I år faller Ramadan sammen med den kristne fastemåneden. De fleste av oss er vel blitt så sekulære her i landet at vi gir blaffen i det, sånn bortsett fra å bake fastelavnsboller på søndagen før faste. Det later til å være en seigliva tradisjon. Jeg bodde seks år i Irland for en mannsalder siden. Den gangen stod den katolske kirke mye sterkere enn i dag – før alle avsløringene av seksuelt misbruk og mishandling i katolske skoler – også i Irland. Mange gikk til kirke på askeonsdag før fasten og kom tilbake med svart merke i panna – noe den norske kirken later til å ha tatt opp i den seinere tid. Det ble ikke praktisert noen streng faste i Irland heller, så vidt jeg kunne få med meg, men spørsmålet som verserte var: What are you giving up for lent? Med andre ord – dette var tida for å slutte å røyke, slutte å spise godteri eller avstå fra andre usunne uvaner.
I eldre tider i Norge ble fasten håndhevet fra kirkens side. Det var ikke lov å spise kjøtt, man skulle generelt spise mindre enn vanlig, og det var sanksjoner for å avle barn i langfasten.
HAr vært i Oslo i helga, formedelst bisettelse og bursdag. Sorgen og gleden vandrer tilhope. Minnesamværet etter bisettelsen var på Asylet – en ærverdig pub på Grønland. Der bor det mange muslimer. Strøket hadde jo rene julegatene av oppheng med lysende bannere med Ramadan Mubarak, og det stod folk på alle gatehjørner med innsamlingsbøsser til diverse formål. Ingen så stygt på meg fordi jeg ikke gav penger heller – jeg kjente jo lite til formålene og gir heller mine faste bidrag til de organisasjonene jeg vet er ok. Men så bra at dette markeres også offentlig! Kunnskap og kjennskap gir trygghet og mindre frykt for naboen.
Fastetid – i både Islam og kristendom er en tid for å gi avkall på materielle goder, fokusere på å bli en bedre versjon av seg selv, og ta vare på andre.
Tror vi alle kunne ha godt av en måned i året med et slikt fokus.
Når man er borte nesten 4 uker, blir det ikke blogging hver dag, har jeg oppdaget. Mye av tiden går jo med til å late seg – på stranda eller i vår komfortable leilighet. Nå er vi på siste uka. Mandag dro vi inn til hovedstaden, Port Louis. Tok bussen til Grand Baie, og ekspressbussen derfra. Det gikk rimelig greit, og koster nesten ingen ting. Tar litt tid da. Vi hadde skippa frokosten, og var sultne og tørste da vi kom fram, og varme – etter å ha gått fra bussholdeplassen og i retning den berømte Waterfront. Vi dalte ned på første og beste sted bed havbris og -utsikt og bestilte øl og noen ganske intetsigende smørbrød, men det hjalp på kondisen. Vi hadde ingen spesielle planer, ut over at vi gjerne ville se akvariet, som var særdeles interessant, godt tilrettelagt og med stor vekt på hvordan vi kan ta vare på det essensielle økosystemet som havet er.
Vi brukte god tid der. På veien dit hadde vi sett oss ut slaverimuseet og et annet «World heritage site» som vi ville se på. Tok ikke veldig mange bilder der. Slaverimuseet fikk vi ikke så mye ut av, det var ingen opplysninger på engelsk eller noe annet språk vi forstod — og det var også ganske begrenset hvor mye det var å se der. Foreløpig. Dette prosjektet ble startet i 2020, og ligger symbolsk nok i et gammelt militærsykehus, så her tar man vare på flere sider av historien. Det er bra. Mauritius er bygd på slaveri, dessverre. Da slaveriet ble opphevet, gikk man i stedet for «indentured labour» – dvs, man importerte folk som hadde forpliktet seg til å jobbe et bestemt sted for en bestemt tid – sikkert for nokså dårlig lønn og vilkår. Mange av disse var tamiler, det var også folk fra Kina og andre deler av Afrika, noe som gjenspeiles i dagens befolkning. Mottaket for disse folka er bevart og gjort om til museum/utstilling.
Vi surra litt med å finne riktig buss hjem, bussterminalen i Port Louis er gigantisk – men med god hjelp fra greie folk, fant vi til slutt bussen til Grand Baie, hvor vi igjen spiste middag på strandrestauranten, før vi tok lokalbussen hjem til Pereybere.
