Som eventuelle lesere sikkert har fått med seg, så graver jeg i slekta om dagen. Det er veldig morsomt, og mye lettere enn da jeg forsøkte dette i min ungdom. Slekten min er ganske vidt spredt, så etter noen generasjoner ble det altfor mye farting for en tenåring. Nå til dags kan man jo bla i digitalarkivet til øyet blir stort og vått, få hjelp av andre på nett, søke i internasjonale databaser og sende epost til de arkivene som ligger for langt unna.

Og jeg har ett litt annet syn på saken enn sist. Det gjelder jo ikke først og fremst å komme lengst mulig bakover i slekten, og jeg har heller ingen tro på at jeg er i slekt med noen viktige og berømte. Men det er jo morsomt å finne ut noe om hva slags liv mine forfedre levde, og forsøke å løse de gåtene som dukker opp.

Den forsvunne grandonkel har jeg ikke klart å oppspore. Statsarkviet i Hamar var ytterst velvillige og sjekket arkivene etter Toftes Gave – der fantes han ikke. Så videre leting etter ham, må skje i Oslo.

Den forsvunne oldefar er også forsvunnet – med hele familien – etter 1910, selv om jeg har klart å finne ut at han giftet seg, fikk to barn og flytta til Sverige. I 1906 dro han til USA og ble der til 1910. Da drar han hjem for å feire datterens konfirmasjon, deretter forlater hele familen hjembygda. Og der slutter sporet. Min bestemor forsvant heldigvis ikke, hun var et ungdommelig feiltrinn, kan man kanskje si, og ble igjen hos sin solide mor.

Nå er det faren hans jeg prøver å oppspore. Han fins i folketellinga for 1865:

http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038041005747

Med fruen og en stor barneflokk. Min oldefar er ennå ikke født. Fra andre kilder har jeg hørt at de giftet seg i 1853. (mao de hadde allerede to barn, rene moderne tilstander?)

Og ganske riktig, her finnes de som 7. ægteviede:

Kildeinformasjon: fylke, Grue, Ministerialbok nr. 8 (1847-1858), Ekteviede 1853, side 262.

Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=8877&idx_id=8877&uid=ny&idx_side=-270
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070124370635.jpg

Men nå begynner problemene. Brudgommen oppgis til å være 22, bruden 20 år gammel. Det stemmer jo ikke med den alderen de oppgir ved folketellinga. Presten kaller også bruden for Kari Carlsdatter. Ikke Kajsa. Og finnes det egentlig noen svensker som heter Halvorsen? (brudens far…)

Først lette jeg opp konfirmasjon og dåp for brudgommen. Det gikk rimelig greit, han holdt seg hjemme på Mellombråten og ble både døpt og konfirmert lokalt. Ut fra det fant jeg fødselsdatoen – og det er det han selv har oppgitt til folketelleren som er rett.

Så var det å begynne å lete etter svensker. Det er egentlig lettere, bare mer uvant. Først bladde dumme meg gjennom alle døpte pigebarn i Östmark fra 1825 til 1833 – ingen Kajsa eller Kari Carlsdatter var å finne. Overhodet.

Men svenskene hadde et grundigere kirkelig byråkrati enn oss. De har forsamlingsböcker og husforhørsprotokoller. Og der finner jeg jo familien på Arnsjön i 1830. Dette går det ikke å linke til, man må betale for tilgangen.

Men der bodde Hendrik Arnsjön født 28.03 1793, med hustru Anna Olsdatter, også født 96 – og barna Mikel, Karin, Hendrik, CAJSA, Anna og Kjerstin. Cajsa er født i 1826 – som stemmer med det som er oppgitt ifolketellinga for 1865.

Men også der kaller hun seg Carlsdatter. Så hva i huleste er skjedd her? For jeg heller til at det må være riktig Cajsa – siden både navn, fødselsår og bosted stemmer. Selv om faderen er feil, og alderen som oppgis ved bryllupet er aldeles riv ruskende. For som sagt – det finnes ingen Cajsa, Kajsa, Karin eller Kari Carlsdatter født i Östmark i den perioden(det er vel ingen svensker som heter Kari heller)Noen som har noen forslag?

Jeg tror ikke dette nødvendigvis kommer an på hvem dine aner er, men dette er en interessant syssel som man lærer mye av.

Antall treff på digitalarkivets sider har skutt i været etter at NRK begynte å sende dette programmet. Jeg har også tatt opp igjen en sporadisk interesse som har fulgt meg siden jeg var svært ung. Min onkel skrev denne sangen til min konfirmasjon: (ett av versene…)

(mel. Dyrene i Afrika)

Og Hilde gransker slekten for å finne sine aner

og sannelig, hun finner kjekke folk i lange baner.

Hvis hun ikke gir seg snart

tror jeg hun beviser at

tipp-tipp-tipp-tipp oldemor og –far var bavianer.

Så langt har jeg ikke kommet, men sangen vakte mye munterhet. Og han hadde utvilsomt et dikterisk talent som han muligens hadde arvet fra sin far – som skrev dette til min mors konfirmasjon:

(mel Eg veit ei lita jente)(ett av versene…)

Jeg veit ei lita jente, så norsk som bare det

men storken hennes mista visst kompasset.

