt forbudt å bråke, røyke eller miste nøklene. Vi får prøve å la være med det.
Litt avslapning tok vi oss tid til, før vi ruslet ned for å se på den ortodokse katedralen som er et av Tallinns landemerker. Den var gedigen, og det pågikk en messe med særdeles vakker sang. Vi ble ikke lenge for vi fikk påpakning for at vi ikke hadde munnbind. Vi må bli flinkere til å huske på det i butikker og andre innendørs steder. På restauranten ble vi avkrevd koronasertifikat. Det er jo betryggende.
Vi rusla nok en tur for å bunkre opp til valgnatta, og har bestilt pizza til levering på døra. Får håpe den dukker opp, begynner å bli sulten.
Ellers har vi funnet ut at det antagelig er umulig å komme seg gjennom baltikum med tog. Da er det tilnærmet svindel å selge interrailbilletter til disse landene? Riktignok har vi fått advarsler om dette på Togferie-gruppa på FB, men det er jo ikke sikkert alle interrailere er innom der.
Det pågår et gigantisk jernbaneprosjekt for å få gjort noe med dette, men det er ikke planlagt ferdig før om noen år, og har vel nå fått seg et skudd for baugen med koronaepidemien, og særlig Estland er bekymret for at sporet vil gå gjennom viktige naturområder.
Så vi må nok krype til korset og ta en buss eller to. De er heldigvis billige, men vi kommer nok til å se mindre av særlig Litauen enn det vi hadde tenkt og håpet. Vi tenker å komme oss over til Polen og over på toget. Så får vi se. Nå skal vi i alle fall breie oss i denne gedigne leiligheten til torsdag.