Tirsdagen lata vi oss på stranda, og hadde det nok en gang som grevinner på 2Beach. Vi har leid en veldig fin leilighet – med basseng i gårdsrommet, men uten direkte tilgang til stranda. Naturligvis er det gangavstand til Pereybere Public Beach – men der er det gjerne ganske så fullt, du må selv ha med noe å ligge på, parasoll, eller hva du nå mener du trenger. Stranda er for alle her på Mauritius, så ingen hoteller el.l kan monopolisere stranda, men noen ligger rett innafor – som 2Beach, og der kan man kjøpe dagpakke. Dvs – vi betaler ca 600 kr for en dag. Får håndkle, liggegstol , parasoll og dusj – og kan spise og drikke for nesten hele beløpet. Vi har gått for dette de dagene vi har tilbragt med sol og bad – ikke minst fordi maten deres er aldeles nydelig.
Onsdag hadde vi bestilt en tur jeg gleda meg veldig til – særlig en vandretur med guide på Ile aux Aigrettes. Mauritius har vært offer for grådighet som så mange andre steder. Ibenholtskogen er hogd, dodoene og kjempeskilpaddene spist, mange opprinnelige planter og dyr er fortrengt. På denne øya er det gjort en kjempejobb med å fjerne alt som kommer annetsteds fra og ta vare på og reintrodusere opprinnelige arter. Vi gikk en tur i fantastisk natur med en kunnskapsrik guide, og fikk se og høre mye interessant. Rosenduen så vi dessverre ikke, men vi så mye annet interessant. Vi møtte den mauritiske rødveveren. Den som kjefter på oss hjemme på verandaen er en innvandrer fra Madagascar.
Deretter hadde vi lunsj på en restaurant vår sjåfør anbefalte. Vi var litt skeptiske, da den så særdeles nødtørftig ut utenfra, men vi ble vist inn i en idyllisk bakhage full av urter og grønnsaker, og hadde en aldeles framifrå lunsj.
Så bar det videre til La Vanille Nature Park. Dette er en mer tradisjonell dyrehage, hvor vi syntes noen av dyra hadde det litt kummerlig, men også her er de opptatt av å ta vare på truede planter og dyr. Og særlig skilpaddene så ut til å kose seg.
Edit. Nettet her taklet ikke opplasting av video med to skilpadder som har en hyrdestund, gitt. Vi får se om det funker når jeg kommer hjem…
Kan nå se tilbake på mitt første år som pensjonist. Grugleda meg til det, og planla å starte med juleferie. Dvs. jeg har ofte tatt ut litt ferie før jul – enten for å reise til Praha med døtre og komme tilbake med julepanikk få dager før jul, eller for å få juleforberedelsene unna i ro og mak. Desember 2024 gikk jeg for det siste, og det funka bra. Nå tenkte jeg det kunne være en fin måte å lure seg selv til å tenke at dette er egentlig bare ferie.
(dette innlegget er fullt av lenker til ting jeg har blogga gjennom året. Lenken er til første innlegg om det er flere, og vil du lese mer, kan du bla videre eller tilbake med pilene øverst på siden)
Så hadde jeg bestilt tur til Malta med en venninne i januar, for ikke å mangle noe å gjøre som pensjonist. Mer ferie. Malta er et sted jeg har besøkt før, med mannfolket og to døtre, men turen ble litt amputert pga sykdom. Men for et sted. Anbefales.
I februar feira vi klanens overhode og min kjære far som ble 95.
I mai dro mannfolket og jeg til Riga, og hadde en strålende tur. Og jeg begynte så smått å planlegge årets pilegrimstur.
I juni ble jeg operert for stær. Det var nok på tide, øyelegen sa at han hadde trodd jeg hadde kommet før. Var jo der for noen år siden, og fikk konstatert begynnende stær, men utviklingen har nok gått langsomt, inntil jeg siste året begynte å føle det som et skikkelig handicap. Grua meg fælt til at noen skulle skjære meg i øyet, men det gikk veldig bra. Nå ser jeg som aldri før. Klarte meg uten briller i mange måneder, og på hele pilegrimsturen – som jeg starta på i juni.