Den flaksa over Canada

og fint og flott hun landa da

hun hadde ramla ut av storkelasset.

Ingen nødrim, nei

Men man har jo lært en del på de førti år som er gått. Og det er mye jeg angrer på at jeg ikke spurte mine eldre slektninger om mens jeg hadde sjansen. Nå til dags har man derimot digitale hjelpemidler som var fullstendig ukjente da jeg begynte med dette på syttitallet. Så nå har jeg fått en smule blod på tann for å forsøke å finne ut av et par av familiens mysterier.  Ett av dem nærmer seg oppklaring.

Min far har alltid lurt på hvor det ble av hans morfar.

Han var født på garden Mellombraathen på Finnskogen, og fikk navnet Karelius. Faren het Martin, så han vandret ut i verden under navnet Karelius Martinsen Mellembraathen – og ble skredder. Det vites ikke hvordan han traff den ni år eldre Hermana, som allerede drev egen forretning. Hun hadde eget hus og eiendom, hvor hun drev losji for reisende, kaffeutsalg og dessuten var syerske. Hun var datter av en selveier på garden Leikaasen, og var 33 år da hun og Karelius fikk datteren Olea – min farmor. Gammel nok til å vite hva hun gjorde, eller gammel nok til å falle for en sjarmerende, ni år yngre skredder? De ble ikke gift, og  Olea snakket ikke om sin far.

Vi vet ikke hvor mye hun visste om hvor det ble av ham, men slektningene på Mellombraathen må da ha visst? Det gikk sikkert ord på bygda? Men min far har ikke visst noe. Det står i bygdeboka for Grue at han bodde mye i Sverige og i Oslo –that’s it.

Men moderne teknikk hjelper til. Familysearch.org ga mistanke om at han hadde giftet seg i Sagene kirke, og det hadde han:

Kildeinformasjon: Oslo fylke, Sagene, Ministerialbok nr. 2 (1880-1897), Ekteviede 1893, side 158.

Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=5432&idx_id=5432&uid=ny&idx_side=-163
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20060831020575.jpg

Med en svensk dame – Karolina Jansdatter, og ved folketellingen i 1900 er han midlertidig hjemme på Mellembraathen, mens det oppgis at han er gift og til vanlig bor i Sverige. Det gjør han. Han og hans kone Karolina Jansdatter fikk to barn i Kristiania – Olof Sverre og Maria Ellevina Bergljot. Og så drar de til Sverige og slår seg ned i Östmark. Jeg kjøpte tilgang til det svenske riksarkivet i håp om å klare å spore dem opp. Litt uvant for meg, og vet ikke helt hvor jeg skal begynne å søke, men finner familien i folketellingen for Värmland 1900, bosatt i Östmark, og begge barnas konfirmasjoner – Maria Ellevina Bergljot ble konfirmert i 1910. Få uker seinere står faren og begge barna som utflyttede. Til Norge.

Men de finnes ikke i norsk folketelling for 1910. Og hvor er det blitt av Karolina? Vi søker på Dødboken og saumfarer kirkebøkene for Grue og adressebøkene i Oslo – de to stedene i Norge hvor mannen kunne tenkes å flytte til, sånn umiddelbart. Null og niks. Litt kreativ søking finner at det var en Carelius Braathen som landet på Ellis Island i 1906, i selskap med en attenåring. Hjemstedet oppgis til Oshmark, nasjonalitet til svensk. Åpenbare språkproblemer her. Destinasjonen er San Fransisco – i tiden for gullrushet? Men hva får en fagutdannet familiefar til å gi seg ut på noe slikt? Det kan da ikke stemme. Og han var jo beviselig hjemme og konfirmerte Maria Ellevina i 1910, og dessuten tok med seg barna til Norge.

Men svenskene har orden og stell på sakene. De har Församlingsböcker. Der følger jeg familien fra de kom til Östmark, flyttet til Vitsand i 1903. Derfra tilbake til Östmark i november 1905. Tilbake til å bla i församlingsboken for Östmark, nå med den fordelen at jeg vet at det bodde i Sörmarkstorp ved datterens konfirmasjon. Og der er de. Og det står svart på hvitt at Karelius, som nå kaller seg Braathen – dro til amerika i  1906 i selskap med 18 år gamle Albin Anderson. Da må det jo være den Carelius Braaten som oppgir hjemstedet sitt som “Oshmark” og har riktig alder som er vår mann? Og neste skritt blir vel å gå Albin nærmere etter i sømmene. Selv om det er litt diskrepanse i datoene her, og selv om han oppgis som “swedish” og “laborer”, til tross for at han var norsk og skredder. Destinasjonen oppgis til San Fransisco – kanskje de skulle grave gull?  I 1910 er han tilbake og konfirmerer sitt yngste barn, men forlater Sverige etter få uker. I følge forsamlingsboken med hele familien, i følge kirkebokas “utflyttede” kun med de to barna. I følge kirkeboka var destinasjonen “Norge”, i følge forsamlingsboken var den “Kristiania”. Passer bra at jeg skal til byarkivet i Oslo i morgen, men jeg tror ikke de ble i Norge. Dette er spennende.