Hvem er tilregnelig, og hva er egentlig det. Etter at en ny psykiatrisk rapport (som ventet?) kom til motsatt konklusjon av den forrige, er nå spørsmålet om Breiviks strafferettslige tilregnelighet mer uklart enn noen gang.  I skjæringspunktet mellom jus og psykiatri, blir det ganske klart at ingen av disse to akademiske fag opererer med klart målbare størrelser – her er det like mye snakk om filosofi, menneskesyn og politikk.

Jeg har i  dag lest en særdeles interessant artikkel av Aslak Syse (som er utdannet både lege og jurist) om nettopp disse spørsmålene. Skrevet i 2006, så den har ikke sprunget ut av den aktuelle saken. Anbefales på det varmeste – jeg tror ikke man trenger å være verken lege eller jurist for å følge tankegangen, han skriver godt.

Og jeg må si meg ganske på linje med politilege Winge (fotnote på side 162) som hevdet at når det gjelder sjelsevnenes beskaffenhet, så er ikke psykiatere det ringeste bedre enn andre folk til å vurdere dette. Psykiatriske diagnoser er ikke ment for rettsvesenet, men som rettesnor for medisinsk behandling. Jeg er faktisk også fristet til å lure på om ikke pressen har rett her – som ønsker å overføre Breiviks forklaring direkte til det norske folk, slik at vi alle kan gjøre oss opp en mening om hvorvidt denne mannen er vettug eller ei. Det er jo likefullt retten som skal dømme ham – og både dommen og selve rettssaken kommer nok til å bli gjenstand for langvarige diskusjoner, både blant leger, psykologer, jurister og folk flest. Og det er bra. Rettssaker generelt bør ikke gjøres til fjernsynsunderholdning – ikke minst av hensyn til at lovbrytere i mindre forhold bør få lov til å sone sin straff, gjøre opp for seg og starte på nytt uten TV-eksponering i bagasjen. Men det blir neppe aktuelt for denne gjerningsmannen?

Et annet springende punkt er jo at dette er ikke bare en rettssak. Det er kanskje ikke en gang i hovedsak en rettssak? Carl I Hagen har antakelig rett i at vi alle vet hva som skjedde, gjerningsmannen har tilstått, og uansett blir denne mannen å anbringe bak lås og slå i all overskuelig framtid. Det eneste de to rettspsykiatriske vurderingene later til å være skjønt enige om er at det er stor fare for gjentakelse og nye forbrytelser – med andre ord: denne mannen må samfunnet beskyttes mot.
Rettssaken er kanskje i enda større grad samfunnets seremonielle oppgjør med disse uhyrlige handlingene. Det som er viktig er at de berørte blir ivaretatt på en respektfull måte, og at samfunnet generelt føler at gjerningsmannen ble håndtert av samfunnet på en måte som vi føler at vi kan stå inne for som rettsstat og demokrati. Det siste er nok ikke det minst viktige her.