I juli måtte jeg avbryte pilegrimsturen fordi jeg mista mobilen i et myrhull på Dovre. Riktignok hadde jeg innsett at jeg ikke kom til å nå Nidaros i første omgang uansett, da jeg hadde påtatt meg en vikariat som sykehjemslege i Haugesund. Aldri vært i Haugesund før, og tenkte jeg kunne spe på pensjonen med ett og annet ikke altfor anstrengende korttidsvikariat. Tiden i Haugesund gjorde så visst ikke at jeg tok skrekken. Hadde en fin tur dit, nydelig leilighet sentralt i byen, ganske lite å gjøre og godt betalt i forhold til innsatsen, kan man si.
Da jeg var ferdig der, tok jeg igjen fatt på pilegrimsleden. Hoppa riktignok over et par etapper over Dovre formedelst kummerlige overnattingsforhold. Tror jeg går for telt heller enn å ligge på madrass på golvet sammen med ti andre, om jeg tar igjen den etappen seinere. Men jeg kom fram til Nidaros. I dårlig vær med regn og tåke, men med stor takknemlighet da jeg dalte ned på en benk i Domen og hvilte mine slitne og våte pilegrimsbein. Det var kanskje et litt dumdristig prosjekt, men du verden for en opplevelse. Jeg hadde ingen større uhell på turen, det verste var å miste mobilen. Fikk kjent litt på egne, fysiske grenser, fikk ro til å tenke (nei, jeg hadde ikke lydbok, musikk eller podcast på øret, bortsett fra på en eneste etappe), opplevde mye fantastisk natur og traff mange interessante og trivelige folk. Besøkte mange kirker, men skamfullt nok bare en gudstjeneste. Men kirkene i seg selv, med sin innredning og sitt uttrykk sier noe om menneskenes åndelige oppfatninger, lengsler og syn gjennom århundrene. Det gir perspektiver. Det gav mersmak. Kanskje kan det bli flere vandreturer.
I august dro to gamle damer på tur til Praha. Der har jo jeg vært mange ganger, men det var nytt for Solveig. Vi hadde det kjempefint, selv om det var litt logistikkproblemer med leiligheten – som i og for seg var fin, og husverten kunne ikke noe for at fyren i kjelleren var gammal og røyk akkurat mens vi var der. Mitt mål for turen var å skaffe meg briller. Selv om jeg syns jeg så godt også uten briller etter operasjonen, har jeg skjeve hornhinner og trenger nok også bittelitt hjelp for å lese liten skrift og sånn. Har kjøpt briller i Praha i årevis, og gjerne spart inn hele turen og vel så det. Denne gangen betalte jeg nesten like mye som jeg ville gjort i Norge – men fikk til gjengjeld to sett med linser – så nå har jeg to par briller, og det ene med veldig smart magnetisk solbrille til å sette på. Fornøyd. I Praha oppdaget jeg også at jeg måtte ha blitt bitt av en fått i løpet av pilegrimsturen eller oppholdet i Haugesund, så jeg hadde en lite møte med tsjekkisk helsevesen. Veldig fornøyd både med det og oppfølgingen fra forsikringsselskapet.
I september syntes nok mannfolket at kjerringa hadde vært vel mye borte, og det var blitt lite ferie på han – som fortsatt er i jobb. Så vi satsa på en kjapp togferie med utgangspunkt i Praha. Det var tid for meg til å hente de nye brillene, og vi kunne rekke flere yndlingsbyer på turen. Dresden var som vanlig et høydepunkt. I september slo dingsedama igjen til – jeg kjøpte meg en Kamado Sumo, og solgte pizzaovnen. Veldig fornøyd med denne. Den er jo svinedyr, da – så er nok en grill/ovn for spesielt interesserte.
I oktober lagde jeg pai, og meldte meg som frivillig til RingsakerOperaen – på systua. Det har vært kjempegøy. Og forestillingen i år var nok den beste de har gjort. Plamena nedkom under generalprøven, så hun fikk ikke med seg premieren, men er nok glad for sin lille, nye sønn.
I oktober døde også James Dickenson. Trofast gjest ved organistgildene og alle Cantarelles konserter. Han har også arrangert mye fint for cantarellene. Vi var i ferd med å planlegge konsert i anledning hans 85-årsdag, da han ble innlagt på sykehus, og dessverre døde. Vi utsatte konserten og gjennomførte den som minnekonsert. Vi hadde også den ære å synge i bisettelsen, som var en rørende opplevelse, og helt i James sin ånd. Fred med hans gode minne.
