Jeg tror ikke dette nødvendigvis kommer an på hvem dine aner er, men dette er en interessant syssel som man lærer mye av.

Antall treff på digitalarkivets sider har skutt i været etter at NRK begynte å sende dette programmet. Jeg har også tatt opp igjen en sporadisk interesse som har fulgt meg siden jeg var svært ung. Min onkel skrev denne sangen til min konfirmasjon: (ett av versene…)

(mel. Dyrene i Afrika)

Og Hilde gransker slekten for å finne sine aner

og sannelig, hun finner kjekke folk i lange baner.

Hvis hun ikke gir seg snart

tror jeg hun beviser at

tipp-tipp-tipp-tipp oldemor og –far var bavianer.

Så langt har jeg ikke kommet, men sangen vakte mye munterhet. Og han hadde utvilsomt et dikterisk talent som han muligens hadde arvet fra sin far – som skrev dette til min mors konfirmasjon:

(mel Eg veit ei lita jente)(ett av versene…)

Jeg veit ei lita jente, så norsk som bare det

men storken hennes mista visst kompasset.

Den flaksa over Canada

og fint og flott hun landa da

hun hadde ramla ut av storkelasset.

Ingen nødrim, nei

Men man har jo lært en del på de førti år som er gått. Og det er mye jeg angrer på at jeg ikke spurte mine eldre slektninger om mens jeg hadde sjansen. Nå til dags har man derimot digitale hjelpemidler som var fullstendig ukjente da jeg begynte med dette på syttitallet. Så nå har jeg fått en smule blod på tann for å forsøke å finne ut av et par av familiens mysterier.  Ett av dem nærmer seg oppklaring.

Min far har alltid lurt på hvor det ble av hans morfar.

Han var født på garden Mellombraathen på Finnskogen, og fikk navnet Karelius. Faren het Martin, så han vandret ut i verden under navnet Karelius Martinsen Mellembraathen – og ble skredder. Det vites ikke hvordan han traff den ni år eldre Hermana, som allerede drev egen forretning. Hun hadde eget hus og eiendom, hvor hun drev losji for reisende, kaffeutsalg og dessuten var syerske. Hun var datter av en selveier på garden Leikaasen, og var 33 år da hun og Karelius fikk datteren Olea – min farmor. Gammel nok til å vite hva hun gjorde, eller gammel nok til å falle for en sjarmerende, ni år yngre skredder? De ble ikke gift, og  Olea snakket ikke om sin far.

Vi vet ikke hvor mye hun visste om hvor det ble av ham, men slektningene på Mellombraathen må da ha visst? Det gikk sikkert ord på bygda? Men min far har ikke visst noe. Det står i bygdeboka for Grue at han bodde mye i Sverige og i Oslo –that’s it.

Men moderne teknikk hjelper til. Familysearch.org ga mistanke om at han hadde giftet seg i Sagene kirke, og det hadde han:

Kildeinformasjon: Oslo fylke, Sagene, Ministerialbok nr. 2 (1880-1897), Ekteviede 1893, side 158.

Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=5432&idx_id=5432&uid=ny&idx_side=-163
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20060831020575.jpg

Med en svensk dame – Karolina Jansdatter, og ved folketellingen i 1900 er han midlertidig hjemme på Mellembraathen, mens det oppgis at han er gift og til vanlig bor i Sverige. Det gjør han. Han og hans kone Karolina Jansdatter fikk to barn i Kristiania – Olof Sverre og Maria Ellevina Bergljot. Og så drar de til Sverige og slår seg ned i Östmark. Jeg kjøpte tilgang til det svenske riksarkivet i håp om å klare å spore dem opp. Litt uvant for meg, og vet ikke helt hvor jeg skal begynne å søke, men finner familien i folketellingen for Värmland 1900, bosatt i Östmark, og begge barnas konfirmasjoner – Maria Ellevina Bergljot ble konfirmert i 1910. Få uker seinere står faren og begge barna som utflyttede. Til Norge.

Men de finnes ikke i norsk folketelling for 1910. Og hvor er det blitt av Karolina? Vi søker på Dødboken og saumfarer kirkebøkene for Grue og adressebøkene i Oslo – de to stedene i Norge hvor mannen kunne tenkes å flytte til, sånn umiddelbart. Null og niks. Litt kreativ søking finner at det var en Carelius Braathen som landet på Ellis Island i 1906, i selskap med en attenåring. Hjemstedet oppgis til Oshmark, nasjonalitet til svensk. Åpenbare språkproblemer her. Destinasjonen er San Fransisco – i tiden for gullrushet? Men hva får en fagutdannet familiefar til å gi seg ut på noe slikt? Det kan da ikke stemme. Og han var jo beviselig hjemme og konfirmerte Maria Ellevina i 1910, og dessuten tok med seg barna til Norge.

Men svenskene har orden og stell på sakene. De har Församlingsböcker. Der følger jeg familien fra de kom til Östmark, flyttet til Vitsand i 1903. Derfra tilbake til Östmark i november 1905. Tilbake til å bla i församlingsboken for Östmark, nå med den fordelen at jeg vet at det bodde i Sörmarkstorp ved datterens konfirmasjon. Og der er de. Og det står svart på hvitt at Karelius, som nå kaller seg Braathen – dro til amerika i  1906 i selskap med 18 år gamle Albin Anderson. Da må det jo være den Carelius Braaten som oppgir hjemstedet sitt som “Oshmark” og har riktig alder som er vår mann? Og neste skritt blir vel å gå Albin nærmere etter i sømmene. Selv om det er litt diskrepanse i datoene her, og selv om han oppgis som “swedish” og “laborer”, til tross for at han var norsk og skredder. Destinasjonen oppgis til San Fransisco – kanskje de skulle grave gull?  I 1910 er han tilbake og konfirmerer sitt yngste barn, men forlater Sverige etter få uker. I følge forsamlingsboken med hele familien, i følge kirkebokas “utflyttede” kun med de to barna. I følge kirkeboka var destinasjonen “Norge”, i følge forsamlingsboken var den “Kristiania”. Passer bra at jeg skal til byarkivet i Oslo i morgen, men jeg tror ikke de ble i Norge. Dette er spennende.