I november dro jeg ut på nye eventyr som vikarlege. Denne gang på Fagernes – på fastlegekontor. Det var litt andre boller enn i Haugesund, følte jeg jobba for hver krone denne gangen. Men hadde det fint, da. Fagernes legesenter er en trivelig plass, ingen drager som jobber der, alle var bare snille og greie, og bar over med en stakkar som måtte spørre om alt mulig. Ikke om pasientene, jeg har tross alt 42 års erfaring – men om hvordan ting fungerer oppi der – alle steder har sine egne rutiner og systemer. Det var forferdelig vær og holke, har kjøpt meg gedigne brodder. Følte ikke for å brekke noe sånn rett før neste store utflukt.
Årets mislykte prosjekt har vært oppnevning som styremedlem i lokal demensforening. Syns jo ikke jeg kunne si nei til en staselig person som spurte meg, og tenkte kanskje jeg kunne ha noe å bidra med etter mange år som sykehjemslege på demensavdeling. Det eneste jeg har gjort hele året er å være på særdeles langtekkelige møter og ha som oppgave å skrive referat fra disse. Det er ikke for meg, så jeg har sagt takk for meg. Kanskje jeg selv burde sagt fra, kanskje kunne de ha funnet en bedre anvendelse for min kompetanse. Foreningen gjør veldig mye bra, men jeg følte ikke at jeg bidro med noe særlig, og kjeda meg veldig.
På årets siste dag kan jeg se tilbake på et veldig fint år, med svært mange hyggelige begivenheter, reiser og mennesker. Takknemlig er vel det mest nærliggende ordet.
de burde hatt vett til å bruke meg til noe annet. Jaja, shit happens. Tror jeg har det bedre som frivillig i Ringsakeroperaen. Liker meg best med praktiske oppgaver.
Det meste av desember gikk også med på Fagernes, slutta 19.12 og tenkte å dra hjem og ordne til jul. Men det var smått krise på min gamle arbeidsplass også, og jeg kunne jo ikke la verken kolleger eller pasienter i stikken, så det ble en arbeidsdag der også. Så litt komprimerte juleforberedelser kan man si – men vi har hatt en aldeles strålende jul. Gamlingene på julemiddag her, døtrene var flinke til å sende bilder av sine glade barn og deres julefeiringer hist og pist, og første juledag var det storinnrykk som vanlig, og veldig trivelig – barn og voksne i en storfamilie som heldigvis vet å sette pris på hverandre Jeg er usannsynlig heldig og privilegert.
Og her er det greit å være. Kollegene er hyggelige, ingen har ignorert meg, tvert om, alle er veldig greie og oppmerksomme. Har nå begynt på andre arbeidsuke. Det går stort sett veldig greit, selv om rutinene er litt andre enn jeg er vant til, og dette er et digert legesenter med mange leger og ansatte, så jeg husker knapt navnet på noen. God salat i kantina, husværet er fint og vikarbyrået følger godt opp. Hva mer kan en pensjonist forlange. Bør vel for skams skyld prøve å sy noe mens jeg er her, siden jeg har tatt symaskina med og vertskapet satte inn ekstra bord kun for dette. Har strikka da.
Bildet over er dagens mat fra samme restaurant som jeg blogga sist. Aldeles nydelig, fikk med meg halvparten hjem i boks, så da har jeg mat i morgen også. Rart at de ikke har mindre porsjoner av kinesisk mat også? Burde være minst like enkelt?
Salgsargumentet fra vikarbyrået var at jeg kunne dra hjem i helgene. Dro hjem i helga som var, og det var aldeles grusomt. Måtte jo da kjøre på fredag etter arbeidstid. Det var mørkt, tåke, snøføyke og glatt. Syntes veldig synd på meg selv inntil jeg ble tatt igjen av en ambulanse – og det gikk opp for meg at det var mer synd på folk som må kjøre utrykning i sånt vær, og enda mer synd på den stakkaren som lå bak i ambulansen som hadde satt blålyset på, så det hasta nok.
Så jeg vurderer å bli her neste helg, med mindre været bedrer seg betraktelig. Har tatt med strulljernet, så jeg kan steke strull og legge sild. Juleforberedelser må jo gå sin gang.
Kjøreværet var ikke akkurat ideelt. Det lava ned og var glatt. Heldigvis var det lite trafikk, jeg møtte ingen gærninger på vegen, og jeg skulle ikke rekke noe. Før i morgen. Da må jeg være ute i god tid. Det er bare 750 m til Fagernes legesenter, men foreløpig er det lite brøytemannskaper å se. Jaja, de er vel vant til snø her oppe, så jeg får se i morgen om det er best å gå eller kjøre. Regner med jeg uansett ikke blir sendt på utrykning første dagen. Drømte i natt at jeg kom på jobb og ble konsekvent ignorert av alle som var der. Håper ikke det blir sånn…
Hadde ikke tenkt på å ta med noe mat eller stoppe på søndagsåpen butikk – som ikke fins på Fagernes. Er kaffe i huset, da. Jeg basa meg ut i snøen og endte med å gå inn på Skysskroa. Hadde ikke store forventninger med et såvidt upretensiøst navn. Gikk for rødspette med pommes frites, som er et trygt valg stort sett overalt. Men har sjelden blitt mer positivt overrasket. For det første kunne du bestille stor eller liten porsjon, riktignok ikke store prisforskjellen, men jeg synes matsvinnet er det verste. For ikke å snakke om alle spørsmål om jeg ikke likte maten. Her var det en fiskebit som var akkurat passe stor til meg, raust med frisk og nydelig salat – og hjemmelaget pommes frites. Alt helt nydelig tilberedt. De har også en del kinesiske/asiatiske retter, ser ut som driverne kommer fra et sted lenger øst, ja – og så andre gjester få servert dampende porsjoner med noe som så godt ut og luktet helt nydelig. Spiser nok her flere ganger 🙂
Jeg har det fint i Haugesund. Leiligheten er gedigen – på linje med den vi hadde i Tallinn under pandemien. Ikke like kjempediger stue, men mye bedre kjøkken. Jeg har så langt klart å komme meg til jobb på diverse sykehjem. Takk til GPS og lite trafikk på vegene – ferietid. Bare trivelige folk jeg har møtt, og arbeidsoppgavene er ikke avskrekkende. Var litt bekymret fordi jeg hadde fått beskjed om at denne jobben også innbefattet en KAD-avdeling, noe jeg har lite erfaring med – men det viste seg å ikke være tilfelle. Det er kun snakk om demensavdelinger og vanlige sykehjemsavdelinger med variert klientell. Datasystemet har vært kranglete, men det er jo ingen sensasjon – men etter litt styr og stress, først og fremst for de ansvarlige sykepleierne, ser det nå ut til å funke. Jeg har fått tilgang til det jeg trenger for å kunne gjøre det jeg skal.
Det regna da jeg dro på jobb i dag, men da jeg var ferdig, klarna det opp – så jeg har gått Kyststien – eller Kvalerunden – både fordi folk sier det er en fin tur, og i håp om å opprettholde litt vandreform så jeg ikke får en ny runde med vondter når jeg igjen starter på pilegrimstur. Kvalerunden er 5.1 km, men jeg gikk nok 2-3 til fordi jeg tok en bytur mens jeg var i farta. Uten sekk, da, og det er jo ikke i nærheten av en pilegrimsetappe, men jeg hadde jo ikke hele dagen heller.
Turen gikk forbi Haraldshaugen – hvor det står et stort, nasjonalt minnesmerke over Harald Hårfagre. Snorre ble i sin tid vist denne plassen som stedet han er gravlagt. Historikerne er i tvil om dette stemmer, men det er nå et gedigent monument. Rett ved siden av står et steinkors – reist i tidlig kristentid. Ett av de eldste som er bevart utenfor Storbritannia. Det knakk en gang på attenhundretallet – og ble reparert – som man tydelig kan se i dag. Men gammalt er det.
Har tatt på meg sommerjobb for første gang siden studietida. 2 uker som sykehjemslege i Haugesund. Aldri vært i Haugesund, så det skal bli spennende. Nå er jeg her, etter to dager på veien. Orka ikke kjøre hele strekningen i en smell, særlig ikke i denne varmen.. Kjørte først til Fossli Hotell, som jeg ikke ante hadde en spektakulær beliggenhet rett ovenfor Vøringsfossen. Det var en fin tur, og et staselig hotell. Ganske så retro, litt slitt, men god mat og kudos til dem for å holde på stilen.
I dag kjørte jeg resten av veien. Det var til dels litt skummelt – bratt og svingete, smale veier og mye veiarbeid, så det tok sin tid. Mye gærne turister med digre bobiler på veien. Men jeg kom da fram, selv om jeg tror GPSen hadde et lite heteslag på slutten. Men får ta det som et sightseeing i omegnen. Leiligheten er gedigen, DIGER, svært godt utstyrt og ligger sentralt og med utsikt til havna. Så her skal jeg nok overleve 2 uker. Bredbåndet funker dårlig da, så det blir nok dyr mobilregning på meg. Skal høre med husverten etterhvert om det er noe å gjøre med dette. I morgen må jeg faktisk stå opp og komme meg på jobb. En stund siden sist.
Overnattet som sagt på Fokstugu. Ikke spesielt imponert over denne plassen. Men det skyldes muligens at jeg er en bortskjemt luksuspilegrim. Hvis du kommer hit med egen mat i sekken og er forberedt på å lage den selv, så er kjøkkenet de stiller til disposisjon helt ok. Jeg har ikke prioritert å bære mat, utover kjeks, nøtter og energibarer, fordi det er lettere for meg å spise dette enn brødskiver underveis. Jeg har derfor satt pris på å få god mat servert når jeg kommer fram til kveldens hvilested. På Fokstugu får du ikke dette. De har en kiosk som er åpen til kl 18, med en svært begrenset utvalg av varer, og ganske høye priser. Det eneste som lignet på middag var to typer posesuppe, og frossen pytt i panne. Begge deler i porsjoner til 3-4 personer, så det er litt dumt for en enslig pilegrim. Jeg fikk dog kjøpt et enkelt egg, og gikk for pytt i panne. Ble jo mett på et vis, men, særlig godt var det ikke. Standarden kan vel ellers sammenlignes med Dale-Gudbrand, der jeg betalte nøyaktig halvparten for samme standard overnatting, på et antagelig like sagnomsust sted. Der kunne jeg gå og spise i hotellavdelingen, og fikk biff og rødvin, samt en lekker hotellfrokost, og var ennå ikke oppe i samme pris som jeg betalte på Fokstugu. Vi får håpe det ikke skyldes at de bemanner Guds Huset (ja! De skriver det sånn!) med prest hele sommeren. Presten var ikke å se eller høre. De har morgenbønn kl 08, aftenbønn halv ni – i et mørkt og stusslig hus bak et hjørne. På begge tidspunkter hvilte jeg mine slitne bein på senga, og hørte heller aldri noe til den berømmelige angelusringingen. Hvis presten får betalt for dette, syns jeg faktisk de burde stikke innom og si hei til pilegrimene og i alle fall signalisere at de kan prates med. Hvis de gjør dette frivillig og på dugnad og kun får gratis opphold, gjør de selvsagt hva de vil utenom pålagte bønnetider. Men for egen del ville jeg heller hatt bedre matttilbud.
Frokosten er samme problem – i kiosken får du kjøpt store pakker med rundstykker du kan varme opp, hele liter med melk og juice, men enkeltvise egg og porsjonspakninger med smør og pålegg. Det ble litt upraktisk. Jeg gikk for en yoghurt og satte min lit til at de lovet drop-in lunsj på Furuhaugli.
Det viste seg dessverre ikke å stemme. Jeg trøsta meg med en øl, og kjøpte kaffe og vaffel – det stagget vel den verste sulten. Og la i vei mot Hagesæter etter å ha hvilt skankene en stund.
Men etter en stund skjønte jeg at jeg hadde gått feil. Pilegrimsappen viste at jeg var et stykke fra leden, så jeg prøvde å komme meg i riktig retning, sjekka posisjonen stadig vekk – inntil jeg oppdaget at mobilen var vekk.
Da er man ille ute i våre dager. I gamledager hadde man kart og kompass. Det hadde ikke jeg – selv om jeg faktisk kan bruke det. Jeg bestemte meg for å gå tilbake til Furuhaugli – selv om jeg nok var omtrent halvveis – men denne vegen kjente jeg jo. Det var jo bare å komme seg hjem. Snille mannen som driver dette stedet kjørte meg til Dombås, med god margin til toget, så jeg rakk å kjøpe ny mobil – og nå er jeg hjemme. Det blir ingen bilder fra dagens tur, folkens, de ligger i et myrhull på Dovre.
Denne dagen startet med en nydelig frokost på Budsjord. Deretter var det pakking av sekk før man tok fatt på dagens etappe. Første del av etappen kalles Hardbakken. Det er fordi dette er en lang og til dels bratt oppstigning, men det var ingen klamring i stupbratte fjellsider eller balansering på smale hyller så det gikk helt fint. Det var varmt men man får jo bare passe på å ta pauser og drikke rikelig med vann. Utsikten ble stadig mer imponerende, og Når jeg først kom opp på fjellplatået ble det lettere å gå selv om det var vått enkelte partier. Veien gikk gjennom Dovre nasjonalpark Så ingen moskus men det var interessante blomster å se. Blant annet tettegras – som er den blå jeg har tatt bilde av. Det er en av de få kjøttetende planter i Norge. Den fanger fluer på sine klebrige blader og spiser dem. Jeg heia på den. Fluene var plagsomme. Ved allemannsrøysa var det mange som hadde valgt å ta dagens rast. Jeg hadde allerede kastet min stein og mine synder på elva ved Varphaugen. Dessuten er jeg utvilsomt en ganske privilegert person, jeg kan ikke komme på noe i livet mitt som virkelig oppleves som en byrde slik jeg har det nå. Jeg gikk derfor for en mer allmenn variant – tre lokale steiner. Kasta dem på røysa og ba en liten bønn om at Netanyahu, Putin og Trump må få som fortjent. Håper ikke det er en alt for ukristelig ting å be om. Deretter gikk det stort sett nedover og ble stadig våtere, men det var ikke veldig langt til Fokstugu. Her er det ikke på langt nær så fint som på Budsjord, Det er ingen matservering kun et svært sparsomt utvalg av tørr mat og få kjøpt i en kiosk til en stiv pris. Gikk for pytt i panne til middag Det var ganske stusselig. Frokosten blir antagelig enda stussligere, Det er ca 8 km til et sted hvor de serverer lunsj. Været er strålende i dag også jeg må huske på å smøre meg med solkrem det glemte jeg i går.
Den 13 vandringsdagen ble kanskje den beste hittil. Svært lite halsbrekkende klatring og balansering på smale hyller. Det meste av turen gikk på fin sti og kjerreveier, noe dog på asfalt. Spektakulær utsikt over dalen og utsiden til snødekte fjelltopper i det fjerne. Stadig mindre fjerne egentlig. Leden gikk også gjennom Dovre sentrum hvor jeg stoppet på Jetta cafe og jeg begynte å bli ganske så sulten. Jeg spurte mannen bak disken om han visste om kirka var åpen. Ja sa han Men da må du gå nå for den stenger klokka 4:00. Tror jeg. Klokka var 3:00 så jeg satte igjen sekken i kafeen og skyndte meg opp til kirka. Den var ganske riktig åpen en time til. Dette er en særdeles særpreget kirke. En korskirke oppført i tømmer men dekket av store skiferplater. Flott interiør med mye treskjæring. Er fra 1736- Altertavlen er enda eldre, den er skåret til en tidligere kirke. Det var noe forvirrende opplysninger om orgelet i kirka brosjyren de hadde fikk de ikke noe orgel før på 50-tallet. Det høres litt rart ut. Jeg har satt mannfolket på saken så vi får vel snart korrekte opplysninger. Tilbake på kafeen serverte de middagsbuffet som så ut til å være populær også blant lokalbefolkningen. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å spise så mye men det var lite å velge i ellers. La deretter i vei med nye krefter og friskt mot i retning Budsjord. Var ikke så langt igjen men ganske mye oppoverbakke. Jeg kom til budsjord på slaget klokken 6:00, da hadde folk allerede satt seg til bords, men jeg ble vist opp til mitt prinsesseværelse på loftet i en annen stue. Kongesuiten er nok ved siden av der er det enda flottere enn på mitt rom og bilde av svært mange kongelige fra de siste 100 år. Det er bare jeg som bor i dette fornemme huset og jeg har baderommet for meg selv. Tross for maten på Dovre hadde jeg plass til litt pilegrimsuppe og det var hyggelig å prate med mange andre pilegrimer fra forskjellige land som satt ved samme langbord. Planen videre er å komme i alle fall et stykke over fjellet. Jeg tok kontakt med fokkstugu i går, og der var det sånn her de hadde kun et rom igjen og det er nok et av de dyreste. Da regner jeg med det er et av de fineste også så det går bra. Så får vi se hva som skjer videre Det ser ut som det kan bli vanskelig å finne overnatting for det siste stykket over Dovre Så det er mulig jeg hopper over det med god samvittighet. Begynner å få litt hjemlengsel også har vært borte nå i snart 14 dager
